Del 2
Andre endringer i folketrygdloven m.fl.

3 Flytting av bestemmelsen om stønad til ortopediske hjelpemidler m.m. fra folketrygdloven kapittel 5 til folketrygdloven kapittel 10

Folketrygdloven kapittel 5 gjelder stønad ved helsetjenester. Etter lovens § 5-15 kan det ytes stønad til dekning av utgifter til anskaffelse, vedlikehold og fornyelse av nødvendige og hensiktsmessige ortopediske hjelpemidler, brystproteser, ansiktsdefektproteser, øyeproteser og parykker.

Departementet mener at det er mest naturlig å plassere bestemmelsen om stønad til ortopediske hjelpemidler m.m. i lovens kapittel 10, som gjelder ytelser under medisinsk rehabilitering. Dette kapitlet har bl.a. bestemmelser om stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og i dagliglivet. Hovedformålet med bestemmelsen om stønad til ortopediske hjelpemidler m.m. er å bedre den generelle funksjonsevnen. Bestemmelsen om stønad til ortopediske hjelpemidler m.m. foreslås derfor flyttet fra kapittel 5 til kapittel 10.

Etter folketrygdloven § 10-3 første ledd er det et vilkår for rett til ytelser etter kapittel 10 at medlemmet oppholder seg i Norge, men det kan gjøres visse unntak fra denne bestemmelsen, jf. andre, tredje og fjerde ledd. Lovens kapittel 5 gir imidlertid større adgang til å gi stønad i utlandet enn kapittel 10 om medisinsk rehabilitering. Det foreslås derfor at § 10-3 fjerde ledd suppleres for å unngå en materiell endring på dette punkt.

Det vises til § 5-15, § 10-3 og § 10-7 første ledd ny bokstav i) i lovforslaget.

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks. Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser.

4 Endrete lovhenvisninger i folketrygdloven, kontantstøtteloven og barnetrygdloven - innfordring av tilbakebetalingskrav

4.1 Innledning

Departementet foreslår at krav om tilbakebetaling av for meget utbetalt stønad etter folketrygdloven §§ 8-22 og 22-15, kontantstøtteloven § 11 tredje ledd og barnetrygdloven § 13 tredje ledd skal innkreves etter reglene i bidragsinnkrevingsloven i stedet for etter reglene i skattebetalingsloven.

4.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

Folketrygdloven § 8-22 åpner for at sykepenger som arbeidsgiver skulle ha betalt til arbeidstakeren i arbeidsgiverperioden, i stedet skal utbetales av trygden. Trygden kan kreve beløpet tilbake fra arbeidsgiveren etter bestemmelsene for innkreving av skatt i skattebetalingsloven. Folketrygdloven § 22-15 har tilsvarende henvisning for tilbakekreving av feilaktig utbetalte trygdeytelser, i tillegg til mulighet for trekk i framtidige trygdeytelser. Kontantstøtteloven § 11 tredje ledd har tilsvarende lovhenvisning for tilbakekreving av feilaktig utbetalt kontantstøtte. Gjeldende barnetrygdlov henviser til tilbakekrevingsbestemmelsene i folketrygdloven, slik at inndriving skal skje etter reglene i skattebetalingsloven også her. Den nye barnetrygdloven (lov 8. mars 2002 nr. 4) § 13 tredje ledd har tilsvarende egne bestemmelser om tilbakekreving, inkludert henvisningen til skattebetalingsloven når det skal tilbakekreves feilutbetalt barnetrygd.

Skattebetalingsloven § 32 nr. 1 slår fast skatt mv. er tvangsgrunnlag for utlegg. Dette får virkning også for trygdens tilbakekrevingsvedtak. F. eks. har folketrygdloven ingen egne bestemmelser om tvangsgrunnlag.

4.3 Departementets vurdering og forslag

Feilutbetalte folketrygdytelser, barnetrygd og kontantstøtte inndrives av trygdekontorene etter skattebetalinglovens innkrevingsregler. Trygdeetatens innkrevingssentral (TI) har som eneste oppgave å innkreve underholdsbidrag etter bidragsinnkrevingslovens bestemmelser, og det har lenge vært aktuelt å overføre tilbakekrevingssakene fra trygdekontorene til TI, som har opparbeidet seg god innkrevingskompetanse.

Selv om det vil ta noe tid før TI får tildelt disse innkrevingsoppgavene, er det likevel hensiktsmessig å legge forholdene til rette for en overføring. Bidragsinnkrevingsloven bør bli det primære innkrevingsverktøyet for alle trygdens innkrevingsoppgaver. Selv om fullmaktene i skattebetalingsloven og bidragsinnkrevingsloven er ganske like, vil man oppnå en mer enhetlig innkrevingspolitikk. Departementet foreslår derfor at henvisningen til skattebetalingslovens innkrevingsbestemmelser i folketrygdloven § 8-22 andre ledd og § 22-15 tredje ledd erstattes med en henvisning til bidragsinnkrevingsloven.

I samråd med Barne- og familiedepartementet foreslås også tilsvarende endringer i den nye barnetrygdloven § 13 tredje ledd og kontantstøtteloven § 11 tredje ledd. Gjeldende barnetrygdlov viser som nevnt til reglene i folketrygdloven § 22-15, slik at endringen i folketrygdloven vil få virkning uten videre. Endringen vil ikke gi økte fullmakter eller nye innkrevingsmetoder for trygdekontorene i forhold til i dag.

I motsetning til skattebetalingsloven § 32 nr. 1, mangler bidragsinnkrevingsloven en egen bestemmelse om at krav som innkreves etter loven er tvangsgrunnlag for utlegg. For å sikre at aktuelle kravene skal kunne innkreves på den samme enkle måte som i dag, foreslår departementet at folketrygdloven § 8-22 andre ledd, § 22-15 tredje ledd, kontantstøtteloven § 11 tredje ledd og den nye barnetrygdloven § 13 tredje ledd suppleres med en bestemmelse om at vedtak om tilbakekreving etter bestemmelsene er tvangsgrunnlag for utlegg.

Det vises til lovforslaget.

4.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene i folketrygdloven og kontantstøtteloven forslås å tre i kraft straks. Den nye barnetrygdloven vil tre i kraft 1. januar 2003. Det samme bør gjelde endringene som foreslås her.

Endringene antas ikke å ha nevneverdige økonomiske konsekvenser. Det ventes imidlertid en viss administrativ lettelse ved at trygdeetaten kan forholde seg til en lov på innkrevingsområdet.

5 Presisering av reglene for pleiepenger ved omsorg for alvorlig sykt barn - folketrygdloven § 9-11

Departementet foreslår å presisere at det i særskilte tilfeller kan ytes pleiepenger til begge foreldrene samtidig ved pleie av alvorlig sykt barn i hjemmet.

Ved lov av 13. desember 1985 nr. 91 (Ot.prp. nr. 12 for 1985-86) ble det i tidligere folketrygdlov § 3-23 innført rett til sykepenger for foreldre til barn som hadde livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade. Retten var begrenset til tidsrom da foreldrene måtte oppholde seg ved helseinstitusjon mens barnet var innlagt og til tidsrom med pleie av barnet i hjemmet i terminalfasen eller i andre kritiske perioder. Dersom det ble ansett nødvendig under hensyn til den belastende situasjonen, kunne begge foreldrene ta ut sykepenger samtidig etter denne bestemmelsen - også ved pleie i hjemmet. I 1992 ble sykepengeperioden forlenget fra ett til tre år, med en dekningsgrad på 65% etter det første året.

Bestemmelsen ble videreført i § 9-11 som pleiepenger i gjeldende folketrygdlov.

I Ot.prp. nr. 26 (1997-98) ble det foreslått en utvidelse av foreldrenes omsorgspengerettigheter når barnet ble innlagt på sykehus ved mindre alvorlig sykdom ved at ordningen skulle gjelde også etter utskriving fra sykehuset ved pleie av barnet i hjemmet. Som en følge av dette ble det også vedtatt å utvide retten til pleiepenger ved pleie i hjemmet etter § 9-11. Kravet om at pleiepenger ved pleie i hjemmet bare kunne gis i terminalfasen eller i andre kritiske perioder bortfalt, og det ble stillet krav om at medlemmet må være hjemme fordi barnet trenger kontinuerlig tilsyn og pleie fra en av foreldrene.

Selv om pleiepenger ved pleie i hjemmet etter § 9-11 ikke lenger er begrenset til terminalfasen eller andre kritiske perioder, er stønadsretten begrenset til den perioden hvor sykdommen eller skaden er livstruende eller svært alvorlig. Utgangspunktet er at det bare ytes pleiepenger til en av foreldrene ved pleie i hjemmet, slik det også var før lovendringen. Etter departementets oppfatning bør det likevel kunne ytes pleiepenger til begge foreldrene i tilsvarende tilfeller som etter tidligere § 3-23. Ordlyden i § 9-11 er imidlertid noe uklar på dette punkt, og departementet har fått tilbakemeldinger på at bestemmelsen ofte tolkes slik at kravet til kontinuerlig tilsyn og pleie i hjemmet fra en av foreldrene innebærer at det aldri kan gis pleiepenger til begge foreldrene samtidig.

Departementet foreslår å presisere at begge foreldrene i visse tilfeller kan få pleiepenger samtidig etter § 9-11 ved pleie av alvorlig sykt barn i hjemmet. Som nevnt ovenfor gjelder dette kun i unntakstilfeller, når det anses nødvendig under hensyn til den belastende situasjonen. Dette vil som oftest være i tilfeller hvor det ikke er mulig for en av foreldrene å ivareta pleiebehovet alene, fordi det er nødvendig med døgnkontinuerlig pleie og overvåking.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 9-11 første ledd andre punktum.

Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft straks. Endringen er en presisering av gjeldende rett, og har derfor ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

6 Justering av folketrygdloven § 19-6 tredje ledd

Ved lov av 21. desember 2001 nr. 118 økte grensen for arbeidsinntekt (fribeløp) som alderspensjonister mellom 67 og 70 år kan ha uten at pensjonen avkortes fra en til to ganger folketrygdens grunnbeløp, se folketrygdloven § 19-6 tredje ledd første punktum. Endringen trådte i kraft 1. januar 2002. Forslaget ble lagt frem i Ot.prp nr. 4 (2001-2002), jf. Innst. O. nr. 14 (2001-2002).

Bestemmelsens andre punktum regulerer hvor mye alderspensjonen skal avkortes på grunn av inntekt over det fastsatte fribeløpet. Ved en feiltagelse ble bestemmelsens andre punktum ikke endret tilsvarende som i første punktum

Departementet foreslår derfor å rette lovteksten i folketrygdloven § 19-6 tredje ledd andre punktum, slik at bestemmelsen blir i samsvar med første punktum.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 19-6.

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks, og viser til at dette er en oppretting. Endringen har derfor ikke økonomiske eller administrative konsekvenser.

7 Refusjon av utgifter ved sykebehandling - lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner § 3 og lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner § 4

7.1 Innledning

Departementet foreslår en lovhjemmel i krigspensjoneringslovene av 1946 som gir departementet adgang til å gi forskrifter om refusjon av utgifter ved sykebehandling.

7.2 Bakgrunn. Gjeldende rett

Hovedlovene om krigspensjonering er av 13. desember 1946 - en for militærpersoner (militærloven) og en for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven).

Militærloven omfatter militærpersoner som har fått mén som følge av skade eller sykdom som de er påført under tjenestegjøring under krigen 1939-45. Sivilloven omfatter personer som under krigen var norske statsborgere og som ikke kommer inn under militærloven. Sivilloven gjelder personer som ble påført skade ved krigsulykke i Norge, på norske skip eller i fiendtlig politisk fangenskap.

I henhold til militærloven § 3 og sivilloven § 4 ytes fri sykebehandling under krigsbetinget sykdom. Med sykebehandling forstås bl.a. nødvendig legehjelp (herunder tannbehandling), medisiner og innleggelse i sykehus.

Retten til fri sykebehandling faller bort i den grad tilsvarende ytelser gis etter annen lovgivning eller fra fremmed stat, jf. militærloven § 18a sjette ledd og sivilloven § 24 sjette ledd.

Militærloven (§ 23) og sivilloven (§ 31) har dessuten bestemmelser som tilsier at retten til ytelser faller bort hvis krigspensjonisten tar bopæl i utlandet, men Rikstrygdeverket kan gjøre unntak fra disse bestemmelsene når det finnes rimelig. Det er vanlig praksis at det gjøres unntak fra disse bestemmelsene med tilsvarende dekning som her i landet.

Det har etter hvert utviklet seg praksis på hva «fri sykebehandling» i krigspensjoneringen innebærer, både ved sykebehandling her i landet og i utlandet. Denne praksisen er komplisert. Spesielt gjelder dette dekning av utgifter ved innleggelse i private sykehus i utlandet.

Ved opphold i sykehus utenfor EØS-området, gis det full dekning ved innleggelse i offentlige sykehus, og dekning begrenset til Stortingets satser jf. folketrygdloven § 5-24 ved innleggelse i private sykehus. Ved sykehusopphold innenfor EØS-området gis det fri sykehusbehandling under forutsetning av at det offentlige helsetilbudet benyttes. Ved opphold i private sykehus i EØS-land (unntatt Hellas og Italia), ytes godtgjørelse begrenset til honorartakstene i folketrygden - på samme måte som ved behandling i private klinikker i Norge.

Ved konsultasjon hos leger uten avtale om driftstilskudd her i landet bestemte departementet i 1987 at det skal ytes godtgjørelse i henhold til honorartakstene i folketrygdloven. Det ble gitt adgang til å gjøre unntak i forbindelse med øyeblikkelig legehjelp.

Når det gjelder refusjon av utgifter til tannbehandling, har det også utviklet seg en praksis de siste årene. For privatpraktiserende tannleger ble det fra 1996 innført fri prisfastsettelse for tannlegetjenester i Norge, og den veiledende tariff for tannbehandling ble opphevet. Samtidig fastsatte departementet nye takster for den offentlige tannhelsetjenesten. Disse ble også gjort gjeldende ved refusjon for tannbehandling i utlandet. De offentlige takstene anses som full refusjon i henhold til krigspensjoneringslovene. Dette gjelder i utgangspunktet også ved refusjon for tannbehandling i utlandet.

7.3 Departementets vurdering og forslag

Til begrepet «fri sykebehandling» i krigspensjoneringen har det utviklet seg en praksis som er lite oversiktlig. Dette gjelder for sykebehandling her i landet, men i enda større grad gjelder det for sykebehandling i utlandet. Rikstrygdeverket har opplyst at nærmere 15 prosent av krigsinvalidene er bosatt utenfor Norge. Behovet for sykebehandling i utlandet vil trolig være økende.

Departementet anser det som lite hensiktsmessig med en uttømmende regulering av praksis når det gjelder «fri sykebehandling» i loven. Det foreslås en lovhjemmel som gir departementet adgang til å utarbeide forskrifter om refusjon av utgifter ved sykebehandling i tråd med gjeldende praksis på området. En tar således sikte på å opprettholde gjeldende rett.

Det vises til lovforslagene, militærloven § 3 nr. 1 nytt annet ledd og sivilloven § 4 nytt annet ledd.

7.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at endringene trer i kraft straks. Endringene har ikke økonomiske konsekvenser og gir ingen vesentlig administrativ merbelastning for trygdeetaten.