5 Alminnelige motiver

5.1 Behovet for egen lov

Med den store betydning reiser har fått for de fleste i vårt moderne samfunn, vil begrensninger i adgangen til pass representere et betydelig inngrep for den enkelte. Justisdepartementet vil derfor foreslå at retten til pass lovfestes. Dette vil stort sett innebære en kodifisering av gjeldende rett.

Loven bør inneholde alle materielle regler av betydning for passinnehaveren, herunder regler for tilbakekall. Passloven bør ellers inneholde de sentrale hjemmels- og fullmaktsbestemmelser for passforvaltningen. Nærmere bestemmelser om den praktiske tilrettelegging av passutstedelsen, krav til passformer osv bør skje ved forskrift.

5.2 Rett til pass

Passlovutvalget foreslår at det bør gis uttrykk for at den enkelte har rett til pass:

«Dersom loven uttrykkelig fastslår en rett til pass, styrkes en grunnleggende menneskerettighet: Retten til å forlate ethvert land, også ens eget (sml Den europeiske menneskerettighetskonvensjons fjerde tilleggsprotokoll 16 september 1963 art 2 (2), ..).»

I likhet med høringsinstansene slutter Justisdepartementet seg til disse betraktningene og foreslår at rett til pass kommer til uttrykk i loven.

5.3 Passmyndighetene

Justisdepartementet er enig med utvalget i at det ikke er behov for vidtgående endringer mht hvilke myndigheter som treffer avgjørelser om pass. I Norge bør det fortsatt være politiet, mens utenriksstasjoner bør ha myndighet utenfor riket. Ordningen har tradisjon i norsk forvaltningspraksis og har fungert tilfredsstillende.

5.3.1 Passutstedelse i riket

Det er grunn til å opprettholde hovedregelen om at bostedets politidistrikt er passmyndighet. På den annen side vil utviklingen innen informasjonsteknologi og kommunikasjon medføre at dette ikke nødvendigvis vil være den mest rasjonelle løsning. Passlovutvalget foreslår at det utformes en fleksibel bestemmelse som ikke tar standpunkt til hvilket politidistrikt som skal treffe avgjørelser. Dette bør reguleres i forskrift.

Høringsinstansene har sluttet opp om dette prinsippet.

Justisdepartementetslutter seg til passlovutvalgets forslag.

5.3.2 Intern delegasjon

Passlovutvalget foreslår å opprettholde adgangen til intern delegasjon slik dette praktiseres i dag.

De høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, støtter forslaget om delegasjon, og viser bl a til at delegering til lensmannskontor har hatt til dels positiv virkning for publikum.

Justisdepartementet går inn for at behandling av passøknader må legges opp slik at det gir den beste service til publikum, samtidig som man tar hensyn til sikkerhet og effektiv saksbehandling.

5.3.3 Passutstedelse i utlandet

Pass utstedes idag ved alle ambassader og fagkonsulater, samt ved de konsulater som har fått særskilt bemyndigelse til det fra Utenriksdepartementet. Utstedelse innebærer både vedtaksmyndighet og den faktiske utfylling av blanketten (utskrivingen). Det foreslås ingen endringer av dette.

5.4 Vilkår for å få pass

5.4.1 Passmyndighetenes undersøkelsesplikt

Grunnvilkårene for å få pass er i dag at man er norsk statsborger og kan godtgjøre sin identitet (passinstruksens § 1). Passinstruksens § 7 fastslås at passmyndigheten kan kreve de opplysninger og legitimasjoner som er nødvendig for å fastslå søkerens identitet. Det er et alment prinsipp at den som søker om en tillatelse må godtgjøre at vilkårene for å få den er oppfylt. I passinstruksens § 1 er dette kommet til uttrykk ved at søkeren må godgjøre «sin identitet og norske statsborgerrett». Etter utvalgets oppfatning er formuleringen tilstrekkelig og bør inntas i loven (med den forskjell at ordet «statsborgerrett» erstattes med «statsborgerskap»). Etter utvalgets mening taler dessuten gode grunner for å fastslå direkte i loven at søkeren plikter å gi korrekte opplysninger.

Justisdepartementet slutter seg til utvalgets syn. Det nevnes likevel at flere høringsinstanser har pekt på problemer knyttet til mangler ved identitetskontrollen. Dette problem må uansett løses ved tilfredsstillende administrative rutiner. Det vil ikke være naturlig å regulere dette i loven, idet det her gjelder spørsmål som må løses ved forvaltningsinstrukser.

Justisdepartementet er videre enig med passlovutvalget i at passmyndighetene bare skal kunne kreve dokumentasjon for forhold som er relevante for å oppnå passlovens formål.

5.4.2 Gebyr

Hjemmel for gebyrfastsettelsen

Lovhjemmelen for passgebyr finnes i rettsgebyrloven § 26. Når det nå gis en passlov, bør den etter utvalgets forslag inneholde hjemmelsbestemmelsen, og rettsgebyrloven § 26 foreslås opphevet.

Spørsmålet om gebyr ved passutstedelse er drøftet i passlovutredningen:

«I norsk rett er det lang tradisjon for at det må betales for å få pass. Dette kom tidligere til uttrykk i sportelloven 18 desember 1959 nr 11 § 65, som fastslo at det for reisepass skulle betales kr 25. Ved rettsgebyrloven 17 desember 1982 nr 86 § 26 ble utstedelse og fornyelse av pass knyttet til rettsgebyret. Bestemmelsen har vært endret flere ganger. Den fastslår nå at det betales rettsgebyr for utstedelse og fornyelse av pass hos politiet, herunder for midlertidig pass. For pass til barn under 16 år betales halvparten av rettsgebyret.»

Rettsgebyrloven § 26 gir i seg selv tilstrekkelig hjemmel for å kreve betaling for norske pass. En mulighet kunne dermed være å opprettholde denne hjemmelen og av informasjonsgrunner la passloven henvise til rettsgebyrloven.

Prinsipielt tar rettsgebyrloven sikte på rettsforretninger, ikke betaling for forvaltningens tjenester. I Ot prp nr 18 (1982-83) s 34-35 uttales bl a om dette:

«Departementet mener for øvrig at hjemmelen for å kreve gebyr for bevillinger, tillatelser mv gitt av offentlig myndighet, samt hjemmelen for å gebyrlegge attester og avskrifter (kopier) bør tas ut av den alminnelige gebyrlov og plasseres i andre lover. Når det gjelder bevillinger og tillatelser bør hjemmelen tas inn i forvaltningsloven. For attester og avskrifter bør hjemmelen for å kunne kreve gebyr plasseres i forvaltningsloven for så vidt gjelder partsoffentlige dokumenter og i offentlighetsloven når det gjelder dokumenter som er gjenstand for alminnelig offentlighet.»

Slike regler ble inntatt i forvaltningsloven 10. februar 1967 § 20 fjerde ledd og § 27 a, samt offentlighetsloven 19. juni 1970 § 8 tredje ledd.

I Innst O nr 26 (1982-83) om lov om rettsgebyr uttalte justiskomiteen (s 6):

«Fordi det ikke finnes noen lov vedrørende utstedelse av pass, er bestemmelsen om gebyr for reisepass innpasset i rettsgebyrloven.»

Justisdepartementet foreslår at hjemmelen for gebyr inntas i passloven. Dette vil være en lovteknisk endring og ikke en endring av realiteten.

Gebyrets størrelse

De samlede gebyrinntekter knyttet til passutstedelse var i 1995 kr. 120.781.000. Justisdepartementets forslag om at barn skal ha eget pass vil kunne øke gebyrinntektene noe. Siden dette vil kunne påføre barnefamilier økte utgifter, foreslår Justisdepartementet - i likhet med passlovutvalget - å redusere det normale gebyret for pass til barn under 16 år. En slik differensiering praktiseres bl a i Danmark og Sverige.

Justisdepartementet foreslår således at det skal betales halvt gebyr for barn under 16 år og kvart gebyr om barnet er under 8 år. Dette fordi passet må fornyes oftere dess yngre barnet er.

Justisdepartementet finner det hensiktsmessig at passlovens gebyrbestemmelser som foreslått av utvalget fortsatt knyttes til rettsgebyret. Ved dette vil man sikre at gebyrenes størrelse forankres i et velprøvd system som rutinemessig vil være gjenstand for justering i tråd med den alminnelige prisutvikling.

Passgebyret må ses i sammenheng med kostnadene ved passutstedelsen. Selv om ikke alle de kostnader som knyttes til passforvaltningen bør gjenspeiles i fastsettelsen av passgebyret, er det likevel grunn til å understreke de til dels betydelige kostnader man står overfor i forbindelse med forbedret passformular og sterkere kontrollsystem. Indirekte vil denne satsingen også komme passbrukerne til gode ved økt trygghet under reise og enklere prosedyre i grensekontroll.

5.5 Pass til umyndige

Justisdepartementet foreslår at barn for fremtiden ikke skal kunne føres inn i foreldrenes pass, men at de skal ha eget pass. Dette er i samsvar med en rekommandert ICAO praksis.

Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at barn bør utstyres med egne pass. Barne- og familiedepartementet uttaler følgende om forslaget om å gi egne pass til barn slik at ordningen med innføring i foreldrenes pass opphører:

«Vi synes dette er et godt forslag, som vi mener bør utredes nærmere. Eget pass til barnet vil markere at barnet er et selvstendig individ, og det ville også løse mange av de problemene som kan oppstå på grunn av den nåværende praksis med innskriving av barnet i foreldrenes pass. Ved at barnet får eget pass, vil en kunne unngå situasjoner hvor utenlandske barn «smugles» inn i Norge via «foreldrepass», jf saken med den somaliske kvinnen.

Det kan for eksempel oppstå problemer i forbindelse med skilsmisse og samlivsbrudd der foreldreansvaret tidligere var felles, men så blir overført til kun den ene av foreldrene. Står barnet innskrevet i passet til begge foreldrene, kan den part som har fått foreldreansvaret alene, ønske å få strøket barnet ut av den andre parts pass. Dersom denne ikke er samarbeidsvillig, kan det være et problem å få dette gjort. Dette kan også gjelde i de tilfellene der det er fare for at den ene av foreldrene skal ta med seg barnet ut av landet mot den andres vilje. I verste fall kan det f.eks. foreligge fare for kidnapping. For å hindre dette, kan politiet, i henhold til barnelovens § 43, sørge for at barnet blir ført ut av passet til den som vil forlate landet. Det er antatt at politiet kan beslaglegge passet dersom innehaveren nekter å gi det fra seg, men det er noe uklart hvor langt politiet kan gå når det gjelder ransaking for å finne passet. ...

Dersom barnet har eget pass, og den som planlegger å reise ut av landet har tatt hånd om passet, antar vi at passet vil kunne kreves innlevert etter passlovens § 7.»

Politimesteren i Halden som i en årrekke har vært leder for INTERPOLs faste arbeidsgruppe vedrørende kriminalitet mot barn SWP Standing Working Party - Offences Against Minors støtter et forslag om egne pass til barn:

«Jeg støtter de synspunkter som er trukket fram i høringsbrevet og NOU 13 om egne pass for barn i størst mulig utstrekning. Internasjonal handel med barn, barnebortføring, ulovlige internasjonale «adopsjoner» og annen beslektet kriminalitet mot barn tilsier økt kontroll av barns identitet for å hindre og avdekke lovbrudd. Barn er dessverre en ettertraktet «vare» på det internasjonale marked idag. Egne pass for barn vil medføre større sikkerhet for at de barn som føres over landegrenser ikke er ofre for kriminalitet, og gi økt oppdagelsesrisiko for lovbrytere.

Også hensynet til norske barn som i stadig større utstrekning opplever skilsmisser hvor foreldrene har delt foreldremyndighet, tilsier større bruk av egne pass for barn. Det er ikke ønskelig at passmyndigheten skal måtte foreta vanskelige avveininger i forbindelse med manglende samtykke fra den ene av foreldrene til å føre barnet inn i passet til den andre. De reglene som er foreslått om dette er vel avveide og gode, men det beste vil utvilsomt være egne pass for barna.»

I Sverige har barn måttet ha egne pass siden 1971.

Justisdepartementet er oppmerksom på at innføring av eget pass til barn kan innebære en økonomisk belastning, særlig for flerbarnsfamilier. Hertil kommer også at passene må fornyes relativt ofte. Departementet mener derfor at gebyrene for pass til barn må være lavere enn for pass til voksne.

Justisdepartementet foreslår videre at det fortsatt bør være hovedregelen at det kreves samtykke fra begge foreldre for at pass kan utstedes til barn under 18 år.

For at passmyndighetene skal være forskånet fra å måtte foreta vanskelige avveininger i tilfelle der en av foreldrene nekter å samtykke i passutstedelse, har Justisdepartementet funnet det hensiktsmessig å legge Barnelovens regler til grunn når det gjelder foreldres adgang til å ta med barn ut av landet. Dette fordi adgangen til å utstede pass til barn henger nøye sammen med barnets adgang til å forlate landet. Det vises til foreslått endring i barneloven § 43 a jf Ot prp nr 56 (1996-97).

Som hittil må det likevel være adgang til å utstede pass til barn (og umyndiggjorte) uten samtykke i særlige tilfelle dersom det er åpenbart ubetenkelig. For barn vil dette gjelde der den av foreldrene som ønsker pass har adgang til å ta barnet ut av landet uten den annens samtykke, eventuelt der den annens samtykke ikke lar seg innhente av praktiske grunner.

Etter gjeldende rett antas foreldrene å ha adgang til å trekke tilbake et samtykke til pass dersom forutsetningen for samtykke ikke lenger er til stede på grunn av endrede forhold, f eks etter en tvist om samværsrett eller foreldreansvar. Dersom den annen motsetter seg dette, er den som vil trekke sitt samtykke tilbake henvist til å reise sak om utreiseforbud i henhold til barneloven. Problemet antas å være størst i saker der barnet er innført i foreldrenes pass. I tilfelle der barnet har eget pass, kan passet deponeres hos andre inntil forholdet er avklart.

5.6 Nektelse av pass

Passnektelse kan ramme den enkelte hardt. Både for den som søker pass og for passmyndighetene er det en fordel at grunnlagene for passhindring såvidt mulig fremgår uttrykkelig av loven.

Justisdepartementet slutter seg til forslaget fra passlovutvalget om å gå bort fra begrepet passforbud og over til begrepet passhindring. Uttrykket passforbud er ikke alltid treffende for de tilfelle hvor pass nektes utstedt. Det sentrale kan være at andre myndigheter enn passmyndigheten med hjemmel i lov kan ha nedlagt utreiseforbud eller lignende, ikke at det er nedlagt passforbud.

5.6.1 Lovbundet og skjønnsmessig passhindring

Etter passinstruksen er det endel tilfelle hvor pass skal nektes utstedt, mens det i andre tilfelle skal utøves et skjønn. De obligatoriske passhindringsgrunnene er de hvor andre myndigheter har nedlagt utreiseforbud eller utreise er uforenlig med dom, kjennelse eller annen beslutning av offentlig myndighet. Utreiseforbud er formelt sett noe annet enn forbud mot passutstedelse, men det vil etter Justisdepartementets oppfatning være i strid med en beslutning om utreiseforbud om det da skulle være adgang til å utstede pass.

5.6.2 Nærmere om passhindringsgrunnene

Justisdepartementet følger i store trekk passlovutredningens forslag til bestemmelser om passhindringsgrunner.

I brevet til høringsinstansene ba Justisdepartementet om uttalelse om ønskeligheten av en passhindring som konsekvens av manglende tilbakebetaling av lån for hjemreise. Utenriksdepartementet ga uttrykk for ønsker om en lovfestet rett for utenriksstasjonene til å ta sikkerhet i vedkommendes reisedokument for det lån som er gitt, slik at det nedlegges et midlertidig passforbud.

Justisdepartementet er enig i at det er behov for en effektiv og sikker prosedyre for å bistå nordmenn som av ulike årsaker trenger bistand for å returnere til Norge. For å hindre misbruk er det imidlertid behov for en hjemmel til å nedlegge passforbud inntil vedkommende har gjort opp for seg. Justisdepartementet foreslår derfor en hjemmel for passnektelse som dekker denne situasjonen. Justisdepartementet ønsker på denne måten å avskjære misbruk av en ordning med stor velferdsmessig betydning for personer i en akutt nødsituasjon. Det må antas at viljen til å gjøre opp sitt mellomværende vil styrkes ved hjemmelens blotte eksistens. Forholdet vil ikke falle inn under de mer generelle bestemmelsene, jf forslagets paragraf 5 tredje ledd bokstav b, andre punktum. Det må etter sistnevnte bestemmelse mer til for passnektelse, antagelig to eller flere tilfeller av tilsvarende karakter. Det har ikke kommet innvendinger mot forslaget i høringsuttalelsene.

5.6.3 Om skjønnsutøvelsen

Passlovutvalget uttaler følgende om skjønnsutøvelsen:

«I forhold til alle passhindringsgrunnene i § 5 annet ledd vil det måtte utøves et skjønn mht om søkeren kan gis pass. Det vil fortsatt i første rekke måtte foretas av den enkelte fagmyndighet (f eks etterforskningsledelse, påtalemyndighet, skifterett), som eventuelt gir melding til passmyndigheten om at det foreligger passhindring. Normalt vil passmyndigheten kunne holde seg til fagmyndighetens vurdering. Men virker den urimelig, f eks i lys av innvendinger som gjøres gjeldende fra pass-søkeren, bør passmyndigheten ta kontakt med den myndighet som har gitt meldingen før vedtak treffes. Passmyndigheten vil da kunne fremheve at passnektelse bare skal skje når tungtveiende hensyn taler for det, jf lovutkastet § 5 siste ledd.»

Justisdepartementet er enig i disse synspunktene. Videre er Justisdepartementet enig med passlovutvalget i at det er passmyndighetene som skal treffe avgjørelse i alle tilfelle hvor det er tale om passhindringsgrunner.

5.7 Tilbakekall og inndragning av pass

Justisdepartementet foreslår i likhet med passlovutvalget ingen vesentlige endringer av gjeldende rett knyttet til tilbakekall og inndragning av pass. I arbeidet for en lovteknisk forenkling og klargjøring foreslås imidlertid en endring i begrepsbruken uten at dette innebærer noen realitetsendring. En realitetsendring er imidlertid forslaget om å gi politiet adgang til å ta beslag i passet.

Som det fremgår av utkastets § 3, jf ovenfor, må passøkeren oppfylle visse positive vilkår for å få pass, og det må ikke foreligge passhindringsgrunner (negative vilkår), utkastets § 5. Dersom det senere viser seg at passøkeren likevel ikke oppfylte kravene for å få pass (søkeren var likevel ikke norsk statsborger eller en annen enn den han utga seg for eller nødvendig samtykke manglet for en umyndig), er passet utstedt på sviktende grunnlag. Vedtaket om utstedelse vil da ofte være ugyldig og kan omgjøres, sml forvaltningl § 35 første ledd (c). Det samme gjelder hvis det senere viser seg at det på tidspunktet for passutstedelsen egentlig forelå en passhindringsgrunn (søkeren hadde f eks utreiseforbud eller var besluttet varetektsfengslet).

Men selv om passutstedelsen var riktig og gyldig nok da vedtaket ble fattet, kan det senere oppstå forhold som er av en slik karakter at de må få følger for passet. Det nedlegges f eks utreiseforbud med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven eller passinnehaveren besluttes varetektsfengslet. I slike tilfelle vil det opprinnelig gyldige vedtaket i mange tilfelle kunne omgjøres, jf forvaltningsl § 35 siste ledd.

Selv om forvaltningloven således ofte vil være tilstrekkelig, er Justisdepartementet enig med passlovutvalget i at passloven selv bør regulere omgjøringsadgangen mest mulig uttømmende, slik som passinstruksen nå gjør. Som utvalget påpeker er disse bestemmelser vel innarbeidet og dekker et faktisk behov.

Ut over de ovennevnte tilfelle har passinstruksen også regler om inndragning av pass når det ikke lenger er tjenlig som identifikasjonsdokument (f eks passøkerens utseende er vesentlig forandret eller passet er sterkt skadet). Det kan diskuteres hvor stort behovet er for inndragning i disse tilfelle; her er det først og fremst i passinnehaverens egen interesse å ha et pass som ikke skaper problemer ved grensekontroll. Men i likhet med utvalget foreslår Justisdepartementet disse regler opprettholdt - men med noen mindre endringer, jf utkastets § 7 første ledd, (c) - (e).

Passlovutvalget påpeker at passinstruksens sondring mellom tilbakekall og inndragning «er neppe klar» (innstillingen s 66). I følge Justisdepartementets rundskriv av 23. april 1952 refererer tilbakekall seg til passet som offentlig bevitnelse, mens inndragning refererer seg til passet som dokument. Selv om sondringen i gjeldende passinstruks etter Justisdepartementets oppfatning er klar nok, er departementet enig i at det ikke er behov for å opprettholde den. Som utvalget påpeker legges i begge tilfelle til grunn en vurdering om at vedtaket om å utstede pass må omgjøres. Dessuten må passet i begge tilfelle innleveres (passinstruksens § 10 siste ledd).

Passlovutvalget foreslår å erstatte begrepene tilbakekall og inndragning med innlevering, idet det til grunn for både vedtak om tilbakekall og inndragning ligger en vurdering om at vedtaket om å utstede pass må omgjøres og at passet må leveres tilbake(passinstruksens § 10).

Justisdepartementet er enig med passlovutvalget i at ordet innlevering kan erstatte ordene tilbakekall og inndragning. Kravet om innlevering vil være et forvaltningsvedtak som må begrunnes og som kan påklages. Vedtaket innebærer at vedkommende

• ikke lenger har rett til å bruke passet og

• har plikt til å innlevere det til passymdigheten.

Passlovutvalget skriver i kapittel 6.10:

«Dersom passinnehaveren idag ikke etterkommer kravet om innlevering, har ikke politiet noen generell adgang til å gjennomføre kravet. I visse tilfelle kan det likevel skje, f eks hvor politiet får forevist passet i forbindelse med passkontroll og muligens andre situasjoner hvor det kan sies å følge av politiets alminnelige ordensfullmakt. Forøvrig kan politiet beslaglegge etter straffeprosessloven kap 14 (pågripelse og fengsling) og kap 16 (beslag og utleveringspålegg). Begjæring om midlertidig forføyning for innlevering av pass etter tvangsfullbyrdelsesloven synes ikke særlig praktisk.»

Passlovutvalget konkluderer med at det ikke synes å være tilstrekkelig tungtveiende behov for å utvide kompetansen til å gjennomføre vedtak om innlevering av pass ut over hva som følger av gjeldende regler og peker på at en slik eventuell adgang kan reise problematiske spørsmål i forhold til ransaking.

I høringsrunden har det kommet flere uttalelser om behov for hjemmel for tvangsmessig gjennomføring av inndragningsvedtak.

Justisdepartementet er av den oppfatning at det bør være hjemmel for politiet til å ta passet fra besitteren om vedkommende ikke frivillig gir det fra seg. Som passlovutvalget påpeker, vil politiet i en rekke tilfelle ha annen hjemmel for å ta passet fra innehaveren. Rettsteknisk vil det imidlertid være en fordel om hjemmelen følger av passloven selv.

Justisdepartementet er ellers enig med utvalget i at adgangen til å gjøre vedtak om innlevering av passet bør være fakultativ dvs at den utformes som en kan-regel.

5.8 Passregister

Dagens passregistre er manuelle og er lokalt plassert hos utstedelsesmyndigheten. Konsesjon for føring av registrene er gitt alle landets politikamre og lensmannskontor av Datatilsynet 20. februar 1984. I konsesjonen er det blant annet presisert til hvilket formål registeret er opprettet, hvor opplysningene innsamles fra og til hvem opplysningene kan utleveres.

Passlovutvalget uttaler i kapittel 6.11.2:

«Dagens ordning innebærer risiko for at ikke alle relevante opplysninger blir kjent for passmyndighetene. Registerføringen er meget tungvint. Sterke grunner taler for at det opprettes et sentralt passregister, og at arbeidet med dette prioriteres.»

Utvalget har drøftet spørsmålet om lovhjemmel for et sentralt passregister og foreslår at slik hjemmel inntas i en passlov.

Også Justisdepartementet finner det formålstjenlig å foreslå hjemmelen for et eget sentralt databasert passregister inntatt i loven. De nærmere regler om registerets innhold, organisering, om bruken av det og om innsynsrett bør utformes i forskrift.

Når det gjelder hvilke opplysninger registeret skal inneholde, mener Justisdepartementet - i likhet med passlovutvalget - at loven bør fastsette en ramme i så måte. Det vises herom nærmere til kommentarene til utkastets § 8.

Når det gjelder innsynsrett, er det neppe behov for egne regler i passloven. I personregisterlovens § 7 er det regler om innsynsrett i personregistre. Etter paragrafens første og annet ledd, vil den enkelte som måtte være registrert som hovedregel ha krav på å få vite hvilke opplysninger som er lagret om seg selv. Dette burde være uproblematisk i forhold til passregisteret. Etter paragrafens annet og tredje ledd har alle rett til å få vite hvilke typer opplysninger som er inntatt i registeret. Heller ikke det burde være problematisk.

Som passlovutvalget påpeker, vil opplysningene i registeret som hovedregel være offentlige i medhold av offentlighetsloven (lov 19. juni 1970 nr 69). Dette gjelder dog ikke opplysninger om straffbart forhold, offentlighetslovens § 6 nr 5. Etter denne bestemmelse vil anmeldelser, politirapporter og andre dokumenter vedrørende lovovertredelser fra den som har eller søker om pass være unntatt offentlighet.

Et praktisk spørsmål er om pressen med hjemmel i offentlighetsloven kan kreve å få avfotografere bilder fra det enkelte politikammers passregister. Utvalget viser til den endring av offentlighetsloven som fant sted ved lov 22. januar 1992 (i kraft 1. mars 1993) hvorved loven fikk en tilføyelse - § 6 nr 8 - om at personbilde inntatt i offentlig register kan unntas offentlighet. Utvalget konkluderer med at spørsmål om innsyn i passregister ved den nevnte lovendring nettopp har vært gjenstand for lovregulering, og at det ikke er behov for noen ny vurdering i forbindelse med passregisterloven.

Justisdepartementet er enig i dette.

5.9 Straff

Passinstruksen har ingen bestemmelse om straff. Dette krever lovhjemmel. I likhet med passlovutvalget kan ikke Justisdepartementet se at det er behov for en generell straffebestemmelse ved overtredelse av passloven. Etter at passøkerens plikt til å gi korrekte opplysninger til passmyndigheten foreslås lovfestet (utkastets § 3 tredje ledd) vil bruk av uriktige opplysninger normalt gå inn under strl § 166. Endring av passet vil i de praktisk viktige tilfelle rammes av den alminnelige strafflovgivning, jf pkt 3.14 ovenfor.

Passlovutvalget har vurdert bl a spørsmålet om å innføre en egen straffebestemmelse for manglende innlevering av pass der det er fattet vedtak. Utvalget har imidlertid ikke funnet tilstrekkelig grunn til å foreslå en slik særskilt straffebestemmelse. Mange høringsinstanser har likevel understreket behovet for en egen straffebestemmelse for å sikre effektive sanksjonsmidler.

Justisdepartementet slutter seg til utvalget.