5 Merknader til de enkelte paragrafer

5.1 Til endringene i barnevernloven

Til § 1-3

Lovens hovedregel er at tiltak etter loven kan vedtas for barn under 18 år, jf. § 1-3 første ledd. Når tiltak etter loven er iverksatt før barnet fyller 18 år, kan de likevel opprettholdes inntil vedkommende fyller 23 år dersom barnet samtykker. Tiltak som er iverksatt før fylte 18 år, kan inntil fylte 23 år erstattes av andre tiltak som omhandlet i loven.

Tiltak som omhandlet i § 4-24 kan fortsatt bare opprettholdes innenfor de tidsbegrensninger som § 4-24 første og annet ledd fastsetter.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene under pkt. 2.2.

Til § 4-6 fjerde ledd

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.7.

Til § 4-13

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.5.

Til § 4-15 fjerde ledd

Da et vedtak om omsorgsovertakelse er rettet mot barnets foreldre, faller vedtaket automatisk bort når barnet blir myndig ved fylte 18 år. Etter § 1-3 kan imidlertid selve tiltaket, f.eks. en fosterhjemsplassering, likevel opprettholdes etter fylte 18 år dersom ungdommen selv samtykker. For å skape forutsigbarhet for barn som er under barneverntjenestens omsorg helt fram til myndighetsalder, plikter barneverntjenesten etter forslaget til § 4-15 fjerde ledd å vurdere om plasseringen skal opprettholdes eller om det skal settes inn andre hjelpetiltak etter at omsorgsvedtaket bortfaller. Denne vurderingen skal foretas i samarbeid med barnet og skal skje i god tid før barnet fyller 18 år. Dersom barnet samtykker skal barneverntjenesten utarbeide en plan for framtidige tiltak. Planen skal utarbeides på grunnlag av de vurderinger barneverntjenesten i samarbeid med barnet har gjort. Hvor lang tid planen skal utarbeides for blir det opp til barneverntjenesten i samarbeid med barnet å vurdere i hvert enkelt tilfelle. Planen er ikke rettslig bindende for noen av partene, men skal være retningsgivende for barneverntjenestens videre arbeid i forhold til framtidige tiltak. Det vises forøvrig til pkt. 2.2.

Til § 4-28

Når barn med alvorlige atferdsvansker blir plassert i institusjon med hjemmel i barnevernloven §§ 4-24 eller 4-26 skal barneverntjenesten utarbeide tiltaksplan for barnet. Det skal utarbeides tiltaksplan for barnet uavhengig av plasseringens forventede varighet. Varigheten av plasseringen vil likevel ha betydning for innholdet i tiltaksplanen. Plikten til å utarbeide tiltaksplan omfatter ikke plasseringer som skjer på grunnlag av midlertidig vedtak i henhold til § 4-25 annet ledd annet punktum jf. § 4-24.

Når plasseringen skjer med hjemmel i barnevernloven § 4-24 skal et utkast til tiltaksplan foreligge når fylkesnemnda behandler saken. Fylkesnemnda er ikke bundet av kommunens vurderinger. Tiltaksplanen må derfor justeres dersom fylkesnemndas vedtak eller de forutsetninger som er lagt til grunn for vedtaket avviker fra de vurderingene som er nedfelt i utkastet. Endelig tiltaksplan skal foreligge snarest mulig etter at fylkesnemndas vedtak foreligger.

Når plasseringen skjer med hjemmel i barnevernloven § 4-26 skal tiltaksplanen om mulig foreligge før plasseringen iverksettes.

Både når plasseringen skjer med hjemmel i §§ 4-24 og 4-26 kan planen endres dersom barnets behov endrer seg. Dersom barnet er plassert med hjemmel i § 4-24 kan det imidlertid ikke foretas endringer som er i strid med fylkesnemndas vedtak eller de forutsetninger som er lagt til grunn for dette.

Tiltaksplanen og senere endringer av denne skal så langt som mulig skje i samarbeid med barnet. Når plasseringen skjer med hjemmel i § 4-26 skal barnet og de som har foreldreansvaret samtykke til tiltaksplanen. For barn som har fylt 15 år er ikke foreldrenes samtykke nødvendig. I disse tilfellene er barnets samtykke tilstrekkelig.

Når plasseringen skjer med bistand fra fylkeskommunen skal fylkeskommunen bistå kommunens barneverntjenesten med utarbeidelse av tiltaksplanen.

Til § 5-8 femte ledd

Det vises til de generelle merknadene under pkt. 2.8.

Til § 6-10

Formålet med bestemmelsene er å hindre seksuelle overgrep mot barn. Tilsvarende bestemmelse er tatt inn i barnehageloven § 20.

Bestemmelsen innebærer at den som skal ansettes i barneverninstitusjon, både fylkeskommunal og privat, skal legge fram tilfredsstillende politiattest. Tilsvarende gjelder for den som skal godkjennes som fosterforeldre, jf. barnevernloven § 4-22. For disse gruppene er kravet om politiattest med andre ord obligatorisk.

Bestemmelsen innebærer videre at det kan kreves framlagt politiattest fra personer som ikke er ansatt på en barneverninstitusjon, men som utfører oppgaver i eller for institusjonen som innebærer at de har direkte kontakt med barn som oppholder seg der. Dette kan f.eks. være personer som påtar seg ulike oppdrag for institusjonen, f.eks. i forbindelse med ulike aktiviteter i eller utenfor institusjonen. Det kan også kreves politiattest fra andre som bor i et fosterhjem, f.eks fra fosterforeldrenes voksne hjemmeboende barn eller leieboere. Barneverntjenesten kanvidere kreve politiattest fra støttekontakter, tilsynsførere, private som tar i mot barn som avlastningstiltak og andre som utfører oppgaver for barneverntjenesten som ledd i hjelpetiltak. For disse gruppene er kravet om politiattest ikke obligatorisk. Det er opp til den som gir vedkommende oppdraget å vurdere hvorvidt oppdraget er av en slik art at det skal kreves framlagt politiattest. Det må ved denne vurderingen ses hen til hvorvidt oppdragets art gir mulighet til å utsette barnet for seksuelle overgrep.

Politiattesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg, eller dømt for brudd på straffeloven §§ 194, 195, 196, 197, 198, 199, 207, 209, 211 bokstav d, 212 første ledd nr. 3 og 212 annet ledd. Den som er ilagt forelegg eller dømt for overtredelse av disse sedelighetsbestemmelsene skal være utelukket fra å utføre arbeid eller oppgaver som omhandlet i bestemmelsen. Det er uten betydning om vedkommende er idømt straff eller sikring.

Til § 7-3 første ledd fjerde punktum

Bestemmelsen innebærer tidsfrist for barneverntjenesten til å forberede og oversende saksframlegg til fylkesnemnda når den private part har satt fram krav om endringer i tidligere vedtak. Hovedregelen er at slike saker skal oversendes snarest mulig og senest innen tre måneder etter at kravet om endring er kommet inn til barneverntjenesten. Fristen på tre måneder gjelder også i de tilfeller barneverntjenesten oppnevner sakkyndige til å foreta utredninger. Unntaksvis er det adgang for barneverntjenesten til i særlige tilfeller å utvide fristen inntil seks måneder. Seks måneders frist forutsettes bare å være aktuelt der det er behov for særlig tidkrevende utredninger.

Til § 9-2

Bestemmelsen innebærer at kommunens krav om at foreldrene betaler oppfostringsbidrag for barn som er plassert utenfor hjemmet, fremmes for og avgjøres av trygdekontoret. Det vises forøvrig til de generelle merknadene under pkt. 2.3.

Til § 9-4 annet ledd

Fylkeskommunen har etter bestemmelsen ikke økonomisk ansvar for eventuelle utgifter som oppstår når barneverntiltak i form av fosterhjemsplassering eller institusjonsopphold opprettholdes etter at barnet er fylt 20 år. Bestemmelsen innebærer at det for ungdom over 20 år først og fremst til være aktuelt med hjelpetiltak som hører under den kommunale barneverntjenestens ansvarsområde. Dette kan f.eks. være ordinært fosterhjem, støttekontakt, tilsyn osv. Det vises forøvrig til de generelle merknadene under pkt. 2.2.

5.2 Til endringene i lov om sosiale tjenester

Til § 9-2 annet ledd første punktum

Bestemmelsen innebærer at tidsbegrensningen på fire år som gjelder for oppnevnelse av sakkyndige og alminnelige utvalg ikke gjelder for oppnevnelse av fylkesnemndsledere. Se nærmere under pkt. 2.11.

Til § 9-3

Forslaget om opphevelse av bestemmelsen innebærer at fylkesmannen ikke lenger skal ha sekretariatsfunksjoner for fylkesnemnda. Se nærmere under pkt. 2.12.

Til § 9-10 første ledd

Forslaget innebærer at kommunen kan kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Det vises forøvrig til de generelle merknadene under pkt. 2.9.

Til § 9-10 femte ledd

I femte ledds første punktum siktes det med «sine egne omkostninger» til de omkostninger som en part i en rettssak normalt må dekke selv eller i det minste i første omgang er ansvarlig for overfor domstolen. Det er i første rekke utgifter til egen deltakelse i saken, til advokatbistand og til vitner og sakkyndige m m som parten selv begjærer innkalt eller oppnevnt. Annet punktum omfatter den private parts omkostninger. De vil dels bli dekket i form av fri sakførsel, jf. rettshjelpsloven § 19 nr. 2. Annet punktum har imidlertid selvstendig betydning for nødvendige omkostninger som ikke dekkes under fri sakførsel, f.eks. utgifter til egen deltakelse i saken, jf. rettshjelsloven § 24 annet ledd. Tredje punktum svarer til tvistemålsloven § 483 annet punktum. Dersom en kommune etter de alminnelige reglene om saksomkostningsansvar i tvistemålsloven kapittel 13 i utgangspunktet er ansvarlig overfor motparten og retten unntaksvis finner at det foreligger «særlige grunner» som taler for at kommunen holdes ansvarlig, er det normalt staten som skal tilkjennes erstatning, jf. rettshjelpsloven § 25. Dette ansvaret omfattes ikke av regelen i annet punktum om at staten skal dekke omkostningene ved saken. Med den foreslåtte utformingen av femte ledd vil henvisningen til tvistemålsloven kap. 33 ikke omfatte saksomkostningsreglene i tvistemålsloven § 483.

Til § 9-10 sjette ledd

Tvistemålsloven kapittel 33 er utformet med tanke på at den private part er saksøker. Forslaget om at kommunen skal kunne bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene til rettslig overprøving avviker fra utgangspunktet i kapittel 33. Dette innebærer at ikke alle bestemmelsene kan anvendes direkte, og endringsforslaget innebærer således at bestemmelsene i tvistemålsloven kap. 33. skal gjelde så langt de passer i disse tilfellene.

5.3 TIL ENDRINGEN I BARNELOVA

Til § 53 a

Bestemmelsen innebærer at bidrag som er fastsatt i medhold av barneloven faller bort når det kan fastsettes oppfostringsbidrag med hjemmel i barnevernloven § 9-2, dvs når barnet er plassert utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven. Det vises forøvrig til de generelle merknadene under pkt. 2.3.