3 Lovforslaget fra departementet

3.1 Høringsnotatet

Med sikte på å sikre en best mulig sammenheng mellom lovbestemmelsen og innholdet i forskriftene, foreslo departementet at ny § 12a gis følgende ordlyd:

«For tap av sau, geit, hest, storfe og tamrein voldt av rovvilt yter staten full erstatning og full kompensasjon for følgekostnader etter nærmere regler og vilkår fastsatt av Kongen. Kongen kan også gi regler for tilbakekreving av feil utbetalt beløp.»

I høringsnotatet ble det understreket at andre husdyrproduksjoner som for eksempel fjørfe og gris faller utenfor og henvises til ordinære forsikringsordninger. Det samme gjelder bier og arter i oppdrett som for eksempel hjort, samt hunder, katter og andre husdyr/kjæledyr. Ettersom det under høringen av forrige lovforslag i 1. halvår 1998, var en del høringsinstanser som ønsket at flere arter skulle omfattes av erstatningsordningen, særlig jakthunder, bier/bikuber og hjort i oppdrett, ble det imidlertid særskilt bedt om høringsinstansenes syn på dette spørsmålet. Når det gjelder birøkt og hjorteviltoppdrett, bemerket departementet at dette er produksjoner hvor det finnes effektive forebyggende tiltak som kan og bør benyttes i områder hvor det er risiko for rovvilttap. Blant jakthundene er det særlig drivende hunder som kan være utsatt under jakt på elg, rådyr og hare, først og fremst i områder hvor det finnes ulv. Omfanget av slike tap er små. Departementet la til grunn at slik jaktutøvelse primært er en fritidsaktivitet i motsetning til bufebeiting i utmark, og at det ikke synes urimelig at eieren bærer risikoen og eventuelt forsikrer seg mot slike uhell på samme måte som ved trafikkpåkjørsler, fallulykker og liknende.

Når det gjelder tamrein, gav departementet i høringsnotatet uttrykk for at erstatningsordningen skal omfatte reindrift som blir utøvet i samsvar med lov av 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift (Reindriftsloven) og forskrifter gitt med hjemmel i denne. Det ble spesielt gjort oppmerksom på at Rendalen Renselskap, jf. Ot. prp. nr. 28 (1994-95) side 48, 2. spalte, ikke faller inn under erstatningsordningen med sin nåværende driftsform. Departementet la videre til grunn at nåværende praksis etter den norsk - svenske reinbeite-konvensjonen vil bli videreført. Dette innebærer at reindrift som blir utøvet av svenske reineiere i Norge faller inn under den svenske erstatningsordningen, mens den norske ordningen gjelder for norske reineiere som utøver konvensjonsbeite i Sverige.

Det ble i høringsnotatet gjort oppmerksom på at det ville bli nærmere fastsatt i forskriftene hvilke rovviltarter som omfattes av erstatningsordningen. Arter som skal utløse rett til erstatning må både gjøre betydelig skade på bufe eller tamrein og ha en bestandssituasjon som krever særskilte hensyn for å kunne opprettholde levedyktige bestander i Norge. I dag gjelder dette de fire store rovdyrene gaupe, jerv, bjørn og ulv, samt kongeørn.

Departementet foreslo også lovfestet en tilbakekrevingshjemmel for tilfeller der det av forskjellige årsaker fra myndighetenes side er blitt utbetalt for mye i erstatning eller kompensasjon. Dette har det tidligere ikke vært hjemmelsgrunnlag for, og all tidligere tilbakekreving har kun foregått ved en henstilling til parten om å tilbakebetale det feilutbetalte beløp. Departementet anså det her for påkrevet med hjemmel direkte i loven på grunn av inngrepets karakter i forhold til de private individers rettssfære, mens vilkårene for tilbakekreving er nærmere fastsatt i forskriften.

3.2 Høringsinstansenes syn

3.2.1 Generelle merknader til erstatningsordningen

Landbruksdepartementetanser forslagene til lovendring og forskriftsendring med retningslinjer som grundig gjennomarbeidet, og viser til at Stortingets krav om full erstatning og full kompensasjon for følgekostnader innebærer at regelverket blir detaljert når lista for presisjon i form av korrekt utbetaling legges høyt. Justisdepartementet kan ikke se at det er grunn til å bruke de ulike betegnelsene «erstatning» og «kompensasjon» i lovbestemmelsen og i forskriftene. De anbefaler at betegnelsen «erstatning» brukes både i forhold til direkte tap og følgekostnader. På denne måten slippe slipper man også den tunge konstruksjonen «erstatning og/eller kompensasjon» i forskriften.

Flere av fylkesmennene påpeker at svakheter i den nåværende erstatningsordningen vil bli videreført ved departementets forslag. Dette gjelder særlig de vanskelige skjønnsvurderingene av om den store andelen dyr som ikke er gjenfunnet er drept av rovvilt, og det bemerkes at det er i dette skjønnsrommet hovedtyngden av konflikten ligger. Videre pekes det på at at omfanget av kompensasjon for følgekostnader avhenger av tapsomfang. Dette betyr at vellykket ekstra egeninnsats hos brukere, som fører til reduserte tap, samtidig reduserer potensialet for å få kompensasjon for følgekostnader. Disse fylkesmennene mener det er av sentral betydning at erstatningsmekanismen understøtter de krav som stilles til god næringsutøvelse og at praktiseringen av ordningen motiverer til å iverksette eller delta i tiltak for å avverge eller redusere tap generelt. Det vises også til at Energi- og miljøkomiteens flertall ba Regjeringen om å gjennomføre en utredning av ulike modeller for erstatning/kompensasjon og legge dem fram for Stortinget på en egnet måte. I denne forbindelse reises det spørsmål om hva den foreslåtte lovhjemling vil innebære dersom en ønsker å gå over til en erstatningsordning basert på faste geografiske tilskudd gradert etter forekomst av rovvilt.

Norges Bondelag, Norskog og Norges Fjellstyresamband mener departementets forslag til erstatningsordning ikke i tilstrekkelig grad følger opp Energi- og miljøkomiteens uttalelser om at kravene til skadedokumentasjon bør lempes på. Norges Bondelag viser videre til komitèflertallets anmerkning i Budsjettinnst. S. nr. 9 (1998-99) under rammeområde 13 - Miljø, kap. 1427, og mener at et større ansvar fra myndighetenes side er nødvendig for å oppfylle målsettingene i rovdyrmeldingen. Norges Bondelag mener de klare koblinger mellom forebyggende tiltak og erstatninger i forslaget til forskrift er et skritt i motsatt retning. Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Naturvernforbund og WWF Verdens Naturfond ser forslaget til lovhjemling av erstatningsrett, samt forslaget til forskrift, som et viktig bidrag til å dempe konfliktnivået mellom næringsinteressene og miljøforvaltningen. De viser til at smidige og gode erstatningsordninger, kombinert med nødvendige forebyggende tiltak, er en nødvendighet for å kunne oppfylle Stortingets målsettinger med hensyn til norsk rovviltforvaltning. WWF minner imidlertid om sitt syn om at overføringene til landbruket må dreies slik at bonden stimuleres til å redusere rovdyrtap så langt det er mulig, og de er derfor talsmenn for en liknende modell som Sverige benytter i forhold til reinnæringen, med forhåndserstatning hvor stønad gis til småsamfunn etter hvor stor rovdyrbestanden er i området som disponeres av dette samfunnet. Ved en slik forhåndsutbetaling stimuleres det nettopp til forebyggende innsats. Bellona og Foreningen Våre Rovdyrmener det er prinsipielt feil at staten skal betale full erstatning for skader påført av utrydningstruede dyr som skal bevares og hører hjemme i vår natur. Det vises til at tilstedeværelse av de store rovdyra er rammebetingelser som bufenæringen må forholde seg til. Likevel støtter Bellona forslaget fordi det er en mulighet til å sette krav til næringen om forebyggende tiltak.

Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) er overrasket over at reindriften fremdeles blir oversett når det gjelder å følge opp Stortingets ønske om lettelser i dokumentasjonskravet for å få rovvilterstatninger, ved at det ikke foreslås nye erstatningsregler for reindriften. De viser til at det nye regelverket for sauenæringen i følge høringsnotatet vil gi 20 prosent høyere samlet utbetaling med tilsvarende tapsnivå i forhold til de nåværende regler. NRL hevder at det i utgangspunktet er kjent at sauenæringen har fått erstattet en større del av sine faktiske rovvilttap enn reineierne, og mener derfor det haster med å få nye regler for reindriftsnæringen som kan gi bedre dekning for de faktiske tap i næringen.

3.2.2 Merknader til lovbestemmelsen

3.2.2.1 Departementene

Justisdepartementetforeslår med bakgrunn i sin merknad om ordbruk følgende utforming av lovbestemmelsen: «Ved tap av sau, geit, hest, storfe og tamrein som skyldes rovvilt, yter staten erstatning for tapet og følgekostnadene i samsvar med forskrift gitt av Kongen. Kongen kan også gi forskrift om tilbakelevering av uriktig utbetalt beløp.» Utenriksdepartementet viser til omtalen i høringsnotatet av at reindrift utøvet av svenske reineiere i Norge etter avtale med det svenske Sametinget faller inn under den svenske erstatningsordningen, og bemerker til dette at spørsmålet om hvilken erstatningsordning som kommer til anvendelse må avgjøres i medhold av den norsk-svenske reinbeitekonvensjonen og vanlige lovfortolkningsregler vedrørende anvendelsesområdet for erstatningsordningen. I denne forbindelse vil praksis være et moment. Landbruksdepartementetviser til omtalen av reindriftsloven i høringsnotatet, og ber om at det blir presisert at også reindrift utenfor reinbeiteområdene etter reindriftsloven § 5 og reindrift utøvd med hjemmel i lov av 21. desember 1984 nr. 101 (Trollheimen) omfattes av erstatningsordningen. De øvrige departementene har ingen merknader til utformingen av lovbestemmelsen.

3.2.2.2 Fylkesmenn, kommuner og fylkeskommuner

De fleste fylkesmennene er enige i ordlyden i den foreslåtte lovbestemmelsen og den avgrensning som er gjort med hensyn til hvilke arter det skal utbetales erstatning for. Fylkesmennene i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag foreslår imidlertid at lovteksten endres til å omfatte husdyr og tamrein, og at den nærmere spesifikasjon av hvilke arter erstatningsordningen skal omfatte tas i forskriften. Dette begrunnes med at det vil være mer i samsvar med begrepsbruken i lovtekst/forskrift, og at det i mindre grad vil være begrensende for eventuelle behov for endringer i erstatningsordningen. Fylkesmennene foreslår videre at gjeterhunder og vokterhunder, som kan dokumenteres drept av rovvilt i forbindelse med næringsutøvelse, tas inn under bestemmelsene om arter som skal erstattes. Fylkesmannen i Hedmark deler også dette synet. Fylkesmennene i Hedmark, Oslo og Akershus og Møre og Romsdalbemerker at en ordning med erstatning for jakthunder vil kunne virke konfliktdempende. Fylkesmennene i Hedmark og Aust-Agder mener også det bør vurderes om bier/bikuber bør omfattes av erstatningsordningen. Fylkesmannen i Aust-Agder avgrenser dette til tilfeller der disse har næringsmessig betydning og effektive forebyggende tiltak er vanskelig. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag er i tvil om det bør gis egne regler for tilbakekreving av feil utbetalt beløp. Fylkesmannen mener dette som utgangspunkt følger av gjeldende rett, og at det er eventuelle unntak fra tilbakekrevingsretten som i tilfelle bør regelfestes.

Flertallet av kommunene som har uttalt seg er enige i eller har ingen merknader til ordlyden i lovbestemmelsen. Det er imidlertid relativt mange kommuner som mener at det også bør betales erstatning for visse typer rovviltdrepte hunder. Dette foreslås avgrenset på noe forskjellige måter. De vanligste forslagene er at bestemmelsen bør omfatte jakthunder og/eller gjeterhunder og vokterhunder. Mange kommuner mener videre at ordningen bør avgrenses til hunder som brukes i næring, herunder jakt som utmarksnæring. Det vises til at jakt som utmarksnæring er svært viktig i mange distrikter, og bør likestilles med annen næringsutøvelse. Det vises videre til at myndighetene oppfordrer til bruk av hund under jakt, blant annet i forbindelse med ettersøk, og at en slik erstatningsordning vil virke konfliktdempende. Det er også enkelte kommuner som mener at andre produksjonshusdyr, «nye husdyrslag» eller arter i oppdrett bør falle inn under bestemmelsen, eksempelvis gris, fjørfe, struts, lama, bier og oppdrettshjort.

Hedmark fylkeskommune mener at hund som benyttes i gjeting/tilsyn må omfattes av erstatningsordningen. Buskerud fylkeskommune mener at tap av jakthund ikke bør omfattes.

3.2.2.3 Andre offentlige instanser

Økokrim mener det bør framgå av lovteksten at Kongen kan avgrense hvilke typer bufe og rovviltarter hvor bestemmelsen får anvendelse. Reindriftsforvaltningen er positive til lovbestemmelsen og har ingen merknader til ordlyd eller innhold.

3.2.2.4 Organisasjonene

Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norsk Sau- og Geitalslag ønsker at lovbestemmelsen skal omfatte husdyr og tamrein, og begrunner dette med at de regner med at det tradisjonelle husdyrbegrepet vil måtte utvides på et senere tidspunkt, fordi det stadig kommer til nye arter som vil bli utsatt for predasjon. Dette vil medføre behov for lovendring som er både tidkrevende og unødvendig.

Det er en rekke organisasjoner som mener at gjeterhunder, vokterhunder og jakthunder bør omfattes av erstatningsordningen - Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Sau- og Geitalslag, WWF Verdens Naturfond og Norges Fjellstyresamband. De fleste av disse vil avgrense erstatningsretten til hunder som brukes i næring. Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF), Norges Skogeierforbund, Norskog og Norsk Kennel Klub (NKK) ønsker at jakthunder skal omfattes. NJFF viser blant annet til at det ligger årelang trening bak utviklingen av gode jakthunder, og at det ved siden av den følelsesmessige siden også ligger et betydelig økonomisk tap for den enkelte hundeeier som rammes av en slik situasjon. De viser også til at dersom de store hjorteviltbestandene skal holdes under kontroll, krever dette i mange tilfeller gode jakthunder og bruk av effektive jaktmetoder som for eksempel løshund. Med henvisning til forsikringsordninger mener NJFF at problemet med rovviltdrepte jakthunder ikke er direkte sammenlignbart med for eksempel trafikkpåkjørsler, blant annet på grunn av mindre forutsigbarhet. De sier videre at det selvsagt må stilles tilsvarende krav om dokumentasjon med mer, som det gjøres overfor rovviltdrepte husdyr, og at NJFF også vil være en aktiv pådriver for å utvikle og initiere ulike former for forebyggende tiltak for å redusere faren for at jakthunder blir drept av ulv under jaktutøvelse. NJFF konkluderer med at i en prosess med å utvikle et grunnlag for positive holdninger til å føre en rovviltforvaltning i tråd med Stortingets retningslinjer, vil tiltak som erstatningsordninger for rovviltdrepte jakthunder kunne få stor effekt, og med marginale kostnader for myndighetene. De ber derfor om at rovviltdrepte jakthunder innlemmes både i lovbestemmelsen og i forskriften. NKK viser til at jakt har en stor økonomisk verdi i distriktene, særlig elgjakt i de distriktene som synes å få en fast ulvebestand. NKK foreslår at hund inntas i lovbestemmelsen, og at det settes en standardisert sum pr. hund, med et fratrekk av eventuell erstatning fra forsikringsselskap. De mener at dette også vil ha en konfliktdempende effekt.

Norges fjellstyresambandmener at også andre bufearter må gi rett til erstatning/kompensasjon, for eksempel gris, fjørfe og bier. Norsk Bonde- og Småbrukarlag ønsker også erstatning for disse husdyrartene, mens Norsk Sau- og Geitalslag vil inkludere alle husdyrslag og nevner lama og struts i tillegg. Norges Bondelag mener at rovviltskader på hjortevilt i oppdrett og bjørneskader på bikuber må inn under erstatningsordningen, og viser til at inngjerding av yrkesbirøkteres flere hundre kuber på flere forskjellige steder blir svært kostbart. Norges birøkterlag ber også om at det innarbeides muligheter til å gi erstatning ved bjørneskader på bikuber, og at det i tillegg bør utarbeides retningslinjer for hvilke birøktere som kan søke om midler til forebyggende tiltak og i hvilke områder dette utstyret bør benyttes. Birøkterlaget anbefaler at fylkesmannen kan gi tilskudd til gjerding i bjørneutsatte områder der skadene overstiger et visst nivå i tråd med en finsk modell. Norges Skogeierforbund og Norskog mener hjort og annet vilt i innhegning bør omfattes av erstatningsordningen. Norges Bondekvinnelag mener at bufebegrepet er avgrenset på en fornuftig måte ved å fange opp de dyra som utgjør størst verdi på utmarksbeite, og viser til at bifolk kan gjerdes inn slik at skadene kan holdes på et lavt nivå. Bondekvinnelaget mener at det bør skilles mellom hobby og næringsvirksomhet. Norske Reindriftsamers Landsforbundhar ikke konkrete merknader til lovbestemmelsen.

Foreningen Våre Rovdyr og Bellona mener at rovvilt må presiseres, og foreslår «rovviltarter som er vernet på grunn av fare for utryddelse». Norges Naturvernforbund mener at «rovvilt» er et negativt ladet uttrykk, og at begrepet «truede rovdyr» etterhvert bør søkes innarbeidet.

Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) mener dette lovforslaget er vesentlig bedre enn det som første gang ble utsendt fra departementet, og understreker at ved å innta «full erstatning» i lovteksten følger departementet opp Stortingets vilje, uttrykt i Innst. S. nr. 301(1996-97). USS er derimot ikke tilhenger av bestemmelsens annet punktum, hvoretter det kan gis nærmere regler for tilbakekreving av feilutbetalte beløp. De kan ikke være enig i den rettsoppfatning departementet gir uttrykk for i kommentaren, hvor det heter at «..all tidligere tilbakekreving har kun foregått ved en henstilling til parten», fordi det i følge departementet ikke tidligere har vært et tilfredsstillende hjemmelsgrunnlag for slik tilbakekreving. Det er ikke klart for USS hvorfor de alminnelige ulovfestede regler om tilbakesøkningskrav i norsk rett - de såkalte condictio indebiti-reglene - ikke er anvendelige på den type utbetalinger det her er tale om. Departementets forslag kan tyde på at departementet ønsker å gå lenger i slik tilbakekreving enn de generelle regler i norsk rett gir grunnlag for. Dersom det er formålet, må USS protestere enda sterkere mot forslaget. USS mener uriktig utbetalt erstatningsbeløp kan kreves tilbakebetalt som andre uriktige utbetalinger fra det offentlige og etter de samme prinsipper. De mener videre at en egen bestemmelse som foreslått av departementet gir grunnlag for insinuasjoner om at det vil være hyppigere forekomst av uriktige utbetalinger på dette området enn på andre områder, og at dette er prinsipielt uheldig. Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norsk Sau- og Geitalslaghar tilsvarende synspunkter på dette.

3.3 Departementets vurderinger

3.3.1 Generelt

Departementet har merket seg synspunktene fra Justisdepartementets lovavdeling om at det anses som unødvendig å bruke de ulike betegnelsene «erstatning» og «kompensasjon» både i lovbestemmelsen og i forskriftene. Departementet mener det fortsatt er ønskelig å skille mellom det direkte tap som følge av at dyret ikke blir levert på slakteri og følgekostnadene. Dette kan løses ved at det i forskriftene gis separate regler om henholdsvis erstatning for tap av enkeltdyr, erstatning for følgekostnader knyttet til tap av det enkelte dyr og erstatning for følgekostnader i besetningen. Denne endringen vil derfor bli foreslått innarbeidet både i lovbestemmelsen, forskriftene og retningslinjene.

Enkelte organisasjoner mener at departementet ikke har gått langt nok i å lempe på dokumentasjonskravene i forhold til tapte dyr, og at det foreslås etablert for sterke koblinger mellom retten til full erstatning og vilkår om driftsmessige forhold og gjennomføring av skadeforebyggende tiltak. Departementet viser her til rovviltmeldingen (St. meld. nr. 35 (1996-97)), der det blant annet framgår at prosentandelen av dokumenterte tap i forhold til omsøkte tap, relatert til de enkelte rovviltartene, i 1995 var 25 for bjørn, 27 for ulv, 7 for jerv, 5 for gaupe og 3 for kongeørn. I forslaget til forskrifter og retningslinjer er det inntatt kriterier som skal bidra til å forenkle og harmonisere skjønnsutøvelsen for sannsynliggjøring av tap i tråd med Stortingets ønske. Departementet mener også det er god dekning i rovviltmeldingen og komitéinnstillingen for at erstatningsordningen og andre virkemiddelordninger skal trekke i samme retning for å bidra til redusere tapene på utmarksbeite, og viser til at forslaget er utarbeidet i nært samråd med både næringen og dyrevernmyndighetene.

Når det gjelder synspunktene fra Norske Reindriftsamers Landsforbund om at det snarest også må utarbeides nye erstatningsregler for reindriftsnæringen, viser departementet til at nye regler ble fastsatt så sent som våren 1997. Innenfor rammen av disse reglene har erstatningsutbetalingene til reindriftsnæringen økt fra 14,2 millioner kroner i reindriftsåret 1995/96 til 25,1 millioner kroner i reindriftsåret 1997/98. Dette har både sammenheng med endrede regler, bedre skadedokumentasjon og ny kunnskap om tapsårsaker. Departementet vil imidlertid i løpet av 1999 starte gjennomgang av den eksisterende ordning og utredning av en ny erstatningsordning også for reindriftsnæringen.

3.3.2 Lovbestemmelsen

Dersom en ser høringssvarene samlet, kan det nok sies at det er en antallsmessig overvekt av høringsinstansene som støtter eller ikke har noen merknader til departementets forslag om at erstatningsordningen bør avgrenses til å omfatte sau, geit, storfe, hest og tamrein med begrunnelse slik det ble anført i høringsnotatet. Departementet har imidlertid merket seg at det også er mange høringsinstanser, deriblant flere fylkesmenn, en rekke kommuner og de fleste av organisasjonene, som mener at lovbestemmelsen bør gis et videre virkeområde. Forslagene gjelder delvis at flere arter skal nevnes konkret i lovbestemmelsen, men mange mener også at det vil være mer hensiktsmessig å fastsette hvilke husdyrarter ordningen skal omfatte i forskriftene, slik at behovet for framtidige lovendringer blir mindre. Departementet er enig i denne vurderingen, og går inn for at lovbestemmelsen skal omfatte husdyr og tamrein i samsvar med forskrift gitt av Kongen. Det kan her reises spørsmål om det er hensiktsmessig å innføre begrepet husdyr i den foreslåtte nye § 12a, mens det i §§ 11 og 12 brukes begrepet bufe. Bufe er imidlertid et begrep som har en mer avgrenset fortolkning, og det kan for eksempel ikke omfatte hunder. Etter departementets vurdering er det ingen sammenheng mellom de nye bestemmelsene om erstatning for tap som skyldes rovvilt og bestemmelsene om felling av rovvilt. Dette forholdet har derfor ingen betydning for tolkningen av begrepet bufe i §§ 11 og 12.

Ettersom departementet går inn for å bruke begrepet husdyr i lovbestemmelsen, vil det falle inn under arbeidet med forskriftene å fastsette hvilke husdyrarter erstatningsordningen skal omfatte. Siden mange høringsinstanser også har tatt opp dette i sine merknader til lovbestemmelsen, finner departementet det imidlertid riktig å gjøre Stortinget oppmerksom på sine vurderinger av dette. Departementet har merket seg de mange synspunktene om at gjeterhunder, vokterhunder og jakthunder bør omfattes av ordningen, sammen med ulike forslag til avgrensninger av dette. Departementet er enig i at gjeterhunder og vokterhunder må betraktes som driftsmidler i husdyrnæringen som også har til formål å redusere rovvilttapene, og finner det rimelig at disse inngår i ordningen. Når det gjelder jakthunder, har mange instanser foreslått dette avgrenset til hunder som brukes i næring. Departementet finner imidlertid at dette vil bli en vanskelig avgrensning å praktisere, og viser også til synspunktene fra Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norsk Kennel Klub på dette spørsmålet. Departementet legger i denne sammenheng stor vekt på synspunktene fra mange instanser om at erstatning for jakthunder vil være et viktig konfliktdempende tiltak med små kostnader for det offentlige, ettersom omfanget av slike tap fortsatt forventes å være lite. Det må imidlertid forutsettes at ordningen kun skal omfatte jakthunder som er i bruk under lovlig jakt, lovlig trening eller jakthundprøver, jf. viltloven §§ 52 og 55. Det må videre forutsettes at ordningen ikke skal kunne omfatte det store antallet hunder som årlig forsvinner av ulike årsaker, og som i brorparten av tilfellene ikke har noe med rovvilt å gjøre. Både for jakthunder, gjeterhunder og vokterhunder forutsetter derfor departementet at hunden må være gjenfunnet, og at undersøkelse foretatt av fylkesmannen eller den fylkesmannen bestemmer viser en sannsynlighetsovervekt for at hunden er drept eller skadet av en av de aktuelle rovviltartene som omfattes av ordningen. Når det gjelder fastsetting av erstatningsverdi og forholdet til eventuelle forsikringsordninger, vil departementet komme tilbake til dette i retningslinjene til forskriftene.

Med hensyn til synspunktene fra en del høringsinstanser om at erstatningsordningen også skal omfatte andre husdyrslag, vil departementet holde fast ved at det er tap for næringsinteresser som baserer sin inntekt på bruk av utmarksbeite som skal erstattes. Dette forhindrer imidlertid ikke at de husdyrartene som omfattes av ordningen kan erstattes dersom de blir tatt av rovvilt mens de beiter på innmark. Departementet vil også holde fast ved at produksjoner hvor det finnes effektive forebyggende tiltak skal henvises til disse, for eksempel hjortevilt i oppdrett. Når det gjelder birøkt vil departementet legge til rette for at næringen kan gis økonomisk støtte til skadeforebyggende tiltak i bjørneområder gjennom tilskuddsordningen for dette (kap. 1427 post 73.3), men går ikke inn for at bifolk/bikuber skal omfattes av erstatningsordningen. Departementet utelukker ikke at det kan finnes taps- eller skadetilfeller med andre husdyrslag som ut fra en rimelighetsvurdering burde erstattes, eksempelvis lama brukt som vokterdyr på utmarksbeite. Dette vil imidlertid omfatte få og sjeldne tilfeller, og departementet går inn for at forskriftene gis en unntaksbestemmelse der Direktoratet for naturforvaltning etter en konkret vurdering kan innvilge erstatning også for andre husdyrarter etter nærmere retningslinjer.

Fire høringsinstanser har reagert negativt på at det er foreslått en egen hjemmel for tilbakekreving av uriktig utbetalt beløp. Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) mener eksempelvis det ikke er klart hvorfor de alminnelige ulovfestede regler om tilbakesøkningskrav i norsk rett - de såkalte condictio indebiti-reglene - ikke er anvendelige på den type utbetalinger det her er tale om. USS mener forslaget kan tyde på at departementet ønsker å gå lenger i slik tilbakekreving enn de generelle regler i norsk rett gir grunnlag for. Til dette vil departementet bemerke at det hvert år har vært en rekke tilfeller av slike feilutbetalinger av ulike årsaker. Dette kan blant annet skyldes feil som er begått fra forvaltningens side eller unøyaktige eller mangelfulle opplysninger i erstatningssøknader vedrørende for eksempel antallet dyr, ufullstendig navn eller feil kontonummer. Det kan imidlertid også skyldes årsaker som ligger i denne spesielle sakens natur, for eksempel at bortkomne dyr kommer til rette etter at erstatningssøknaden er sendt, uten at erstatningsmyndigheten blir gjort oppmerksom på forholdet. Forvaltningens erfaringer med å få tilbake slike feilutbetalinger i henhold til ulovfestede tilbakekrevingsregler har vært at det har vært svært vanskelig og arbeidskrevende, og departementet vil holde fast ved at det er behov for en slik særskilt lovhjemmel. Departementet vil vise til at slike bestemmelser også finnes i andre lover som for eksempel Lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd og Lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv.

Departementet har merket seg uttalelsen fra Utenriksdepartementet vedrørende fordeling av erstatningsansvar mellom Norge og Sverige for reindrift som utøves etter den norsk-svenske reinbeitekonvensjonen, men finner ikke at dette er til hinder for å videreføre dagens praksis. Departementet er enig i presiseringen fra Landbruksdepartementet om at også reindrift etter reindriftslovens § 5 (tamreinlagene) og reindrift som utøves etter lov av 21. desember 1984 nr. 101 (Trollheimen) skal omfattes av erstatningsordningen. Det anses imidlertid ikke nødvendig å innta dette direkte i lovbestemmelsen.