5 Økonomiske og administrative følger av endringsforslagene

Selve lovfestingen av erstatningsordningen forventes ikke å ha spesielle økonomiske eller administrative konsekvenser. Det vil imidlertid følge en del slike konsekvenser av erstatningsordningen som fastsettes i forskrift, og som i hovedsak har sammenheng med lovbestemmelsens innhold om at det skal gis full erstatning for tapet og følgekostnadene.

Regneeksempler som er utført ved å bruke de nye reglene på tidligere års erstatningsoppgjør har antydet at brukerne i gjennomsnitt kan få utbetalt om lag 20 prosent mer enn ved nåværende ordning, slik denne ble praktisert til og med tapsåret 1997. Denne beregningen forutsetter at kompensasjonen for andre følgekostnader settes lik kompensasjonen for økt arbeidsforbruk, som er den maksimale erstatning for slike følgekostnader som kommunene etter forskriftene kan gi. De nye reglene vil imidlertid kunne gi utslag i både positiv og negativ retning for enkeltbrukere, blant annet avhengig av besetningsstørrelse, tapsstørrelse og brukets beliggenhet i forhold til soner for distriktstilskudd. Fra tapsåret 1998 la departementet som oppfølging av Stortingets intensjoner inn en skjønnsmessig økt ulempeskompensasjon til brukerne på i alt ca. 5 millioner kroner, noe som tilsvarer omtrent 14 prosent økning. Nettovirkningen av det nye regelverket i forhold til det samlede erstatningsbeløpet for bufe i 1998 kan derfor estimeres til om lag 6 prosent økning, tilsvarende ca. 2,5 millioner kroner.

De årlige utgifter til rovvilterstatninger vil imidlertid først og fremst avhenge av utviklingen i antallet dyr som erstattes, og av utviklingen i erstatningssatsene. Antallet dyr som erstattes vil primært henge sammen med utviklingen i rovviltbestandene og hvor godt en lykkes med å gjennomføre effektive skadeforebyggende tiltak, samt omstillingstiltak for særlig utsatte bruk. Utviklingen i erstatningssatsene vil være avhengig av prisutviklingen på sauekjøtt slik denne fastlegges gjennom jordbruksforhandlingene.

Det legges i de nye forskriftene opp til at det også skal ytes erstatning når de aktuelle rovviltartene tar gjeterhunder, vokterhunder og jakthunder brukt under lovlig jakt, lovlig trening eller jakthundprøver. Forutsetningen er imidlertid at hunden er gjenfunnet, og at undersøkelse foretatt av fylkesmannen, eller den fylkesmannen bestemmer viser sannsynlighetsovervekt for at rovvilt er skadevolder. Det har til nå vært maksimalt 2-5 slike tilfeller årlig. Selv om dette tallet må forventes å øke noe med en økende ulvebestand innenfor en avgrenset del av landet, vil kostnadene med en slik ordning bli små sammenliknet med erstatningene for sau og tamrein, samtidig som den konfliktdempende effekten forventes å være stor. Eventuell utbetaling fra forsikringsselsskap og eventuelle offentlige tilskudd til gjeterhunder og vokterhunder er videre forutsatt å komme til fradrag i erstatningen. Departementet antar at kostnadene i overskuelig framtid neppe vil overstige 200-300.000 kroner årlig.

Erstatningsordningen forutsetter at fylkesmannens vedtak og utbetaling av erstatningen til dyreeier som hovedregel skal skje innen 31. desember i tapsåret. Antallet husdyr som tapes på grunn av rovvilt varierer geografisk og som følge av naturgitte forhold det enkelte år. Det årlige budsjettbehovet, både samlet og fordelt på fylker og kommuner, er derfor vanskelig å forutsi eksakt. Det er derfor nødvendig at den årlige bevilgning til rovvilterstatninger skilles ut som egen post og budsjetteres som en egen overslagsbevilgning over statsbudsjettet. Departementet viser i denne sammenheng også til merknadene fra en samlet Energi- og miljøkomité i Innst. S. nr. 301 (1996-97).