4 Departementets lovforslag

4.1 Koordinering av nett, produksjon og forbruk

For å lykkes med satsingen på produksjon fra fornybare energikilder, som småkraft og vindkraft blir det avgjørende å få tilknyttet denne produksjonen til overføringsnettet.

Tilknytning og økning av nytt stort forbruk har lagt press på kraftsystemet. Dette har blant annet gitt seg utslag i regionale ubalanser.

Koordineringsutfordringen mellom nett, produksjon og forbruk er nærmere omtalt i punkt 3.3. Det vises til denne omtalen for gjennomgang av temaet, og bakgrunn for lovforslagene om tilknytningsplikt for produksjon og for forbruk.

4.1.1 Nettilknytning av produksjon - departementets høringsforslag

Departementet foreslo i høringsutkastet å innføre en tilknytningsplikt for produksjon i energiloven ny § 3-4 for å sikre at samfunnsmessig rasjonelle prosjekter gjennomføres. I vurderingen av om prosjektet er samfunnsmessig rasjonelt, legger departementet opp til at produksjons- og nettprosjektet skal sees i sammenheng.

4.1.1.1 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt 39 høringsuttalelser til dette forslaget fra Advokatfirmaet Thommessen på vegne av Agder Energi Nett, BKK Nett, EB Nett, Eidsiva Nett, Fortum Distribusjon, Hafslund Nett, Lyse Elnett, Skagerak Nett, Troms Kraft Nett og Trondheim Energi Nett, Advokatforeningen, EBL, KS Bedrift, FSN, Småkraftforeninga, EL & IT forbundet, Norsk Hydro, Småkraft, LNVK, Norges Bondelag, Zero, Jernbaneverket, StatoilHydro, Norsk fjernvarmeforening, Sintef, Forbrukerrådet, LVK, Statsskog, Fred. Olsen Renewables, Samarbeidande kraftfylke, Eidsiva, E-CO, Tekna, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Troms fylkeskommune, Finnmark fylkeskommune, Sogn og fjordane fylkeskommune, Hordaland fylkeskommune, Oppland fylkeskommune, Statnett, Norsk Industri, Sunnfjord Energi, Norwea, Enova, Energiveteranene, Energibrukerne, Eidsdal Kraft, Stryn Energi og Hardangerrådet.

I hovedsak er høringspartene positive til forslaget til en tilknytningsplikt for produksjon på alle nettnivå. Det vises til at forslaget vil bidra til en klargjøring av rettigheter og plikter for nettselskap og produsenter. Forslaget vil også kunne bidra til å få realisert fornybar energi. LVK viser til at det er viktig med et tydelig skille mellom produksjon og nett for å få de riktige samfunnsmessige vurderingene av forsterkninger i nettet.

Flere høringsparter har påpekt behovet for en grundig gjennomgang av den økonomiske reguleringen av nettselskapene. Det vises til at det må gjøres nødvendige endringene i inntektsrammereguleringen slik at nettselskapene får økonomiske rammer til å gjennomføre tilknytningene, og at det ikke blir systematiske skjevheter mellom de nettselskapene som får mye tilknytning og øvrige selskaper. Advokatfirmaet Thommessen viser til at et forslag om tilknytningsplikt for ny produksjon ikke er egnet som et incentiv for mer omfattende investeringer, sett i et langsiktig perspektiv. Forslaget vil ikke løse utfordringene knyttet til langsiktige investeringsincentiver. Norsk fjernvarmeforening viser til det er behov for å endre reguleringen for å øke utnyttelsen av produksjon, for eksempel kraftvarme basert på bioenergi eller fjernvarme basert på fornybar energi.

Mange har påpekt at det er urimelig at uttakskunder lokalt skal belastes nettkostnadene. Blant andre Småkraft, Samarbeidande kraftfylke og LVK har pekt på at økt nettleie vil føre til økt motstand mot fornybar kraftproduksjon. Hardangerrådet, som representerer kommunene Eidfjord, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Ullensvang og Ulvik, kan på ingen måte akseptere at det i lovforslaget blir lagt opp til at nettabonnentene i distriktet skal bære kostnadene med tilknytning av ny grønn kraft inn på distribusjonsnettet i regionen. Rådet mener at forsterkninger av distribusjonsnettet for å få inn slik kraft på regionalnettet må fordeles rettferdig. Hardangerrådet ber om at kostnader med å knytte til ny grønn kraft til distribusjonsnettet blir betalt som tilskudd til nettselskapene gjennom Enova eller andre nasjonale ordninger. Flere høringsuttalelser viser til at målsetningen om mer fornybar kraftproduksjon er nasjonal, og at kostnadene ved nettinvesteringen derfor bør dekkes av storsamfunnet. Troms fylkeskommune, KS Bedrift og FSN viser til at samfunnsmessig rasjonelle investeringer bør kunne finansieres av Enova. Småkraftforeninga mener at nettinvesteringer bør betales av forbrukerne over nettleien. Videre viser foreningen til at midler fra energifondet bør kunne benyttes til å forskuttere nettinvesteringer.

Mange høringsinstanser som EBL, KS Bedrift, FSN, EL & IT forbundet, LVK, Samarbeidande kraftfylke, fylkeskommunene og enkelte nettselskap viser til at dagens ordning for utjevning av nettleien må styrkes kraftig og gjøres permanent. Det vises til at med dagens ordning har sluttbrukerne ingen garanti for reduksjon av nettleien. Småkraftforeninga fremholder at det er behov for en milliard kroner til ordningen. Enkelte høringsparter har foreslått at det bør innføres en generell utjevning av nettleien i hele landet eller at kostnadene bør fordeles på sentralnettsnivå. Eidsiva viser til at utjevningsordningen har en sementerende virkning med hensyn til strukturelle forhold i nettbransjen. Etter Forbrukerrådets syn gir det liten mening å kompensere for urettferdige lokale eller regionale utslag da dette kan undergrave de insentivene som inntektsrammereguleringen er ment å gi. I følge Forbrukerrådet må man se på reguleringen av anleggsbidrag, og fordelingen av sentralnettstariffen og annen tariffstruktur for å avverge de negative utslag som kan bli konsekvensene av lovendringen.

Både bransjeorganisasjoner som EBL, KS Bedrift, FSN, nettselskaper, forbrukerrepresentanter, fylkeskommuner og Enova argumenterer for at det er helt nødvendig at regelverket for anleggsbidrag utvides og forbedres. Det påpekes at det er produsentene som utløser behovet for nett. KS Bedrift og FSN foreslår å tydeliggjøre i lovteksten at investeringene kan finansieres ved anleggsbidrag. For å gi korrekte prissignaler for nye nettilknytninger mener EBL det må åpnes for bruk av anleggsbidrag også i masket nett. Statnett mener det bør gå klart fram at anleggsbidrag er et sentralt virkemiddel for å sikre en samfunnsmessig rasjonell utvikling av kraftsystemet. Mange av høringsinstansene påpeker at produsentene må ta en større andel av kostnaden for å motvirke for stor belastning for uttakskundene. Det vises til at regelverket må utvides til også å inkludere masket nett. E-CO og Stryn Energi viser til at det er viktig at regelverket likebehandler produsentene uavhengig av strukturen på nettet hvor de blir tilknyttet. Zero, LNVK, Norwea, Fred. Olsen Renewables og StatoilHydro viser til at økt anleggsbidrag vil gå på bekostning av utbyggers lønnsomhet. Enkelte påpeker også at det ikke er rimelig at ny fornybar produksjon skal bære kostnadene ved nettforsterkninger. Norsk Industri og Norsk Hydro viser til at det er avgjørende med en rask avklaring av spørsmålet om investeringsstøtte til ny kraftproduksjon når dette kan erstatte/utsette nettinvesteringer (negative anleggsbidrag).

Flere høringsinstanser etterlyser en vurdering av hva som menes med samfunnsmessig rasjonell. Det vises til at begrepet må omfatte naturinngrep, den alternative miljøkostnaden, flere som kan nyttegjøre seg nettinvesteringen, ringvirkninger for lokalt næringsliv, klimagevinst, styrking av bosettingsgrunnlaget og målsetting om fornybar kraftproduksjon. Vurderingen må sikre likebehandling av aktører i hele landet. I den grad disse forholdene er inkludert i dag, må de vektes sterkere i fremtiden. Flere er enige i at produksjon og nett bør ses i sammenheng.

EBL mener at det er viktig at prosjekter som samlet sett ikke er samfunnsmessig rasjonelle ikke realiseres. Norges Bondelag ser også behovet for en unntaksbestemmelse. LVK frykter lang saksbehandlingstid hos NVE i forbindelse med behandling av unntakssøknader. Statnett presiserer at ved vurderingen av om det skal gis unntak, må nettinvesteringer i alle nivåene inkluderes.

Flere høringsinstanser som LVK, LNVK, Statsskog og Statnett tar opp spørsmål om den konkrete håndteringen av tilknytningsplikten og hvordan den skal følges opp i relasjon til konsesjonsprosesser. Det vises til at det er uklart når plikten inntrer, hvilke prosjekter som utløser en plikt og hvordan situasjoner med flere produksjonsprosjekter hvorav bare noen blir realisert, skal håndteres. Nærmere redegjørelse for begrepet «uten ugrunnet opphold» og hvilke grunner netteier kan påberope seg for å utsette nettinvesteringen etterlyses av blant annet LVK og LNVK. Statnett mener at NVE allerede tidlig i konsesjonsprosessen av produksjonsprosjekter må foreta en vurdering av om nett og produksjon samlet sett er samfunnsmessig rasjonelle, og stoppe eventuelt ulønnsomme prosjekter.

Statnett viser også til at det kan være en utfordring for nettselskapene å innhente tilstrekkelig pålitelig informasjon fra ulike aktører, slik at man kan vite hvilke prosjekter som skal koordineres. Sunnfjord Energi påpeker at nettselskapene må få rimelig tid til å vurdere sannsynligheten for hva som vil komme av ny produksjon. Videre mener Statnett at nettselskapene i større grad enn i dag bør kreve at den som etterspør tilknytning inngår en forpliktende avtale.

Statnett legger til grunn at tilknytningsplikten ikke svekker den systemansvarliges rolle eller muligheter til gjennom pålegg å sikre at anlegg som skal tilknyttes nettet har nødvendig funksjonalitet til å kunne ivareta en effektiv utnyttelse og tilfredsstillende leveringskvalitet i kraftsystemet, jf. henvisningen i forslaget om at tilknytningen må være driftsmessig forsvarlig. Norsk Industri mener det er avgjørende at kriteriet driftsmessig forsvarlig klargjøres, herunder kriteriene knyttet til leveringskvalitet og forsyningssikkerhet, og at virkemidler i utøvelsen av systemansvaret og prisområder omtales.

Statnett legger til grunn at plikten gjelder for den som har anleggskonsesjon. Foretaket legger videre til grunn at for anlegg som inngår i sentralnettet, men hvor det ikke er Statnett som har anleggskonsesjon, vil det heller ikke være Statnett som får tilknytningsplikten.

4.1.1.2 Departementets vurdering

Økt utbygging av fornybar energi krever at nettet utvikles og utbygges. Tilknytning av produksjon både til distribusjons- og regionalnett krever ofte betydelige nettinvesteringer på tilknytningsnivået, men også ofte i overliggende nett. Dette stiller krav til en god koordinering av investeringer i nett og produksjon. For å sikre at samfunnsmessig rasjonelle prosjekter blir gjennomført, innføres en tilknytningsplikt for produksjon på alle nettnivå.

Tilknytningsplikten gir kraftprodusenter en rett til å bli tilknyttet nettet, dersom produksjon og nett samlet sett er samfunnsmessig rasjonelt. Plikten innebærer at nettselskap, dersom det ikke er kapasitet i nettet, kan bli pålagt å investere i nettløsninger. Dette vil gjelde selv om en enkelt nettinvestering isolert sett kan være bedriftsøkonomisk ulønnsom for nettselskapet. Dette vil gjelde nødvendige nettanlegg fra tilknytningspunktet frem til og med sentralnettet for alle berørte nettselskap. Plikten gjelder for alle områdekonsesjonærer, regionalnettseiere og Statnett. Den samme plikten til å utrede, omsøke og eventuelt investere i nett vil gjelde tilsvarende for produksjonsøkninger ved eksisterende kraftverk. Tilknytningsplikt vil også innebære at NVE får en viktig rolle i å sikre at prosjekter som samlet sett ikke er samfunnsmessig rasjonelle, ikke realiseres.

Departementet presiserer at ved tilknytning av produksjon vil det som i dag være den enkelte produsents ansvar å sørge for nettanlegg fra produksjonsanlegget til det punkt i nettet som nettselskapet anviser.

Departementet presiserer at det fortsatt er nettselskapet som skal ha hovedansvaret for nettutviklingen. Det er nettselskapet som skal avklare om en tilknytning av produksjon best kan løses gjennom eksisterende nett eller krever oppgraderinger/ investeringer i nettet, og eventuelt hvilke nettløsninger som skal utredes, omsøkes og investeres i. Departementet vil presisere viktigheten av nettselskapenes nøytralitet.

Flere av høringsinstansene har etterlyst en presisering av begrepet samfunnsmessig rasjonell. Med samfunnsmessig rasjonelt og samfunnsøkonomisk lønnsomt legger man til grunn det samme. Det betyr at en må vurdere både de kostnads- og nytteelementer som kan verdsettes i kroner og de elementer som i dag ikke kan verdsettes på en allment akseptert måte. Departementet viser til at begrepet samfunnsmessig rasjonell er nærmere omtalt under punkt 3.3.5. Departementet vil også vise til at Finansdepartementet har utarbeidet en veileder i samfunnsøkonomiske analyser, og at NVE har utgitt flere retningslinjer og veiledere for hva som skal inkluderes i blant annet konsesjonssøknader for ulike energiprosjekter.

Den konkrete håndteringen av tilknytningsplikten og unntak fra plikten har opptatt flere høringsinstanser. Produksjonsprosjekter vil gå gjennom de ulike fasene melding, utredning, konsesjonssøknad og investering. Tilknytningsplikten for nettselskapene må tilpasses denne prosessen, slik at en melding fra en produsent følges opp med nettutredninger og melding fra det aktuelle nettselskap, konsesjonssøknader for produksjonsprosjekter følges opp med en konsesjonssøknad for nett og at eventuelle investeringer gjøres samtidig. Mest mulig samtidige investeringer i nett og produksjon kan sikres på flere måter. Departementet påpeker at det i konsesjonen til produksjonsprosjektet kan settes vilkår om nett. Tilsvarende kan det i konsesjonen til nettprosjektet settes vilkår om gjensidig investeringsavtale med tilstrekkelig mengde produksjon før nettprosjektet kan realiseres. Videre kan nettselskapene inngå forpliktende avtaler med produsenter om blant annet anleggsbidrag før investeringer igangsettes, jf. punkt 3.3.5. Netteiers plikter vil følge parallelt med initiativene til produsenter og konsesjonsbehandlingen av produksjonsprosjektene. Departementet påpeker at der planer om produksjonsprosjekter ikke føres videre til søknad eller til investering, utløses heller ingen tilsvarende plikt for netteier.

Flere av høringsinstansene har tatt opp spørsmålet om hvordan nettilknytning og produksjonsprosjekter skal koordineres når det er flere produksjonsprosjekter i et område. Departementet viser til at NVE har en sentral rolle for å ivareta dette koordineringsansvaret. Hos NVE vil koordineringen skje gjennom tidsmessig samordning av behandlingen av saker som kan påvirke hverandre, og ved oppfølging av innkomne utredninger fra nettselskapene. Det vises i denne sammenheng til at NVE i stadig større utstrekning foretar en regionvis samordnet behandling av vindkraftkonsesjoner, jf. punkt 3.3.5. Av retningslinjene for små vannkraftverk fremgår at NVE i områder hvor det foreligger flere konkrete planer om små vannkraftverk, bør legge til rette for en mest mulig samordnet behandling, blant annet av hensyn til nettkapasitet. Regelverket for anleggsbidrag åpner for at nettselskapene kan ta anleggsbidrag for en nettilknytning noe tid etter at ledningen er bygd.

Departementet viser til at NVE kan sette frister for produsenter som ønsker å delta i en samtidig behandling i tilknytning til en aktuell nettforsterkning. Departementet peker på at nettselskapene også bør bidra til koordineringen ved å få frem informasjon om hvilke aktuelle produsenter som har konkrete produksjonsprosjekter og ved å utrede ulike alternative nettløsninger avhengig av samlet produksjonsomfang. Alle nettselskaper har etter forskrift om energiutredninger plikt til å gi opplysninger om eget nett, og om planlagte endringer i tilgang og uttak som ledd i blant annet lokale energiutredninger og kraftsystemplaner. For å ivareta denne plikten må nettselskapene ha eller skaffe seg en viss oversikt over prosjekter og tiltak innen sitt område.

NVE vil gjennom konsesjonsvedtakene avgjøre hvor omfattende nettinvesteringer som skal gjøres. Formålet med tilknytningsplikten er aktiv tilrettelegging for foreliggende produksjonsplaner, ikke en generell tilrettelegging for mulig framtidig kraftproduksjon alle steder. Forutsetningen for konsesjon til nett i slike tilfeller vil være at NVE vurderer det som sannsynlig at nettinvesteringen etter hvert blir samfunnsmessig rasjonell, jf. punkt 3.3.5.

Dersom nettselskapet mener at det ikke er samfunnsmessig rasjonelt å tilknytte en produsent, må nettselskapet søke NVE om fritak fra tilknytningsplikten. I søknaden må nettselskapet begrunne sitt syn om at investeringen i nett og produksjon samlet sett ikke er samfunnsmessig rasjonell. Ved behandling av søknader om fritak for tilknytningsplikten vil NVE stille lavere krav til utredninger for prosjekter hvor det fremgår klart at de er ulønnsomme samlet sett. Slike søknader vil dermed kunne avklares på et tidlig stadium, og store administrative kostnader unngås. Departementet vil være klageinstans for enkeltsaker om unntak fra tilknytningsplikten.

Behovet for nettforsterkninger kan også komme på et høyere nettnivå enn det nivået der produksjonsprosjektet tilknyttes. Tilknytningsplikten vil innebære at netteiere som får forespørsel om tilknytning av produksjon må ta kontakt med overliggende nett, og be om dokumentasjon på om tilknytningen alene eller sammen med andre kjente prosjekter vil utløse et behov for forsterkninger i overliggende nett. Nettselskapene vil derfor også ha en plikt til å utrede, omsøke og eventuelt investere der forespørselen om tilknytning av økt last kommer fra et underliggende nett. I vurderingen av et mulig unntak fra tilknytningsplikten skal NVE se om produksjonsprosjektene i sammenheng med alle nettinvesteringer som utløses på samtlige nettnivå, er samfunnsmessig rasjonelle.

Departementet understreker at dersom et samfunnsmessig rasjonelt produksjonsprosjekt krever nettinvesteringer, plikter nettselskapet å utrede, melde, omsøke og eventuelt bygge nett uten ugrunnet opphold, slik at det så snart som mulig blir driftsmessig forsvarlig å tilknytte produksjonsprosjektet. Netteier må ha nødvendig konsesjon før det kan kreves at nettinvesteringen gjennomføres. Det vil også være slik at visse vær- og sesongmessige forhold setter begrensninger på når det kan bygges nett. Nettselskapet har først plikt til å foreta tilknytning når tiltak som gjør dette driftsmessig forsvarlig er gjennomført.

Produksjonsprosjekter kan knyttes til nettet tidligere dersom nettselskapet og produsent kommer til en midlertidig avtale i den perioden hvor det ikke er tilstrekkelig nettkapasitet, men hvor alternative tiltak kan gjøre tilknytning driftsmessig forsvarlig. Departementet presiserer at en slik avtale ikke må medføre problemer for eksisterende nettkunder eller for leveringskvaliteten og forsyningssikkerheten i kraftsystemet. Med driftsmessig forsvarlig forstår departementet at tilknytningen gir akseptable virkninger ut fra en teknisk faglig vurdering av nettet. Tilknytningsplikten skal ikke svekke den mulighet Statnett har som systemansvarlig til gjennom pålegg å sikre at anlegg som skal tilknyttes nettet har nødvendig funksjonalitet til å kunne ivareta en effektiv utnyttelse og tilfredsstillende leveringskvalitet i kraftsystemet. Tilsvarende skal nettselskapenes mulighet til å sette vilkår om nødvendig funksjonalitet gjennom tilknytningsavtalen opprettholdes.

Det er kommet mange til dels motstridende høringsinnspill knyttet til finansiering av nettinvesteringer og fordeling av kostnadene. Innføring av en tilknytningsplikt for produksjon på alle nettnivå vil bidra til økt fornybar kraftproduksjon, med tilhørende overføringskapasitet. Finansieringen av investeringene og fordelingen av kostnadene ved den økte overføringskapasiteten blir viktig.

Tilknytningsplikten vil være en plikt på linje med de øvrige pliktene nettselskapene er pålagt gjennom direktereguleringen. Direktereguleringen uttrykker myndighetenes krav og forventninger, og legger rammer for hvilke forhold nettselskapene må oppfylle. For å utfylle den direkte reguleringen og for å gi nettselskapene incentiver til å drive og utvikle nettet effektivt og forsvarlig, er nettselskapenes inntekter regulert. Gjennom inntektsrammereguleringen garanterer NVE bransjen en rimelig avkastning, jf. punkt 3.2.3. Økte kostnader som ikke betales av den som utløser kostnaden, vil dermed få betydning for tariffen for forbrukerne .Tariffene kraftprodusenter betaler for innmating av kraft består i dag av et fastledd og et energiledd som tilsvarer de marginale tapene innmatingen påfører/avlaster kraftsystemet med i innmatingspunktet. Fastleddet utgjør i dag 0,56 øre/kWh. I tillegg kommer energileddet som utgjør anslagsvis +/- 0-5 øre/kWh. Til sammenligning betaler ordinært forbruk (husholdninger) tilknyttet distribusjonsnettet i gjennomsnitt om lag 25 øre/kWh.

Anleggsbidrag gir lokaliseringssignaler til produsentene ved at kostnadene ved nettilknytning blir synliggjort for produsenten. Det er krevende å henføre kostnaden ved enkelte nettinvesteringer til den som utløser behovet og har nytten av investeringen. Det kan imidlertid være rimelig at en forholdsmessig andel av kostnadene ved investeringer i disse nettanleggene henføres den som utløser behovet, jf. punkt 3.3.3 og 3.3.5. NVE har igangsatt et arbeid med å vurdere behovet for utvidelse i reglene for anleggsbidrag. Dette for å få samfunnsmessig riktige investeringer. Samtidig må det legges vekt på målet om økt fornybar kraftproduksjon. I denne sammenhengen vil departementet også vise til at anleggsbidrag kan inkluderes som støtteberettigede kostnader i produsentenes søknad til Enova.

Til Norsk Industri og Norsk Hydros merknad om at det er behov for rask avklaring av spørsmålet om investeringsstøtte til ny kraftproduksjon når dette kan erstatte/utsette nettinvesteringer (negative anleggsbidrag), vil departementet vise til at ECON i rapporten «Vilkår for ny kraftproduksjon», skriver at de praktiske utfordringene ved en et slikt virkemiddel synes «uoverstigelige». Blant annet bør alle typer tiltak - store og små - som reduserer behovet for nettinvesteringer omfattes og utbetalingene bør i prinsippet foretas løpende. Departementet er i gang med å vurdere hvilket handlingsrom det er for å støtte ny produksjon og forbrukseffektivisering i regioner med stor sårbarhet, ut fra hensynet til forsyningssikkerhet, jf. punkt 3.3.4.

Økt utbygging av fornybar energi er et prioritert satsingsområde fra regjeringens side, som det er rimelig at både produsenter, forbrukere og storsamfunnet, bidrar til å finansiere. Regjeringen vil at forbrukere i hele landet skal være med på å betale for nettilknytning av fornybar energi. Utjevningsordningen for distribusjonsnettet, jf. punkt 3.1.1, bidrar til at det ikke blir for store forskjeller i nettleien over landet. Regjeringen vil se på mulighetene for en utjevning av forskjellene i nettleien, inklusive felles nasjonale nettariffer.

4.1.2 Nettilknytning av forbruk - departementets høringsforslag

Departementet foreslo i høringsutkastet en lovfesting av dagens praksis om å tilknytte forbruk på regionalnetts- og sentralnettsnivå som ikke er omfattet av leveringsplikten i energiloven § 3-3. Forslaget innebærer at det blir en tilknytningsplikt for forbruk på alle nettnivåer. Departementet foreslo videre at det innføres en unntaksadgang for tilknytning av nytt eller økt forbruk i ekstraordinære tilfeller.

4.1.2.1 Høringsinstansenes syn

Til dette høringsforslaget har departementet mottatt 19 høringsuttalelser fra Advokatforeningen, EBL, KS Bedrift, FSN, EL & IT forbundet, Norsk Hydro, Jernbaneverket, StatoilHydro, Sintef, Samarbeidande kraftfylke, Tekna, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Troms fylkeskommune, Sogn og Fjordane fylkeskommune, Statnett, Norsk Industri, Energiveteranene og Energibrukerne.

Hovedinntrykket fra høringen er at høringsinstansene er positive til departementets forslag om tilknytningsplikt for forbruk på regional- og sentralnettsnivå. EBL, EL & IT forbundet, StatoilHydro, Statnett og Norsk Industri fremhever at det er et behov for bedret koordinering mellom nett og forbruk. Statnett skriver at forslaget vil bidra til klargjøring av rettigheter og plikter for nettselskap og store forbruksenheter.

Statnett mener at koordineringsutfordringen og hensynet til kraftsystemet ved etablering av petroleumsinstallasjoner er godt ivaretatt i det foreliggende utkastet til ny veileder for PUD/PAD.

Norsk Hydro og Norsk Industri mener at en tilknytningsplikt for forbruk er en mer hensiktsmessig måte å løse koordineringsutfordringen mellom nett og forbruksetableringer, enn en egen konsesjonsordning for stort forbruk. Norsk Hydro peker på at det i denne sammenheng er viktig med gode og oppdaterte kraftsystemplaner.

Mange av høringsinstansene understreker at lovforslaget må ses i sammenheng med regelverket for anleggsbidrag. Statnett mener at dersom ikke tilknytningsplikten følges opp med en rett til å ta anleggsbidrag også i masket nett i gitte tilfeller, vil plikten føre til økt risiko for at ulønnsomme prosjekter realiseres. StatoilHydro uttaler at de er svært bekymret for økte anleggsbidrag, ettersom det vil føre til økt usikkerhet og økte kostnader i utbyggingsprosjekter. EBL mener at det er hensiktsmessig med en eventuell utvidelse av anleggsbidragsreglene slik at det også kan tas anleggsbidrag i masket nett for forbruk.

Samarbeidande kraftfylke, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Troms fylkeskommune uttaler at det bør stilles krav om at petroleumsindustrien dekker de kostnadene som den forårsaker i kraftnettet. Norsk Industri og Norsk Hydro viser til at det er avgjørende med en rask avklaring av spørsmålet om investeringsstøtte til ny kraftproduksjon når dette kan erstatte/utsette nettinvesteringer (negative anleggsbidrag).

EBL mener at det er uklart hvilke nettselskap som med departementets lovforslag pålegges en tilknytningsplikt. Statnett legger til grunn at for anlegg som inngår i sentralnettet, men hvor det ikke er Statnett som har konsesjonen, vil det heller ikke være Statnett som blir pålagt en tilknytningsplikt.

Norsk Hydro og Norsk Industri mener at det er behov for en nærmere presisering av hva departementet har ment med driftsmessig forsvarlig, hvorvidt det med begrepet er ment en teknisk driftsmessig vurdering eller også en vurdering av økonomiske forhold. Norsk Hydro peker på at det er behov for presisering av begrepet driftsmessig forsvarlig opp mot leveringskvalitet og forsyningssikkerhet.

EBL, Norsk Hydro og Norsk Industri ber om en utdyping av når det kan være aktuelt med et unntak fra tilknytningsplikten for forbruk i ekstraordinære situasjoner, sett opp mot de situasjoner hvor det kan bli aktuelt med en utsatt tilknytning til nettet på grunn av hensynet til et driftsmessig forsvarlig nett.

4.1.2.2 Departementets vurdering

En tilknytningsplikt for forbruk i regional- og sentralnettet innebærer en lovfesting av dagens praksis, slik at det blir en plikt for nettselskapene å tilknytte forbruk på samtlige nettnivåer. Nettselskapene skal ha hovedansvaret for nettutviklingen, og skal bestemme om en tilknytning av forbruk krever oppgraderinger eller investeringer i nettet, og eventuelt hvilke nettløsninger som skal utredes, omsøkes og investeres i. Dette vil gjelde nødvendige nettanlegg fra tilknytningspunktet frem til og med sentralnettet for alle berørte nettselskap. Den samme plikten til å utrede, omsøke og eventuelt investere i nett vil også gjelde for forbruksøkninger som medfører behov for investeringer i nett.

Departementet presiserer at ved tilknytning til regional- og sentralnettet vil det som i dag være den enkelte forbruksenhets ansvar å sørge for nettanlegg fra forbruksenheten til det punkt i nettet som nettselskapet anviser.

Departementet ser at etablering og utvidelser av store forbruksenheter kan medføre en utfordring for kraftsystemet. En vurdering av om store nye forbruksenheter skal etableres, må gjøres på et bredt grunnlag, hvor forholdet til kraftsystemet skal inngå som en del av vurderingsgrunnlaget. I revidert veileder for PUD/PAD er det presisert at forholdet til nettet, kraftsystemet og kraftbalansen må utredes. Videre fremgår det at NVE, Statnett og lokale nettselskap skal være høringsinstanser. Andre store forbruksetableringer vil kreve reguleringsplan i medhold av plan- og bygningsloven. Kommunene er her tildelt en sentral rolle. Departementet peker på viktigheten av at forholdet til nett, kraftsystem og kraftbalanse utredes og vurderes i forbindelse med etablering av nytt stort forbruk, jf. punkt 3.3.4.

EBL har i sin høringsuttalelse uttalt at det er uklart hvilke selskap som med lovforslaget vil få en tilknytningsplikt. Departementet bemerker at plikten til å knytte til forbruk på regional- eller sentralnettet vil gjelde for selskaper med anleggskonsesjoner for regionalnettsledninger og for Statnett som sentralnettseier. Departementet er enig med Statnett i at der tilknytningsplikten utløser behov for forsterkninger i nett som inngår i sentralnettet, men som Statnett ikke har anleggskonsesjon for, vil plikten til å knytte til forbruksenheten pålegges den som innehar konsesjonen.

En tilknytningsplikt for forbruk innebærer at nettselskapet fortsatt har en rett til å kreve at en forbruksenhet, på samme måte som produsenter, må vente med å tilknytte seg nettet eller foreta forbruksøkninger til det er driftsmessig forsvarlig. Departementet peker på at nettselskapene, for å sikre seg at nettet er i driftsmessig forsvarlig stand, må ta de nødvendige forbehold for eventuelle fremtidige forbruksøkninger i sine avtaler med kunder. Nettselskapet plikter å utrede, omsøke og bygge nett uten ugrunnet opphold, slik at det så snart som mulig blir driftsmessig forsvarlig å tilknytte forbruket. Forbruker kan, som produsent, knyttes til nettet tidligere dersom nettselskapet og forbruker kommer til en midlertidig avtale i den perioden hvor det ikke er tilstrekkelig nettkapasitet, men hvor alternative tiltak kan gjøre tilknytning driftsmessig forsvarlig. Departementet presiserer at en slik avtale ikke må medføre problemer for eksisterende nettkunder eller for leveringskvaliteten og forsyningssikkerheten i kraftsystemet. Med driftsmessig forsvarlig forstår departementet at tilknytningen gir akseptable virkninger ut fra en teknisk faglig vurdering av nettet.

Flere av høringsinstansene har kommentarer til bruken av anleggsbidrag ved investeringer i nett til forbruksenheter. Regelverket om anleggsbidrag gjelder tilsvarende som for nettinvesteringer for tilknytning av produksjon. Departementet viser til nærmere omtale av anleggsbidragsreglene i punkt 4.1.1 og 3.3.

Flere av høringsinstansene ønsker en ytterligere klargjøring av hva som regnes som et ekstraordinært tilfelle som vil kunne gi unntak fra tilknytningsplikten for forbruk. Departementet har med ekstraordinære tilfeller tenkt på situasjoner der tilknytning av forbruk vil være ekstremt krevende for kraftsystemet med hensyn til kostnader og tid eller kraftbalansen regionalt eller nasjonalt. Adgangen til å få unntak fra tilknytningsplikten for forbruk er ment å være en sikkerhetsventil som kan komme til anvendelse i helt spesielle situasjoner.

4.2 Krav om eierskap til elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg

4.2.1 Krav om eierskap til elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg - departementets høringsforslag

Departementet foreslo i høringsutkastet at energiloven §§ 3-1, 3-2 og 5-1 endres slik at den konsesjonspliktige virksomhet omfatter å eie elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg, i tillegg til å bygge og drive slike anlegg.

4.2.1.1 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt 19 høringsuttalelser til dette forslaget fra Advokatforeningen, EBL, KS Bedrift, FSN, EL & IT forbundet, Norsk Hydro, Norges Bondelag, Jernbaneverket, Norsk Fjernvarmeforening, LVK, Eidsiva, E-CO, Tekna, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Sogn og Fjordane fylkeskommune, Statnett, Enova, Energibrukerne og Stryn Energi.

KS Bedrift, FSN, Statnett, Enova, Norges Bondelag, Energibrukerne og Stryn Energi støtter departementets forslag om eierskap til elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg. Flere av høringsinstansene er prinsipielt enige i at konsesjonsplikt bør være knyttet til både å eie og drive. Enova er positiv til krav om konsesjon også for eierskap til fjernvarmeanlegg, ettersom det vil være en fordel for Enovas behandling og oppfølging av støtte til fjernvarmeanlegg. Statnett bemerker at det bør presiseres at lovforslaget ikke vil ha noen betydning der utleie av anlegg/bygninger skjer mellom aktører som allerede innehar nødvendig konsesjon etter energiloven.

EL & IT forbundet mener at kravene til den konsesjonspliktige virksomheten, å bygge, eie og drive elektriske anlegg, må ses under ett.

Flere av høringsuttalelsene er bekymret for at lovforslaget om eierskap vil være til hinder for fleksible ordninger for eierskap og drift av elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg. EBL uttaler at det er uheldig å utvide den konsesjonspliktige virksomheten til også å omfatte eierskap, og mener at formålet med lovforslaget kan oppnås på andre måter. EBL, Eidsiva og Norsk Fjernvarmeforening nevner eksempler på ordninger der drift og eierskap av elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg skjer i fellesskap mellom flere selskap. EBL og Eidsiva mener at denne lovendringen sammenholdt med den foreslåtte forskriften om bemanning i nettselskapene, vil kunne føre til irrasjonelle organisatoriske løsninger. EBL mener at konsekvensene av den foreslåtte lovendringen bør utredes nærmere, og foreslår at det settes ned et partssammensatt utvalg før endelig beslutning fattes.

Norsk fjernvarmeforening mener at forslaget innskrenker konsesjonærens muligheter til å velge organisatoriske modeller for å effektivisere den samlede virksomheten, og at det vil begrense mulighetene til å finansiere utvikling av fjernvarme gjennom deleierskap fra flere aktører. Foreningen peker på at lovendringen vil være en uhensiktsmessig og unødvendig tilstramming for fjernvarmebransjen.

Norsk Hydro og EBL mener det er uklart om lovforslaget er ment å gjelde både nettanlegg og produksjonsanlegg, og ber om at dette presiseres nærmere. Høringsinstansene peker på at det er et betydelig innslag av felleseide kraftverk i norsk kraftforsyning.

4.2.1.2 Departementets vurdering

Departementet mener det er viktig at konsesjonæren har god kontroll og styring med sentrale funksjoner og virkemidler for elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg. En mulig utvikling med salg og tilbakeleie av slike anlegg gjør det etter departementets vurdering nødvendig med en presisering i energiloven av hva som kreves av konsesjonærene når det gjelder kontroll med og eierskap til elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg.

Det har i høringen blitt fremsatt krav om presisering av hva som vil bli omfattet av lovendringen. Kravet om eierskap vil gjelde for både nettanlegg og produksjonsanlegg som innehar konsesjon etter energiloven §§ 3-1 og 3-2, samt for fjernvarmeanlegg som innehar konsesjon etter energiloven § 5-1.

Konsesjon etter disse bestemmelsene gis som hovedregel til ett selskap som både skal eie og drive anlegget. Det er vanlig i kraftforsyningen at den som eier et elektrisk anlegg, også innehar konsesjonen og driver anlegget. Det er langvarig praksis fra konsesjonsmyndighetene for at konsesjon til elektriske anlegg og til fjernvarmeanlegg kun gis til ett selskap.

Flere av høringsinstansene uttaler at lovforslaget om eierskap vil være til hinder for fleksible og rasjonelle ordninger for eierskap og drift av elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg. Departementet presiserer at lovendringen ikke vil være til hinder for unntak fra hovedregelen om at den som eier et elektrisk anlegg eller fjernvarmeanlegg, også innehar konsesjonen og driver anlegget. Lovendringen innebærer ikke et generelt forbud mot å skille eierskap og drift for elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg. I de tilfellene hvor eierskap og drift er skilt, skal konsesjoner etter energiloven §§ 3-1, 3-2 og 5-1 innehas av det selskapet som står for driften av anleggene. Selskapet som står for driften må gjennom avtaler med eier sikres full kontroll med anleggene.

Departementet viser til Ot.prp. nr. 43 (1989-90) s. 87 første spalte hvor det står:

«Overdragelse av anlegget til ny eier, krever ny konsesjon. En utvidelse av anlegget utover virksomhetsområdet for konsesjonen krever tilleggskonsesjon. Overdragelse av aksjer eller andeler i det selskap eller lag som har konsesjoner trenger ikke ny konsesjon. Dersom aksje- eller andelsoverdragelsen er å anse som en reell overføring av selskapets eller lagets aktiva, må kjøperen ha konsesjon. En slik overdragelse antas å foreligge når et selskap erverver mer enn 90 pst. av aksjene eller andelene i et annet selskap og har en tilsvarende del av de stemmer som kan avgis på generalforsamlingen. For øvrig må spørsmålet bero på en konkret vurdering.»

Formelt sett utløses det etter departementets vurdering konsesjonsplikt ved salg eller overdragelser. Konsesjonsmyndigheten kan vurdere om og på hvilke vilkår konsesjon skal gis.

Lovendringen skal primært sikre at aktiva som er nødvendig for drift av elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg ikke skal kontrolleres av selskaper uten kompetanse innen den aktuelle energivirksomhet, eller som kan ha interesser knyttet til bruk og omsetning av aktiva som vanskeliggjør konsesjonærens virksomhet.

Når det gjelder elektriske anlegg viser departementet til at det er en etablert praksis med langtidsutleie av hele nettanlegg til andre konsesjonærer, for eksempel i forbindelse med slik utleie av vannkraftanlegg. Forutsetningen for slik utleie er at leietaker har full kontroll med de aktuelle anlegg i leieperioden, og ivaretar alle rettigheter og plikter tilknyttet anleggene.

Departementet mener at det fortsatt skal være anledning til å leie elektriske anlegg fra en annen konsesjonær. Departementet presiserer at det legges opp til en videreføring av dagens ordninger med utleie av elektriske anlegg hvor leietaker har full kontroll med anleggene i en avgrenset leieperiode.

Når det gjelder eierskap til og drift av fjernvarmeanlegg uttaler Norsk fjernvarmeforening at det ofte vil kunne være rasjonelt at flere aktører samarbeider om driftsløsninger eller at et anlegg med en fjernvarmekonsesjon har flere eiere. Departementet viser i denne sammenheng til at lovendringen ikke vil være til hinder for at det kan være flere eiere til et fjernvarmeanlegg, forutsatt at det er en eier som gjennom avtaler kontrollerer alle aktiva og står som konsesjonær. Videre er lovendringen heller ikke til hinder for bortsetting av driften av et fjernvarmeanlegg til en annen konsesjonær i en avgrenset periode.

Departementet viser også til at det ikke er i strid med kravet om eierskap og drift i samme selskap om de elektriske anleggene inngår i sentralnettsordningen eller i fellesnettordninger. Begge disse ordningene er kun av tariffmessig betydning.

Særlig hva gjelder produksjonsvirksomhet finnes mange ulike typer organisering hvor eierskap og drift av de elektriske anleggene som inngår i produksjonsvirksomheten er atskilt. Flere selskaper kan være eiere til et kraftverk, mens kun ett selskap står som konsesjonær. Dette vil gjelde for både elektriske anlegg og for fjernvarmeanlegg.

De foreslåtte endringene i §§ 3-1, 3-2 og 5-1 åpner for at konsesjonsmyndigheten i tilfeller hvor eierskap og drift er skilt, kan overføre konsesjonen til eksempelvis en leietaker eller en operatør for en bestemt periode.

Når det gjelder rammene for å skille eierskap og drift innenfor for eksempel konsern, vil departementet vise til at energiloven § 3-4 nr. 5 allerede gir hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om konsesjonærens organisasjon og kompetanse, kompetanse hos den som overlates driftsoppgaver og bestemmelser som regulerer bortsettelse av drift. Departementet vil ved fastsettelse av forskrifter i medhold av energiloven § 3-4 nr. 5, se kravene i sammenheng med praktiseringen av konsesjonsbestemmelsene og den ordning som er under planlegging om adgang til utleie av vannkraftproduksjon.

Departementet presiserer at der transformator fra høyspenning til lavspenning er plassert i bygget til sluttbruker, vil ikke dette bygget være omfattet av kravet til eierskap.

Departementet mener det også skal være adgang til deleierskap til ulike fysiske komponenter i transformatorstasjoner og nettanlegg, forutsatt at alle medeierne har konsesjon etter energiloven.

Når det gjelder definisjonen av elektrisk anlegg og fjernvarmeanlegg vises det til definisjonene i energiloven § 1-3. Det fremgår her at «elektrisk anlegg» er en fellesbetegnelse på elektrisk utrustning og tilhørende byggningstekniske konstruksjoner. Med fjernvarmeanlegg forstås teknisk utrustning og tilhørende byggningstekniske konstruksjoner for produksjon, overføring og fordeling av varmtvann eller annen varmebærer til eksterne forbrukere. Bestemmelsene er ment å gi en uttømmende definisjon av elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg, og er ikke presisert ytterligere i forskriftene. Med betegnelsen «tilhørende byggningstekniske konstruksjoner» er det tenkt på de konstruksjonene som har en teknisk tilknytning til den elektriske eller fjernvarmetekniske utrustning. De bygningsmessige konstruksjoner som omslutter en transformator vil eksempelvis falle inn under betegnelsen. Konstruksjoner som ikke har betydning for drift og sikkerhet ved de elektriske anleggene eller fjernvarmeanleggene vil falle utenfor. Salg av anlegg som ikke lenger benyttes til drift vil fortsatt være tillatt.

Krav om eierskap til elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg vil, med unntakene som er nærmere presisert ovenfor, etter departementets mening åpne for fleksible ordninger ved valg av organisering. Lovendringen vil samtidig innebære at man unngår salg av aktiva som fortsatt skal være i drift eller andre ordninger som splitter opp disposisjonsretten over de elektriske anleggene og fjernvarmeanleggene. På denne måten vil man unngå salg av hele eller deler av elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg til aktører som ikke oppfyller de krav energiloven stiller til konsesjonærer.

Lovendringen vil ikke gripe inn i allerede etablerte utleieordninger.

4.3 Konsesjonsplikt for lavspente elektriske anlegg

4.3.1 Konsesjonsplikt for lavspente elektriske anlegg - departementets høringsforslag

Departementet foreslo i høringsutkastet endringer i energiloven §§ 3-1 og 3-2, som vil åpne for at departementet gjennom endring i energilovforskriften kan presisere at konsesjonspliktige nettanlegg som hovedregel vil omfatte anlegg med nominell spenning fra 230 V og over.

Hovedregelen vil dermed være at områdekonsesjonæren bygger, eier og driver fordelingsnett i det geografiske området områdekonsesjonen gjelder for. For øvrig vil det kreves anleggskonsesjon for å bygge, eie og drive elektriske anlegg med nominell spenning fra 230 V til 1 kV.

4.3.1.1 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt 20 høringsuttalelser til dette forslaget fra Advokatforeningen, EBL, KS Bedrift, FSN, Småkraftforeninga, Norges Bondelag, Jernbaneverket, StatoilHydro, Statsskog, Tekna, NBBL, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Statnett, OBOS, Sunnfjord Energi, Enova, Otto Dyrkolbotn, Energibrukerne, Eidsdal Kraft og Stryn Energi.

EBL, KS Bedrift, FSN, StatoilHydro, Tekna, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Statnett, Sunnfjord Energi, Eidsdal kraft og Stryn Energi støtter departementets forslag. Flere av høringsinstansene understreker behovet for en konsesjonsplikt for å unngå parallelle lavspente elektriske anlegg, kostnadsoverveltning fra kunder i uregulerte nett til de øvrige kundene i områdekonsesjonærens nett samt innelåsning av kunder med tanke på valg av strømleverandør. EBL peker på at man med forslaget vil klargjøre og styrke forbrukernes og nettselskapenes rettigheter. Statnett fremhever i sin høringsuttalelse at det er prinsipielt viktig at også nett bygges og dimensjoneres på en slik måte at det muliggjør fremtidig tilknytning og videreutvikling av nettet.

NBBL, OBOS, Otto Dyrkolbotn, Energibrukerne og Norges Bondelag går imot departementets forslag om konsesjonsplikt for lavspente elektriske anlegg. Disse høringsinstansene mener at det er rasjonelt med utbygging av lavspente elektriske anlegg uten konsesjon for næringsbygg, næringsparker, større boligbygg og for lokale distribusjonsløsninger knyttet til småkraftverk.

NBBL og OBOS går sterkt imot en konsesjonsplikt for lavspente elektriske anlegg. De peker i sine høringsuttalelser på at bygging av lavspente elektriske anlegg uten konsesjon etter energiloven er en rasjonell og hensiktsmessig løsning, som fører til besparelser på nettleien og reduserte kostnader for nettselskapene ved installasjon, vedlikehold, måling og avregning.

Otto Dyrkolbotn mener at tilgangen til nettet blir benyttet som et redskap for å få tak i og kontroll med vannkraftressursene. Dyrkolbotn mener forslaget innebærer at lokal energiproduksjon må betale det samme i nettleie og det samme for strømmen, uavhengig av om det er egenprodusert energi som benyttes eller ikke.

Småkraftforeninga mener at å innføre en konsesjonsplikt for de aller minste lokalnettene er unødvendig byråkratisk og kostnadsdrivende, og at det bør være en åpning for at små lokale nett også i fremtiden kan etableres uten konsesjonsplikt. Foreningen mener at det bør være hjemmel til å unnta slike små lokalnett fra konsesjonsplikten og at disse kan etableres og driftes lokalt som i dag.

4.3.1.2 Departementets vurdering

Etter departementets syn er det ut fra hensynet til kundene, tekniske løsninger og den systemmessige driften hensiktsmessig at det i all hovedsak er anleggs- og områdekonsesjonærer som står for bygging og drift av lavspente elektriske anlegg. Lovendringen vil omfatte de lavspente elektriske anleggene som områdekonsesjonæren normalt har ansvaret for i henhold til leveringsplikten, jf. energiloven § 3-3. I fordelingsnettet er grensesnittet i dag vanligvis i klemme på husvegg, eller ved innføring gjennom grunnmur. Departementet presiserer at konsesjonsplikten for lavspente elektriske anlegg ikke vil gjelde for installasjoner inne i bygg, med mindre det gjelder nettselskapets fremføring til et avtalt grensesnitt.

I likhet med Statnett mener departementet det er viktig at lavspente elektriske anlegg dimensjoneres og bygges slik at den tekniske løsningen muliggjør fremtidig tilknytning og videreutvikling av nettet. Det er normalt områdekonsesjonæren / anleggskonsesjonæren som har best forutsetninger til å vite hvilken type nett som gir de laveste drifts- og vedlikeholdskostnader innenfor sitt område.

Når det gjelder uttalelsene fra OBOS og NBBL er departementet av den oppfatning at det er flere fordeler ved å innføre en konsesjonsplikt for lavspente elektriske anlegg. Lovendringen vil føre til at man unngår bygging av parallelle nett ettersom det ikke er samfunnsmessig rasjonelt. Videre vil konsesjonsplikt for lavspente elektriske anlegg hindre innelåsing av kunder med tanke på valg av leverandør i kraftmarkedet og overvelting av kostnader fra kunder i et uregulert nett til de øvrige kundene i distribusjonsnettet. Departementet mener at tilsvarende uheldige virkninger også forekommer ved fellesmåling av sluttkunder etter kontrollforskriften § 14-3. Departementet mener også at man vil oppnå en mer effektiv energibruk når områdekonsesjonæren har ansvaret for at den enkelte sluttbruker er kjent med sitt eget forbruk ved måling.

Småkraftforeninga mener det bør være muligheter for unntak fra konsesjonsplikten for lavspente elektriske anlegg tilknyttet småkraftverk. Departementet vil vise til at konsesjonsgrensen etter energiloven § 3-1 i dag er fastsatt gjennom energilovforskriften § 3-1. Forskriften fastslår at konsesjonspliktige elektriske anlegg etter loven § 3-1 er anlegg med spenning over 1000 volt vekselstrøm /1500 volt likestrøm. Departementet mener det er behov for unntak fra forslaget om konsesjonsplikt for visse lavspente elektriske anlegg. Departementet legger til grunn at dagens konsesjonsgrense skal videreføres hva gjelder nettilknytning av småkraftproduksjon. Andre tilfeller hvor konsesjonsplikt for elektriske anlegg med nominell spenning fra 230 V til 1 kV må anses åpenbart unødvendig kan unntas fra konsesjonsplikt. Dette vil for eksempel gjelde kundespesifikke lavspenningsanlegg hvor det ikke er flere boenheter eller fritidsboliger samlet bak et felles tilknytningspunkt eller gårds- og grendeverk uten høyspenningsanlegg som også leverer til eksterne kunder, og hvor den eksterne leveransen er av svært begrenset omfang.

Lovendringen vil ikke gripe inn i etablerte rettigheter til eksisterende lavspente elektriske anlegg som er bygget og drives uten anleggskonsesjon. Dersom private lavspente elektriske anlegg ønskes overdratt til den lokale områdekonsesjonæren, må det avtales mellom eierne av det uregulerte lavspente nettanlegget og områdekonsesjonæren.