6 Departementets vurderinger

Som utgangspunkt må den enkelte selv skaffe seg og sin husstand tilfredsstillende bolig. De fleste klarer dette på egen hånd. Det er likevel enkelte som trenger hjelp for å skaffe seg bolig. Dette kommer tydelig til uttrykk i undersøkelser som Norges Byggforskningsinstitutt har foretatt, og som viser at ca. 6200 er bostedsløse her i landet. Etter sosialtjenesteloven har kommunen et særlig ansvar for å skaffe midlertidige husvære til personer som står uten bolig, jf. sosialtjenesteloven § 4-5. I tillegg til sosialtjenestens hjelpeplikt etter denne bestemmelse, følger det av sosialtjenesteloven § 3-4 at sosialtjenesten skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Denne bestemmelsen pålegger sosialtjenesten et generelt medvirkningsansvar for å tilby boliger for en kortere eller lengre periode. Selv om kommunene har ansvaret for å oppfylle disse forpliktelsene, er ikke det til hinder for at også andre på frivillig basis bidrar med å skaffe botilbud til den samme målgruppen.

Hvordan kommunen skaffer de nødvendige boligene til veie, er overlatt til kommunens egen vurdering. Mange kommuner stiller egne boliger til rådighet, men dette er ikke til hinder for at boligene eies av andre. Frelsesarmeen og Kirkes Bymisjon har gjennom mange år skaffet midlertidige botilbud til svært vanskeligstilte, og som ovenfor nevnt, har disse organisasjoner signalisert vilje til å gå tyngre inn i dette arbeidet. For Samarbeidsregjeringen er det et mål å stimulere frivillige organisasjoner til slikt arbeid til samfunnets beste. De fleste høringsinstansene er også positive til et slikt utvidet engasjement, selv om flere peker på faren for konflikter med øvrige beboere i boligsammenslutningene hvor frivillige organisasjoner eventuelt kjøper seg inn.

Personkretsen «vanskeligstilte», som kommunene må hjelpe å skaffe midlertidig eller mer permanent bolig, er sammensatt. Personer som bare har økonomisk problemer kan integreres i vanlige boområder uten nevneverdige problemer. Det ville være ulovlig diskriminering om man skulle forsøke å hindre personer med fremmed bakgrunn fra å flytte inn i de samme boområdene. Kjernespørsmålet synes derfor nå, som tidligere, å være hvor og på hvilken måte de mest vaskeligstilte skal bo. Det er også grunn til å tro at det er denne gruppen de frivillige organisasjonene vil jobbe mest aktivt for å hjelpe over i ordnede boforhold. Flere frivillige organisasjoner har lang erfaring og gode kunnskaper om slike vanskeligstilte og deres oppfølgingsbehov.

Husbankens Prosjekt bostedsløse skal stimulere kommunene til å utvikle ulike modeller av boligløsninger som er tilknyttet helse og sosiale tjenester, dvs. det er en målsetting at kommunen skal ha et bredt og differensiert tilbud av boliger som er tilpasset ulike behov. En «trappetrinnsmodell» går for eksempel ut på at en bostedsløs med rus- eller andre alvorlige problemer først får tilbud om et kombinert bolig- og behandlingsopplegg med tett oppfølging av fagfolk. Så lenge beboeren/klienten befinner seg på et slikt stadium vil det ut i fra en slik modell ikke være naturlig å plassere vedkommende i egen privat boligsammenslutning. Først når beboeren har vist at han mestrer de kravene som stilles til ham, vil han gradvis få tilbud om en mer normal bolig med mindre oppfølging. Enden på karrierestigen kan være tilbud om en vanlig bolig i et vanlig bomiljø. Etter departementets vurdering vil frivillige organisasjoner ha like gode forutsetninger som kommuner for å drive slike prosjekter. For å klare oppgaven vil de ha behov for å kunne tilby vanlige boliger, og her vil lovforslaget kunne hjelpe dem i dette arbeidet.

Flere høringsinstanser viser til at Stortinget i forbindelse med innføringen av tiprosentregelen i borettslagsloven påbød kommuner som gjorde bruk av tiprosentregelen å delta i et samarbeidsutvalg med boligbyggelag, jf. Innst. O. nr. 7 (1998-99). Tanken var at boligbyggelag gjennom samarbeidsutvalg dels skulle få mulighet til å øve innflytelse på hvor kommunene foretok sine oppkjøp, og da særlig påse spredning til ulike boområder, og dels få mulighet til å ta opp problemer i forbindelse med vanskelige kommunale leiere. Bestemmelsen er tatt inn i boligbyggelagsloven § 10 fjerde ledd fjerde punktum. Slik bestemmelsen er utformet, gir den boligsamvirket tilsvarende rett til kreve opprettelse av og deltagelse i samarbeidsutvalg med nye aktører som får og bruker retten til å kjøpe tilknyttede borettslagsandeler i medhold av tiprosentregelen. Etter departementets vurdering vil beboerne i borettslag derfor ha samme mulighet til å inngå et forpliktende samarbeid med eventuelle nye aktører som benytter tiprosentregelen. På samme måte som andre utleiere, vil slike nye aktører også være ansvarlig vis a vis boligsammenslutningen for mislighold fra beboernes side. Hvis misligholdet er vesentlig, kan beboeren pålegges å fraflytte boligen. Utleieren kan videre pålegges å selge boligen hvis denne ikke snarest mulig iverksetter nødvendige tiltak for å få slutt på misligholdet. Vurderingen av hva som anses som mislighold er uavhengig av hvem som begår dette. Boligsammenslutningen behøver derfor ikke å akseptere mer mislighold fra personer som er skaffet bolig gjennom tiprosentregelen enn om misligholdet var begått av en andelseier eller sameier i boligsammenslutningen.

For å sikre at bestemmelsen bare brukes til formålet, er det nødvendig med noen avgrensinger og presiseringer. Etter rollefordelingen i boligpolitikken er det som nevnt kommunene som har primæransvaret for å skaffe boliger til målgruppen; en lovendring bør etter departementets skjønn ikke endre dette ansvarsforholdet. Som ovenfor nevnt er dette likevel ikke til hinder for at også andre aktører på frivillig basis bidrar til å skaffe botilbud til den samme målgruppen. Slike bidrag vil ikke frata kommunene sitt ansvar for de vanskeligstilte, men bidragene kan føre til at man raskere klarer å skaffe flere botilbud til målgruppen.

I tråd med nevnte rollefordeling ble det i høringsutkastet foreslått at bare private aktører som inngår samarbeidsavtale med en kommune om å skaffe boliger til vanskeligstilte, får rett til å benytte tiprosentsregelen. Tanken var at kommunene derved kunne hindre useriøse aktører mulighet til å kjøpe boliger i medhold av bestemmelsen. Gjennom samarbeidsavtaler skulle kommunene føre kontroll med hvem som fikk anledning til å benytte tiprosentsregelen, samtidig som kommunene fikk mulighet for å stille vilkår for å inngå samarbeidsavtaler, for eksempel tildelingskriterier til boligene eller bestemmelser om at de aktuelle aktørene ikke benytter retten til å kjøpe boliger i områder med dårlige levekår eller strøk hvor målgruppen fra før er overrepresentert. Departementet fastholder denne avgrensingen. Departementet vil imidlertid understreke viktigheten av at kommunene er nøye med sin utvelgelse av samarbeidspartnere, og bare inngår slike avtaler med seriøse aktører.

Departementet vil likeledes anbefale at organisasjonenes eventuelle sosialfaglige forpliktelser utover det å beholde ro og orden på eiendommen nedfelles i samarbeidsavtalen. Uten slik avtale må utgangspunktet være at organisasjonene ikke har slike sosialfaglige forpliktelser. Heller ikke en avtale om at frivillige organisasjoner skal omfatte slike tjenester vil avskjære kommunens overordnede ansvar på dette området, ettersom kommunen ikke kan fraskrive seg et slikt ansvar ved avtale. Noe annet er at flere organisasjoner har god kompetanse i slike saker, og at disse på frivillig basis kan forplikte seg til å yte også denne type tjenester. I hvilken grad kommunene vil nyttiggjøre seg slike muligheter får kommunene selv avgjøre ut fra en vurdering av kvalitet, økonomi og alternativer. Departementet vil imidlertid understreke viktigheten av at personer som trenger det får nødvendig oppfølging, først og fremst av hensyn til personen selv, men også av hensyn til andre brukere av eiendommen.

Departementet vil videre foreslå at bestemmelsen bare skal kunne brukes til å skaffe boliger til vanskeligstilte. Det er dette som har vært formålet med lovendringen. Departementet ser derfor ikke grunn til at bestemmelsen skal favne videre enn formålet tilsier. Begrepet «vanskeligstilt» er ikke entydig. Departementet legger likevel til grunn at uttrykket tolkes på samme måte som i sosialtjenesteloven § 3-4.

Departementet legger videre til grunn at bestemmelsen forutsetter frivillig overdragelse fra selger til den aktuelle organisasjonen. De private aktørene vil derfor ikke ha fortrinnsrett til å kjøpe slike boliger, men bestemmelsen vil sette til side vedtekter eller andre interne bestemmelser i borettslag og sameier som forbyr juridiske personer å kjøpe boliger i den aktuelle boligsammenslutningen. Dersom stat eller kommune allerede eier boliger i et borettslag eller eierseksjonssameie, vil dette føre til en tilsvarende reduksjon i muligheten for andre aktører til å benytte tiprosentsregelen i den aktuelle boligsammenslutningen. Lovforslaget vil etter dette legge til rette for at flere aktører kan kjøpe boliger i medhold av tiprosentsregelen, men antall boliger som kan kjøpes i den enkelte boligsammenslutning vil være konstant. Med ovennevnte begrensninger fremmer departementet forslag om å utvide kretsen som kan benytte tiprosentregelen i borettslag og eierseksjonssameier i tråd med høringsforslaget.