3 Luftfartsloven § 3 – 1a om EØS-regler, § 3 – 2a om krav om luft- og miljødyktighetsbevis ved registrering og § 3 – 4 om registreringssøknad m.v.

3.1 Gjeldende rett

Luftfartsloven kapittel III inneholder regler om registrering av luftfartøy i Norges luftfartøyregister, nasjonalitet, anmerkning av rettigheter i luftfartøy med mer.

3.1.1 Luftfartsloven § 3 – 1a

Lovens § 3 – 1a ble tilføyd 21. desember 2000 med virkning fra 15. februar 2001, og fastsatte at Rådsforordning (EF) nr. 925/1999 av 29. april 1999 skal gjelde som norsk lov. Rådsforordningen hadde sin bakgrunn i at eldre flytyper som er ombygd for å oppnå et bedre nivå mht. støysertifisering, har et vesentlig høyere støynivå enn moderne flytyper av samme størrelse som opprinnelig er sertifisert for å oppfylle standardene i del II kapittel 3 bind 1 av vedlegg (anneks) 16 til konvensjonen om internasjonal sivil luftfart (Chicagokonvensjonen), 3. utgave (juli 1993). Rådsforordningen satte et forbud mot å innføre omsertifiserte subsoniske jetfly i medlemsstatenes registre fra den dato forordningen trådte i kraft. Dette gjaldt også luftfartøy fra tredjeland.

Den 26. mars 2002 ble europaparlaments- og rådsdirektiv (EF) nr. 2002/30 om regler og fremgangsmåter for innføring av driftsbegrensninger knyttet til støy i lufthavner fastsatt. Dette direktivet (jf. dets artikkel 15) opphevet ovennevnte rådsforordning (EF) nr. 925/1999, og introduserte prinsippet om balansert tilnærmingsmåte (balanced approach) ved behandlingen av støyproblemer ved landingsplasser. Dette innebærer at man ikke bare skal se isolert hen til luftfartøyenes støyegenskaper, men også på andre typer tiltak for å redusere støybelastningen.

Den 27. september 2002 ble EØS-avtalen vedlegg XIII endret ved at europaparlaments- og rådsdirektiv (EF) nr. 2002/30 ble inntatt i EØS-avtalen. Av fortalen tredje ledd i EØS-komiteens beslutning fremgår at Rådsforordning (EF) nr. 925/1999 skal slettes fra EØS-avtalen vedlegg XIII. Dette innebærer at siden 27. september 2002 har Rådsforordning (EF) nr. 925/1999 vært formelt opphevet, uten at luftfartsloven er blitt endret tilsvarende.

I dag har med andre ord luftfartsloven § 3 – 1a ikke noe reelt meningsinnhold.

3.1.2 Luftfartsloven § 3 – 2a

Luftfartsloven § 3 – 2a ble tilføyd 21. desember 2000 med virkning fra 15. februar 2001. Bestemmelsens første ledd fastsetter at et luftfartøy ikke kan innføres i Norges luftfartøyregister før det er utstyrt med gyldig luft- og miljødyktighetsbevis utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten (Luftfartstilsynet). Andre ledd i § 3 – 2a inneholder en dispensasjonsbestemmelse relatert til Rådsforordning (EF) nr. 925/1999.

Vedtagelsen av § 3 – 2a må sees i sammenheng med gjennomføringen av Rådsforordning (EF) nr. 925/1999 av 29. april 1999 som norsk lov, se punkt 3.1.1. Forordningen innebar som nevnt et forbud mot registrering av fly som var ombygd for å oppfylle såkalt kapittel 3-krav. Forordningen ga imidlertid ikke nærmere anvisning på hvordan dette forbudet skulle gjennomføres. For å sikre at Norges luftfartøyregister fikk tilstrekkelig dokumentasjon for å kunne ta stilling til om et luftfartøy var omfattet av forordningen, anså departementet det nødvendig med en ny lovregel (§3 – 2a) om at et luftfartøy ikke kan registreres i Norges luftfartøyregister med mindre det er utstyrt med gyldig luft- og miljødyktighetsbevis. Denne regelen ville i sin tur kunne danne grunnlag for nektelse av registrering iht. Rådsforordning (EF) nr. 925/1999.

Den 1. juni 2005 ble Norge medlem av det felleseuropeiske flysikkerhetsbyrået EASA (European Aviation Safety Agency). Det rettslige hovedgrunnlaget for tilknytningen til EASA er gjennomføringen av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1592/2002 av 15. juli 2002, jf. gjennomføringsforskrift 23. mai 2005 nr. 459. Som medlem av EASA har Norge gjennomført en rekke felleseuropeiske regler på luftfartsområdet. Dette gjelder bl.a. kommisjonsforordning (EF) nr. 1702/2003 (den såkalte sertifiseringsforordningen) og kommisjonsforordning (EF) nr. 2042/2003 (den såkalte vedlikeholdsforordningen). For disse forordningenes vedkommende vises til gjennomføringsforskrifter 24. mai 2005 henholdsvis nr. 461 og 462.

Både sertifiseringsforordningen og vedlikeholdsforordningen har bestemmelser som baserer seg på at luft- og miljødyktighetsbevis utstedes etter at luftfartøyet er registrert i den aktuelle statens luftfartøysregister. Som et eksempel nevnes sertifiseringsforordningen/kommisjonsforordning (EF) nr. 1702/2003 vedlegg 1 (Part-21) avsnitt H artikkel 21A.174 bokstav a. Der heter det: « .. an application for an airworthiness certificate shall be made in a form and manner established by the competent authority of the Member State of registry…». Et luftfartøy tildeles nasjonalitet ved registreringen, og dermed anses luftfartsmyndigheten i registreringsstaten som « the competent authority» til å utstede luftdyktighets- og miljødyktighetsbevis.

Dette innebærer at det felleseuropeiske regelverket forutsetter at et luftfartøy skal registreres i det nasjonale luftfartøyregister før utstedelse av luft- og miljødyktighetsbevis. Luftfartsloven § 3 – 2a fastsetter at registrering i Norges luftfartøyregister skjer etter at luft- og miljødyktighetsbevis er utstedt. Det er derfor motstrid mellom de aktuelle felleseuropeiske regler og luftfartsloven § 3 – 2a.

3.2 Rettstilstanden i Danmark, Sverige og Island

Som medlemmer av EU og EASA har både Danmark og Sverige kommisjonsforordning (EF) nr. 1702/2003 som en del av sin lovgivning. Denne forordningen forutsetter registrering før utstedelse av luftdyktighetsbevis. Den svenske luftfartslagen kapittel 2, § 4 har imidlertid en bestemmelse som er sammenlignbar med dagens § 3 – 2a i den norske luftfartsloven. I Danmark har man tilsvarende regel og praksis (luftdyktighetsbevis før registrering i nasjonalt register). Danmark og Sverige har derfor samme motstridsproblematikk som Norge.

Island (som er medlem av EASA) har i sin luftfartslov ingen regel som direkte tar stilling til i hvilken rekkefølge registrering av luftfartøy og utstedelse av luft- og miljødyktighetsbevis skal skje. Det er imidlertid langvarig praksis at luft- og miljødyktighetsbevis bare utstedes for luftfartøyer som på forhånd er registrert i det islandske luftfartøyregisteret; – for så vidt i samsvar med det EASA-regelverk Island senere har gjennomført.

3.3 Endringsforslaget

3.3.1 Luftfartsloven § 3 – 1a

Luftfartsloven § 3 – 1a ble tilføyd 21. desember 2000 med virkning fra 15. februar 2001.

Bestemmelsen fastsetter at Rådsforordning (EF) nr. 925/1999 av 29. april 1999 skal gjelde som norsk lov. Europaparlaments- og rådsdirektiv (EF) nr. 2002/30 av 26. mars 2002 opphever Rådsforordning (EF) nr. 925/1999. Den 27. september 2002 ble EØS-avtalen vedlegg XIII endret ved at europaparlaments- og rådsdirektiv (EF) nr. 2002/30 ble inntatt i EØS-avtalen. Av fortalen tredje ledd i EØS-komiteens beslutning fremgår at Rådsforordning (EF) nr. 925/1999 skal slettes fra EØS-avtalens vedlegg XIII. I dag har luftfartsloven § 3 – 1a derfor ikke noe reelt meningsinnhold. På denne bakgrunn foreslår departementet at luftfartsloven § 3 – 1a blir opphevet.

3.3.2 Luftfartsloven § 3 – 2a

Luftfartsloven § 3 – 2a ble tilføyd 21. desember 2000 med virkning fra 15. februar 2001.

Vedtagelsen av § 3 – 2a må sees i sammenheng med gjennomføringen av Rådsforordning (EF) nr. 925/1999 av 29. april 1999 som norsk lov. Denne forordningen er som nevnt opphevet.

Innholdsmessig er § 3 – 2a første ledd i motstrid med senere vedtatt felleseuropeisk regelverk, jf. eksempelvis kommisjonsforordning (EF) nr. 1702/2003; sertifiseringsforordningen. Motstriden foreligger ved at § 3 – 2a krever utstedelse av luft- og miljødyktighetsbevis før luftfartøyet kan registreres i Norges luftfartøyregister, mens det felleseuropeiske regelverket forutsetter at utstedelse av luft- og miljødyktighetsbevis skjer etter at luftfartøyet er registrert i luftfartøyregisteret.

Annet ledd i § 3 – 2a inneholder en dispensasjonsbestemmelse med referanse til den nå opphevede Rådsforordning (EF) nr. 925/1999. På denne bakgrunn foreslår departementet at luftfartsloven § 3 – 2a i sin helhet blir opphevet.

3.3.3 Luftfartsloven § 3 – 4

Luftfartsloven § 3 – 4 gir bestemmelser om hva en søknad om å få et luftfartøy registrert i Norges luftfartøyregister skal inneholde. I bestemmelsen sførste ledd heter det blant annet at søknaden skal være ledsaget av bevis for at vilkårene etter § 3 – 2a er oppfylt.

Siden § 3 – 2a foreslås opphevet, vil departementet foreslå at § 3 – 4 første ledd endres ved at henvisningen til § 3 – 2a utgår.

3.4 Høringsinstansenes syn

Luftfartstilsynet har ingen innvendinger til at bestemmelsene i luftfartsloven §§ 3 – 1a og 3 – 2a blir opphevet.

De øvrige høringsinstansene har ikke hatt merknader til dette forslaget.

3.5 Departementets vurdering

Forslaget til endring innebærer i realiteten en opprydning i regelverket.

Departementet foreslår at paragrafene blir endret i tråd med forslaget som ble sendt på høring