5 Endringer av teknisk karakter og realitetsendringer av begrenset betydning i lover på finansdepartementets område

5.1 Oppheving av resiprositetskrav ved etablering av datterselskap av utenlandsk forsikringsselskap

5.1.1 Bakgrunn og høringsforslag

Ved lov av 28. juni 1996 nr. 46 ble lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) § 12-1 annet ledd endret slik at adgangen til å stille resiprositetskrav i forhold til filial av utenlandsk forsikringsselskap ble opphevet. Med resiprositetskrav menes krav om at hjemlandet til det utenlandske selskapet tillater etablering av norske selskaper som vilkår for det utenlandske selskapets adgang til å etablere seg i Norge.

Etter endringen kan tillatelse til filialetablering gis utenlandsk forsikringsselskap som har tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet i sitt hjemland og som er underlagt betryggende tilsyn der. Før forsikringsselskapet starter sin virksomhet i Norge gjennom filial, skal det være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i selskapets hjemland og Kredittilsynet.

I Ot. prp. nr. 45 (1995-96) uttales det bl.a. følgende om endringen (s. 4-5):

«Departementet anser at det innenfor EØS ikke er adgang til å anvende resiprositetskrav.

(...)

Departementet legger til grunn at det samme vil gjelde i forhold til finansielle tjenesteytere med hovedsete i stat som er medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og dermed part i GATS-avtalen.»

(...)

Departementet foreslår å formelt avvikle bestemmelsene i forretningsbankloven og forsikringsvirksomhetsloven om adgangen til å stille resiprositetskrav for etablering av henholdsvis datterselskap og filial i Norge. Et av hovedformålene med resiprositetskravene i finanslovgivningen er å sikre norske finansielle tjenesteytere markedsadgang i utlandet. Departementet antar at det i utgangspunktet ikke foreligger et slikt særlig behov for norske institusjoner når det gjelder land utenfor WTO. I dag er 123 land medlem av WTO. I tillegg forhandler en rekke land om medlemsskap, deriblant Russland og Kina. En avvikling av resiprositetskravene vil bidra til bedre oversiktlighet i det norske regelverket og samtidig til større klarhet for utenlandske tjenesteytere. I den sammenheng vises det til at Rådet i OECD har anbefalt norske myndigheter ikke å anvende resiprositetskrav.»

Finanskomiteens flertall hadde ikke merknader til departementets forslag om å oppheve adgangen til å stille resiprositetskrav, jf. Innst. O. nr. 72 (1995-96).

Departementet viste i høringsnotatet til at bestemmelsen i forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd om adgang til å stille resiprositetskrav overfor datterselskap av utenlandske forsikringsselskap ved en inkurie ikke ble foreslått opphevet i Ot. prp. nr. 45 (1995-96). På denne bakgrunn foreslo departementet å oppheve forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd.

I henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd kan tillatelse til utenlandsk filial og utenlandsk datterselskap trekkes tilbake «dersom forutsetningene i §§ 2-4 annet ledd og 12-1 annet ledd ikke lenger er oppfylt». I Ot. prp. nr. 42 (1986-87) er det uttalt følgende om denne bestemmelsen (s. 101):

«(...) Regelen er tatt med av hensyn til sammenhengen med §§ 2-4 annet ledd og 12-1 annet ledd. For datterselskap og filial av utenlandsk forsikringsselskap bør konsesjon kunne trekkes tilbake dersom forutsetningen om resiprositet ikke lenger er oppfylt. Bestemmelsen kan bare brukes dersom forutsetningen om resiprositet var oppfylt da tillatelsen i sin tid ble gitt.»

Departementet la i høringsnotatet til grunn at adgangen til å trekke tilbake tillatelsen dersom resiprositetskravet ikke er oppfylt, burde oppheves som følge av at resiprositetskravene foreslås opphevet.

5.1.2 Høringsinstansenes merknader

Statistisk sentralbyrå (SSB) uttaler:

«SSB har ingen innsigelser til forslaget om å oppheve adgangen til å stille resipokrav ved tillatelse til filialetablering. SSB ber imidlertid departementet ta høyde for at norske tilsynsmyndigheter må sikres tilgang til relevant regnskaps- og statistikkinformasjon fra de utenlandske eide filialene. Siden filialene etableres på norsk økonomisk territorium skal informasjonen bl.a. inngå i nasjonalregnskapet.»

Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til departementets forslag.

5.1.3 Departementets vurdering

Adgangen til å stille resiprositetskrav ved etablering av datterselskap av banker og filialer av forsikringsselskap som fremgikk av bestemmelsene i forretningsbankloven § 8 og forsikringsvirksomhetsloven § 12-1, ble avviklet ved lov av 28. juni 1996 nr. 46. Bakgrunnen for dette er omtalt i pkt. 5.1.1. For nærmere omtale av begrunnelsen for disse endringene vises til Ot. prp. nr. 45 (1995-96) pkt. 2.3 og Innst. O. nr. 72 (1995-96) pkt. 1.2.

Departementet viser til at det skyldes en inkurie at forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd om adgang til å stille resiprositetskrav overfor datterselskap av utenlandske forsikringsselskap ikke ble foreslått opphevet i Ot. prp. nr. 45 (1995-96). Etter departementets syn er det ikke grunn til å behandle bestemmelsen om resiprositetskrav ved etablering av slike datterselskap annerledes enn de øvrige bestemmelser om resiprositetskrav som ble opphevet ved lov 28. juni 1996 nr. 46. Departementet foreslår på denne bakgrunn å oppheve forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd.

SSB har i sin høringsuttalelse bedt om at departementet tar høyde for at norske tilsynsmyndigheter må sikres adgang til relevant regnskaps- og statistikkinformasjon fra de utenlandsk eide filialene. Departementet viser til at det ikke foreslås endringer i reglene om etablering av utenlandske filialer.

Endringsforslaget vil kun berøre datterselskaper av utenlandske forsikringsselskap. Oppheving av forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd gjør derfor ingen endring i norske tilsynsmyndigheters tilgang på informasjon fra utenlandsk eide filialer.

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd kan tillatelse til datterselskap eller filial av utenlandsk forsikringsselskap trekkes tilbake «dersom forutsetningene i §§ 2-4 annet ledd og 12-1 annet ledd ikke lenger er oppfylt». Formålet bak bestemmelsen var at myndighetene skulle kunne trekke tilbake konsesjonen til datterselskap eller filial av utenlandsk forsikringsselskap dersom forutsetningen om resiprositet ikke lenger var oppfylt. Departementet foreslår at adgangen til å trekke tillatelsen tilbake dersom resiprositetskrav ikke er oppfylt oppheves ved å fjerne henvisningen til § 2-4 annet ledd i § 2-2 annet ledd. Forslaget er en oppfølging av forslaget om å oppheve § 2-4 annet ledd.

I henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 3-6 tredje ledd gjelder forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 annet ledd tilsvarende ved spørsmål om godkjennelse av utenlandsk selskaps erverv av mer enn 50 pst. av aksjene i et forsikringsselskap. Formålet bak bestemmelsen var at godkjennelse av ervervet skulle kunne nektes ut fra resiprositetsbetraktninger. Departementet mener at det ikke lenger er behov for bestemmelsen i forsikringsvirksomhetsloven § 3-6 tredje ledd og foreslår å oppheve den. Forslaget om å oppheve § 3-6 tredje ledd var ikke omtalt i høringsnotatet, og fremmes på denne bakgrunn uten forutgående høring. Endringen er en teknisk oppfølging av de øvrige forslag om oppheving av resiprositetsbestemmelser.

5.2 Innføring av 6-måneders saksbehandlingsfrist ved søknad om tillatelse til etablering av forsikringsselskap

5.2.1 Bakgrunn og høringsforslag

Ved lov av 28. juni 1996 nr. 46 ble det i lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker (sparebankloven) § 3 syvende ledd, lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker (forretningsbankloven) § 8 sjette ledd og lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) §§ 2a-3 tredje ledd og 3-3 sjette ledd fastsatt bestemmelser om at avgjørelse av søknad om tillatelse til å drive virksomhet, skal meddeles søkeren innen seks måneder etter at søknaden er mottatt. Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendig for å avgjøre om tillatelse skal gis, skal fristen regnes fra det tidspunkt slike opplysninger ble mottatt. Tilsvarende bestemmelse er fastsatt i lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) § 7-3 fjerde ledd.

De nevnte bestemmelser ble fastsatt for å gjennomføre bestemmelsene om 6-måneders saksbehandlingsfrist og om rett til å reise søksmål dersom saksbehandlingsfristen ikke blir overholdt, som følger av EØS-regler som svarer til Rdir. 77/780/EØF (første bankdirektiv) art. 3 og art. 13, og Rdir. 93/22/EØF om investeringstjenester i forbindelse med verdipapirer (ISD) art. 3 og art. 26. Endringene er omtalt i Ot. prp. nr. 45 (1995-96) s. 10-12 og Ot. prp. nr. 29 (1996-97) s. 154 jf. Ot. prp. nr. 15 (1995-96) s. 84.

Det er ikke fastsatt tilsvarende bestemmelser om saksbehandlingsfrister i forsikringsvirksomhetsloven. I henhold til EØS-regler som svarer til Rdir. 73/239/EØF (første skadeforsikringsdirektiv) art. 12 og Rdir. 79/267/EØF (første livsforsikringsdirektiv) art. 12 skal imidlertid den som søker konsesjon som forsikringsselskap ha rett til domstolsprøving i de tilfeller der vedkommende myndigheter «ikke har behandlet en søknad om tillatelse innen utløpet av en periode på 6 måneder fra det tidspunkt søknaden ble mottatt». EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har etter en vurdering av norsk gjennomføring av første skadeforsikringsdirektiv, i brev av 18. februar 1997 til departementet lagt til grunn at direktivets art. 12 ikke er gjennomført i norsk rett.

I høringsnotatet av 2. februar 1998 foreslo departementet på denne bakgrunn at det fastsettes bestemmelser om saksbehandlingsfrister i forsikringsvirksomhetsloven.

Bestemmelsene i første bankdirektiv og ISD er utformet slik at 6-månedersfristen begynner å løpe når det er sendt inn søknad om tillatelse som inneholder alle opplysninger som kreves etter gjeldende bestemmelser. Art. 12 i henholdsvis første skadeforsikringsdirektiv og første livsforsikringsdirektiv er noe annerledes utformet, idet det ikke eksplisitt fremgår noe krav til søknadens innhold for at fristen skal begynne å løpe. Departementet antok i høringsnotatet at dette ikke vil være til hinder for at man i norsk rett regner fristen fra det tidspunkt alle nødvendige opplysninger er mottatt. Som en tilpasning til art. 12 i henholdsvis første livsforsikringsdirektiv og første skadeforsikringsdirektiv, foreslo departementet derfor tilsvarende bestemmelser om saksbehandlingsfrister i forsikringsvirksomhetsloven som de som allerede følger av banklovene, finansieringsvirksomhetsloven og verdipapirhandelloven. Slike bestemmelser ble foreslått tatt inn i lov 10. juni 1988 nr 39 om forsikringsvirksomhet § 2-1 nytt tredje ledd.

5.2.2 Høringsinstansenes merknader

Forsikringsforbundet ser positivt på innføring av tidsfrist for myndighetenes behandling av søknader om konsesjon etter forsikringsvirksomhetsloven. Forbundet mener at det ikke kan være tvil om at fristen også må gjelde f.eks. ved utvidelse av konsesjonen for et eksisterende selskap. Forbundet mener videre at det bør vurderes å innføre en tilsvarende fristbestemmelse også i andre sammenhenger der det kreves tillatelse eller godkjenning.

Forbundet viser til forslaget om at fristen først skal begynne å løpe når alle nødvendige opplysninger er mottatt, og mener at oversittelse av fristen lett kan forsvares med krav om ytterligere opplysninger. Forbundet mener på denne bakgrunn at det bør stilles krav om rask reaksjon i forhold til en ufullstendig søknad.

Kommunenes Sentralforbund ved KLP Forsikring har gitt uttrykk for tilsvarende synspunkter som Forsikringsforbundet.

Ingen andre høringsinstanser hadde merknader til departementets forslag.

5.2.3 Departementets vurdering

Departementet viser til at det følger av forpliktelsene i henhold til EØS-reglene som svarer til første livsforsikringsdirektiv art. 12 og første skadeforsikringsdirektiv art. 12, at det skal fastsettes adgang til domstolprøving i tilfeller der myndighetene ikke har behandlet en søknad om tillatelse innen utløpet av en periode på seks måneder fra det tidspunkt søknaden ble mottatt. Departementet forstår direktivenes art. 12 slik at vedtak i saken må være truffet innen seks måneder. Departementet mener at det ikke vil være i strid med direktivet at fristen regnes fra det tidspunkt alle nødvendige opplysninger er mottatt. Det vil følge av alminnelige regler om god forvaltningsskikk at myndighetene varsler søker så snart som mulig, dersom søknaden ikke inneholder alle nødvendige opplysninger.

Det foreslås at saksbehandlingsfristen skal gjelde ved søknad om tillatelse til å drive virksomhet som forsikringsselskap (etablering). Forsikringsforbundet og Kommunenes Sentralforbund ved KLP Forsikring har i sine høringsuttalelser gitt uttrykk for at bestemmelsen om saksbehandlingsfrister også må gjelde ved utvidelse av konsesjon for et eksisterende selskap. Departementet slutter seg til dette. Det vises til at «tillatelse», slik dette ordet er brukt i direktivenes art. 12, både omfatter tillatelse som grunnlag for å drive virksomhet og tillatelse til å utvide sin virksomhet til andre klasser eller til annen del av territoriet, jf. art. 7 nr. 1 og 2 og art. 8 nr. 2 i henholdsvis første livsforsikringsdirektiv og første skadeforsikringsdirektiv. Departementet vil ikke foreslå endringer utover det som følger av de nevnte EØS-forpliktelser.

Når det gjelder Forsikringsforbundets uttalelse om at det bør vurderes å innføre saksbehandlingsfrister også ved andre typer tillatelser, vises det til at generelle spørsmål om saksbehandlingsfrister i forvaltningen er utredet av en interdepartemental arbeidsgruppe som avga utredning til Planleggings- og samordningsdepartementet (nå Arbeids- og Administrasjonsdepartementet) 16. september 1997. Arbeidsgruppen foreslår bl.a. en ny bestemmelse i forvaltningsloven om at Kongen på bestemte områder kan fastsette frister for forvaltningens behandling av saker om enkeltvedtak. Forslaget er sendt på høring av Justisdepartementet 4. mars 1998. Det vises videre til at regler om saksbehandlingsfrister i finanslovgivningen vil bli vurdert av Banklovkommisjonen. Departementet vil avvente behandlingen av arbeidsgruppens utredning og Banklovkommisjonens arbeid før en eventuelt vil vurdere andre fristbestemmelser enn de som foreslås her.

Departementet ser det som hensiktsmessig om fristene for behandling av søknader om konsesjon som forsikringsselskap utformes i overensstemmelse med det som gjelder for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, jf. sparebankloven § 3, forretningsbankloven § 8, finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 og § 3-3, samt den lignende bestemmelse i verdipapirhandelloven § 7-3. Departementet foreslår etter dette at det i forsikringsvirksomhetsloven tas inn en bestemmelse i § 2-1 fjerde ledd om at avgjørelse av søknad om tillatelse til å drive virksomhet som forsikringsselskap eller til utvidelse av et etablert selskaps konsesjon, skal meddeles søkeren innen seks måneder etter at søknaden ble mottatt. Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendig for å avgjøre om tillatelse skal gis, skal fristen regnes fra det tidspunkt slike opplysninger ble mottatt.

5.3 Utenlandsk finansinstitusjons adgang til å være minoritetsaksjonær i forsikringsselskap som er datterselskap av utenlandsk forsikringsselskap

5.3.1 Bakgrunn og høringsnotat

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 3-5 annet ledd kan bare norske finansinstitusjoner eller utenlandske forsikringsselskap være mindretallsaksjonærer i et forsikringsselskap som er datterselskap av et utenlandsk forsikringsselskap.

Bestemmelsen innebærer en forskjellsbehandling av norske og utenlandske finansinstitusjoners adgang til å være mindretallsaksjonærer i forsikringsselskap hvor et utenlandsk forsikringsselskap er majoritetsaksjonær. Eksempelvis kan en norsk bank være aksjonær i et slikt selskap, men en utenlandsk bank vil være utelukket fra slikt eierskap.

Departementet uttalte i høringsnotatet at det måtte antas at dette ikke er i overensstemmelse med forpliktelsene etter EØS-avtalen, særlig forbudet mot ikke-diskriminering som følger av EØS-avtalen art. 4. Departementet foreslo i høringsnotatet å endre bestemmelsen slik at utenlandske finansinstitusjoner gis samme adgang til å eie aksjer i datterselskap av utenlandske forsikringsselskap som norske finansinstitusjoner.

5.3.2 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til departementets forslag.

5.3.3 Departementets vurdering

Departementet antar at bestemmelsen i forsikringsvirksomhetsloven § 3-5 annet ledd ikke er i overenstemmelse med forpliktelsene etter EØS-avtalen, særlig forbudet mot ikke-diskriminering. Det vises til at bestemmelsen i dag ikke åpner for at utenlandske finansinstitusjoner kan være mindretallsaksjonærer i datterselskap av utenlandsk forsikringsselskap, noe norske finansinstitusjoner har adgang til. Departementet foreslår på denne bakgrunn at forsikringsvirksomhetsloven § 3-5 annet ledd endres, slik at utenlandske finansinstitusjoner gis samme adgang til å eie aksjer i datterselskap av utenlandske forsikringsselskap som norske finansinstitusjoner. Forslaget vil ikke medføre endring i utenlandske forsikringsselskapers adgang til å eie aksjer som nevnt.

5.4 Unntak fra eierbegrensningsreglene for Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond

5.4.1 Bakgrunn og høringsnotat

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 første ledd er hovedregelen at ingen kan eie mer enn 10 prosent av aksjekapitalen i en finansinstitusjon. I bestemmelsens annet ledd gjøres det flere unntak fra denne hovedregelen.

Ved lovendring i 1991 ble det åpnet for at Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond kunne eie mer enn 10 prosent av aksjekapitalen i norske banker, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 7. Endringen var en følge av opprettelsen av Statens Bankinvesteringsfond, samt at det ble åpnet for at Statens Banksikringsfond kunne eie aksjer direkte i bankene.

I høringsnotatet viste departementet til Nasjonalbudsjettet 1998 s. 100 hvor det heter:

«Regjeringen viser for øvrig til at lov om Statens Bankinvesteringsfond bare gir Bankinvesteringsfondet adgang til å eie aksjer i banker. En rekke banker inngår i dag som heleiet datterselskap i konsern. Det kan ikke utelukkes at dette vil kunne være aktuelt også for Den norske Bank og Kreditkassen. Det statlige eierskapet bør etter Regjeringens syn ikke være direkte knyttet opp mot en bestemt organisering av det enkelte konsern hvor bank inngår. Det legges derfor opp til å foreta nødvendige lovendringer slik at Bankinvesteringsfondets eierskap også kan omfatte holdingselskap som bl.a. eier bank.»

Finanskomiteen kommenterte ikke dette i budsjettinnstillingen (Budsjettinstilling S. nr. I (1997-98)).

I høringsnotatet av 2. februar 1998 foreslo departementet på denne bakgrunn å åpne for at Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond gis adgang til å eie mer enn 10 prosent av aksjene i morselselskap i finanskonsern som eier bank. Dette ble foreslått gjennomført ved en utvidelse av den allerede eksisterende unntaksbestemmelse for Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond i finanseringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 7.

I henhold til lov 29. november 1991 nr. 78 om Statens Bankinvesteringsfond § 5 første ledd bokstav a) kan fondet erverve nyemitterte aksjer utstedt av norske forretningsbanker. Etter samme bestemmelse punkt d) kan Bankinvesteringsfondet erverve aksjer og grunnfondsbevis i norske banker fra Statens Banksikringsfond.

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre lov om Statens Bankinvesteringsfond § 5 første ledd bokstav a) slik at Statens Bankinvesteringsfond også kan erverve nyemitterte aksjer utstedt av morselskap i konsern som eier bank. Departementet viste i høringsnotatet til at dette er en naturlig oppfølging av det ovenfor omtalte forslaget om endring av finansieringsvirksomhetsloven. Departementet antok dessuten at endring av denne bestemmelsen er nødvendig for at Bankinvesteringsfondet skal kunne videreføre sine eierposisjoner ved eventuelle omstruktureringer av eierforhold eller organisasjonsmodell i konsernene hvor de to store bankene inngår.

Etter lov av 15. mars 1991 nr. 2 om Statens Banksikringsfond § 1 og § 4 første ledd kan Statens Banksikringsfond i særlige tilfelle erverve aksjer og grunnfondsbevis utstedt av norske banker. Statens Banksikringsfond eier i dag omlag 16 prosent av aksjene i DnB. Aksjene forvaltes av Bankinvesteringsfondet på vegne av Banksikringsfondet. Det er forutsatt at lov om Statens Banksikringsfond i løpet av relativt kort tid bør oppheves og fondets virksomhet avvikles, jf. også omtalen i Nasjonalbudsjettet 1998. I høringsnotatet uttalte departementet på denne bakgrunn at det ikke antas å være nødvendig å gjøre tilsvarende endringer i reglene om hvilke aksjer Banksikringsfondet kan erverve som det som er foreslått for Bankinvesteringsfondet.

5.4.2 Høringsinstansenes merknader

Statens Bankinvesteringsfond uttaler at den foreslåtte endring av finansieringsvirkomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 7 fullt ut ivaretar Bankinvesteringsfondet og Banksikringsfondets interesser. Når det gjelder forslag til endring av lov om Statens Bankinvesteringsfond viser Bankinvesteringsfondet til at fondets eie av ansvarlig kapital og aksjer i norske banker er omtalt både i lovens formålsbestemmelse i § 1 og lovens § 5 om investeringsfondets virksomhet. Bankinvesteringsfondet foreslår på denne bakgrunn at det i begge disse bestemmelser gjøres en tilføyelse som gjelder holdingselskap til banker. For formålsbestemmelsens vedkommende foreslås det en tilføyelse slik at fondets formål også skal omfatte å bidra med ansvarlig kapital til selskap som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2 som eier bank. Tilsvarende tilføyelse foreslås gjort i lovens § 5 annet ledd om fondets adgang til å stille garanti ved emisjoner, slik at fondet skal kunne stille garanti ved emisjoner foretatt av selskap som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2 som eier bank.

Kredittilsynetuttaler i tilknytning til forslaget om endring av unntak fra eierbegrensningsreglene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 7:

«I og med at henvisningen til § 2-2 annet ledd nr. 2 omfatter både bokstav a) og b) kan det reises spørsmål ved om endringen innebærer at Statens Banksikringsfond skal kunne eie mer enn 10 prosent av aksjekapitalen også i et forsikringsselskap som eier en bank gjennom et holdingselskap, eller om tillegget «som eier bank» innebærer at de nevnte fond bare skal kunne eie deler av aksjekapitalen i det mellomliggende holdingselskapet.(...)

Etter Kredittilsynets oppfatning bør det gjøres klart i lovteksten hvorvidt unntaket i § 2-2 annet ledd nr. 7 også skal omfatte § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav b), og i så fall om Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond skal eie aksjer i forsikringsselskapet eller i holdingselskapet.»

Den norske Bankforeninguttaler vedrørende forslaget om endring av eierbegrensningsreglene:

«Bankforeningen viser i denne forbindelse til foreningens prinsipielle syn på statlig eierskap i bankene. Bankforeningen oppfatter de lovforslag som fremmes som en ren praktisk tilpasning i forhold til dagens situasjon, og de gir ikke grunnlag for særskilte kommentarer fra Bankforeningens side.»

Sparebankforeningen uttaler bl.a.:

«Sett på bakgrunn av den raske utvikling i retning av konserndannelser innenfor finansnæringen i de seneste år, vil vi ikke motsette oss at unntaksbestemmelsen utvides til også å gjelde morselskap i konsern som omfatter bank. Vi finner imidlertid grunn til å minne om formålet bak unntaket fra lovens generelle eierbegrensningsregel på dette punkt. Hensikten er som kjent å åpne for statlig ansvarskapital til banker, jfr. bankinvesteringsfondsloven § 1. Vi legger til grunn at endringsforslaget ikke er ment verken direkte eller indirekte å innebære en reell utvidelse til også å gjelde andre konsernselskaper. Det bør derfor etter vårt skjønn gjennom lovmotivene fremgå at den statlige kapital som skytes inn gjennom konsernspissen forutsettes kanalisert videre til støtte av bankenheten i konsernet.

Vi forutsetter at den endring i bankinvesteringsfondsloven som det legges opp til ikke innebærer at Statens Bankinvesteringsfond skal få noen utvidet rolle innen banksektoren. Fondets oppgave bør være begrenset til å videreføre statens eierinteresser i de to store forretningsbankene i tråd med forutsetningene bak lovendringen i 1995.»

Norges Fondsmeglerforbund viser til at de på prinsipielt grunnlag er skeptiske til eier- og stemmerettsbegrensninger i børsnoterte selskaper.

5.4.3 Departementets vurdering

Departementet viser til at flere banker i dag inngår som heleiet datterselskap i finanskonsern i tråd med reglene om konserndannelser i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2. I dag er Den norske Bank og Kreditkassen konsernspiss (morselskap) i finanskonsernene som bankene inngår i. Det kan imidlertid være aktuelt med en annen konsernstruktur. Departementet foreslår på denne bakgrunn å utvide unntaket fra eierbegrensningsreglene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 7, slik at Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond kan eie mer enn 10 pst. av aksjekapitalen i et selskap som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2 som eier bank. Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav b) er eierbegrensningsreglene ikke til hinder for at en bank eies av bl.a. et forsikringsselskap, forutsatt at banken eies 100 pst. gjennom et holdingselskap. Eierforholdet krever ordinær konsesjon. På bakgrunn av Kredittilsynets høringsuttalelse presiserer departementet at det foreslåtte unntak i et slikt tilfelle skal omfatte eierskap i det eiende forsikringsselskapet, og ikke eierskap i det mellomliggende holdingselskap.

I finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav a) er det en forutsetning for at en bank skal kunne eies 100 prosent av et morselskap som nevnt i bestemmelsen, at fordelingen av aksjer i morselskapet er i samsvar med eierbegrensningene i bl.a. finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 første ledd. Departementet har tidligere lagt til grunn at bestemmelsen må tolkes slik at forutsetningen er oppfylt dersom eierforholdene i morselskapet er i tråd med reglene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2, og ikke bare reglene i første ledd. Denne forutsetningen vil dermed anses oppfylt dersom Statens Bankinvesteringsfond eier mer enn 10 prosent i morselskapet.

I tilknytning til Sparebankforeningens høringsuttalelse bemerker departementet at hensikten med forslaget er å legge til rette for at fondenes eierandeler i de to bankene på denne måten skal kunne videreføres, uavhengig av organiseringen av konsernet bankene inngår i. Det legges ikke opp til at Statens Bankinvesteringsfond skal få noen utvidet rolle innen banksektoren eller at det i dagens situasjon skal foretas nye innskudd av ansvarlig kapital.

Som en følge av forslaget om å utvide unntaket fra eierbegrensningsreglene foreslår departementet visse endringer i lov om Statens Bankinvesteringsfond. Etter lovens § 5 første ledd bokstav a) kan investeringsfondets midler anvendes til erverv av nyemitterte aksjer utstedt av norske forretningsbanker. Departementet foreslår at Bankinvesteringsfondets midler også skal kunne anvendes til erverv av nyemitterte aksjer utstedt av selskap som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2, som eier bank. Departementet anser en slik endring nødvendig for å sikre at Bankinvesteringsfondet skal kunne videreføre sine eierposisjoner, ved eventuelle oppkjøp, fusjoner eller endringer av organisasjonsmodell i konsernene hvor bankene inngår.

Bankinvesteringsfondets formål er angitt i lov om Statens Bankinvesteringsfond § 1. Fondets formål er å bidra med ansvarlig kapital til norske banker med utgangspunkt i forretningsmessige vurderinger. Bankinvesteringsfondet har i sin høringsuttalelse foreslått at lov om Statens Bankinvesteringsfond § 1 endres slik at fondets formål også skal omfatte å bidra med ansvarlig kapital til selskap som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2, som eier bank. Departementet viser til at det ikke er hensikten med forslagene som er omtalt ovenfor å gjøre endringer i fondets formål. Det er etter departementets syn ikke nødvendig å gjøre endringer i formålsbestemmelsen for at fondet skal kunne erverve nyemitterte aksjer i et morselskap som eier bank, eller sitte med en større eierandel i et slikt selskap enn 10 pst. Departementet foreslår på denne bakgrunn ingen endring i formålsbestemmelsen i lov om Statens Bankinvesteringsfond.

Etter lov om Statens Bankinvesteringsfond § 5 annet ledd kan Investeringsfondet stille garanti i forbindelse med norske bankers emisjon av aksjer, grunnfondsbevis og ansvarlig lånekapital. Bankinvesteringsfondet har i høringsuttalelsen foreslått at fondet også skal kunne stille garanti ved emisjoner foretatt av selskaper som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2. Av hensyn til konsekvensen i regelverket, foreslår departementet at det åpnes for at Statens Bankinvesteringsfond skal kunne stille garanti også ved emisjoner foretatt av selskap som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2, som eier bank. Departementet forutsetter at dette i dagens situasjon bare vil være aktuelt overfor selskaper hvor Statens Bankinvesteringsfond eventuelt har eierandeler.

Departementet har bl.a. i Ot. prp. nr. 63 (1995-96) s. 39 uttalt at en mener at lov om Statens Banksikringsfond i løpet av relativt kort tid bør oppheves. Finanskomiteens flertall tok departementets merknader vedrørende Statens Banksikringsfond til etterretning, jf. Innst. O. nr. 3 (1996-97) s. 18. Det vises også til omtalen i Nasjonalbudsjettet 1998 s. 99 -100. Departementet finner på denne bakgrunn ikke grunn til å foreslå tilsvarende endringer i lov om Statens Banksikringsfond om hvilke aksjer Banksikringsfondet kan erverve, som det som er foreslått for Bankinvesteringsfondet. På denne bakgrunn foreslås det heller ingen endring i lov om Statens Bankinvesteringsfond § 5 første ledd bokstav d) om hvilke aksjer Bankinvesteringsfondet kan erverve fra Banksikringsfondet.

5.5 Finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 om sikkerhet ved lån til tjenestemenn, tillitsvalgte m.v.

5.5.1 Bakgrunn og høringsforslag

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 første ledd stilles det krav om særlig sikkerhet når en finansinstitusjon gir lån eller stiller garanti til sine tjenestemenn, nærmere angitte tillitsmenn i institusjonen, eller til selskaper hvor slike personer er ansvarlig medlem eller styremedlem.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 ble tilføyd ved lov 25. oktober 1991 nr. 74. Bestemmelsen svarer i hovedsak til de tidligere bestemmelsene i forretningsbankloven § 25 og sparebankloven § 26. I forbindelse med lovendringen ble det uttalt at departementet ikke tok sikte på å endre det materielle innholdet i de tidligere bestemmelser, og at Finansdepartementets og Kredittilsynets praksis fortsatt skulle legges til grunn, jf. Ot. prp. nr. 73 (1990-91) om lov om endringer i finansieringsvirksomhetsloven og visse andre lover s. 10. Formålet med bestemmelsen er «å unngå at tilliten til banken svekkes ved at den lider tap på denne type av lån, foruten at man vil motvirke en sammenblanding av tillitsvalgtes private interesser og bankens interesser», jf. Ot. prp. nr. 73 (1990-91) s. 6.

I henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 femte ledd kan Kredittilsynet, når særlige grunner foreligger, gjøre unntak fra første ledd for så vidt gjelder en finansinstitusjons lån eller garanti for selskap som representantskapets/ forstanderskapets formann eller medlem av styret er styremedlem i. Dessuten gjelder det et generelt unntak for lån til tjenestemenn, unntatt administrerende direktør, der lånet skal anvendes til kjøp av bolig. I slike tilfeller kan også annen betryggende sikkerhet godtas, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 første ledd, fjerde punktum.

Departementet har lagt til grunn at oppregningen av godkjente former for sikkerhet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 første ledd etter sin ordlyd er ment å være uttømmende.

Finansdepartementet ba i brev 23. september 1996 Kredittilsynet vurdere behovet for eventuelle endringer i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15. Det ble særlig bedt om en vurdering av behovet for å ta inn statsgaranti og pant i adkomstdokumenter til innskuddsleiligheter blant de sikkerheter som kan stilles for de aktuelle lånene. Et behov for statsgaranti som godkjent sikkerhet kan særlig være aktuelt i tilfeller hvor en person som omfattes av persongrupper som er oppregnet i § 2-15 første ledd er styremedlem i et statsforetak som søker lån i vedkommende institusjon.

Kredittilsynet tilrår i brev 20. desember 1996 at finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 første ledd utvides til også å omfatte statsgarantier, herunder statens garanti nedfelt i lov om statsforetak, og pant i adkomstdokumenter til innskuddsbolig. Kredittilsynet viser bl.a. til at departementet ved tolkningen av den tidligere forretningsbankloven § 25 likestilte statlige garantier (garantier direkte gitt av staten for et enkelt låneforhold) med de sikkerheter som er oppregnet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 første ledd. Kredittilsynet drøfter om garanti nedfelt i lov om statsforetak bør likestilles med andre statsgarantier, og uttaler:

«Lån til statsforetak må etter dette sies å være meget godt sikret selv om de kan representere en noe svakere sikkerhet enn fordringer direkte på eller garantert av staten. Sikkerheten må uansett sies å være bedre enn flere av de sikkerheter som er oppregnet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 første ledd. Etter en totalvurdering anbefaler derfor Kredittilsynet at garanti nedfelt i lov om statsforetak § 51 annet ledd og § 53 likestilles med de nevnte sikkerheter i § 2-15 første ledd.»

Når det gjelder om pant i adkomstdokumenter til innskuddsboliger (andelsleiligheter, aksjeleiligheter og obligasjonsleiligheter) skal godkjennes som kvalifisert sikkerhet etter § 2-15 første ledd viser Kredittilsynet bl.a. til at i veiledning til utfylling av kapitaldekningsoppgaven fastsatt av Kredittilsynet, er pant i adkomstdokumenter til borettslagsleiligheter og pant i aksjebrev og eventuelle leieboerobligasjoner likestilt med pant i fast eiendom, innenfor 80 pst. av forsvarlig verdigrunnlag og for obligasjonsleiligheter begrenset til obligasjonens pålydende verdi. Kredittilsynet uttaler videre:

«Flere momenter tilsier at sikkerhet i pant i adkomstdokumenter er noe mindre betryggende enn pant i fast eiendom. Harmoniseringshensyn tilsier likevel at slik sikkerhet kan tas inn som kvalifisert sikkerhet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15. Etter Kredittilsynets mening er det ikke tilstrekkelige tungtveiende argumenter som tilsier at en skal ha en annen løsning av dette spørsmålet i § 2-15 enn i annet regelverk.»

Kredittilsynet anbefaler på denne bakgrunn at pant innenfor 80 pst. av forsvarlig verdigrunnlag av innskuddsbolig, tas med i oppregningen av kvalifisert sikkerhet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 første ledd. For obligasjonsleiligheter mener Kredittilsynet at forutsetningen i tillegg må være at pant i adkomstdokumenter begrenses til obligasjonens pålydende. Kredittilsynet uttaler for øvrig i brevet at det er behov for en bred gjennomgang av bestemmelsen i finansieringsvirksomhetslovens § 2-15, herunder behovet for bestemmelsen, hvorvidt også andre former for sikkerhet bør tas med i oppregningen og spørsmål om konsolidering i konsernforhold. Kredittilsynet finner det naturlig at en slik gjennomgang inngår i Banklovkommisjonens arbeid.

Finansdepartementet viste i høringsnotatet av 2. februar 1998 til at pant i adkomstdokumenter til innskuddsbolig, samt statsgarantier, herunder statens garanti nedfelt i lov om statsforetak, bør kunne anses som tilstrekkelig sikkerhet i henhold til bestemmelsens formål. Departementet foreslo derfor å utvide finansieringsvirksomhetslovens § 2-15 første ledd til å omfatte også slike former for sikkerhetsstillelse. Departementet foreslo i tillegg en redaksjonell endring i finansieringsvirksomhetslovens § 2-15 ved å gi de enkelte former for godtatt sikkerhetsstillelse egne underpunkter.

5.5.2 Høringsinstansenes merknader

Norges Eiendomsmeglerforbund stiller seg positiv til endringen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 første ledd bokstav e).

Finansieringsselskapenes Forening uttaler:

«Siktemålet med bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 er å unngå at tilliten til finansinstitusjonene svekkes ved at en lider tap på lån til ansatte og tillitsvalgte, foruten at bestemmelsen vil motvirke en sammenblanding av tillitsvalgtes private interesser og finansinstitusjonenes interesser. Finansieringsselskapenes Forening aksepterer selvfølgelig dette siktemålet som en grunnleggende forutsetning, men stiller likevel spørsmål om ikke rammene for lån til ansatte er blitt for strenge. Dette skaper behov for tolkninger og dispensasjoner som igjen svekker tilliten til regelverket.»

Finansieringsselskapenes Forening nevner deretter en del eksempler på forhold som etter foreningens mening er lite tilfredsstillende ivaretatt i bestemmelsen, herunder forhold knyttet til forskudd på lønn, konsolidering, salgspant i bil og lån til ansatte. Foreningen stiller spørsmål om det ikke bør åpnes for en generell låneadgang for ansatte på standardiserte vilkår begrenset til et maksimalbeløp, f.eks. 4 G.

Norges Forsikringsforbund mener at kommunal og fylkeskommunal garanti også bør godkjennes som sikkerhet etter bestemmelsen, og uttaler:

«Kommunenes anledning til å gi garanti er betydelig innskrenket gjennom § 52 [skrivefeil for § 51] i kommuneloven av 1992. Med de strenge kravene som i tillegg settes både til formål og godkjenning før en kommunal garanti gis, er det vanskelig å forstå at den ikke kan aksepteres som fullgod sikkerhet. I praksis er det utenkelig at en gyldig kommunal garanti ikke vil bli innfridd slik at finansinstitusjonen kan lide tap.

(...)

Den typiske situasjon vil være et kommunalt eller interkommunalt selskap opprettet for å løse et spesielt formål, f.eks. bompengefinansiering av en vei. Selskapet skal finansiere prosjektet ved å ta opp lån sikret ved kommunal garanti. Det vil være avskåret fra å ta lån i finansinstitusjon der styremedlem i selskapet tilfeldigvis også er medlem i av finansinstitusjonens kontrollkomite.»

Kommunenes sentralforbundved KLP Forsikring gir uttrykk for tilsvarende synspunkter som Norges Forsikringsforbund.

Sparebankforeningen slutter seg til departementets forslag til utvidelse av hvilke sikkerheter som skal godtas. Sparebankforeningen uttaler:

«M.h.t. adkomstdokumentene tilsier reale hensyn at det bør foretas en harmonisering med kapitaldekningsreglene, hvoretter disse sikkerheter innenfor de aktuelle rammer likestilles med pant i fast eiendom.»

Sparebankforeningen viser til at det etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 femte ledd er et kriterium at det foreligger særlige grunner for at Kredittilsynet skal kunne gi dispensasjon fra reglene i første ledd. Sparebankforeningen uttaler i denne forbindelse:

«Erfaring viser at dispensasjonspraksis er svært streng, jfr. for øvrig lovens krav om at det skal foreligge «særlige grunner». Etter det vi erfarer medfører denne strenge praksis at sparebanker ikke sjelden må gi slipp på svært kompetente personer i styresammenheng. Dette representerer etter vårt skjønn et unødvendig problem i et marked der man i økende grad erkjenner betydningen av at bankene har mest mulig kompetente styrer. Vi reiser på denne bakgrunn spørsmål om ikke kravet til «særlige» grunner kan bortfalle når det likevel fremmes endringsforslag til paragrafen, slik at Kredittilsynet kan stå noe friere ved sin skjønnsutøvelse.»

5.5.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om å åpne for at statsgarantier, herunder garanti som nevnt i lov om statsforetak §§ 51 og 53 skal være godtatt sikkerhet for lån til ansatte og tillitsvalgte mv. i finansinstitusjoner. Det samme gjelder pant i adkomstdokument til innskuddsbolig, dvs. andelsleiligheter, aksjeleiligheter og obligasjonsleiligheter. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot en slik utvidelse.

Kredittilsynet har foreslått at pant i slike adkomstdokumenter kun skal godtas innenfor 80 pst. av forsvarlig verdigrunnlag, og for obligasjonsleiligheter begrenset til obligasjonens pålydende. Departementet er enig i at pant i obligasjonsleiligheter bør begrenses til obligasjonens pålydende. Det vises til at slike obligasjoner etter omstendighetene kan forlanges innløst til pålydende verdi. Når det gjelder andre former for adkomstdokumenter til innskuddsbolig, peker Sparebankforeningen i sin høringsuttalelse på at pant i adkomstdokumenter er likestilt med pant i fast eiendom etter kapitaldekningsreglene, noe Sparebankforeningen mener bør gjelde også i forhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-15. Departementet viser til forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak § 5 D som bestemmer at lån med pantsikkerhet i bolig som er eller vil bli bebodd av låntaker eller i bolig som er utleid, innenfor 80 pst. av forsvarlig verdigrunnlag, risikovektes med 50 pst. Det skilles ikke mellom ulike typer av boliger. Departementet antar at det kan være en noe større risiko forbundet med pant i adkomstdokument til bolig, enn pant i fast eiendom.

Departementet antar imidlertid at forskjellen ikke er så stor at den begrunner at pant i slike dokumenter kun skal kunne regnes med med 80 pst. i forhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-15, når pant i annen fast eiendom etter bestemmelsen ikke er underlagt noen tilsvarende begrensning.

Flere av høringsinstansene har tatt opp spørsmål om en ytterligere utvidelse av hvilke former for sikkerhet som skal kunne godtas for lån til ansatte og tillitsvalgte mv. etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 første ledd. Kredittilsynet har også i sitt brev av 20. desember 1996 til departementet gitt uttrykk for at det er et behov for en mer omfattende gjennomgang av bestemmelsen. Departementet viser til at Banklovkommisjonen er i ferd med å foreta en bred gjennomgang av regelverket for finansinstitusjoners virksomhet. Departementet finner det derfor hensiktsmessig å avvente sluttføring av Banklovkommisjonens arbeide på dette området, før en foretar en nærmere gjennomgang av bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15. Av samme grunn går ikke departementet nå inn for å endre gjeldende kriterier for dispensasjon i finansieringsvirksomhetsloven § 2-15 femte ledd, som foreslått av Sparebankforeningen. Departementet antar imidlertid at det likevel kan være grunn til å likestille kommunal- og fylkeskommunal garanti etter kommuneloven § 51 med statsgaranti. Departementet mener at slik garanti normalt vil være like betryggende som flere av de øvrige formene for sikkerhet som godtas etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-15.

Departementet foreslår for øvrig visse redaksjonelle endringer av finansieringsvirksomhetsloven § 2-15.

5.6 Endringer i enkelte lover som følge av omlegging av den årlige kredittmeldingen

5.6.1 Bakgrunn og høringsforslag

På bakgrunn av at den årlige kredittmeldingen i stor grad overlapper omtale som gis i andre stortingsdokumenter, foreslo Finansdepartementet i St. meld. nr. 8 (1996-97) Kredittmeldinga 1995 (avsnitt 1.4), en omlegging og forenkling av fremtidige kredittmeldinger.

Kredittmeldingen har til nå inneholdt en institusjonsvis omtale av Norges Bank, Kredittilsynet, Statens Banksikringsfond, Statens Bankinvesteringsfond, Oslo Børs, Verdipapirsentralen, Folketrygdfondet og Kredittilsynet. Omtalen har bestått av tre elementer; administrative forhold (styresammensetning, bemanning, regnskap), virksomheten, samt generelt om markedsforholdene. Etter departementets syn bør Kredittmeldingens innhold motsvare et reelt informasjonsbehov i Stortinget som ikke like hensiktsmessig dekkes i andre dokumenter. Departementet foreslo derfor i Kredittmeldingen 1995 (avsnitt 1.4) blant annet at fremstillingen av forvaltningsarbeidet i underliggende etater bare skal omtales dersom det er av en slik karakter at Stortinget bør informeres. Det ble videre foreslått at omtalen av den løpende virksomheten i de underliggende etater blir begrenset til en gang i hver stortingsperiode. Dersom det skulle foreligge særlige forhold, f.eks. organisasjonsendringer i de underliggende etater, vil imidlertid dette kunne bli omtalt i den årlige meldingen. Finanskomiteen tok departementets forslag til orientering, jf. Innst. S. nr. 113 (1996-97).

I høringsnotatet av 2. februar 1998 viste departementet til at det følger av lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet (sentralbankloven) § 28 annet ledd, lov 15. mars 1992 nr. 2 om Statens Banksikringsfond § 8 og lov 29. november 1991 nr. 78 om Statens Bankinvesteringsfond § 6 første ledd at Norges Bank, Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond skal sende departementet årsberetning/årsregnskap. Disse dokumentene skal danne grunnlag for informasjon til Stortinget. De nevnte bestemmelsene har på grunnlag av uttalelser i forarbeidene og senere praksis vært forstått slik at de forutsetter en årlig omtale fra departementet til Stortinget basert på årsberetning/årsregnskap fra de tre institusjonene.

Departementet uttalte i høringsnotatet at på bakgrunn av den beskrevne omlegging av kredittmeldingen bør lov om Statens Banksikringsfond § 8, lov om Statens Bankinvesteringsfond § 6 første ledd og sentralbankloven § 28 annet ledd endres. Departementet foreslo at informasjon til Stortinget om henholdsvis bankens og fondenes virksomhet skal finne sted minst en gang hver stortingsperiode, og oftere dersom særlige grunner tilsier det.

5.6.2 Høringsinstansenes merknader

Norges Bankmener at det bør klargjøres at Norges Banks årsberetning, årsregnskap og representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller fortsatt skal fremlegges for Stortinget årlig, men ikke nødvendigvis med noen nærmere omtale fra departementet. Norges Bank uttaler videre:

«Oversendelsen sammen med de årlige kredittmeldingene har for Norges Banks vedkommende bla en funksjon som ledd i Stortingets tilsyn med rikets pengevesen iht. Grl § 75 bokstav c, jfr. f.eks NOU 1989: 39 om ny sentralbanklov s 349. En rapportering til de parlamentariske organer anses i internasjonal diskusjon om sentralbankens rolle og uavhengighet å være et vesentlig ledd i å sikre demokratisk kontroll og ansvar.

Ved at årsberetning, årsregnskap og Representantskapets uttalelser om Hovedstyrets protokoller fortsatt skal fremlegges årlig, antar vi at dette vil tilfredstille ovennevnte hensyn.

Tilsynsfunksjonen på årlig basis kan også ivaretas på annen måte enn gjennom Kredittmeldingen i sin nåværende form, f.eks. gjennom faste stortingsdokumenter som revidert nasjonalbudsjett/nasjonalbudsjett. Disse vil ofte ligge tettere i tid opp til aktuelle hendelser enn Kredittmeldingen. Stortinget har gjennom Representantskapet i Norges Bank også sitt eget tilsynsorgan som i prinsippet vil kunne rapportere, men som ikke rapporterer på fast basis direkte til Stortinget.

Disse forhold tatt i betraktning har ikke Norges Bank noen innvendinger mot lovforslaget.»

Statens Bankinvesteringsfond har ikke kommentarer til departementets forslag til endring av lov om Statens Bankinvesteringsfond § 6 første ledd.

Statistisk Sentralbyrå ber om at departementet sikrer at Norges Bank, Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond uansett forutsettes å utarbeide årsberetninger/årsregnskap innen rimelige frister. Det vises til at opplysningene anvendes i kredittmarkedsstatistikken og i nasjonalregnskapet, og inngår bl.a. i de opplysningene Statistisk sentralbyrå utarbeider med foreløpige statsregnskapstall til Revidert Nasjonalbudsjett i mai.

Sparebankforeningenmener at det synes tilstrekkelig at departementet orienterer Stortinget om virksomheten minst en gang i stortingsperioden og ellers når særlige grunner tilsier det. Sparebankforeningen stiller spørsmål ved forslaget om å endre lov om Statens Banksikringsfond, når det i høringsnotatet ellers er vist til at loven snart vil bli opphevet.

Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til departementets forslag.

5.6.3 Departementets vurdering

St.meld. nr. 12 (1997-98) Kredittmeldinga 1996, var lagt opp i tråd med departementets varslede omlegging av fremtidige kredittmeldinger i Kredittmeldinga 1995. Den institusjonsvise omtale av virksomheten i institusjoner, som tidligere har fremgått av kredittmeldingene, var langt på vei tatt ut. Ettersom årlig omtale fra departementet til Stortinget av virksomheten i Norges Bank, Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond anses pålagt ved lov, ble det imidlertid også i Kredittmeldinga 1996 gitt en omtale av virksomheten i disse institusjonene, jf. pkt. 5.6.1.

Departementet foreslår som varslet i Kredittmeldinga 1995 at de aktuelle bestemmelsene i sentralbankloven, lov om Statens Bankinvesteringsfond og lov om Statens Banksikringsfond endres slik at meddelelse fra departementet om virksomheten gis minst en gang hver stortingsperiode, med mindre særlige forhold tilsier hyppigere omtale. Det vises til at ingen høringsinstanser har vært i mot departementets forslag.

Norges Bank har vist til at Stortingets tilsyn med rikets pengevesen, jf. Grunnloven § 75 c), vil være ivaretatt på andre måter enn gjennom omtale i Kredittmeldingen. Departementet slutter seg til dette, og viser bl.a. til at Nasjonalbudsjettet og Revidert Nasjonalbudsjett vil inneholde omtale av bl.a. penge- og valutapolitikken. Lånefullmaktsproposisjonen (Regjeringens forslag om fullmakt til statlig låneopptak for kommende budsjettår) inneholder omtale av finansiering av staten (inkludert omtale av intervensjonssamarbeidet mellom Norges Bank og sentralbanker i andre land). På bakgrunn av Norges Banks høringsuttalelse understreker departementet også at Norges Banks årsberetning, årsregnskap og representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller fortsatt vil bli oversendt Stortinget fra departementet. Det samme gjelder Statens Banksikringsfonds årsregnskap og årsmelding og Statens Bankinvesteringsfonds årsoppgjør. Departementet forutsetter at institusjonene fortsatt utarbeider disse dokumenter innenfor de samme tidsrammer som gjøres i dag, jf. Statistisk sentralbyrås høringsuttalelse. Selv om departementet tar sikte på å oppheve lov om Statens Banksikringsfond, finner departementet det hensiktsmessig at også denne loven endres. Det vises til at Kredittmeldingen 1997 vil bli lagt frem høsten 1998. Den kan således bli lagt frem før et eventuelt forslag om å oppheve lov om Statens Banksikringsfond.

Dersom særlige forhold tilsier det, skal meddelelse fra departementet til Stortinget finne sted oftere enn én gang hver stortingsperiode. Særlige forhold som tilsier omtale kan være f.eks. organisasjonsendringer. Departementet legger til grunn at dette vil være mest aktuelt ved endringer av et visst omfang. Det kan også være aktuelt med en kort redegjørelse om enkelte av de aktuelle institusjonene i de årlige meldingene dersom dette anses nødvendig.

Departementet foreslår etter dette at det tas inn en bestemmelse i sentralbankloven § 28 annet ledd, lov om Statens Banksikringsfond § 8 og lov om Statens Bankinvesteringsfond § 6 første ledd om at meddelelse fra departementet til Stortinget om virksomheten i institusjonene skal finne sted minst en gang hver stortingsperiode og oftere dersom særlige forhold tilsier det.

5.7 Tekniske endringer i finansieringsvirksomhetsloven, banksikringsloven og skatteloven

5.7.1 Endring av finansieringsvirksomhetsloven

5.7.1.1 Bakgrunn og høringsforslag

I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-6 første ledd er det fastsatt at «Like med at aksjeeierens egne aksjer regnes i forhold til reglene i §§ 2-2, 2-4 og 2-5 første ledd, de aksjer som eies eller overtas av .....». Departementet foreslo i høringsnotatet å fjerne det overflødige ordet «at».

Ved lov av 28. juni 1996 nr. 46 ble finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 endret ved at det ble tilføyet et nytt tredje ledd. Daværende tredje til femte ledd ble fjerde til sjette ledd. Ved en inkurie ble det ikke foretatt korresponderende endringer i lovbestemmelser som viser til finvl. § 2a-3. Dette gjelder finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 femte og sjette ledd, samt finansieringsvirksomhetsloven § 2a-7 første ledd bokstav a). Dette medfører at disse bestemmelser viser til feil ledd i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3. Departementet viste i høringsnotatet til at dette medfører behov for å endre de nevnte bestemmelser, slik at henvisningene til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 blir korrekte.

5.7.1.2 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslagene.

5.7.1.3 Departementets vurdering

Departementet viser til at de foreslåtte endringer er av ren teknisk karakter. Departementet foreslår at ordet «at» fjernes fra finansieringsvirksomhetsloven § 2-6 første ledd. Departementet foreslår videre at henvisningene i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-3 femte og sjette ledd, samt finansieringsvirksomhetsloven § 2a-7 første ledd bokstav a) endres fra finansieringsvirksomhetslovens § 2a-3 tredje ledd til finansieringsvirksomhetslovens § 2a-3 fjerdeledd.

Kredittilsynet har i sin høringsuttalelse pekt på behov for ytterligere en teknisk endring i finansieringsvirksomhetsloven. Kredittilsynet viser til at finansieringsvirksomhetsloven § 2-3 om eierandeler til andre enn norske statsborgere ble opphevet ved lov av 23. desember 1994 nr. 75, med virkning fra 1. januar 1995. Henvisninger til den opphevede bestemmelse står fortsatt i lovens § 2-2 annet ledd nr. 1 bokstav a) og i § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav a). Kredittilsynet foreslår på denne bakgrunn at disse henvisningene tas ut.

Departementet slutter seg til dette, og foreslår at henvisningen til finansieringsvirksomhetsloven § 2-3 fjernes fra lovens § 2-2 annet ledd nr. 1 bokstav a) og i § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav a). Endringen er av ren teknisk karakter.

Departementet viser til at finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav a) inneholder en henvisning til § 2a-2 bokstav b) om «blandet konsern». Henvisningen til bokstav b) om blandet konsern er feil. Riktig henvisning skal være til § 2a-2 bokstav d) om morselskap i finanskonsern. Departementet foreslår å korrigere henvisningen i § 2-2 annet ledd nr. 2 bokstav a). Endringen er av en teknisk karakter.

5.7.2 Endring av banksikringsloven

5.7.2.1 Bakgrunn og høringsnotat

I lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner (banksikringsloven) § 1-3 (1) bokstav a) er det brukt betegnelsen «bank som eies av staten ved Postverket (Postbanken)». Ved endring av postbankloven ved lov av 22. november 1996 nr. 67 er betegnelsen «bank som eies av staten ved Postverket» endret til «Postbanken BA». I høringsnotatet av 2. februar 1998 foreslo departementet på denne bakgrunn å endre betegnelsen i banksikringsloven § 1-3 (1) bokstav a) til «Postbanken BA».

5.7.2.2 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

5.7.2.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår at betegnelsen »bank som eies av staten ved Postverket (Postbanken)» i banksikringsloven § 1-3 (1) bokstav a) endres til «Postbanken BA». Den foreslåtte endring er av ren teknisk karakter.

5.7.3 Endring av skatteloven § 44 første ledd bokstav l.

5.7.3.1 Bakgrunn og høringsforslag

Lov 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 44 første ledd bokstav l gir rett til skattemessig fradrag for beløp som forretningsbanker innbetaler til Forretningsbankenes sikringsfond i henhold til lov av 24. mai 1961 om forretningsbanker § 28 første ledd, beløp som sparebanker innbetaler til Sparebankenes sikringsfond i henhold til lov av 24. mai 1961 § 44 første ledd om sparebanker, samt avgift som bank som eies av staten ved Postverket (nå Postbanken BA) innbetaler til staten i henhold til lov om bank som eies av staten ved Postverket § 5-5.

Innbetaling til sikringsfond reguleres nå av lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner (banksikringsloven). Både forretningsbanker, sparebanker og Postbanken BA betaler avgift til sikringsfond i medhold av banksikringsloven. Denne avgiftsordningen erstatter ovennevnte ordning om innbetaling i henhold til forretningsbankloven, sparebankloven og lov om bank som eies av Staten ved Postverket. I høringsnotatet av 2. februar 1998 foreslo departementet på denne bakgrunn å endre skatteloven § 44 første ledd bokstav l.

5.7.3.2 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene hadde merknader til forslaget.

5.7.3.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår å endre skatteloven § 44 første ledd bokstav l, slik at det tas inn en henvisning til den nye banksikringsloven. Samtidig foreslås det å endre betegnelsen »bank som eies av staten ved Postverket (Postbanken)» til «Postbanken BA». De foreslåtte endringer er av ren teknisk karakter.

5.8 Tekniske endringer i verdipapirhandelloven

5.8.1 Innledning

Lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) trådte i kraft 1. desember 1997. Kredittilsynet og Oslo Børs har etter ikrafttredelsen gjort departementet oppmerksom på visse behov for tekniske presiseringer i verdipapirhandelloven.

Departementet foreslår på denne bakgrunn enkelte tekniske endringer i verdipapirhandelloven. Departementet vurderer det slik at de forslag som her fremmes er av en slik karakter at det må anses åpenbart unødvendig å gjennomføre alminnelig høring, jf. utredningsinstruksen pkt. 4.3 jf. pkt. 1.4. Forslagene fremmes på denne bakgrunn uten forutgående høring.

5.8.2 Kompetanse til å fastsette forskrift med hjemmel i verdipapirhandelloven § 5-3 første ledd nr. 4

I verdipapirhandelloven § 5-3 første ledd nr. 4 er det gjort unntak fra plikten til å utarbeide prospekt ved tilbud som gjelder «Euroverdipapirer etter nærmere bestemmelse i forskrift.»

Oslo Børs har i brev av 15. desember 1997 til departementet pekt på at bestemmelsen ikke angir hvem som har kompetanse til å fastsette slik forskrift. Oslo Børs viser til at børsen er tillagt ansvaret for prospektkontroll etter verdipapirhandelloven kap. 5 og for øvrig er gitt såvel enkeltvedtaks- som forskriftskompetanse etter loven § 5-3. Oslo Børs anmoder på denne bakgrunn om at departementet ved en passende anledning foreslår et tillegg i lovteksten som gir børsen kompetanse til å fastsette forskrift etter § 5-3 første ledd nr. 4.

Departementet legger til grunn at forskriftskompetansen i nevnte bestemmelse skal ligge hos børsen. Det vises til at kompetansen både til å fastsette forskrift og til å treffe enkeltvedtak, som for øvrig fremgår av § 5-3, er lagt til børsen. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det presiseres i § 5-3 første ledd nr. 4 at kompetansen tilligger børsen.

5.8.3 Verdipapirhandelloven § 7-1 om krav om tillatelse til å yte investeringstjenester

Tillatelse til å yte investeringstjenester kreves ikke der investeringstjenesten bare består i å formidle ordre om verdipapirer og andeler i verdipapirfond til verdipapirforetak med tillatelse fra departementet til å yte investeringstjenester eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, forutsatt at det ikke forestås oppgjør, jf. verdipapirhandelloven § 7-1 tredje ledd nr. 3 jf. første ledd. Bestemmelsen er en videreføring av § 3-2 tredje ledd nr. 3 i den tidligere verdipapirhandellov.

I sin høringsuttalelse til de tidligere nevnte høringsnotater har Kredittilsynet tatt opp spørsmål vedrørende utformingen av verdipapirhandelloven § 7-1 tredje ledd nr. 3 i tilknytning til formidling av ordre til utenlandske verdipapirforetak. Kredittilsynet uttaler bl.a.:

«Slik bestemmelsen er utformet fremgår det ikke klart at unntaket omfatter formidling av ordre til verdipapirforetak som har sin tillatelse til å yte investeringstjenester i andre land innenfor EØS-området og som har meldt grenseoverskridende virksomhet eller filialetablering til Norge, jfr. § 7-7. Det er også uklart om bestemmelsen vil omfatte formidling av ordre til verdipapirforetak med hovedsete utenfor EØS-området, som har særskilt tillatelse til å drive virksomhet i Norge, jfr. § 7-8. En særregel for formidling av ordre til norske foretak har neppe vært tilsiktet . Det må dessuten antas at en slik regel er i strid med våre EØS-forpliktelser.»

Kredittilsynet foreslår at ordlyden i § 7-1 tredje ledd nr. 3 endres slik at unntak fra kravet om tillatelse til å yte investeringstjenester knyttes til formidling av ordre til verdipapirforetak med tillatelse til å yte investeringstjenester i Norgei stedet for som i gjeldende regel å knytte unntaket til formidling til foretak som har tillatelse fra departementet.

Departementet viser til at unntaket som fremgår av § 7-1 tredje ledd nr. 3 bygger på unntak i EØS-reglene som svarer til Rdir. 93/22 om investeringstjenester i forbindelse med verdipapirer (ISD) art. 2 nr. 2 bokstav g). Det er ingen holdepunkter i forarbeidene for at det har vært meningen å forskjellsbehandle formidlere av ordre til foretak med tillatelse fra departementet og formidlere av ordre til utenlandske foretak som driver virksomhet i medhold av reglene i verdipapirhandelloven §§ 7-7 og 7-8. Det vises til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 15 (1995-96) pkt. 3.3.4 og Innst.O. nr. 48 (1995-96) pkt. 3.2.4.2. Det antas dessuten at en eventuell slik forskjellsbehandling vil være i strid med Norges EØS-forpliktelser, særlig forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Departementet foreslår på denne bakgrunn å endre verdipapirhandelloven § 7-1 tredje ledd nr. 3 i tråd med Kredittilsynets forslag. For å gjøre det klart at unntaket gjelder formidling også til foretak som kan yte tjenester i Norge uten tillatelse etter verdipapirhandelloven foreslås det imidlertid at unntaket knyttes til verdipapirforetak med adgang til å yte investeringstjenester i Norge.

5.8.4 Forskriften om opplysningsplikt for verdipapirforetak

Ved lov av 7. juni 1996 nr. 25 ble det i verdipapirhandelloven av 1985 § 7-2 tredje ledd fastsatt at verdipapirforetak i det omfang og på den måten Kredittilsynet bestemmer, skal melde fra om transaksjoner i finansielle instrumenter som er gjenstand for omsetning på et regulert marked innenfor EØS-området og som er foretatt gjennom filial eller ved grenseoverskridende virksomhet i annen EØS-stat. Formålet med bestemmelsen var gjennomføring av ISD art. 20 om verdipapirforetakenes plikt til å rapportere transaksjoner. Det vises til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 15 (1995-96) s. 80-81.

Med hjemmel i nevnte bestemmelse fastsatte Kredittilsynet 26. september 1996 nr. 951 forskrift om verdipapirforetaks meldeplikt om transaksjoner i finansielle instrumenter som er gjenstand for omsetning på regulert marked innenfor EØS-området og som er foretatt gjennom filial eller ved grenseoverskridende virksomhet i en annen EØS-stat.

Reglene i § 7-2 i verdipapirhandelloven av 1985 ble i stor utstrekning videreført i den nye verdipapirhandelloven av 19. juni 1997 nr. 79. Ved en inkurie ble ikke regelen i § 7-2 tredje ledd foreslått videreført. Dette har medført at forskriften som Kredittilsynet har gitt med hjemmel i bestemmelsen må antas ikke å ha tilstrekkelig hjemmel. Kredittilsynet har imidlertid gitt et generelt pålegg i form av enkeltvedtak med hjemmel i kredittilsynsloven om at rapportering skal skje i henhold forskriften.

Departementet viser til at det er nødvendig av hensyn til EØS-forpliktelser som svarer til ISD art. 20 at hjemmelsbestemmelsen som tidligere fremgikk av verdipapirhandelloven § 7-2 tredje ledd, gjeninnføres. Departementet foreslår på denne bakgrunn at en bestemmelse tilsvarende tidligere lovs § 7-2 tredje ledd tas inn i verdipapirhandelloven § 12-2 tredje ledd.

5.8.5 Pålegg om retting dersom oppgjørssentrals leder ikke oppfyller krav til hederlig vandel og relevant erfaring

Etter verdipapirhandelloven § 12-4 første ledd, tredje punktum kan Kredittilsynet gi pålegg om retting dersom et foretaks ledelse eller styre ikke oppfyller kravene til hederlig vandel og erfaring som fastsatt i lovens § 7-2 annet og tredje ledd. Lovens § 7-2 gjelder bare for verdipapirforetak.

Kredittilsynet har i sin høringsuttalelse til de ovenfor nevnte høringsnotater pekt på at også oppgjørssentrals ledelse skal godkjennes, jf. verdipapirhandelloven § 6-1 tredje ledd. Kredittilsynet mener at det neppe er tilsiktet at påleggshjemmelen ikke omfatter oppgjørssentralers ledelse, i det de samme hensyn gjør seg gjeldende. Kredittilsynet foreslår på denne bakgrunn at verdipapirhandelsloven § 12-4 endres slik at Kredittilsynet gis hjemmel til å gi pålegg om retting også der oppgjørssentrals ledelse ikke oppfyller lovens krav til hederlig vandel og erfaring.

Departementet er enig med Kredittilsynet i at det bør gis regler som gir Kredittilsynet mulighet til å gripe inn med pålegg dersom kravene etter lovens § 6-1 tredje ledd til hederlig vandel og relevant erfaring hos den som faktisk leder oppgjørsvirksomheten ikke er oppfylt. Departementet bemerker at Kredittilsynet i sitt forslag bruker ordet «ledelse». Ettersom det bare er den som faktisk leder oppgjørsvirksomheten som skal ha hederlig vandel og relevant erfaring etter verdipapirhandelloven § 6-1, foreslår departementet at påleggshjemmelen begrenses på samme måte.

Departementets forslag har vært forelagt Norsk Opsjonssentral AS, som er den eneste oppgjørssentral som har tillatelse til å drive virksomhet i Norge. Norsk Opsjonssentral ASA har i brev av 28. april 1998 uttalt at en slutter seg til forslaget og ikke har merknader til den foreslåtte endring.