3 Kort om gjeldende rett

Dagens banksikringsfond er regulert i lov av 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner. De grunnleggende målene med banksikringsfondene er å sikre innskyterne et risikofritt og likvid plasseringsalternativ, og å medvirke til stabilitet i det finansielle systemet. Erfaringer viser at økonomiske problemer i én eller enkelte banker, kan utløse panikk blant innskytere både i den aktuelle bank og i andre banker. Banksikringsfondenes virkemidler er å dekke tap som innskytere måtte få på innskudd i en medlemsinstitusjon i forbindelse med at sistnevnte settes under såkalt offentlig administrasjon (en spesiell form for konkursbehandling), og å yte ulike former for økonomisk støtte til medlemsinstitusjoner med henblikk på at driften kan videreføres uten at de settes under offentlig administrasjon. Dette siste var et utstrakt virkemiddel under bankkrisen i begynnelsen av 1990-tallet.

Det følger av banksikringsloven § 2-1 at sparebanker skal være medlemmer av Sparebankenes sikringsfond, mens forretningsbanker skal være medlemmer av Forretningsbankenes sikringsfond. Dette gjelder banker med hovedsete her i riket. (Regler om medlemskap for filialer er gitt i § 2-2.) Det følger videre av § 2-1 at en forretningsbank som en sparebank eier alle aksjene i, likevel skal være medlem av Sparebankens sikringsfond. Endelig gir § 2-1 særlige regler om medlemskap for såkalte omdannende sparebanker, jf. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner kapittel 2 avsnitt III.

Etter banksikringsloven § 2-6 skal det enkelte sikringsfonds samlede ansvarlige kapital (egenkapital pluss eventuelle garantier avgitt av medlemsbankene) til enhver tid minst være lik summen av 1,5 prosent av medlemmenes innskudd og 0,5 prosent av medlemmenes beregningsgrunnlag for kravene til kapitaldekning. Med innskudd menes etter § 2-5 enhver kreditsaldo i kredittinstitusjon i henhold til konto som lyder på navn, samt forpliktelser etter innskuddsbevis til navngitt person, unntatt innskudd fra andre finansinstitusjoner.

Det følger av § 2-10 at ikke samtlige innskudd etter § 2-5 er omfattet av garantien. Blant annet plikter ikke fondene å dekke tap på den delen av innskudd som måtte overstige to millioner kroner per innskyter per bank. Fondene har heller ikke plikt til å dekke tap på innskudd fra verdipapirfond og andre foretak for kollektiv investering. Fondenes styrer kan likevel etter loven beslutte å dekke slike tap. Fondene har etter § 2-10 ikke adgang til å dekke tap på innskudd fra selskaper i samme konsern som medlemsinstitusjonen. Etter § 2-12 kan fondene imidlertid på ulike måter yte støtte til medlemsinstitusjoner. Slik såkalt institusjonsstøtte kan bedre mulighetene for fortsatt drift, og kan etter omstendighetene også komme andre kreditorer til gode enn de som omfattes av innskuddsgarantien.

Etter banksikringsloven § 2-7 skal medlemmene hvert år betale en avgift til sikringsfondet med mindre fondets egenkapital etter siste års regnskap overstiger minstekravet etter § 2-6. Et medlems årsavgift skal settes til summen av 1 promille av samlet innskudd og 0,5 promille av beregningsgrunnlaget. Det foretas en viss opp- eller nedjustering etter hvorvidt medlemmets kjernekapitaldekning under- eller overstiger 8 prosent. På samme måte som i beregningsgrunnlaget for minstekravet til fondets størrelse, må innskuddskomponenten i beregningsgrunnlaget for årlig avgift forstås ut fra det innskuddbegrepet som er definert i § 2-5, jf. punkt 4.2.1. Innskuddsbegrepet i § 2-5 favner videre enn de innskuddene om omfattes av den absolutte innskuddsgarantien etter § 2-10. I § 2-10 unntas blant annet innskudd utover to millioner kroner, og innskudd fra verdipapirfond og andre fond for kollektiv investering.

Fondet skal etter § 2-14 ha et styre på syv medlemmer. Fem medlemmer med personlige varamedlemmer velges av generalforsamlingen. Norges Bank og Kredittilsynet oppnevner hver ett medlem med varamedlem.