6 Økonomiske og administrative konsekvenser

6.1 Innledning

I NOU 1998: 20 hevdes det at utdanningssystemet i Norge er godt utbygget både når det gjelder faglig bredde og nivå. Samfunnet har imidlertid begrensede ressurser å bruke på utdanning. Dette innebærer at det er viktig at samfunnets satsing får et hensiktsmessig omfang når det gjelder etter- og videreutdanning. Fordelingen mellom ulike individer og ulike typer utdanning må derfor være balansert, og utdanningen som tilbys må være av høy kvalitet. Dersom man ikke tar tilstrekkelig hensyn til disse momentene risikerer man at den samfunnsøkonomiske avkastningen av en etter- og videreutdanningsreform blir lav.

6.2 Samfunnsøkonomiske konsekvenser av en etter - og videreutdanningsreform

Utdanningspermisjonsutvalget påpeker at utdanning kan betraktes som en investering i kunnskapskapital som fører til økt verdiskapning.

For det første kan den enkeltes produktivitet øke som følge av mer utdanning. Økt utdanningsnivå i samfunnet vil også kunne gjøre det lettere å utnytte ny teknologi.

Videre hevdes det at økt satsing på etter- og videreutdanning vil kunne føre til en mer fleksibel og omstillingsdyktig arbeidsstyrke. Det viser seg at det hovedsakelig er arbeidssøkere med lav utdanning som blir gående arbeidsledig over lengre tid. Ved å tilføre arbeidssøkeren større kompetanse øker sannsynligheten for at vedkommende kommer i arbeid. Mer utdanning vil også kunne øke mobiliteten i arbeidslivet. Dette vil kunne redusere risikoen for feilplassering av arbeidstakere, samtidig som kompetansekravene i næringslivet lettere vil bli dekket. Spesielt vil tilførsel av spisskompetanse være viktig. Med økt konkurranse og en rask teknologisk utvikling vil det trolig bli en økende etterspørsel etter spesialkompetanse. Videre vil trolig en større andel av den yrkesaktive befolkningen bli værende i arbeidsstyrken dersom kunnskapen vedlikeholdes og fornyes. Dette kan bl.a. føre til at den yrkesaktive perioden for eldre arbeidstakere forlenges. En satsing på etter- og videreutdanning vil dermed kunne føre til økt tilgang på arbeidskraft ved at yrkesdeltakelsen øker.

Utvalget fremhever at økt mobilitet i arbeidsmarkedet vil føre til høyere sysselsetting og dermed høyere verdiskapning. Dette vil videre ha gunstige konsekvenser for de offentlige budsjettene gjennom høyere skatteinngang og lavere utgifter til ledighetstrygd og andre sosiale utgifter.

Ifølge OECD er det stor enighet om at avkastningen av grunn- og videregående opplæring er høyere enn den samfunnsmessige avkastningen av utdanning utover dette nivået. Ut fra et samfunnsperspektiv vil en etter- og videreutdanningsreform ha størst nytte dersom den rettes inn mot personer med lav grunnutdanning. Dette vil også ha gunstige fordelingsvirkninger fordi inntektsmulighetene forbedres med økt kompetanse. En kompetanseheving for svake grupper vil styrke deres stilling i arbeidsmarkedet, og på den måten reduseres faren for utstøting fra arbeidslivet.

Etter utvalgets oppfatning er det imidlertid grunn til å frykte at mange voksne med lav utdanning ikke vil føle at de har behov for økt kompetanse. En risikerer derfor at det i første rekke er personer som allerede har mye utdanning som vil benytte seg av mulighetene for å ta videre utdanning. Fordelingsvirkningene av en etter- og videreutdanningsreform er derfor usikre.

Utvalget hevder at investeringer i kunnskap blant arbeidstakerne i en virksomhet også vil ha betydning for andre virksomheter, fordi kunnskapskapitalen følger med arbeidstakerne ved bytte av arbeidsgiver.

Det påpekes imidlertid at en økt satsing på etter- og videreutdanning innebærer kostnader både i form av ressurser som går med til ekstra utdanning, og redusert produksjon som følge av at deler av arbeidsstokken deltar i opplæringsvirksomhet.

Selv om økt satsing på etter- og videreutdanning på noe lengre sikt vil kunne øke arbeidstilbudet, vil det på kort sikt kunne bli knapphet på arbeidskraft ved at personer trekkes ut av arbeidsmarkedet under utdanningen. Dette vil spesielt kunne være et problem i perioder hvor det allerede er mangel på arbeidskraft. I en slik situasjon er det fare for at det kan oppstå økt lønns- og prispress, som kan svekke verdiskapning og sysselsetting. Dette vil også gjøre det vanskeligere å gjennomføre politiske målsettinger om økt satsing på prioriterte områder. Redusert tilbud på arbeidskraft på grunn av utdanningspermisjon vil neppe ha de samme virkningene i en situasjon med lavkonjunktur, hvor det ikke er knapphet på arbeidskraft i utgangspunktet.

Etter utvalgets oppfatning er det videre en utfordring at kapasiteten på utdanningstilbudene som finnes i dag ikke vil være tilstrekkelig dersom etterspørselen etter slike tilbud skulle øke på kort sikt. Kvaliteten, og dermed avkastningen på utdanningstiltakene, ville sannsynligvis synke fordi det tar tid å bygge opp kapasitet og gode utdanningssystemer. Behovet for arbeidskraft innenfor utdanningssektoren vil derfor øke som følge av økt satsing på etter- og videreutdanning. Med en begrenset tilgang av arbeidskraft kan det være vanskelig å få dekket dette behovet.

Departementet er i hovedsak enig i utvalgets vurderinger. Det skal imidlertid presiseres at det er vanskelig å få full oversikt over hvilket omfang bruken av utdanningspermisjon kommer til å få, og de nærmere konsekvenser av at dette instituttet innføres. En avgjørende faktor vil her være hvordan utdanningsreformen skal finansieres.