2 Hovedinnhold i endringsforslagene
2.1 Generelt
Endringsforslagene går ut på:
å klargjøre bestemmelsene om tilsyn og stell av dyr, slik at det ikke oppstår tvil om at tamrein og andre dyr som går fritt på beite omfattes av disse bestemmelsene,
å forby kastrering av reinsbukk, unntatt kjørerein, samt oppheve lekfolk sin adgang til å kastrere reinsbukk uten bedøvelse,
å innføre hjemmel til å forby kastrering av gris fra 2007,
å senke den øvre alderen på gris som kan kastreres av lekfolk, innføre krav til opplæring av lekfolk som kastrerer gris, samt gi hjemmel for å kreve at kastreringen skal utføres av veterinær ved bruk av bedøvelse,
å oppheve forbudet mot avhending av hest som er eldre enn 20 år,
å gi dyr brukt til forsøk i opplæring/undervisning samme rettsvern som dyr brukt til forsøk i forskning,
å presisere dyrevernnemndenes tilsyns- og tiltaksplikt for dyr som går fritt på beite,
å sikre instruksjonslinje fra departementet til tilsynsveterinær på slakterier og innføre hjemmel for tvangsmulkt overfor slakterier som ikke oppfyller lovens bestemmelser,
å øke strafferammene for brudd på loven.
2.2 Tilsyn og stell av dyr på beite
Det har vært reist tvil om hvorvidt tamrein på beite omfattes av dyrevernloven § 5 tredje ledd som pålegger eier, besitter og alle som på vegne av disse fører tilsyn med husdyr, selskapsdyr og andre dyr som er holdt i fangenskap på annen måte, å sørge for at disse dyrene får forsvarlig tilsyn og stell. Bakgrunnen for diskusjonen om hvorvidt § 5 tredje ledd omfatter tamrein, er at det i mange reinbeitedistrikt fra begynnelsen av 80 tallet har utviklet seg en ubalanse mellom reintall og beitegrunnlag. Det er ikke bare vinterbeitene som er nedslitt, men også høst-, vår og sommerbeitene, noe som gjør at reinen ofte ikke er i en ernæringsmessig tilfredsstillende kondisjon når vinteren setter inn. Problemene blir forsterket når vinteren får en slik karakter som tilfellet var i 1996/97, med låste beiter og med store dyretap og dyretragedier som følge. Det viser seg at reineierne og myndighetene har forskjellig oppfattelse av hvilke plikter til tilsyn og stell av dyr som går på beite, som ligger på dyreeier og hvilken myndighet dyrevernnemndene har til å fatte vedtak overfor eier. Dette har som konsekvens at det også har vært tvil knyttet til hvor langt dyrevernnemndenes myndighet rekker når det gjelder å føre tilsyn med og fatte vedtak om dyr på beite. § 24 andre ledd pålegger dyrevernnemndene å foreta nærmere undersøkelser når det er mistanke om at husdyr, selskapsdyr eller dyr holdt i fangenskap på annen måte kommer i fare for å lide i utrengsmål. Etter § 24 tredje ledd har dyrevernnemnda plikt til å veilede eller utferdige pålegg overfor eier/innehaver av dyr, når det er nødvendig for at dyrevernlovens bestemmelser skal bli fulgt. Hensikten med endringsforslagene er å klargjøre det ansvar for tilsyn og stell som ligger på dyreeier når det gjelder dyr på beite og presisere dyrevernmendenes myndighet i denne sammenheng.
2.3 Kastrering
I følge dyrevernloven § 7 er det bare veterinær som skal utføre kirurgiske inngrep eller iverksette medisinsk behandling av dyr, når det er grunn til å tro at inngrepet kan føre til lidelse for dyret. Dersom inngrepet kommer til å gjøre «mykje vondt», skal det brukes bedøvelse. § 7 siste setning inneholder 2 unntak fra dette kravet. Lekfolk kan etter denne unntaksbestemmelse kastrere eller sterilisere voksen reinsbukkog gris yngre enn 1 måned, uten å bruke bedøvelse.
Reinsdyrbukker er de eneste dyrene i Norge som tillates kastrert i voksen alder uten bruk av bedøvelse. Kastrering av rein har lange tradisjoner. Den mest vanlige kastreringsmetode er bruk av burdizzo-tang som knuser vevet i sædstrengen. Inngrepet er uten tvil meget smertefullt.
Hanngris som er under 1 måned, tillates i dag kastrert av lekfolk uten bruk av bedøvelse. Hensikten med kastreringen er å forhindre at kjøtt får rånesmak/lukt. I dag kastreres nesten all hanngris i Norge, dvs ca. 650.000 grisunger pr år. 95 % av kastreringen utføres av lekfolk, uten bruk av bedøvelse. At dyrene påføres smerte ved inngrepet er utvilsomt.
Å forhindre at dyr lider i utrengsmål er et av hovedprinsippene i dyrevernloven. Inn under dette ligger en aksept for at dyr i visse tilfelle kan påføres lidelse, så sant lidelsen ikke er påført i utrengsmål. Hva som må anses for å være utrengsmål vil være gjenstand for en kontinuerlig vurdering, basert på ny kunnskap og samfunnsmessige forandringer. Lidelse som aksepteres ut fra et praktisk samfunnsmessig hensyn, må være gjenstand for en kontinuerlig vurdering.
Landbruksdepartementet mener at det prinsipielt er dyrevernmessig svært betenkelig å foreta inngrep på dyr for å tilpasse disse til ulike driftsformer og produksjonsforhold. Det er etter departementets mening nødvendig å se på om driftsformer og produksjonsforhold i stedet kan endres, slik at inngrep ikke lenger blir nødvendig. De ovennevnte inngrep som hittil har vært akseptert, har derfor vært gjenstand for en ny vurdering i departementet.
Departementet har kommet til at det ikke lenger bør være tillatt å kastrere rein og at det derfor innføres et generelt forbud mot dette. Unntak fra forbudet kan gis når bruksgrunner gjør at det trengs. Inngrepet skal da foretas av veterinær og ved bruk av bedøvelse. Departementet har også kommet til at rutinemessig kastrering av gris slik det gjøres i dag bør forbys på sikt. De praktiske og økonomiske problemene ved å gjennomføre et slikt forbud, synes imidlertid å være så pass store at det ikke vil la seg gjøre å innføre et forbud umiddelbart. Departementet vil derfor foreslå å innta en hjemmel til å forby kastrering av gris, som først forutsettes tatt i bruk om et visst antall år. I mellomtiden foreslås det å senke den øvre aldersgrense for gris som tillates kastrert av lekfolk og innføre krav om opplæring av lekfolk som skal kastrere gris. Til slutt foreslås en hjemmel for departementet til ved forskrift å kunne kreve at kastrasjonen skal foretas av veterinær ved bruk av bedøvelse.
2.4 Avhending av hest
Dyrevernloven § 12 har et forbud mot å avhende hest som er eldre enn 20 år gammel. Forbudet skriver seg fra en tid da hesten hovedsakelig ble brukt som arbeidsdyr på gården. Forbudet var nedfelt i dyrevernloven av 1935 og ble videreført i lov om dyrevern av 1974, hvor det ble påpekt at bestemmelsen ville ha liten betydning i vår tid. Nå mer enn 25 år senere er det etter departementets mening en bestemmelse som helt klart må sies å være utdatert. Hester brukes i dag for det meste som sportsdyr og har et helt annet liv enn de gamle arbeidshestene hadde. Departementet ser derfor ingen grunn til å opprettholde et forbud om salg av hester som er eldre enn 20 år.
2.5 Bruk av dyr i undervisning
Dyrevernloven § 20 omhandler bruk av dyr i undervisning, mens § 21 omhandler bruk av dyr i forskning o.l. I følge § 21 må ingen gjøre biologiske forsøk med dyr uten særskilt tillatelse.
Slik tillatelse gis av et utvalg nedsatt av Landbruksdepartementet; Utvalg for forsøk med dyr (Forsøksdyrutvalget), jfr.dyrevernlovens § 22.
Det fremgår av lovforarbeidene at uttrykket vitenskapelig formål eller «forsking» som er brukt i lovteksten, ikke skal tolkes snevert. Således omfatter § 21 også dyr som brukes i forbindelse med diagnostikk, til å forebygge eller utrydde sykdom, til produksjon av sera og vaksiner og til kontroll og utprøving av medisinske preparater, giftstoffer o.l.
Forsøksdyrutvalgets kontroll- og avgjørelsesmyndighet vedrørende bruk av dyr i undervisning er imidlertid begrenset til de tilfeller hvor bruken av dyrene inngår i forsøk som samtidig har et vitenskapelig formål - altså hvor formålet er å vinne ny kunnskap. Utenfor faller forsøk som har til formål å få bekreftet tidligere anerkjent viten som ledd i utdannelse/opplæring. Annen bruk av dyr som inngår som ledd i ren oppøving av ferdigheter i eksempelvis kirurgi og klinisk veterinærmedisin, faller også utenfor.
Det bør etter departementets mening innføres et krav om tillatelse til bruk av dyr til forsøk i undervisningssituasjon som må anses som likeverdig med dyreforsøk etter dyrevernlovens § 21. Det bør etter departementets mening være måten dyret benyttes på og ikke formålet, som bør være avgjørende for graden av vern og valg av forvaltningsordning.
2.6 Dyrevernnemnders tilsyns- og tiltaksplikt
§ 24 omhandler dyrevernnemndenes tilsyns- og tiltaksplikt for dyreholdet i sitt distrikt. Som nevnt foran når det gjelder dyreeiers tilsynsplikt for dyr som går på beite, er det også reist spørsmål om hvorvidt dyrevernnemndene etter dagens bestemmelse har myndighet til å føre tilsyn med og fatte vedtak om rein og andre dyr som går på beite.
Ved å presisere dyreeiers tilsynsplikt for alle dyr som går på beite, vil dyrevernnemdenes myndighet etter loven bli mer klar når det gjelder slikt dyrehold. Departementet vil imidlertid foreslå at bestemmelsen i § 24 andre ledd gis en tilføyelse for å presisere dette.
2.7 Dyrevern på slakteri
I henhold til eksisterende bestemmelse i § 24 c første ledd, er tilsynsveterinær på slakterier gitt myndighet til, innenfor slakteriet sitt område, å føre tilsyn med og gi de pålegg som er nødvendig for at dyrevernloven og forskrifter gitt med hjemmel i loven blir overholdt. Fylkesveterinær er klageinstans på tilsynsveterinærens vedtak. Tilsynsveterinærens myndighet til å fatte vedtak vedrørende dyrevern er hjemlet direkte i dyrevernloven. Det er derfor ingen instruksjonsmyndighet fra departementet til tilsynsveterinær. Departementet har etter at denne bestemmelsen har vært gjeldende i noen år, kommet til at løsningen ikke er optimal. Ved å legge tilsynsmyndigheten til departementet, vil det ved delegasjon til tilsynsveterinær oppnås en klar instruksjonslinje fra departement til tilsynsveterinær, hvor departementet kan gi føringer på hvordan tilsynet skal foregå. Departementet er, ut fra de erfaringer som hittil er gjort, av den oppfatning at dette vil medvirke til å styrke dyrevernet på slakterier.
2.8 Tvangsmulkt
Det er i dagens lov ikke knyttet særlige tvangsmidler til gjennomføringen av pålegg som blir gitt til slakterier. Landbruksdepartementet har fått tilbakemelding om at tilsynsveterinærene i flere tilfelle opplever at vedtak ikke blir etterlevd fra slakterienes side. Ettersom det ikke er hjemmel til å gjennomføre vedtak ved tvangsmidler, har tilsynsveterinæren bare mulighet til å anmelde slike brudd på loven. Anmeldelse er etter departementets mening ikke det mest hensiktsmessige middel i alle sammenhenger. Erfaringsmessig blir heller ikke alltid etterforskning ved mulig brudd på dyrevernloven prioritert hos politiet fremfor andre arbeidsoppgaver. Landbruksdepartementet ser derfor et behov for å få hjemmel til å kunne gjennomføre vedtak med tvangsmidler.
2.9 Straff
Den øvre strafferammen for brudd på dyrevernloven er i dag bøter eller fengsel opp til 6 måneder. Ved gjentatt brudd er strafferammen bøter eller fengsel i inntil 1 år. Brudd på dyrevernloven regnes som en forseelse, uansett hvor streng straff som idømmes.
Brudd på dyrevernloven kan være av meget forskjellig karakter og alvorlighetsgrad. Det kan spenne fra små forseelser til grove vannrøkt- og mishandlingstilfeller. Dagens lave maksimumsstraff harmonerer etter departementets mening ikke med den alminnelige rettsoppfatning. Det synes som om domstolene er forsiktige med å legge seg på lovens maksimal straff, selv for de groveste brudd på loven. Departementet finner det derfor ønskelig å øke den generelle strafferammen og skjerpe strafferammen ytterligere ved grove brudd på loven. Dette vil gi domstolene en større mulighet for å differensiere straffen utfra alvorlighetsgrad. Departementet mener videre at bestemmelsen om at ethvert brudd på loven uansett straffelengde skal regnes som en forseelse, heller ikke i tråd med den alminnelige rettsoppfatning. Det foreslås derfor at bestemmelsen oppheves.