3 Høring
3.1 Høringsinstanser
Landbruksdepartementet sendte lovendringsforslagene, med unntak av endringsforslaget til § 24 c om dyrevern på slakterier, på høring 4 mars 1999 til følgende instanser:
Justisdepartementet
Finans- og tolldepartementet
Sosial- og helsedepartementet
Miljøverndepartementet
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Reindriftsforvaltningen i Alta
Statens dyrehelsetilsyn - Sentralforvaltningen
Statens næringsmiddeltilsyn
Statens landbrukstilsyn
Norges veterinærhøgskole
Norges landbrukshøgskole
Veterinærinstituttet
Statens veterinære laboratorier
Fylkesmannens landbruksavdelinger
Den norske veterinærforening
KNT-forum
VETMEST
NILF
Matforsk
Universitetene i:
Oslo
Bergen
Trondheim
Tromsø
Norsk Forsøksdyrsentral
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Statens Ernæringsråd
Norges Bondelag
Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Norsk Kjøttfeavlslag
Norsk Rødt Fe
Norsvin
Norsk Sau- og Geitalslag
Norsk Fjørfelag
Fjørfebransjens Landsforening
Norske Eggcentraler (Prior)
Norske Strutseoppdretteres Forening
Norsk Hestesenter
Nord-Norsk Hestesenter
Norsk Fjordhestsenter
Norske Reindriftssamers Landsforbund
Norges Pelsdyralslag
Norges Kaninavlsforbund
Norsk Hjorteavlsforening
Norsk Kennel Klub
Norges Hunder Landsforbund
Norges Hundekjørerforbund
Norske Rasekatters Riksforbund
Private Reindyrslakteriers Landsforening
Kjøttbransjens Landsforbund
Kjøttindustriens Fellesforening
Norsk Kjøtt
Norsk Kjøttindustri
Næringsmiddelbedriftenes Landsforening
Norske næringsmiddelteknologers forening
Utvalg for forsøk med dyr
Rådet for dyreetikk
Veterinærmedisinsk Rettsråd
Sametinget
Norske samers riksforbund
Dyreombudet
Dyrebeskyttelsen Norge
NOAH - for dyrs rettigheter
Dyrebeskyttelsen for Oslo og Omegn
Kommunenes Sentralforbund
Utmark kommunenes sammenslutning
Forslag til endring av § 24 c om dyrevern på slakterier ble sendt på høring 5 mai 1999 til følgende høringsinstanser:
Justisdepartementet
Finans- og tolldepartementet
Sosial- og helsedepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Statens dyrehelsetilsyn - Sentralforvaltningen
Statens næringsmiddeltilsyn
NVH
NLH
VI
DNV
KNT-forum
Private Reindyrslakteriers Landsforening
Kjøttbransjens Landsforbund
Kjøttindustriens Fellesforening
Norsk Kjøtt
Norsk Kjøttindustri
Næringsmiddelindustriens Landsforening
Norske næringsmiddelteknologers forening
Norges Bondelag
Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Norsk Kjøttfeavlslag
Norsk Rødt Fe
Norsvin
Norsk Sau- og Geitalslag
Norsk Fjørfelag
Fjørfebransjens Landsforening
Norske Eggcentraler (Prior)
Norske Strutseoppdretteres Forening
Rådet for dyreetikk
Veterinærmedisinsk Rettsråd
Dyreombudet
Dyrebeskyttelsen Norge
NOAH - for dyrs rettigheter
Dyrebeskyttelsen for Oslo og Omegn
Kommunenes Sentralforbund
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Statens Ernæringsråd
Departementet har mottatt omfattende høringsuttalelser fra en rekke instanser. I hovedsak er det stor tilslutning til flere av endringsforslagene. Dette gjelder spesielt forslag om oppheving av forbud mot avhending av hest, forslag om å gi dyr brukt i undervisning samme rettsvern som dyr brukt i forskning, forslag om å endre bestemmelsen om dyrevern på slakterier og innføre hjemmel til tvangsmulkt og forslag om å øke strafferammene for brudd på loven. De andre forslagene får også bred støtte, men en del av høringsinstansene har til dels store motforestillinger. Uttalelsene blir delvis gjengitt og kommentert nedenfor.
3.2 Kommentarer til endringsforslagene
3.2.1 Tilsyn og stell av dyr på beite
Spørsmålet om tamrein er omfattet av § 5 tredje ledd ble på bakgrunn av de store dyretapene og dyretragediene som toppet seg vinteren 1997, forelagt Lovavdelingen i Justisdepartementet til vurdering. Lovavdelingen antok under sterk tvil at tamrein ikke var omfattet av denne bestemmelsen. Landbruksdepartementet er av den oppfatning at § 5 er ment å skulle omfatte tamrein på beite og vil derfor med det nye forslaget presisere reineiers ansvar for tilsyn og stell med dyr på beite i denne sammenheng.
På bakgrunn av en del av de høringsuttalelser som har kommet på forslaget til endring av § 5 synes det som om forslag til formulering/presisering har skapt en del usikkerhet om hva dagenslov omfatter når det gjelder tradisjonelle husdyr som går på beite. Det er grunn til å trekke frem følgende uttalelser:
Norges veterinærhøgskole:
«Flere av bestemmelsene som er foreslått endret, berører forhold som til dels er under betydelig debatt og hvor det er konflikt mellom husdyrinteresser, dyreverninteresser og naturforvaltningsinteresser. I disse spørsmålene er forvaltningsmyndighetene på de forskjellige sektorer til dels også uenige. Slike grunnleggende konflikter kan og bør ikke løses ved ensidig å endre eller å skjerpe dyrevernlovens bestemmelser. Slike forhold må først og fremst løses ad politisk veg. Her tenkes særlig på regulering av tamreinbestanden for å tilpasse den reinbeitenes tåleevne og konflikten mellom rovdyrvern og bufe. De foreslåtte lovendringene som berører slike forhold, må derfor suppleres med andre tiltak eller bestemmelser om endringene skal få noen vesentlig praktisk betydning.»
Sametinget:
«.... I det første kravet ligger det ifølge departementet et ansvar om å forvalte beiteressursene på en slik måte at dyrebestanden i størst mulig grad er i stand til å motstå normale svingninger i naturforholdene. Sametinget har i mange år uttrykt behov for en økologisk tilpasset reindrift, der beitegrunnlaget setter rammen for reintallet på en slik måte at en kan oppnå stabilitet i reinnæringen over tid. I denne sammenheng er det helt sentralt at de fastsatte grensene for øvre reintall gir et så korrekt signal som mulig til allmennheten og utøverne.»
Norges Bondelag:
«Norges Bondelag viser til departementets forslag til ny § 5.4.3 i Dyrevernloven: «det vert sett i verk rimelige tiltak for å hindre uvanleg store dyretap.» Norges Bondelag konstaterer at denne tilføyelsen først og fremst er ment å danne hjemmelsgrunnlag for videre forvaltning av konfliktsituasjoner mellom sau på beite og rovdyr. Norges Bondelag reagerer skarpt på den fordekte framstillingen av dette forslaget gjennom fravær av noen form for utdypende saksframstilling. Med utgangspunkt i den mangelfulle saksutredning som nå foreligger, går Norges Bondelag mot forslaget til ny § 5.4.3. Norges Bondelag krever at de spørsmål som denne tilføyelsen reiser, blir underkastet en bred vurdering i lys av den vedtatte rovdyrpolitikken, og at departementet med utgangspunktet i en slik grundig gjennomgang eventuelt kommer tilbake til saken i en egen høring.»
Departementet vil presisere at det nye forslaget ikke har til hensikt å utvide den tilsynsplikt eller den plikt til å sørge for at dyra får tilstrekkelig stell og fôr som ligger i dagens lov når det gjelder tradisjonelle husdyr som går på beite. Forslaget har primært til hensikt å presisere at tamrein på beite er omfattet av disse bestemmelsene. Kravet om tilstrekkelig beitegrunnlag vil gjelde for alle dyr på beite og er en presisering av den generelle plikt til å sørge for at dyra får tilstrekkelig fôr som påligger eier etter eksisterende bestemmelse i dyrevernloven. Endringen er av rent dyrevernmessig karakter og berører ikke de forhold som er regulert gjennom reindriftsloven § 2.
I forarbeidene til eksisterende § 5 tredje ledd uttales bl.a. følgende vedrørende tilsyn og stell:
«Visse dyr slippes til fjells i lang tid, og tilsynsplikten må avpasses også etter de stedlige og klimatiske forhold. Hvor utegående dyr kan bli utsatt for særlige farer, må tilsynsplikten skjerpes. Det kan i denne forbindelse særskilt nevnes at dyr kan gå seg fast i uveisomt terreng og omkomme av sult. Likedan kan dyr bli utsatt for andre ulykker, f.eks. benbrudd og andre skader. Brukeren bør således tilpliktes å føre et forsvarlig tilsyn med dyrene».
Rovdyrproblematikken ble ikke nevnt ved utarbeidelsen av dyrevernloven. Dette kan ha sammenheng med at det fantes få store rovdyr ved tilblivelsen av dyrevernloven. Uttalelsen: «Hvor utegående dyr kan bli utsatt for særlige farer, må tilsynsplikten skjerpes.», er imidlertid generell. Det kan etter departementets mening ikke skilles etter årsaken til farene. Det er derfor naturlig å forstå forarbeidene slik at eier/innehaver av dyr plikter i henhold til dyrevernloven å sørge for et skjerpet tilsyn i rovdyrutsatte områder. I slike områder vil innsatsen fra dyreeier for å hindre lidelse for dyr som går på beite også måtte kunne utvides til å omfatte forebyggende tiltak. Slike tiltak kan være gjeting, tidlig sanking, forsinket beiteslipp og flytting av dyr til nye beiteområder. Dyreeier plikter i henhold til dagens bestemmelser i dyrevernloven å treffe slike tiltak som reduserer omfanget av lidelser til et akseptabelt nivå. Dyrevernnemndene har myndighet til å fatte nødvendige vedtak overfor dyreeier for å sikre dette. I det foreslåtte lovendringsforslag er dyreeiers plikt til å sette i verk slike tiltak presisert.
Departementet har i brev til Norges Bondelag redegjort for disse pliktene som påligger dyreeier i henhold til eksisterende lov og presisert den myndighet dyrevernnemndene har til å fatte vedtak.
Deler av reindriftsmiljøene og de samiske organisasjoner går i mot at rein på beite skal være omfattet av tilsynsbestemmelsene. Reindriftsforvaltningen i Troms uttaler bl.a. følgende:
«Områdestyret er enig i prinsippet om at det skal tas dyrevernhensyn i reindriften. Det foreliggende forslag til endring av dyrevernloven tar imidlertid ikke tilstrekkelig hensyn til reindriftens karakter, hvor tap og variasjon i tapsomfang er en naturlig og påregnelig del av normal drift.»
Sametinget sier følgende:
«..Sametinget (mener) at det ikke vil være riktig å sammenstille rein og andre dyr som går ute hele året for eksempel villsau. Reinen vandrer over store områder på forholdsvis kort tid, og dyrene er ofte spredt over store områder slik at flokken ikke vil være samlet hele tiden. Reineieren vil derfor ikke ha den samme oversikt over dyrene som andre dyreeiere. Det vil medføre merarbeid for den enkelte reineier å ha fullstendig oversikt over dyrene.»
Departementet vil peke på at det har forståelse for de særlige forhold som råder i reindriften. Når det gjelder forvaltningen av de foreslåtte bestemmelser, enten gjennom utfyllende forskrifter gitt av departementet eller gjennom vedtak fattet av dyrevernnemndene, må det tas hensyn til reindriftens særlige forhold og det må utøves stor grad av skjønn basert på den konkrete situasjon. Det er helt klart at det vil kunne oppstå situasjoner hvor det vil være vanskelig å gjennomføre kravene i loven. For eksempel når rasfare og andre naturforhold gjør at dyreeier ikke har mulighet til å nå frem til dyrene, må dyrevernhensynet vike. Det er heller ikke ment at dyreeier til enhver tid skal ha fullstendig oversikt over alle dyrene. Dyreeier skal ha en form for oversikt over situasjonen i flokken som tilsier at han vet når det er nødvendig å sette inn konkrete tiltak og når slike ikke er nødvendig.
En rekke andre instanser støtter forslaget til nytt ledd i § 5, men de fleste mener forslaget bør innskjerpes i forhold til høringsutkastet.
Den norske veterinærforening:
«Den norske veterinærforening gir sin tilslutning til endringene i denne paragrafen, slik at det ikke hersker tvil om at tamrein også omfattes av bestemmelsene i loven. De senere årenes sulttragedier som skyldes stort antall dyr og dårlige beiter har til fulle demonstrert et behov for tydeligere lovgivning på dette området. Med endringene vil dyreeierne kunne pålegges tiltak for å avhjelpe situasjonen, med endringene i § 24 får dessuten tilsynsmyndigheten (dyrevernsnemnda) hjemmel til å inspisere og pålegge tiltak og tragediene vil i større grad kunne forebygges. Når det gjelder andre setning under pkt. 1, «Under naturgjevne tilhøve som gjer beitet utilstrekkeleg, skal det tilleggsfôrast der dette er formålstenleg og er praktisk og økonomisk mogeleg», mener vi «og økonomisk mogeleg» bør utgå. Økonomisk evne til å tilleggsfore dyrene bør ikke være noen begrensende faktor for de tiltak som settes inn. Der eier ikke er i økonomisk stand til å tilleggsfore sine dyr, bør dette være et offentlig ansvar.»
Norges landbrukshøgskole:
«IHF finner det rimelig at alle beitende husdyr i utmark, også tamrein, omfattes av dyrevernloven. Dette er fanget opp med den gjeldende formulering, så lenge tamrein er definert som husdyr. Den foreslåtte paragraf sikrer at husdyr skal ha nok mat, enten fra beite eller fra tilleggsfôring. Paragrafen sikrer dermed næringsforsyningen til tamrein og utgangersauer på en tilfredsstillende måte. IHF ser behovet for at det opprettes en ordning med krisefôrlagre for rein til bruk i situasjoner med låste beiter i områder der slike forhold er tilbakevendende. IHF er usikker på om betegnelsen rimelig i punkt 3 er hensiktsmessig. Det må ikke være noen mulighet for at betegnelsen tolkes som «med lav kostnad» eller «billig» av de som leser loven. Uttrykk som «hensiktsmessig» eller «tilstrekkelig» kan i denne sammenheng vurderes av lovmakerne.»
Dyrebeskyttelsen Norge:
«De alternative vilkårene for tilleggsfôring bør utelates....... Vilkårene er så uklare at de er umulig å praktisere. ......Dersom vilkårene ikke utelates, må de spesifiseres. .... .... Ordet «rimelige» bør strykes slik at setningen blir klarere. ...... Uttrykket «uvanleg store dyretap» er uheldig fordi det peker i retning av at store dyretap er normalt. Det må være et mål å redusere alle dyretap til et minimum, dette av hensyn både til dyrevelferd, økonomi, etikk og viltpleie......»
Rådet for dyreetikk:
«Rådet for dyreetikk har tidligere anbefalt at denne paragrafen burde endres slik at det ikke lenger kan reises tvil om hvorvidt den omfatter tamrein. Rådet finner det fornuftig at formuleringen blir gjort gjeldende for alle dyreslag på utmarksbeite. Rådet savner imidlertid en omtale fra LD´s side om hvilken betydning den nye paragrafen får for tradisjonelt dyrehold på sommerbeite i utmark. Rådet for dyreetikk slutter seg for øvrig til departementets vurderinger vedrørende § 5 under punkt 2.1. i høringsutkastet. .........
......... .. ...plikten til å sikre at dyra får mat, kan etter Rådets syn ikke begrenses av eierens økonomi. Dårlig økonomi kan ikke være en gyldig grunn for å la dyr sulte. Rådet foreslå derfor at formuleringen «og økonomisk» fjernes fra siste setning...........
At tapet av dyr på utmarksbeite vanligvis er stort i et område bør ikke frita eier for å sette i verk tiltak for å hindre tap. Ordet «rimelig» skulle ta høyde for at tiltakene som kreves iverksatt må stå i forhold til tapet. Formuleringen «uvanleg store tap» svekker etter Rådets syn dette punktet sterkt, og langt mer enn begrunnelsen departementet gir i høringsnotatet pkt. 2.1. skulle tilsi......»
Norges veterinærhøgskole:
«Vi er enig i Landbruksdepartementets oppfatning om at § 5 tredje ledd, var ment også å skulle omfatte tamrein. ....... Når det fra lovavdelingen i Justisdepartementet under sterk tvil anføres at § 5 ikke gjelder for tamrein, er vi enig i at det kan være fornuftig å endre loven slik at det blir klart at disse bestemmelsene også omfatter tamrein. Det er imidlertid etter vår oppfatning ikke først og fremst et spørsmål om bestemmelsen i § 5 tredje ledd gjelder for tamrein, men hvor langt tilsynsplikten går..... .»
Sør-Varanger politidistrikt:
«..... Med tanke på det dårlige beitegrunnlag sett i forhold til antall dyr og de dyretragedier som følger i kjølevannet av dette, støtter vi i utgangspunktet en endring av dyrevernloven § 5 fjerde ledd om avl, tilsyn og stell av rein. ..... vi (ser) imidlertid problemer knyttet til håndheving av bestemmelsen og bevisvurdering i forbindelse med en eventuell anmeldelse. Dette også fordi bestemmelsen er vagt formulert og gir reineierne et svært vidt skjønn. Vi har forståelse for at lovgivning av denne type nødvendigvis må bli noe vag, og at bare det å ha regler på området kan ha en allmennpreventiv effekt. Likevel mener vi at en noe større grad av presisering vil være formålstjenlig. Når det for eksempel gjelder tilleggsfôring, foreslås det i utkast til nye bestemmelser, at praktiske og økonomiske problemer med dette skal veies opp mot de lidelser dyrene risikerer. Hvilke parameter tenker man at disse vurderingene skal knyttes opp til? Det kan også stilles spørsmål om økonomi bør være vurderingstema i forhold til dyrs eventuelle lidelser........»
Departementet har i det endelige lovutkast tatt synspunktene om innskjerping av bestemmelsen i forhold til høringsutkastet til følge. Eksisterende § 5 gir ikke noen uttømmende oppramsing over hvilke plikter som ligger på dyreeier når det gjelder tilsyn og stell av dyr. Den nye bestemmelsen er heller ikke uttømmende når det gjelder tilsynsplikt for dyr som går fritt på utmarksbeite, men de enkelte punkter vil gi en pekepinn om de forhold som råder i et slikt dyrehold og hva som spesielt må forventes av dyreeier. For reindriften spesielt ligger det i dette et ansvar om å forvalte beiteressursene på en slik måte at dyrebestanden i størst mulig grad er i stand til å motstå normale svingninger i naturforholdene.
Når det gjelder dyr i sambeiteområder, kan det hevdes at denne plikten medfører problemer for den enkelte dyreeier. En reduksjon av eget dyretall vil kunne medføre at andre ikke reduserer sitt dyretall tilsvarende, eller til og med øker sitt dyretall. Plikten til å redusere dyretallet for å få balanse mellom dyr og beiteressurser må imidlertid gjelde for alle som har dyr i samme beiteområde. Dersom beitegrunnlaget fordrer en reduksjon av det totale dyretallet i forhold til det antall dyr som beiter i området, må den enkelte eiers plikt til å redusere antall dyr fastsettes skjønnsmessig.
Krav om tilleggsfôring gjøres ikke avhengig av eiers økonomi. Tilleggsfôring kan for rein imidlertid i seg selv forsterke lidelsen, gjennom samling, intensiv håndtering og eventuell forspisning. Tilleggsfôring i slike tilfelle må derfor avveies i forhold til alternative tiltak, som for eksempel spredning av flokken innen området eller flytting av flokken. Under alle omstendigheter må tilleggsfôringen starte før dyrene er så utmattet at det vil være for seint å redde dem. Krav om at det settes i verk tiltak for å hindre dyretap knyttes ikke opp mot at tapene skal være store.
Departementet har etter § 30 annet ledd hjemmel til å fastsette de forskrifter det finner nødvendig for å utfylle loven. I den grad det finnes nødvendig å gi utfyllende bestemmelser for å sikre forsvarlig tilsyn og stell av dyr inkludert tamrein, herunder sikre tilstrekkelig beitegrunnlag, vil departementet med denne hjemmelen kunne fastsette utfyllende forskrifter om dette.
§ 5 i dagens lov har som tittel «Avl, tilsyn og stell». Av lov tekniske årsaker har departementet funnet det mest hensiktsmessig å splitte opp denne paragrafen slik at avlsbestemmelsene blir stående i en egen paragraf og at stell og tilsynsbestemmelsene sammenfattes i en ny § 5 a.
3.2.2 Kastrering
3.2.2.1 Rein
Kastrering av rein har lange tradisjoner. I driftsåret 1995/96 ble over 3000 reinbukker kastrert av lekfolk. Den mest vanlige kastreringsmetode er bruk av burdizzo-tang som knuser vevet i sædstrengen. Inngrepet er uten tvil meget smertefullt. Det er først og fremst bukker på ca. 3 år som kastreres. Det er forskjellige grunner til å kastrere voksne bukker. En kastrat regnes som mer rolig, følger flokken og slåss mindre enn handyr som ikke er kastrert. Kulturelle årsaker spiller også en rolle når det gjelder kastrering av reinsbukk. Dette kan forklare den store forskjellen på antall rein som kastreres fra område til område. Det gir bl.a. en viss status å ha kastrater i flokken.
Adgangen for lekfolk til å kastrere reinsbukk er hovedsakelig praktisk begrunnet, jf. forarbeidene til dyrevernloven:
«Når det gjelder rein kan nevnes at mangel på veterinærer og ordnede kommunikasjoner, de lange avstander m.v. gjør det vanskelig å tenke seg at kastrering skal kunne utføres bare av veterinær.»
Kastrering av rein og de metoder som blir brukt, har for øvrig vært lite påaktet. Dette kan danne inntrykk av at reinen til en viss grad har falt utenfor den utvikling som ellers har skjedd innenfor dyrevernområdet. Smertene ved inngrepet må sies å være så store at hensynet til dyrevelferden klart taler mot å tillate fortsatt kastrasjon uten bedøvelse. Det er også tvilsomt om det foreligger reelt behov for å kastrere dyrene. For de fleste reineiere vil det være mest lønnsomt å ikke ha flere bukker i flokken enn de som trengs i avl. Dette vil gjøre det mulig å ha flere simler med det samme beitegrunnlag. Det er etter departementets vurdering ressursmessig betenkelig å basere reinkjøttproduksjon på voksne kastrater. Å legge opp til et større omfang av kalveslakting vil være økonomisk lønnsomt og vil langt på vei fjerne behovet for å kastrere de voksne bukkene. Departementet ønsker å bidra til at denne utviklingen går i riktig retning. Det fremmes derfor forslag om et generelt forbud mot kastrering av rein. Når det gjelder kjørerein og andre lignende bruksdyr, er det imidlertid ønskelig at disse er kastrert. Det foreslås derfor at forbudet mot kastrering av rein har et unntak for rein som skal brukes som kjørerein o.l.
Ved kastrering av kjørerein og lignende, kan man stille spørsmål om de økonomiske og praktiske vanskelighetene forbundet med kastrasjon med bedøvelse, er så store at kastrering uten bedøvelse fortsatt bør tillates. Tatt i betraktning de store smertene forbundet med inngrepet, må det etter departementets mening foreligge ekstraordinære økonomiske og praktiske vansker for at unntaket skal kunne forsvares opprettholdt. Etter Landbruksdepartementets vurdering er dette ikke lenger tilfelle. Det kan ikke være etisk forsvarlig å beholde bestemmelser som innebærer store lidelser for dyr, spesielt når slike bestemmelser ikke lenger kan sies å være begrunnet utfra praktiske hensyn, slik det var da de i sin tid ble gitt. Hensynet til tradisjon kan heller ikke veie mer enn hensynet til dyrene. Norske Reindriftsamers Landsforbund har i sin høringsuttalelse foreslått at opprettholdelse av samiske tradisjoner i reindriften skal fremgå av dyrevernloven som et særskilt formål. Landbruksdepartementet er uenig i dette standpunktet og viser til at det på andre områder er foretatt store endringer i den tradisjonelle reindriften der hvor dette er funnet hensiktsmessig. Det er i dag utenkelig å tillate kastrasjon av andre voksne dyr uten bedøvelse. Det kan i dag heller ikke sies å være mangel på veterinærer og forhold rundt kommunikasjon og avstander må også sies å ha endret seg betraktelig. Kastrering av rein med bedøving kan eventuelt utføres av andre enn veterinærer, for eksempel sertifiserte lekfolk etter formalisert opplæring. Departementet har skissert en slik løsning i sitt høringsbrev. Departementet ser for seg en mulig løsning der kastrasjonen i tillegg til veterinæren, kan utføres av spesialutdannet personale i reindriftsområdene, under faglig ledelse av den lokale distriktsveterinær og ved bruk av bedøvelse. Dette er imidlertid en ordning som i tilfelle må utredes nærmere.
Følgende instanser går imot forslaget om å forby kastrering av rein samt å kreve bedøving ved unntak fra forbudet: Reindriftsforvaltningen i Troms, Norske reindriftsamers Landsforbund, Sametinget og Reindriftsforvaltningen, som alle mener det fortsatt bør være tillatt å kastrere rein i henhold til dagens bestemmelser. Reindriftsforvaltningen i Troms uttaler følgende:
«Styret går imot forslaget om å forby kastrering av okserein. Styret kan ikke se at kastrering slik den foretas i dag verken i metode eller omfang representerer et dyrevernmessig problem.»
Når det gjelder andre høringsinstanser, er det variasjon mellom de forskjellige instanser på synspunktet om å innføre et generelt forbud mot kastrering av rein. En rekke instanser mener det ikke bør være noe generelt forbud mot slik kastrering, men støtter kravet om bruk av bedøvelse. Flere instanser tar til orde for at spesialtrent personale blir opplært til å foreta kastrasjon med bedøvelse. Departementet viser for øvrig til det som tidligere er sagt om bakgrunnen for forslaget.
3.2.2.2 Gris
Lekfolk kastrerer i dag ca. 95 % av all hanngris som fremfores til slakt. Kastreringen foretas uten bedøvelse. Dagens bestemmelse i dyrevernloven medfører at dersom det er en veterinær som skal kastrere grisen, må det brukes bedøvelse, uansett hvilken alder det er på grisen når den kastreres. Landbruksdepartementet har tidligere sendt ut på høring et forslag til endring av dyrevernloven som gikk ut på at også veterinær skulle gis adgang til å kastrere smågris under 1 måned uten bruk av bedøvelse, da man antok at denne yrkesgruppen var like kvalifisert som lekfolk når det gjelder kastrering. Reaksjonene på dette forslaget var meget sprikende, men de fleste instanser opplevet forslaget som et tilbakeslag for dyrevernet. Flere instanser ønsket forbud mot kastrering, eller i det minste at det stilles krav om bedøving ved all kastrasjon.
Saken ble på bakgrunn av reaksjonene i høringsrunden, gjenstand for en nærmere utredning i departementet. Det ble vurdert om man skulle foreslå å kreve bruk av bedøvelse ved kastrasjon av smågris. Samtidig ble det satt spørsmålstegn ved det reelle behov for å kastrere alle hanngriser som fremfôres til slakt. I Norge blir griser som fremfôres til slakt, normalt slaktet når de er ca 5 - 5 ½ måneder gamle. Når grisene slaktes i så ung alder som nevnt her, er risikoen for rånelukt/-smak relativt liten.
Frasortering av rånekjøtt kan baseres på skatolmålinger. I et irsk forsøk hadde 7 av 8 griser som ble frasortert en slaktevekt på over 80 kg. Sorteringsgrensen var satt ved 0.20 ppm skatol. Gjennomsnitts slaktevekt i Norge var i 1997 på 75.9 kg. I Storbritannia, Irland og Spania har en siden midten av 70-tallet minsket andelen kastrerte hanngriser, og nå er praktisk talt alle grisene i disse landene ukastrerte. Motivet for å slutte med rutinemessig kastrasjon er å oppnå fordeler knyttet til ukastrert hanngrisproduksjon, så som bedre tilvekst, mindre fôrforbruk, høyere kjøttprosent og bedre helse. Kastrater har lavere kjøttprosent, forbruker mer fôr og vokser senere enn ukastrert hanngris. På grunn av det større fôrforbruket utskiller kastrater mer gjødsel enn ukastrert hanngris, noe som utgjør en større belastning for miljøet.
I «Fersk-Kjøtt» direktivet i EØS-avtalen er det bestemt at gris med lavere slaktevekt enn 80 kg, kan omsettes i EU uten at det foretas noen form for frasortering. Denne regelen bygger på at det sjelden vil oppstå rånelukt/-smak ved en slaktevekt på 80 kg eller lavere.
Landbruksdepartementet er av den oppfatning at det ikke skulle være nødvendig å kastrere hanngriser som fremfôres til slakt, og at frasortering basert på skatolmålinger kan være et alternativ. Departementet ønsker derfor primært å foreslå at det innføres forbud mot all kastrering av gris.
Forslaget om å forby kastrering av gris har fått de mest omfattende kommentarer. Selv om langt de fleste instanser mener at målet må være å unngå rutinemessig kastrering av gris, er det mange som fortsatt mener at det vil være for tidlig å innføre et slikt forbud nå. De økonomiske konsekvenser av forslaget blir særlig fremhevet av en rekke instanser. Frasorteringsrutiner for kjøtt med rånesmak, samt avsetningsmuligheter for slikt kjøtt er i følge flere instanser ikke gode nok i dag. Frykten for at svinekjøtt skal komme i miskreditt hos forbrukerne og de økonomiske konsekvenser dette vil få, blir også fremhevet. Noen instanser mener kastreringen slik den utføres ikke medfører et dyrevernmessig problem. Forslag om senking av alder på gris foreslås som alternativ løsning.
Forslag om å innføre krav om at veterinær utfører kastrering ved bruk av bedøving, møter relativt stor motstand, både på grunn økonomiske aspekter, men også på grunn av vanskeligheter med de bedøvingsmetoder som er tilgjengelig. Flere instanser peker på at det er selve håndteringen grisen reagerer på. Med krav om bedøving må grisen håndteres 2 ganger, noe som vil påføre den ekstra stress og derfor kan være en ekstra belastning.
Et forbud mot kastrering av gris vil i følge de fleste høringsinstanser måtte ha en form for overgangstid, slik at næringen kan få anledning til å tilpasse seg de nye bestemmelsene og videreutvikle de metoder en har for å frasortere råneslakt på bakgrunn av skatolmålinger. Samtidig må det finnes alternative måter å bruke frasortert kjøtt på.
Departementet mener det er praktisk mulig å sortere bort kjøtt med rånelukt-/smak på slakterier. Dette bl.a. utfra danske og norske erfaringer med hanngrisproduksjon basert på måling av skatol. For at næringen ikke skal bli påført store økonomiske tap er det imidlertid viktig at andelen slakt som frasorteres ikke blir for høy. Miljøfaktorer, slaktevekt og alder ved slakting kan påvirke nivået av rånelukt-/smak. Landbruksdepartementet har etter høringsrunden hatt møte med næringen om disse spørsmålene. Etter å ha gjennomgått de utfordringer og vanskeligheter som næringen vil møte både praktisk og økonomisk ved et forbud mot kastrering, fremmer departementet nå et forslag som bør kunne ivareta næringens interesse på en best mulig måte. Forslaget har i hovedsak fått tilslutning fra næringen. Næringen mener også at det vil være realistisk å kunne gjennomføre endringene innenfor de frister som settes.
Departementet foreslår derfor at det i denne omgang innføres en hjemmel i loven for departementet til å forby kastrering av gris, men at hjemmelen ikke skal kunne tas i bruk før år 2007. Dette vil gjøre at næringen har et visst antall år på seg til å gjennomføre de nødvendige omstillinger, samtidig som departementet fra år 2007 vil kunne innføre et forbud. Dette vil etter departementets mening gi en mest mulig fleksibel løsning, samtidig som næringen pålegges et viss press til å søke alternative løsninger som gjør det mulig å fremfore griser til slakt uten at grisen trenger å kastreres.
Innføring av forbudet vil etter lovendringen kunne gjøres uten at loven må endres på nytt. I mellomtiden vil departementet foreslå at alderen på gris som tillates kastrert av lekfolk uten bruk av bedøvelse, senkes til 1 uke. Dette er i tråd med den utvikling man ser internasjonalt. I Danmark er det forslag om å senke alder på gris som tillates kastrert uten bedøvelse fra 28 til 7 dager. I Europarådets anbefaling om hold av gris under Konvensjonen om beskyttelse av produksjonsdyr, er det foreslått å senke alderen på gris som tillates kastrert uten bedøvelse fra 48 til 14 dager. I Sverige er alderen 2 uker og i EU er grensen 4 uker.
Ettersom nyere smerteforskning konkluderer med at smertefølelsen er fullt utviklet ved fødsel, vil det ikke være mindre smertefullt for dyrene at de kastreres i ung alder. På den annen side er det knyttet visse andre fordeler til at inngrepet foretas så tidlig som mulig. Sårflaten blir mindre og såret gror lettere og vil være mindre utsatt for infeksjoner. Grisen kommer seg fortere etter inngrepet da immunforsvaret er bedre utviklet ved 1 ukes alder enn ved 3 til 4 ukers alder, hvor dette forsvaret svekkes.
Departementet vil også foreslå at lekfolk som skal kastrere gris må gjennomgå en form for opplæring. Opplæringen bør foretas i regi av Statens dyrehelsetilsyn.
Forbud mot kastrering vil etter dette først kunne tre i kraft fra 2007. I løpet av denne tiden vil det kunne skje en rekke endringer som kan medføre at kastrering uten bedøvelse ikke lenger blir akseptert uavhengig av de praktiske og økonomiske konsekvenser dette vil medføre. Departementet ser derfor et behov for å kunne ha en hjemmel til å kreve at kastreringen må foretas av veterinær og ved bruk av bedøvelse, inntil et eventuelt forbud kan innføres.
3.2.3 Avhending av hest
Når det gjelder oppheving av forbudet mot avhending av hest som er eldre enn 20 år, har de høringsinstanser som har kommentert dette foreslått at hele paragrafen oppheves, og ikke bare første setning slik som departementet foreslo.
Statens dyrehelsetilsyn:
«Vi er kommet fram til at det ikke er behov for å ha en egen paragraf om salg av hest i dyrevernloven. Slik forslaget er utformet, vil det ha vanskelige avgrensninger som «slik sjukdom eller slik lyte». Vi kjenner ikke til at de gjenstående bestemmelser i departementets forslag har blitt lagt til grunn i dyrevernsaker de siste ti årene. § 12 bør etter vår vurdering oppheves i sin helhet.»
Norges veterinærhøgskole:
«NVH har ingen innvendinger mot å ta bort paragrafens første punktum, men hvis en først skal ta noe ut av bestemmelsene i § 12, kunne en ta bort hele paragrafen, da begrepet «brukshest» er lite aktuelt i vår tid.»
NOAH for dyrs rettigheter:
«NOAHs forslag er at hele paragrafen bør utgå. Dyrevernlovens øvrige paragrafer bør hindre at syke hester belastes og brukes på en uforsvarlig måte. Imidlertid virker det meningsløst at man skal hindres i å overta en hest med lyte, hvis intensjonen er å gi den en god «pensjonisttilværelse». Paragraf 12 kan dessverre fortsatt tolkes dithen. NOAH mener derfor at hele paragrafen er foreldet og uhensiktsmessig og bør utgå.»
Departementet sier seg enig i disse kommentarene og foreslår at hele paragrafen oppheves.
3.2.4 Bruk av dyr i undervisning
Den europeiske konvensjon om beskyttelse av virveldyr som brukes til eksperimenter og andre vitenskapelige formål (forsøksdyrkonvensjonen) har regler om bruk av dyr i undervisning og forskning. Artikkel 25 inneholder begrensninger i adgangen til å bruke dyr i undervisning. Disse begrensningene synes i det vesentlige å samsvare med de begrensninger som følger av dyrevernlovens § 20.
I artikkel 25 i konvensjonen er videre bestemt at forsøk som utføres i undervisningsøyemed, for ferdighetstrening eller for videreutdannelse innenfor akademiske yrker og andre fag skal anmeldes til «den ansvarlige myndighet». Det er videre bestemt at slike forsøk skal utføres av en kompetent person eller under tilsyn av en kompetent person som er ansvarlig for at slik bruk av dyr skjer i samsvar med nasjonal lovgivning og i pakt med bestemmelsene i konvensjonen.
Forsøksdyrkonvensjonen har ikke direkte anvendelse i norsk rett, men Norge har undertegnet og ratifisert konvensjonen og er forpliktet til å gjennomføre konvensjonens bestemmelser i norsk regelverk eller administrativ praksis.
For å gi dyr som brukes i forsøk i undervisningssammenheng samme beskyttelse som dyr som brukes i forsøk i forskningssammenheng, er det nødvendig å endre loven. Det foreslås at bruk av dyr i yrkesrettet undervisning/opplæring må godkjennes av forsøksdyrutvalget når slik bruk medfører kirurgiske inngrep eller må antas å ville medføre en ufysiologisk tilstand hos dyret.
For å muliggjøre kontroll med anvendelsen av dyr som brukes til forsøk i undervisningssammenheng, bør det etter departementets mening innføres et register over undervisningsinstitusjoner som benytter dyr til forsøk i undervisning/opplæring. Institusjonene må pålegges å registrere og melde inn til registeret antall dyr som brukes i forsøk, hva slags bruk og hvilke arter som benyttes. Registeret bør administreres av Forsøksdyrutvalget. § 21 foreslås endret slik at definisjonen av forsøksvirksomhet ikke bare knyttes opp til forskning, men fremstår mer generell. Forslaget har fått tilslutning fra høringsinstansene og det uttrykkes tilfredshet med at dyr brukt til forsøk i undervisning får samme vern som dyr brukt til forsøk i forskning.
3.2.5 Dyrevernnemndenes tilsyn- og tiltaksplikt
Når reineiers og andre dyreeiers plikter til å stelle og føre tilsyn med dyr på beite nå blir presisert, vil dyrevernnemndenes tilsyn- og tiltaksplikt følge naturlig av dette.
Departementet finner det likevel på sin plass også å presisere at dyrevernnemndene har tilsyn- og tiltaksplikt i forhold til slikt dyrehold. Paragrafen foreslås gitt en tilføyelse om dette, slik at det ikke oppstår tvil om hva myndigheten omfatter. Fra enkelte høringsinstanser blir det påpekt at dersom dyrevernnemndene skal fatte vedtak i forbindelse med rein på beite, bør nemndene settes sammen slik at de har kunnskap om reindriftsspørsmål. Departementet vil vise til at loven forutsetter at nemndene settes sammen av folk som har praktisk kunnskap om husdyrhold og dyrestell, samt interesse for dyrevern. I områder med mye reindrift, vil det være naturlig at kunnskap om dette dyreholdet er representert i nemnda. Dette er helt i tråd med lovens intensjoner.
3.2.6 Dyrevern på slakteri
Tilsynsveterinær på slakterier er etter dyrevernloven gitt myndighet til å føre tilsyn med og fatte vedtak overfor slakterier for å sikre at dyrevernregelverket overholdes. I kjøttproduksjonsloven er det departementet som er gitt myndighet til å fatte vedtak for å sikre etterlevelse av næringsmiddellovgivningen. Denne myndighet er delegert til Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) som har delegert den videre til det kommunale næringsmiddeltilsyn (KNT) ved tilsynsveterinæren. Denne modellen er etter departementets mening en bedre ordning enn at kompetansen i loven plasseres direkte hos tilsynsveterinær, slik det er gjort i dyrevernloven. Ved å legge tilsynsmyndighet til departementet vil departementet gjennom delegasjon kunne gi føringer og instruksjon om hvorledes tilsynet skal foregå. Etter departementets mening bør det derfor inntas en bestemmelse i dyrevernloven som gir departementet hjemmel til å treffe vedtak overfor slakteriene. Myndigheten vil deretter kunne delegeres via Statens dyrehelsetilsyn til KNT ved tilsynsveterinær. For å fjerne tvil vedrørende delegasjon til KNT bør det i likhet med kjøttproduksjonslovens § 13 inntas en bestemmelse i dyrevernloven om at departementet kan pålegge KNT å føre tilsyn med og fatte vedtak overfor slakteriene.
Forslaget har fått støtte blant høringsinstansene.
3.2.7 Tvangsmulkt
I henhold til dagens dyrevernlov har hverken departementet eller tilsynsveterinær egne virkemidler overfor slakterier som driver i strid med bestemmelser om dyrevern i slakterier. Å ha mulighet til å pålegge tvangsmulkt ved brudd på loven, er etter departementets mening et effektivt virkemiddel. Et slikt virkemiddel overfor slakterier er nedfelt i bl.a. kjøttproduksjonsloven. Et tilsvarende virkemiddel bør etter departementets mening nedfelles i dyrevernloven for å sikre etterlevelse av dyrevernloven på slakterier.
Dette vil gi mulighet for effektivt å slå ned på systematiske brudd på loven, slik dette har vært dokumentert når det for eksempel gjelder bruk av elektrisk drivstav. Det foreslås at hjemmel til å fastsette tvangsmulkt nedfelles direkte i loven på samme måte som i kjøttproduksjonsloven. De kommunale næringsmiddeltilsyn som har uttalt seg til fylkesveterinær, har alle vært positive til forslaget. Det samme har de andre høringsinstansene. Justisdepartementet uttaler følgende: «Justisdepartementet er enig i at det er grunn til å foreslå en hjemmel for tvangsmulkt til å gjennomføre pålegg rettet til slakterier med hjemmel i dyrevernloven.»
3.2.8 Straff
Rettspraksis viser at domstolene sjelden legger seg opp mot den øvre strafferammen, selv for de groveste brudd på loven. En øvre ramme på 6 måneders fengsel (1 år i gjentagelsestilfelle) gir etter departementets mening ikke domstolene det nødvendige rom for gradering av straff etter alvorlighetsgrad. En økning i strafferammen til 1 år, samt en ytterligere skjerpelse av strafferammen til 3 år ved grove brudd på loven, vil etter departementets mening ha en allmennpreventiv virkning og vil gjøre det lettere for domstolene å differensiere straffeutmålingen basert på lovbruddets karakter. Samtidig ønsker departementet å oppheve bestemmelsen om at alle brudd på loven skal anses som forseelse.
Forslaget har fått bred oppslutning fra høringsinstansene. Fagsenteret for fjørfe uttaler følgende:
«Endringsforslaget i § 31 medfører en betydelig skjerpelse av mulighetene til å ilegge fengselsstraff i forhold til dagens lovtekst. Dette vil være i tråd med den alminnelige rettsoppfatning; straff som idømmes for grove brudd med dagens strafferamme, oppfattes gjennomgående som milde. En skjerpelse av strafferammene vil kunne bidra til å understreke at dyrevelferd tillegges vesentlig vekt i Norge.»