5 Merknader til de enkelte paragrafer

5.1 § 5 Avl, tilsyn og stell

Av lovtekniske årsaker foreslås paragrafen oppsplittet i to. Avlsbestemmelsene i § 5 første og andre ledd utgjør etter dette § 5 «Avl». Det foreslås en ny § 5 a «Tilsyn og stell» hvor eksisterende § 5 tredje ledd vil bli nytt første ledd. Det foreslås gitt en egen særbestemmelse om tilsyn og stell for dyr som holdes fritt på utmarksbeite, (ny § 5a andre ledd).

Innholdet i bestemmelsen omfatter de dyr som går fritt på utmarksbeite og medfører krav om:

• tilstrekkelig beitegrunnlag/mulighet for tilleggsfôring

• forsvarlig tilsyn og stell

• iverksetting av rimelige tiltak for å hindre dyretap.

Kravet om tilstrekkelig beitegrunnlag vil gjelde for alle dyr på beite og er en presisering av den generelle plikt til å gi dyr tilstrekkelig fôr som påligger eier. For reindriften spesielt ligger det i dette et ansvar om å forvalte beiteressursene på en slik måte at dyrebestanden i størst mulig grad er i stand til å motstå normale svingninger i naturforholdene.

Kravet om tilleggsfôring må ses på som en nødløsning når beitegrunnlaget av forskjellige årsaker ikke er tilstrekkelig. Tilleggsfôring skal gjennomføres der hvor det er formålstjenlig og praktisk mulig. Eventuelle praktiske problemer må under alle omstendigheter vurderes opp mot de lidelser som dyrene vil kunne påføres dersom tilleggsfôring ikke blir gjennomført.

Kravet om forsvarlig tilsyn av dyr som går fritt på utmarksbeite er presisert. Tilsynet skal være forsvarlig. Hva som ligger i begrepet «forsvarlig» skal ses i sammenheng med type dyrehold og vurderes ut fra dette. Forsvarlig tilsyn med dyr som går på utmarksbeite bare deler av året vil ofte være mer omfattende enn det tilsyn som kan kreves av eier av dyr som går ute hele året og som oppholder seg fritt over store områder. For rein og andre dyr som går ute hele året vil det begrepet «forsvarlig» innebære at dyreeier ved sitt tilsyn bl.a. skal kunne observere sjuke, avmagrede eller skadde dyr og gjennomføre nødvendig behandling/avliving, slik at disse dyrene ikke påføres lidelse over tid. Tilsynsplikten skal dessuten avpasses og vurderes utfra de stedlige og klimatiske forhold og vil også være avhengig av beitegrunnlag, terreng, rovdyr o.l.

Når det gjelder kravet om tiltak for å forhindre dyretap, skal dette ses i sammenheng med det foregående punkt. Det tenkes her bl.a. på tiltak knyttet til dårlig beitegrunnlag og til rovdyrfare.

Departementet kan med hjemmel i eksisterende § 30 annet ledd fastsette utfyllende forskrifter til loven. Som en følge av at loven nå endres, vil hjemmelen i § 30 annet ledd også gjelde for de forhold som det nå gis presiserende bestemmelser om.

5.2 § 7 Medisinsk og kirurgisk behandling

5.2.1 Kastrering av rein

Siste setningen i § 7; Medisinsk og kirurgisk behandling, endres slik at det ikke lenger er adgang for lekfolk til å kastrere og sterilisere reinbukk. Hovedregelen vil da være at dersom slike inngrep skal utføres, skal det gjøres av veterinær og ved bruk av bedøvelse.

5.2.2 Kastrering av gris

Alder på gris som tillates kastrert av lekfolk reduseres fra 1 måned til 1 uke. Eksisterende siste setning i § 7 endres. Det innføres et krav om opplæring av lekfolk som skal kastrere gris. Ny setning om krav til opplæring innføres i § 7. Ordningen med opplæring vil bli administrert gjennom forvaltningsapparatet til Statens dyrehelsetilsyn og forventes å kunne gjennomføres innen 1 år etter at loven trer i kraft. Det innføres hjemmel for departementet til gjennom forskrift å kreve at all kastrering skal utføres av veterinær ved bruk av bedøvelse.

5.3 § 12 Forbod mot avhending av hest.

Bestemmelsen i § 12 om forbud mot avhending av hest som er eldre enn 20 år og avhending av hest som har sjukdom eller lyte, oppheves.

5.4 § 13 Forbod mot visse inngrep

Et forbud mot kastrering av rein, medfører endring i lovens § 13; Forbod mot visse inngrep. I § 13 første ledd pkt. 1. tilføyes ordet «reinsbukk» i første setning. For å kunne åpne opp for at veterinær kan kastrere rein utfra bruksgrunner, såsom kjørerein o.l., er ordet «reinsbukk» tatt inn i andre setning. Det innføres videre en ny setning som gir departementet hjemmel til å gi andre enn veterinærer mulighet til å kastrere rein utfra bruksgrunner. De nærmere bestemmelser om dette fastsettes av departementet. Det innføres en ny setning om at departementet kan forby kastrering av gris. Hjemmelen trer først i kraft 2007.

5.5 § 21 Bruk av dyr i forskning ol - forsøksverksemd

Lovteksten i § 21 endres slik at det går frem at bestemmelsen også skal omfatte forsøk som inngår som ledd i undervisning/opplæring selv om forsøket ikke har et vitenskapelig formål. Paragrafens overskrift endres til: «Bruk av dyr i forsøksverksemd.» Ordene «undervisning, opplæring» tas inn i 2. setning i paragrafen. Dyr brukt i undervisning/opplæring legges derved inn under Forsøksdyrutvalgets ansvarsområde. Det innføres en registreringsordning som vil medføre en plikt for alle aktuelle undervisningsinstitusjoner til å registrere bruken av dyr brukt i undervisning og opplæring. Dyrevernlovens § 20 som gjelder bruk av dyr i opplæring forblir uendret.

5.6 § 24 Tilsyn og tiltak

§ 24 regulerer bl.a. dyrevernnemndenes tilsynsplikt med dyreholdet i sitt distrikt. I andre ledd tilføyes ordene: «og dyr som går fritt på utmarksbeite», for å presisere dyrevernnemndenes plikt og rett til å føre tilsyn med og fatte vedtak om dette dyreholdet. Vedtak som dyrevernnemndene etter tredje ledd kan fatte i denne forbindelse, må ses i sammenheng med den plikt som påligger dyreeier til å føre tilsyn og som er omtalt under ny § 5a.

5.7 § 24c Dyrevern på slakterier

Myndigheten til å føre tilsyn med slakterier etter dyrevernloven, legges til departementet. Myndigheten forutsettes delegert til tilsynsveterinær. Det inntas en egen delegasjonshjemmel om dette etter mønster av § 13 i kjøttproduksjonsloven. Resten av paragrafen forblir uendret. Endringene vil ikke medføre omlegging av dagens tilsyn, men det vil opprettes en instruksjonslinje fra departementet til tilsynsveterinær når det gjelder dette tilsyn etter dyrevernloven.

5.8 § 26 Tvangsmulkt

Det innføres hjemmel for tilsynsmyndighet til å pålegge tvangsmulkt ved manglende oppfølging av vedtak på slakterier. Bestemmelsen innlemmes i dagens bestemmelse om tvangsmulkt. Tvangsmulkten til slakterier kan da gis direkte med hjemmel i loven. Dyrevernnemndas hjemmel til å ilegge tvangsmulkt etter eksisterende bestemmelse forutsetter en forskrift for å kunne komme til anvendelse. Dette opprettholdes og videreføres i den nye paragrafen.

I siste setning presiseres det hva som skal vektlegges når tvangsmulkt gis. Tvangsmulkten må stå i forhold til det brudd på regelverket som er påpekt og ses i sammenheng med den viktighet pålegget har utfra et dyrevernsynspunkt. For øvrig vises det til den omtale innføring av tvangsmulkt fikk i Ot. prp. nr. 7 (1994-94).

5.9 § 31 Straff

Den alminnelige strafferammen for brudd på loven heves fra 6 måneder til 1 år. Det innføres et skille mellom alminnelige og grove brudd på loven. Grove brudd kan straffes med fengsel inntil 3 år. Ved avgjørelsen om et lovbrudd skal regnes som grovt, skal det bl.a. legges vekt på de konsekvenser lovbruddet har fått, så som omfanget av påført skade og smerte, om lovbruddet har pågått over tid eller har gjentatt seg eller har medført død for dyret. Ved avgjørelsen skal det videre legges vekt på om lovbruddet er gjort med vilje på særlig smertelig måte, eller om lidelsen var tilsiktet.

Bestemmelsen om at alle brudd på dyrevernloven skal regnes som forseelser, oppheves. I henhold til den generelle bestemmelsen i straffeloven § 2 vil brudd på loven være en forbrytelse. Straff for forsøk og medvirkning vil følge direkte av straffelovens bestemmelser og setningen kan utgå her.