4 Opphevelse av alkoholtilvirkningsloven

Forslaget om å åpne for flere tilvirkere av brennevin forutsetter også endringer i alkoholtilvirkningsloven. Finansdepartementet foreslår samtidig en mer generell opprydding i regelverket om alkoholtilvirkning ved at alkoholtilvirkningsloven av 1964 oppheves og at de bestemmelser som må videreføres overføres til spritloven av 1954. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til at alkoholtilvirkningsloven avvikles.

Alkoholtilvirkningsloven § 1 første og annet ledd videreføres og tas inn som ny § 2 i spritloven. Tredje ledd anses dekket både i spritloven og i alkoholloven, og videreføres derfor ikke.

I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre alkoholtilvirkningsloven § 2 første ledd i spritloven som ny § 3. Bestemmelsen regulerer bevilling til tilvirkning av sprit, brennevin mv. og må derfor videreføres. Første ledd hjemler videre en adgang til å stille vilkår som begrenser så vel omfanget av tilvirkningen som mengden og arten av råstoffer som kan brukes til tilvirkningen. Arbeids- og administrasjonsdepartementetuttaler at slike begrensinger kan svekke muligheten for at produksjonen kan foregå så effektivt som mulig under hensyntaken til de særlige hensyn som er spesifikke for denne bransjen. Relevante hensyn bør i stedet ivaretas i horisontalt regelverk.

Finansdepartementetvil her peke på at en slik endring vil medføre materielle endringer i regelverket. I forslaget som har vært på høring er det lagt opp til at gjeldende regelverk under Finansdepartementet skal videreføres i stor grad. Spritloven vil bli revidert på et senere tidspunkt, og departementet anser det mer hensiktsmessig å vurdere en endring av denne bestemmelsen i den sammenheng.

Alkoholtilvirkningsloven § 2 annet og tredje ledd regulerer begrensninger i disposisjonsmulighetene for produksjon. Finansdepartementet anser at eventuelle begrensninger vil kunne reguleres i forbindelse med at det gis bevilling, og bestemmelsen videreføres derfor ikke.

Bestemmelsen i alkoholtilvirkningsloven § 3 videreføres i sin helhet for å sikre avgiftsmessig kontroll, og tas inn i spritloven som ny § 4.

Det ble videre foreslått i høringsnotatet at alkoholtilvirkningslovens kontrollbestemmelse i § 4 oppheves. Det har fra Prosessindustriens Landsforening (PIL) og Nemnda for teknisk spritsin side blitt presisert at det er viktig at kontrollen med bransjen opprettholdes selv om alkoholtilvirkningsloven oppheves.

Til dette vil Finansdepartementet bemerke at spritloven slik den står i dag inneholder en tilnærmet lik kontrollbestemmelse som det alkoholtilvirkningsloven inneholder. Departementet er derfor av den oppfatning at kontrollhensynene er ivaretatt selv om kontrollbestemmelsen i alkoholtilvirkningsloven oppheves. For å sikre at gjeldende rett videreføres, foreslår imidlertid departementet å presisere at også tilvirkere omfattes av spritloven ny § 10 første ledd.

Alkoholtilvirkningsloven § 4 inneholder også regler om at statskassen skal dekke utgiftene til kontrollen med tilvirknings- og omdestillasjonsvirksomhetene og de lagrene som er knyttet til dette. PILog Nemnda for teknisk sprit viser til at en opphevelse av denne bestemmelsen medfører at det blir uklart hvem som skal dekke utgiftene til kontroll.

Til dette vil Finansdepartementet bemerke at det generelt er statskassen som må dekke utgifter til avgiftsmessig kontroll av virksomheter, med mindre lovverket gir særlig hjemmel til å pålegge virksomhetene selv å betale kostnadene. Bestemmelsen anses derfor som overflødig, og departementet kan ikke se at en opphevelse av denne bestemmelsen vil medføre uklarhet på dette punkt.

Alkoholtilvirkningsloven § 5 gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om tilvirkers innretning, åpning, drift og lukking. Finansdepartementetanser at det ikke er nødvendig å videreføre denne bestemmelsen, da dette kan reguleres som en del av kontrollen.

Alkoholtilvirkningsloven § 7 gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om oppkreving, beregning og kontroll av avgifter. Særavgiftsloven gir tilsvarende fullmakt til departementet, og bestemmelsen foreslås derfor ikke videreført.

Bestemmelsen i alkoholtilvirkningsloven § 8 er knyttet til lovens § 2 annet ledd. Ettersom § 2 annet ledd oppheves, vil heller ikke denne bestemmelsen videreføres.

Alkoholtilvirkningsloven § 9 er en sanksjonsbestemmelse mot straffbar overtredelse av alkoholtilvirkningsloven § 2 annet ledd og spritloven § 7 bokstav c. Denne vil ikke videreføres, da tilsvarende regel finnes i særavgiftsloven § 3.

Bestemmelsen i alkoholtilvirkningsloven § 10 anses dekket av særavgiftsloven § 5 første ledd, og det er derfor ikke nødvendig med noen videreføring på dette punkt.

Straffebestemmelsen i alkoholtilvirkningsloven § 12 innarbeides i spritloven slik den står. Bestemmelsen innarbeides i spritloven som ny § 9.

Bestemmelsen i alkoholtilvirkningsloven § 13 videreføres ikke. For alkoholavgiften vil straffebestemmelsen følge av lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter § 2. For tilvirkere vil overtredelse av andre bestemmelser følge spritloven § 8. Denne bestemmelsen åpner for strengere reaksjoner enn alkoholtilvirkningsloven § 13, men departementet legger til grunn at denne endringen ikke skal få betydning for praktiseringen av straffebestemmelsen.

Alkoholtilvirkningsloven § 14 anses som overflødig, og videreføres derfor ikke.

Alkoholtilvirkningsloven § 15 er knyttet til lovens § 9, som oppheves. § 15 brukes svært sjelden. Bestemmelsen anses, i likhet med § 9, dekket av særavgiftsloven § 3, og bestemmelsen anses derfor unødvendig å videreføre i spritloven.

Både PIL, Nemnda for teknisk sprit og Rusmiddeldirektoratetforeslår at spritloven endres slik at skillet mellom sprit til teknisk bruk og brennevin kommer klarere fram i regelverket. PIL peker på at et slikt skille vil tydeliggjøre den grunnleggende forskjell som eksisterer mellom de to produkttyper både for lovgiver og lovanvender.

Finansdepartementet viser til at det vil bli foretatt en revisjon av spritloven i tiden fremover, og at det er naturlig å vurdere forslaget i den forbindelse.