Del 1
endringer i verdipapirfondloven

2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Generelt

Bakgrunnen for lovforslaget er endringer i EØS-reglene som svarer til rådsdirektiv 85/611/EØF om samordning av lover, forskrifter og administrative beslutninger om visse foretak for kollektive investeringer i verdipapirer (UCITS-direktivet). Direktivet ble endret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/107/EF 1 med bestemmelser om forvaltningsselskapenes virksomhet og forenklet prospekt. Videre ble direktivet endret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/108/EF 2 med endringer i reglene for verdipapirfondenes investeringer. Endringsdirektivene stiller krav til at endringene må være fastsatt i lov og forskrift innen 13. august 2003, med ikrafttredelse 13. februar 2004.

EØS-komiteen vedtok 12. juli 2002 å endre EØS-avtalens vedlegg IX om finansielle tjenester, til også å omfatte europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/107/EF og 2001/108/EF. Beslutningene i EØS-komiteen ble forelagt Stortinget for godkjenning i St.prp. nr. 31 (2002-2003). Stortinget samtykket til godkjenning av EØS-komiteens beslutning i samsvar med finanskomiteens innstilling Innst. S. nr 72 (2002-2003).

Lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond ble endret ved lov 15. juni 2001 nr. 48. Lovendringene trådte i kraft 1. august 2001, med unntak av visse bestemmelser som forutsatte forskriftsendringer. Lovendringene omfattet en modernisering av reglene om forvaltningsselskap for verdipapirfond. Videre omfattet lovendringene nye regler for verdipapirfond. Det ble bl.a. gitt hjemmel til utlån av finansielle instrumenter, adgang til vedtektsfestede begrensninger for tegning og innløsning og økte krav til informasjon fra verdipapirfondet. Det ble også fastsatt regler som innbærer et klarere skille mellom utenlandske forvaltningsselskapers adgang til å drive virksomhet i Norge (herunder adgang til å etablere filial) og adgangen til å markedsføre og selge verdipapirfondsandeler. Lovendringene bygde i en viss grad på forslag til de to endringsdirektivene som nå er vedtatt som europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/107/EF og 2001/108/EF.

Departementet foreslår at endringene i UCITS-direktivet gjennomføres ved lov og forskriftsendring. Fremstillingen i det følgende omhandler ikke bestemmelser i direktivene som ikke medfører behov for endring i lov.

2.1.2 Kort om EØS-reglene og endringer i disse

Direktiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) omhandler samordning av lover og forskrifter om visse foretak for kollektive investeringer i verdipapirer. Direktivet slik det lød ved fastsettelsen i 1985, hadde til formål å gjennomføre en samordning av de nasjonale lover som gjelder foretak for kollektiv investering med sikte på tilnærming på fellesskapsnivå av foretakenes konkurransenivå og dermed sikre et mer virkningsfullt og ensartet vern av andelseierne. Det ble lagt til grunn at en slik samordning ville gjøre det lettere for foretak for kollektiv investering (fondsforvaltningsselskap) som er hjemmehørende i en medlemsstat, å markedsføre sine andeler på andre medlemsstaters territorium. Samordningen var begrenset til den type fond som direktivet omfatter, dvs. UCITS-fond. Direktivet er ikke til hinder for at medlemsstatene tillater etablering av andre typer fond (sk. nasjonale fond). Slike fond kan imidlertid ikke markedsføres i andre EØS-stater under direktivet. Direktivet var opprinnelig til hinder for at forvaltningsselskapene som markedsfører UCITS-fond i andre EØS-stater i medhold av direktivet, drev annen type virksomhet.

Ved EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/107/EF og 2001/108/EF ble EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF endret.

EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/107/EF fastsetter bestemmelser som sikrer felles regler for markedsadgang og felles vilkår for forvaltningsselskaper i andre EØS-stater enn hjemstaten. Forvaltningsselskap vil etter endringen i UCITS-direktivet kunne etablere filialer i andre EØS-stater eller tilby sine tjenester grensekryssende. Etter gjeldende regler gis bare det enkelte UCITS-fond slike rettigheter.

Av øvrige endringer som er vedtatt ved EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/107/EF kan særlig nevnes innføring av krav til forenklet prospekt og nye regler om tilsynssamarbeid som følge av at også forvaltningsselskaper skal kunne få «UCITS-pass», det vil si rett til å tilby sine tjenester innen EØS på bakgrunn av direktivet.

Ved EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/108/EF ble det foretatt en rekke endringer i bestemmelsene om fondenes investeringsadgang. Endringene er dels knyttet til selve investeringsområdet og dels til plasseringsbegrensningsreglene (spredningsreglene). Adgangen til investeringer i regulerte og uregulerte pengemarkedsinstrumenter, andre verdipapirfondsandeler og derivater utvides. Videre innføres det en mulighet for å plassere et fonds midler som bankinnskudd.

UCITS-direktivet er et såkalt minimumsdirektiv som ikke er til hinder for at det innføres strengere regler i Norge med hensyn til hvilke betingelser produktene eller forvaltningsselskapene skal oppfylle for at disse skal kunne tilbys i andre EØS-land. Departementet har ikke sett tungtveiende argumenter for å innføre strengere regler i verdipapirfondloven enn det direktivet legger opp til. Departementet viser blant annet til konkurranseaspektet og at verdipapirfondsbransjen er utsatt for konkurranse fra utenlandske tilbydere. Videre antas det at forholdet til andelseierne, kompetanseforhold, mulige interessekonflikter og internkontrollspørsmål i tilstrekkelig grad ivaretas av direktivets minimumskrav. Gjennomføringen av direktivet bør derfor hovedsakelig gjennomføres ved at verdipapirfondloven i størst mulig grad gjenspeiler reguleringen i UCITS-direktivet. Departementet vil imidlertid følge utviklingen med hensyn til hvordan andre land det er naturlig å sammenligne seg med gjennomfører direktivet. Departementet foreslår for øvrig å opprettholde adgangen til å etablere nasjonale fond med særskilt tillatelse til unntak fra en eller flere av lovens bestemmelser.

2.1.3 Endringer i verdipapirfondloven som følge av EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/107/EF

I brev 20. juni 2002 foreslo Kredittilsynet en rekke endringer i verdipapirfondloven som følge av EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/107/EF. Enkelte av endringsforslagene har sin bakgrunn i EØS-regler som må implementeres i norsk rett. På andre punkter har EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/107/EF overlatt til medlemsstatene å velge om de vil benytte seg av en valgadgang etter disse reglene. Det vil fremgå av omtalen av de ulike forslagene i det følgende hvorvidt det foreligger en slik valgadgang eller ikke.

Departementet sendte forslaget på høring 1. juli 2002 med høringsfrist 4. oktober 2002.

Følgende høringsinstanser har hatt merknader til høringsutkastet:

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Den norske Advokatforeningen

• Finansnæringens Hovedorganisasjon

• Kredittilsynet

• Norske Pensjonskassers Forening

• Norges Bank

• Norges Fondsmeglerforbund

• Skattedirektoratet

• Statistisk Sentralbyrå

• Verdipapirfondenes Forening

• Verdipapirsentralen

Følgende instanser har opplyst at de ikke har merknader til høringsutkastet:

• Barne- og familiedepartementet

• Bedriftsforbundet

• Den norske Revisorforening

• Fiskeridepartementet

• Forbrukerombudet

• Forsvarsdepartementet

• Helsedepartementet

• Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon

• Justisdepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Konkurransetilsynet

• Landbruksdepartementet

• Landsorganisasjonen i Norge

• NOS Clearing ASA

• Nærings- og handelsdepartementet

• Regjeringsadvokaten

• Sosialdepartementet

• Utdannings- og forskningsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• ØKOKRIM

De høringsinstanser som har hatt merknader, er i hovedsak positive til Kredittilsynets forslag om endringer. Det er redegjort for høringsinstansenes merknader i tilknytning til drøftelsen av de forskjellige forslagene. Gjennomføringen av EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/107/EF vil drøftes nedenfor under kapittel 3 til 12.

2.1.4 Endringer i verdipapirfondloven som følge av EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/108/EF

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/108/EF endrer rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) når det gjelder reglene for verdipapirfondenes investeringssadgang. Endringene gjelder altså produktene som tilbys. Direktivendringene knytter seg dels til selve investeringsområdet og dels til plasseringsbegrensningsreglene (spredningsregler).

Lovforslaget bygger på et høringsnotat utarbeidet av Kredittilsynet, oversendt departementet i brev 25. oktober 2002. Departementet sendte notatet på høring 11. november 2002 med høringsfrist 20. desember 2002.

Følgende høringsinstanser har hatt merknader til høringsutkastet:

• Justisdepartementet

• Finansnæringens Hovedorganisasjon

• Kredittilsynet

• NOS Clearing ASA

• Norges Bank

• Oslo Børs ASA

• Verdipapirfondenes Forening

Følgende instanser har opplyst at de ikke har merknader til høringsutkastet:

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Barne- og familiedepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Fiskeridepartementet

• Helsedepartementet

• Kommunal og regionaldepartementet

• Landbruksdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Bedriftsforbundet

• Brønnøysundregistrene

• Coop NKL BA

• Datatilsynet

• Den norske Revisorforening

• Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo

• Forbrukerrådet

• Kommunenes Sentralforbund

• Landslaget for Regnskapskonsulenter

• Likestillingsombudet

• Norges Bondelag

• Norges Eiendomsmeglerforbund

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Regjeringsadvokaten

• Skattedirektoratet

• Statistisk Sentralbyrå

• ØKOKRIM

De høringsinstansene som har hatt merknader, er i hovedsak positive til Kredittilsynets forslag til endringer. Flere uttrykker tilfredshet med at det ikke foreslås strengere regler enn direktivet. Det er redegjort nærmere for høringsinstansenes merknader i tilknytning til drøftelsen av de forskjellige forslagene. Gjennomføringen av EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/108/EF vil drøftes nedenfor under kapittel 13 til 15.

3 Krav til søknadsprosedyren

3.1 Gjeldende rett

3.1.1 Norsk rett

Verdipapirfondloven inneholder en rekke vilkår for å få tillatelse til å drive fondsforvaltning. Det er imidlertid ingen spesifikke krav til selve søknadsprosedyren eller behandlingen av søknaden, slik det eksempelvis er for verdipapirforetak, jf. lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel § 7-3 (verdipapirhandelloven). Blant annet er det ikke fastsatt krav til hvilke opplysninger som skal fremgå av søknaden eller være vedlagt denne, saksbehandlingsfrister for forvaltningen, eller krav til konsultasjon med myndigheter i andre EØS-stater i de tilfeller søkeren har tilknytning til foretak i andre land (jf. omtalen nedenfor vedrørende gjennomgangen av EØS-rett).

I verdipapirfondloven § 2-4 er det oppstilt krav om godkjenning av erverv eller økning av betydelig eierandel i forvaltingsselskap for verdipapirfond. Det er imidlertid ikke fastsatt krav om konsultasjon med myndighetene i andre EØS-stater dersom en betydelig eier har tilknytning til dette landet.

3.1.2 EØS-rett

I artikkel 5a nr. 1 bokstav c) i EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF slik den lyder etter endringen ved direktiv 2001/107/EF, er det oppstilt krav om at søknad om å få tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning må ledsages av en oversikt over organisasjonsstrukturen i forvaltningsselskapet.

Videre er det i direktivets artikkel 5a nr. 3 fastsatt at foretak som søker om tillatelse til å drive virksomhet som forvaltningsselskap for verdipapirfond, skal få svar på søknaden innen seks måneder fra søknaden ble mottatt. Avslag skal begrunnes.

I henhold til direktivets artikkel 5a nummer 4 skal forvaltningsselskapet kunne starte opp sin virksomhet med en gang tillatelsen er mottatt.

Det følger videre av direktivets artikkel 5b nr. 3 at myndighetene skal konsultere det andre landets myndigheter før det gir tillatelse til et forvaltningsselskap som er datterselskap av et forvaltningsselskap, kredittinstitusjon, forsikringsselskap eller verdipapirforetak etablert i en annen EØS-stat. Tilsvarende gjelder hvis forvaltningsselskapets morselskap har et annet datterselskap i en av de fire nevnte kategoriene som har tillatelse i et annet medlemsland, eller hvis forvaltningsselskapet er kontrollert av en fysisk eller juridisk person som samtidig kontrollerer et selskap i en av de fire nevnte kategorier og denne personen har tillatelse i et annet medlemsland.

Av artikkel 5b nr. 3 og 5e i direktivet følger det at bestemmelsen i artikkel 9 i rådsdirektiv 93/22/EØF om investeringstjenester i forbindelse med verdipapirer (ISD) får anvendelse ved erverv av kvalifisert eierandel i et forvaltningsselskap. Nevnte artikkel 9 oppstiller en plikt for erververen og investeringsforetaket (sistnevnte så snart det får kjennskap til ervervet) til å melde fra til myndighetene om erverv av eller økning av kvalifisert eierandel i investeringsforetak. Videre følger det av denne bestemmelsen at myndighetene skal konsultere myndighetene i andre EØS-stater dersom betydelig aksjonær i foretaket har en nærmere angitt tilknytning til det andre landet.

3.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår å implementere EØS-reglene om søknadsprosedyre og saksbehandling i verdipapirfondloven ny § 2-3. Lignende regler er gitt i verdipapirhandelloven § 7-3 og Kredittilsynet foreslår at de nye bestemmelsene i verdipapirfondloven utformes etter mønster av disse.

Av utkastet til ny § 2-3 i høringsbrevet følger at det i søknad om tillatelse skal opplyses hvilke av tjenestene i lovens § 2-1 annet og fjerde ledd foretaket skal yte. Også andre opplysninger av betydning for vurderingen av om tillatelse skal gis skal fremgå av søknaden. Søknaden skal videre inneholde opplysninger som viser at de lovbestemte krav til forvaltningsselskapet, fond og depotmottaker er oppfylt. Sistnevnte innebærer ifølge Kredittilsynet at kravet i direktivet om at søknaden må ledsages av en oversikt over organisasjonsstrukturen i forvaltningsselskapet er oppfylt.

Departementet skal etter utkastet kunne be om ytterligere opplysninger.

Driftsplan, interne rutiner for organisering som nevnt i § 4-1 samt vedtekter for forvaltningsselskap og fond skal ifølge Kredittilsynets utkast være vedlagt søknaden.

Dersom søkeren er (1) datterforetak av verdipapirforetak, kredittinstitusjon, forvaltningsselskap for verdipapirfond eller forsikringsselskap med tillatelse i en annen EØS-Stat, (2) datterforetak av et morselskap for foretak som nevnt i nr. 1 med tillatelse i en annen EØS-stat, eller (3) kontrollert av de samme fysiske eller juridiske personer som kontrollerer et foretak som nevnt i nr. 1 med tillatelse i en annen medlemsstat, kan tillatelse i henhold til Kredittilsynets utkast bare gis etter samråd med myndighetene i vedkommende EØS-stat.

Vedtak om tillatelse skal etter utkastet meddeles søker snarest mulig og senest seks måneder etter at søknaden ble mottatt. Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendig for å avgjøre om tillatelse skal gis, regnes fristen fra det tidspunkt slike opplysninger ble mottatt. Forvaltningsselskapet skal kunne starte sin virksomhet umiddelbart etter at tillatelse er gitt.

Kredittilsynet foreslår at bestemmelsen som pålegger tilsynsmyndighetene å konsultere med andre lands myndigheter skal gjelde tilsvarende ved melding om erverv av eierandel dersom ervervet medfører at forvaltningsselskapet blir erververens datterforetak eller kontrollert av vedkommende. Forslaget har sin bakgrunn i artikkel 5 b nr. 3 og 5e som er omtalt under forrige punkt. Det skal etter forslaget foretas konsultasjon med det andre landets myndigheter dersom ervervet medfører at forvaltningsselskapet blir erververens datterselskap og erververen er et verdipapirforetak, kredittinstitusjon, forvaltningsselskap for verdipapirfond eller forsikringsselskap etablert i en annen EØS-stat eller har et annet datterselskap i en av de fire nevnte kategoriene med tillatelse i et annet medlemsland. Tilsvarende gjelder også dersom ervervet medfører at selskapet blir kontrollert av en fysisk eller juridisk person som samtidig kontrollerer et selskap i en av de fire nevnte kategorier med tillatelse i et annet medlemsland.

3.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til denne delen av Kredittilsynets utkast.

3.4 Departementets vurdering

Finansdepartementets slutter seg til innholdet i Kredittilsynets utkast til ny § 2-3 i verdipapirfondloven. Bestemmelsen foreslås imidlertid inntatt som ny § 2-2a. Det vises til at bestemmelsene implementerer reglene om søknadsprosedyre og saksbehandling i EØS-reglene som svarer til artiklene 5a nr. 1 bokstav c) og nr. 3 og 4, samt artikkel 5b nr. 3 i direktiv 85/611/EØF slik dette lyder etter endringene i direktiv 2001/107/EF.

Departementet slutter seg også til Kredittilsynets forslag om at myndighetenes plikt til å konsultere med andre land skal gjelde tilsvarende ved melding om erverv av eierandel dersom ervervet medfører at forvaltningsselskapet blir erververens datterforetak eller kontrollert av vedkommende. Dette foreslås i tråd med Kredittilsynets forslag inntatt i verdipapirfondloven § 2-5 fjerde ledd. Bestemmelsen implementerer artikkel 5b nr. 3 og 5e i tidligere nevnte direktiv.

4 Krav til depotmottaker

4.1 Gjeldende rett

4.1.1 Norsk rett

Regler om depotmottaker er gitt i verdipapirfondloven kapittel 5. Verken i dette kapittelet eller i loven ellers er det oppstilt krav til ledelsen i depotmottakere. I verdipapirfondloven § 5-1 siste ledd er det fastsatt at tilsynsmyndigheten kan gi nærmere regler om godkjennelse av ledelsen i et depotmottakerforetak. Slike regler er imidlertid ikke gitt. I praksis er det normalt kredittinstitusjoner som autoriseres som depotmottakere. I lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker (sparebankloven) § 3 og lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker (forretningsbankloven) § 8a er det oppstilt krav til ledelsen i henholdsvis sparebanker og forretningsbanker.

4.1.2 EØS-rett

Av EØS-reglene som svarer til artikkel 4 nr. 3 i direktiv 85/611/EØF slik den lyder etter endringen ved direktiv 2001/107/EF følger det at kompetente myndigheter ikke må autorisere et UCITS-fond dersom ledelsen hos depotmottaker ikke anses å ha tilstrekkelig god vandel og erfaring i forhold til rollen som depotmottaker. Identiteten til ledelsen hos depotmottaker, og endringer i denne, skal meddeles tilsynsmyndigheten.

4.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår på bakgrunn av endringen i EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/artikkel 4 nr. 3 at det presiseres i verdipapirfondloven at institusjoner som er godkjent som depotmottakere skal gi løpende melding om endring i ledelsen. Nærmere bestemmelser som presiserer kravet til kvalifikasjoner og om løpende underretning ved endring i ledelsen vil ifølge Kredittilsynet fastsettes i forskrift.

4.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til denne delen av Kredittilsynets utkast.

4.4 Departementets vurdering

Kredittilsynet har på bakgrunn av endringen EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF artikkel 4 nr. 3, foreslått å presisere i verdipapirfondloven at institusjoner som er godkjent som depotmottakere skal gi løpende meldinger om endring i ledelsen. Departementet finner ikke å kunne slutte seg til dette forslaget i den form det er gitt. Det vises til at regler for godkjennelse av ledelsen i et depotmottakerforetak ikke er inntatt i verdipapirfondloven, men foreslått fastsatt i forskrift med hjemmel i denne lovens § 5-1 annet ledd, tredje punktum. Departementet anser at krav til løpende melding om endring i ledelsen i depotmottaker bør inntas sammen med øvrige bestemmelser om ledelsen i slike foretak. På denne bakgrunn foreslår departementet i stedet en utvidelse av forskriftshjemmelen i verdipapirfondloven § 5-1 slik at denne også omfatter det å gi regler om plikt for foretaket til å melde fra til tilsynsmyndigheten om endringer i ledelsen.

5 Regler om forenklet prospekt

5.1 Gjeldende rett

5.1.1 Norsk rett

I verdipapirfondloven kapittel 7 er det gitt regler om forvaltningsselskapets informasjonsplikt. I § 7-1 er det oppstilt krav til årsregnskap, årsberetning og delårsrapporter. Bestemmelser om prospekt er inntatt i lovens §§ 7-2 og 7-3. I tillegg er det med hjemmel i § 7-2 fjerde ledd fastsatt forskrift om prospekt for verdipapirfond av 28. juli 1994 nr. 750. Av verdipapirfondloven § 7-2 følger det at forvaltningsselskapet skal påse at det utarbeides prospekt for hvert verdipapirfond som det forvalter. Prospektet skal være allment tilgjengelig hos forvaltningsselskapet, depotmottaker og foretak som nevnt i verdipapirfondloven § 6-7 (skrivefeil for 6-8, jf. forslag til endring i verdipapirfondloven § 7-2). Ved endringer av betydning for andelstegnerne skal prospektet oppdateres. Bestemmelsen regulerer også hva prospektet skal inneholde. I § 7-2 siste ledd er det fastsatt at prospekt skal tilbys andelstegner før kontraktsinngåelse. Dersom mottakeren ønsker dette kan prospektet oversendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon. I § 7-3 er det fastsatt opplysningskrav for fond med særskilt plasseringsstrategi og lukkede fond med videre. Av § 7-4 følger det at opplysninger og informasjon som gis til investor eller myndigheter etter bestemmelsene i eller i medhold av verdipapirfondloven skal gis på norsk med mindre Finansdepartementet i forskrift eller tilsynsmyndigheten ved enkeltvedtak bestemmer noe annet. Slik forskrift er ikke gitt.

5.1.2 EØS-rett

EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF inneholder krav til at det skal utarbeides prospekt for fondene og nærmere regler om hva prospektene skal inneholde. Ved direktiv 2001/107/EF innføres begrepet «forenklet prospekt» i direktiv 85/611/EØF. Av artikkel 27 slik den lyder etter endringen følger det at forvaltningsselskap, for hvert av de verdipapirfond selskapet forvalter, skal utarbeide et forenklet prospekt, et fullstendig prospekt, en årsberetning for hvert regnskapsår, samt en halvsårsrapport som dekker de første seks månedene av regnskapsåret.

I direktivets artikkel 28 er det gitt regler om innholdet av fullstendig og forenklet prospekt. Også for fullstendig prospekt er det foretatt endringer ved direktiv 2001/107/EF. Blant annet kreves det nå at dette prospektet skal inneholde en klar og lett forståelig beskrivelse av fondets risikoprofil. Det vises for øvrig til nærmere beskrivelse av direktivets bestemmelser i Kredittilsynets høringsnotat.

5.2 Kredittilsynets forslag

Som følge av endringene i EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/107/EF foreslår Kredittilsynet flere endringer i gjeldende § 7-2 i verdipapirfondloven.

For det første foreslås at forvaltningsselskapene pålegges å påse at det for hvert fond selskapet forvalter, utarbeides forenklet prospekt i tillegg til fullstendig prospekt. Det foreslås også en del tekniske endringer for å få frem at en rekke av de bestemmelsene som gjelder for prospekt i fremtiden skal gjelde både for fullstendig og forenklet prospekt. Bestemmelsen i § 7-2 annet og tredje ledd om hvilke opplysninger som skal fremgå av prospektet skal imidlertid ikke gjelde for forenklet prospekt. Dette er presisert i utkastet.

For det andre foreslår Kredittilsynet at det presiseres i § 7-2 første ledd at prospekt skal inneholde den informasjon som kreves for å kunne foreta en velbegrunnet bedømmelse av fondet og risikoen forbundet ved investering i fondet.

Kredittilsynet foreslår også en ny bestemmelse om at det fullstendige prospektet skal inneholde en tydelig og lettfattelig forklaring av fondets risikoprofil.

Videre foreslår Kredittilsynet en bestemmelse om at det forenklede prospektet skal utformes på en slik måte at det er lett forståelig for den gjennomsnittlige investor og at det skal inneholde et sammendrag av opplysninger i det fullstendige prospektet som er utarbeidet i overensstemmelse med de øvrige bestemmelsene i § 7-2. Kredittilsynet foreslår også at det fastsettes at forenklet prospekt kan inngå som en avtakbar del til et fullstendig prospekt. Etter Kredittilsynets oppfatning kan detaljerte bestemmelser om forenklet prospekt gis i forskrift, for eksempel i gjeldende prospektforskrift.

Kredittilsynet foreslår også enkelte endringer i gjeldende bestemmelse om hvordan prospektene skal stilles til rådighet for andelstegnerne. Dette er i dag regulert i § 7-2 femte ledd som etter forslaget til endringer i § 7-2 blir § 7-2 sjette ledd. I dagens bestemmelse heter det at prospekt skal tilbys andelstegner før kontraktsinngåelse. Dette foreslås endret slik at det fremgår uttrykkelig at forenklet prospekt skal tilbys andelstegner kostnadsfritt før kontraktsinngåelse, mens fullstendig prospekt, etter forespørsel skal utleveres til andelstegner kostnadsfritt før kontraktsinngåelse.

5.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til denne delen av Kredittilsynets utkast.

5.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag til endringer i verdipapirfondloven § 7-2 om prospekt. Det vises til at forslaget implementerer EØS-reglene som svarer til artikkel 27, 28, 30 og 33 i direktiv 85/611/EØF etter endringene ved direktiv 2001/107/EF.

6 Tilsynsmessige forhold

6.1 Gjeldende rett

6.1.1 Norsk rett

Regler om tilsyn med verdipapirfond er gitt i verdipapirfondloven § 8-2. I bestemmelsens første ledd heter det at departementet gir bestemmelser om tilsyn med at verdipapirfondsforvaltning foregår i samsvar med verdipapirfondloven og med vedtektene for de enkelte fond. I kgl. res. av 12. juni 1981 § 1 første ledd er det fastsatt at tilsyn i følge verdipapirfondloven § 8-2 tillegges bankinspeksjonen, det vil i dag si Kredittilsynet. Det følger videre av lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 1 første ledd nr. 16 at tilsyn etter denne lov føres med «andre foretak så langt det bestemmes i eller i medhold av særskilt lov».

Regler om samarbeid og informasjonsutveksling med utenlandske tilsynsmyndigheter er gitt i kredittilsynsloven § 7 med forskrift.

Av verdipapirfondloven § 6-13 følger at utenlandske verdipapirfond kan markedsføres i Norge etter tillatelse gitt av tilsynsmyndigheten, det vil si Kredittilsynet. For utenlandske verdipapirfond hjemmehørende i en stat som er part i EØS-avtalen er det i henhold til § 6-14 tilstrekkelig at forvalteren av fondet gir melding til Kredittilsynet om planene én måned før fondet markedsføres i Norge.

6.1.2 EØS-rett

EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF inneholdt tidligere få bestemmelser som regulerte forvaltningsselskapene for verdipapirfond. Dette er endret ved EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/107/EF. Endringen består blant annet i at det er fastsatt en rekke bestemmelser om forvaltningsselskapers virksomhet i andre stater, samt om tilsyn med slike selskaper, herunder tilsynssamarbeid.

Direktivets fjerde avdeling har nå tittelen «Fri etablering og fri utveksling av tjenesteytelser». I artikkel 6c er det blant annet gitt regler om forvaltningsselskapets opplysningsplikt ovenfor myndighetene i vertstaten. Det er også gitt regler om hvilke myndigheter som kan treffe tiltak ovenfor forvaltningsselskap som ikke overholder lovbestemmelser fastsatt i vertstaten i henhold til direktivet om prosedyrene for dette. Artikkelen inneholder videre bestemmelser om at myndighetene i selskapets hjemstat plikter å varsle myndighetene i vertsstaten dersom selskapets tillatelse kalles tilbake.

I artikkel 52a og 52b er det gitt regler om samarbeid, herunder informasjonsutveksling og gjennomføring av kontroll, mellom tilsynsmyndighetene i selskapets hjemstat og en eller flere vertsstater.

6.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår at det, som følge av endringene i EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF, inntas særlige regler om tilsynssamarbeid i verdipapirfondloven. De aktuelle direktivbestemmelsene svarer ifølge Kredittilsynet i all hovedsak til artikkel 19 og 24 i direktiv 93/22/EØF om investeringstjenester i forbindelse med verdipapirer (ISD). Disse bestemmelsene er implementert i verdipapirhandelloven kapittel 13 om tilsyn med verdipapirforetak med hovedsete i annen EØS-stat, § 12-4 annet ledd om pålegg og § 12-5 siste ledd om tilbakekall av tillatelse. Kredittilsynet foreslår at det fastsettes tilsvarende bestemmelser i §§ 2-8 og 2-9 i verdipapirfondloven og i et nytt kapittel 9 i denne loven.

I § 2-8 første og annet ledd er det fastsatt at tilsynsmyndigheten, på visse vilkår som er knyttet til oppfyllelse av lovens krav, kan gi forvaltningsselskap for verdipapirfond pålegg om retting. Kredittilsynet foreslår at disse bestemmelsene skal gjelde tilsvarende dersom Kredittilsynet underrettes av tilsynsmyndigheter i annen EØS-stat om at et norsk forvaltningsselskap for verdipapirfond har overtrådt regler som gjelder for foretakets virksomhet i vedkommende land. Kredittilsynet skal i tilfelle underrette vedkommende myndighet om hvilke pålegg som blir gitt.

I § 2-9 er det gitt regler om automatisk bortfall av tillatelse etter lovens § 2-1 og om i hvilke tilfeller Kredittilsynet kan kalle tilbake en tillatelse. Kredittilsynet foreslår at det fastsettes i § 2-9 at vedkommende myndigheter i vertsstaten skal underrettes dersom tillatelsen til et forvaltningsselskap som driver virksomhet i en annen EØS-stat tilbakekalles.

I utkastet til nytt kapittel 9 er det foreslått regler om tilsyn med utenlandsk forvaltningsselskap med hovedsete i annen EØS-stat.

Av utkastet til § 9-1 følger det at Kredittilsynet til statistisk bruk skal kunne pålegge utenlandske forvaltningsselskap som driver virksomhet i henhold til § 2-12 å avgi rapporter om sin virksomhet. Tilsynet skal også kunne kreve de opplysninger fra utenlandske forvaltningsselskap som anses nødvendige for å kontrollere at de regler som gjelder for virksomheten her i landet overholdes.

Regler om stedlig kontroll er foreslått inntatt i en ny § 9-2 i verdipapirfondloven. I utkastet heter det at vedkommende myndigheter i forvaltningsselskapets hjemstat, i samarbeid med Kredittilsynet og etter forutgående melding til Kredittilsynet, skal kunne foreta stedlig kontroll i filial etablert i Norge etter reglene i verdipapirfondloven § 2-12. Etter anmodning fra vedkommende myndigheter i hjemstaten skal Kredittilsynet kunne foreta den nevnte kontroll. Det som her er sagt skal likevel ikke være til hinder for at Kredittilsynet kan foreta den stedlige kontroll som anses nødvendig for å kontrollere at de regler som gjelder for filialens virksomhet her i landet overholdes.

I utkast til ny § 9-3 er det foreslått regler om pålegg om retting overfor utenlandsk forvaltningsselskap som driver virksomhet i Norge i henhold til § 2-12 med videre. Det følger av bestemmelsens første ledd at Kredittilsynet dersom virksomheten drives i strid med lov eller forskrift skal kunne gi utenlandsk forvaltningsselskap som driver virksomhet i henhold til § 2-12 pålegg om retting, herunder opphør av virksomhet her i landet. Før Kredittilsynet gir slikt pålegg, skal tilsynsmyndighetene i forvaltningsselskapets hjemstat varsles og gis anledning til å treffe tiltak for å bringe det lovstridige forhold til opphør. Dersom pålegget ikke etterkommes skal Kredittilsynet kunne treffe tiltak for å hindre nye overtredelser. Av utkastets fjerde ledd følger at dersom det er nødvendig for å verne interessene til investorer og andre som mottar tjenester fra forvaltningsselskapet, kan Kredittilsynet treffe nødvendige tiltak uten å varsle tilsynsmyndighetene i selskapets hjemstat.

Dersom et forvaltningsselskap med hovedsete i annen EØS-stat har fått sin tillatelse tilbakekalt, skal Kredittilsynet i henhold til utkastets femte ledd, treffe tiltak for å hindre at selskapet fortsatt driver virksomhet som omtalt i § 2-12 her i landet.

6.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til denne delen av Kredittilsynets utkast.

6.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag til endringer i verdipapirfondloven §§ 2-8 og 2-9. Departementet slutter seg til også til Kredittilsynets forslag til nytt kapittel 9 i verdipapirfondloven. Det vises til at disse forslagene implementerer EØS-reglene som svarer til artikkel 6c og 52a og b i direktiv 85/611/EØF etter endringen ved direktiv 2001/107/EF.

7 Delårsrapporter

7.1 Gjeldende rett

7.1.1 Norsk rett

Verdipapirfondloven § 7-1 ble endret ved lov 15. juni 2001 nr. 48. Bestemmelsen fastsetter i dag at forvaltningsselskap skal påse at det for hvert verdipapirfond som det forvalter utarbeides årsregnskap og årsberetning innen fire måneder fra regnskapsårets utgang. Videre skal selskapet påse at det utarbeides rapport om verdipapirfondet minst hver sjette måned og senest innen en måned etter utløpet av rapportperiodene. Tilsynsmyndighetene kan bestemme at rapport skal avgis minst en gang i kvartalet.

7.1.2 EØS-rett

Av EØS-reglene som svarer til artikkel 27 i direktiv 85/611/EØF slik den lyder etter endringene ved direktiv 2001/107/EF følger det at et forvaltningsselskap for hvert av de fond det forvalter skal utarbeide et forenklet prospekt, et fullstendig prospekt, en årsberetning for vært regnskapsår, samt en halvårsrapport som dekker de første seks månedene av regnskapsåret. Årsberetningen skal sendes ut fire måneder etter regnskapsperiodens utløp. Halvårsrapporten skal sendes ut to måneder etter regnskapsperiodens utløp.

7.2 Forslag fra Verdipapirfondenes Forening

I brev til Finansdepartementet av 20. september 2002 har Verdipapirfondenes Forening vist til at bestemmelsen i verdipapirfondloven § 7-1, slik den lød før endringen ved lov 15. juni 2001 nr. 48, fastsatte at det ikke kreves særskilt delårsrapport for årets siste rapportperiode dersom årsoppgjør er avgitt innen februar måned. Under henvisning til at det i forarbeidene til lovendringen (Ot. prp. nr. 98 (2000-2001) ikke var gitt noen begrunnelse for at denne bestemmelsen var tatt ut, legger foreningen til grunn at endringen ikke var tilsiktet.

Foreningen viser videre til at det i den tidligere lovbestemmelsen var satt opp identiske minimumskrav til innholdet i årsoppgjøret og rapporten til andelseierne. Etter lovendringen er disse kravene kun gjort gjeldende for rapporten. Foreningen legger derfor til grunn at årsregnskap og årsberetning ikke vil kunne erstatte delårsrapporten. På den annen side viser foreningen til at det vil være rasjonelt for selskapene å slå sammen årsregnskap, årsberetning og delårsrapport til andelseierne i én publikasjon. Foreningen antar at dette vil være en fordel også for andelseierne, idet resultatet av nåværende lovbestemmelse vil være at de mottar til dels overlappende rapporter.

På denne bakgrunn tilrår Verdipapirfondenes Forening at delårsrapporten for årets siste rapportperiode skal kunne avgis innen utgangen av februar måned. Det vises til at forvaltningsselskapene, dersom forslaget vedtas, lettere vil kunne rekke å inkludere årsregnskapet og årsberetningen i denne rapporten.

7.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til forslaget fra Verdipapirfondenes Forening og foreslår en ny bestemmelse i verdipapirfondloven § 7-1 om at årets siste delårsrapport kan avgis innen utgangen av februar. Ved dette gis forvaltningsselskapene mulighet til å samordne årsregnskap og årsberetning med rapporten for annet halvår slik at den rapport andelseierne mottar oppfyller opplysningskravene i § 7-1 første og annet ledd. Andelseiernes tilgang til informasjon om fondet vil ikke bli svekket ved dette, men forvaltningsselskapene vil kunne oppnå kostnadsbesparelser ved å samordne rapportene. Andelseierne vil etter forslaget motta rapporten om lag en måned senere enn etter gjeldende bestemmelse. Departementet kan imidlertid ikke se at dette er tilstrekkelig til at en slik samordningsmulighet bør nektes. Det vises dessuten til at avgivelse av delårsrapporter i februar, det vil si to måneder etter utløpet av regnskapsperioden er i overensstemmelse med direktiv 85/611/EØF.

8 Adgang for forvaltningsselskaper for verdipapirfond til å tilby individuell porteføljeforvaltning

8.1 Gjeldende rett

8.1.1 Norsk rett

I henhold til verdipapirfondloven § 2-7 tredje ledd kan et forvaltningsselskap ikke drive annen virksomhet enn verdipapirfondsforvaltning. Tilsynsmyndighetene kan imidlertid samtykke i at forvaltningsselskap utøver virksomhet som har tilknytning til verdipapirfondsforvaltningen, og departementet kan gi forskrift om forvaltningsselskapers adgang til å drive slik tilknyttet virksomhet. Forskriftshjemmelen ble tilføyd ved lov 15. juni 2001 nr. 48. Departementet har i brev av 25. juli 1997 tolket § 2-7 tredje ledd dithen at virksomheten må ha sammenheng med forvaltningen av det enkelte fond for at den skal kunne anses som tilknyttet virksomhet.

Det har i norsk rett vært lagt til grunn at det er adgang for forvaltningsselskap til å forvalte fond som ikke tilfredsstiller kravene i direktiv 85/611/EØF. Med forvaltning av fond siktes her til forvaltning av fond selskapet selv oppretter.

Virksomhet som består i å tilby aktiv forvaltning av investors portefølje av finansielle instrumenter på individuell basis og etter investors fullmakt (heretter kalt individuell porteføljeforvaltning) er regulert i verdipapirhandelloven. Slike tjenester kan i henhold til denne lovens § 1-2 første ledd nr. 3, jf. § 7-1 første ledd bare ytes av foretak som har tillatelse til dette fra departementet.

8.1.2 EØS-regler

I henhold til EØS-reglene som svarer til artikkel 6 i direktiv 85/611/EØF slik denne lød før endringen ved direktiv 2001/107/EF, kunne forvaltningsselskap ikke drive annen virksomhet enn forvaltning av investeringsfond og investeringsselskaper. Etter endringen ved direktiv 2001/107/EF fremgår det av artikkel 5 nr. 2 at det ikke er i strid med virksomhetsreglene for forvaltningsselskap å forvalte fond som ikke tilfredsstiller direktivets krav. Videre er det i artikkel 5 nr. 3 flg. åpnet for at medlemsstatene gir sine forvaltningsselskap autorisasjon til å tilby individuell porteføljeforvaltning.

Av direktivets artikkel 5 nr. 3 annet avsnitt fremgår det at et foretak bare kan få autorisasjon til å drive individuell porteføljeforvaltning med eller uten tilleggstjenester i henhold til UCITS-direktivet, dersom foretaket også skal forestå forvaltningen av fond. Dersom foretaket utelukkende ønsker tillatelse til å drive individuell porteføljeforvaltning, evt. med tilleggstjenester, må foretaket autoriseres i henhold til ISD (dvs. som verdipapirforetak).

Forvaltningsselskap for verdipapirfond som har tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning kan i medhold av artikkel 5 nr. 3 i direktivet også gis anledning til å tilby tilleggstjenester i form av investeringsrådgivning, samt oppbevaring og forvaltning av fondsandeler. Forvaltningsselskap som ikke har tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning kan imidlertid ikke i medhold av direktivet tilby slike tilleggstjenester. I de tilfeller hvor foretaket autoriseres til å drive individuell porteføljeforvaltning, fremgår det av direktivet at enkelte av bestemmelsene i ISD-direktivet, artikkel 2 nr. 4, artikkel 8 nr. 2, artikkel 10 og 11, samt artikkel 13 skal gjelde for foretaket. Det vises for øvrig til nærmere beskrivelse av direktivets bestemmelser i Kredittilsynets høringsnotat.

8.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår at det fastsettes i verdipapirfondloven § 2-1 nytt annet ledd at forvaltningsselskap for fond, i tillegg til tillatelse etter § 2-1 første ledd til å drive verdipapirfondsforvaltning, skal kunne gis tillatelse til å drive slik virksomhet som beskrevet i verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 3, dvs. individuell porteføljeforvaltning.

I begrunnelsen for forslaget skriver Kredittilsynet blant annet følgende:

«Kredittilsynet er av den oppfatning at individuell og kollektiv porteføljeforvaltning i all hovedsak krever samme type kompetanse. Bransjen har i noen tid vært av den oppfatning at disse to forvaltningsformene i større grad enn i dag bør kunne samordnes. Det er blant annet lagt vekt på mulighetene for å lage sterke og samordnede forvaltningsmiljøer i de store finansgruppene, som omfatter en rekke former for sparing og investering. Kredittilsynet har allerede, ved forslag om forskrift om utkontraktering oversendt Finansdepartementet ved brev datert 21. november 2001, lagt til grunn at det ikke er tungtveiende grunner for å nekte slik samordning. Med det foreliggende forslag til forskrift om utkontraktering, vil en slik samordning måtte skje i selskap med konsesjon til aktiv forvaltning etter lov om verdipapirhandel. Fondsporteføljen, evt. den del av porteføljen som settes ut til forvaltning, vil i så fall utgjøre kundemidler hos aktiv forvalter, og skal forvaltes i henhold til de regler som gjelder for slik individuell forvaltning, i tillegg til at verdipapirfondlovens regler fortsatt kommer fullt ut til anvendelse. For å få større praktisk fleksibilitet og styrke forvaltningsselskapenes utviklingsmuligheter er det uttrykt ønske om at også forvaltningsselskapene skal få mulighet til å utvikle et slikt sterkt og samordnet forvaltningsmiljø.

(...)

Begrunnelsen for slik samordning ligger dels i behovet for å etablere effektive forvaltnings- og kontrollmiljøer innad i et konsern, dels i behovet for å supplere den kompetanse eget forvaltningsmiljø besitter, for eksempel innenfor enkelte bransjer eller geografiske områder.

I enkelte tilfeller finner forvaltningsselskapet at andre fondsprodukter enn de produkter de selv produserer vil kunne utgjøre et supplement til egne produkter. Etter dagens regler kan dette løses ved etablering av såkalt fond i fond, dvs. at forvaltningsselskapets egenforvaltede fond investerer 100 % av sine midler i et eller flere andre fond, normalt forvaltet av andre. Slike fond kan i dag etableres ved at det gjøres unntak fra verdipapirfondloven §§ 4-6, 4-7 og 4-9 om fondets investeringer. Dersom forvaltningsselskap gis adgang til å forestå individuell porteføljeforvaltning åpnes det imidlertid for flere former for organisering; i stedet for å investere i underfond, kan eget fond settes bort som en individuell portefølje til et annet forvaltningsselskap som er autorisert til å drive aktiv forvaltning.

Kredittilsynet kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner for ikke å åpne for at forvaltningsselskap skal kunne tilby individuell porteføljeforvaltning. Rammevilkårene for forvaltningsselskap i henhold til 2001/107 og rammevilkårene for verdipapirforetak som tilbyr aktiv forvaltning i henhold til ISD, er i all hovedsak sammenfallende. Som nevnt har Kredittilsynet allerede foreslått at slik samordning bør kunne finne sted ved utkontraktering fra forvaltningsselskap til verdipapirforetak med tillatelse til å drive aktiv forvaltning. Fond-i fond løsning er ikke helt parallelt, men gir likevel forvalter mulighet til å benytte en annen forvalters kompetanse. Gitt at bestemmelsene for organisering og virksomhet er temmelig like for disse to foretakstypene, bør slik samordning også kunne skje ved at disse to virksomhetene fullt ut ytes av samme rettssubjekt dvs. av forvaltningsselskapene, etter reglene i verdipapirfondloven.»

Kredittilsynet viser til at særlig verdipapirhandelloven § 9-2 om håndtering av interessekonflikter mellom kunder og § 9-1 om organisering for å motvirke slike interessekonflikter, er sentrale bestemmelser der fondsporteføljer og individuelle porteføljer forvaltes i samme miljø. Videre viser tilsynet til at det følger av EØS- reglene som svarer til direktiv 2001/107/EF artikkel ISD art. 10 og 11 (implementert i vphl. §§ 9-1 til 9-3) skal gjøres gjeldende også for forvaltningsselskapet. Verdipapirhandelloven § 9-1 og 9-2, vil i følge tilsynet måtte komme til anvendelse dersom forvaltningsselskap for fond skal få adgang til å yte individuell porteføljeforvaltning. Etter tilsynets oppfatning vil disse bestemmelsene utgjøre et tilstrekkelig rettslig grunnlag for å håndtere slike konflikter. Det vises til at dette allerede er lagt til grunn i utkast til forskrift om utkontraktering av forvaltning av fond (kollektive porteføljer), idet utkontraktering av forvaltning i henhold til forskriften vil måtte skje til verdipapirforetak med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. Videre kan det ifølge Kredittilsynet hevdes at de interessekonflikter som kan oppstå i verdipapirforetak (som kan tilby andre investeringstjenester i tillegg til individuell porteføljeforvaltning), for eksempel mellom meglerkunder og individuell porteføljeforvaltningskunder, er vel så utfordrende som mulige interessekonflikter mellom ulike porteføljer. Det vises i denne forbindelse til at bransjen synes å bevege seg i en retning hvor individuell porteføljeforvaltning både faktisk og rettslig skilles fra øvrige investeringstjenester, og at kapitalforvaltning i stedet anses å utgjøre et eget segment. Tilsynet viser også til at forvaltningsselskap for fond bør ha betydelig erfaring i å håndtere interessekonflikter mellom porteføljer, idet mange selskap forvalter fond som kan ha kolliderende interesser.

For så vidt gjelder internkontroll, er det ifølge Kredittilsynet ikke gitt at dagens løsning med utkontraktering er den mest hensiktsmessige for forvaltningsselskap. Ved utkontrahering vil det være en utfordring for et forvaltningsselskap å føre effektiv kontroll med at de porteføljer som er satt ut håndteres på en korrekt måte i forhold til tjenesteyterens øvrige porteføljer. I de tilfeller hvor forvaltningsselskapet og det foretak som tilbyr individuell porteføljeforvaltning er i samme konsern, vil effektiv sanksjonering ved dårlig oppfølging av fondsporteføljen kunne være et problem. For eksempel vil oppsigelse av avtalen om forvaltning kunne gi signaler utenfor konsernet om at et selskap i konsernet ikke har tillit til et annet. Det at håndteringen av begge typer porteføljer er direkte underlagt samme ledelse, kan ifølge Kredittilsynet være en fordel ut fra et internkontrollsynspunkt.

Kredittilsynet viser dessuten til at en, i lys av endringen i UCITS-direktivet, må anta at utenlandske forvaltningsselskaper for fond vil kunne få nasjonal tillatelse til å yte individuell porteføljeforvaltning. Konkurransemessige hensyn kan på denne bakgrunn tilsi at også norske selskaper bør få en slik adgang.

I direktiv 85/611/EØF 5 nr. 3 a) er det presisert at adgangen til å tilby individuell porteføljeforvaltning også skal kunne omfatte forvaltning av pensjonsmidler. Kredittilsynet antar at det er unødvendig med en slik presisering i de norske reglene, gitt at det henvises til verdipapirhandellovens regler om individuell porteføljeforvaltning. Det er i følge tilsynet ikke tvilsomt i norsk rett at individuell porteføljeforvaltning i verdipapirhandellovens forstand også omfatter forvaltning av pensjonsmidler.

Etter å konkludert med at fondsforvaltningsselskap bør få adgang til å drive individuell porteføljeforvaltning foreslår Kredittilsynet at enkelte bestemmelser i verdipapirhandelloven gjøres gjeldende for slik virksomhet som drives av forvaltningsselskap. § 2-7 tredje ledd tredje punktum i verdipapirfondloven inneholder en hjemmel for departementet til å gi forskrift om forvaltningsselskapers adgang til å drive virksomhet som har tilknytning til verdipapirfondsforvaltning. Kredittilsynet er imidlertid av den oppfatning at en endring i bestemmelsene om foretakenes virksomhet i samsvar med forslaget her er av så vidt prinsipiell karakter at den bør fastsettes ved lov.

Det følger av direktivets artikkel 5 nr. 4 at visse bestemmelser i ISD får anvendelse. Dette gjelder artikkel 2 nr. 4, artikkel 8 nr. 2 og artikkel 10, 11 og 13. Kredittilsynet foreslår at artikkel 5 nr. 4 implementeres i norsk rett. Om innholdet i disse bestemmelsene og hvorledes de kan implementeres i norsk rett skriver tilsynet følgende:

«ISD artikkel 2 (4) fastslår at de rettigheter som gis i henhold til ISD ikke skal omfatte tjenesteytelser som motpart til staten, sentralbanken eller til andre nasjonale organer som ledd i den aktuelle medlemsstat penge- og valutapolitikk eller politikk for forvaltning av statsgjeld eller offentlige reserver. Denne bestemmelsen er ikke særskilt implementert i verdipapirhandelloven, og krever heller ingen særskilt tilpasning i forbindelse med disse bestemmelsene.

I art. 8 (2) gis det regler om at verdipapirforetak skal overholde bestemmelsene i kapitaldekningsdirektivet (Rådsdirektiv 93/6 EØF). Disse reglene er implementert i vphl. §§ 8-9 flg. med forskrifter, og vil kunne gjøres gjeldende for forvaltningsselskap ved en lovhenvisning.

Artikkel 10 gjelder organisering, og er implementert i vphl. § 9-1. Denne er noe mer utfyllende enn tilsvarende bestemmelse i vpfl. § 4-1, blant annet som følge av at verdipapirforetak håndterer kundemidler, noe depotmottaker håndterer for forvaltningsselskap. Bestemmelsen i § 9-1 bør følgelig få tilsvarende anvendelse. Tilsvarende vil gjelde for §§ 9-2 og 9-3, som gjelder god forretningsskikk. Disse implementerer ISD art. 11, som også er gjort gjeldende for forvaltningsselskap som yter individuell porteføljeforvaltning.

Artikkel 13 i ISD gjelder adgangen til å markedsføre sine tjenester i andre medlemsland. Denne krever ingen særskilt tilpasning.»

I tillegg til de henvisninger til ISD som er nevnt i artikkel 5 nummer 4, er det ifølge Kredittilsynet inntatt enkelte bestemmelser direkte i direktivet for så vidt gjelder individuell porteføljeforvaltning. Kredittilsynet uttaler i denne forbindelse:

«Disse er nedfelt i artikkel 5f nr. 2. I henhold til første strekpunkt kan et foretak som tilbyr både kollektiv og individuell forvaltning ikke plassere midler til individuell forvaltning i egenforvaltede fond, med mindre kunden samtykker. Denne bestemmelsen må særskilt implementeres. I annet strekpunkt fremkommer det at slike foretak vil være underlagt Parlaments- og Rådsdirektiv 97/9 EF om investorbeskyttelsesordninger. Dette direktivet er implementert i vphl. § 8-13 med forskrifter, og vil kunne gjøres gjeldende ved henvisning i verdipapirfondloven.»

Forslag til bestemmelse i tråd med artikkel 5 f nr. 2 første strekpunkt er inntatt i Kredittilsynets forslag til nytt tredje ledd i verdipapirfondloven § 4-2.

Kredittilsynet foreslår dessuten at enkelte bestemmelser i verdipapirhandelloven gjøres gjeldende for individuell porteføljeforvaltning som tilbys av forvaltningsselskapet for fond, selv om dette ikke er påkrevet etter EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF. Kredittilsynet uttaler i denne forbindelse:

«Det kan stilles spørsmål om andre bestemmelser i verdipapirhandelloven enn de som må implementeres som følge av direktivet bør komme til anvendelse. På den ene side kan det hevdes at det bør utvises varsomhet med å implementere en strengere regulering i Norge enn i EØS. På den annen side kan regelverket fremstå som inkonsekvent hvis verdipapirforetak som tilbyr aktiv forvaltning er underlagt strengere eller annen regulering av sin virksomhet enn hva som gjelder for forvaltningsselskap for fond som yter nøyaktig samme tjeneste.

Kredittilsynet er av den oppfatning at lik virksomhet bør være underlagt like regler uavhengig av hvilket foretak som driver virksomheten, med mindre det er særlig grunn til å gjøre unntak, blant annet for å hindre konkurransevridning. Kredittilsynet kan videre ikke se at det foreligger slike særlige grunner her.»

Kredittilsynet foreslår på denne bakgrunn at foretak med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning underlegges bestemmelsene i verdipapirhandelloven § 7-5 om nasjonal filialetablering, kapittel 8 om virksomhetsregler med unntak av § 8-1 som gjelder tilknyttede tjenester, kapittel 9 om organisering med mer, kapittel 10 om motregning og kapittel 11 om handel med finansielle instrumenter gjennom verdipapirforetak.

8.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har gått imot Kredittilsynets forslag om at forvaltningsselskap for verdipapirfond skal kunne gis tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. En rekke av høringsinstansene (Arbeids- og Administrasjonsdepartementet sammen med Konkurransetilsynet, Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Norges Bank, Norges Fondsmeglerforbund, Norske Pensjonskassers Forening, Verdipapirfondenes Forening og Verdipapirsentralen) uttrykker støtte til forslaget.

Verdipapirfondenes Forening viser til Kredittilsynets uttalelse i høringsbrevet om at individuell og kollektiv porteføljeforvaltning i all hovedsak krever samme type kompetanse. Foreningen slutter seg til denne vurderingen og anser som Kredittilsynet at disse to forvaltningsformene i større grad enn i dag bør kunne samordnes på en måte som sikrer større praktisk fleksibilitet og styrker forvaltningsselskapenes utviklingsmuligheter.

Verdipapirfondenes Forening kan som Kredittilsynet ikke se tungtveiende grunner mot å åpne for at forvaltningsselskaper skal kunne tilby individuell porteføljeforvaltning. Foreningen er også enig i at det av hensyn til internkontroll, vil kunne være en fordel at individuell og kollektiv forvaltning er direkte underlagt samme ledelse. At utenlandske forvaltningsselskaper for verdipapirfond må antas å få nasjonal adgang til å yte individuell porteføljeforvaltning, og at det derfor kan medføre en konkurranseulempe for norske forvaltningsselskaper dersom tilsvarende adgang ikke blir implementert i norsk regelverk, er etter Verdipapirfondenes Forenings oppfatning også et viktig hensyn i denne sammenheng.

Finansnæringens Hovedorganisasjon viser til at Kredittilsynets forslag åpner for at forvaltningsvirksomheten i et finanskonsern samles i fondsforvaltningsselskapet. Sammen med den vedtatte utkontraheringsadgangen vil dette etter organisasjonens oppfatning gi et finanskonsern nødvendig frihet og fleksibilitet til å finne den optimale løsningen for samordningen av kapitalforvaltningen. Foreningen ser derfor meget positivt på at forslaget fra Kredittilsynet effektivt følger opp viktige endringer i EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF.

Norske Pensjonskassers Forening uttrykker også støtte til Kredittilsynets forslag. Foreningen antar at de foreslåtte endringene vil være til fordel for forvaltningsselskapene og det norske verdipapirmarkedet generelt. Arbeids- og administrasjonsdepartementet anser at forslaget vil utvide etableringsmulighetene i bransjen og dermed gi utvidet grunnlag for konkurranse. På den annen side påpeker både Norske Pensjonskassers Forening og Arbeids- og administrasjonsdepartementet viktigheten av at myndighetene har oppmerksomhet rettet mot hvorledes mulige interessekonflikter mellom forvaltningsselskapenes kunder i fremtiden håndteres.

Foruten Den Norske Advokatforening har ingen av høringsinstansene hatt merknader til Kredittilsynets forslag om hvilke bestemmelser som skal gjelde for forvaltningsselskap som tilbyr individuell porteføljeforvaltning. Advokatforeningen uttaler imidlertid følgende:

«Lovutvalget støtter forslaget om at forvaltningsselskap for fond også skal kunne drive med aktiv forvaltning, forestå investeringsrådgivning og tilby oppbevaring og forvaltning av andeler i verdipapirfond. Utvalget kan imidlertid ikke se at det er behov for at et forvaltningsselskap, som ønsker å forestå oppbevaring og forvaltning av andeler av verdipapirfond, i tillegg til å oppfylle de alminnelige kravene i verdipapirfondloven, også skal oppfylle kravene etter verdipapirhandelloven § 7-5 kapittel 8 med unntak av § 8-1, kapittel 9, 10 og 11, samt forskrifter i medhold av disse reglene.»

8.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om at forvaltningsselskap for fond, i tillegg til å drive fondsforvaltning, skal kunne tilby individuell porteføljeforvaltning, dvs. aktiv forvaltning av investors portefølje av finansielle instrumenter på individuell basis og etter investors fullmakt, jf. verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 3.

Departementet legger i likhet med Kredittilsynet og høringsinstansene til grunn at individuell og kollektiv porteføljeforvaltning i all hovedsak krever samme type kompetanse og at disse to forvaltningsformene i større grad enn i dag bør kunne samordnes. Dette må antas å være en fordel for det norske verdipapirmarkedet generelt, blant annet vil det kunne fremme konkurransen mellom tilbydere av ulike investeringsprodukter. Departementet kan heller ikke se tungtveiende grunner til ikke å åpne for at forvaltningsselskap skal kunne tilby individuell porteføljeforvaltning. Dette under forutsetning av at relevante bestemmelser i verdipapirhandelloven knyttet til ulike interessekonflikter som kan oppstå ved slik virksomhet, gis tilsvarende anvendelse for forvaltningsselskapene, herunder også bestemmelser om internkontroll. I relasjon til de nylig vedtatte regler om utkontrahering anser departementet, i likhet med Kredittilsynet og en rekke av høringsinstansene, at en samling av individuell og kollektiv forvaltning under én ledelse vil kunne være en fordel i relasjon til internkontroll. Departementet viser også til at utenlandske forvaltningsselskap for verdipapirfond må antas å få adgang til å yte individuell porteføljeforvaltning (som følge av endringene i UCITS-direktivet), noe som tilsier at norske selskap bør gis en tilsvarende adgang.

Et særskilt spørsmål er hvilke bestemmelser i verdipapirhandelloven som bør få anvendelse for forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning med videre. Hensynet til at likeartet virksomhet i størst mulig grad underlegges like rammevilkår bør være retningsgivende ved en slik vurdering. For det første krever UCITS-direktivet at enkelte bestemmelser i investeringstjenestedirektivet (som regulerer verdipapirforetak) skal få tilsvarende anvendelse overfor forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning med videre. Det må vurderes hvordan direktivet skal gjennomføres i norsk rett på dette punktet. For det andre er det spørsmål om en i norsk rett bør gå noe lenger enn direktivet krever med hensyn til å oppfylle målsettingen om mest mulig like rammevilkår. Disse spørsmålene vil drøftes nærmere i det følgende.

Kredittilsynet foreslår å gjennomføre de relevante bestemmelsene i ISD (det vil si artikkel 2 nr. 4, artikkel 8 nr. 2, artikkel 10 og 11, samt artikkel 13) ved at verdipapirhandelloven §§ 8-9 til 8-13, 9-1, 9-2 og 9-3 med forskrifter gis tilsvarende anvendelse for forvaltningsselskapenes virksomhet knyttet til individuell porteføljeforvaltning. §§ 8-9 til 8-13 fastsetter minstekrav til startkapital, kapitaldekningskrav, regler om høyeste engasjement med en enkelt kunde, konsolideringsregler og regler om sikkerhetsstillelse. § 9-1 omhandler organisering av virksomheten i foretaket, mens §§ 9-2 og 9-3 stiller krav om god forretningsskikk generelt og ved egenhandel.

Departementet slutter seg i hovedsak til Kredittilsynets forslag til gjennomføring av EØS-reglene som svarer til artikkel 5 nr. 4 i UCITS-direktivet (etter endringer) i verdipapirfondloven. Forslaget reiser imidlertid enkelte problemstillinger.

Etter departementets syn bør ikke bestemmelser i verdipapirhandelloven som er rettet mot verdipapirforetaks utøvelse av andre investeringstjenester enn individuell porteføljeforvaltning gis anvendelse for forvaltningsselskap som ikke kan få tillatelse til å tilby slike tjenester. Departementet slutter seg på denne bakgrunn ikke til Kredittilsynets forslag om at verdipapirhandelloven § 9-3 skal få anvendelse for forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. Det vises til at bestemmelsen i § 9-3 første og annet ledd regulerer situasjoner hvor det kan oppstå interessekonflikter mellom verdipapirforetak og kunder som foretaket utfører ordre for, det vil si investeringstjenester som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1. Bestemmelsen i § 9-3 tredje ledd regulerer verdipapirforetak som yter investeringstjenester som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 4. Disse bestemmelsene er heller ikke aktuelle for forvaltningsselskaper.

Departementet slutter seg på den annen side til Kredittilsynets forslag om at bestemmelsene i verdipapirhandelloven §§ 8-9 og 8-10 (jf. § 8-12) bør få anvendelse hvor forvaltningsselskap gis tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. Når det gjelder konsolideringsbestemmelsen i § 8-12 første ledd nr. 3, presiseres at bestemmelsen også vil få anvendelse på konsern hvor morselskapet omfattes av finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav d. Dette innebærer bl.a. oppfyllelse av våre EØS-forpliktelser i UCITS-direktivet artikkel 5 (4), jf. ISD artikkel 8 (2) og kapitaldekningsdirektivet (CAD) artikkel 7 (2). Tilsvarende gjelder §§ 9-1 og 9-2. Departementet finner imidlertid grunn til å påpeke at disse bestemmelsene retter seg mot foretaket som sådan. Bestemmelsene vil derfor ikke bare få anvendelse for den delen av forvaltningsselskapets virksomhet som knytter seg til individuell porteføljeforvaltning med eventuelle tilleggstjenester, slik ordlyden i Kredittilsynets forslag legger opp til. Departementet finner videre grunn til å peke på at enkelte av de spørsmål som er regulert i nevnte bestemmelser også er omhandlet i verdipapirfondloven. Departementet legger til grunn at forvaltningsselskapene, i den grad bestemmelsene i verdipapirhandelloven er strengere enn bestemmelsene i verdipapirfondloven, vil måtte oppfylle kravene i verdipapirhandelloven.

§§ 8-11 (jf. 8-12) og 8-13 kan i tråd med Kredittilsynets forslag etter sin art begrenses til den delen av et forvaltningsselskaps virksomhet som knytter seg til individuell porteføljeforvaltning og eventuelle tilleggstjenester.

I tillegg til ovennevnte gjennomføring av EØS-forpliktelser foreslår Kredittilsynet at en rekke andre regler i verdipapirhandelloven gis tilsvarende anvendelse for forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning med videre. Forslaget reiser en rekke spørsmål av forholdsvis teknisk art, jf. nærmere drøftelser nedenfor.

Kredittilsynet har for det første foreslått at bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 7-5 (pålegger meldeplikt ved opprettelse av avdelingskontor i Norge m.v.) i sin helhet skal gjelde for forvaltningsselskapets virksomhet knyttet til individuell porteføljeforvaltning. Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag hva gjelder bestemmelsens første ledd. Av dette følger det at verdipapirforetak skal gi melding til Kredittilsynet før det oppretter avdelingskontor i Norge og at kontoret skal ha en leder som oppfyller kravene i § 7-2 annet ledd. Som nevnt ovenfor anser departementet at forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning bør underlegges de samme rammevilkår som andre foretak som tilbyr slike tjenester, det vil si verdipapirforetak. Bestemmelsene i § 7-5 annet og tredje ledd bør imidlertid etter departementets vurdering ikke gis anvendelse for slike forvaltningsselskap. Bestemmelsene regulerer adgangen for verdipapirforetak til å yte investeringstjenester i andre stater og anses overflødige idet verdipapirfondloven selv inneholder slike regler. § 7-5 fjerde ledd er etter departementets vurdering heller ikke aktuell for verdipapirfond.

Kredittilsynet har videre foreslått at de øvrige bestemmelsene i verdipapirhandelloven kapittel 8 med unntak av § 8-1 skal få anvendelse for forvaltningsselskapets virksomhet knyttet til individuell porteføljeforvaltning. §§ 8-9 til 8-13 er omtalt overfor.

§ 8-2 i verdipapirhandelloven omhandler adgangen for verdipapirforetak til å yte kreditt. Adgangen er begrenset til investors kjøp av finansielle instrumenter som foretas gjennom foretaket. Siden forvaltningsselskap for fond ikke har eller foreslås å skulle kunne få tillatelse til å motta og formidle ordre på vegne av investor, jf. verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1, anses bestemmelsen i lovens § 8-2 som uaktuell for forvaltningsselskap. Departementet slutter seg på denne bakgrunn ikke til Kredittilsynets forslag på dette punkt.

Verdipapirhandelloven § 8-3 regulerer verdipapirforetaks adgang til å drive annen virksomhet. § 8-3 første ledd fastsetter at verdipapirforetak utover det som følger av verdipapirhandelloven §§ 8-1, 8-2 eller tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet, ikke kan drive annen virksomhet uten at dette har naturlig sammenheng med utøvelsen av investeringsvirksomheten. Av annet ledd følger det at Kredittilsynet i særlige tilfelle kan gjøre unntak fra første ledd. Departementet slutter seg ikke til Kredittilsynets forslag om at § 8-3 første og annet ledd skal få anvendelse i de tilfeller forvaltningsselskap gis tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. Det vises til at verdipapirfondloven selv, i § 2-7, regulerer adgangen for forvaltningsselskap til å drive annen virksomhet enn fondsforvaltningsvirksomhet. Verdipapirfondloven § 8-3 tredje ledd fastsetter at et verdipapirforetak ikke kan ha ubegrenset ansvar i et annet foretak. Slike foretak kan etter denne bestemmelsen heller ikke ha eiendeler i og delta i driften av annen næringsvirksomhet eller ha slik innflytelse som nevnt i aksjeloven § 1-3 annet ledd eller allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd. Departementet slutter seg til Kredittilsynets vurdering av at denne bestemmelsen bør få anvendelse for forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. Samtidig finner departementet grunn til å peke på at adgangen for forvaltningsselskap til å drive annen virksomhet er som vist ovenfor regulert i verdipapirfondloven § 2-7. Det er lagt til grunn at denne bestemmelsen også begrenser selskapets adgang til å drive kapitalforvaltningsvirksomhet.

I verdipapirhandelloven § 8-4 er det gitt regler om adgangen for ansatte i verdipapirforetak til å drive næringsvirksomhet med mer. Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om å la bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 8-4 få anvendelse for forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. Som ovenfor vises det til at slike forvaltningsselskap bør underlegges de samme rammevilkår som verdipapirforetak. Bestemmelsen vil gjelde foretaket som sådant. Departementet legger til grunn at det ikke er hensiktsmessig å skille mellom personer i foretaket som driver med individuell porteføljeforvaltning og personer driver med fondsforvaltning. Det vises til at en av hensiktene med å åpne for at forvaltningsselskap skal kunne tilby individuell porteføljeforvaltning er at slike virksomheter skal kunne drives innenfor ett miljø.

Verdipapirhandelloven § 8-5 regulerer verdipapirforetaks handel i finansielle instrumenter for egen regning. Som nevnt ovenfor er forvaltningsselskapenes adgang til å handle i finansielle instrumenter for egen regning begrenset ved verdipapirfondloven § 2-7 tredje ledd. § 8-5 første ledd er på denne bakgrunn overflødig i relasjon til forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. Av verdipapirhandelloven § 8-5 annet ledd følger blant annet at for verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon kan handel som ledd i foretakets alminnelige kapitalforvaltning kun foretas i finansielle instrumenter notert på regulert marked. Ifølge § 8-5 tredje ledd kan Kredittilsynet gjøre unntak fra annet ledd i særlige tilfelle dersom finansielle instrumenter ønskes ervervet til varig eie eller bruk for foretaket. Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om å la disse bestemmelsene få anvendelse for forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. Det presiseres at bestemmelsene bare er aktuelle innenfor de begrensninger som følger av verdipapirfondloven § 2-7 tredje ledd.

Verdipapirhandelloven § 8-6 er opphevet. I verdipapirhandelloven § 8-7 er det fastsatt at verdipapirforetak bare kan formidle salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier dersom kunden har tilgang til de finansielle instrumentene og foretaket er sikret rettidig levering på avtaletidspunktet. På bakgrunn av at forvaltningsselskap ikke har adgang til å formidle salg av finansielle instrumenter foreslår departementet at denne bestemmelsen ikke gis anvendelse for slike selskap.

Verdipapirhandelloven § 8-8 omhandler lån av finansielle instrumenter. Av bestemmelsens første ledd følger blant annet at verdipapirforetak ved formidling av lån av finansielle instrumenter skal påse at det stilles betryggende sikkerhet for lånet. I bestemmelsens annet ledd er det fastsatt at kravet til sikkerhetsstillelse i første ledd gjelder tilsvarende dersom verdipapirforetaket låner ut finansielle instrumenter for egen regning. Forvaltningsselskap kan ikke gis tillatelse til å formidle lån i finansielle instrumenter. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen ikke gis anvendelse for forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. Heller ikke § 8-8 annet ledd er etter departementets oppfatning aktuell for forvaltningsselskap.

I verdipapirhandelloven kapittel 9 er det foruten bestemmelsene i §§ 9-1 til 9-3, som er omtalt ovenfor, gitt bestemmelser om handel i børsnoterte finansielle instrumenter (§ 9-4), foretakenes handel i opsjoner m.v (§ 9-5), handel i finansielle instrumenter som er registrert i et verdipapirregister (§ 9-6), oppgaveplikt (§ 9-7) og taushetsplikt for foretakene og deres ansatte (§ 9-8).

§ 9-4 første ledd regulerer verdipapirforetakenes plikt til å melde transaksjoner i finansielle instrumenter børsnotert i Norge til børsen. Bestemmelsen antas i første rekke å være aktuell for verdipapirforetak som utfører ordre i forbindelse med finansielle instrumenter eller omsetter finansielle instrumenter for egen regning, jf. verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nummer 1 og 2. Forvaltningsselskap for fond kan ikke gis tillatelse til å drive slik virksomhet og § 9-4 første ledd er således uaktuell for slike selskap.

§ 9-4 annet ledd fastsetter at et verdipapirforetak ikke kan utføre investeringstjenester som nevnt i § 1-2 første ledd nr. 1 til 3 i et finansielt instrument som er suspendert fra kursnotering på børs. Avtaler som er inngått før suspensjonstidspunktet og hvor prisen er fastsatt, kan likevel gjennomføres. Departementet foreslår, som Kredittilsynet, at bestemmelsen gis anvendelse for individuell porteføljeforvaltning og eventuelle tilleggstjenester som tilbys av forvaltningsselskap for fond.

§ 9-4 tredje ledd regulerer verdipapirforetaks handel i finansielle instrumenter som nevnt i § 1-2 nr. 4 til 7. Også denne bestemmelsen retter seg mot verdipapirforetak som utfører ordre i forbindelse med finansielle instrumenter eller omsetter finansielle instrumenter for egen regning, jf. verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nummer 1 og 2. Departementet slutter seg på denne bakgrunn ikke til Kredittilsynets forslag om å gi denne bestemmelsen anvendelse for forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning.

I verdipapirhandelloven § 9-5 er det gitt regler om verdipapirforetaks handel i opsjoner mv. § 9-6 pålegger foretakene å registrere handler med registrerte finansielle instrumenter i et verdipapirregister samme dag som avtale inngås. Også disse bestemmelsene antas i første rekke å rette seg mot verdipapirforetakenes virksomhet med å utføre ordre i forbindelse med finansielle instrumenter eller å omsette finansielle instrumenter for egen regning, jf. verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1 og 2. Heller ikke disse bestemmelsene bør derfor etter departementets oppfatning få anvendelse for forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning.

§ 9-7 pålegger verdipapirforetak å føre oppgaver over mottatte og utførte oppdrag som gir full oversikt over dets forretningsførsel. Kredittilsynet kan etter bestemmelsen fastsette forskrift om foretakenes oppgaveplikt. Departementet foreslår i tråd med Kredittilsynets forslag at denne bestemmelsen gis anvendelse for forvaltningsselskapenes virksomhet knyttet til individuell porteføljeforvaltning med eventuelle tilleggstjenester.

I § 9-8 er det gitt regler om taushetsplikt for verdipapirforetak og dets ansatte. Departementet foreslår at denne bestemmelsen gis anvendelse for forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. Det presiseres at bestemmelsen vil gjelde for foretaket som sådan, ikke bare for den delen av virksomheten som knytter seg til individuell porteføljeforvaltning med eventuelle tilleggstjenester.

I verdipapirhandelloven kapittel 10 er det gitt regler om motregning av enkelte finansielle instrumenter. Bestemmelsene retter seg ikke spesielt mot verdipapirforetak, men mot alle som inngår slike avtaler. Departementet kan på denne bakgrunn ikke se at det er behov for en henvisning til disse bestemmelsene i verdipapirfondloven.

I verdipapirhandelloven § 11-1 er det gitt regler om at investeringsoppdrag som nevnt i lovens § 1-2 første ledd nr. 1 skal utføres i verdipapirforetakets navn. Forvaltningsselskap har ikke adgang til å tilby slike tjenester og bestemmelsen er således uaktuell for disse.

I verdipapirhandelloven § 11-2 er det oppstilt krav om at verdipapirforetak skal utarbeide forretningsvilkår. Bestemmelsens første ledd angir hvilke forhold som skal reguleres i vilkårene. I henhold til bestemmelsens annet ledd skal foretakets forretningsvilkår forelegges kunden ved etablering av forretningsforhold. Det samme gjelder ved senere endringer i vilkårene. Departementet foreslår i tråd med Kredittilsynets forslag at disse bestemmelsene gis anvendelse for forvaltningsselskapers virksomhet knyttet til individuell porteføljeforvaltning med eventuelle tilleggstjenester.

Verdipapirhandelloven § 11-3 regulerer verdipapirforetakenes adgang til å foreta avtaleslutning på vegne av to eller flere oppdragsgivere internt i foretaket. Bestemmelsen er ikke aktuell for forvaltningsselskap for fond. Det vises til at slike selskap ikke kan gis tillatelse til å tilby tjenester som omfattes av verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1.

I verdipapirhandelloven § 11-4 første ledd er verdipapirforetak pålagt ved sluttseddel eller på annen måte å underrette oppdragsgiveren om avtale som er sluttet for vedkommendes regning. Av bestemmelsens annet ledd følger at utførte oppdrag skal bekreftes med sluttseddel og at Kredittilsynet kan gi regler om sluttsedlers form og innhold. Departementet legger til grunn at bestemmelsen i § 11-4 første ledd retter seg mot verdipapirforetak som utfører tjenester etter verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1. Det foreslås derfor ikke at denne bestemmelsen gis anvendelse for forvaltningsselskap for fond. Bestemmelsen i § 11-4 annet ledd omfatter imidlertid individuell porteføljeforvaltning og eventuelle tilleggstjenester som tilbys av verdipapirforetak. Departementet foreslår at denne bestemmelsen gis anvendelse for oppdrag om individuell porteføljeforvaltning og eventuelle tilleggstjenester som utføres av et forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby slike tjenester.

Verdipapirforetakenes sikkerhetsrett er regulert i verdipapirhandelloven § 11-5. Bestemmelsen gjelder hvor foretakene har kjøpt finansielle instrumenter for oppdragsgiver. Dette er tjenester som omfattes av verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1. Bestemmelsen er således ikke aktuell for forvaltningsselskap for fond.

Av verdipapirhandelloven § 11-6 følger at ved kjøp eller salg av finansielle instrumenter gjennom verdipapirforetak gjelder de alminnelige regler om avtalers ugyldighet tilsvarende i forholdet mellom kjøperen og selgeren. I § 11-7 er det fastsatt at dersom en part ikke har oppfylt sine plikter til den tid som er fastsatt i avtalen må den annen part, dersom ikke annet er avtalt, straks gi melding dersom han vil påberope forsinkelsen som grunnlag for å heve avtalen. Bestemmelsene retter seg ikke mot verdipapirforetak, men mot alle som foretar slike transaksjoner. Departementet kan på denne bakgrunn ikke se at det er behov for en henvisning til disse bestemmelsene i verdipapirfondloven.

9 Tilleggstjenester - investeringsrådgivning m.v.

9.1 Gjeldende rett

9.1.1 Norsk rett

I henhold til verdipapirfondloven § 2-7 tredje ledd kan et forvaltningsselskap ikke drive annen virksomhet enn verdipapirfondsforvaltning. Tilsynsmyndighetene kan imidlertid samtykke i at forvaltningsselskap for fond utøver virksomhet som har tilknytning til verdipapirfondsforvaltningen og departementet kan gi forskrift om forvaltningsselskapers adgang til å drive slik tilknyttet virksomhet. Forskriftshjemmelen ble tilføyd ved lov 15. juni 2001 nr. 48. Departementet har i brev av 25. juli 1997 tolket bestemmelsen om tilsynsmyndighetenes samtykke slik at virksomheten må ha sammenheng med forvaltningen av det enkelte fond for at den skal kunne anses som tilknyttet virksomhet.

Investeringsrådgivning, samt oppbevaring og forvaltning av andeler i finansielle instrumenter, herunder verdipapirfond, kan i henhold til verdipapirhandelloven § 8-1, jf. § 1-2 annet ledd, tilbys av verdipapirforetak som tilknyttede tjenester.

9.1.2 EØS-regler

EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF var tidligere til hinder for at forvaltningsselskap for fond tilbød investeringsrådgivning, samt oppbevaring og forvaltning av fondsandeler i andre fond enn de selskapet selv forvalter.

I artikkel 5 nr. 3 b) er det imidlertid ved EØS- reglene som svarer til direktiv 2001/107/EF åpnet for at forvaltningsselskap med tillatelse til å drive individuell porteføljeforvaltning, i tillegg til å drive fondsforvaltning, skal kunne tilby investeringsrådgivning, samt oppbevaring og forvaltning av fondsandeler i andre fond enn de selv forvalter, som meldepliktig tilleggstjeneste. Bestemmelsen innebærer at et forvaltningsselskap skal kunne opptre som «forvalter/ nominee» på vegne av egne kunder i andelsregisteret til et annet fond.

Som vist i foregående punkter følger det av artikkel 5 nr. 4 at artikkel 2 nr. 4, artikkel 8 nr. 2, artikkel 10 og 11, samt artikkel 13 i investeringstjenestedirektivet (ISD) skal gis anvendelse for foretak med tillatelse til å drive individuell porteføljeforvaltning.

9.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet viser til at medlemsstatene i medhold av EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF etter endringen ved direktiv 2001/107/EF kan gi forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning anledning til å forestå investeringsrådgivning, samt oppbevaring og forvaltning av fondsandeler. Tilsynet legger til grunn at det her er tale om andeler i andre fond enn de forvaltningsselskapet selv forvalter, idet det å ha oversikt over andelseiere i egne fond må anses som en integrert del av selve hovedvirksomheten. Det vises til at disse tjenestene kan tilbys uten at forvaltningsselskapet bryter med UCITS-direktivets regler om organisering av fondsforvaltning og kan tilbys grensekryssende. Et forvaltningsselskap som ikke tilbyr individuell porteføljeforvaltning kan imidlertid ifølge Kredittilsynet ikke i medhold av UCITS-direktivet melde tilknyttet virksomhet og vil følgelig heller ikke kunne tilby slike tjenester grensekryssende.

Etter Kredittilsynets oppfatning bør adgangen for forvaltningsselskap med tillatelse til å drive individuell porteføljeforvaltning til å tilby investeringsrådgivning implementeres i verdipapirfondloven. Tilsynet foreslår at det fastsettes i verdipapirfondloven § 2-1 nytt fjerde ledd nr. 1 at selskap med tillatelse både etter lovens § 2-1 første og annet ledd, etter melding til Kredittilsynet, kan yte rådgivning i forbindelse med finansielle instrumenter som nevnt i lov om verdipapirhandel § 1-2 annet ledd.

I begrunnelsen for forslaget er det vist til at Kredittilsynet «i utgangspunktet ikke kan se vektige grunner for hvorfor det skal skilles mellom verdipapirforetaks og fondsforvaltningsselskapers mulighet til å drive investeringsrådgivning, gitt at rådgivningen underlegges de samme rettslige rammer. Ved at vphl. §§ 9-1 og 9-2 gjøres gjeldende, vil dette hensynet ivaretas.»

Kredittilsynet foreslår også at forvaltningsselskap med tillatelse til å drive individuell porteføljeforvaltning skal kunne tilby oppbevaring og forvaltning av fondsandeler.

I begrunnelsen for denne delen av forslaget skriver tilsynet blant annet følgende:

«Bestemmelsen innebærer i realiteten at et forvaltningsselskap skal kunne opptre som «forvalter/nominee» på vegne av egne kunder i andelseierregisteret til et annet fond. Slik «nominee»-rolle er i dag ikke tillatt. Der forvaltningsselskapene ønsker å gi sine kunder tilgang til fond forvaltet av andre, gjøres dette ved å etablere fond i fond. En slik struktur gir forholdet mellom kunde og forvaltningsselskap noe fastere rammer enn hva som vil gjelde for en «nominee»-løsning, idet verdipapirfondlovens bestemmelser i sin helhet vil gjelde mellom kunde og forvaltningsselskap. Imidlertid gir en fond i fond-løsning mindre rom for individuelle valg hos kunden - kunden er avhengig av å velge det eller de underfond det er laget fond i fond-løsninger for, dersom vedkommende ikke selv ønsker å stå i det aktuelle fondets andelseierregister. Det kan være flere grunner til at kunden ønsker å være registrert via et norsk foretak - det kan skyldes språkbarrierer, ønske om et norsk bindeledd ved tegning og innløsning, ønske om å samle alle kundeforhold ett sted mv. I tillegg er det i enkelte fond differensiering av godtgjørelsen mellom store og små andelseiere. Slike differensieringsregler kan tenkes å fungere slik at en forvalter som representerer mange mindre kunder, kan få de samme vilkårene for innskuddet i fondet som en som selv eier hele innskuddet. For forvaltningsselskapet for det fond det investeres i vil de administrative kostnadene være de samme uavhengig av om andelseier opptrer på egne vegne eller på vegne av mange mindre kunder.

Sett fra forvaltningsselskapets side må det antas at disse besitter den kompetanse som skal til for å håndtere forvalteroppdrag på vegne av sine kunder.

Det kan muligens anføres at fond i fond-løsningen er bedre egnet enn individuelle avtaler om nominee i enkelte fond, fordi verdipapirfondlovens regler om rapportering mv. må følges. I tillegg vil endringer i «avtalen» mellom kunde og forvaltningsselskap måtte skje ved vedtektsendring i hovedfondet, og slike endringer kan bare godkjennes dersom de er i andelseiers interesse, jf. vpfl. § 3-4. Forvalter kan da eksempelvis ikke øke sitt eget vederlag med mindre det gis samtykke til dette fra Kredittilsynet som vedtektsendring.

Forskjellen er imidlertid ikke så stor som den tilsynelatende kan virke. Kundene kan selv velge å samtykke til en vedtektsendring som øker godtgjørelsen til hovedfondet. I så fall vil Kredittilsynet neppe overprøve andelseiernes egne uttalte ønsker. Tilsvarende vil en individuell avtale bare kunne endres enten etter vilkår avtalt på forhånd, eller ved en reforhandling. Dersom kunden ikke er tilfreds med sin forvalter, kan han velge å være direkte registrert i fondet, registrere seg via en annen forvalter eller gå via et fond i fond. Tilsvarende vil gjelde for kundeinformasjon.

Slik forvaltning kan allerede tilbys av aktiv forvaltningsselskaper, jf. vphl. § 8-1 nr. 1. Kredittilsynet kan etter det ovenstående ikke se at det foreligger tilstrekkelige grunner til å forbeholde slik virksomhet for aktiv forvaltningsselskaper, og foreslår derfor at foretak som driver fondsforvaltning og aktiv forvaltning, også skal kunne opptre som forvaltere på vegne av sine kunder i andres fond.»

Kredittilsynet drøfter også om det etter EØS-reglene er adgang til, og om en bør tillate at forvaltningsselskap, uten tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning, kan tilby de nevnte formene for tilleggstjenester, så fremt disse bare ytes i Norge. Tilsynet uttaler i denne forbindelse:

«Slik art. 5 er formulert, vil forvaltningsselskapet imidlertid ikke tilfredsstille direktivets regler om organisering av forvaltningen av UCITS. Dette innebærer at fond forvaltet av et slikt selskap neppe vil kunne tilbys grensekryssende. Kredittilsynet har tidligere lagt til grunn at reglene for organisering av selve forvaltningsselskapet bør følge direktivet, slik at det ikke oppstår et regime hvor enkelte forvaltningsselskap, som følge av sin organisering, ikke har adgang til å selge sine fond grensekryssende, selv om fondet isolert sett tilfredsstiller direktivkravene. Kredittilsynet vil på denne bakgrunn foreslå at det ikke åpnes for en slik nasjonal løsning.»

Tilsynet skriver videre følgende om bakgrunnen for direktivets regler om at de nevnte tilleggstjenestene bare kan tilbys av forvaltningsselskap for fond med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning:

«Det kan reises spørsmål om hva som er begrunnelsen for at adgang til å yte de nevnte tilleggstjenester skal være avhengig av at foretaket både kan forestå aktiv forvaltning og fondsforvaltning. Dette er ikke nærmere omtalt i direktivets fortale. Der foretaket autoriseres til også å drive aktiv forvaltning, fremgår det imidlertid at enkelte av bestemmelsene i ISD skal gjelde for foretaket. Dette gjelder blant annet artiklene 10 og 11, om organisering og god forretningsskikk. I disse artiklene gis det blant annet regler som er direkte relevante for rådgivningstjenesten, og også bestemmelser om hvordan kunders midler skal oppbevares. Sistnevnte bestemmelser vil være relevante i forhold til oppbevaring og forvaltning av fondsandeler for kunder.»

9.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget om at forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning skal kunne tilby tilleggstjenester i form av investeringsrådgivning, og oppbevaring og forvaltning av fondsandeler i andre fond enn de forvaltningsselskapet selv forvalter.

Skattedirektoratet har imidlertid i sin høringsuttalelse vist til at det fremlagte forslag åpner for at forvaltningsselskap skal kunne opptre som «forvalter/ nominee» på vegne av kunder i andelsregisteret til et annet fond. En forutsetning for Skattedirektoratets tilslutning til et slikt forslag er at likningskontrollen ikke påvirkes negativt. Opplysnings- og oppgaveplikten må bestå uendret. Videre peker direktoratet på at med den virksomhetsutvidelse det omhandlede direktiv åpner for, vil norske skatteytere kunne kontrahere nye tjenester hos tilbydere fra andre EØS-land. De problemstillinger dette reiser for likningskontrollen inngår i et større hele. Direktoratet antar at en mest hensiktsmessig kan arbeide med disse problemstillingene uavhengig av nærværende lovendringsforslag.

Skattedirektoratet gjør også oppmerksom på at endring i oppgavetyper kan ha systemmessige konsekvenser. Direktoratet forutsetter at Finansdepartementet tar hensyn til dette ved fastsettelse av ikrafttredelsestidspunkt.

Verdipapirsentralen påpeker i sin høringsuttalelse at etter lov om verdipapirsentral av 14. juni 1985 nr. 62 (verdipapirsentralloven) kan forvaltningsselskap for verdipapirfond være kontofører for så vidt gjelder fondsandeler i fond forvaltningsselskapet selv forvalter. Sentralen viser til at det på bakgrunn av forslaget til endring i verdipapirfondloven, vil være behov for at selskapene kan drive utvidet kontoførervirksomhet ved å være kontofører for investorer som benytter seg av tilbudene om investeringsrådgivning, samt oppbevaring og forvaltning av fondsandeler i andre fond enn de forvaltningsselskapet selv forvalter. Ifølge sentralen er dette en naturlig følge av virksomhetsutvidelsen. Sentralen viser videre til at verdipapirsentralloven er avløst av lov om registrering av finansielle instrumenter av 5. juni 2002 nr. 64 og uttaler:

«Den nye loven har ikke noen tilsvarende begrensing som verdipapirsentralloven, og vi tar derfor sikte på å akseptere eventuell utvidet kontoførervirksomhet (registerfører etter den nye lovens språkbruk) som nevnt for selskapene som berøres.»

Statistisk sentralbyrå gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at den foreslåtte endringen i virksomhetsreglene for forvaltningsselskapene, vil medføre et behov for mer omfattende regnskapsrapportering fra forvaltningsselskapene, mer på linje med regnskapsrapporteringen fra verdipapirforetakene. Dagens rapportering til Kredittilsynet tilfredsstiller ifølge byrået ikke kravene i nasjonalregnskapet eller i strukturforordningen. SSB ønsker på denne bakgrunn et samarbeid med Kredittilsynet om å utarbeide balanse og resultatregnskap som kan tilfredsstille både tilsyns- og statistikkbehov. Slik samordning anses viktig for å hindre dobbeltrapportering fra rapportørene, jf. lov om 6. juni 1997 nr. 35 om oppgaveregisteret.

Verdipapirfondenes Forening viser til at Kredittilsynet, med henvisning til UCITS-direktivet, har foreslått at adgang til å tilby tilleggstjenester kun skal gjelde for forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. Foreningen uttaler i denne forbindelse:

«Vi bestrider ikke direktivteksten på dette punktet, men vil reise spørsmålet om hvordan dette vil forholde seg til departementets uttalelse i avsnitt 3.8.4 i Ot. prp. nr. 98 (2000-2001) om en oppmykning av forvaltningsselskapenes adgang til å kunne drive tilknyttet virksomhet. Vi forstår disse uttalelsene fra departementet (som også fikk tilslutning under behandlingen av proposisjonen i Stortinget) som et meget klart politisk signal om en ønsket utvidelse av virksomhetsreguleringen i forhold til hva som inntil da fulgte av gjeldende rett. Med basis i de nye direktivbestemmelsene på dette punktet fortoner det seg således uklart hvilke tilknyttede virksomheter et fondsforvaltningsselskap som ikke tilbyr individuell porteføljeforvaltning vil kunne få adgang til å tilby. Etter vårt syn er det vanskelig å forstå hva som ev. skulle være begrunnelsen for at adgangen til å yte investeringsrådgivning og nominee skal være avhengig av hvorvidt foretaket driver aktiv forvaltning og fondsforvaltning. Heller ikke Kredittilsynet synes å ha noen formening om begrunnelsen for dette.»

Foreningen tilrår på denne bakgrunn at adgangen til å drive tilknyttet virksomhet så langt som mulig gjøres uavhengig av om forvaltningsselskapet bare driver fondsforvaltning eller om det driver både fondsforvaltning (kollektiv) og individuell forvaltning.

Den Norske Advokatforening har uttalt seg skeptisk til Kredittilsynets forslag om å la verdipapirhandelloven §§ 7-5, hele kapittel 8 med unntak av § 8-1, og hele kapittel 9, 10 og 11 få anvendelse for foretak som tilbyr oppbevaring og forvaltning av fondsandeler. Foreningen kan ikke se at det er behov for dette.

9.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om at forvaltningsselskap med tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning skal kunne tilby investeringsrådgivning samt oppbevaring og forvaltning av fondsandeler. Slike tjenester kan i dag tilbys av verdipapirforetak med hjemmel i verdipapirhandelloven § 8-1. Departementet kan ikke se at det foreligger forehold som tilsier at direktivets valgmulighet på dette punktet ikke benyttes.

Departementet slutter seg også til Kredittilsynets vurdering av at forvaltningsselskap uten tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning, ikke skal kunne tilby investeringsrådgivning samt oppbevaring og forvaltning av andre fond enn de selv forvalter. Det vises til Kredittilsynets begrunnelse på dette punkt som departementet slutter seg til.

Verdipapirfondenes Forening har vist til at en i Ot.prp. nr. 98 (2000-2001) ga uttrykk for at hensynet til å sikre gode og effektive forvaltningsmiljøer kan tilsi en oppmykning av den gjeldende virksomhetsbegrensningen for forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Departementet finner grunn til å påpeke at forslaget som nå fremmes innebærer en vesentlig utvidelse av forvaltningsselskapenes virksomhetsområde. Det vises for øvrig til at en ytterligere utvidelse ikke kan anses å være i samsvar med direktivet, jf. Kredittilsynets omtale av dette.

Skattedirektoratet har i sin høringsuttalelse vist til at det fremlagte forslag åpner for at forvaltningsselskap skal kunne opptre som «forvalter/nominee» på vegne av kunder i andelsregisteret til et annet fond, og at en forutsetning for Skattedirektoratets tilslutning til forslaget er at likningskontrollen ikke påvirkes negativt. Tidligere fulgte det av verdipapirfondloven § 6-4 at andelseiere i verdipapirfond forvaltet av norske forvaltningsselskaper pliktet å la seg registrere i eget navn i forvaltningsselskapets andelseierregister. Bestemmelsen var således til hinder for at forvaltningsselskap eller andre kunne opptre som forvalter for andre ved å stå på som forvalter i et andelseierregister. Ved lov 5. juli 2001 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter ble det imidlertid inntatt et nytt fjerde ledd i § 6-4 i verdipapirfondloven slik at «(e)n forvalter kan føres inn i den fortegnelse som er nevnt i første ledd i stedet for andelseier etter nærmere regler gitt av Kongen.» Hensynet til skattekontroll vil kunne ivaretas i forskrift til denne bestemmelsen. Utkast til slik forskrift har vært på høring og er for tiden til behandling i departementet.

Verdipapirsentralen har vist til at det foreliggende forslaget medfører at selskapene må ha mulighet til å være kontofører for investorer som benytter seg av tilbudene om investeringsrådgivning med tilleggstjenester. Ifølge sentralen er den nye verdipapirsentralloven ikke er til hinder for dette og sentralen tar sikte på å akseptere slik kontoførervirksomhet. Av § 6-5 i lov av 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter følger det at verdipapirregisteret selv fastsetter regler om organiseringen av registreringsvirksomheten, herunder bruk av eksterne registerførere. Det er således riktig at det i utgangspunktet vil være opp til registeret å vurdere om de aktuelle forvaltningsselskapene skal få være kontofører for investorene i disse tilfellene. På den annen side er det grunn til å merke seg at § 1-2 i samme lov fastsetter at reglene for et verdipapirregister sin virksomhet skal godkjennes av Kredittilsynet.

Statistisk sentralbyrå har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at forslaget til utvidelse av virksomhetsreglene for forvaltningsselskapene fører til et behov for mer omfattende regnskapsrapportering fra forvaltningsselskapene. Departementet tar dette til etterretning.

Den Norske Advokatforening har anført at det ikke er behov for at forvaltningsselskap som ønsker å forestå oppbevaring og forvaltning av andeler i verdipapirfond, i tillegg til å oppfylle de alminnelige kravene i verdipapirfondloven, også skal oppfylle kravene etter verdipapirhandelloven § 7-5, kapittel 8 med unntak av § 8-1, kapittel 9, 10 og 11, samt forskrifter i medhold av disse reglene. Foreningen synes imidlertid ikke å ha innvendinger mot at forvaltningsselskap som tilbyr individuell porteføljeforvaltning underlegges de nevnte bestemmelsene. Departementet finner i denne forbindelse grunn til å påpeke at det følger av EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF artikkel 5 nr. 3 b) og den foreslåtte bestemmelsen i verdipapirfondloven § 2-1 nytt fjerde ledd at oppbevaring og forvaltning av fondsandeler bare kan tilbys av forvaltningsselskap dersom selskapet har tillatelse til å tilby individuell porteføljeforvaltning. De bestemmelser som foreslås gitt anvendelse for slike selskap bør etter departementets oppfatning også få anvendelse for virksomhet som består i utøvelse av slike tilleggstjenester. Dette samsvarer med verdipapirhandellovens system hvor bestemmelsene også får anvendelse for tilleggstjenester etter § 8-1. Departementet har dessuten vanskelig for å se hvorfor ikke for eksempel bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 9-7 om oppgaveplikt også skulle få anvendelse for tilleggstjenester.

10 Adgangen til å tilby tjenester knyttet til varederivater

10.1 Gjeldende rett

10.1.1 Norsk rett

Verdipapirfondloven § 2-7 tredje ledd første punktum fastsetter at et forvaltningsselskap ikke kan drive annen virksomhet enn verdipapirfondsforvaltning.

I henhold til verdipapirfondloven § 4-5 kan kapitalinnskudd i verdipapirfond ikke plasseres i varederivater. Bestemmelsen fastsetter at kapitalinnskudd i verdipapirfond bare kan plasseres i omsettelige verdipapirer som nevnt i lov om verdipapirhandel § 1-2 tredje ledd, verdipapirfondsandeler, pengemarkedsinstrumenter, opsjons- og terminkontrakter knyttet til omsettelige verdipapirer, valutatermin- og valutaopsjonskontrakter til sikring av valutaeksponering i fondets øvrige plasseringer og andre finansielle instrumenter etter forskrift fastsatt av departementet. Det er ikke i forskrift etter denne bestemmelsen fastsatt at kapitalinnskudd i verdipapirfond kan plasseres i varederivater. Som vist ovenfor følger det av § 4-5 at kapitalinnskudd i verdipapirfond (med visse begrensninger etter gjeldende § 4-8 fjerde ledd) kan plasseres i andre verdipapirfond (fond i fond). Denne adgangen er ikke begrenset til fond som investerer i de ovenfornevnte instrumenter. § 4-5 er derfor ikke til hinder for at et verdipapirfond investerer i et annet fond som har investert i varederivater. Dette vil kunne være aktuelt ved investering i utenlandske fond som er underlagt andre regler enn de norske.

10.1.2 EØS-regler

Ved EØS-reglene som svarer til direktiv 2001/107/EF ble det åpnet for at forvaltningsselskap for fond, i medhold av EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF artikkel 5 nr. 3, i tillegg til verdipapirfondsforvaltning skal kunne drive individuell porteføljeforvaltning, investeringsrådgivning, samt oppbevaring og forvaltning av fondsandeler i tilknytning til de finansielle instrumenter som er omhandlet i vedlegget til Investeringstjenestedirektvet (ISD) del B. Listen i ISD omfatter ikke varederivater. Dette innebærer at forvaltningsselskap ikke kan tilby individuell porteføljeforvaltning eller investeringsrådgivning i relasjon til varederivater i medhold av EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF.

Av artikkel 19 i direktiv 85/611/EØF følger at kapitalinnskudd i UCITS-fond ikke kan plasseres i varederivater. På den annen side følger det av artikkel 5 nr. 2 at forvaltningsselskapene i tillegg til UCITS-fond, kan forvalte fond som ikke er omfattet av direktivet og som ikke kan markedsføres i medhold av dette, forutsatt at disse fondene er underlagt tilsyn. Sistnevnte type fond kan blant annet være fond som investerer i varederivater.

10.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår at forvaltningsselskap skal kunne tilby individuell porteføljeforvaltning og investeringsrådgiving vedrørende finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd nr. 1 til 8, herunder varederivater.

I begrunnelsen for denne delen av forslaget skriver Kredittilsynet blant annet:

«I motsetning til ISD, inneholder UCITS-direktivet egne regler som begrenser virksomheten. Dette medfører at foretak som ønsker å tilby sine tjenester utenfor Norge i medhold av direktivet, ikke skal ha adgang til å yte noen annen virksomhet enn det som uttrykkelig fremgår av direktivet. Det må derfor vurderes om denne begrensningen innebærer at det verken skal kunne drives rådgivning eller aktiv forvaltning i varederivater, dersom foretaket ønsker å tilby sine tjenester grensekryssende, heller ikke for norske kunder.

UCITS-direktivet stenger ikke for forvaltning av fond som ikke tilfredsstiller kravene i direktivet, jf. direktiv 2001/107 art. 5 nr. 2. Følgelig kan forvaltningsselskap for fond uhindret forvalte fond som investerer i varederivater. Det ville gi dårlig sammenheng, både med denne delen av UCITS-direktivet, og med ISD, om direktivet skulle tolkes dithen at individuell forvaltning og for rådgivning ikke skulle kunne omfatte varederivater. I tillegg vises det til at slike instrumenter nå er foreslått omfattet av ISDs liste over finansielle instrumenter.»

Kredittilsynet foreslår således ikke noen særlig begrensning for forvaltningsselskapene vedrørende varederivater. Tilsynet presisere imidlertid at tjenester tilknyttet slike finansielle instrumenter ikke vil kunne selges grensekryssende i medhold av UCITS-direktivet.

10.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har kommentert denne delen av Kredittilsynets forslag.

10.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om at forvaltningsselskap skal kunne tilby individuell porteføljeforvaltning og investeringstjenester som omfatter alle de finansielle instrumenter som er nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd, herunder varederivater. Det vises til Kredittilsynets begrunnelse for forslaget som departementet slutter seg til.

11 Grensekryssende virksomhet og filialetablering i Norge

11.1 Gjeldende rett

11.1.1 Norsk rett

I verdipapirfondloven §§ 6-11 flg. er det gitt bestemmelser om adgang til å markedsføre verdipapirfond i Norge. § 6-11 fastsetter at verdipapirfond og tilsvarende utenlandsk innretning (utenlandsk verdipapirfond) bare kan markedsføres i Norge i henhold til bestemmelsene i lovens §§ 6-11 til 6-15. Av § 6-12 følger det at verdipapirfond organisert etter verdipapirfondloven kan markedsføres i Norge. I § 6-13 første punktum er det fastsatt at også utenlandske verdipapirfond kan markedsføres i Norge etter tillatelse gitt av tilsynsmyndigheten. Utenlandske verdipapirfond hjemmehørende i en stat som er part i EØS-avtalen kan på visse vilkår angitt i § 6-14 markedsføres i Norge en måned etter at forvalteren av fondet har gitt tilsynsmyndigheten melding om planene om å markedsføre fondet i Norge.

Ved lovendring 15. juni 2001 nr. 48 ble det tilføyd to nye bestemmelser (§§ 2-12 og 2-13) i verdipapirfondloven kapittel 2. Bestemmelsene implementerer de endringene i artikkel 6, 6a og 6b i EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF, som ble foretatt ved direktiv 2001/107/EF. Det vises til Ot.prp. nr. 98 (2000-2001) punkt 3.9 hvor det er vist til det den gang foreliggende forslaget til endring i direktiv 85/611/EØF. I § 2-12 er det gitt regler om adgangen for UCITS-foretak til å drive verdipapirfondsforvaltning i Norge direkte fra forretningssted i annen EØS-stat eller gjennom etablering av filial i Norge. I § 2-13 er det gitt regler om adgangen for andre utenlandske forvaltningsselskaper til å drive verdipapirfondsforvaltning i Norge direkte fra forretningssted i annen EØS-stat eller gjennom etablering av filial her. Bestemmelsene er ikke trådt i kraft.

11.1.2 EØS-rett

I artikkel 6, 6a og 6b i EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF etter endringene ved direktiv 2001/107/EF er det gitt regler om adgangen for forvaltningsselskap med tillatelse i en EØS-stat til å drive virksomhet i annen EØS-stat. Foretak som oppfyller direktivets krav kan etter disse reglene drive virksomhet etter direktivet enten gjennom filial i annen EØS-stat (artikkel 6a) eller ved grenseoverskridende tjenesteyting fra selskapets hjemstat (artikkel 6b). Det er ikke nødvendig for slike selskap å søke om tillatelse i det andre landet (vertsstaten). Forutsatt at direktivets øvrige krav er oppfylt er det tilstrekkelig at det sendes melding til myndigheten i selskapets hjemland som etter nærmere angitte regler skal orientere myndighetene vertsstaten.

11.2 Kredittilsynets forslag

På bakgrunn av forslaget til endring av reglene i verdipapirfondloven § 2-1 om hvilken virksomhet som kan drives av forvaltningsselskaper for fond, foreslår Kredittilsynet en presisering av ordlyden i §§ 2-12 og 2-13. Det foreslås at bestemmelsene i stedet for å regulere adgangen til å drive verdipapirfondsforvaltning, skal regulere adgangen til drive virksomhet som beskrevet i direktiv 85/611/EØF.

11.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til Kredittilsynets forslag på dette punkt.

11.4 Departementets vurdering

Adgangen for forvaltningsselskaper hjemmehørende i andre EØS-stater til å drive virksomhet i Norge direkte fra forretningssted i annen EØS-stat eller gjennom etablert filial i Norge ble innført i verdipapirfondloven § 2-12 ved lovendring 15. juni 2001 nr. 48. Bestemmelsen har ikke trådt ikraft, jf. ovenfor. Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om å presisere ordlyden i bestemmelsen slik at utenlandske forvaltningsselskaper gis eksplisitt adgang til å tilby individuell porteføljeforvaltning med videre ved grenskryssende tjenesteyting eller gjennom etablering av filial. Det foreslås enkelte tekniske endringer i Kredittilsynets forslag.

Tilsvarende endring er foreslått av Kredittilsynet i § 2-13. Denne bestemmelsen regulerer adgangen for andre utenlandske verdipapirfond enn de fra EØS-stater, til å drive virksomhet i Norge. Også her ble det allerede ved lovendringen 15. juni 2001 åpnet for at selskapene kan drive virksomhet i Norge grensekryssende eller gjennom filial. Slike selskap må i motsetning til selskap hjemmehørende i EØS-stater søke Kredittilsynet om tillatelse. Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om at også denne bestemmelsen presiseres slik at den også omfatter individuell porteføljeforvaltning og tilleggstjenester.

12 Grensekryssende virksomhet og filialetablering fra norsk forvaltningsselskap

12.1 Gjeldende rett

12.1.1 Norsk rett

Lov om verdipapirfond § 2-7 femte ledd fastsetter at et forvaltningsselskap ikke kan igangsette virksomhet i annen stat som er part EØS-avtalen, uten at melding er sendt til tilsynsmyndigheten. Bestemmelsen gjelder for forvaltningsselskap med tillatelse etter verdipapirfondloven § 2-1. Med «tilsynsmyndigheten» menes Kredittilsynet.

12.1.2 EØS-regler

I artikkel 6a i EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF etter endringen ved direktiv 2001/107/EF er det gitt regler om filialetablering i en annen EØS-stat. Det skal sendes melding til tilsynsmyndighetene i hjemlandet som kan kreve en del nærmere angitte opplysninger. Melding skal også sendes ved endring av opplysninger som tidligere er gitt til tilsynsmyndigheten etter denne bestemmelsen. Artikkel 6a inneholder videre en rekke bestemmelser om myndighetenes behandling av en slik melding, herunder om oversendelse av opplysningene til myndighetene i vertstaten, om saksbehandlingsfrister og om når virksomheten kan starte opp. Det følger av artikkel 6a nr. 7 at myndighetene i hjemlandet skal informere myndighetene i vertslandet dersom det skjer endring i opplysninger som er oversendt sistnevnte i medhold av artikkel 6a.

I artikkel 6b er det gitt regler om prosedyren ved etablering av grensekryssende virksomhet. Det følger av artikkel. 6b nr. 5 at den meldingsprosedyre som er fastsatt i denne artikkelen også skal gjelde for forvaltningsselskap som delegerer markedsføringen av andelene i vertslandet til tredje mann.

12.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår at det i en ny § 2-9 gis regler om at forvaltningsselskap som ønsker å drive virksomhet i annen EØS-stat skal gi Kredittilsynet melding om dette med videre. Bestemmelsen implementerer artikkel 6a og 6b i EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF. Kredittilsynet viser til at bestemmelsene i disse EØS-reglene er parallelle med de bestemmelser som gjelder for verdipapirforetak, jf. verdipapirhandelloven § 7-6. Forslaget til ny § 2-9 i verdipapirfondloven er derfor utformet etter mønster av disse reglene. Dagens bestemmelse i § 2-7 femte ledd foreslås opphevet.

Det foreslås at det fastsettes at forvaltningsselskap som ønsker å utøve virksomhet i annen EØS-stat, enten ved etablering av filial eller direkte fra forretningssted i Norge (grensekryssende virksomhet), skal gi tilsynsmyndigheten melding om dette. Meldingen skal inneholde opplysninger om hvor forvaltningsselskapet har til hensikt å utøve virksomhet, og en virksomhetsplan der det særlig angis hvilke tjenester som skal ytes.

Melding om etablering av filial skal etter forslaget også inneholde opplysninger om hvordan filialen skal være organisert, adresse i vertsstaten der dokumenter kan innhentes, og navnene på de personer som utgjør filialens ledelse.

Ved melding om utøvelse av virksomhet direkte fra forretningssted i Norge skal tilsynsmyndigheten innen en måned etter å ha mottatt meldingen, oversende den til vedkommende myndigheter i vertsstaten og underrette forvaltningsselskapet om dette. Forvaltningsselskapet kan fra dette tidspunkt yte de aktuelle tjenester i vertsstaten.

Ved melding om etablering av filial i annen EØS-stat skal tilsynsmyndigheten innen tre måneder etter å ha mottatt meldingen, oversende den til vedkommende myndigheter i vertsstaten og underrette forvaltningsselskapet om dette. Tilsynsmyndigheten skal etter forslaget også oversende opplysninger om eventuelle erstatningsordninger som har til formål å verne filialens kunder. Så snart vertsstatens myndigheter har gitt opplysninger om de vilkår som skal gjelde for forvaltningsselskapet, herunder reglene om god forretningsskikk, skal filialen kunne etableres og starte sin virksomhet. Tilsvarende gjelder dersom det ikke er mottatt noen opplysninger fra vertsstatens myndigheter innen to måneder etter at de har mottatt melding fra tilsynsmyndigheten.

I bestemmelsens sjette ledd foreslås det at oversendelse til vertsstatens myndigheter ved melding om filialetablering, ikke skal foretas dersom tilsynsmyndigheten har grunn til å betvile at forvaltningsselskapets administrative organisering eller økonomiske stilling er god nok, tatt i betraktning den virksomhet som er planlagt. Tilsynsmyndighetens beslutning skal i slike tilfelle begrunnes overfor forvaltningsselskapet innen tre måneder etter at tilsynsmyndigheten har mottatt alle opplysninger i saken.

Det foreslås videre at forvaltningsselskapet, ved endring av opplysninger gitt til tilsynsmyndighetene etter de ovennevnte bestemmelsene, skal gi skriftlig melding om dette til tilsynsmyndigheten og vedkommende myndigheter i vertsstaten før endringen foretas. Der det er etablert filial i annen EØS-stat skal melding gis minst en måned før endring foretas.

Dersom det foretas endringer i opplysninger som er gitt om eventuelle erstatningsordninger som har til formål å verne filialens kunder, skal tilsynsmyndigheten etter forslaget underrette vertsstatens myndigheter

Kredittilsynet foreslår også en endring i gjeldende § 2-9 verdipapirfondloven. Det foreslås et nytt fjerde ledd i bestemmelsen som fastsetter at dersom tillatelsen til et forvaltningsselskap for verdipapirfond som driver virksomhet i en annen EØS-stat bortfaller eller tilbakekalles, skal vedkommende myndigheter i vertstaten underrettes. Forslaget implementerer EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF etter endringen ved direktiv 2001/107/EF artikkel 6a nr. 7.

12.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til denne delen av Kredittilsynets forslag.

12.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag til ny bestemmelse om forvaltningsselskap som ønsker å drive virksomhet i annen EØS-stat. Det foreslås at denne bestemmelsen inntas som en ny § 2-8a i verdipapirfondloven. Departementet slutter seg også til forslaget til endring i verdipapirfondloven § 2-9. Det vises til at forslagene implementerer EØS-reglene som svarer til direktiv 85/611/EØF og er utformet etter mønster av gjeldende bestemmelse i verdipapirhandelloven § 7-6.

Artikkel 6b nr. 5 som fastsetter at den meldingsprosedyre som er fastsatt i denne artikkelen også skal gjelde for forvaltningsselskap som delegerer markedsføringen av andelene i vertslandet til tredjemann, synes ikke å være implementert i Kredittilsynets forslag. Departementet foreslår at denne bestemmelsen implementeres i verdipapirfondloven ved at det presiseres i § 2-8a at den meldingsprosedyre som oppstilles i bestemmelsen også gjelder for de tilfeller hvor forvaltningsselskapet delegerer markedsføringen av andelene i et annet EØS-land til tredjemann.

13 Endringer i investeringsområdet

13.1 Pengemarkedsinstrumenter og regulert marked

13.1.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Etter verdipapirfondloven § 4-5 første ledd nr. 3 kan kapitalinnskudd i verdipapirfond plasseres i «pengemarkedsinstrumenter». Loven definerer ikke begrepet nærmere. Forarbeidene til bestemmelsen gir heller ikke holdepunkter for hva som regnes som pengemarkedsinstrumenter. Pengemarkedsinstrumenter regnes som finansielt instrument, jf. § 4-5 første ledd nr. 3.

Verdipapirfondloven § 4-6 første ledd nr. 1 til 4 stiller krav til hvilke markeder de finansielle instrumentene er opptatt til notering eller omsettes på. Det stilles krav til notering eller omsetning på børs eller annet regulert marked som fungerer regelmessig og er åpent for allmennheten i stater som er medlem av EØS-avtalen, eller stater som ikke er medlem i EØS-avtalen, dersom børs og marked er angitt i verdipapirfondets vedtekter eller godkjent av tilsynsmyndigheten. § 4-6 første ledd nr. 4 åpner for plassering i ikke noterte, nyutstedte finansielle instrumenter dersom utstedelsesvilkårene inneholder bindende tilsagn om at det vil bli søkt om opptak til offisiell notering på slik børs eller marked som over nevnt. Opptak til offisiell notering må ha funnet sted senest innen ett år fra tegningsfristens utløp. Etter § 4-6 annet ledd kan likevel verdipapirfond investere inntil 10 prosent av fondets eiendeler i andre finansielle instrumenter, herunder unoterte pengemarkedsinstrumenter. Etter § 4-6 tredje ledd kan Kredittilsynet gi samtykke til etablering av nasjonale fond som fraviker bestemmelsene i § 4-6.

EØS-rett

Etter gjeldende EØS-regler som svarer til rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet), er det alminnelige investeringsområdet for verdipapirfond knyttet til omsettelige verdipapirer. Begrepet «omsettelige verdipapirer» er ikke nærmere definert. Det har ikke vært klart om pengemarkedsinstrumenter omfattes av begrepet og praktiseringen har vært forskjellig i ulike land. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/108/EF om endring av rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) innfører imidlertid i artikkel. 1 nr. 8 en definisjon av «omsettelige verdipapirer». Pengemarkedsinstrumenter faller utenfor denne definisjonen. Videre har direktivet artikkel 19 nr. 1 til nå stilt krav til at verdipapirene må være notert på eller handlet på et regulert marked. Andre plasseringer har etter artikkel 19 nr. 2 a) vært begrenset til 10 % av fondets midler. På bakgrunn av at pengemarkedsinstrumenter som regel omsettes i et unotert marked, har derfor pengemarkedsinstrumenter utgjort et begrenset investeringsområde etter direktivet. Direktivet artikkel 19 nr. 1 a) til c) utvider det generelle investeringsområdet til å omfatte pengemarkedsinstrumenter notert på et regulert marked på lik linje med omsettelige verdipapirer notert på et regulert marked. Videre utvides det generelle investeringsområdet til å omfatte pengemarkedsinstrumenter som ikke er notert på et regulert marked dersom utsteder oppfyller nærmere bestemte vilkår i artikkel 19 nr. 1 h). Direktivet artikkel 1 nr. 9 inntar en definisjon av pengemarkedsinstrumenter. Instrumentene er definert slik at disse normalt handles på pengemarkedet, er likvide og kan verdifastsettes til enhver tid. Definisjonen skal omfatte pengemarkedsinstrumenter som omsettes både på regulert og uregulert marked.

Direktivet artikkel 19 nr. 1 a) til d) gir regler om de regulerte markedene som verdipapirene og pengemarkedsinstrumentene omsettes på. Markedene har frem til nå vært angitt i tre alternativer: a) børs innenfor EØS, b) et annet regulert marked innenfor EØS og c) et tilsvarende marked utenfor EØS. Direktivet bokstav d) inneholder en særregel for nyutstedte verdipapirer. Direktivet artikkel 19 nr. 1 bokstav a) er endret til «regulert marked i betydningen av artikkel 1 (13) i ISD» (Investeringstjenestedirektivet, rådsdirektiv 93/22/EØF). Direktivets bokstav b) omfatter verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter som omsettes på et annet regulert marked innenfor EØS enn på de regulerte markeder tilsvarende definisjonen i ISD som faller inn under bokstav a). Det er for øvrig ikke gjort endringer i bokstav c) og d).

13.1.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår at det i verdipapirfondloven § 4-5 nytt femte ledd inntas en definisjon av pengemarkedsinstrumenter, tilsvarende direktivets definisjon. For at verdipapirfondloven skal bli i samsvar med direktivet og legge til rette for økt plassering i unoterte pengemarkedsinstrumenter (uten at plasseringen inngår i 10 prosent begrensningen i verdipapirfondloven § 4-6 annet ledd), foreslår Kredittilsynet at endringsdirektivets vilkår for investeringer i det unoterte markedet tas inn i verdipapirfondloven. Ettersom dette gjelder betingelser for å kunne investere i pengemarkedsinstrumenter i det unoterte markedet, foreslår Kredittilsynet at vilkårene tas inn i verdipapirfondloven § 4-6 om markeder (nytt annet ledd). Kredittilsynet foreslår videre at det inntas en bestemmelse i § 4-5 som gir tilsynsmyndigheten adgang til å gi samtykke til etablering av verdipapirfond som fraviker hovedreglene for plassering i pengemarkedsinstrumenter. I tilfelle vil det være snakk om et nasjonalt fond.

Kredittilsynet foreslår videre at verdipapirfondloven § 4-6 første ledd nr. 1 endres tilsvarende som artikkel 19 nr. 1 bokstav a) for å skille de regulerte markeder som faller inn under ISDs definisjon av regulert marked fra de andre regulerte markeder innenfor EØS. Endringen vil medføre at i tillegg til børser vil autoriserte markedsplasser falle inn under første ledd nr. 1.

13.1.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynetuttaler i brev til departementet 19. desember 2002 at forslaget til verdipapirfondloven ny § 4-6 første ledd nr. 1 (som gjennomfører direktivet artikkel 19 nr. 1 bokstav a) også bør inneholde en henvisning til lov om børsvirksomhet 17. november 2000 nr. 80 (børsloven) § 2-1 fjerde ledd. Kredittilsynet viser til at de i høringsnotatet har lagt til grunn at i tillegg til børser vil autoriserte markedsplasser falle inn under de regulerte markeder som tilsvarer definisjonen av regulert marked i ISD artikkel 1 nr. 13. Kredittilsynet viser til Ot. prp. nr. 73 (1999-2000) lov om børsvirksomhet m.m. side 37 der det er uttalt:

«Det legges opp til at reglene for både virksomhet som børs og som autorisert markedsplass skal oppfylle EØS-reglenes krav til nasjonal regulering av regulert marked. ...Disse vilkårene vil være oppfylt for autoriserte markedsplasser og børser etter børsloven.»

Det vises også til børsloven § 2-1 fjerde ledd hvor det heter: «Med regulert marked menes foretak med tillatelse som børs eller autorisert markedsplass».Børs og autorisert markedsplass er definert i børsloven § 1-3. Kredittilsynet antar at det for så vidt gjelder verdipapirfondsinvesteringer i det norske markedet er en fordel om verdipapirfondloven implementerer UCITS-direktivet ved å henvise til de relevante bestemmelsene i børsloven. I tillegg foreslås fortsatt en henvisning til Investeringstjenestedirektivet av hensyn til investeringer i det utenlandske markedet.

Justisdepartementet bemerker at det er henvist til direktiver i forslag til ny § 4-6 første ledd nr. 1. Justisdepartementet uttaler at av hensyn til lovens tilgjengelighet og faren for at det oppstår tvil om hva som er gjennomført i norsk rett, bør man unngå å henvise til direktiver, og i stedet vise til norske gjennomføringsbestemmelser. Dersom det ikke finnes adekvate bestemmelser å vise til, bør man i stedet vurdere å ta inn en presisering av hva man sikter til i ordlyden, uten å vise til direktivet.

For øvrig har ingen høringsinstanser merknader til Kredittilsynets forslag.

13.1.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i det vesentlige til Kredittilsynets forslag, slik at pengemarkedsinstrumenter omfattes av verdipapirfonds generelle investeringsområde og at de regulerte markeder som faller inn under investeringstjenestedirektivets (ISDs) definisjon av regulert marked skilles fra andre regulerte markeder innenfor EØS. Departementet viser til at forslaget i all hovedsak er utarbeidet på bakgrunn av endringene i EØS-reglene som svarer til råds- og europaparlamentsdirektiv 2001/108/EF om endring av rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) med formål om å gjennomføre direktivforpliktelsene.

Departementet viser til Kredittilsynets forslag om at det i verdipapirfondloven § 4-6 første ledd nr. 1 inntas en henvisning til børsloven § 2-1 fjerde ledd og § 1-3. Det er etter departementets vurdering fornuftig at det inntas en henvisning til de relevante bestemmelsene i børsloven. Departementet foreslår at henvisningen inntas i forslaget § 4-6 første ledd nr. 1.

Når det gjelder henvisningen til ISD artikkel 1 (13) er en slik henvisning etter departementets vurdering nødvendig for investeringer i utlandet. En henvisning kun til norske regler ville ikke omfattet tilsvarende markeder i andre EØS-stater. Departementet har vurdert om kravene i ISD artikkel 1 (13) kunne vært inntatt direkte i ordlyden, men har kommet til at ordlyden i så fall ville blitt svært omfattende. Departementet viser videre til at begrepet «regulert marked» i ISD artikkel 1 (13) er et innarbeidet begrep på området for finansielle tjenester. Faren for at det oppstår tvil om hva som er gjennomført i norsk rett synes etter departementets vurdering ikke stor. Departementet foreslår således å beholde henvisningen til rådsdirektiv 93/22/EØF artikkel 1 nr. 13.

Departementet foreslår for øvrig noen presiseringer i ordlyden i § 4-6 nytt annet ledd. Det vises til lovforslagets § 4-5 nytt femte og åttende ledd og § 4-6 første ledd samt nytt annet ledd. Det vises videre til kapittel 14 om endringer i reglene om plasseringsbegrensninger.

13.2 Verdipapirfondsandeler og bankinnskudd

13.2.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Etter verdipapirfondloven § 4-5 første ledd nr. 2 kan kapitalinnskudd i verdipapirfond plasseres i andre verdipapirfondsandeler. Av verdipapirfondloven § 4-8 fjerde ledd går det frem at slike innskudd er begrenset til 5 prosent av fondets eiendeler. Det følger videre av verdipapirfondloven § 4-5 tredje ledd at plassering i verdipapirfond forvaltet av samme forvaltningsselskap forutsetter tillatelse fra Kredittilsynet. Standardvedtektene for verdipapirfond inneholder forbud mot å kreve tegnings- eller innløsningsgebyr for hovedfondets investeringer i underfond forvaltet av samme forvaltningsselskap.

Det følger at verdipapirfondloven § 1-2 første ledd nr. 1 at verdipapirfond er en selvstendig formuesmasse som for det vesentligste består av finansielle instrumenter. Etter verdipapirfondloven § 4-5 fjerde ledd kan et verdipapirfond i tillegg plassere midler som innskudd i bank. Bestemmelsen dekker verdipapirfonds behov for plassering av likviditetsreserver, og bankinnskudd regnes ikke som et alminnelig investeringsalternativ. Bankinnskudd regnes ikke som finansielt instrument etter verdipapirfondloven.

EØS-rett

Etter europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/108/EF om endring av rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) følger det av direktivets artikkel 19 nr. 1 bokstav e) at kapitalinnskudd i verdipapirfond kan investeres i verdipapirfondsandeler. Slike investeringer har til nå vært regulert i særskilt artikkel og ikke vært del av det alminnelige investeringsområdet. Verdipapirfond har kun hatt mulighet for å investere inntil 5 % av fondets eiendeler i andre verdipapirfondsandeler. Endringsdirektivet åpner opp for at fondets verdi i sin helhet kan investeres i andre verdipapirfondsandeler. Dette gjelder imidlertid bare investeringer i andre verdipapirfond som oppfyller UCITS-direktivet. Når det gjelder investeringer i fondsandeler som ikke følger direktivet, innføres i henhold til artikkel 24 nr. 2 en øvre grense på 30 % av det investerende fondets verdi.

Direktivets artikkel 19 nr. 1 bokstav e) stiller opp nærmere vilkår for å kunne investere i andre fondsandeler. Det er et vilkår at underfondet, enten dette er et UCITS eller non-UCITS fond, maksimalt skal kunne investere 10 % i andre verdipapirfond, enten disse fondene igjen er UCITS eller non-UCITS fond.

Videre stilles det særskilte krav til investeringer i fond som ikke følger direktivet. Underfondet må være gitt tillatelse av kompetente myndigheter, være underlagt tilsyn tilsvarende som innenfor EØS, og det skal være etablert et tilsynssamarbeid. Andelshaverne i underfondet må være like godt beskyttet som etter UCITS-direktivet, spesielt når det gjelder bestemmelsene om oppbevaring av midler, lånopptak, långivning og handel med finansielle instrumenter fondet ikke eier. Underfondet skal også være underlagt rapporteringskrav. Slike fond kan ha hjemstat innenfor eller utenfor EØS.

Artikkel 24 nr. 3 inneholdt tidligere begrensninger mht. et verdipapirfonds mulighet for å investere midler i verdipapirfond forvaltet av samme forvaltningsselskap. Disse begrensningene er nå fjernet, men etter artikkel 24 nr. 3 gjelder det fremdeles et forbud mot å kreve tegnings- eller innløsningsgebyr for hovedfondets investeringer i andeler i underfondet, når hovedfond og underfond er forvaltet av samme forvaltningsselskap.

For øvrig er direktivet, som for andre investeringsalternativer, ikke til hinder for at det etableres nasjonale fond som avviker fra ovennevnte regler.

Direktivet artikkel 19 nr. 1 f) åpner for at et verdipapirfonds midler kan investeres som innskudd i kredittinstitusjoner (dvs. banker mv.). Fortalen til direktivet pkt. 8) uttrykker behov for at verdipapirfond skal kunne plassere midler som «bank deposits». Direktivet åpner opp for at fondets verdi i sin helhet kan investeres i slike innskudd. Direktivet artikkel 19 nr. 1 f) oppstiller nærmere betingelser mht. aktuelle kredittinstitusjoner og vilkår som er knyttet til innskuddet. Innskuddet skal tilbakebetales på anmodning eller innen en frist på høyst 12 måneder. Banken skal ha sitt vedtektsmessige hjemsted i en stat som er part i EØS-avtalen eller ha sitt vedtektsmessige hjemsted i en stat hvor banken er underlagt betryggende tilsyn. Det fremgår uttrykkelig av fortalen til endringsdirektivet at verdipapirfond i tillegg kan besitte likvide midler som innskudd i bank.

13.2.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet legger til grunn at det er nødvendig å innta direktivets betingelser i artikkel 19 nr. 1 f) for plassering i andre fondsandeler i lovteksten. Det foreslås å ta kravene inn som § 4-5 nytt tredje ledd. For så vidt gjelder investeringer i verdipapirfondsandeler utenfor EØS-området, foreslår Kredittilsynet en forskriftshjemmel slik at det eventuelt kan gis nærmere regler for slike investeringer. Innholdsmessig hører betingelsene for å plassere et fonds midler i verdipapirfondsandeler inn under § 4-5 om investeringsområde. Kredittilsynet foreslår at bestemmelsene inntas som nytt tredje ledd.

Kredittilsynet viser til at direktivet ikke lenger inneholder begrensninger mht. investeringer i verdipapirfond forvaltet av samme forvaltningsselskap. På denne bakgrunn foreslår Kredittilsynet at § 4-5 gjeldende tredje ledd siste punktum oppheves. Når det ikke lenger vil kreves tillatelse for investeringer innenfor samme forvaltningsselskap, synes det unødvendig at gjeldende bestemmelse i § 4-5 tredje ledd første setning sier at det kan plasseres i verdipapirfondsandeler forvaltet av et annet forvaltningsselskap. Kredittilsynet foreslår derfor at også tredje ledd første punktum oppheves.

Kredittilsynet foreslår videre å innta i lovteksten forbudet i direktivets artikkel 24 nr. 3 mot å kreve tegnings- eller innløsningsgebyr når et fond investerer i fondsandeler forvaltet av samme selskap. Kredittilsynet foreslår at forbudet plasseres i § 4-5 nytt fjerde ledd i tilknytning til den øvrige regulering av fondsandeler.

Kredittilsynet viser til at direktivet nå åpner for at verdipapirfond skal kunne investere inntil 100 % i andre fondsandeler, til forskjell fra i dag kun 5 %. Verdipapirfondloven § 4-6 har ingen uttrykkelig regel om at det kan investeres i andre verdipapirfondsandeler. Paragraf 4-6 gir i dag kun adgang til plassering av inntil 10 % av fondets eiendeler i andre finansielle instrumenter enn de som omfattes av første ledd, det vil si som ikke handles i regulert marked. Utover dette må et fond i dag etableres som nasjonalt fond i henhold til siste ledd i § 4-6. For at det ikke skal være noen tvil om at verdipapirfond skal kunne plassere midler fullt ut i fondsandeler og samtidig etableres som et UCITS-fond, må verdipapirfondlovens bestemmelse om krav til likvid plassering åpne for det. Kredittilsynet foreslår at dette gjøres ved en presisering i § 4-6 fjerde ledd annet punktum om at angivelsen av markeder for øvrig i § 4-6 ikke er til hinder for plasseringer i verdipapirfondsandeler.

Kredittilsynet viser til at de ovennevnte betingelser for plasseringer i verdipapirfondsandeler må være oppfylt for at et verdipapirfond skal være et UCITS-fond. Kredittilsynet vil imidlertid ikke utelukke at det kan være aktuelt å gi tillatelse til etablering av fond som plasserer midlene i andre fondsandeler uten at alle betingelsene som foreslås i § 4-5 er oppfylt. For nasjonale fond kan det for eksempel være tale om å overskride 30 %-regelen for plasseringer i non-UCITS andeler eller investere i fond som igjen plasserer mer enn 10 % av sine eiendeler i andre fondsandeler, jf. direktivets begrensninger om dette og forslag til § 4-5 nytt tredje ledd. Kredittilsynet vil på denne bakgrunn foreslå at det i § 4-5 åttende ledd inntas en bestemmelse som gir tilsynsmyndigheten adgang til å gi samtykke til etablering av verdipapirfond som fraviker § 4-5 mht. vilkårene for plassering i fondsandeler. En lignende bestemmelse finnes i dag i siste ledd i § 4-6, § 4-8 og § 4-9 og foreslås for investeringer i pengemarkedsinstrumenter.

Når det gjelder spørsmålet om investeringer i bankinnskudd viser Kredittilsynet til at tilbud om fond som investerer i bankinnskudd vil utvide tilbudet til andelseiere som ønsker lite risikofylte investeringsalternativ. Bankinnskudd vil ikke ha risiko for at investeringsbeløpet reduseres som følge av et verdifall. Lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner av 6. des. 1996 nr. 75 regulerer bl.a. norske bankers sikringsfond. Sikringsfondene skal gjennom innskuddsgarantiordningen sikre bankenes innskuddsforpliktelser. I henhold til nevnte lov § 2-10 tredje ledd pkt. a) plikter sikringsfondene ikke å dekke tap på innskudd fra verdipapirfond. Kredittilsynet mener likevel at norske forvaltningsselskap bør få anledning til å etablere fond som investerer i bankinnskudd dersom dette vurderes som interessant. For så vidt gjelder reguleringen av bankinnskudd som plasseringsstrategi foreslås tilsvarende bestemmelser som i direktivet, inntatt i § 4-5 nytt sjette ledd. Kredittilsynet viser til at begrepet «credit institutions» - kredittinstitusjoner - omfatter både banker og finansieringsselskaper i Norge, men at sistnevnte ikke mottar innskudd. Kredittilsynet foreslår derfor at bestemmelsen knytter seg til innskudd i banker.

Kredittilsynet legger til grunn at innskudd i bank ikke vil være å regne som finansielle instrumenter. Innskudd må derfor etter ordlyden i § 4-5 være atskilt fra det investeringsområdet som utgjøres av finansielle instrumenter. Behovet for likviditetsreserver, eventuelt som bankinnskudd, vil fortsatt eksistere i tillegg til bankinnskudd som en ren plasseringsstrategi. Kredittilsynet foreslår på denne bakgrunn at gjeldende § 4-5 siste ledd videreføres som nytt syvende ledd med nødvendige endringer i ordlyden for å dekke fondets behov for likviditetsreserver, eventuelt i form av bankinnskudd.

Kredittilsynet foreslår videre å endre verdipapirfondloven § 1-2 første ledd nr. 1 slik at det fremgår klart at et verdipapirfond, i tillegg til finansielle instrument, kan plassere sine midler helt eller delvis i bankinnskudd. Kredittilsynet foreslår å beholde uttrykket « for det vesentligste» i definisjonen bl.a. for å gi rom for at verdipapirfond kan ha verdier plassert i bank som likviditetsreserver.

13.2.3 Høringsinstansenes merknader

Verdipapirfondenes forening uttaler at de er positive til forslaget «om å oppheve § 4-5 tredje ledd når det gjelder den eksisterende begrensningen mht. et verdipapirfonds mulighet for å investere midler i verdipapirfond forvaltet av samme forvaltningsselskap. Dette følger som en naturlig konsekvens av at direktivet ikke lenger inneholder noen slike begrensninger.»

Kredittilsynet uttaler i brev til departementet 19. desember 2002 til forslag til § 4-5 nytt fjerde ledd at det er på det rene at uttrykket «forvaltet av samme forvaltningsselskap» både for så vidt gjelder nåværende § 4-5 tredje ledd annet punktum og den foreslåtte bestemmelse i nytt fjerde ledd, skal forstås som «forvaltet av samme forvaltningsselskap som det investerende fond». Kredittilsynet forslår en presisering av lovteksten i tråd med dette.

Justisdepartementetbemerker følgende:

«Justisdepartementet bemerker at henvisningen til rådsdirektiv 85/611/EØF «med senere endringer» i forslaget til ny § 4-5 tredje ledd, synes å innebære at nye rettsakter som blir innlemmet i EØS-avtalen, vil bli norsk rett uten noen særskilt gjennomføringsakt. Det følger av protokoll 35 til EØS-avtalen at den tar sikte på å skape et ensartet økonomisk samarbeidsområde basert på felles regler «uten at det kreves at noen avtalepart overfører lovgivningsmyndighet til noe organ for Det europeiske samarbeidsområde». For Norges del var dette en sentral forutsetning for å inngå avtalen, jf. St. prp. nr. 100 (1991-1992).

Det er henvist til direktiver i forslag til ny § 4-5 tredje ledd ... Av hensyn til lovens tilgjengelighet og faren for at det oppstår tvil om hva som er gjennomført i norsk rett, bør man unngå å henvise til direktiver, og i stedet vise til norske gjennomføringsbestemmelser. Dersom det ikke finnes adekvate bestemmelser å vise til, bør man i stedet vurdere å ta inn en presisering av hva man sikter til i ordlyden, uten å vise til direktivet. I forhold til § 4-5 tredje ledd bør det for eksempel vurderes å ta inn en definisjon av UCITS-fond og nasjonale fond i en egen bestemmelse i verdipapirfondloven kapittel 4.

For øvrig har ingen av høringsinstanser merknader til Kredittilsynets forslag.

13.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i det vesentlige til Kredittilsynets forslag, slik at verdipapirfond kan investere i bankinnskudd samt at reglene om plassering i andre fondsandeler endres i tråd med direktivendringene. Departementet viser til at forslaget i all hovedsak er utarbeidet på bakgrunn av endringene i EØS-reglene som svarer europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/108/EF om endring av rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) med formål å gjennomføre direktivforpliktelsene.

Departementet foreslår en presisering av forslagets § 4-5 tredje ledd i tråd med Justisdepartementets merknader. Når det gjelder spørsmål om henvisning til direktiver i lovtekst generelt, vises det til drøftelsen under punkt 13.1.4.

Det vises til spesialmerknadene for videre omtale og lovforslagets § 1-2 første ledd nr. 1, § 4-5 tredje, fjerde og sjette til åttende ledd og 4-6 fjerde ledd annet punktum.

13.3 Derivater

13.3.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Etter verdipapirfondloven § 4-5 første ledd nr. 4, 5 og 6 regnes derivater som finansielle instrumenter. Hvilke typer derivater det kan investeres i fremgår således av nevnte bestemmelser samt forskrift om verdipapirfonds handel med derivater av 8. juli 2002 nr. 800 (derivatforskriften).

Verdipapirfondloven § 4-6 første ledd nr. 1-4 omfatter derivater som handles på regulerte markeder. Paragraf 4-6 inneholder ingen uttrykkelig bestemmelse som tillater investeringer i unoterte derivater. Investeringer i det unoterte markedet forutsettes etter gjeldende verdipapirfondlov henført under 10 prosentregelen eller etablert med et særlig samtykke i henhold til § 4-6 siste ledd.

EØS-rett

Etter europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/108/EF om endring av rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) er området for derivatinvesteringer regulert i direktivet artikkel 19 og 21. Tilsvarende som for verdipapirfondsandeler, er nå derivater inntatt uttrykkelig i artikkel 19 nr. 1 bokstav g) som investeringsobjekt under det alminnelige investeringsområdet. Det gis adgang til investeringer både i derivater på regulert marked og unoterte derivater (ikke-standardiserte derivater). Etter direktivet kan et fonds midler etter omstendighetene investeres fullt ut i derivater.

Etter UCITS-direktivet artikkel 19 nr. 2 bokstav a) kan UCITS-fond plassere inntil 10 prosent av verdiene i andre «omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter» enn nevnt i artikkel 19 nr. 1. Unntaket omfatter ikke derivater. Dette innebærer at direktivet ikke åpner opp for investeringer i andre unoterte derivater enn nevnt i artikkel 19 nr. 1 bokstav g).

Varederivater omfattes ikke av investeringsområdet.

13.3.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet viser til at direktivet åpner for at innskudd i verdipapirfond fullt ut kan plasseres unoterte derivater. For at verdipapirfond skal kunne plassere midler i unoterte derivater og samtidig være etablert som UCITS fond, foreslår Kredittilsynet at det gis en bestemmelse i verdipapirfondloven § 4-6 nytt tredje ledd som presiserer adgangen til å handle i unoterte derivater etter nærmere regler fastsatt i forskrift.

Kredittilsynet foreslår at det i 10 prosent regelen i verdipapirfondloven § 4-6 nytt fjerde ledd ikke gjøres henvisning til tredje ledd om adgangen til å handle i unoterte derivater.

For øvrig forslår Kredittilsynet å gjennomføre de mer tekniske bestemmelsene i direktivet gjennom endring av derivatforskriften. Dette omfatter nærmere regler om utvidelse av investeringsområdet for både regulerte og unoterte derivater, regler om rapportering til tilsynsmyndighetene om fondets investeringer i derivater, forbud mot å bruke derivatstrategier til å omgå fondets investeringsmandat og særskilte regler for strukturerte produkter.

13.3.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har særlige merknader til Kredittilsynets forslag på dette punkt.

13.3.4 Departementets vurderinger

Departementet viser til at forslaget i all hovedsak er utarbeidet på bakgrunn av endringene i EØS-reglene som svarer europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/108/EF om endring av rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) og med formål om å gjennomføre direktivforpliktelsene. Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om en presisering i verdipapirfondloven § 4-6 nytt tredje ledd av adgangen til å investere i unoterte derivater. I tråd med Kredittilsynets forslag foreslår departementet at bestemmelsen utformes som en forskriftshjemmel og at investeringer i unoterte derivater bare kan skje etter nærmere regler fastsatt i slik forskrift.

På bakgrunn av ordlyden i direktivet artikkel 19 nr. 2 bokstav a) og artikkel 19 nr. 1 bokstav g), legger departementet til grunn at 10 % regelen i artikkel 19 nr. 2 bokstav a) ikke omfatter unoterte derivater. Det innebærer at UCITS-fond bare kan investere i unoterte derivater som oppfyller betingelsene i direktivets artikkel 19 nr. 1 bokstav g). Departementet er av den oppfatning at både UCITS-fonds og non UCITS-fonds investeringer i unoterte derivater bør underlegges like regler. Slike regler finnes i dag i verdipapirfondloven og derivatforskriften. Departementet slutter seg derfor til Kredittilsynets forslag om at det i 10 % regelen i verdipapirfondloven § 4-6 nytt fjerde ledd ikke gjøres en henvisning til den nye bestemmelsen for unoterte derivater i § 4-6 nytt tredje ledd. Dette vil igjen innebære at alle verdipapirfond vil måtte følge reglene i derivatforskriften ved investeringer i unoterte derivater. Disse reglene vil igjen være i overensstemmelse med direktivforpliktelsene.

Departementet viser til at forskrift 8. juli 2002 nr. 800 om verdipapirfonds handel med derivater (derivatforskriften) gir nærmere regler om derivatinvesteringer. Direktivet inneholder en rekke mer tekniske regler for derivatinvesteringer som naturlig hører hjemme i denne forskriften. Departementet slutter seg derfor til Kredittilsynets forslag om å gjennomføre nærmere regler for verdipapirfonds investeringer i derivater i forskrift.

Det vises til spesialmerknadene for nærmere omtale og lovforslagets § 4-6 tredje og fjerde ledd.

14 Plasseringsbegrensninger i forhold til fondets eiendeler

14.1 Gjeldende rett

14.1.1 Norsk rett

Verdipapirfondloven § 4-8 oppstiller begrensninger på hvor stor del av fondets eiendeler som kan plasseres i finansielle instrumenter utstedt av samme selskap. Formålet med plasseringsgrensene i § 4-8 er at de finansielle instrumentene fondet består av, skal ha en sammensetning som gir spredning av risikoen for tap på enkelt utstedere.

Utgangspunktet er at verdipapirfondets beholdning av finansielle instrumenter skal ha en sammensetning som gir en hensiktsmessig spredning av risikoen for tap. Etter § 4-8 annet ledd nr. 1, 2 og 3 kan fondets plasseringer i samme selskap utgjøre inntil 5 % av fondets eiendeler. Innenfor 40 % av fondets eiendeler er det adgang til å plassere inntil 10 % i samme selskap. Alternativt kan fondet plassere inntil 35 % av fondets eiendeler i verdipapirer som er utstedt eller garantert av stater innenfor EØS-området m.m. Etter § 4-8 tredje ledd kan tilsynsmyndighetene gi særskilt tillatelse til å investere inntil 100 % i slike statspapirer på nærmere bestemte vilkår. Etter fjerde ledd kan inntil 5 prosent av fondets midler plasseres i andeler i andre verdipapirfond. Etter femte ledd gjelder ikke reglene i annet til fjerde ledd tegning i emisjoner i henhold til fortrinnsrett for finansielle instrumenter som fondet eier, men fondet plikter å bringe plasseringene i samsvar med annet ledd innen ett år. Etter sjette ledd kan et verdipapirfond ikke eie eller ha rett til å bli eier av finansielle instrumenter utover ovennevnte grenser. Rett til salg av aksjer på grunnlag av opsjoner eller terminer kan imidlertid trekkes fra i beregningene i § 4-6 etter nærmere regler. Utfyllende regler er fastsatt i forskrift 8. juli 2002 nr. 800 om verdipapirfonds handel med derivater § 4.

Fond som plasserer midlene i henhold til plasseringsreglene i § 4-8 gir grunnlag for at fondet kan etableres som UCITS-fond. Alternativt kan tilsynsmyndigheten etter syvende ledd samtykke til etablering av nasjonale fond som fraviker bestemmelsene i § 4-8.

14.1.2 EØS-rett

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/108/EF om endring av rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) artikkel 22 og 23 endrer eksisterende og gir til dels nye spredningsregler. I tillegg innfører ny artikkel 22 a) særlige spredningsregler for verdipapirfond som investerer sine midler i henhold til en indeks. I artikkel 24 er det inntatt særlige spredningsregler for så vidt gjelder et fonds investeringer i andre verdipapirfondsandeler.

Ved endring av direktivet artikkel 22 nr. 3 og artikkel 23 nr. 1, som verdipapirfondloven § 4-8 annet ledd nr. 3 og tredje ledd delvis gjennomfører, er plasseringsreglene utvidet til å regulere plasseringer i pengemarkedsinstrumenter.

I sammenheng med direktivets innføring av bankinnskudd som et plasseringsalternativ, fremkommer det nå av artikkel 22 nr. 1 annet punktum at et fond kan investere 20 prosent av fondets eiendeler hos samme institusjon.

Artikkel 22 nr. 1 annet avsnitt innfører særlige begrensninger for et verdipapirfonds risiko på samme motpart ved investeringer i unoterte derivater. Risikoen må ikke overstige 10 % av fondets formue hvis motparten er en kredittinstitusjon. I andre tilfeller er grensen 5 prosent.

Artikkel 22 nr. 5 tredje avsnitt innfører en ny konsolideringsregel hvoretter selskap innenfor samme konsern anses for å være samme selskap ved beregning av grensene i artikkel 22. Konsernbegrepet skal forstås som definert i det syvende regnskapsdirektiv (direktiv 83/349/EØF) eller i overensstemmelse med anerkjente internasjonale regnskapsregler.

Etter artikkel 22 nr. 2 annet avsnitt settes det en øvre grense for totale investeringer hos og risiko på samme utsteder ved at plasseringsgrensen på 5 % av fondets verdi, grensen for bankinnskudd på 20 % av fondets verdi samt grensene for motpartsrisiko for unoterte derivater ikke kan kombineres slik at de til sammen overstiger 20 % av fondets verdi. Gjeldende direktiv tillater ikke kumulasjon av de fastsatte grensene som tilsvarer verdipapirfondloven § 4-8 annet ledd nr. 1, 2 og 3. Artikkel 22 nr. 5 annet avsnitt er tilføyd en bestemmelse om at heller ikke grensene for plasseringer i bankinnskudd (20 %) eller motpartsrisiko ved unoterte derivater kan kumuleres ved beregning av grensene i artikkel 22 nr. 1 til 4. Fra før av omfatter kumulasjonsforbudet gjeldende artikkel 22 nr. 1 til 4. Etter artikkel 22 nr. 5 fjerde avsnitt kan det likevel tillates kumulasjon av investeringer i omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter etter artikkel 22 annet ledd nr. 1, 2 og 3 innenfor samme konsern opp til en grense på 20 %.

Artikkel 21 nr. 3 tredje avsnitt første punktum stiller krav til at underliggende på derivatet skal telle med i forhold til spredningsreglene i artikkel 22. Etter annet punktum kan det gjøres unntak fra spredningsreglene i artikkel 22 for derivater basert på en indeks.

Artikkel 22a nr. 1 åpner nå for at indeksfond skal kunne etableres etter direktivet og med adgang til å tilby slike fond grensekryssende innenfor EØS. Bestemmelsen omhandler verdipapirfond som i henhold til vedtektene har som mål å etterligne sammensetningen av en bestemt aksje- eller obligasjonsindeks. En slik sammensetning av fondets portefølje innebærer at de ellers gjeldende plasseringsbestemmelsene ikke alltid kan overholdes, fordi enkeltselskaper kan utgjøre en større andel av indeksen enn spredningsreglene tillater. Bestemmelsen tillater derfor at de alminnelige investeringsgrensene i artikkel 22 kan forhøyes til høyst 20 % av fondets verdi for investeringer i aksjer og/eller obligasjoner som er utstedt av samme selskap når målet for fondets investeringsstrategi etter vedtektene er å etterligne sammensetningen av en bestemt aksje- eller obligasjonsindeks. Bestemmelsen fastsetter at den aktuelle indeks må være godkjent av de kompetente myndigheter og oppfylle nærmere bestemte vilkår. I henhold til artikkel 22a nr. 2 skal grensen for investering i samme selskap kunne forhøyes til 35 %. En slik økt investering kan skje når det er berettiget på grunn av spesielle forhold i markedet (engelsk tekst: «proves to be justified by exceptional markets conditions») som innebærer at visse verdipapirer eller pengemarkedsinstrumenter er sterkt dominerende. Investeringer opp til denne grense tillates kun for én utsteder. Indeksfond kan etableres etter artikkel 22a uten hensyn til grensene som er fastsatt i artikkel 25, dvs. reglene om hvor stor innflytelse et fond kan ha i et annet selskap, jf. verdipapirfondloven § 4-9.

Direktivet artikkel 24 nr. 1 fastsetter grenser for hvor stor del av fondets verdi som kan plasseres i ett og samme verdipapirfond. Tidligere var det kun anledning til å plassere totalt 5 % av fondets verdier i andre verdipapirfond, slik at spredningsregler var overflødig. Grensen er nå satt til 10 % av hovedfondets verdi i samme underfond, enten det er et UCITS-fond eller ikke. Grensen kan forhøyes til høyst 20 %. Med hensyn til totale investeringer i verdipapirfond som følger direktivet (UCITS-fond), stiller direktivet ingen grenser. Det innebærer at et fond kan plassere 100 % i underfond, forutsatt en spredning på ulike fond i henhold til artikkel 24 nr. 1. Plasseringer i verdipapirfond som ikke følger direktivet (non-UCITS), må samlet ikke overstige 30 % av fondets verdi, jf. artikkel 24 nr. 2. Samtidig må spredningsreglene i artikkel 24 overholdes. Av artikkel 24 nr. 2 annet avsnitt følger at spredningsreglene i artikkel 22 ikke behøver kombineres med et fonds plasseringer i verdipapirfondsandeler. Kredittilsynet legger til grunn at dette innebærer at underfondenes investeringer i finansielle instrumenter utstedt av samme selskap eller risikoeksponering mot konkrete selskaper ved unoterte derivater ikke behøver kombineres med hovedfondets investeringer og risikoeksponering i forhold til spredningsreglene i artikkel 22 (tilsvarende verdipapirfondloven § 4-8 annet ledd nr. 1, 2 og 3).

Artikkel 26 nr. 1 viderefører særreglene om investeringsgrenser i forhold til fondets tegningsretter, ved at «pengemarkedsinstrumenter» omfattes av hva tegningsrettene kan være tilknyttet. Gjeldende artikkel 26 nr. 1 omfatter kun «omsettelige verdipapirer». Endringene i artikkel 26 nr. 1 annet avsnitt får ingen betydning, da bestemmelsen ikke har vært implementert i norsk rett tidligere.

14.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår at verdipapirfondloven § 4-8 annet ledd nr. 3 og tredje ledd endres slik at bestemmelsene omfatter pengemarkedsinstrumenter. For at ordlyden i nevnte bestemmelser også skal bli i samsvar med begreper som ellers brukes i verdipapirfondloven foreslår Kredittilsynet videre at begrepet «verdipapirer» erstattes med begrepet «omsettelige verdipapirer». Kredittilsynet legger til grunn at dette gjennomfører direktivet artikkel 22 nr. 3 og 23 nr. 1.

Kredittilsynet foreslår at direktivets begrensninger for plassering som bankinnskudd i samme institusjon i artikkel 22 nr. 1 annet punktum inntas i verdipapirfondloven § 4-8 som nytt niende ledd.

Kredittilsynet foreslår at direktivets artikkel 22 nr. 1 andre avsnitt gjennomføres ved en bestemmelse i § 4-8 syvende ledd tredje punktum om at plasseringer i unoterte derivater når det gjelder motpartsrisiko, må følge regler fastsatt i forskrift. Reguleringen forutsettes inntatt i gjeldende derivatforskrift. Etter Kredittilsynets oppfatning er det hensiktsmessig at det følger direkte av loven at det gjelder særlige grenser for motpartsrisiko i forhold til unoterte derivater. Nærmere regler fastsettes imidlertid i forskriften. En bestemmelse om at det gjelder særlige regler for de unoterte derivatene på dette punkt, vil dessuten gjøre implementeringen av enkelte kumulasjonsregler i artikkel 22 enklere. Sistnevnte omtales nedenfor.

Kredittilsynet foreslår å innføre tilsvarende konsolideringsregel som direktivets artikkel 22 nr. 5 tredje avsnitt i verdipapirfondloven § 4-8 nytt femte ledd. Kredittilsynet viser til at lov om årsregnskap 17. juli 1998 § 1-3 nr. 56 implementerer konsernbegrepet i syvende regnskapsdirektiv (83/349/EØF).

Kredittilsynet foreslår at kumulasjonsregelen i direktivets artikkel 22 nr. 2 annet avsnitt implementeres i § 4-8 nytt fjerde ledd tredje punktum. Kredittilsynet viser videre til tilføyelsen i kumulasjonsregelen i artikkel 22 nr. 5 annet avsnitt. Det følger av ordlyden i § 4-8 annet ledd nr. 1, 2 og 3 at disse ikke kan kumuleres. For å gjøre det klart at det heller ikke er adgang til å kumulere bankinnskuddsregelen med de øvrige plasseringsreglene, foreslås at det settes inn «alternativt» i begynnelsen av bankinnskuddsregelen. I tillegg forslår Kredittilsynet i § 4-8 nytt fjerde ledd første punktum en kumulasjonsregel som inkluderer motpartsrisikoen ved unoterte derivater og som inkluderer direktivets kumulasjonsforbud når det gjelder øvrige plasseringer. Kredittilsynet foreslår også at direktivets artikkel 22 nr. 5 fjerde avsnitt, som tillater kumulasjon av investeringer i omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter etter artikkel 22 annet ledd nr. 1, 2 og 3 innefor samme konsern opp til en grense på 20 %, implementeres i § 4-8 nytt fjerde ledd annet punktum.

Kredittilsynet foreslår at det i § 4-8 syvende ledd første punktum tas inn et generelt krav til at underliggende til et derivat skal telle med i beregningen av de grenser som er fastsatt § 4-8 annet ledd nr. 1, 2 og 3 etter forskrift fastsatt av departementet. Nærmere regler om hvordan eksponeringen av underliggende i derivatet skal beregnes, bør fastsettes i derivatforskriften. Kredittilsynet foreslår videre at det i annet punktum kan gjøres unntak fra denne regelen for indeksderivatfond etter forskrift fastsatt av departementet. Kredittilsynet viser til at dette vil delvis implementere direktivets artikkel 21 nr. 3 tredje avsnitt. Nærmere regler om unntak fra maksimalgrensene for underliggende for investeringer i indeksderivater, bør fastsettes i derivatforskriften.

Kredittilsynet viser til at muligheten for å kunne etablere indeksfond var noe av bakgrunnen for at det ble inntatt en særskilt dispensasjonsadgang fra de alminnelige plasseringsregler i forbindelse med revisjonen av verdipapirfondloven i 1993. Det vises til Ot.prp. nr. 15 (1993-94) s. 16. Kredittilsynet har godkjent etablering av en rekke indeksfond. Fordi indeksfond basert på en indeks på Oslo Børs ikke oppfyller plasseringsbegrensningsreglene i enkeltselskaper, er slike fond i dag etablert som nasjonale fond, hvilket innebærer at det ikke har vært mulig for forvaltningsselskapene å tilby fondene i utlandet gjennom notifisering. Etter Kredittilsynets oppfatning bør indeksfond kunne etableres med mulighet for direkte markedsføring i utlandet slik direktivet åpner for. Kredittilsynet ser det slik at betingelsene for å etablere indeksfond i overensstemmelse med direktivet, bør tas direkte inn i loven og ikke reguleres i forskrift. Plasseringsreglene for indeksfond innebærer et unntak fra de alminnelige plasseringsreglene i § 4-8 og kunne for så vidt vært plassert i samme bestemmelse. For at bestemmelsen ikke skal bli for lang, vil imidlertid Kredittilsynet foreslå en ny § 4-8 A) for indeksfond. Når det gjelder 35 % grensen i direktivets artikkel 22a) nr. 2, legger Kredittilsynet til grunn at det ikke skal være slik at et selskap vanligvis er så dominerende i forhold til en indeks at det representerer mellom 20 % og 35 % av fondets verdi, men dette kan forekomme i spesielle tilfelle.

Kredittilsynet foreslår at grensen for å investere i andre verdipapirfondsandeler settes til 20 % av hovedfondets verdi. Kredittilsynet foreslår å ta inn bestemmelsen i verdipapirfondloven § 4-8 nytt åttende ledd. Kredittilsynet bemerker at investeringer på inntil 100 % i ulike underfond representerer noe helt nytt for UCITS-fond, som tidligere ikke har hatt adgang til å plassere mer enn 5 % av sine midler i andre fondsandeler. Som følge av disse endringene, foreslår Kredittilsynet at § 4-8 gjeldende fjerde ledd oppheves. Kredittilsynet bemerker videre at det imidlertid er etablert en rekke nasjonale fond som plasserer 100 % av sine midler i ett underfond. Disse fondene vil fortsatt være nasjonale fond. Når det gjelder direktivet artikkel 24 nr. 2 annet avsnitt legger Kredittilsynet til grunn at dette innebærer at underfondets investeringer i konkrete selskaper, ikke behøver kombineres med grensene tilsvarende § 4-8 annet ledd nr. 1, 2, og 3. Den indirekte investeringen i et selskap som plassering i verdipapirfondsandeler innebærer, kommer derfor i tillegg til de alminnelige spredningsreglene. Kredittilsynet legger til grunn at dette følger av ordlyden i § 4-8 som i annet ledd pkt. 1, 2 og 3 (5 prosent osv.) gjelder grenser for investeringer i samme selskap. Investeringer i verdipapirfondsandeler gjelder derimot fondsandeler og ikke investeringer direkte i et selskap. Følgelig gjelder ikke 5 %-regelen mv. Kredittilsynet foreslår således ingen endring av loven på dette punkt. 30 % grensen er omtalt over i pkt. 13.2 og foreslås gjennomført i verdipapirfondloven § 4-5 nytt tredje ledd annet punktum.

Når det gjelder plasseringsbegrensningsreglene i forhold til tegningsretter følger utvidelsen av direktivet artikkel 26 nr. 1 til å omfatte pengemarkedsinstrumenter allerede av verdipapirfondloven § 4-8 femte ledd. Kredittilsynet foreslår en mindre endring i verdipapirfondloven § 4-8 sjette ledd (videreføring av femte ledd) ved at henvisningen til fjerde ledd (om plassering i verdipapirfondsandeler) tas ut.

14.3 Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet uttaler:

Det er henvist til direktiver i forslag til ny ... § 4-8 femte ledd. Av hensyn til lovens tilgjengelighet og faren for at det oppstår tvil om hva som er gjennomført i norsk rett, bør man unngå å henvise til direktiver, og i stedet vise til norske gjennomføringsbestemmelser. Dersom det ikke finnes adekvate bestemmelser å vise til, bør man i stedet vurdere å ta inn en presisering av hva man sikter til i ordlyden, uten å vise til direktivet.

Når det gjelder spørsmålet om underliggende til derivater skal telle med i spredningsreglene uttaler NOS at de støtter Kredittilsynet forslag om at det skal gå frem av loven at underliggende til et derivat skal regnes med i spredningsreglene, men at selve beregningen om hvordan de skal medtas skal følge av derivatforskriften. NOS stiller seg videre positive til at adgangen til å foreta derivatinvesteringer utvides.

Oslo Børsviser til at gjeldende regler om hvordan underliggende til derivater skal telles med i forhold til plasseringsreglene i §§ 4-6, 4-8 og 4-9, jf. derivatforskriften § 4 kan få svært uheldige virkninger i forhold til syntetiske posisjoner ved bruk av derivater. Oslo Børs illustres problemstillingen ved et eksempel på posisjonen «Covered Ratio Spread». Oslo Børs foreslår at det inntas en generell regel i verdipapirfondloven § 4-8 syvende ledd om at underliggende til derivater skal telle med etter en helhetsvurdering av det risikobilde totalbeholdningen av derivater og underliggende instrumenter medfører etter nærmere regler fastsatt i forskrift.

Oslo Børs viser også til Kredittilsynets forslag om at det for indeksderivatfond kan gjøres unntak fra regelen om at derivatets underliggende skal telle med ved beregningen av grensene etter verdipapirfondloven §§ 4-8 og 4-9. Etter børsens oppfatning følger det allerede av gjeldende ordlyd til bestemmelsene at underliggende i indeksderivatfond ikke skal telle med. Børsen er således usikker på om Kredittilsynet har ment noe annet ved forslaget.

Oslo Børs viser videre til direktivets regler om indeksfond, særlig adgangen til å øke ett selskaps vekting fra 20 % til 35 % når det er berettiget på grunn av spesielle forhold i markedet. Oslo Børs uttaler at:

...OBX indeksen må anses å være en svært sentral indeks i denne sammenheng. Etter børsens oppfatning vil det i de aller fleste tilfelle være OBX indeksen som benyttes som utgangspunkt for norske indeksfond. I OBX indeksen er Norsk Hydro ASA vektet med over 20 %. Dette er begrunnet i at det norske markedet er forholdsvis lite med enkelte tunge aktører som får større utslag enn de man ser i andre og større markeder. Oslo Børs mener det på grunn av de særegne forhold i det norske markedet normalt må aksepteres at et indeksfond etableres med hjemmel i unntaksbestemmelsen dersom fondet baseres på OBX indeksen. Børsen mener dette bør vurderes og kommenteres i relasjon til forslaget om lovendring, da problemstillingen er svært aktuell.

For øvrig har ingen av høringsinstansene merknader til Kredittilsynets forslag om endring av verdipapirfondloven.

14.4 Departementets vurderinger

Departementet viser til at forslaget i all hovedsak er utarbeidet på bakgrunn av endringene i EØS-reglene som svarer europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/108/EF om endring i rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) og med formål om å gjennomføre direktivforpliktelsene.

Departementet viser til Justisdepartementets merknad vedrørende henvisning til syvende regnskapsdirektiv i forslag til § 4-8 nytt femte ledd. Departementet er, som i punkt 13.1.4 over, av den oppfatning at henvisning til direktivet er nødvendig for at konsolideringsregelen skal omfatte investeringer i tilsvarende utenlandske selskaper. Departementet har vurdert om direktivets definisjon kunne vært inntatt direkte i lovteksten, men finner av hensyn til lovtekstens utforming det ikke hensiktsmessig å innarbeide en så vidt omfattende definisjon. Det vises videre til at direktivet er tilgjengelig for allmennheten, samt at departementet forventer at brukerne av loven på dette området for det vesentlige vil være forholdsvis spesialiserte. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til Kredittilsynets forslag på dette punkt.

Departementet viser til Oslo Børs' merknad knyttet Kredittilsynets forslag til verdipapirfondloven § 4-8 nytt syvende ledd første punktum om beregningsmåten i tilknytning til spredningsreglene anvendt på underliggende til derivater. Oslo Børs foreslår at det bør fremgå av forskriftshjemmelen at underliggende til derivatet skal telle med i beregningen etter « en helhetsvurdering av det risikobilde totalbeholdningen av derivater og underliggende instrumenter medfører». Nærmere regler bør fastsettes i forskrift. Departementet er av den oppfatning at Kredittilsynets forslag til § 4-8 nytt syvende ledd første punktum gir hjemmel til eventuelt å fastsette regler i tråd med Oslo Børs' merknad. Det synes derfor unødvendig å endre Kredittilsynets forslag til ordlyd. Departementet vil presisere at spørsmålet om slike regler skal fastsettes vil måtte vurderes i forbindelse med fastsettelse forskrift med de nærmere regler for beregningsmåten.

Departementet viser til Oslo Børs' merknad knyttet til forslaget om at det for underliggende til indeksderivatfond kan gjøres unntak fra regelen om at underliggende for derivater skal legges til grunn ved beregningen av grensene etter verdipapirfondloven § 4-8. Departementet er ikke enig i børsens tolkning av bestemmelsen. I likhet med Kredittilsynet legger departementet til grunn at gjeldende § 4-8 stiller krav til at også underliggende for indeksderivatfond som hovedregel skal telle med ved beregning av grensene. Departementet viser imidlertid til at Kredittilsynets forslag innebærer at det i forskrift kan gis unntak fra denne hovedregelen.

Departementet viser videre til Oslo Børs' merknad vedrørende indeksfond og adgangen til å øke et selskaps vekting fra 20 prosent til 35 prosent når det er berettiget på grunn av spesielle forhold i markedet. Departementet viser til at dette gjelder implementering av en direktivforpliktelse, der direktivet setter grenser for adgangen til slik økt vekting. Departementet antar imidlertid at de forhold som børsen trekker frem angående markedet ved Oslo Børs og OBX indeksen vil være av vesentlig betydning for vurderingen av om vektingen skal kunne forhøyes. For øvrig legger departementet til grunn at en økning i ett selskaps vekting til 35 % vil kunne opprettholdes så lenge det er berettiget på grunn av spesielle forhold i markedet. Det vises til forslaget til ny § 4-8 a).

Departementet slutter seg for øvrig til Kredittilsynets forslag til endringer i verdipapirfondloven. Departementet viser til at lovforslagets § 4-8 og 4-8 a) kombinert med fastsettelse av foreslåtte forskrifter vil sikre full implementering av de av direktivets ovennevnte bestemmelser.

15 Plasseringsbegrensninger i forhold til utsteder og shortsalg

15.1 Plasseringsbegrensninger i forhold til utsteder

15.1.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Verdipapirfondloven § 4-9 oppstiller begrensninger mht. hvor stor del et verdipapirfonds plasseringer kan utgjøre hos samme utsteder. Første ledd nr. 1-3 angir at et verdipapirfonds plasseringer kan utgjøre 10 % av aksjekapitalen eller den stemmeberettigede kapitalen i et selskap, 10 % av obligasjonene fra samme utsteder med mindre disse er utstedt eller garantert av bl.a. stat innenfor EØS-området og 10 % av andelene i ett og samme verdipapirfond.

EØS-rett

Som følge av at europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/108/EF om endring av rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) utvider det alminnelige investeringsområdet til å omfatte pengemarkedsinstrumenter, tilføyes et nytt punkt i artikkel 25 om at et verdipapirfond ikke kan eie mer enn 10 % av pengemarkedsinstrumentene fra en og samme utsteder. Tilsvarende er det meningen at pengemarkedsinstrumentene skal være omfattet av unntaksbestemmelsen i direktivet artikkel 25 nr. 3 bokstav a-c) hvoretter plasseringsbegrensningene i forhold til utsteder ikke behøver gjelde verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter utstedt av bl.a. EØS-stater. Artikkel 25 nr. 2 tredje strekpunkt åpner videre for at et UCITS-fond kan eie inntil 25 % av andelene i et annet verdipapirfond, mot tidligere 10 %.

15.1.2 Kredittilsynets forslag

Verdipapirfondloven § 4-9 nr. 2 fastsetter at et fond kan eie inntil 10 % av obligasjonene fra samme utsteder, dvs. av utsteders samlede lån. Paragraf 4-5 skiller mellom omsettelige verdipapirer herunder obligasjoner og pengemarkedsinstrumenter som er angitt som en egen type instrumenter. Kredittilsynet vil derfor foreslå at det inntas i § 4-9 nr. 2 at tilsvarende regel som gjelder obligasjoner skal gjelde for pengemarkedsinstrumenter. Ved at det tas inn under samme nummer i paragrafen, vil samtidig unntaksregelen for «statspapirer» komme til anvendelse på både obligasjoner og pengemarkedsinstrumenter. Videre foreslår Kredittilsynet å åpne for at UCITS-fond kan eie inntil 25 % av andelene i et annet verdipapirfond.

15.1.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har merknader til Kredittilsynets forslag om plasseringsbegrensningene i forhold til utsteder.

15.1.4 Departementets vurderinger

Departementet viser til at forslaget i all hovedsak er utarbeidet på bakgrunn av endringene i EØS-reglene som svarer europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/108/EF om endring i rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet) og med formål om å gjennomføre direktivforpliktelser.

Departementet viser til at de foreslåtte lovendringer vil sikre full implementering av de av direktivets ovennevnte bestemmelser. Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag og viser til lovforslagets § 4-9 første ledd nr. 2 og 3.

15.2 Shortsalg

15.2.1 Gjeldende rett

Norsk rett

Verdipapirfondloven § 4-11 første ledd annet punktum oppstiller forbud mot å «selge verdipapirer fondet ikke eier», dvs. forbud mot både udekket og dekket shortsalg. Med dekket shortsalg forstås salg av finansielle instrumenter som selger ikke eier, men har tilgang til, slik at rettidig levering er sikret på salgstidspunktet. Udekket shortsalg innebærer at selger ikke har tilgang til instrumentene på salgstidspunktet. Bestemmelsen omfatter etter ordlyden kun «verdipapirer» som forstås som «omsettelige verdipapirer», jf. verdipapirhandelloven § 1-2 tredje ledd. Pengemarkedsinstrumenter, verdipapirfondsandeler og derivater er ikke omfattet av «omsettelige verdipapirer», jf. verdipapirfondloven § 4-5 første ledd.

EØS-rett

Direktivets artikkel 42 inneholder forbud mot at forvaltningsselskap eller depotmottaker, på vegne av fondet, foretar udekket shortsalg. Forbudet etter direktivet er snevrere enn norske regler, da det etter artikkel 42 er tillatt med dekket shortsalg. Forbudet mot udekket shortsalg er nå utvidet til å omfatte pengemarkedsinstrumenter, verdipapirfondsandeler og derivater.

15.2.2 Kredittilsynets forslag

Når det gjelder shortsalg viser Kredittilsynet til bakgrunnen for gjeldende regel om forbud mot shortsalg. Kredittilsynet viser til Ot.prp. nr. 15 (1993-94) s. 25 der det fremgår at departementet foreslo strengere krav enn det som følger av rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet). Departementet la til grunn at én måte å sikre fondets leveringsforpliktelse på ved salg av verdipapirer fondet ikke eier, kan være ved å etablere avtale om lån av de aktuelle verdipapirene. Departementet uttalte imidlertid at «[D]en økonomiske risiko i disse tilfeller vil kunne tilsvare den økonomiske risiko ved salg av verdipapirer som et fond ikke eier». På denne bakgrunn ble § 4-11 utformet som et forbud mot salg av verdipapirer fondet ikke eier.

Kredittilsynet har vurdert om forbudet mot shortsalg bør opprettholdes. Udekket shortsalg er som nevnt direktivstridig, derfor er det bare dekket shortsalg det eventuelt bør åpnes opp for. Kredittilsynet ser at det i markedet utvikles låneordninger som fondene ved shortsalg vil kunne benytte seg av. Verdipapirforetak tilbyr i dag ulike former for lån av verdipapirer i henhold til norske og utenlandske standardavtaler for lån av verdipapirer. Det tilbys også lån av verdipapirer som cleares av NOS i henhold til standardvilkår utarbeidet av NOS. Verdipapirfondet kan holde seg til henholdsvis verdipapirforetaket (verdipapirhandelloven § 11-1) eller NOS som clearingsentral dersom den egentlige utlåner ikke leverer. I denne forbindelse viser Kredittilsynet til at verdipapirfond i henhold til forskrift, jf. § 4-12 gis adgang til å låne ut finansielle instrumenter. Dekning ved hjelp av lån vil imidlertid bare eliminere leveringsrisikoen overfor motparten, ikke kursrisikoen. På den annen side tillates at verdipapirfond er eksponert for kursrisiko ved kjøp av for eksempel aksjer. Forskjellen er imidlertid at risikoen ved kursnedgang er begrenset ved at aksjens verdi ikke kan gå under null. Ved shortsalg er imidlertid kursrisikoen nærmest ubegrenset frem til lånet er oppgjort. Verdipapirfondlovens spredningsregler innebærer imidlertid at verdipapirfond er underlagt begrensninger mht. hvor stor del av fondets verdi som kan investeres i samme selskap. Kredittilsynet ser det slik at det bør kunne vurderes å gi verdipapirfond adgang til å foreta dekket shortsalg. Kredittilsynet foreslår at det tilføyes en forskriftshjemmel i § 4-11 første ledd annet punktum slik at dekket shortsalg eventuelt kan tillates. Under hvilke betingelser verdipapirfond skal kunne selge finansielle instrumenter fondet ikke eier, bør reguleres nærmere i forskrift.

For at verdipapirfondloven skal være i samsvar med direktivet, vil Kredittilsynet foreslå at § 4-11 første ledd annet punktum utformes slik at den gjelder «finansielle instrumenter» til forskjell fra tidligere bestemmelse som kun gjaldt «verdipapirer». For så vidt gjelder pengemarkedsinstrumenter og verdipapirfondsandeler, antar Kredittilsynet at annenhåndsomsetning av slike finansielle instrumenter i dag forekommer i liten utstrekning. Kredittilsynet vil likevel foreslå at verdipapirfondlovens bestemmelse om adgang til shortsalg endres slik at pengemarkedsinstrumenter og verdipapirfondsandeler omfattes. Videre oppfatter Kredittilsynet direktivets forbud mot udekket salg av derivater slik at dette regulerer derivatets underliggende, og ikke selve derivatet, i det derivatet utstedes på tidspunktet for handelen og ikke eksisterer fra før. Dette innebærer at et verdipapirfond, etter direktivet, ikke kan selge/utstede derivater uten å ha dekning i de underliggende finansielle instrumentene.

15.2.3 Høringsinstansenes merknader

Når det gjelder adgang til shortsalg støtter Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) forslaget til oppmykning av forbudet mot shortsalg i verdipapirfondloven § 4-11. FNH er av den oppfatning at det gjennom forskrift bør legges til rette for at verdipapirfond kan selge short så lenge man sørger for at det er dekning, i samsvar med UCITS-direktivet, for eksempel gjennom innlån av papirene. FNH uttaler:

Lov om verdipapirfond § 4-11 første ledd inneholder et absolutt forbud mot shortsalg: «Forvaltningsselskapet kan ikke selge verdipapirer fondet ikke eier.» Av UCITS-direktivet (85/611/EØF) artikkel 42 fremgår det imidlertid at et fond ikke må foreta handel uten dekningved verdipapirer etc.

Det er ikke samsvar mellom disse bestemmelsene. UCITS-direktivet inneholder bare et relativtforbud mot shortsalg, i den forstand at foretaket må sørge for at det har dekning for å oppfylle leveringsforpliktelsen. En slik dekning kan oppnås ved innlån av verdipapirer. I den forbindelse er det naturlig å nevne at verdipapirhandelloven § 8-7 opererer med det samme system, idet denne bestemmelsen fastslår at det er adgang for verdipapirforetak å formidle salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier, dersom kunden har tilgang til de finansielle instrumenter, og foretaket er sikret rettidig levering på avtaletidspunket.Det antas at det er adgang til innlån av verdipapirer innenfor de rammer som lov om verdipapirfond § 4-11 trekker opp.

Shortsalg kan ha likhetspunkter med bruk av derivater. I den forbindelsen vises det til forskrift av 8. juli 2002 om verdipapirfonds handel med derivater tillater at man øker den totale risikoen i fondet innenfor visse rammer, jf. forskriften § 2 første ledd. Vi mener at så lenge man holder seg innenfor disse rammene, bør det være adgang til (dekket) shortsalg for et verdipapirfond. En effektiv bruk av derivater forutsetter f eks at man må kunne foreta salg på termin etter forskriften § 4 nr 4 selv om man ved inngåelsen av avtalen ikke eier underliggende, og «utligne» dette mot kjøp på termin etter § 4 nr 1.

FNH ber om at departementet tar skritt for å utforme en slik forskrift så tidlig som mulig.

NOSstøtter forslaget om at fond kan foreta dekket shortsalg.

Oslo Børs er generelt enig i at shortsalg reglene i verdipapirfondloven harmoniseres med UCITS-direktivet slik at det etter lovendringen åpnes for dekket shortsalg ved innlån av finansielle instrumenter.

Verdipapirfondenes Forening (VPFF)uttaler:

«Generelt er det vår oppfatning at norske forvaltningsselskaper etter hvert har fått - eller er i ferd med å få - rammebetingelser om lag på linje med det utenlandske forvaltningsselskap som markedsfører seg i Norge er underlagt. På to områder gjenstår det imidlertid fortsatt en konkurransemessig ulempe for norske forvaltningsselskaper:

I henhold til § 4-11 første ledd kan et forvaltningsselskap ikke selge verdipapirer som fondet ikke eier. Denne bestemmelsen er utledet fra UCITS-direktivet og er blitt tolket slik at den er til hinder for at et verdipapirfond kan selge short. Dermed er det ikke mulig for et norsk forvaltningsselskap å etablere såkalte hedgefond som gjerne er kjennetegnet nettopp ved adgangen til å kunne selge short. Hedgefond har i de siste årene fått relativt stor utbredelse, blant annet i Sverige. Slik vi har forstått den svenske verdipapirfondloven har myndighetene der en lovhjemmel til å kunne godkjenne fond som kan selge short som nasjonale svenske verdipapirfond, og disse fondene går som oftes under betegnelsen hedgefond. De samme fondene markedsføres for en stor grad også i Norge, jf. at det i praksis ikke er noen forskjell på hvorvidt fondet er et UCITS eller non-UCITS når det gjelder adgangen til å kunne markedsføres i Norge. Etter vårt skjønn er det således et paradoks at nordmenn har full anledning til å investere i hedgefond, samtidig som slike fond er forbudt å tilby for norske forvaltningsselskaper. Vi er overbevist om at dette ikke skyldes noe bevist valg fra norske myndigheters side. Forklaringen er nok heller den at utviklingen i fondsmarkedet har gått raskere enn både bransjen og myndighetene har overskuet. På denne bakgrunn bør verdipapirfondloven § 4-11 endres ved å innføre en hjemmel for Kredittilsynet til å samtykke i etablering av nasjonale verdipapirfond som har adgang til å selge verdipapirer som fondet ikke eier.

VPFF understreker at hjemmelen også bør inneholde adgang til å kunne godkjenne shortsalg for nasjonale verdipapirfond som strekker seg utover de rammer som følger av UCITS-direktivet. (Det andre området VPFF uttaler seg om knytter seg til spørsmålet om differensiert forvaltningsgodtgjørelse. Slike regler er allerede fastsatt i forskrift 6. januar 2003 nr. 10 og omfattes således ikke av lovforslaget.)

15.2.4 Departementets vurderinger

Den risikoen fondet utsetter seg for gjennom et eventuelt shortsalg er knyttet til kursutviklingen på underliggende. Fordi underliggende i prinsippet kan få en nærmest ubegrenset kursstigning i tiden frem til levering, innebærer shortsalg at det potensielle tapet ikke er begrenset oppad. Dette står i kontrast til kursrisikoen ved ordinært innehav av underliggende der det potensielle tapet på ethvert tidspunkt er begrenset til markedsverdien av underliggende.

UCITS-direktivet åpner kun for såkalt dekket shortsalg. Én form for dekning består i en låneavtale som gir fondet tilgang til underliggende på tidspunktet for levering til kjøper. Fondet vil dermed teknisk sett være i stand til å oppfylle forpliktelsen overfor kjøper, uansett hvordan kursen på underliggende skulle utvikle seg. Når et verdipapirfond dekker et shortsalg ved innlån av underliggende, innebærer dette at motpartsrisikoen - det vil si risikoen for at verdipapirfondet ikke oppfyller sin forpliktelse - flyttes fra kjøper til utlåner av underliggende. Dette kan være fordelaktig ettersom rettidig levering er av stor viktighet for avviklingen av verdipapiroppgjøret. Videre vil utlånere typisk ha et forholdsvis langsiktig perspektiv og være mindre avhengig av umiddelbar tilgang til underliggende. Det er imidlertid ikke grunnlag for å hevde at lånedekning redusere den markedsrisikoen verdipapirfondet løper ved å selge short.

Når departementet likevel tilslutter seg Kredittilsynets forslag om å åpne for dekket shortsalg, så må dette sees i lys av den aktuelle bruken av shortsalg. Selv om et shortsalg i seg selv innebærer en betydelig risikoeksponering, så kan det bidra til en effektivisering av fondets samlede portefølje. Regler om samlet risikoeksponering finnes allerede i gjeldende derivatforskrift, og vil kunne utdypes i forbindelse med at man eventuelt åpner for shortsalg.

Departementet foreslår etter dette at det åpnes for at forvaltningsselskapet kan selge finansielle instrumenter fondet ikke eier etter nærmere regler gitt i forskrift og viser til lovforslaget § 4-11 første ledd annet punktum. Begrensninger knyttet til at det skal være dekket shortsalg vil fremgå av slik forskrift.