Del 2
endringer i verdipapirhandelloven
16 Endringer i verdipapirhandelloven § 2a-5 (rapportering av egenhandel) og i § 9-7 (nytt annet ledd om lydopptak)
16.1 Bakgrunnen for lovforslaget
Ved brev 2. juli 2002 sendte Finansdepartementet ut på høring forslag om endringer i verdipapirhandelloven § 2a-5 og § 9-7. Forslaget om å endre vphl. § 2a-5 bygger på et høringsnotat utarbeidet av Kredittilsynet 15. mai 2002. Endringen av vphl. § 9-7 ble på sin side foreslått på departementets initiativ. Bakgrunnen for sistnevnte forslag, er et tidligere forslag om forskrift om lydopptak i medhold av vphl. § 9-1 sjette ledd, som ble sendt på høring av Kredittilsynet ved brev 6. november 2001. Beslutningen om å foreslå endring av vphl. § 9-7 ble fattet blant annet etter at flere av høringsinstansene hadde reist spørsmål ved om vphl. § 9-1 sjette ledd gir tilstrekkelig hjemmel til å fastsette en forskrift som pålegger verdipapirforetakene denne typen plikter. Om den nærmere bakgrunnen for de ulike endringsforslagene vises til fremstillingen i punktene nedenfor.
Følgende høringsinstanser har hatt merknader til høringen:
Finansforbundet
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Norges Bank
Norges Fondsmeglerforbund
Oslo Børs
Verdipapirfondenes Forening
Følgende høringsinstanser har opplyst at de ikke har merknader til høringen:
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Bedriftsforbundet
Barne- og familiedepartementet
Den norske Revisorforening
Fiskeridepartementet
Forbrukerombudet
Forsvarsdepartementet
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Helsedepartementet
Justisdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Landbruksdepartementet
Landsorganisasjonen i Norge
NOS Clearing ASA
Olje- og energidepartementet
Riksadvokaten
Sosialdepartementet
Utdannings- og forskningsdepartementet
Utenriksdepartementet
ØKOKRIM
Departementet har også vurdert å fremme lovforslag om utvidelse av personkretsen som omfattes av egenhandelsreglene i verdipapirhandelloven kapittel 2a. Kredittilsynet oversendte et forslag til departementet i brev 31. januar 2002 som bl.a. ville innebære at styremedlemmer og ledende ansatte i finansinstitusjoner mv. ville omfattes av egenhandelsreglene uavhengig av om de faktisk hadde innsyn i foretakets investeringsbeslutninger mv. Forslaget ble sendt på høring 14. februar s.å. med frist 14. mai s.å. Departementet vil imidlertid ikke nå fremme lovforslag i samsvar med høringsbrevet. Det vises til at EU-kommisjonen 19. november 2002 fremmet et forslag til nytt investeringstjenestedirektiv. Direktivforslaget artikkel 12 nr. 11, jf. nr. 6 vil innebære at det vil kunne gis EU-regler om ansattes egenhandel. Etter en helhetsvurdering vil departementet avvente utviklingen i EU på dette området før en eventuelt fremmer forslag om å utvide anvendelsesområdet for det norske regelverket.
16.2 Verdipapirhandelloven § 2a-5 - rapportering av egenhandel
16.2.1 Gjeldende rett
Det følger av vphl. § 2a-5 første ledd at alle ansatte i foretak som nevnt i vphl. § 2a-1 første ledd, umiddelbart skal gi melding til foretaket om enhver handel med finansielle instrumenter for egen eller for nærståendes regning. I følge vphl. § 2a-6 gjelder rapporteringsplikten på samme måte for visse nærmere angitte tillitsvalgte. Foretaket skal ha utpekt én person som slike meldinger skal gis til.
Det følger videre av vphl. § 2a-5 annet ledd at de ovennevnte foretak hver måned skal gi melding til Kredittilsynet om egenhandel som er innrapportert i henhold til bestemmelsens første ledd. I følge annet ledd siste punktum kan Kredittilsynet fastsette nærmere regler i medhold av bestemmelsen. Kredittilsynet har benyttet denne kompetansen i forskrift 20. oktober 1999 nr. 1096 om rapportering av ansattes og tillitsvalgtes egenhandel med finansielle instrumenter (egenhandelsforskriften). Det nevnes særlig at foretaket er pålagt en selvstendig plikt til å vurdere hvorvidt det foreligger overtredelse av bestemmelsene om den ansattes handel for egen regning, jf. egenhandelsforskriften § 3.
16.2.2 Kredittilsynets forslag
Kredittilsynet viser til at noe av bakgrunnen for rapporteringsordningen opprinnelig var et ønske om bevisstgjøring omkring egenhandelsregelverket, ved at foretakene måtte ta stilling til om bestemmelsene i kapittel 2a var overholdt i hvert enkelt tilfelle. I høringsnotatet s. 2 uttaler Kredittilsynet følgende om behovet sett i forhold til det opprinnelige ønsket om bevisstgjøring:
«Kredittilsynet har grunn til å tro at reglene om egenhandel som nå har fungert en periode, har «gått seg til» i markedet. Det er Kredittilsynets erfaring at rapporteringsplikten har bidratt til en økt bevissthet rundt bestemmelsene om egenhandel, men at tiden nå synes moden for å avvikle ovennevnte rapporteringsordning. Kredittilsynet uttalte i sin høringsuttalelse den gang nåværende regler ble innført at «Det kan være behov for å vurdere dette på nytt som følge av at flere institusjoner og ansatte omfattes av regelverket, og at en har innført nye virkemidler».»
Kredittilsynet viser videre til at ordningen med månedlig rapportering innebærer mye ekstra ressursbruk både for foretakene og for tilsynsmyndigheten. For Kredittilsynet innebærer ordningen at mer enn 1500 rapporter mottas hvert år.
Kredittilsynet har andre og mer effektive virkemidler for å kontrollere at foretakene følger opp egenhandelsregelverket, for eksempel gjennom det stedlige tilsynet og ved stikkprøvekontrollene. Slike kontroller kan tilsynet foreta uten den mengde papirrapportering som den nåværende ordningen fører med seg:
«I henhold Kredittilsynets strategiplan fremgår at tilsynet i sitt regelverksarbeid skal tilstrebe et mest mulig enkelt og effektivt regelverk, hvor kost-/nyttevurderinger skal tas hensyn til. De politiske myndigheter har i ulike sammenhenger også gitt uttrykk for at en bør fjerne eller redusere rapporteringsordninger som ikke er nødvendige. Disse hensyn kan tale for en avvikling av ordningen med automatisk rapportering til Kredittilsynet.
At krav om automatisk rapportering til Kredittilsynet ikke lenger har tilstrekkelig begrunnelse, henger også sammen med at alle foretak i henhold til forskrift 20. juni 1997 om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll (internkontrollforskriften) skal ha et internt kontrollsystem egnet til å fange opp eventuelle brudd på blant annet egenhandelsbestemmelsene. Kredittilsynet kontrollerer at foretakene har slike interne kontrollsystemer. Bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 2a-5 første ledd om at den ansatte skal rapportere til sin ledelse om egenhandel, er i tråd med dette systemet, jfr. også egenhandelsforskriften § 3. I prinsippet bør en videre automatisk rapporteringsplikt til Kredittilsynet bare etableres der de forhold som rapporteres må anses som kritiske i forhold til foretakenes drift eller hvor det av andre grunner er særlig påkrevet med en systematisert offentlig kontroll.»
I Kredittilsynets høringsnotat påpekes at tilsynsmyndighetenes funksjon skal være å føre kontroll på ad hoc basis, og at det er foretakenes interne kontrollrutiner som skal sørge for den løpende kontrollen. Ved å endre vphl. § 2a-5 ønsker Kredittilsynet å få klarere frem at ansvaret for å føre kontroll og avdekke eventuelle lovbrudd, i første rekke ligger hos foretakene selv.
Kredittilsynet foreslår på denne bakgrunn at den månedlige rapporteringsordningen i vphl. § 2a-5 annet ledd, erstattes med en bestemmelse som pålegger foretakene å ha de ansattes rapportering om egenhandel tilgjengelig for tilsynet til enhver tid. Dette innebærer at foretakene må oppbevare rapportene i utfylt stand på en slik måte at Kredittilsynet ved stedlig tilsyn enkelt kan vurdere om regelverket er overholdt. Rapportene skal etter forslaget oppbevares i minst tre år.
I tillegg til at rapportene skal oppbevares hos foretakene selv, foreslår Kredittilsynet å videreføre foretakenes plikt i egenhandelsforskriften § 3 til fortløpende å vurdere om de ansattes egenhandel er i overensstemmelse med regelverket. Denne plikten foreslås lovfestet direkte i verdipapirhandelloven § 2a-5 nytt tredje ledd.
I forlengelsen av dette foreslår Kredittilsynet at det utelukkende skal skje en vidererapportering til Kredittilsynet i de tilfeller der foretakene har grunn til å tro at egenhandel er i strid med verdipapirhandelloven kapittel 2a. Kredittilsynet påpeker at foretaket også skal melde fra dersom det er tvil om lovligheten av egenhandelen.
16.2.3 Høringsinstansenes merknader
Alle høringsinstansene som har hatt merknader stiller seg positive til forslaget om å endre vphl. § 2a-5 annet ledd og forslaget om nytt tredje ledd.
Norges Fondsmeglerforbunder imidlertid av den oppfatning at den foreslåtte ordlyd, «regelmessig», i nytt tredje ledd er noe uklar:
«Dette synes å åpne for en eller annen periodisk undersøkelsesplikt som ikke synes å harmonere med merknadene i høringsnotatet s 4, som vi oppfatter mer tar sikte på en løpende undersøkelsesplikt. Dette bør avklares i forbindelse med eventuell fremleggelse av lovforslag.»
16.2.4 Departementets vurdering
Departementet viser til at den forebyggende lovgivningen på verdipapirmarkedsområdet bør reflektere en fornuftig avveining mellom ressursbruk og effektiv håndhevelse. I den sammenheng er det et grunnleggende prinsipp at den løpende kontrollen av overholdelsen av regelverket primært er foretakenes ansvar gjennom opprettelse av adekvate rutiner for internkontroll. Dette er naturlig ettersom det er foretaket som har den beste oversikten, og som først blir informert, jf. vphl. § 2a-5 første ledd. Begrunnelsen for å kreve månedlig rapportering var i utgangspunktet blant annet å sikre bevisstgjøring omkring egenhandelsreglene. Departementet viser til Kredittilsynets erfaring som viser at foretakene nå håndterer denne problematikken, og at den automatiske rapporteringen dermed krever uhensiktsmessig mye ressursbruk både fra foretakenes og tilsynets side.
På dette grunnlag foreslår departementet, i tråd med Kredittilsynets forslag, å avvikle ordningen med automatisk, månedlig rapportering av egenhandel til tilsynet, jf. § 2a-5 annet ledd. Til gjengjeld inntas en bestemmelse om at foretakene som nevnt i vphl. § 2a-1 første ledd skal påse at rapportering som nevnt i vphl. § 2a-5 første ledd oppbevares og holdes tilgjengelig for Kredittilsynet i minst tre år. Ordlyden foreslås endret noe i forhold til Kredittilsynets forslag.
Foretakene har i medhold av egenhandelsforskriften § 3 i dag en selvstendig plikt til å vurdere om rapportert egenhandel er i samsvar med verdipapirhandelloven kapittel 2a. Denne plikten, som fremhever foretakets primære ansvar, foreslås inntatt i et nytt tredje ledd i vphl. § 2a-5. Ordlyden foreslås endret noe for å fremheve at foretakene har rapporteringsplikt til Kredittilsynet ved mistanke om lovovertredelser. Rapporteringsplikten skal inntre selv om det foreligger tvil med hensyn til lovforståelsen eller de faktiske forhold.
Norges Fondsmeglerforbund har reist spørsmål ved forståelsen av uttrykket «regelmessig» i Kredittilsynets forslag til nytt tredje ledd. Departementet viser til at foretakenes vurderingsplikt inntrer ved rapportering fra den ansatte eller tillitsvalgte. Foretaket vil derimot fortsatt ha en løpende rapporteringsplikt overfor Kredittilsynet, dersom det også i ettertid blir klar over forhold som gir grunn til mistanke om uregelmessigheter. På denne bakgrunn mener departementet at Kredittilsynets forslag til ordlyd på dette punkt bør opprettholdes.
16.3 Verdipapirhandelloven § 9-7 - lydopptak mv.
16.3.1 Gjeldende rett
Verdipapirhandelloven § 9-7 første ledd første punktum pålegger verdipapirforetak en plikt til å føre oppgaver over mottatte og utførte oppdrag som gir full oversikt over forretningsførselen. Kredittilsynet har i medhold av vphl. § 9-7 første ledd annet punktum fastsatt en utfyllende forskrift om verdipapirforetakenes oppgaveplikt, jf. forskrift 26. september 1996 nr. 950 om verdipapirforetaks plikt til å føre oppgaver over mottatte og utførte oppdrag. Forskriften ble endret ved forskrift 27. februar 2002 nr. 226, med ikrafttredelse 1. mars 2003. Verdipapirhandelloven har per i dag ingen regler om verdipapirforetaks plikt til å foreta lydopptak eller sikre annen dokumentasjon i tilknytning til yting av investeringstjenester og tilknyttede tjenester.
16.3.2 Høringsforlaget
Som nevnt ovenfor i pkt. 16.1 bygger forslaget i departementets høringsbrev 2. juli 2002 på et forskriftsforslag av Kredittilsynet i høringsnotat 5. november 2001. Om behovet for å pålegge verdipapirforetak en plikt til å foreta lydopptak av mottatte oppdrag samt oppbevare dokumentasjon vedrørende ordremottak uttaler Kredittilsynet i nevnte høringsnotat:
«Det at lydbåndopptak virker konfliktforbyggende, ved at usikkerhet rundt de faktiske forhold ved ordreinnleggelsen bortfaller, har ikke bare en side mot den enkelte kunde i den enkelte konflikt, men også mot verdipapirmarkedet som sådan. Det må kunne legges til grunn at økt trygghet rundt de faktiske forhold ved ordreinnleggelse vil medvirke til økt tillit til verdipapirmarkedet.
Det mest sentrale sett fra Kredittilsynets ståsted, er imidlertid kontrollaspektet. I den eneste innsidesaken som har ført til domfellelse, var nettopp lydopptak av innleggelse av ordre det som medførte gjennombrudd i saken. I tillegg til innsidesaker, vil slike opptak av ordreinnleggelse innebære et vesentlig tiltak mot forfordeling av kunder, brudd på taushetsplikt, eksempelvis i forbindelse med tegning i emisjoner, håndtering av ordre i verdipapirer når det ikke skal drives aktiv rådgivning som under pågående corporateoppdrag m.v. Erfaring har vist at der det faktisk gjennomføres opptak av samtaler, vil disse opptakene utgjøre et helt vesentlig element ved rekonstruksjon av hva som faktisk fant sted.
Kredittilsynet kan vise til en rekke eksempler fra den senere tid hvor opptak av telefonsamtaler, evt mangel på slike har vært svært viktige elementer i tilsynet. Eksempelvis kan det nevnes at Kredittilsynet har hatt behov for lydbåndopptak i forbindelse med undersøkelser av tilretteleggers håndtering av informasjon om ordreboken i tegningsperioden. Kredittilsynet har eksempelvis også behandlet et verdipapirforetaks opptreden i forbindelse med salg av aksjer fra egen bok, og hvor et sentralt spørsmål var om foretaket utad hadde gitt inntrykk av at det var tale om ordreformidling. I enkelte situasjoner har det også vist seg nytteløst å i det hele tatt rekonstruere handler, som følge av at lite eller intet er nedfelt skriftlig, kombinert med svak hukommelse hos de involverte.
For selskaper som i dag har frivillig opptak av telefonsamtaler, har det vist seg at en rekke ordre likevel ikke lar seg gjenfinne på opptakene. Dette skyldes normalt at vedkommende megler har mottatt ordren fra en telefon det ikke gjøres opptak fra. Dette var for eksempel tilfelle i en granskning av en rekke handler i et verdipapirforetak høsten 2000, da det fra ordre- og omsetningsoppgaven kunne reises spørsmål om forfordeling av kunder. Det har ikke vært vanlig med opptak av samtaler fra telefoner i andre avdelinger enn selve meglerbordet for aksjer. I de tilfeller der en megler i corporateavdelingen mottar ordre, vil disse ikke kunne gjenfinnes på lydbånd. Ordre kan også mottas pr. mobiltelefon. Kredittilsynet kan for øvrig opplyse at det har forekommet tilfeller der kunden har bedt megler gå til en telefon hvor samtalene ikke tas opp, og hvor megler har etterkommet dette ønsket.
Kredittilsynet ønsker, som følge av disse forhold, å foreslå en forskrift som pålegger verdipapirforetak å foreta opptak av telefonsamtaler i meglerforetak ved mottak av ordre.
Kredittilsynet ønsker videre at foretakene pålegges å oppbevare bakgrunnsinformasjon vedrørende mottak av ordre gjennom andre kommunikasjonskanaler. Dette er i første rekke nødvendig for å kunne verifisere ordrebokens opplysninger om tidspunkt for ordremottak, kunde, papir, eventuelle begrensninger i ordren m.v.»
Mange høringsinstanser reiste spørsmålet om Kredittilsynets forslag til forskrift om lydopptak hadde den nødvendige hjemmel i lov, jf. omtale ovenfor. Departementet besluttet derfor å foreslå en eksplisitt forskriftshjemmel om dette. Forslaget i departementets høringsbrev tar sikte på i gi slik eksplisitt hjemmel til å fastsette forskrift om verdipapirforetaks plikt til å foreta lydopptak i tilknytning til yting av investeringstjenester og tilknyttede tjenester. Forslaget gir også hjemmel til å gi regler om oppbevaring av dokumentasjon i tilknytning til slike tjenester, herunder både lydopptak og dokumentasjon basert på andre kommunikasjonskanaler, for eksempel e-post. Følgende forslag til lovtekst ble sendt på høring:
Ǥ 9-7 Oppgaveplikt mv.
Verdipapirforetak plikter å føre oppgaver over mottatte og utførte oppdrag som gir full oversikt over dets forretningsførsel. Kredittilsynet kan fastsette forskrift om verdipapirforetakenes oppgaveplikt.
Etter nærmere regler fastsatt av departementet plikter verdipapirforetak å:
foreta lydopptak i tilknytning til yting av investeringstjenester og tilknyttede tjenester, samt
oppbevare lydopptak og annen type dokumentasjon i tilknytning til slike tjenester.»
Forslaget innebar lovfesting av en hjemmel med noe videre virkeområde enn Kredittilsynets opprinnelige forslag til forskrift. Etter Kredittilsynet forslag skulle plikten til å foreta lydopptak mv. gjelde ordrer og indikasjoner på ordrer om kjøp, salg eller tegning av finansielle instrumenter, og ikke lydopptak mv. i tilknytning til annen yting av investeringstjenester eller tilknyttede tjenester, jf. vphl. § 1-2 første ledd og § 8-1 første ledd.
16.3.3 Høringsinstansenes merknader
Departementet finner det ikke hensiktsmessig å gjengi de merknader som fremkom i forbindelse med den nærmere utformingen av Kredittilsynets forslag til forskrift i den tidligere høringsrunden. Spørsmålet her er hvorvidt det bør lovfestes en plikt til å foreta lydopptak og oppbevare dokumentasjon i tilknytning til investeringstjenester og tilknyttede tjenester etter nærmere regler fastsatt i forskrift.
Høringsinstansene synes i prinsippet å slutte seg til at verdipapirforetakene bør kunne pålegges en plikt til å foreta lydopptak gjennom forskrift med hjemmel i vphl. § 9-7 nytt annet ledd.
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)uttaler at det er viktig at bruken av lydopptakene begrenses til det som er nødvendig og relevant i forhold til tilsynsarbeidet, og at man av hensyn til personvernet ikke unødig gjengir samtaler, for eksempel overfor massemediene. Det bemerkes også at det er behov for å avgrense forskriftens anvendelsesområde til å gjelde meglervirksomhet. Det skulle i følge FNH således ikke være behov for å la forskriften omfatte investeringstjenesten aktiv forvaltning.
Norges Fondsmeglerforbunduttaler følgende om virkeområdet til den foreslåtte bestemmelsen:
«Den foreslåtte lovtekst forutsetter at det skal foretas lydopptak i «tilknytning til yting av investeringstjenester». Dette vil omfatte tradisjonell megling, egenhandel (market-making), aktiv forvaltning, plassering av emisjoner (samt markedsføring). I tillegg vil tilknyttede tjenester omfattes, dvs tjenester nevnt i vphl § 8-1, bla rådgivning med hensyn til foretaks kapitalstruktur, industriell strategi, tjenester i forbindelse med fusjoner og oppkjøp av selskaper, og investeringsrådgivning i forbindelse med finansielle instrumenter. Departementets forslag til hjemmel synes, etter sin ordlyd, å gå vesentlig lenger enn det Kredittilsynet la opp til i sitt forskriftsforslag fra november 2001.
Det forslag Kredittilsynet fremsatte til forskrift omfattet alle typer kunder, alle typer markeder og alle virksomhetsområder der det kan sies å komme inn ordre, indikasjoner eller tegninger. Dette vil i praksis innebære at alle telefoner der det er mulig at ordre eller oppdrag kan «komme inn» vil måtte tapes kontinuerlig. I forbindelse med corporateoppdrag vil slike ofte gis til ledelsen i verdipapirforetakene noe som innebærer at disses telefoner må tapes. Ledelsen i foretakene vil ofte diskutere strategier, rettslige problemstillinger og annet som er irrelevant for Kredittilsynet pr telefon med sine samarbeidspartnere og rådgivere. Dette vil f eks gjelde kommunikasjon mellom foretakene og deres advokater. Når Kredittilsynet, slik det har vært gjort enkelte ganger, krever å få utlevert alle samtaler f eks for en nærmere periode, innebærer dette i realiteten at Kredittilsynet får tilgang på fortrolig materiale også omfattende f eks advokaters og andres rådgivning samt alle samtaler av ren privat karakter. Det sier seg selv at en slik situasjon vil være temmelig uholdbar.
Departementets forslag går enda lenger når det åpnes for tvungne lydopptak også av rene rådgivningstjenester i forbindelse med f eks fusjoner og oppkjøp, uten at dette er nærmere begrunnet.
For å avhjelpe disse problemer kunne man tenke seg at foretakene kun oversendte kopier av de samtaler eller del av samtaler som var relevante for de forhold myndighetsorganet undersøker. Vi er dog kjent med at f eks Kredittilsynet ikke har villet akseptere at foretaket foretok en avgrenset kopiering av lydopptaket knyttet til det som angivelig var relevant, men at de krevet hele opptaket utlevert. Synspunktet synes å være at det er Kredittilsynet som skal «sile» informasjonen og ikke foretaket. Tilsvarende synspunkt har Oslo Børs gitt uttrykk for på det halvårlige meglerseminar under gjennomgang av opplysningsplikten overfor børsen. Det ble med bred penn hevdet at det ikke var opp til børsmedlemmene å foreta noen vurdering av hva som er nødvendig.
Etter vår oppfatning viser ovenstående at bruk av lydopptak av andre enn de som er parter i telefonsamtalen (megler og kunde) må underlegges strenge rammer. En mulig løsning er som nevnt å overlate til foretakene selv å avgjøre hva som skal oversendes myndighetene, men slik at dersom det materiale som mottas må antas å være ufullstendig (berettiget mistanke om det) så skal myndighetsorganet via rettsapparatet kunne kreve nærmere angitte opptak utlevert til bruk i etterforskning/undersøkelser av straffbare forhold.
Departementets forslag, og Kredittilsynets tidligere forslag, går dessuten betydelig lengre enn hva vi antar er nødvendig og betydelig lengre enn det helt nylig fastsatte internasjonale anbefalinger gir anvisning på. Vi viser i denne sammenheng til The Committee of European Securities Regulators (CESR): «A European regime of investor protection - the harmonization of conduct of business rules». I disse anbefalinger, som må antas å bli fulgt i de øvrige EØS-landene, synes man i første rekke å fokusere på opptak av samtaler (ordre) med ikke-profesjonelle kunder i annenhåndsmarkedet. CESR forutsetter under kapittel 5 «dealing requirements» pkt 95 at verdipapirforetaket skal ha «a record of telephone orders on magnetic tape...».
Dersom man forutsetter så vidt vide rammer som Departementet (og Kredittilsynet) legger opp til vil man kunne risikere en vridning i bruk av verdipapirforetak til f eks rådgivning og «corporatevirksomhet» i favør av utenlandske foretak og foretak som opererer i Norge, men som er underlagt en mindre omfattende regulering. Vi finner ikke grunn til nå å gå nærmere inn på i hvilken grad eller i hvilket omfang den foreslåtte regulering kan gjøres gjeldende overfor foretak som er etablert her i riket som filial av EØS-foretak eller som driver grensekryssende virksomhet rettet mot Norge. Forbundet vil dog vise til at store deler av det norske verdipapirmarkedet betjenes av foretak som nå har sitt reguleringsmessige hjemland utenfor Norge. Dette gjelder bl a Nordea Markets og Nordea Securities (tidl Christiania Markets), Handelsbanken Markets, Danske Securities og Skandinaviska Enskilda Banken. Foretakene Alfred Berg Norge ASA, Fokus Bank ASA, Orkla Enskilda Securities ASA og Carnegie ASA er for det vesentlige utenlandsk eiet, men pr i dag underlagt norsk rett fullt ut.
På denne bakgrunn vil vi foreslå at en eventuell lovhjemmel begrenses til å omfatte det som følger av ovennevnte CESR-anbefaling, nemlig ordremottak, hvilket innebærer følgende forslag til nytt annet ledd i § 9-7:
Etter nærmere regler fastsatt av departementet plikter verdipapirforetak å:
foreta lydopptak i tilknytning til yting av investeringstjenester som nevnt i § 1-2 første ledd nr 1, samt
oppbevare lydopptak og annen type dokumentasjon i tilknytning til slike tjenester.»
Norges Fondsmeglerforbund retter videre en del kommentarer i forhold til personvern og behandlingen av lydopptak:
«I tillegg til ovenstående vil vi fortsatt fremheve at spørsmålet om å innføre en plikt til å foreta lydopptak med de «bruksmuligheter» slike opptak kan ha, ikke bare i privatrettslig sammenheng, men også i relasjon til offentlig tilsyn og etterforskning av mulige straffbare handlinger, er av en slik karakter at spørsmålet om lydopptak og bruk av slike bør underlegges en så vidt bred gjennomgang at Stortinget gis anledning til å ta stilling til de prinsipielle spørsmål som reises.
Uansett om det åpnes for pliktige lydopptak eller ikke, så vil lydopptak bli benyttet av verdipapirforetakene. Disse foretakene vil være underlagt strenge behandlingsregler, jfr personopplysningsloven og vi er ikke bekymret for at slike lydopptak skal kunne misbrukes når dette regelverket følges. Av ovenstående fremgår imidlertid klart at bruk av lydopptaksutstyr reiser flere viktige spørsmål med hensyn til tredjemanns håndtering av den informasjon som blir innsamlet.
Dersom man, gitt at tilstrekkelig hjemmel foreligger, skal pålegge en plikt til å foreta lydopptak, må det derfor være en absolutt forutsetning at det angis strenge rammer for hva som skal kunne tas opp og hvordan slik informasjon skal kunne benyttes av andre enn de som er direkte involvert, f eks børser og tilsynsmyndigheter. Det er vår oppfatning at f eks gjengivelse av store utdrag av samtaler i vedtak, kombinert med klar mulighet for identifisering av de involverte personer, må kunne anses som brudd på taushetsplikt og det kan vel også reises spørsmål om det vil medføre brudd på personopplysningslovens regler. Det må derfor være en absolutt forutsetning at slike opptak ikke skal kunne gjengis helt eller delvis i avgjørelser fattet av myndighetsorganer, herunder Kredittilsynet og Oslo Børs.
I denne sammenheng er det også vesentlig at man fra myndighetenes side, i tillegg til å fokusere på det privat- og forvaltningsrettslige, også vurderer de straffeprosessuelle sider knyttet til bruk av lydopptak, f eks problemstillinger knyttet til selvinkriminering, jfr strpl § 123. Vi viser også til reglene i strpl 15a om bl a teknisk sporing og kap 16 a om telefonkontroll. Felles for begge de sistnevnte regelsett er at det for det første må dreie seg om mulige straffbare forhold som, etter strafferammene å dømme, må anses å være av alvorligere karakter enn det som følger av verdipapirhandelloven. For det annet er det satt stramme regler for hvordan slik sporing mv skal kunne iverksettes og gjennomføres. Dette viser at lovgiver ser alvorlig på denne form for inngrep overfor enkeltindivider og det er ingen grunn til å vurdere dette annerledes i forhold til etterforskning mv av mulige brudd på verdipapirlovgivningen. Vi viser i denne sammenheng også til forholdet mellom foretakenes (og ansattes) opplysningsplikt overfor Kredittilsynet i Kredittilsynsloven sammenholdt med f eks vphl § 12-2 sjette ledd og den mer generelle regel i strpl § 123 (og § 122). Det bemerkes at vphl § 12-2 sjette ledd kun gjelder for overtredelse av visse bestemmelser i vphl.
Det foreliggende høringsnotat behandler overholdet ikke de aktuelle problemstillinger, men vi forutsetter at dette blir behandlet grundig i en eventuell proposisjon. Det er fortsatt vår oppfatning at det bør nedsettes en arbeidsgruppe bestående av berørte parter og andre med særlig kompetanse som kan gjennomgå de problemstillinger slike opptak reiser før man foretar en nærmere regulering. Norges Fondsmeglerforbund er svært interessert i å delta i et slikt arbeid.»
For øvrig viser Fondsmeglerforbundet til sin tidligere høringsuttalelse 20. desember 2002, vedrørende Kredittilsynets opprinnelige forskriftsforslag.
Oslo Børs viser til sin tidligere høringsuttalelse ved brev til Kredittilsynet 10. januar 2002. Det uttales i nevnte høringsuttalelse at de privatrettslige konsekvenser av brudd på forskriften burde vært beskrevet nærmere i høringsutkastet. Videre uttales at det i forskriften burde presiseres at vphl. § 9-8 om taushetsplikt for verdipapirforetak og dets ansatte kommer til anvendelse. I forlengelsen av dette informerer Oslo Børs om at de for fremtiden kommer til å unnta selv anonymiserte gjengivelser av lydopptak fra offentlighet.
Om behovet for lydbåndopptak uttales blant annet følgende i høringsuttalelsen:
«Vi har stor erfaring for hva slags informasjon som er lett tilgjengelig og hva som «sitter litt lenger inne». Et gjennomgående trekk som har vært tatt opp som et problem i våre jevnlige møter med Kredittilsynet de siste årene, er den dårlige kvaliteten på ordrejournalene og at slike journaler ikke føres i perioder. Kredittilsynet har konsentrert seg om slike forhold i sitt tilsynsarbeid. Problemet er at manglende ordrebøker svekker eller umuliggjør kontrollarbeidet. Skriftlige ordrebøker gir også mulighet for manipulasjoner i ettertid.
Oslo Børs vil også peke på at verdipapirforetakene ofte er lite ivrige med å bidra til å løse spørsmål børsen har knyttet til ordremottak. Det er svært sjelden vi får «drahjelp og overskuddsinformasjon» i saker der vi forsøker å undersøke om handelen har foregått ihht regelverket. Verdipapirforetakene viser samarbeidsvilje, men denne er passiv. De gjør selvfølgelig det vi ber dem om, men ikke mer. Dette følger naturlig av kulturen i verdipapirforetakene, noe som fører til at det tar tid å finne ut hva som har skjedd dersom dette kombineres med dårlige rutiner for ordremottak, vil det ofte ikke være mulig å løse saken.
I enkelte saker har Oslo Børs innhentet lydopptak mellom megler og kunde. I disse sakene har vi ofte blitt overrasket over innholdet, som har vist seg å være langt mer avslørende enn antatt. Vi kan forstå at meglerhusene selv ikke har behov for å skrive detaljerte ordrebøker når de sikrer seg informasjonen på bånd. For medlemmene våre har lydopptaket langt på vei erstattet de tradisjonelle ordrejournalene. Den skriftlige informasjonen som sikres i tillegg, gjøres mest for å tilfredsstille myndighetenes formelle krav til virksomheten. Den teknologiske utviklingen har medført en endring i bransjen. De regulatoriske krav bør tilpasses til denne utviklingen. Sikring av ordremottak ved lydopptak i dag tilsvarer verdipapirforetakets nedtegnelser av ordren før slike opptak var mulig.»
Ellers drøfter Oslo Børs spørsmålet om det vil ødelegge handelen dersom man tvinger alle ordremottak over på tapede telefoner, men konkluderer med at lydopptak tvert imot kan få en positiv effekt for markedet på sikt. I forhold til blant annet utenlandske verdipapirforetak uttales:
«Vi finner grunn til å påpeke at særnorske ordninger kan bety en konkurranseulempe for norske verdipapirforetak. Den foreslåtte bestemmelsen vil etter hva vi kan se ikke gjelde verdipapirforetak med hovedsete i annen EØS-stat som driver virksomhet i Norge, jf verdipapirhandelloven § 7-9. I den grad særkrav påfører medlemmene kostnader eller andre ulemper som igjen må overføres til kundene, vil dette kunne være uheldig for konkurransesituasjonen.
(...)
Bestemmelsen vil naturligvis heller ikke gjelde de foretak som bare vil være børsmedlemmer i Norge uten å drive grenseoverskridende virksomhet i Norge ved å tilby investeringstjenester til norske kunder. For børsen er det neppe aktuelt å sette som medlemsvilkår for fjernmedlemmer at de tar opp telefonsamtaler med kunder, med mindre børsene innen Norex i fellesskap fant dette ønskelig.
Ut fra sin rolle som deltager i verdipapirtilsynet og behovet for avdekking av ulovlig virksomhet, er Oslo Børs som en oppsummering i hovedsak positiv til at verdipapirforetakene pålegges å foreta lydopptak, forutsatt at det foreligger tilstrekkelig hjemmel.»
16.3.4 Departementets vurdering
Verdipapirhandellovens formål er å legge til rette for sikker, ordnet og effektiv handel med finansielle instrumenter, jf. vphl. § 1-1. For at lovens formål skal kunne realiseres, er det av stor betydning at markedet har tillit til at verdipapirforetak og enkeltinvestorer følger de regler som er fastsatt. Dette gjelder både i forhold til de virksomhetsregler som gjelder for verdipapirforetak spesielt (krav om god forretningsskikk mv.) og de alminnelige regler som gjelder for alle markedsaktører (forbudet mot innsidehandel mv.). Slik tillit forutsetter en effektiv kontroll med at regelverket overholdes. Etter departementets syn vil en forskrift som pålegger verdipapirforetak en plikt til å foreta lydbåndopptak, bidra til å øke effektiviteten i kontrollen med verdipapirmarkedet. På denne måten vil også markedets tillit til verdipapirmarkedet øke. Departementet mener derfor det bør gis en lovhjemmel til å fastsette en slik forskrift. Det vises også til Kredittilsynets høringsnotat 5. november 2001 (hvor det ble foreslått en forskrift om lydopptak) og Oslo Børs' høringsuttalelse hvor det gis støtte til at det innføres slike regler.
Et krav om lydbåndopptak kan oppfattes som et inngripende tiltak i forhold til enkeltpersoners personvern mv. Dette tilsier at en eventuell forskrift som pålegger verdipapirforetak å foreta lydbåndopptak bør ha en klar hjemmel i lov. Departementet utformet et forslag til en klar forskriftshjemmel for dette formålet. Utformingen av en slik lovhjemmel drøftes nærmere i det følgende.
Et første spørsmål er hvorledes virkeområdet for forskriftshjemmelen bør utformes. Både Fondsmeglerforbundet og FNH har uttalt at forskriftshjemmelen bør begrenses til kun å gjelde verdipapirforetakenes «meglervirksomhet», dvs. kun til de situasjoner hvor det mottas ordre mv. Fondsmeglerforbundet har foreslått å avgrense § 9-7 annet ledd til bare å gjelde lydopptak i tilknytning til yting av investeringstjenester som nevnt i vphl. § 1-2 første ledd nr. 1.
Departementet slutter seg ikke til Fondsmeglerforbundets forslag. Det vises til at plikten til å foreta lydopptak må ses i sammenheng med de bestemmelser som Kredittilsynet er satt til å håndheve. Dette omfatter regler om innsidehandel, kursmanipulering, ulovlig forfordeling av kunder og andre regler om god forretningsskikk mv. For å håndheve og føre tilsyn med etterlevelsen av disse bestemmelsene kan det være behov for lydopptak også av andre samtaler enn de som direkte er knyttet til ordreinnleggelser. Vurderingen av i hvilken grad verdipapirforetakene skal pålegges en plikt til å foreta lydopptak må nødvendigvis foretas fortløpende under hensyn til markedsutviklingen og til hvilken løsning som vil være til det beste for verdipapirmarkedet som sådan. Dette tilsier at forskriftshjemmelen utformes videre enn det Fondsmeglerforbundet tar til orde for.
Fondsmeglerforbundet viser særlig til at ledelsen i verdipapirforetakene ofte vil diskutere «...strategier, rettslige problemstillinger og annet som er irrelevant for Kredittilsynet pr. telefon med sine samarbeidspartnere og rådgivere.» Det uttales videre at forslaget går enda lenger «...når det åpnes for tvungne lydopptak også av rene rådgivningstjenester i forbindelse med f eks fusjoner og oppkjøp, uten at dette er nærmere begrunnet.» Til dette vil departementet bemerke at det godt kan tenkes behov for å avdekke hva som har vært sagt også i tilknytning til rådgivningsoppdrag eller i samtaler med samarbeidspartnere. Dette kan for eksempel tenkes ved undersøkelser av hvilken informasjonsflyt som har funnet sted, eller ved undersøkelser av verdipapirforetakets øvrige håndtering av et oppdrag. Et viktig poeng i denne sammenheng er dessuten at den informasjon som i så fall vil fremgå av lydopptakene, på samme måte som ellers er undergitt Kredittilsynets lovbestemte taushetsplikt. Det er altså ikke slik at en plikt til å foreta lydopptak vil innebære at sensitiv informasjon vil tilflyte uvedkommende. Departementet mener således at det bør være hjemmel til å fastsette regler om at opplysninger som fremkommer i tilknytning til verdipapirforetakenes investeringstjenesteyting skal kunne sikres ved lydopptak som Kredittilsynet har adgang til. Den foreslåtte forskriftshjemmelen skal som utgangspunkt omfatte alle typer investeringstjenester som nevnt i vphl. § 1-2 første ledd, og alle tilknyttede tjenester som nevnt i vphl. § 8-1 første ledd. Dersom det ut fra en helhetsvurdering ikke anses hensiktsmessig eller ønskelig å pålegge verdipapirforetakene en plikt til å foreta lydopptak mv. i tilknytning til utøvelsen av en eller flere investeringstjenester eller tilknyttede tjenester, kan departementet velge å utforme forskriftens virkeområde til bare å gjelde bestemte deler av foretakets virksomhet. Det sentrale er imidlertid at forslaget gir adgang til å tilpasse forskriften om lydopptak mv. de til enhver tid gjeldende markeds- og tilsynsbehov, og at loven dermed åpner for en dynamisk regulering av verdipapirmarkedet på dette området. En slik løsning vil også kunne ta hensyn til internasjonal utvikling på området.
Fondsmeglerforbundet reiser også enkelte problemstillinger i forhold til personvern mv. Et spørsmål gjelder forholdet til personopplysningsloven. Formålet med personopplysningsloven er å beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket gjennom behandlingen av personopplysninger, jf. loven § 1 første ledd. Med «personopplysninger» menes opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson, jf. loven § 2 første ledd nr. 1. De opplysninger som lagres ved lydopptak mv. kan være å anse som slike personopplysninger. Datatilsynet har gjennomgått det opprinnelige forskriftsforslaget fra Kredittilsynet vedrørende verdipapirforetakenes plikt til å foreta lydopptak mv., jf. brev 17. september 2001 til Kredittilsynet (Datatilsynet har ikke kommet med ytterligere merknader i forbindelse med det etterfølgende lovforslaget). Datatilsynet bemerker generelt at en plikt til å innhente opplysninger bør ha klar forankring i lov/hjemmelslov. Det fremgår videre av Datatilsynets brev at utkastet til forskriftsbestemmelser ikke er i strid med personopplysningsloven. Det foreliggende lovforslaget, med påfølgende forskrift, vil utfylles av personopplysningsloven, jf. loven § 5. Det er departementets syn at dette vil sikre at lydbåndopptak og annen dokumentasjon blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernhensyn fra verdipapirforetakenes side. Det vises for øvrig til annen lovgivning av betydning for personvernet som vil få anvendelse, herunder reglene om taushetsplikt i lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 7, og lov 17. november 2000 nr. 80 om børsvirksomhet (børsloven) § 3-6 og § 6-8. Etter departementets oppfatning står reglene om taushetsplikt for Kredittilsynet og børsen sentralt i vurderingen av hvorvidt verdipapirforetakene bør pålegges en plikt til å foreta lydopptak. De opplysninger som eventuelt vil fremkomme av slike opptak bør underlegges en strengt konfidensiell behandling fra tilsynsmyndighetenes side.
Norges Fondsmeglerforbund har videre vist til problemstillinger «...knyttet til selvinkriminering, jfr strpl § 123 [...] reglene i strpl 15a om bl a teknisk sporing og kap 16 a om telefonkontroll.» Departementet vil bemerke at dokumentasjon basert på lydopptak mv. vil være å anse som dokument eller reelt bevismiddel i straffeprosessuell henseende, jf. Johs. Andenæs: Norsk straffeprosess Bind I. 3. utgave. Oslo 2000 s. 261. Selvinkrimineringsprinsippet gjelder spørsmålet om fritak fra forklaringsplikt og spørsmålet om en forklaring som er gitt på kontrollstadiet kan brukes mot vedkommende i en straffesak, jf. Andenæs s. 235 flg. Spørsmålet om selvinkriminering oppstår altså ikke i forhold til alminnelige dokumentbevis eller reelle bevismidler.
Departementet vil videre bemerke at reglene i straffeprosessloven kapittel 15a gjelder skjult fjernsynsovervåkning og teknisk sporing, altså skjult bruk av kamerautstyr og bruk av teknisk peileutstyr plassert på kjøretøy eller lignende. Departementet kan ikke se at disse reglene har noen særlig parallell til spørsmålet om verdipapirforetakene bør ha plikt til å foreta lydopptak mv.
Straffeprosessloven kapittel 16a gjelder avlytting og annen kontroll av kommunikasjonsanlegg (kommunikasjonskontroll). Det sentrale ved disse reglene er at de regulerer politiets adgang til å foreta hemmelig telefonavlytting mv. Departementet kan vanskelig se at en plikt til å foreta lydopptak som er offentlig kjent og som fremgår av norsk formell lov, kan sammenliknes med de problemstillinger som hemmelig overvåking reiser.
Et særlig spørsmål er i hvilken grad utenlandske verdipapirforetak vil omfattes av reglene om lydopptak mv. Verdipapirforetak med hovedsete i annen EØS-stat er, etter gjeldende regler i vphl. § 7-9 første ledd nr. 5, underlagt bestemmelsene i kapittel 9, med unntak av § 9-1 første og femte ledd. Departementet viser til at lydopptak mv. etter omstendighetene vil kunne utgjøre et viktig hjelpemiddel ved undersøkelser av for eksempel mulig innsidehandel, markedsmisbruk eller brudd på egenhandelsreglene. Adferdsreglene i verdipapirhandelloven gjelder i prinsippet enhver i det norske markedet, herunder verdipapirforetak med hovedsete i annen EØS-stat. Etter departementets syn bør derfor reglene om lydopptak mv. også omfatte norske filialer av slike verdipapirforetak. En slik løsning antas å være i tråd med investeringstjenestedirektivet artikkel 10 og 11, som regulerer kompetanseforholdet mellom hjemstat og vertstat. Det foreslås imidlertid å avgrense mot verdipapirforetak som ikke er etablert i Norge, og som kun yter grensekryssende tjenester inn i Norge, jf. også tilsvarende avgrensning i egenhandelsregelverket. Det foreslås endringer i vphl. § 7-9 første ledd nr. 5 i tråd med dette. For verdipapirforetak med hovedsete utenfor EØS skal reglene gjelde fullt ut. Det foreslås derfor ingen endringer i vphl. § 7-9 annet ledd. Det vises for øvrig til at Kongen kan gjøre unntak fra vphl. § 7-9 der virksomheten er begrenset eller der foretakets virksomhet er regulert av tilsvarende bestemmelser fastsatt av myndighetene i foretakets hjemstat.
17 Endringer i verdipapirhandelloven § 12-2 sjette ledd (opplysningsplikt overfor Kredittilsynet)
17.1 Bakgrunnen for lovforslaget
Ved brev 11. september 2002 sendte Finansdepartementet på høring forslag om endringer i vphl. § 12-2 sjette ledd om opplysningsplikt overfor Kredittilsynet. Forslaget bygger på et høringsnotat utarbeidet av Kredittilsynet 3. september 2002. Forslaget går ut på å endre vphl. § 12-2 sjette ledd slik at taushetsplikten i lov 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon (teleloven) § 9-3 første ledd ikke blir til hinder for at Kredittilsynet kan få opplysninger om identiteten til internettbrukere i saker hvor det er mistanke om overtredelse av vphl. § 2-1, § 2-2 og § 2-6.
Når en internettbruker kobler seg opp til Internett, tildeles han en vertsadresse med et såkalt IP-nummer. Dette IP-nummeret er det eneste tilknytningspunkt til identifisering av hvem som står bak konkret aktivitet på nettet. Brukere med fastlinjetilknytning har et fast IP-nummer og kan, såfremt IP-nummeret er kjent, identifiseres ved hjelp av en egen internettjeneste såfremt vedkommende ikke opererer med hemmelig telefonnummer. Brukere som ikke har fastlinjetilknytning får tildelt et nytt - såkalt dynamisk - IP-nummer hver gang de kobler seg opp til Internett. Bakgrunnen for dette er at internettilbyderen (ISP - Internet Service Provider) disponerer et begrenset antall IP-nummer som benyttes av de til enhver tid oppkoblede brukerne. Selv om slike IP-nummer rullerer på et større antall brukere, kan en internettilbyder normalt fastslå den nøyaktige identiteten til brukeren ved å sammenholde tidspunktet for tilkobling med de aktuelle IP-nummer som står til disposisjon. Kredittilsynet er følgelig avhengig av opplysninger fra internettilbyderen for å avdekke identiteten bak dynamiske IP-nummer, og fra tilbyderen av telefontjenester for å avdekke identiteten bak hemmelige telefonnummer.
Om bakgrunnen for lovforslaget uttaler Kredittilsynet (høringsnotatet s. 1):
«Sommeren 2000 ble det på flere diskusjonsforum på internett lagt ut informasjon av en slik karakter at Kredittilsynet hadde grunn til å tro at det forelå brudd på verdipapirhandelloven (vphl.), særlig forbudet mot kursmanipulering i vphl. § 2-6.
Kredittilsynet ba derfor med hjemmel i vphl. § 12-2 sjette ledd de aktuelle nettstedene om tilgang på IP-nummerene (Internett Protokoll Nummer) til de personene som hadde lagt innlegg ut på nettstedet. Under prosessen ble det reist spørsmål om Kredittilsynet hadde krav på denne type informasjon.
Etter brevveksling mellom Kredittilsynet, Post- og teletilsynet og Samferdselsdepartementet konkluderer Samferdselsdepartementet med at taushetsplikten i teleloven § 9-3 første ledd var til hinder for at Kredittilsynet får opplysninger om IP-nummer og sluttbrukere fra de aktuelle nettstedene. På denne bakgrunn uttrykker Kredittilsynet i brev av 14. mars 2001 til Finansdepartementet et ønske om at det blir foretatt lovendringer slik at informasjon om IP-nummer og sluttbrukere også kan utleveres til Kredittilsynet.
Etter brevveksling mellom Finansdepartementet og Samferdselsdepartementet ble Kredittilsynet anmodet i brev av 3. mai 2002 fra Finansdepartementet om å utarbeide forslag til lovendringer samt utkast til høringsnotat som kan sendes på høring. Finansdepartementet ber i samme brev Kredittilsynet om å samordne dette arbeidet med Post- og teletilsynet i den grad det anses hensiktsmessig, dette siden det for tiden arbeides med en større lovrevisjon av telelovgivningen.
Kredittilsynet har etter samråd med Post- og teletilsynet vurdert hvorvidt et eventuelt forslag til lovendring bør foretas i teleloven eller verdipapirhandelloven. Kredittilsynet har falt ned på et forslag om å foreta endringer i sistnevnte lov.»
Følgende høringsinstanser har hatt merknader eller kommentarer til høringen:
Datatilsynet
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Landsorganisasjonen i Norge
Norges Fondsmeglerforbund
Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening
NOS Clearing ASA
Oslo Børs
Samferdselsdepartementet
ØKOKRIM
Følgende høringsinstanser har opplyst at de ikke har merknader til høringen:
Barne- og familiedepartementet
Bedriftsforbundet
De selvstendige kommunale pensjonskasser
Fiskeridepartementet
Forsvarsdepartementet
Den norske Revisorforening
Justisdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Norges Bank
Nærings- og handelsdepartementet
Riksadvokaten
Utdannings- og forskningsdepartementet
Utenriksdepartementet
17.2 Gjeldende rett
Dersom Kredittilsynet har mistanke om overtredelse av vphl. § 2-1 første ledd (om ulovlig innsidehandel), § 2-2 første ledd (om behandling av innsideopplysninger) eller § 2-6 (om kursmanipulering), kan enhver pålegges å gi de opplysninger som tilsynet krever, jf. vphl. § 12-2 sjette ledd. Denne vidtrekkende opplysningsplikten gjelder som det fremgår kun ved mistanke om overtredelse av noen av de mest alvorlige straffebudene i verdipapirhandelloven, og det følger dessuten av bestemmelsen at opplysningene bare kan brukes i den sak de er innhentet for. Opplysningsplikten i vphl. § 12-2 sjette ledd rekker lenger enn de regler som gjelder for politiet, ettersom politiet ikke kan pålegge noen å avgi forklaring, jf. lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) § 230 første ledd.
Det fremgår av vphl. § 12-2 sjette ledd første punktum annet komma at opplysningsplikt som nevnt ovenfor ikke kan pålegges dersom opplysningene er underlagt «lovbestemt taushetsplikt». Tilbyder av teletjenester er underlagt slik lovbestemt taushetsplikt i teleloven § 9-3 første ledd. Det følger av sistnevnte bestemmelse at tilbyder plikter å bevare taushet «om innholdet av telekommunikasjon og andres bruk av telekommunikasjon».
Samferdelsdepartementet har lagt til grunn at tilbydere av såkalte diskusjonsforum på Internett omfattes av denne taushetsplikten. Samferdselsdepartementet har likeledes lagt til grunn at Kredittilsynet dermed ikke kan pålegge slike tilbydere å gi opplysninger om blant annet identiteten bak dynamiske IP-nummer, selv om det foreligger mistanke om for eksempel kursmanipulering.
Det følger av teleloven § 9-3 tredje ledd at taushetsplikten i første ledd likevel ikke er til hinder for at det gis opplysninger til påtalemyndigheten eller politiet om registrert navn, adresse, telefonnummer eller datakommunikasjonsadresse. Bestemmelsen gir politi og påtalemyndighet adgang til å avdekke identiteten bak både hemmelige telefonnummer og dynamiske IP-nummer, men gir ikke adgang til å innhente såkalte trafikkdata, jf. Rt. 1999 s. 1944. Anmodning om å utlevere opplysninger skal etterkommes med mindre særlige forhold gjør det utilrådelig, jf. teleloven § 9-3 fjerde ledd.
På denne bakgrunn gir altså teleloven politi og påtalemyndiget en videre adgang til å få opplysninger enn Kredittilsynet, i motsetning til systemet i vphl. § 12-2 sjette ledd hvor Kredittilsynet som utgangspunkt har en videre adgang til å få opplysninger enn politiet, jf. straffeprosessloven § 230.
Den nåværende teleloven § 9-3 tredje ledd kom inn ved en lovendring i 1998, jf. Ot.prp. nr. 31 (1997-98) og Innst.O. nr. 33 (1997-1998). Før lovendringen hadde politi og påtalemyndighet mulighet til å få opplysninger som nevnt i teleloven § 9-3 tredje ledd ved å anmode om samtykke fra Samferdselsdepartementet, jf. straffeprosessloven § 118. En lignende mulighet har formodentlig Kredittilsynet i medhold av lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 5 annet ledd, jf. lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) § 204 nr. 2.
17.3 Kredittilsynets forslag
Som det fremgår under pkt. 17.1 ovenfor, har Kredittilsynet erfart at det regelmessig oppstår behov for å identifisere personer som benytter dynamiske IP-nummer ved innlegg på ulike diskusjonsforum på Internett. Dette kan være både i forbindelse med mistanke om mulige brudd på kursmanipuleringsbestemmelsen og på bestemmelsene om innsidehandel og spredning av innsideinformasjon. Kredittilsynet uttaler i høringsnotatet at dagens rettstilstand, slik den oppfattes av Samferdselsdepartementet, vanskeliggjør tilsynets innledende undersøkelser av alvorlige overtredelser av verdipapirhandelloven.
På denne bakgrunn foreslår Kredittilsynet at verdipapirhandelloven endres slik at taushetsplikten i teleloven § 9-3 første ledd ikke skal være til hinder for at informasjon om dynamiske IP-nummer og identiteten til sluttbruker, utleveres til tilsynet.
Kredittilsynet foreslår følgende endring av vphl. § 12-2 sjette ledd:
«Dersom Kredittilsynet har mistanke om overtredelse av § 2-1 første ledd, § 2-2 første ledd eller § 2-6, kan enhver pålegges å måtte gi de opplysninger tilsynet krever, med mindre opplysningene er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Taushetsplikten i teleloven § 9-3 første ledd er i saker som nevnt i forrige punktum, ikke til hinder for at det gis opplysninger om registrert navn, adresse, telefonnummer, eller datakommunikasjonsadresse. Opplysninger innhentet i medhold av dette ledds første og annet punktum kan bare brukes i den sak de er innhentet for. Den som begjæres avhørt, har rett til å la seg bistå av advokat. Den som begjæres avhørt, kan nekte å svare på spørsmål når svaret vil kunne utsette vedkommende selv eller noen vedkommende står i forhold til som nevnt i straffeprosessloven § 122 første og annet ledd, for straff eller tap av borgerlig aktelse.»
17.4 Høringsinstansenes merknader
Landsorganisasjonen i Norgeuttaler at de ser positivt på tiltak som kan styrke kontrollen og seriøsiteten i verdipapirmarkedene, og at de derfor støtter forslaget. Også Finansnæringens Hovedorganisasjon, NOS Clearing ASA, Oslo Børs ASAog ØKOKRIMstiller deg positive til forslaget.
Datatilsynetuttaler at de er generelt skeptisk til at lovbestemt taushetsplikt uthules:
«Lovbestemt taushetsplikt er innført for å ivareta viktige personvernhensyn, og det bør således unntas fra slik taushetsplikt i et begrenset omfang og bare i tilfeller der dette er helt nødvendig.
Datatilsynet er av den oppfatning at den foreslåtte endring av vphl. § 12-2 sjette ledd vil medføre en uthuling av den lovbestemte taushetsplikten for teleoperatører.»
Datatilsynet uttaler videre at de er kjent med at både innsidehandel og kursmanipulering er et problem, og at Kredittilsynet i gitte tilfeller kan ha behov for tilgang til opplysninger som er underlagt taushetsplikt:
«Datatilsynet er likevel ikke av den oppfatning at hensynet bak taushetsplikten skal vike til fordel for en utvidelse av den allerede vide hjemmel Kredittilsynet har til å kreve opplysninger av enhver, hvilket vil si enhver uten spesiell tilknytning til et aktuelt verdipapirforetak. Dersom taushetsplikten skal settes til side, må dette som tiltak være egnet for å nå det ønskede mål. Datatilsynet vil i den sammenheng påpeke at selv med tilgang til registrert navn, adresse, telefonnummer, eller datakommunikasjonsadresse, betyr ikke det automatisk at man har tilstrekkelig eller god nok informasjon. Selv om man er i besittelse av sluttbrukers navn, er ikke vedkommende nødvendigvis identisk med den som står bak den mulig lovstridige handling. Dette vil gjelde uavhengig om IP-nummeret er fast eller dynamisk.
Interessen i fullstendighet er sentral i personvernsammenheng, og gjenspeiler behovet for at innsamlede opplysninger er mest mulig korrekte og adekvate slik at de utgjør et saklig og fullstendig grunnlag for beslutninger. Det anses videre som grunnleggende for beskyttelse av personvernet at opplysninger som er innhentet til bruk for ett formål, ikke skal benyttes til formål som avviker eller er uforenelige med det opprinnelige. Dette er i denne forbindelse spesielt viktig, fordi en ved å ta opplysninger ut av den sammenheng de er innhentet i, kan medføre at uskyldige blir mistenkt for kriminelle handlinger på mangelfullt eller feilaktig grunnlag.»
Videre uttaler Datatilsynet:
«Datatilsynet er av den oppfatning at tilsynsmyndigheter utfører en oppgave av stor samfunnsmessig verdi. Det er således viktig at disse myndigheter har tilfredsstillende hjemler i forhold til den oppgave de er pålagt å utføre. Det må likevel finnes en grense også for tilsynenes mulighet til å få tilgang til opplysninger utenfor det som er deres primære tilsynssfære. Dersom tilsynsmyndighetenes hjemler blir så vide at store omfang av data enkelt kan samles inn for så å benyttes som bevismateriale i en straffesak, vil de vide hjemlene føre til en omgåelse av de strenge prosessuelle regler som politi og påtalemyndighet er underlagt. Etterforskningsoppgaven som i et demokratisk samfunn primært er å finne hos politiet, forflyttes således til det aktuelle forvaltningsorgan. Datatilsynet er av den oppfatning at vid etterforskning i regi av forvaltningsorganer er noe som bør søkes unngått, da det kan utgjøre et rettsikkerhetsproblem.
[...]
I personvernsammenheng står individets forventning til diskresjon sentralt ved vurdering av tilgang til opplysninger. Det er her en gjeldende oppfatning at det skal utvises forsiktighet med å innhente opplysninger fra et fora der den registrerte har en utvidet forventning om diskresjon, herunder fora der man går ut fra at ens deltakelse vil fremstå som anonym.
Det legges videre vekt på at Kredittilsynet allerede i dag har en mulighet for tilgang til opplysningene i enkelte saker gjennom et særskilt samtykke fra Samferdselsdepartementet etter kredittilsynsloven § 5 annet ledd, jf. tvistemålsloven § 204 nr. 2.»
På bakgrunn av det ovennevnte fraråder Datatilsynet den foreslåtte endringen av vphl. § 12-2 sjette ledd. Dersom forslaget likevel opprettholdes, er Datatilsynet av den oppfatning at innhenting av denne typen opplysninger bør gjennomføres skriftlig. Det uttales i den forbindelse at dokumentasjon av prosessen vil være med på å ivareta rettssikkerheten for de registrerte ved at det i ettertid kan kontrolleres at opplysningene er innhentet i tråd med det som er nedfelt i vphl. § 12-2.
Norges Fondsmeglerforbund ser de problemer som kan oppstå for tilsynsmyndighetenes arbeid med kursmanipuleringssaker dersom det ikke er adgang til å avdekke identiteten til deltakere i internettbaserte diskusjonsfora:
«Forbundet er imidlertid skeptisk til forslaget om unntak fra taushetsplikten slik det er foreslått. Bakgrunnen for dette er tredelt.
For det første er det viktig å merke seg at informasjonen som søkes innhentet er ment for Kredittilsynets undersøkelser (etterforskning) av mulige brudd på verdipapirhandellovens regler om manipulasjon. Overtredelse av dette regelverk kan straffes med fengsel inntil 6 år. Det er altså tale om alvorlig kriminalitet. Det er da et tankekors for oss at Kredittilsynet, som et forvaltningsorgan, har eller forventer å skaffe seg mer informasjon enn det påtalemyndigheten som utgangspunkt kan. Etter vår oppfatning har Kredittilsynets virksomhet på dette område klart preg av etterforskning, og prinsipielt burde slik etterforskning forestås av påtalemyndighetene. Disse vil også allerede ha mulighet for å fremskaffe den aktuelle informasjon, jfr 9-3 tredje ledd. Vi kan derfor vanskelig se at det er nødvendig også å åpne for at Kredittilsynet skal få slik informasjon.
For det annet dreier det seg om identiteten til personer som publiserer informasjon/synspunkter gjennom spesielle medier og en tilgang til f eks IP-adresser reiser også enkelte problemstillinger knyttet til kildevern, ikke minst dersom informasjonen er bearbeidet i de aktuelle medier.
Endelig vil vi fremheve at den informasjon som man søker å innhente kan være av «dårlig» kvalitet. Vi vil særlig peke på at kunnskap om IP-adresse og «eieren» av denne kan si veldig lite om hvem som faktisk har lagt inn informasjonen. Det vil derfor bli nødvendig med ytterligere undersøkelser og etterforskning, noe som antagelig bør overlates til politi og påtalemyndighet.
Et annet forhold er at lovgivningen i mange land innen EØS vil måtte gjennomgå større endringer som følge av vedtagelsen av Market Abuse direktivet. I Norge vil dette direktivet kunne få betydning i forhold til sanksjonsregelverket, jfr kravet til «enklere» administrative sanksjoner. Det vil da være naturlig også å vurdere tilsynsmyndighetenes muligheter til å innhente informasjon, i en noe bredere sammenheng. Vi vil derfor foreslå at det nå ikke fremmes noe lovforslag, men at spørsmålet tas opp til fornyet vurdering i forbindelse med implementering av nevnte direktiv.»
Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforeninguttaler i en felles høringsuttalelse at spørsmålet om pressefolks forklaringsplikt berører kildevernreglene i straffeprosessloven § 125 og tvistemålsloven § 209 a:
«NR og NP vil understreke at pressefolks kildebeskyttelse også gjelder i forhold til forklaringsplikt overfor andre offentlige myndigheter enn domstolen, all den tid det er utvilsomt at kildevernet etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 10 gjelder i slike tilfeller. Vi viser i denne sammenheng til NOU 1997:19 «Et bedre personvern»side 106 og Kyrre Eggen «Ytringsfrihet»(Oslo 2002) side 329.
Fra Goodwinsaken (EMD Goodwin),avsagt av Strasbourgdomstolen 27.03.1996, kan det utledes at EMK artikkel 10 gir en meget vidtgående beskyttelse av pressens vitneprivilegium. Strasbourgdomstolens interesseavveining i EMD Goodwin falt ut til fordel for kildevernet, og dette til tross for at opplysningen om firmaets økonomiske situasjon ikke omhandlet forhold av allmenn interesse, jf. EMD Goodwin § 44 annet avsnitt.Journalistens informasjon dreide seg om private personer på den private arena, der pressens vitneprivilegium normalt står svakt etter tidligere norsk rettspraksis. På bakgrunn av EMD Goodwinvilaltså pålegg om forklaringsplikt etter avveiningsnormen i straffeprosessloven § 125 og tvistemålsloven § 209 a) begges tredje ledd tolkes innskrenkende. For at inngrep i de norske kildevernreglene skal tilfredsstille nødvendighetskravet i EMK artikkel 10, bør det følgelig foreligge betydelig interesseovervekt for de motstående hensyn for at bestemmelsene skal vike.»
Oslo Børs støtter som nevnt forslaget om å endre vphl. § 12-2 sjette ledd, og har følgende anmerkninger i sakens anledning:
«Børsen har i de seneste år sett indikasjoner på at bruk av internett i forbindelse med alvorlig økonomisk kriminalitet har økt betydelig. Det gjelder både organisert bruk av Internett og ved enkeltpersoners bruk av Internett. Det kan til dels være tale om lukkede og profesjonelle miljøer. Det gjelder både ved ulovlig innsidehandel, lekkasjer og kursmanipulering. Slik kriminalitet er en alvorlig trussel mot et velfungerende verdipapirmarked og dermed et velfungerende næringsliv. Effektive virkemidler må derfor settes inn for å forhindre at slike negative krefter får utviklet seg ytterligere.»
Oslo Børs gjennomgår deretter et par eksempler på slik ulovlig aktivitet som har forekommet på Internett. Børsen peker på at begge tilfellene viser at det er av vesentlig betydning for sakens oppklaring at det er mulig å få tilgang til informasjonssprederens identitet:
«Oslo Børs har også erfart at tilbydere av tilgang til telenett eller teletjenester ikke har en enhetlig praksis hva angår det som bevares av logger. I det første tilfellet nevnt ovenfor viste det seg at loggen var slettet etter 24 timer. Tiden man har til rådighet er derfor helt sentralt i forbindelse med etterforskningen av denne type saker.
Kredittilsynet legger til grunn at det følger av tilsynsloven § 5 annet ledd at Tilsynet kan innhente ellers taushetsbelagt informasjon hos tilbyder av teletjenester. Denne hjemmelen er imidlertid svært dårlig egnet til å ivareta de initielle behov - sikre bevis raskt.
Børsen peker videre på at selv om taushetsplikten etter teleloven ikke gjelder for politi og påtalemyndighet, innebærer den tid man har til rådighet i sakens innledende fase at bevis vil kunne gå tapt dersom Kredittilsynet må overlate til de nevnte organer å innhente slik informasjon. Børsen legger derfor til grunn at lovforslaget muliggjør oppklaring av saker og kontroll på et område der det i dag ikke finnes reell oppdagelsesrisiko og kontrollmulighet. Børsen nevner også i denne sammenheng at det er avdekket innlegg på stocktalk som beskriver at det i dag ikke er mulig for Kredittilsynet å «tracke» identiteten til den enkelte innlegger. Børsen antar derfor at en hjemmel for Kredittilsynet til å «spore» identiteten til innleggere vil ha allmenn- og individualpreventiv effekt.
Børsen er av den oppfatning at integritetsvernet hos dem som utsettes for videreformidling av de her omhandlede opplysninger ikke kan veie tyngre enn hensynet til å oppklare alvorlig økonomisk kriminalitet. Børsen peker herunder på at det kun er tale om innhenting av ellers taushetsbelagt informasjon i de mest alvorlige kriminalsakene på verdipapirmarkedet, at det ikke er tale om mange slike saker på årsbasis og at det ikke er tale om å få kjennskap til innholdet i noe kommunikasjon. Den begrensning som ligger i forslaget, mistanke, hensyntar i tilstrekkelig grad de personverninteresser som den foreslåtte hjemmel for Kredittilsynet griper inn i. Å gå lenger i å begrense adgangen, vil gjøre lovbestemmelsen uhensiktsmessig, og formålet vil lett gå tapt. Videre ligger det en reell begrensning i Kredittisynets lovpålagte oppgaver, ressurssituasjon og praktiske mulighet for slikt arbeid forslaget åpner for. Videre påpekes at Kredittilsynet ofte behandler svært sensitiv informasjon fra banker, forsikringsselskaper og alle selskaper som er under tilsyn i verdipapirmarkedet. Kredittilsynet har således praksis og erfaring for håndtering av sensitiv informasjon og Kredittilsynets ansatte har taushetsplikt, jf Kredittilsynslovens § 7.»
Samferdselsdepartementet har enkelte tekniske merknader.
ØKOKRIMstøtter forslaget om å endre vphl. § 12-2 sjette ledd, og uttaler at potensialet i utnyttelse av Internett til raskt å spre feil eller fortrolig informasjon til mange aktører, utgjør en betydelig trussel i denne sammenheng. ØKOKRIM uttaler videre i denne forbindelse:
«Det er ØKOKRIMs erfaring at etterforskningen av saker av denne typen er svært vanskelig, siden ISP-ene etter kort tid sletter informasjonen som kobler IP-nummer og bruker; noen allerede samme dag. En kritisk suksessfaktor i etterforskningen er derfor å så raskt som mulig kunne undersøke IP-nummeret for å identifisere den som legger ut eller leser denne informasjonen.
Det er i dag Kredittilsynet som først vil ha befatning med disse sakene og som eventuelt anmelder forholdet til ØKOKRIM. Det er derfor hensiktsmessig at informasjon om registrert navn, adresse og telefonnummer eller datakommunikasjonsadresse relatert til mulige straffbare forholdet bør være innhentet av Kredittilsynet før anmeldelse vurderes. Dersom slik informasjon innhentes av ØKOKRIM, etter at anmeldelse er levert, er det stor fare for at informasjon som kobler IP-nummer og bruker er slettet.»
17.5 Departementets vurdering
Adferdsreglene i verdipapirhandelloven har som sitt overordnede mål å medvirke til at markedet har tillit til at informasjon og prisfastsettelse er riktig, og at ikke enkeltaktører har særlige informasjonsfordeler foran andre. For at adferdsreglene skal ha denne effekten er det viktig at håndhevelsen er effektiv, og ikke minst at oppdagelsesrisikoen oppleves som reell i markedet. En viktig forutsetning for dette er at Kredittilsynet har tilgang til de nødvendige tilsynsmessige virkemidler, herunder særlig at tilsynet har adgang til å innhente opplysninger som er essensielle for å undersøke mulige lovbrudd. Tilgjengelige virkemidler for å skaffe seg identiteten til informasjonsspredere på Internett er i så måte avgjørende både for å forebygge og for å avdekke ulovlig adferd. På denne bakgrunn slutter departementet opp om forslaget om å endre vphl. § 12-2 sjette ledd om opplysningsplikt.
Datatilsynet har pekt på at rettssikkerhet og personvern står sentralt ved vurderingen av tilgang til opplysninger. Departementet er enig i dette, men har kommet til at personvern- og rettssikkerhetshensyn ikke i tilstrekkelig grad taler mot å lovfeste en opplysningsplikt overfor Kredittilsynet for tilbydere av teletjenester. Det vises særlig til viktigheten av at Kredittilsynet i en tidlig fase får muligheten til å gå inn å sjekke faktum i saker hvor det foreligger mistanke om alvorlige lovbrudd. Det vises også til at Kredittilsynets tjenestemenn har taushetsplikt overfor uvedkommende om det de får kjennskap til i sitt arbeid, for eksempel om enkeltpersoners identitet og bruk av Internett. Det bemerkes dessuten at bevisopptak gjennom domstolene, eventuelt undersøkelser med bistand fra ØKOKRIM, er upraktiske alternativer på grunn av den ressurs- og tidsbruk som i så fall kreves. Departementet vil i forlengelsen av dette bemerke at Kredittilsynets innhenting av opplysninger ikke på noen måte er ment å sette til side alminnelige rettssikkerhetsmekanismer i norsk rett. Opplysninger om identiteten bak en IP-adresse vil inngå i det øvrige materiale som Kredittilsynet vurderer når det tar stilling til om saken skal anmeldes, og eventuell usikkerhet omkring dette materialet vil måtte tas hensyn til både av Kredittilsynet, ØKOKRIM, eventuelt den mistenktes advokat og til slutt domstolen dersom det tas ut siktelse på bakgrunn av informasjonen.
Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening har reist spørsmål om lovforslagets forhold til reglene om pressens kildevern. Etter departementets oppfatning må det her sondres mellom informasjon som legges direkte ut på Internett av sluttbruker, og informasjon som er gitt til og bearbeidet av for eksempel internettbasert presse. Det er i sistnevnte tilfelle at synspunktet om pressens kildevern kommer mest til sin rett. Departementet bemerker dessuten at vphl. § 12-2 sjette ledd om opplysningsplikt uansett står tilbake for Den europeiske menneskerettskonvensjon i saker der problemstillingen oppstår, jf. lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 3.
Kredittilsynet har foreslått at vphl. § 12-2 sjette ledd endres slik at teleloven § 9-3 første ledd ikke skal være til hinder for at Kredittilsynet kan innhente opplysninger om registrert navn, adresse, telefonnummer eller datakommunikasjonsadresse. Lovteknisk er dette foreslått løst ved at det gjøres eksplisitt unntak fra teleloven § 9-3 første ledd.
Departementet er kjent med at det er foreslått å erstatte teleloven med lov om elektronisk kommunikasjon, og at Kredittilsynets forslag slik det nå lyder derfor fort vil bli foreldet. Bestemmelsen om taushetsplikt skal derimot videreføres i den foreslåtte lov om elektronisk kommunikasjon § 2-9 første ledd. Det foreslås derfor at vphl. § 12-2 sjette ledd endres i tråd med dette. Ordlyden i forslaget tilpasses også benevnelsen av de opplysninger som politi og påtalemyndighet skal kunne innhente i medhold av den nye § 2-9 tredje ledd. Disse opplysningene angis som «avtalebasert hemmelig telefonnummer eller andre abonnementsopplysninger, samt elektronisk kommunikasjonsadresse».
18 Enkelte redaksjonelle endringer i verdipapirhandelloven
Ved lov 17. november 2000 nr. 80 om børsvirksomhet m.m. (børsloven) ble daværende vphl. § 1-3 opphevet, og §§ 1-4 til 1-6 ble nye §§ 1-3 til 1-5. Som en følge av endringen ble en rekke av de interne henvisningene i verdipapirhandelloven til disse paragrafene feil. Departementet foreslår at henvisningene endres i tråd med den nye nummereringen. De bestemmelsene dette gjelder er vphl. §§ 1-3 tredje ledd, 2a-6 annet ledd, 3-1 tredje ledd, 3-2 sjette ledd, 3-3 første ledd nr. 3 og annet ledd nr. 3, 4-1 annet ledd nr. 2, 4-5 første ledd, 8-2 fjerde ledd nr. 4 (feil henvisning til § 1-5 i stedet for § 1-4), og § 9-5 annet ledd (feil henvisning til § 1-6 i stedet for § 1-5).
Verdipapirhandelloven § 14-3 annet ledd nr. 1 henviser til vphl. § 2-6 tredje ledd. Henvisningen kom inn i bestemmelsen som følge av et forslag om nytt tredje ledd i vphl. § 2-6. Forslaget ble ikke fulgt opp, og det foreslås derfor å ta ut henvisningen til vphl. § 2-6 tredje ledd i vphl. § 14-3 annet ledd nr. 1.
Norske Pensjonskassers Forening har i en høringsuttalelse uttalt at overskriften til § 2a-3, «særlige regler om ansattes egenhandel i visse typer foretak», er språklig upresis og villedende. NPF foreslår at anledningen benyttes til å endre overskriften til «særlige regler om egenhandel for ansatte i visse typer foretak». Departementet slutter seg til dette forslaget.
Verdipapirhandelloven § 10-3 gjelder sikkerhet stilt overfor oppgjørssentral. I lovteksten omtales sikkerhet som er «stilet» overfor en oppgjørssentral. Uttrykket «stilet» foreslås erstattet med «stilt» i tråd med overskriften til bestemmelsen.