2 Plikt for barneverntjenesten til å evaluere tiltaksplaner om hjelpetiltak

2.1 Gjeldende rett

Barnevernlovens utgangspunkt er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre og at tiltak primært skal gis i hjemmet. I forbindelse med stortingsbehandlingen av loven uttalte Forbruker- og administrasjonskomiteen (Innst O.nr. 80 (1991-92)):

«Komiteen mener det er viktig å understreke at hjelpetiltak i hjemmet alltid skal vurderes, før mer omfattende tiltak igangsettes. Manglende ressurstilgang på tiltakssiden, må ikke få som konsekvens at barn flyttes ut av hjemmet. Hjelp skal primært gis i hjemmet, og plassering skal være siste alternativ. Komiteen slutter seg derfor til departementets presisering av at bruk av tvang bare skal være aktuelt dersom hjelpetiltakene ikke fører frem, eller det må anses som nytteløst å forsøke med slike tiltak.»

Det følger således av barnevernloven § 4-12 annet ledd at det ikke kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Det stilles altså ikke noe krav om at hjelpetiltak skal være forsøkt. Lovens vilkår vil være oppfylt også der hjelpetiltak er vurdert, men man har kommet til at slike tiltak ikke vil være tilstrekkelig for å sikre barnet en tilfredsstillende situasjon.

Hjelpetiltak etter barnevernloven er hjemlet i § 4-4. Det framgår her at barneverntjenesten, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, skal sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien. Vurderingen av om vilkårene er oppfylt må bero på skjønn, herunder av om barnet har et særlig behov som går utover det som barn i alminnelighet vil ha.

I bestemmelsens annet ledd angis eksempler på hjelpetiltak som kan benyttes, slik som støttekontakt, barnehageplass og besøkshjem. Oppregningen er ikke uttømmende. Hjelpetiltak etter barnevernloven kan derfor omfatte et bredt register av tiltak, og kan rette seg direkte mot barnets behov eller gå ut på å bedre foreldrenes omsorgsevne. Det følger av bestemmelsens tredje ledd at barneverntjenesten også kan yte økonomisk stønad som hjelpetiltak for barnet.

Hjelpetiltak er i utgangspunktet avhengig av samtykke fra foreldrene, og også fra barn som har partsrettigheter. Etter nærmere vilkår kan fylkesnemnda likevel beslutte at visse hjelpetiltak kan settes i verk ved pålegg til foreldrene, jf. § 4-4 fjerde ledd. Dette gjelder opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud. Nemnda kan også gi pålegg om tilsyn når vilkårene for å treffe vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-12, er til stede. Videre kan fylkesnemnda under visse vilkår vedta at foreldrestøttende tiltak som har som formål å redusere barnets atferdsvansker kan gjennomføres uten barnets samtykke.

Hjelpetiltakene omfatter også frivillig plassering i fosterhjem, institusjon eller i senter for foreldre og barn, jf. § 4-4 femte ledd. Det vises i denne sammenheng til denne proposisjonens kapittel 9 der sentre for foreldre og barn foreslås regulert i § 4-4 annet ledd. Barneverntjenesten kan formidle slik plassering når vilkårene i annet ledd er til stede, og behovene ikke kan løses ved andre hjelpetiltak. Det er presisert i bestemmelsen at hvis det må forutsettes at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, bør det likevel vurderes om det med en gang skal vedtas at barneverntjenesten skal overta omsorgen for barnet etter § 4-12, framfor frivillig plassering etter § 4-4.

Når hjelpetiltak vedtas, skal barneverntjenesten utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan, jf. § 4-5. Det følger videre av denne bestemmelsen at barneverntjenesten skal holde seg orientert om hvordan det går med barnet og foreldrene, og vurdere om hjelpen er tjenlig, eventuelt om det er nødvendig med nye tiltak. I lovens forarbeider (Ot.prp.nr. 44 (1991-92)) er det uttalt at tiltaksplanen bør redegjøre for hjelpetiltakenes omfang og begrensningen i tid. Det uttales også at tiltaksplanen bør foreligge samtidig med at vedtak om hjelpetiltak fattes. Det er ikke i forarbeidene uttalt noe krav til systematisk evaluering av tiltakene. I Barne- og likestillingsdepartementets veileder om tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten (Q-1104 B) er det imidlertid lagt til grunn at en sentral intensjon med lovpålegget om tiltaksplaner var å sikre at tiltak blir godt fulgt opp, og at det foretas nødvendige justeringer. Veilederen inneholder derfor råd om hvordan man bør gå fram for å evaluere tiltakene.

2.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

Ved utgangen av 2007 var i følge SSB 26 404 barn i Norge registrert som mottakere av hjelpetiltak. De mest brukte hjelpetiltakene var besøkshjem, økonomisk støtte, støttekontakt, barnehage, skolefritidsordning, fosterhjemsplassering, fritidsaktiviteter, tilsyn og hjemkonsulent. På samme tidspunkt var 6 301 barn under barnevernets omsorg. Det har vært en jevn vekst i antall barn som mottar hjelpetiltak. Veksten i antallet barn som mottar omsorgstiltak har ikke vært tilsvarende stor.

Samtidig finnes det klare indikasjoner på at barn blir sterkt skadelidende av å leve lenge under utilfredsstillende forhold i hjemmet, og at barnet kan være mer skadet når det først blir tatt under omsorg fordi forsøk med hjelpetiltak har vart for lenge eller vært for dårlige. I St.meld. nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet uttales om dette:

«Undersøking av barnevernkarrierar i NIBR-rapport 2000:7 (...) tyder på at minst kvart femte barn som blir plassert i fosterheim eller institusjon, har teke imot hjelpetiltak i mellom eitt og fem år før omsorgsovertakinga blei gjennomførd. Tida og barndommen kan kome til å gå fort medan ein held på med å prøve stadig nye hjelpetiltak for å hjelpe foreldre og barn, og stor skade kan skje undervegs. I nokre tilfelle verkar ikkje hjelpetiltak, og omsorgsovertakingar blir nødvendige. Dette vil sjølvsagt ikkje seie at barnevernet skal la vere å hjelpe familiar så langt som mogleg til å ta godt nok vare på eigne barn. Barnevernet kan overvurdere ressurssane i familien.»

Også senere undersøkelser har omtalt problemstillingen at barn i for lang tid mottar hjelpetiltak som ikke fungerer. Elisabeth Gording Stang uttaler i sin bok «Det er barnets sak 1»:

«Et gjennomgående trekk i de sakene som omfatter omsorgsovertakelser (ti saker), er at barnet går for lenge på hjelpetiltak som ikke fungerer tilfredsstillende og dermed ikke bidrar til å bedre barnets omsorgssituasjon. I noen saker forverres barnets situasjon i den tiden hjelpetiltakene er virksomme. (...) Det går videre fram av saksdokumentene at undersøkelsene var av varierende grundighet, evalueringen av tiltakene var ofte tilfeldig, noen ganger ble ikke tiltakene evaluert før etter lang tid, og noen ganger framgikk det ingenting om at tiltaket ble evaluert overhodet. Videre viser sakene at tiltakene i noen tilfeller bygget på overdrevne forventninger om foreldrenes (særlig morens) evne til forandring, samarbeid og forbedring.»

I rapporten «Barnevernsklienter i Norge 1990-2005 - En longitudinell studie» 2, omtales blant annet nødvendigheten av tilstrekkelig hjelp slik:

«For dem som får tidlig hjelpe- eller omsorgstiltak av barnevernet blir det viktig at man også på tidligst mulige tidspunkt setter inn tilstrekkelige tiltak. Resultatene gir oss grunn for å anta at i en del tilfeller får barn og unge hjelpen for sent, og i en del tilfeller gis det nok utilstrekkelig hjelp.»

Departementet er kjent med at det i varierende grad utarbeides tiltaksplaner for barn som mottar hjelpetiltak. Ved utgangen av 2007 hadde 67,3 prosent gyldig tiltaksplan 3. Som påpekt av Gording Stang er det også grunn til å tro at tiltaksplanene evalueres i svært ulik grad. Kommunerevisjonens rapport 13/2006 om bydelsbarnevernet i Oslo kommune viser blant annet at 31 prosent av de ansatte oppgir at hjelpetiltakene i liten grad evalueres i tiltaksperioden. I tre bydeler var andelen ansatte som mente tiltakene i liten grad ble evaluert henholdsvis 72, 62 og 45 prosent.

I rapporten «Bare fantasien setter grenser? Om kommunenes bruk av hjelpetiltak i barnevernet» 4, framgår det at det er ulikt i hvilken grad tiltak evalueres. Det uttales:

«På den ene siden evalueres i mange tilfelle sakene hyppig, og tiltakene vurderes opp mot de målsettingene som er satt i den enkelte sak eller tiltaksplan. På den andre siden er det slik at mangel på tid og problemer med klare kriterier kan gjøre det vanskelig å gjennomføre evalueringer som gir grunnlag for å avslutte, endre eller videreføre de eksisterende hjelpetiltakene. (...) Hovedkonklusjonen er at det er stor variasjon når det gjelder hvordan tiltakene følges opp og evalueres, og at denne variasjonen knyttes både til personlige preferanser hos den enkelte barnevernsarbeider, forskjellige kulturer i den enkelte barnevernstjeneste og forhold ved den enkelte sak.»

Departementet understreket i høringsnotatet at de hjelpetiltakene som iverksettes skal være valgt ut fra barnets og foreldrenes behov. For å sikre at tiltakene er nyttige er det viktig at det utarbeides en tiltaksplan med klare og konkrete målsettinger for tiltakene, jf. kravet i barnevernloven § 4-5 første setning. Det er etter departementets mening også viktig at barneverntjenesten har god kunnskap om hvordan det går med barnet og foreldrene, og om de tiltakene som er iverksatt bedrer barnets omsorgssituasjon. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet å endre barnevernloven § 4-5 slik at barneverntjenestens plikt til å følge opp familien ytterligere presiseres og forsterkes.

For å kunne vurdere om tiltakene virker etter intensjonen ble det i høringsnotatet understreket betydningen av at tiltaksplanen og herunder hjelpetiltakene evalueres. Gjennom en systematisk evaluering vil man kunne vurdere om tiltakene har nødvendig effekt slik at barnet får en tilfredsstillende omsorgssituasjon. Målet må være en positiv varig endring for familien. En systematisk evaluering vil også innebære at man dokumenterer de vurderinger som er gjort, og man vil således høyne bevissthetsnivået rundt barnevernets egne arbeidsmetoder. Gjennom en evaluering av tiltaksplanen og iverksatte hjelpetiltak vil barneverntjenesten kunne dokumentere om målene i tiltaksplanen nås, og eventuelt i hvilken grad. Gjennom evalueringen vil man også få kunnskap om hvorvidt iverksatte tiltak er tilstrekkelige eller om andre tiltak må vurderes. For å framheve viktigheten av å evaluere hjelpetiltak foreslo departementet derfor at krav om evaluering av tiltaksplanen tas inn i barnevernloven § 4-5.

Gjennom oppfølgingen av familien og evalueringen av tiltaksplanen kan man få kunnskap om at tiltaket ikke har den forventede og ønskede effekt, eller også at utviklingen går i negativ retning. Barnevernet må da vurdere om tiltaket skal justeres eller erstattes av andre tiltak. Som vist ovenfor indikeres det at man i mange saker venter for lenge med å fremme sak om omsorgsovertakelse. Et siktemål med systematiske evalueringer må være å unngå at barn lever under omsorgssvikt fordi man viderefører, eller prøver ut stadig nye hjelpetiltak som ikke i tilstrekkelig grad bedrer barnets situasjon. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet at det i barnevernloven § 4-5 presiseres at barnevernet, som en oppfølging av tiltaket og vurderingen av om det er nødvendig med nye tiltak, også skal vurdere om det er grunnlag for omsorgsovertakelse.

Departementet anbefaler i veilederen om tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten at den første evalueringen bør skje relativt raskt etter iverksettelsen av tiltaket. Det pekes videre på at hva som er fornuftige intervaller mellom de videre evalueringene vil avhenge av bl.a. hvor alvorlig situasjonen er for barnet, hvor omfattende og komplekse tiltakene er og hvor lenge det er tenkt at tiltaket skal vare.

Departementet foreslo derfor ikke noen lovfestet frist for evaluering, men antok at en regelmessig kvartalsmessig evaluering i de fleste saker bør være et minimum.

2.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å presisere og forsterke barneverntjenestens plikt til å følge opp familien, og om å lovfeste barneverntjenestens plikt til å evaluere tiltaksplanen, fikk stor oppslutning i høringsrunden. Totalt 108 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget. 106 av disse støtter forslaget, mens en instans uttaler seg uten å konkludere. Bare fellesuttalelsen fra Gruppen til familiens selvstendige rett, Redd våre barn og BarnasRett.no er negativ til forslaget. I denne høringsuttalelsen uttrykkes det en skepsis bl.a. i forhold til barnevernets tiltaksapparat og til de evalueringer som foretas i barnevernet.

Blant de som støtter forslaget er 56 kommuner, 9 fylkesmenn, Landsforeningen for barnevernsbarn, Barneombudet, Norsk Barnevernsamband, Fellesorganisasjonen (FO), Redd Barna og Barne-, ungdoms- og familieetaten.

Enebakk kommune uttaler:

«Forslaget vurderes som meget positivt. Det er ingen tvil om at barneverntjenesten må bli dyktigere til både å vurdere hvilke tiltak som bør settes inn, til å utarbeide tiltaksplaner som er utarbeidet slik at effekten faktisk kan måles og tiltakene evalueres. Barneverntjenesten må videre ha et tydelig tidsperspektiv på tiltakets varighet, og en tanke om hva som bør gjøres dersom tiltaket ikke viser å ha ønsket effekt.»

Redd Barna uttaler:

«Redd Barna mener det er påkrevet med et lovfestet krav om evaluering. Forskning viser at det er et stort forbedringspotensial hva gjelder innholdet og iverksettelsen av hjelpetiltak. På sikt vil en plikt til systematisk evaluering kunne føre til at barnevernet blir flinkere til å sette inn riktige tiltak til rett tid.»

Barne-, ungdoms- og familieetaten uttaler:

«Bufetat er enig med departementet i at det er viktig å unngå at barn i for lang tid mottar hjelpetiltak som ikke fungerer etter sitt formål. Det er Bufetats erfaring, blant annet fra saker om billighetserstatning, at det i noen tilfeller settes i verk tiltak uten tilstrekkelig begrunnelse. Videre er det i noen tilfeller vanskelig å se om barnevernstjenesten har vurdert hvorvidt de tiltak som settes inn er tilstrekkelig til å avhjelpe familiens problemer. Bufetat er derfor enig i at det er viktig med systematiske evalueringer av tiltaksplan og tiltak, og støtter departementets forslag til endringer i barnevernloven § 4-5.

Bufetat er av den oppfatning at departementets forslag vil kunne føre til bedre kvalitet i barnevernarbeidet, ved at det blir økt fokus på, og kunnskap om, hvordan tiltakene faktisk fungerer generelt og for det enkelte barn. Evalueringen må ha fokus på om tiltakene er tilstrekkelige og egnet til å avhjelpe problemene, samt en vurdering av behov for tiltak i fremtiden. Dette vil føre til mer målrettede tiltak for barna, og vil således være i tråd med hva som er til barnets beste. Videre vil det være lettere å fange opp og dokumentere de tilfellene hvor tiltakene ikke fører frem, og barnet derfor må plasseres utenfor hjemmet. Evalueringene vil således kunne bidra til å belyse om nødvendighetskravet i saker om omsorgsovertakelser etter barnevernslovens § 4-12 annet ledd er oppfylt. Forslaget vil kunne føre til en strukturering av barnevernstjenestens vurderinger, og sikre at tidligere vurderinger i saken også blir tilgjengelige for eventuelle nye saksbehandlere.»

Enkelte av de høringsinstansene som støtter forslaget er opptatt av at kravet til evaluering må gjelde alle typer hjelpetiltak. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) peker på at hjelpetiltak utgjør en stor og heterogen gruppe tiltak, og at det er viktig å utarbeide retningslinjer som sikrer at alle typer tiltak evalueres. Flere høringsinstanser, herunder Barne-, ungdoms- og familieetaten, uttaler at evalueringsplikten også bør gjelde for hjelpetiltak som barn mottar etter fylte 18 år (ettervern). Redd Barna er opptatt av at barn som blir tilbakeført til hjemmet etter en omsorgsovertakelse er i en særlig sårbar fase hvor det er viktig at barnevernet følger barnet og virkningen av hjelpetiltaket nærmere. Redd Barna mener derfor at det i retningslinjene for evaluering av hjelpetiltak bør oppstilles et skjerpet krav til evaluering for denne gruppen.

En rekke av de høringsinstansene som støtter forslaget, har merknader til hvor hyppig tiltaksplanene bør evalueres og hvorvidt tidsfrister for evalueringen bør lovfestes. Noen høringsinstanser, blant dem Fellesorganisasjonen (FO) og Norsk Barnevernsamband (NBS), mener kvartalsmessige evalueringer kan være for hyppig. Norsk Barnevernsamband (NBS) uttaler:

«Norsk Barnevernsamband vil understreke at effektivitet i betydningen rask gjennomstrømning, ikke alltid kan være målsettingen for om hjelpetiltak har effekt eller er virksomme. Noen familier er i en slik livssituasjon at en stabil og langvarig kontakt med en barnevernarbeider, vil være et godt og forebyggende tiltak, men der det kan være vanskelig å måle raske endringer. NBS er opptatt av at variasjonen i barnevernets tiltaksapparat må videreføres og styrkes. Vi mener det er viktig å understreke dette i en tid da det er stort fokus på evidens og virksomme tiltak. Kvartalsvise evalueringer vil i mange tilfeller være for hyppig, og bør ikke nedfelles i lovteksten.»

Andre høringsinstanser er opptatt av at det må kunne vurderes i den enkelte sak hvor hyppig det er nødvendig å evaluere tiltaksplanen, og at dette bl.a. må vurderes ut fra barnets alder og behov. Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet uttaler:

«Utviklingssenteret er enig i viktigheten av at hjelpetiltak blir evaluerte; dvs. at tiltaksplanen blir jevnlig og systematisk evaluert. Utviklingssenteret mener evalueringens omfang og hyppighet må stå i forhold til alvoret i barnets situasjon og hjelpetiltakenes omfang og varighet.»

Enkelte høringsinstanser mener at loven bør utformes mer presist hva gjelder kravet til når evaluering skal foretas. Noen av disse instansene mener at det bør lovfestes at tiltaksplanen skal evalueres minst en gang hvert kvartal, andre mener det bør lovfestes en plikt til å evaluere hvert halvår, mens andre igjen mener det bør lovfestes en plikt til å evaluere minst en gang i året. Enkelte av høringsinstansene som mener at det bør lovfestes en minstefrist for evaluering, peker på at det vil være lettere for fylkesmannen å føre tilsyn med oppfyllelsen av kravet dersom loven er mer presis. Skien kommune uttaler:

«I forslaget til ny ordlyd i § 4-5 står det i siste setning "tiltaksplanene skal evalueres regelmessig". Vi mener dette er en for svak og upresis formulering etter at departementet på en god måte har argumentert for viktigheten av systematiske evalueringer, helst hvert kvartal. Etter vår mening må det inn i lovteksten at "tiltaksplanen skal evalueres hvert kvartal, hvis ikke spesielle grunner taler for at det kan gjøres sjeldnere. Begrunnelsen for sjeldnere evalueringer må inn i tiltaksplanen, eller komme frem på andre måter slik at fylkesmannen ved tilsyn kan sjekke ut holdbarheten".»

Andre høringsinstanser uttaler at kravet til når evaluering skal foretas må presiseres i retningslinjer. Barneombudet uttaler:

«Departementet vil ikke foreslå noen lovfestet frist for evaluering, men vil anta at en kvartalsmessig evaluering i de fleste saker bør være et minimum. Ombudet støtter minimumskravet, men mener at det er avgjørende at kravet presiseres i retningslinjene, slik at det ikke blir overlatt til skjønnsmessige vurderinger hva som ligger i en regelmessig evaluering. Det kan etter Ombudet sin oppfatning bli en for tilfeldig vurdering av hva som ligger i regelmessighet. Barna vil kunne få en evaluering av tiltakene alt etter hvordan tjenestene tolker dette, samt etter hvilke ressurser tjenestene har.»

Noen høringsinstanser mener at det bør framgå av tiltaksplanene når tiltaket skal vurderes. Barneombudet uttaler om dette:

«Barneombudet synes også det i veilederen om tiltaksplaner og omsorgsevalueringer, der det allerede er gitt føringer på evalueringer, bør presiseres at tiltaksplanene, omsorgsplanene (og eventuelt individuell plan, dersom dette innføres) skal inneholde datoer med evaluering av tiltaket og hvem som skal være med på evalueringen.»

Når det gjelder måten evalueringen skal foregå på, peker flere instanser på at det, blant annet av hensyn til likebehandling, vil være behov for å legge til rette for utvikling av metoder for evaluering av tiltak. Landsforeningen for barnevernsbarn uttaler:

«Ved innføring av pliktig evaluering bør departementet komme med klare retningslinjer på hvordan en evaluering skal gjennomføres slik at den ikke blir tilfeldig og preget av «synsing». Det bør være en målsetning at barn i barnevernet har like muligheter uavhengig av bosted og rutiner i den enkelte barneverntjeneste.»

Enkelte høringsinstanser peker i denne forbindelse også på barnekonvensjonen artikkel 12 som gir alle barn rett til å uttrykke sine synspunkter og bli hørt i «alle forhold som vedrører barnet». Disse instansene påpeker viktigheten av at barn tas med i evaluering av tiltakene. Redd Barna uttaler:

«Fremgangsmåter for å sikre barns deltakelse i evalueringen bør omfattes av retningslinjene. Dette vil bidra til å sikre at deres stemme blir hørt.»

2.4 Departementets vurdering

Departementet er av den oppfatning at barnevernet så langt som mulig skal være en forebyggende hjelpetjeneste, og at tiltak først og fremst skal gis i hjemmet. Mange barn og familier mottar hjelpetiltak som bidrar til at barnets situasjon i hjemmet blir tilfredsstillende. Samtidig gir forskning på området indikasjoner på at noen barn ikke får tilstrekkelig hjelp. For disse barna vil utilstrekkelig hjelp bety en vesentlig belastning og en svekket mulighet for gode levekår senere i livet. Departementet vil derfor understreke hvor viktig det er å unngå at barn i for lang tid mottar hjelpetiltak som ikke fungerer etter sitt formål. En grunnleggende målsetting må være at de hjelpetiltak som settes i verk er kunnskapsbaserte.

Departementet vil også understreke at tiden kan gå fort for et barn mens man prøver ut hjelpetiltak. Det kan derfor være riktig og nødvendig å reise sak om omsorgsovertakelse der hjelpetiltakene ikke har den ønskede effekt. Noen barn lever under så vanskelige forhold at det vanskelig kan avhjelpes ved hjelpetiltak, og det er viktig at man ikke overvurderer foreldrenes ressurser. En sterkere bevissthet rundt denne problemstillingen vil ha konsekvenser både for barneverntjenestens og fylkesnemndas vurderinger.

For å sikre at de tiltakene som iverksettes fungerer etter sitt formål, er det viktig at barneverntjenesten følger opp tiltakene. Som et ledd i dette vil det etter departementets oppfatning være sentralt at barneverntjenesten har god kunnskap om hvordan det går med familien. Departementet vil derfor opprettholde forslaget om å presisere i barnevernloven § 4-5 at barneverntjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene.

Departementet vil også opprettholde forslaget om at det presiseres i barnevernloven § 4-5 at barneverntjenesten som ledd i oppfølgingen av tiltaket og vurderingen av om det er nødvendig med nye tiltak, også skal vurdere om det er grunnlag for omsorgsovertakelse.

Høringsrunden har vist at det er omfattende støtte til departementets forslag om å innføre en plikt for barneverntjenesten til å evaluere tiltaksplanen og herunder hjelpetiltakene. Gjennom en slik evaluering vil man kunne vurdere om tiltakene er tilstrekkelig målrettede og fører til en bedre situasjon for barnet, eller om man må vurdere å sette inn andre tiltak. Hensikten med evalueringen vil altså være å sikre en systematisk og jevnlig vurdering av barnets omsorgssituasjon.

Departementet er enig med de høringsinstansene som mener at kravet til evaluering må gjelde alle typer hjelpetiltak. Dette vil for eksempel innebære at også tiltak til barn over 18 år (ettervern) skal evalueres regelmessig. Også hjelpetiltak som iverksettes etter at et barn som har vært under omsorg tilbakeføres til hjemmet, skal evalueres etter denne bestemmelsen. Departementet mener imidlertid ikke at det er nødvendig å foreslå noen særregler for evaluering av tiltak som settes i verk overfor denne gruppen.

Når det gjelder hvor hyppig tiltaksplanen skal evalueres, går høringsuttalelsene i ulike retninger. Mens noen mener at kvartalsmessige evalueringer i mange tilfeller vil være for hyppig, etterlyser andre en lovfesting av et minimumskrav for hvor ofte tiltaksplanen skal evalueres. Departementet oppfatter likevel at høringsinstansene i det vesentligste er enig med departementet i at en regelmessig kvartalsmessig evaluering i de fleste saker bør være et minimum. Departementet er imidlertid enig med de høringsinstansene som uttrykker at hyppigheten av evalueringen i noen tilfeller må kunne avvike fra dette minimumskravet. Dette kan særlig gjelde der det er snakk om langvarige forebyggende tiltak hvor det kan være vanskelig å måle raske endringer, eller der det gjelder tiltak overfor de eldste ungdommene.

Departementet er fortsatt av den oppfatning at tiltaksplanene som en hovedregel bør evalueres hvert kvartal, men mener at det i enkelte tilfeller bør være mulig å bestemme at evalueringen skal skje sjeldnere. En lovfesting av et minimumskrav til halvårig eller årlig evaluering vil etter departementets oppfatning kunne virke mot sin hensikt, da en slik bestemmelse fort vil kunne oppfattes som hovedregelen. Departementet vil derfor ikke foreslå noen nærmere lovfesting av hvor ofte evaluering skal skje annet enn at det skal være «regelmessig». Departementet vil imidlertid i veilederen om tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten presisere krav til hyppighet av evalueringen. En slik presisering vil kunne gjøre det lettere for fylkesmannen å føre tilsyn med at kommunene oppfyller kravet til evaluering.

Departementet er for øvrig enig med de høringsinstansene som uttrykker at det bør framgå av tiltaksplanene når planen skal evalueres. Departementet forutsetter at dette tas inn som et eget punkt i planene, og vil vurdere å framheve dette i veilederen om tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten.

Etter departementets oppfatning er det viktig at evalueringen er systematisk, og at vurderinger og konklusjoner dokumenteres. Departementet har derfor forståelse for de høringsinstansene som mener det bør utformes retningslinjer for hvordan evalueringen bør foregå, og vil vurdere å utvikle metoder for evalueringen av tiltaksplanen.

Som framholdt av enkelte høringsinstanser gir barnekonvensjonen artikkel 12 barn rett til å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som berører barnet. Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov, og barns rett til å uttale seg og å bli hørt vil dermed også gjelde ved evaluering av tiltaksplanen. Departementet vil i veilederen om tiltaksplaner og omsorgsplaner i barneverntjenesten presisere nærmere hvordan barns deltakelse i evalueringen skal ivaretas.

Barne- og likestillingsdepartementet vil etter dette foreslå en bestemmelse i samsvar med forslaget i høringsnotatet, jf. utkastet til § 4-5.