1 Høringsbrev av 8 oktober 1997
Del I Høringsnotat - Erverv av statsborgerskap for barn der far er norsk statsborger
Innledning
I Innst. S. nr. 61 (1995-96) rår justiskomiteen Stortinget til blant annet å gjøre følgende vedtak:
«Barn av foreldre der mor eller far er norsk, innvilges automatisk norsk statsborgerskap.»
I komiteens merknader fremgår det at det etter flertallets oppfatning må være et rådende prinsipp at barn aldri skal lide under foreldrenes valg av sivil status. Flertallet mener at farskapet må være klart før statsborgerskap innvilges, men påpeker at denne prosessen må gjøres minst mulig tidkrevende.
Stortinget behandlet innstillingen 14.12.1995 og gjorde vedtak i samsvar med innstillingen.
Nåværende lovgivning og praksis
Lov om norsk riksborgarrett av 8 desember 1950 nr 3 § 1 lyder:
«Barn får norsk borgarrett når det kjem til:
dersom mora er norsk borgar,
dersom faren er norsk borgar og foreldra er gifte,
dersom faren er død, men var norsk borgar og gift med mor til barnet då han døydde.
Hittebarn som er funne her i riket, vert rekna for norsk borgar til dess noko anna vert opplyst.»
Som det fremgår av § 1 bygger norsk statsborgerrett på nedstammingsprinsippet, det vil si at statsborgerskapet til en person avhenger av foreldrenes statsborgerskap. Et barn får automatisk norsk statsborgerskap etter moren uansett om moren er gift med barnets far eller ikke, men får bare automatisk norsk statsborgerskap etter faren dersom han er gift med barnets mor.
Dersom barnet er født utenfor ekteskap og bare faren er norsk, får barnet uten videre norsk statsborgerskap dersom foreldrene gifter seg før barnet er fylt 18 år og barnet da er ugift. Dette fremgår av lovens § 2.
Barn som har norsk far som er gift med barnets mor, kan videre få norsk statsborgerskap etter søknad i medhold av lovens § 6 annet ledd annet punktum, etter kriteriet «andre serlege grunnar er for det».
Ifølge nåværende praksis kan norsk statsborgerskap tilstås søkere under 18 år der far er norsk, men ikke gift med barnets mor. Det er en forutsetning at faren bor sammen med barnet og at han har foreldreansvaret helt eller delvis. Det kreves at barnet er bosatt i Norge og at det foreligger samtykke fra foreldrene. Det kreves ikke botid i Norge for barn som kommer til Norge før de fyller 12 år. Botidskravet øker gradvis med alderen.
Andre lands praksis
Sverige:
Barnets rett til automatisk ved fødselen å erverve statsborgerskap etter faren, er begrenset til de tilfeller der faren er gift med barnets mor eller der faren er død og ved sin død var gift med barnets mor. Barnet får videre svensk statsborgerskap etter faren ved at faren gifter seg med barnets mor.
Faren, eller begge foreldrene der foreldreansvaret er delt, kan imidlertid, ifølge loven, melde fra om at de ønsker at barnet skal bli svensk statsborger. Faren må ha vært svensk statsborger på det tidspunkt barnet ble født og melding må inngis innen barnet fyller 18 år. Det kreves at han har fått dom for farskapet/fått farsskapet registrert. Videre kreves det at han har del i foreldreansvaret helt eller delvis. Det kreves at moren samtykker dersom hun har del i foreldreansvaret.
Danmark:
Barnets rett til automatisk ved fødselen å erverve statsborgerskap etter faren, er begrenset til de tilfeller der faren er gift med barnets mor eller der faren er død og ved sin død var gift med barnets mor. Barnet får videre dansk statsborgerskap etter faren ved at faren gifter seg med barnets mor.
Danmark har ingen bestemmelse i sin statsborgerskapslov hvor de nærmere vilkårene for når et barn, etter søknad eller melding, kan få dansk statsborgerskap etter sin far.
Det fremgår imidlertid av et særskilt skriv at dansk statsborgerskap kan gis til personer som ikke har fylt 18 år, hvis det foreligger særlige forhold som gjør det ønskelig og naturlig at de får dansk statsborgerskap.
Utgangspunktet er at de vanlige kravene med hensyn til botid, språkkunnskaper mv er oppfylt. Barnet får ikke uten videre dansk statsborgerskap selv om foreldrene er samboere. Foreldrene må enten gifte seg eller så må moren søke om dansk statsborgerskap og ta med barnet på søknaden. Har faren alene foreldremyndigheten over barnet, kan barnet selvstendig erverve statsborgerskap etter faren.
Island:
Barn får automatisk statsborgerskap etter faren dersom faren er gift med moren på fødselstidspunktet. Barnet får videre islandsk statsborgerskap etter faren ved at faren gifter seg med barnets mor.
I Alltingets regler fremgår det at utenlanske barn med islandsk far lettere kan erverve islandsk statsborgerskap enn andre, idet det normale kravet om 7 års botid i landet reduseres til 2 år.
Finland:
Barn får automatisk statsborgerskap etter faren dersom faren er gift med moren på fødselstidspunktet. Videre får barnet finsk statsborgerskap ved at det inngis melding der finsk far var finsk ved barnets fødsel, barnet er bosatt i Finland og barnet er under 18 år og ugift. Videre kreves det at faren har foreldreansvaret helt eller delvis.
Storbritannia:
Barn får automatisk statsborgerskap etter faren dersom faren er gift med moren på fødselstidspunktet. Farens nasjonalitet får ikke betydning for barnets statsborgerskap før foreldrene har inngått ekteskap.
Tyskland:
Barn får tysk statsborgerskap ved fødselen dersom en av foreldrene er tysk statsborger. Dersom barnet er født utenfor ekteskap og faren er tysk statsborger, må farsskapet slås fast ved hjelp av farskapsbevis for at barnets rett til tysk statsborgerskap skal kunne gjøres gjeldende.
Frankrike:
Et barn erverver fransk statsborgerskap hvis en av foreldrene er fransk statsborger. Morskapet eller farskapet må være erkjent offentlig.
Nederland:
Et barn erverver nederlandsk statsborgerskap etter faren der faren har erkjent farskapet og han ikke er gift med en annen enn barnets mor. Det foreligger imidlertid et lovendringsforslag i Nederland hvor det foreslås at det i tillegg skal kreves at faren har hatt omsorg og oppfostring for barnet i minst 3 år.
Sveits:
Barn får som hovedregel sveitsisk statsborgerskap når foreldrene er gift og en av dem er sveitsisk borger. Dersom foreldrene ikke er gift får barnet bare automatisk statsborgerskap dersom moren er sveitsisk borger. Barnet vil imidlertid automatisk erverve sveitsisk statsborgerskap dersom foreldrene gifter seg. Videre kan barnet få sveitsisk statsborgerskap etter faren selv om faren ikke er gift med barnets mor, etter noe lempe ligere regler enn for andre.
Justisdepartementets forslag og begrunnelsen for forslaget
Departementet foreslår at statsborgerrettsloven får en egen og ny bestemmelse - § 2 a -, som fastsetter de nærmere vilkårene for når et barn av foreldre som ikke er gift og hvor far er norsk, kan erverve norsk statsborgerskap.
Departementet foreslår følgende ordlyd:
«Ugift barn under 18 år med norsk far får norsk borgarrett når det vert gjeve inn skriftleg melding, såframt:
faren var norsk borgar då barnet kom til,
faren har vedteke farskapet eller farskapet er fastsett ved dom og
mora samtykkjer når hun har foreldreansvar.»
Skriftleg melding skal gjevast inn til den tenestemakta som Kongen fastsett. Har barnet fylt 15 år, må det samtykkje i at melding vert gjeve inn.
Det er ønskelig at det skal være lettere for barn å få norsk statsborgerskap selv om faren ikke er gift med barnets mor. Det er også en fordel at reglene i statsborgerskapsloven i størst mulig grad likestiller barn født i og barn født utenfor ekteskap og at det er størst mulig likestilling mellom kvinner og menn. Fra et likestillingssynspunkt kan det imidlertid hevdes at barn som har norsk far alltid bør bli norsk statsborger, også der barnet er født utenfor ekteskap.
Legal farskapspresumpsjon foreligger bare i tilfeller der moren er gift med barnets far eller er enke etter ham. Regelen i statsborgerrettsloven om at faren må være gift med barnets mor gjør det enkelt å konstatere både på fødselstidspunktet og senere hvorvidt barnet har norsk far og altså er norsk statsborger, hvilket er en viktig side ved regler som har automatisk virkning. Farskapet vil i andre tilfeller måtte konstateres gjennom en vedtagelse av farskapet eller gjennom en rettslig avgjørelse. Farskapsfastsettelsen vil her kunne skje etter barnets fødsel. Av denne grunn er det vanskelig å gi barnet en tilbakevirkende rett til norsk statsborgerskap fra fødselen av. Isteden foreslås at barnet kan få norsk statsborgerskap dersom det gis melding om at barnet skal være norsk statsborger innen barnet fyller 18 år.
Dersom faren har foreldreansvaret alene, er det ikke nødvendig med samtykke fra moren. Der foreldrene har delt foreldreansvar, skal meldingen gis av begge foreldrene. Det er viktig at morens samtykke foreligger fordi erverv av norsk statsborgerskap kan føre til at barnet mister det statsborgerskap det har ervervet etter moren. Dette er avhengig av statsborgerlovgivning i morens hjemland.
Har barnet fylt 15 år på det tidspunkt melding gis, må barnet samtykke i at melding gis. En har ansett det som rimelig at barn i den alderen ikke skal bli norsk statsborger mot sin vilje, og dermed kanskje miste sitt tidligere statsborgerskap.
For at prosessen skal bli minst mulig tidkrevende, innføres en såkalt meldingsadgang. Melding gis til fylkesmennene fra personer bosatt i Norge. Fylkesmennene utferdiger selv attester om erverv av statsborgerskap. Melding gis til utenriksstasjonene fra personer bosatt i utlandet. Utenriksstasjonene videresender saken til Utlendingsdirektoratet, som utsteder attester om erverv av statsborgerskap der vilkårene foreligger.
Departementet har valgt ikke å stille krav om at barnet skal være bosatt i Norge. Begrunnelsen er hensynet til likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap og likestilling mellom kjønnene. Det stilles ikke et krav om at barnet skal være bosatt i Norge når barnet erverver statsborgerskap etter norsk mor eller etter norsk far der far er gift med barnets mor, jfr lovens § 1 eller der han senere gifter seg med barnets mor, jfr lovens § 2.
Administrative og økonomiske konsekvenser
Når statsborgerskap erverves etter melding skjer dette ved at melding inngis til fylkesmennene fra personer bosatt i Norge og til utenriksstasjonene fra personer bosatt i utlandet. Dette skjer fra før av både ved meldingsadganger som er regulert i Lov om norsk riksborgarrett av 8 desember 1950 nr. 3 og ved melding etter Lov om endringer i lov av 8 desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett.
Fylkesmennene utferdiger selv attester om erverv av statsborgerskap. Utenriksstasjonene videresender saken til Utlendingsdirektoratet som utsteder attester om erverv av statsborgerskap der vilkårene foreligger.
Det er vanskelig å fastslå hvor mange norske fedre som vil benytte seg av denne meldingsadgangen. Det antas imidlertid at de fleste norske fedre som ønsker at sine barn skal bli norske statsborgere, søker om dette uavhengig av den nye bestemmelsen. Som vist til tidligere i høringsbrevet, gis barn etter nåværende praksis også i stor grad norsk statsborgerskap hvis faren er norsk, men da etter den generelle bestemmelsen «serlege grunnar er for det», jf lovens § 6 annet ledd. Forslaget til ny bestemmelse går imidlertid videre i forhold til tidligere praksis, dvs at vi kan forvente flere søknader. Alle søknadene har hittil gått til Utlendingsdirektoratet. Det antas således at Fylkesmannen, ved den nye bestemmelsen, vil avlaste direktoratet noe. Fylkesmannen vil imidlertid få en ny kategori med meldinger i tillegg til de søknadene Fylkesmannen har fra før. I denne sammenheng kan det forøvrig vises til at Fylkesmannen fra 01.07.1997 har fått færre saker når det gjelder meldingsadganger fra norsk mor, da den såkalte mødremeldingsadgangen kun kunne gjøres gjeldende frem til 30. juni 1997.
I forbindelse med den nye meldingsadgangen vil det være nødvendig å utferdige ett nytt meldingsskjema som kan brukes når melding inngis til Fylkesmannen og til utenriksstasjonene.
Del II Høringsnotat - statsborgerskap for adoptivbarn
Innledning
Lov om norsk riksborgarrett av 8. desember 1950 nr. 3 har ingen særskilt bestemmelse vedrørende statsborgerskap for adoptivbarn.
Det fremgår av Lov om adopsjon av 8. februar 1986 nr. 8 § 14 første ledd at adoptivbarnets statsborgerskap ikke blir endret ved adopsjonen. Adoptivforeldrene må søke om norsk statsborgerskap på barnets vegne i henhold til den generelle bestemmelsen i statsborgerskapsloven § 6 annet ledd. Selv om avgjørelsen i langt de fleste saker er kurant, innebærer dette et brudd på prinsippet i adopsjonsloven om å likestille adoptivbarn og egnefødte barn.
Problemstillingen ble drøftet i Ot. prp. nr 40 (1984-85) om lov om adopsjon. Det konkluderes her med at norsk statsborgerskap ikke bør gis samtidig som adopsjonsbevilling utstedes. I Innst. O. nr 19 (1985-86) om lov om adopsjon, ber Justiskomiteen likevel departementet ved neste revisjon av adopsjonsloven, om å utrede mulighetene for at barn under 12 år som adopteres av norske foreldre bosatt i Norge, automatisk gis norsk statsborgerrett.
I komiteens merknad vises det til at det er et grunnleggende prinsipp ved adopsjon at adoptivbarnet så vidt mulig skal ha samme rettsstilling som egnefødte barn. Komiteen kan ikke se at det vanligvis er avgjørende grunner til å skille mellom barn som adopteres og barn som fødes inn i ekteskapet, når det gjelder barnets statsborgerskap. Komiteen uttaler at selv om det er kurant å få innvilget statsborgerskap for barn under 12 år, antar komiteen at det vil være en ønskelig ordning at barn under 12 år som adopteres av norske foreldre bosatt i Norge, automatisk gis norsk statsborgerrett.
Barne- og familiedepartementet har arbeidet med endringer i adopsjonsloven og har i den forbindelse tatt initiativ for å endre rettstilstanden slik at utenlandsk barn under 12 år som adopteres av norske foreldre, automatisk innvilges norsk statsborgerskap.
Nåværende lovgivning og praksis
Någjeldende adopsjonslov § 14 første ledd lyder:
«Adoptivbarnets statsborgerskap blir ikke endret ved adopsjonen.»
Denne bestemmelsen innebærer et unntak fra prinsippet i adopsjonsloven § 13, om at adoptivbarnet får samme rettsstilling som om det var adoptivforeldrenes egnefødte barn.
I 1996 fant det sted 822 adopsjoner i Norge. Knapt en tredjedel av adopsjonene ble gjennomført etter reglene for innenlandsadopsjon, dvs. etter bevilling fra fylkesmannen. Myndigheten til å gi bevilling etter adopsjonsloven § 1 har siden 1933 vært lagt til fylkesmannen jf Kgl. res. av 13. juli 1933.
Stebarnsadopsjonene, der den ene ektefellen adopterer den annens barn, utgjør den største delen av innenlandsadopsjonene. Det gjennomføres også adopsjon på grunnlag av samtykke fra de som har foreldreansvaret, og i de tilfelle der fylkesnemnda for sosiale saker samtykker til adopsjon etter barnevernlovens regler.
I noen få tilfeller vil det kunne gjennomføres innenlandsadopsjon av barn uten norsk statsborgerskap, for eksempel der en utenlandsk mor bosatt i Norge samtykker i adopsjonen. Departementet har ikke sikre tall for i hvilken grad utenlandske barn adopteres etter reglene for innenlandsadopsjon, men opplysninger fra Statens adopsjonskontor tyder på at tallet er svært beskjedent.
Hovedtyngden av de adopsjoner som finner sted i Norge, i dag gjelder de såkalte utenlandsadopsjonene. Den som ønsker å adoptere et barn fra utlandet må ha forhåndssamtykke fra Statens adopsjonskontor etter adopsjonsloven § 22.
De fleste barna som ble adoptert til Norge kom, fra 1960-årene til et stykke opp i 1980-årene, fra Asia. På slutten av 1980-årene og i begynnelsen av 1990-årene kom flere barn fra Latin-Amerika og i en periode var Colombia det største giverlandet. De siste årene har de fleste barna kommet fra Asia, med Sør-Korea som det største giverlandet, men også mange fra Kina. Utover 1990-tallet har det dessuten kommet stadig flere barn fra land i Øst-Europa.
Adopsjon av et utenlandsk barn gjennomføres i Norge eller i utlandet, avhengig av hvilket land barnet kommer fra. Adopsjon av barn fra Latin-Amerika, gjennomføres som regel i vedkommende land. Ved adopsjon av barn fra Asia gis det som regel adopsjonsbevilling i Norge.
Ved adopsjon gjennomført i utlandet, skal de utenlandske dokumentene sendes til Statens adopsjonskontor for kontroll og anmerkning i adopsjonsregisteret. I de andre tilfellene, hvor barnet kommer til riket uten at det er gjennomført adopsjon i utlandet, må adoptivsøkerne sende inn barnets utenlandske frigivelsesdokumenter til Statens adopsjonskontor, som gir adopsjonsbevilling.
Når adopsjonen er gjennomført, enten i utlandet eller i Norge, sender Statens adopsjonskontor melding om adopsjonen til Utlendingsdirektoratet. Adoptivforeldrene må deretter selv søke om norsk statsborgerskap for barnet. Søknaden sendes først til det stedlige politikammer, som forbereder saken enten for fylkesmannen eller for Utlendingsdirektoratet, avhengig av saksforholdet i den enkelte sak.
Fylkesmannen gir statsborgerbevilling i saker der adoptivbarnet er under 12 år og begge foreldrene er norske statsborgere. I andre tilfeller behandles og avgjøres saken av Utlendingsdirektoratet. Det er som regel kurant å få innvilget en søknad om norsk statsborgerskap for barn adoptert fra utlandet. De tre godkjente adopsjonsforeningene, som formidler barn fra utlandet, har imidlertid gitt uttrykk for at enkelte søkere opplever søknadsprosedyren som tungvint og omstendelig.
Andre lands praksis
Sverige:
Barn som er under 12 år og som adopteres av svensk statsborger får automatisk svensk statsborgerskap dersom adopsjonen skjer i Sverige, Danmark, Finland, Island eller Norge, eller barnet adopteres gjennom utenlandsk adopsjonsbeslutning som godkjennes i Sverige.
Danmark:
Et utenlandsk barn under 12 år som adopteres ved dansk bevilling blir automatisk dansk statsborger ved adopsjonen dersom barnet adopteres av et ektepar, hvor begge ektefellene er danske statsborgere, eller av en ugift dansk statsborger, og barnet bor i riket sammen med adoptivforeldrene eller adoptanten. Det samme gjelder hvis barnet adopteres ved en utenlandsk avgjørelse som anerkjennes i Danmark.
Finland:
Utenlandske barn som adopteres gis automatisk finsk statsborgerskap gjennom melding til myndighetene, dersom en av adoptivforeldrene er finsk statsborger og barnet er under 18 år og ugift. Det kreves at adopsjonen er gyldig i Finland.
Island:
Utenlandsk barn under syv år som adopteres av islandske statsborgere får rett til islandsk statsborgerskap etter søknad fra adoptivforeldrene. Det arbeides for tiden med et lovforslag som innebærer at adoptivbarn under 12 år skal få automatisk islandsk statsborgerskap.
Departementets forslag og begrunnelse for forslaget
Regler om norsk statsborgerrett hører naturlig inn under lov om norsk riksborgarrett av 8. desember 1950. Departementet foreslår derfor at adopsjonsloven § 14 første ledd oppheves og at statsborgerrettsloven får en egen og ny bestemmelse - § 1 a -, som fastsetter de nærmere vilkår for når et adoptivbarn automatisk får norsk statsborgerskap.
Departementet foreslår følgende ordlyd:
«Barn som ikkje er fylt 12 år og som vert adoptert av norsk statsborgar, får ved adopsjonen norsk borgarrett:
dersom barnet vert adoptert ved løyve frå departementet, jf adopsjonsloven § 1,
dersom barnet vert adoptert ved utanlandsk adopsjon og departementet har samtykket til adopsjonen på førehand, jf adopsjonsloven § 22.»
Det er ønskelig at prinsippet i adopsjonsloven § 13 om at adoptivbarn skal ha samme rettsstilling som om det hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn, gjøres gjeldende også når det gjelder statsborgerskap. Forslaget innebærer således en økt likestilling mellom adoptivbarn og egnefødte barn.
Departementet har kommet til at automatisk norsk statsborgerskap skal gjelde barn under 12 år. De aller fleste utenlandske barn som adopteres til Norge er under 12 år. I 1994 var omlag 78 % av barna under to år, og bare 5,6 % var over 12 år. De utenlandske barnas gjennomsnittsalder ved adopsjon var 1,8 år i 1994. Forslaget må ses i sammenheng med at barn over 12 år ikke kan adopteres uten eget samtykke jf adopsjonsloven § 6. Videre vil barn som adopteres fra utlandet etter fylte 12 år, ofte ha en så sterk tilknytning til opprinnelseslandet at det kan være naturlig å beholde det opprinnelige statsborgerskapet.
Departementet foreslår at det gis automatisk norsk statsborgerskap der en av foreldrene er norsk statsborger. Det er etter adopsjonsloven ikke adgang for ugifte å adoptere sammen. Loven er likevel ikke til hinder for at enslige adopterer barn. Utkastet innebærer at den enslige adoptanten må være norsk statsborger dersom barnet skal få norsk statsborgerrett. Regelen om at det er tilstrekkelig med at en av foreldrene er norsk statsborger harmoniserer med bestemmelsene i statsborgerrettsloven i § 1 og forslaget til ny bestemmelse § 2 a.
Utkastets § 1 a bokstav a gjelder de få tilfeller hvor utenlandsk barn adopteres etter reglene for innenlandsadopsjon. Dette kan for eksempel være aktuelt ved stebarnsadopsjon, hvor en utenlandsk kvinne med barn gifter seg med en norsk mann, og han ønsker å adoptere hennes barn jf adopsjonsloven § 5 første ledd annet punktum. Barnet vil i disse tilfellene få automatisk norsk statsborgerskap.
Utkastets § 1 a bokstav b gjelder de såkalte utenlandsadopsjonene, dvs adopsjon av barn bosatt i utlandet. Det følger av adopsjonsloven § 22 at den som er bosatt i Norge må ha forhåndssamtykke for å adoptere barn i fremmed stat. Når norske myndigheter har gitt forhåndssamtykke, innebærer det at adopsjonen gjelder direkte her i landet. Kompetanse til å gi forhåndssamtykke er delegert fra Barne- og familiedepartementet til Statens adopsjonskontor.
Kontrollhensyn og hensynet til sammenhengen i loven tilsier at automatisk ervervelse av norsk statsborgerskap gjøres betinget av at norske myndigheter har gitt forhåndssamtykke til adopsjonen. Dette innebærer at et utenlandsk adoptert barn ikke får automatisk norsk statsborgerskap i tilfeller hvor adopsjon gjennomføres i utlandet uten at saken har vært forelagt norske myndigheter på forhånd, i strid med adopsjonsloven § 22, eventuelt etter at norske myndigheter har gitt avslag på søknad om forhåndssamtykke.
Administrative og økonomiske konsekvenser
Forslaget innebærer en forenkling av dagens system, idet fylkesmannen og Utlendingsdirektoratet ikke lenger må behandle søknader om statsborgerskap som gjelder adopterte barn under 12 år når en av adoptivforeldrene er norsk statsborger.
I de tilfellene hvor barnet er fylt 12 år må utlendingsmyndighetene fortsatt behandle søknad om statsborgerskap for barnet. Likeledes i tilfeller hvor det er gjennomført en utenlandsadopsjon uten at det er gitt forhåndssamtykke etter adopsjonsloven § 22.
Endringen vil ikke få betydning for adopsjonsmyndighetenes behandling av adopsjonssaker.