2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Konvensjonen om klaseammunisjon

Klaseammunisjon har vært brukt som en generell betegnelse på ammunisjon som består av en beholder som inneholder mer enn ett eksplosivt sprenglegeme (substridsdel). Behovet for et forbud mot klaseammunisjon oppstod gjennom erfaring med bruk av slike våpen, som har vist at den i mange tilfeller bryter med kravet i humanitærretten om å skille mellom militære mål og sivile personer og gjenstander. Klaseammunisjon skaper ofte uakseptable humanitære skadevirkninger, både ved bruk og i lang tid etter at konflikten er opphørt, i form av etterlatte og ueksploderte sprenglegemer, såkalte explosive remnants of war - ERW.

Et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon har vært på den internasjonale dagsorden i flere år, og dette spørsmålet har vært en gjenganger i den politiske debatten også i Norge. Bakgrunnen er de store humanitære problemene som bruk av denne typen ammunisjon fører til. Det var særlig bombingen av områder i Sør-Libanon sommeren 2006 som gjorde at engasjementet for å forby klaseammunisjon vokste. Norge arrangerte den første konferansen i det som blir kalt «Oslo-prosessen» i februar 2007. Denne prosessen ledet fram til den avsluttende forhandlingskonferansen i Dublin i mai 2008, hvor Konvensjonen om klaseammunisjon ble fremforhandlet og vedtatt.

Konvensjonen består av en fortale og 23 artikler. Artikkel 1 angir anvendelsesområdet og et forbud mot bruk, utvikling, produksjon, erverv, lagring og overføring av klaseammunisjon. Artikkel 2 inneholder definisjoner. Artikkel 3 inneholder påbud om lagring og destruksjon av klaseammunisjon. Artikkel 4 gir blant annet regler om rydding og ødeleggelse av rester av klaseammunisjon. I artikkel 5 pålegges partene å yte bistand til ofre for klaseammunisjon. Internasjonalt samarbeid og bistand i forbindelse med oppfyllelsen av konvensjonsforpliktelsene er regulert i artikkel 6. Artikkel 7 har bestemmelser om tiltak for åpenhet og artikkel 8 om assistanse og avklaring i spørsmål om overholdelse. Artikkel 9 pålegger partene å sørge for nasjonale gjennomføringstiltak, herunder strafflegging av brudd på konvensjonen. Artikkel 21 gir regler om forholdet til stater som ikke er part i konvensjonen, mens artiklene 10 til 23 for øvrig inneholder administrative bestemmelser.

Konvensjonen forbyr all bruk, utvikling, produksjon, erverv, oppbevaring, overføring og lagring av klaseammunisjon. Konvensjonens humanitærrettslige betydning ligger i totalforbudet som eliminerer en kategori våpen som er dokumentert å forvolde store menneskelige lidelser. Konvensjonen eliminerer en kategori våpen som utgjør et alvorlig humanitært problem i vår tid. Forbudet er ikke svekket med unntaksbestemmelser, reservasjonsrettigheter eller overgangsordninger. Slik bidrar konvensjonen til å etablere en ny og viktig internasjonal norm som vil påvirke enhver parts atferd i fremtidige konflikter.

Konvensjonen trer i kraft seks måneder etter at 30 stater har ratifisert den.

2.2 Høringsnotatet og høringen

Et forslag til ny lov om gjennomføring av Konvensjonen om klaseammunisjon ble sendt på høring 10. september 2008. Frist for å uttale seg var 3. oktober 2008. Forslaget ble sendt til følgende adressater:

Departementene

Riksadvokaten

Statsadvokatembetene

Politidirektoratet

Politiets sikkerhetstjeneste

Kripos

Stortingets ombudsmann for forsvaret

Regjeringsadvokaten

Amnesty International norsk avdeling

Det norske flyktningråd

Den norske Dommerforening

Den norske Advokatforening

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)

Norges Røde Kors

Generaladvokaten

Norsk Folkehjelp

Forsvarets Forskningsinstitutt

NORAD

Barneombudet

Det juridiske fakultet, Oslo

Norsk senter for menneskerettigheter

Det juridiske fakultet, Bergen

Institutt for rettsvitenskap, Tromsø

Redd barna

PRIO

NUPI

I tillegg ble det arrangert et åpent høringsmøte om lovforslaget i Oslo den 24. september 2008. En oppsummering fra høringsmøtet ble publisert i tilknytning til saken på Utenriksdepartementets internettsider på www.regjeringen.no.

Følgende instanser har realitetsmerknader til forslagene:

Justis- og politidepartementet

Den norske advokatforening

Det nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet

Forsvarets Forskningsinstitutt

Generaladvokaten

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Norges Røde Kors

Norsk Folkehjelp

Norsk senter for menneskerettigheter

Politidirektoratet

Riksadvokaten

Innholdet i høringsinstansenes uttalelser vil bli gjennomgått nedenfor i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget.

I tillegg til selve lovforslaget ble det i høringen tatt til orde for en endring av forskrift om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen) § 37-3 tredje ledd om saker som gjelder bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet. Forslaget går ut på å føye til ny bestemmelse i bokstav b om handling som er straffbar etter lov om gjennomføring av Konvensjonen om klaseammunisjon § 3, etter nåværende bokstav a om handling som er straffbar etter lov 17. juli 1998 nr. 54 angående konvensjon om antipersonellminer. Endringen vil gi Den nasjonale enheten for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos) myndighet til å etterforske forbrytelser som omfattes av den foreslåtte gjennomføringsloven til Konvensjonen om klaseammunisjon, når handlingen er begått i utlandet av personer som befinner seg i Norge.

De høringsinstanser som uttaler seg om dette (Riksadvokaten og Norsk senter for menneskerettigheter) er positive til en slik endring, mens Politidirektoratet forbeholder seg å kunne gi synspunkter på et senere tidspunkt. Eventuelle endringer i påtaleinstruksen vil bli vurdert av Justis- og politidepartementet som fagansvarlig departement.