4 Generelle merknader til lovutkastet

4.1 Tilbakelevering av ulovlig utførte kulturgjenstander - kulturminneloven § 23 a

4.1.1 Bakgrunnen for lovforslaget

Som følge av legalitetsprinsippet i norsk rett kreves det at det blir etablert en lovhjemmel for å kreve tilbakeføring av kulturgjenstander fra norsk område til Unidroit-konvensjonens område. Departementet foreslår at det tas inn en tilføyelse i kulturminneloven § 23 a som gir hjemmel til å kreve tilbakelevering av kulturgjenstander som er fjernet ulovlig fra de stater som har ratifisert Unidroit-konvensjonen, på tilsvarende måte som for det som allerede gjelder for medlemsstater som inngår i EØS.

4.1.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er positive til de foreslåtte lovendringer og ser det som viktig å styrke innsatsen mot ulovlig handel med kulturminner. ØKOKRIM viser til at det har liten sammenheng at bare kulturgjenstander fra EØS-landene skal gis en særlig beskyttelse i norsk rett. Det er særlig viktig å beskytte kulturgjenstander fra utviklingsland med både svak lovgivning og minimale ressurser til kontroll og håndhevelse på området.

Samisk kulturminneråd merker seg at norsk rett i dag har strengere regler for utførsel av samiske kulturminner i kulturminneloven § 23 første ledd bokstav c enn det som følger av Unidroit-konvensjonen artikkel 7 pkt. 1b. Videre vises det til at konvensjonens artikkel 7 pkt. 2 innebærer at en tilbakeføring av ulovlig utførte samiske kulturminner skal skje til det samiske samfunn og ikke til den stat det samiske samfunn faller inn under. Samisk kulturminneråd formoder at dette vil innebære at en eventuell tilbakeføring av ulovlige utførte samiske kulturminner må skje etter godkjenning av Sametinget eller det organ det måtte utpeke.

Justisdepartementet og Sysselmannen på Svalbard viser til forholdet til Svalbard, Jan Mayen og bilandene. Det reises spørsmål om lovendringer som følge av tiltredelse av Unidroit-konvensjonen skal gjelde her. Sysselmannen på Svalbard anbefaler for sin del at konvensjonen får anvendelse for Svalbard.

4.1.3 Departementets vurderinger

Når det gjelder forholdet til Svalbard, Jan Mayen og bilandene er det generelle utgangspunktet at folkerettslige avtaler som Norge slutter seg til, også omfatter Svalbard og Jan Mayen, med mindre det ved ratifikasjonen fra norsk side tas uttrykkelig forbehold. Når det gjelder bilandene, er utgangspunktet at konvensjoner som Norge ratifiserer, ikke omfatter disse, med mindre det fra norsk side ved ratifikasjonen uttrykkelig erklæres at de skal være med.

Dersom det ikke tas forbehold i forbindelse med norsk ratifikasjon, betyr dette at man fra norsk side blir forpliktet til å inkorporere forpliktelsene i norsk rett gjeldende for Svalbard og Jan Mayen, men ikke i norsk rett gjeldene for bilandene.

Unidroit-konvensjonen har imidlertid det motsatte prinsippet. Etter artikkel 14 kan en stat som utgjør flere territoriale enheter avgi erklæring om hvilke territorier konvensjonen skal gjelde for. Dersom en konvensjonsstat ikke avgir en slik erklæring, skal konvensjonen gjelde for alle territoriale enheter som hører til denne staten.

Departementet vurderer det slik at konvensjonen bør omfatte Svalbard, Jan Mayen og bilandene. Dette er også i overensstemmelse med uttalelsene i forbindelse med høringen av spørsmålet om norsk tiltredelse til konvensjonen.

Kulturminnelovens bestemmelser har ikke anvendelse for Svalbard, Jan Mayen og bilandene, jf. lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 2, lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen § 2 og lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud land m.m. § 2. Lovendringer i kulturminneloven må derfor følges opp med tilsvarende endringer i forskrift 24. januar 1992 nr. 34 om kulturminnevern for Svalbard og forskrift 21. juni 1974 nr. 8792 om kulturminnevern for Jan Mayen. For så vidt gjelder bilandene tas det sikte på å innarbeide konvensjonens forpliktelser i egen forskrift.

Endringer i godtroervervloven og hevdsloven får anvendelse for Svalbard, Jan Mayen og bilandene, jf. Svalbardloven § 2, Jan Mayenloven § 2 og lov om Bouvet-øya, Peter I»s øy og Dronning Maud land m.m. § 2.

For øvrig vil bestemmelsen i straffelovprosessloven kapittel 16 om beslag og utleveringspålegg også komme til anvendelse på Svalbard, jf. Svalbardloven § 2.

Til merknaden til konvensjonens artikkel 7 pkt. 2 om at tilbakeføring av enkelte ulovlig utførte kulturgjenstander skal skje til det aktuelle urfolksamfunn, for Norges vedkommende, Sametinget v/Samisk kulturminneråd, vil bestemmelsen bli vurdert innarbeidet i forskrifter til loven, jf. § 23 f. Vi viser for øvrig til at det er svært få situasjoner som vil bli omfattet av denne bestemmelsen.

Departementet har foretatt en teknisk justering i lovendringsforslaget for å forankre bestemmelsen i konvensjonens artikkel 5 nr. 2 og rådsdirektiv 93/7/EØF 15. mars 1993 artikkel 1 nr. 2 annet strekpunkt i kulturminneloven. Bestemmelsen sier at en kulturgjenstand også regnes som ulovlig fjernet hvis den har vært midlertidig utført men ikke brakt tilbake i samsvar med vilkårene i en utførselstillatelse.

4.1.4 Søksmåls- og foreldelsesfrister - kulturminneloven § 23 c

4.1.4.1 Bakgrunnen for lovforslaget

Unidroit-konvensjonen og bestemmelsene i kulturminneloven §§ 23 a - 23 f har avvikende foreldelsesfrister.

Unidroit-konvensjonens artikkel 5 nr. 5 foreskriver en frist på tre år for å anlegge sak om tilbakelevering, regnet fra det tidspunkt den anmodende stat fikk kjennskap til hvor kulturgjenstanden befant seg og til besitterens identitet. Den absolutte foreldelsesfristen er imidlertid 50 år.

Kulturminneloven § 23 c tredje ledd fastslår at adgangen til å anlegge sak om tilbakelevering etter kulturminneloven §§ 23 a - 23 f foreldes ett år etter den dag den anmodende stat fikk kjennskap til hvor kulturgjenstanden befant seg, og til besitterens og innehaverens identitet. Foreldelse inntrer i alle tilfeller senest 30 år etter at kulturgjenstanden er fjernet ulovlig fra den anmodende stats territorium. I tillegg er det en foreldelsesfrist på 75 år for kulturgjenstander som er fjernet ulovlig fra den anmodende stats territorium dersom disse er del av en offentlig samling eller kirkegods som omfattes av særlig vern etter nasjonal lovgivning.

4.1.4.2 Høringsinstansenes syn

Arkeologisk museum i Stavanger viser til endringsforslagets foreldelsesfrist på tre år og at dette ikke er konsistent med kulturminneloven § 23 c tredje ledd første punktum og formoder at nåværende lovs § 23 c tredje ledd første punktum faller bort eller endres fra ett til tre år.

4.1.4.3 Departementets merknader

Departementet foreslår å harmonisere foreldelsefristene i de to regelsettene ved å endre ett års fristen i første punktum til en tre-års frist, 30-års fristen til en 50-års frist, og lar 75-årsfristen gjelde også de stater som bare omfattes av Unidroit-konvensjonen. En 75-års regel er hjemlet i Unidroit-konvensjonen artikkel 9 nr. 1 hvor det heter at ingen bestemmelser i konvensjonen skal være til hinder for at en konvensjonsstat anvender gunstigere regler for tilbakelevering enn det som følger av konvensjonen. En generell endring av ett-års fristen og 30-årsfristen til henholdsvis tre og 50 år vil ikke være i strid med EØS-regelverket. Dette vil i realiteten gi EØS-borgerene utvidede rettigheter i forhold til direktivet, ved at de gis en mer fordelaktig rettsposisjon i forhold til Norge og personer som omfattes av norsk jurisdiksjon, som dog kan være borgere av andre EØS-stater, enn det EØS-regelverket krever.

4.1.5 Eiendomsrett og erstatning - kulturminneloven §§ 23 d og 23 e

For så vidt gjelder EØS-statene følger det av kulturminnelovens bestemmelser om tilbakelevering at eiendomsretten til en kulturgjenstand etter tilbakelevering skal avgjøres i henhold til lovgivningen i den anmodende stat. Utførselen som sådan fra den opprinnelige staten til Norge, enten utførselen er lovlig eller ikke, vil etter kulturminneloven ikke endre eiendomsretten til gjenstanden. For en norsk besitter som må finne seg i tilbakeføring, men som fortsatt anses som eier, må dette sees på som en rådighetsbegrensning, og ikke fratakelse av eiendomsretten som ligger til en eier.

Bestemmelsene i Unidroit-konvensjonens kapittel III har et annet utgangspunkt, og bygger på at en tilbakeføring som regel får direkte virkning for spørsmålet om eiendomsretten til kulturgjenstanden. Det følger av artikkel 6 nr. 3 at den som har kulturgjenstanden i sin besittelse kan forbli gjenstandens eier eller overføre eiendomsretten til en person bosatt i den anmodende stat. Dette forutsetter i begge tilfeller at den anmodende stat samtykker. I de tilfeller rette eier må avgi enhver rett til gjenstanden skal eier ytes erstatning av den anmodende stat, jf. artikkel 6 nr. 3.

Hvis en person skal ha rett til erstatning følger det av konvensjonen at vedkommende privatrettslig sett må være berettiget til gjenstanden etter den stats lovgivning som blir avgjørende for spørsmålet. I så fall åpner konvensjonens artikkel 6 for at denne på nærmere bestemte vilkår kan sikres erstatning om den enkelte traktatpart ønsker det, jf. artikkel 9 nr. 1. Artikkel 6 synes derimot å utelukke en ordning som er mindre gunstig for den anmodende stat enn det som følger av reglene i artikkel 6. For øvrig vises det til merknadene under pkt. 5 nedenfor.

Departementet har vurdert om en slik erstatningsordning kan være i strid med kravet i Grunnloven § 105, om at den som må avgi sin rett til eiendom skal ha full erstatning. Et sentralt spørsmål i denne sammenheng blir om det her er tale om en slik avgivelse av eiendomsrett som § 105 omhandler. Avgivelsen av eiendomsretten etter konvensjonen er begrunnet i den bakenforliggende ulovlige eksporten som har funnet sted, og i at ikke-retur av gjenstanden anses som skadelig for varetakelsen av statenes kulturarv. Reglene i Unidroit-konvensjonen og en effektiv oppfølging av disse har også som siktemål å bidra til å motvirke ulovlig handel med kulturgjenstander. Konvensjonsbestemmelsen kan også ses på som inndragning overfor andre enn den skyldige som konsekvens av en ulovlig handling. Etter departementets syn omhandler ikke erstatningsbestemmelsene i konvensjonen slik avgivelse av eiendomsrett som Grunnloven § 105 omhandler.

Ut fra dette legger departementet til grunn at konvensjonens erstatningsbestemmelser i artikkel 6 ikke er i strid med Grunnloven § 105 om full erstatning ved avståelse av eiendomsrett.

Rådsdirektiv 93/7/EØF av 15. mars 1993 om tilbakelevering av kulturgjenstander som er fjernet ulovlig fra en medlemsstats territorium artiklene 9 og 12, jf. også artiklene 10 og 11 ligger bak gjeldende kulturminneloven § 23 d. Erstatningsreglene etter direktivet og Unidroit-konvensjonen kan utformes likt i en endret § 23 d. Departementet foreslår imidlertid å omarbeide kulturminneloven § 23 d for å gjennomføre direktivet på en riktigere måte.

Når det gjelder eiensdomsrettsspørsmålet foreskriver direktivet og Unidroit-konvensjonen ulike løsninger. Derfor foreslår departementet å innarbeide en ny § 23 e annet ledd der forholdet til eiendomsretten til gjenstanden fremgår.

4.1.6 Utfyllende bestemmelser - kulturminneloven § 23 f

4.1.6.1 Bakgrunnen for lovforslaget

Konvensjonens artikkel 2 inneholder en definisjon av de kulturgjenstander som omfattes av konvensjonens bestemmelser. Kulturgjenstander er her definert som «gjenstander som av religiøse eller ikke-religiøse grunner har arkeologisk, forhistorisk, historisk, litterær, kunstnerisk eller vitenskapelig verdi, og som tilhører en av de kategorier som er oppført i vedlegget til konvensjonen». Denne gruppen gjenstander samsvarer i stor grad med de objekter som er omfattet av bestemmelsene i kulturminneloven §§ 23 a - 23 f, med tilhørende forskrift 28. desember 1997 om tilbakelevering av kulturgjenstander som er fjernet ulovlig fra territoriet til en stat som inngår i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) og som befinner seg i Norge.

For å sikre at alle kategorier kulturgjenstander som omfattes av definisjonen i konvensjonens artikkel 2 faller inn under kulturminnelovens bestemmelser foreslås det tatt inn enn tilføyelse i § 23 f hvor dette fremgår. Hvilke kategorier kulturgjenstander som skal omfattes vil bli fastsatt i ovennevnte forskrift i etterkant av lovendringen.

4.1.7 Forholdet til annen lovgivning - godtroervervloven og hevdsloven

4.1.7.1 Bakgrunnen for lovforslaget

Bestemmelsene i konvensjonens kapittel II avviker på noen punkter fra det som følger av normalordningen etter godtroervervloven og hevdsloven. Unntak fra disse lovene kan riktignok bli gjort i avtale med fremmed stat, se godtroervervloven § 5 og hevdsloven § 1 fjerde ledd. Uavhengig av om Unidroit-konvensjonen dermed kan gjennomføres i norsk rett uten lovendring, er Miljøverndepartementet i samråd med Justisdepartementet kommet til at avvikene som følger av konvensjonen bør innarbeides i godtroervervloven og hevdsloven.

Utkastet til endringer i godtroervervloven og hevdsloven er formet slik at det ikke vil gjelde noen ytterste søksmåls- eller foreldelsesfrist på 50 år, 75 år eller lengre tidsrom. Dersom en kulturgjenstand er stjålet, ulovlig utgravd eller lignende, vil den berettigedes vindikasjonskrav etter lovutkastet bli absolutt, forutsatt at vedkommende overholder tre-års fristen i utkastet § 5 nr. 3. Det kan dessuten ikke vinnes hevd til tingen. Dermed gis de hensyn som ligger bak konvensjonens kapittel II klar prioritet fremfor hensynet til godtroende erververs innrettelse som kunne talt for en adgang til å kunne hevde etter henholdsvis 50 eller 75 år eller lengre tid. Norge trenger dermed ikke å avgi noen erklæring som nevnt i konvensjonens artikkel 3 nr. 5. Lovutkastet er dermed her på linje med vurderingene til nær alle høringsinstansene som har uttalt seg i forbindelse med høringen vedrørende spørsmålet om norsk tiltredelse til Unidroit-konvensjonen.

Et allerede gjennomført godtroerverv eller hevd som allerede er vunnet ved ikraftsettingsdato, vil stå seg i fremtiden. Men utkastet vil helt generelt hindre hevd der tingen er stjålet, ulovlig utgravd eller lignende, kortere tid enn 10 år før ikraftsettingsdatoen. Dette innebærer et noe sterkere vern for de hensyn som ligger bak konvensjonens kapittel II enn det konvensjonens artikkel 10 krever.

Lovutkastet gjelder for kulturgjenstander som faller inn under basisdefinisjonen i konvensjonens artikkel 2 uten de begrensninger som i realiteten følger av vedlegget til konvensjonen. Lovutkastet vil dermed gi en utvidet vindikasjonsrett og vil utelukke hevd relatert til flere kulturgjenstander enn det konvensjonen strengt tatt krever.

Der norsk rett allerede ivaretar hensynet til en utenlandsk berettiget bedre enn det konvensjonen krever, er lovgivningen ikke søkt tilpasset konvensjonens detaljregler, jf. konvensjonens artikkel 9 pkt. 1. Dette gjelder særlig for spørsmålet om erstatning etter konvensjonens artikkel 4.

Etter de gjeldende erstatningsreglene i godtroervervloven § 3 nr. 2 blir det som hovedregel ikke gitt erstatning til den godtroende mottakeren når den berettigede tar tingen tilbake. Det må antas at vilkårene for det erstatningsansvaret som unntaksvis kan følge av § 3 nr. 2 aldri kan være innfridd i annet enn slike tilfeller der konvensjonens artikkel 4 åpner for erstatning. Et grunnvilkår for at erstatningsansvar unntaksvis kan følge av godtroervervloven, er at mottakeren var i god tro, jf. § 3 nr. 2 og § 1 nr. 2. Et grunnvilkår etter konvensjonens artikkel 4 er at «besitter utviste nødvendig aktsomhet» med hensyn til sin tro. Lovens godtronorm ved omsetning av slike gjenstander som omfattes av konvensjonen og som har sitt opphav i utlandet, må i samsvar med konvensjonens krav presumeres å være streng mot mottakeren av tingen. Dermed er det her samsvar mellom loven og konvensjonen. Godtroervervloven § 3 nr. 2 kan etter forholdene medføre at full erstatning skal gis til den godtroende mottaker av tingen. Men dette gjelder bare hvis den berettigede til tingen kan lastes for at tingen kom på avveie. For dette tilfellet må det antas at en regel om full erstatning ikke strider mot konvensjonens artikkel 4 nr. 1 om at den godtroende besitter ikke skal ha høyere erstatning enn «en rimelig og rettferdig erstatning.»

Konvensjonens artikkel 4 nr. 3 og nr. 5 svarer til det som gjelder etter norsk rett.

Slik lovutkastet er formet vil det i visse relasjoner også verne interessene til rettighetshavere bosatt i Norge, ved at disse behandles på linje med personer i utlandet som blir begunstiget ved Unidroit-konvensjonen. Ved dette unngås en forskjellsbehandling som ellers kunne virket urimelig.

4.1.7.2 Høringsinstansenes syn:

Til forslag til endringer i godtroervervloven ny § 5:

ØKOKRIM kommenterer til forslaget at selv om endringene er foranlediget av ratifikasjonen av Unidroit-konvensjonen, bør disse også sikre at staten ikke mister eiendomsretten til de kulturminner som eies av staten. Dette er særlig viktig i forhold til de løse kulturminner og skipsfunn som eies av staten direkte etter kulturminneloven §§ 12 og 14.

ØKOKRIM viser til at eiers vindikasjonsrett i dag ikke omfatter kulturminner eller kulturgjenstander som blir underslått ved funn, utgravninger eller handlinger begått av utro tjenere. De foreslåtte endringer er imidlertid ikke knyttet opp mot underslag, men bare i forhold til gjenstander som er ulovlig utgravd eller holdt tilbake i sammenheng med lovlig utgraving. Selv om dette er ett av formålene med konvensjonen (artikkel 3 nr. 2), vil det være for snevert å ha samme avgrensning i nevnte lover.

Funn av et kulturminne på marken eller i sjøen som enten er hittegods eller statens eiendom, jf. kulturminneloven §§ 12 og 14, faller utenfor forslagets ordlyd når funnet ikke kan settes i forbindelse med en utgravning. Det samme er tilfellet med det regulære underslag, f.eks. når en bestyrer av en privat lukket samling underslår et av kunstverkene.

Sysselmannen på Svalbard vektlegger de samme forholdene. Det vises til at i forslaget til endringer både i godtroervervloven § 5 og hevdsloven § 1 er ervervet knyttet til utgraving. For Svalbards vedkommende kan dette synes for snevert som følge av at løse kulturminner fredet i medhold av kulturminneforskriften for Svalbard vel så ofte ligger i dagen og kan erverves uten utgraving. Det vises til kulturminneforskriften § 19 som har forbud mot å fjerne løse kulturminner fra funnstedet. Sysselmannen ber derfor om at det tas inn en formulering som sikrer at også kulturminner som er fjernet fra funnstedet omfattes av bestemmelsene.

ØKOKRIM foreslår å utvide vindikasjonsretten i godtroerveloven § 2 nr. 2 til generelt å omfatte løse kulturminner og skipsfunn som eies av staten etter kulturminneloven §§ 12 og 14.

Forslaget til ny § 5 vil dermed bare få selvstendig betydning der en gjenstand fra utgravninger i utlandet kommer til Norge. Som følge av at utkastet til ny § 5 er noe tungt formulert foreslås det at ny § 5 første ledd får denne ordlyd:

Mottakeren vinner ikke rett etter § 1 til kulturminner der noens rett til tingen er krenket ved at den er ulovlig utgravd eller holdt tilbake i samband ved en lovlig utgraving i en stat i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) eller en stat som omfattes av Unidroit-konvensjonen.

Til forslag til endringer i hevdsloven § 1 nytt fjerde og femte ledd:

ØKOKRIM viser til sine merknader til forslag til endringer i godtroervervloven ovenfor og at tilsvarende endringer bør gjøres i hevdsloven. Oppregningen av typer løsøre i utkastet er så omfattende at det reelt sett vil kunne omfatte de fleste løsøregjenstander. For å unngå avgrensningsproblem foreslår ØKOKRIM at en generelt sett unntar løsøregjenstander som omfattes av godtroervevloven §§ 2 og 5. Det foreslås at dette innarbeides i § 1 nytt fjerde ledd.

Den Norske Advokatforening bemerker til forslaget til endringer i hevdsloven at lovforslagene innebærer en innskrenkning i lovens virkeområde, slik at det ikke lenger kan vinnes eiendomsrett til de ting som er nevnt i lovforslagene.

Videre vises det til at forslagene inneholder kriterier av til dels svært skjønnsmessig karakter når det gjelder hva som skal til for at det skal gjøres unntak fra lovens virkeområde. Det blir opp til domstolene å fastlegge hva som f.eks. ligger i «litterær, kunstnarisk eller vitskapeleg verde». Kulturdepartementet viser på sin side til at betegnelsen «historisk» kan gi langt videre rammer enn tilsiktet. Etter Kulturdepartementets mening vil i praksis alle gjenstander som er menneskeskapt kunne sies å ha en eller annen historisk verdi, og det kan være grunn til å reise spørsmål om hvilke gjenstander man kan vinne hevd på.

Advokatforeningen viser til at det er vanskelig å se at det foreligger tilstrekkelig begrunnelse for å frata vedkommende eiendomsretten til tingen uten full erstatning etter Grunnloven § 105, som også omfatter løsøreting. Det er for det første klart at begrensningen til «rimelig og rettferdig» kompensasjon ikke er i tråd med Grunnloven, når den er lavere enn omsetningsverdien. For det andre kan argumenter knyttet til hvorledes tingen er fravendt rette eier neppe brukes som argument, idet forutsetningen er at man står overfor en eier/besitter som er i aktsom god tro.

4.1.7.3 Departementets merknader

Til forslag til endringer i godtroervloven:

Departementet har vurdert ØKOKRIMS forslag til endringer i godtroervevloven § 2 nr. 2 for så vidt gjelder skipsfunn og løse kulturminner, og er enig i at dette i større grad ivaretar formålene med konvensjonen. Dette vil også fange opp forholdene knyttet til løse kulturminner på Svalbard. Departementet foreslår derfor en slik endring i godtroervevloven § 2 nr. 2.

Når det gjelder ØKOKRIMS forslag til omformulering av ny § 5 første ledd er Miljøverndepartementet i samråd med Justisdepartementet kommet til at et begrenset virkeområde for bestemmelsen med henvisningen til EØS-området og Unidroit-konvensjonen, ikke vil være heldig. Brukes ordet kulturminner for å avgrense regelen, dekker man dessuten inn færre situasjoner enn det som følger av konvensjonen og departementets forslag til ny § 5. Departementet vil derfor ikke følge opp forslaget.

Til forslaget til endringer i hevdsloven:

Med hensyn til ØKOKRIMS forslag til tilsvarende endringer i hevdsloven med henvisning til godtroervervloven §§ 2 og 5 foreslår departementet å innarbeide en henvisning til § 2 nr. 2 i forslaget til hevdsloven § 1 nytt fjerde ledd.

Til Den Norske Advokatforenings merknader om forholdet til Grunnloven § 105 når det gjelder endringene i hevdsloven, må det bemerkes at lovendringene ikke griper inn i noens allerede hevdede eiendomsrett. Hevdsloven vil etter lovendringen derimot ikke tillate en del hevdserverv som i dag kan skje. Lovendringene fører for så vidt til et styrket vern for eiendomsretten. I de tilfellene lovendringen gjelder, vil eiendomsretten ikke bli tapt ved andres hevdserverv. Grunnloven § 105 forhindrer ikke en slik lovendring. Når det gjelder spørsmålet om forholdet mellom kulturminneloven §§ 23 d og 23 e og Grunnloven § 105, viser departementet til punkt 4.1.6.1 foran.