Virkeområde og definisjon

Artikkel 1

Denne konvensjon får anvendelse på krav av internasjonal karakter om:

1. restitusjon av stjålne kulturgjenstander;

2. retur av kulturgjenstander som er fjernet fra en konvensjonsstats territorium i strid med denne stats lovgivning om utførsel av kulturgjenstander med henblikk på vern av kulturarven (heretter kalt «ulovlig utførte kulturgjenstander»).

Artikkel 2

For denne konvensjons formål er kulturgjenstander gjenstander som av religiøse eller ikke-religiøse grunner har arkeologisk, forhistorisk, historisk, litterær, kunstnerisk eller vitenskapelig verdi, og som tilhører en av de kategorier som er oppført i vedlegget til denne konvensjon.

Kapittel II

Restitusjon av stjålne kulturgjenstander

Artikkel 3

1. Den som har en stjålet kulturgjenstand i sin besittelse, skal levere den tilbake.

2. For denne konvensjons formål skal en kulturgjenstand som er utgravd på ulovlig måte, eller utgravd på lovlig måte, men beholdt på ulovlig måte, anses som stjålet, når dette er i samsvar med lovgivningen i staten der utgravningen fant sted.

3. Ethvert krav om restitusjon skal fremmes innen tre år fra tidspunktet da den som fremmer kravet, fikk kjennskap til hvor kulturgjenstanden befant seg og hvem som hadde den i sin besittelse, og under alle omstendigheter innen femti år fra tyveriet fant sted.

4. Et krav om restitusjon av en kulturgjenstand som utgjør en integrerende del av et identifisert minnesmerke eller arkeologisk lokalitet, eller som tilhører en offentlig samling, skal imidlertid ikke være undergitt annen foreldelsesfrist enn et tidsrom på tre år fra tidspunktet da den som fremmer kravet, fikk kjennskap til hvor kulturgjenstanden befant seg og hvem som hadde den i sin besittelse.

5. Uten hensyn til bestemmelsene i foregående ledd kan enhver konvensjonsstat erklære at et krav foreldes etter 75 år eller et eventuelt lengre tidsrom fastsatt i denne stats lovgivning. Et krav fremmet i en annen konvensjonsstat om restitusjon av en kulturgjenstand som er fjernet fra et minnesmerke, en arkeologisk lokalitet eller en offentlig samling i en konvensjonsstat som avgir en slik erklæring, er også undergitt den samme foreldelsesfrist.

6. En erklæring som nevnt i foregående ledd skal avgis på tidspunktet for undertegning, ratifikasjon, godkjenning eller tiltredelse.

7. For denne konvensjons formål består en «offentlig samling» av en gruppe kulturgjenstnader som er registrert eller identifisert på annen måte, og som eies av:

   1. en konvensjonsstat;

   2. en regional eller lokal myndighet i en konvensjonsstat;

   3. en religiøs institusjon i en konvensjonsstat; eller

   4. en institusjon som er opprettet hovedsakelig for et kulturelt, pedagogisk eller vitenskapelig formål i en konvensjonsstat, og som i vedkommende stat anses å være i offentlighetens interesse.

8. I tillegg skal et krav om restitusjon av en hellig eller for fellesskapet viktig kulturgjenstnad som tilhører og er i bruk i et stammesamfunn eller et urbefolkningssamfunn i en konvensjonsstat, som en del av vedkommende samfunns tradisjoner eller ritualer, være undergitt samme foreldelsesfrist som offentlige samlinger.

Artikkel 4

1. Den som har en stjålet kulturgjenstand i sin besittelse og må levere den tilbake, skal på tilbakeleveringstidspunktet ha rett til en rettferdig og rimelig erstatning, forutsatt at vedkommende verken visste eller med rimelighet burde ha visst at gjenstanden var stjålet, og kan bevise at den nødvendige aktsomhet ble utvist da gjenstanden ble ervervet.

2. Med forbehold for besitterens rett til erstatning som nevnt i foregående ledd skal det gjøres rimelige bestrebelser for å få den som overdro kulturgjenstanden til besitteren, eller enhver annen som tidligere har overdratt den, til å betale erstatningen, når dette er i samsvar med lovgivningen i staten der kravet er fremmet.

3. Når det kreves erstatningsutbetaling til besitteren fra den som har fremmet kravet, berører ikke dette sistnevntes rett til å kreve beløpet refundert fra en annen person.

4. For å kunne avgjøre hvorvidt besitteren utviste nødvendig aktsomhet, skal det tas hensyn til alle omstendigheter rundt ervervet, herunder partenes karakter, hvilken pris som er betalt, hvorvidt besitteren undersøkte i et med rimelighet tilgjengelig register over stjålne kulturgjenstander og i eventuell annen relevant informasjon og dokumentasjon som vedkommende med rimelighet kunne ha innhentet, og hvorvidt besitteren rådførte seg med tilgjengelige instanser eller tok andre skritt som en fornuftig person ville ha tatt under liknende omstendigheter.

5. Den som har kulturgjenstanden i sin besittelse, skal ikke være gunstigere stilt enn den person han eller hun har fått overdratt kulturgjenstanden fra, ved arv eller vederlagsfritt på annen måte.

Kapittel III

Retur av ulovlig utførte kulturgjenstander

Artikkel 5

1. En konvensjonsstat kan anmode domstolen eller annen kompetent myndighet i en annen konvensjonsstat om å gi pålegg om retur av en kulturgjenstand som er ulovlig utført fra den anmodende stats territorium.

2. En kulturgjenstand som for utstillings-, forsknings- eller restaureringsformål har vært midlertidig utført fra den anmodende stats territorium i henhold til en tillatelse utstedt i samsvar med denne stats lovgivning om utførsel av kulturgjenstander med henblikk på vern av kulturarven, og som ikke er sendt tilbake i samsvar med vilkårene i tillatelsen, skal anses som ulovlig utført.

3. Domstolen eller annen kompetent myndighet i den anmodede stat skal gi pålegg om retur av ulovlig utførte kulturgjenstander dersom den anmodende stat fastslår at utførselen av gjenstanden i vesentlig grad går ut over ett eller flere av følgende forhold:

   1. den fysiske bevaringen av gjenstanden eller av dens omgivelser;

   2. gjenstandens helhet, når det dreier seg om en sammensatt gjenstand;

   3. bevaring av informasjon, for eksempel av vitenskapelig eller historisk art;

   4. et stammesamfunns eller et urbefolkningssamfunns tradisjonelle eller rituelle bruk av gjenstanden,

      eller fastslår at gjenstanden har vesentlig kulturell verdi for den anmodende stat.

4. Enhver anmodning som fremmes etter nr. 1 i denne artikkel, skal inneholde eller ha vedlagt de faktiske eller rettslige opplysninger som kan sette domstolen eller annen kompetent myndighet i stand til å avgjøre hvorvidt vilkårene i nr. 1 - nr. 3 er oppfylt.

5. Enhver anmodning om tilbakesendelse skal fremmes innen tre år fra tidspunktet da den anmodende stat fikk kjennskap til hvor kulturgjenstanden befant seg og til hvem som hadde det i sin besittelse, og under alle omstendigheter innen 50 år fra utførselsdatoen eller fra den dato gjenstanden skulle ha vært tilbakesendt i henhold til en tillatelse som nevnt i nr. 2 i denne artikkel.

Artikkel 6

1. Den som har en ulovlig utført kulturgjenstand i sin besittelse, og som ervervet gjenstanden etter at den ble ulovlig utført, skal på tilbakesendingstidspunktet ha rett til en rettferdig og rimelig erstatning fra den anmodende stat, forutsatt at vedkommende på ervervstidspunktet verken visste eller med rimelighet burde ha visst at gjenstanden var ulovlig utført.

2. For å kunne avgjøre hvorvidt besitteren visste eller med rimelighet burde ha visst at kulturgjenstanden var ulovlig utført, skal det tas hensyn til alle omstendigheter rundt ervervet, herunder hvorvidt den eksporttillatelse som kreves etter den anmodende stats lovgivning, mangler.

3. Den som har kulturgjenstanden i sin besittelse og må returnere den til den anmodende stat kan, i stedet for erstatning, og dersom den anmodende stat samtykker, bestemme seg for:

   1. å forbli gjenstandens eier; eller

   2. å overføre eierskapet, mot betaling eller vederlagsfritt, til en person etter eget valg som er bosatt i den anmodende stat, og som kan gi de nødvendige garantier.

4. Utgiftene i forbindelse med tilbakesendelse av kulturgjenstander i henhold til denne artikkel skal dekkes av den anmodende stat uten at dette forhindrer denne stats rett til å søke utgiftene refundert fra enhver annen person.

5. Den som har gjenstanden i sin besittelse, skal ikke være gunstigere stilt enn den person han eller hun har fått overdratt kulturgjenstanden fra, ved arv eller vederlagsfritt på annen måte.

Artikkel 7

1. Bestemmelsene i dette kapittel får ikke anvendelse når:

   1. utførselen av kultugjenstanden ikke lenger er ulovlig på tidspunktet da det anmodes om tilbakesending; eller

   2. gjenstanden ble utført mens den som skapte den var i live, eller innen 50 år etter vedkommendes død.

2. Uten hensyn til bestemmelsene i bokstav b) i foregående ledd får bestemmelsene i dette kapittel anvendelse når en kulturgjenstand ble skapt av ett eller flere medlemmer av et stammesamfunn eller et urbefolkningssamfunn til tradisjonell eller rituell bruk i vedkommende samfunn; gjenstanden skal da sendes tilbake til dette samfunn.

Kapittel IV

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 8

1. Et krav i henhold til kapittel II og en anmodning i henhold til kapittel III kan fremmes for domstolene eller andre kompetente myndigheter i konvensjonsstaten der kulturgjenstanden befinner seg, samt for de domstoler eller andre kompetente myndigheter som ellers har domsmyndighet etter gjeldende regler i konvensjonsstatene.

2. Partene kan bli enige om å henvise tvisten til en domstol eller annen kompetent myndighet, eller til voldgift.

3. Det kan treffes midlertidige tiltak, herunder midlertidig forføyning, i henhold til lovgivningen i konvensjonsstaten der gjenstanden befinner seg, selv om kravet om restitusjon eller anmodningen om retur av gjenstanden fremmes for domstolene eller andre kompetente myndigheter i en annen konvensjonsstat.

Artikkel 9

1. Ingen bestemmelse i denne konvensjon skal være til hinder for at en konvensjonsstat kan anvende gunstigere regler for restitusjon og retur av stjålne eller ulovlig utførte kulturgjenstander, enn hva som er fastsatt i denne konvensjon.

2. Denne artikkel skal ikke tolkes slik at den innebærer en forpliktelse til å godta eller fullbyrde en avgjørelse avsagt av domstolen eller annen kompetent myndighet i en annen konvensjonsstat, når den avviker fra bestemmelsene i denne konvensjon.

Artikkel 10

1. Bestemmelsene i kapittel II får anvendelse bare på en kulturgjenstand som er stjålet etter at denne konvensjon er trådt i kraft for staten der kravet fremmes, forutsatt at:

   1. gjenstanden ble stjålet fra en konvensjonsstats territorium etter denne konvensjons ikrafttredelse for vedkommende stat; eller

   2. gjenstanden befinner seg i en konvensjonsstat etter denne konvensjons ikrafttredelse for vedkommende stat.

2. Bestemmelsene i kapittel III får anvendelse bare på en kulturgjenstand som er ulovlig utført etter at denne konvensjon er trådt i kraft for den anmodende stat og for staten der anmodningen fremmes.

3. Denne konvensjon legitimerer ikke på noen måte en ulovlig transaksjon, uansett art, som har funnet sted før denne konvensjons ikrafttredelse, eller der bestemmelser ikke får anvendelse etter nr. 1 og nr. 2 i denne artikkel, og den begrenser heller ikke noen stats eller annen persons rett til å fremme et krav i henhold til andre rettsmidler enn dem som foreligger innenfor rammen av denne konvensjon, om restitusjon eller retur av en kulturgjenstand som er stjålet eller ulovlig eksportert før denne konvensjons ikrafttredelse.

Kapittel V

Sluttbestemmelser

Artikkel 11

1. Denne konvensjon er åpen for undertegning på avslutningsmøtet for diplomatkonferansen for vedtakelse av utkastet til Unidroits konvensjon om internasjonal tilbakesendelse av stjålne eller ulovlig utførte kulturgjenstander, og vil forbli åpen for undertegning for alle stater i Roma til 30. juni 1996.

2. Denne konvensjon skal ratifiseres, godtas eller godkjennes av de stater som har undertegnet den.

3. Denne konvensjon er åpen for tiltredelse for alle stater som ikke er signatarstater, fra den dag den er åpen for undertegning.

4. Ratifikasjon, godtakelse, godkjenning eller tiltredelse er undergitt deponering av et formelt dokument, utferdiget for formålet, hos depositaren.

Artikkel 12

1. Denne konvensjon trer i kraft den første dag i den sjette måneden etter deponeringsdatoen for det femte ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument.

2. Med hensyn til hver stat som ratifiserer, godtar, godkjenner eller tiltrer denne konvensjon etter deponeringen av det femte ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument skal denne konvensjon tre i kraft for vedkommende stat den første dag i den sjette måneden etter den dag den har deponert sitt ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument.

Artikkel 13

1. Denne konvensjon berører ikke internasjonale dokumenter som er rettslig bindende for en konvensjonsstat, og som inneholder bestemmelser om spørsmål som reguleres ved denne konvensjon, med mindre de stater som er bundet av et slikt dokument, avgir en erklæring om det motsatte.

2. Enhver konvensjonsstat kan inngå avtaler med en eller flere konvensjonsstater med sikte på å bedre anvendelsen av denne konvensjon i forbindelsene dem imellom. Stater som har inngått en slik avtale, skal oversende en kopi til depositaren.

3. I forbindelsene seg imellom kan konvensjonsstater som er medlemmer av organisasjoner for økonomisk integrasjon eller av regionale enheter, erklære at de vil anvende disse organisasjoners eller enheters interne regler, og at de i disse forbindelser derfor ikke vil anvende de bestemmelser i denne konvensjon hvis virkeområde sammenfaller med virkeområdet for de interne regler.

Artikkel 14

1. Dersom en konvensjonsstat består av to eller flere territoriale enheter kan den, enten disse enheter har ulike rettssystemer med hensyn til de spørsmål som er omhandlet i denne konvensjon eller ikke, på tidspunktet for undertegning eller ved deponering av sitt ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument, erklære at denne konvensjon skal gjelde for alle dens territoriale enheter, eller bare for én eller enkelte av dem, og kan på ethvert tidspunkt erstatte denne erklæring med en ny erklæring.

2. Disse erklæringer skal meddeles depositaren, og skal uttrykkelig angi for hvilke territoriale enheter konvensjonen gjelder.

3. Dersom denne konvensjon i henhold til en erklæring avgitt i samsvar med denne artikkel, skal gjelde for ett eller flere, men ikke alle territoriale enheter tilhørende en konvensjonsstat, skal henvisning til

   1. en konvensjonsstats territorium i artikkel 1 forstås som territoriet til en territorial enhet tilhørende vedkommende stat;

   2. en domstol eller annen kompetent myndighet i konvensjonsstaten eller i den anmodede stat, forstås som en domstol eller annen kompetent myndighet i en territorial enhet tilhørende vedkommende stat;

   3. konvensjonsstaten der kulturminnet befinner seg, i artikkel 8 nr. 1, forstås som den territoriale enhet tilhørende staten der kulturgjenstanden befinner seg;

   4. lovgivningen i konvensjonsstaten der gjenstanden befinner seg, i artikkel 8 nr. 3, forstås som lovgivningen i den territoriale enhet tilhørende staten der gjenstanden befinner seg; og

   5. en konvensjonsstat i artikkel 9 forstås som en territorial enhet tilhørende vedkommende stat.

4. Dersom en konvensjonsstat ikke avgir erklæring i henhold til nr. 1 i denne artikkel, skal denne konvensjon gjelde for samtlige territoriale enheter tilhørende vedkommende stat.

Artikkel 15

1. Erklæringer som er avgitt i henhold til denne konvensjon på undertegningstidspunktet, skal bekreftes i forbindelse med ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning.

2. Erklæringer og bekreftelser på erklæringer skal være skriftlige, og de skal formelt meddeles depositaren.

3. En erklæring får virkning samtidig med at denne konvensjon trer i kraft for den berørte stat. Erklæringer som er formelt meddelt depositaren etter dette tidspunkt, får imidlertid virkning den første dag i den sjette måneden etter den dag de deponeres hos depositaren.

4. Enhver stat som avgir en erklæring i henhold til denne konvensjon, kan på ethvert tidspunkt trekke erklæringen tilbake ved en formell, skriflig underretning til depositaren. Tilbaketrekningen får virkning den første dag i den sjette måneden etter den dag underretningen deponeres.

Artikkel 16

1. Hver konvensjonsstat skal på tidspunktet for undertegning, ratifikasjon, godtakelse, godkjenning eller tiltredelse erklære at krav om tilbakelevering eller anmodninger om tilbakesendelse av kulturgjenstander som fremmes av en stat etter artikkel 8, kan forelegges den etter en eller flere av følgende framgangsmåter:

   1. direkte for domstolene eller andre kompetente myndigheter i staten som avgir erklæringen;

   2. gjennom en eller flere myndigheter som av vedkommende stat er utpekt til å motta slike krav eller anmodninger og overbringe dem til domstolene eller andre kompetente myndigheter i vedkommende stat;

   3. gjennom diplomatiske eller konsulære kanaler.

2. Hver konvensjonsstat kan også utpeke de domstoler eller andre kompetente myndigheter som skal gi pålegg om restitusjon eller retur av kulturgjenstander etter bestemmelsene i kapittel II og III.

3. Erklæringer avgitt etter nr. 1 og nr. 2 i denne artikkel kan på ethvert tidspunkt endres ved en ny erklæring.

4. Bestemmelsene i nr 1- nr 3 i denne artikkel berører ikke bilaterale eller multilaterale avtaler mellom konvensjonsstatene om rettslig bistand i sivile saker og handelssaker.

Artikkel 17

Hver konvensjonsstat skal senest seks måneder fra den dag den deponerte sitt ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument, gi depositaren skriftlig informasjon på ett av konvensjonens offisielle språk om den lovgivning som regulerer utførsel av dens kulturgjenstander. Informasjonen skal ajourføres jevnlig etter behov.

Artikkel 18

Det kan ikke tas noen forbehold, bortsett fra de forbehold som uttrykkelig er tillatt ved denne konvensjon.

Artikkel 19

1. Denne konvensjon kan sies opp av enhver stat som er part, på ethvert tidspunkt etter den dag den trer i kraft for vedkommende stat, ved deponering av et oppsigelsesdokument hos depositaren.

2. En oppsigelse får virkning den første dag i den sjette måneden etter deponering av oppsigelsesdokumentet hos depositaren. Når det er angitt en lengre oppsigelsesfrist i oppsigelsesdokumentet, får oppsigelsen virkning når en slik lengre frist etter deponering av oppsigelsesdokumentet hos depositaren er utløpt.

3. Uten hensyn til en slik oppsigelse får denne konvensjon anvendelse på krav om tilbakelevering eller anmodninger om tilbakesendelse av en kulturgjenstand som er fremmet før den dag oppsigelsen får virkning.

Artikkel 20

Presidenten for Det internasjonale institutt for ensartet privatrett (Unidroit) kan jevnlig, eller på anmodning fra fem konvensjonsstater, kalle sammen en særskilt komité som skal se nærmere på hvordan denne konvensjon virker i praksis.

Artikkel 21

1. Denne konvensjon skal deponeres hos Republikken Italias regjering.

2. Republikken Italias regjering skal:

   1. underrette alle stater som har undertegnet eller tiltrådt denne konvensjon, og presidenten for Det internasjonale institutt for ensartet privatrett (Unidroit) om:

      1. hver ny undertegning eller deponering av et ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument, samt undertegningens eller deponeringens dato;

      2. hver erklæring avgitt i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon;

      3. tilbaketrekning av enhver erklæring;

      4. datoen for denne konvensjons ikrafttredelse;

      5. avtaler som nevnt i artikkel 13;

      6. deponering av ethvert dokument om oppsigelse av denne konvensjon, samt datoen for deponering og datoen da oppsigelsen får virkning;

   2. oversende bekreftede kopier av denne konvensjon til alle signatarstater, til alle stater som tiltrer konvensjonen, og til presidenten for Det internasjonale institutt for ensartet privatrett (Unidroit);

   3. utføre andre oppgaver som vanligvis tilkommer en depositar.

Som bekreftelse på dette har de undertegnede, som er behørig bemyndiget til det, undertegnet denne konvensjon.

Utferdiget i Roma, tjuefjerde juni nitten hundre og nittifem, i ett originaleksemplarer på engelsk og fransk, med samme gyldighet for begge tekster.

Vedlegg

1. Sjeldne zoologiske, botaniske, mineralogiske og anatomiske samlinger og arter; gjenstander av paleontologisk interesse;

2. gjenstander som forteller om historien, herunder vitenskapens og teknologiens historie, militær- og samfunnshistorien, nasjonale lederes, tenkeres, vitenskapsmenns og kunstneres liv, samt hendelser av nasjonal betydning;

3. resultater av arkeologiske utgravninger (både lovlige og ulovlige) eller arkeologiske oppdagelser;

4. deler av oppstykkede kunstneriske eller historiske minnesmerker eller arkeologiske lokaliteter;

5. antikviteter som er eldre enn 100 år, slik som inskripsjoner, mynter og graverte segl;

6. gjenstander av etnologisk interesse;

7. gjenstander av kunstnerisk interesse, slik som

   1. bilder, malerier og tegninger som helt og holdent er utført for hånd, på ethvert underlag og av ethvert materiale (med unntak av industrielle mønstre og hånddekorerte fabrikkfremstilte artikler);

   2. originale billedhuggerarbeider og skulpturer i ethvert materiale;

   3. originale raderinger, stikk og litografier;

   4. originale kunstneriske sammenstillinger og montasjer i ethvert materiale;

8. sjeldne manuskripter og inkunabler, gamle bøker, dokumenter og publikasjoner av særlig interesse (historisk, kunstnerisk, vitenskapelig, litterær osv.), enkeltvis eller i samlinger;

9. frimerker, stempelmerker og liknende, enkeltvis eller i samlinger;

10. arkiver, herunder fonografiske, fotografiske og kinematografiske arkiver;

11. møbler og innbo som er eldre enn 100 år, og gamle musikkinstrumenter.