6 De enkelte endringsforslag med departementets spesielle merknader

Til kulturminneloven § 23 a:

Bestemmelsen gir hjemmel til å pålegge tilbakeføring av kulturgjenstander som er fjernet ulovlig fra en av de stater som har ratifisert Unidroit-konvensjonen og som befinner seg i Norge. Innføringen av hjemmelen er en nødvendig følge av tiltredelsen til konvensjonen og tilsvarer i stor grad det som gjelder for de stater som inngår i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS).

Bestemmelsen får kun anvendelse på kulturgjenstander som er fjernet ulovlig etter endringslovens ikrafttredelse. Med en kulturgjenstand menes i henhold til konvensjonens artikkel 2 en gjenstand som av religiøs eller ikke-religiøs grunn har arkeologisk, forhistorisk, historisk, litterær, kunstnerisk eller vitenskapelig verdi, og som tilhører en av de kategorier som er oppført i vedlegget til konvensjonen. Ytterligere presisering av hvilke gjenstander som omfattes av bestemmelsene etter konvensjonen vil skje i forskrift til loven, jf. forslagets § 23 f nytt annet punktum.

Til kulturminneloven § 23 c tredje ledd:

Bestemmelsen inneholder særskilte foreldelsesregler for saksanlegg om tilbakeføring av kulturgjenstander. Foreldelsesfristene etter Rådsdirektiv 93/7/EØF 15. mars 1993 er harmonisert med fristene etter Unidroit-konvensjonen.

Til kulturminneloven § 23 d:

Bestemmelsen innebærer at den som innehar en kulturgjenstand, og som ervervet gjenstanden etter at den ble ulovlig fjernet og ved ervervet utviste tilbørlig aktsomhet, skal ved tilbakelevering få en rimelig erstatning fra den anmodende stat.

Erstatningen er begrenset til en rettferdig og rimelig kompensasjon. Dette vil ikke uten videre svare til en erstatning som dekker det besitter har betalt for tingen eller kulturgjenstandens verdi på det åpne markedet. Det vises her til Explanatory Report av 20.12.1994 til det daværende konvensjonsutkast s. 29-30 som sier følgende om dette: «Begrepene rettferdig og rimelig kompensasjon har bl.a. sin bakgrunn i de ekstreme prisene som kunstverk for tiden krever og de begrensede finansielle muligheter for mange stater til å betale kompensasjon. Slike momenter som her antydes blir relevante for erstatningsutmålingen, sammen med bl.a. den kommersielle verdi av objektet i de to berørte statene.»

Til kulturminneloven § 23 e:

For så vidt gjelder EØS-statene følger det av kulturminnelovens bestemmelser om tilbakeføring at eiendomsretten til en kulturgjenstand etter tilbakelevering skal avgjøres i henhold til lovgivningen i den anmodende stat. Bestemmelsene i Unidroit-konvensjonens kap III har et annet utgangspunkt og bygger på at en tilbakeføring som regel får direkte virkning for spørsmålet om eiendomsretten til kulturgjenstanden. Det følger av artikkel 6 nr. 3 at den som har kulturgjenstanden i sin besittelse kan forbli gjenstandens eier eller overføre eiendomsretten til en person bosatt i den anmodende stat. Dette forutsetter i begge tilfeller at den anmodende stat samtykker.

Til kulturminneloven § 23 f:

Departementet kan etter bestemmelsen gi særskilte regler om hvilke gjenstander som skal regnes som kulturgjenstander etter §§ 23 a - 23 e, og nærmere regler om tilbakelevering av kulturgjenstander.

Til hevdsloven § 1 fjerde og femte ledd:

Fjerde ledd gjelder for kulturgjenstander som faller inn under grunndefinisjonen i Unidroit-konvensjonens artikkel 2. Konvensjonens definisjon begrenses imidlertid ved at bare slike ting som også er oppført på en mer detaljert liste som er vedlegg til konvensjonen, regnes som kulturgjenstander. Ved at denne begrensingen ikke er innarbeidet i utkastet til hevdsloven § 1 fjerde ledd, favner lovutkastet altså videre enn konvensjonen. Det avgjørende for lovutkastets virkeområde blir hva som faller inn under en naturlig forståelse av dettes ordlyd.

Etter fjerde ledd bokstav a kan de aktuelle gjenstandene ikke hevdes dersom de er tatt fra rettighetshaveren ved tyveri, brukstyveri, ran eller annen vold eller trussel om vold. Hevd blir altså utelukket for de tilfeller som i dag faller inn under godtroervervsloven § 2 nr. 1. Ved dette oppfylles Unidroit-konvensjonens artikkel 3 nr. 1 om at et kulturobjekt som er «stjålet» skal bli returnert til den berettigede. Bokstav b tar sikte på å oppfylle konvensjonens artikkel 3 nr 2, men er formet slik at det helt generelt ikke kan vinnes hevd til løsøreting som er tatt fra noen som er berettiget til gjenstanden, i forbindelse med en utgraving som nevnt. Dette innebærer at hevd er utelukket i de tilfeller forholdet f.eks. må anses som et underslag eller bedrageri i forhold til den berettigede. Hvis utgravingen skjer i utlandet, må stedets rett være avgjørende for vurderingen av om utgravingen er ulovlig eller om tilbakeholdelsen av gjenstanden er ulovlig. På samme vis må stedets rett være avgjørende for om løsøregjenstanden «ved» denne ulovligheten er «teke frå» noen. Skal noen som følge av bokstav b bli gitt krav på utleveringen av gjenstanden, vil det altså forutsette at stedets rett peker ut en materielt eierberettiget til den gjenstanden som er ulovlig utgravd eller tilbakeholdt.

For femte ledds del vises det til punkt 4.1.8.3 foran.

Til godtroervervloven § 2 nr. 2:

Det vises til punkt 4.1.8.3 foran.

Til godtroervervloven ny § 5:

§ 5 nr 1 omfatter de samme gjenstandene som utkastet til nytt fjerde ledd i hevdsloven. Når det blir fremhevet at § 5 for disse gjenstandenes del gir «enkelte særlige regler», innebærer det at lovens øvrige regler gjelder i den utstrekning ikke annet fremgår av § 5. I forhold til § 2 nr. 2 medfører utkastet en viss overlapping, men bestemmelsen får så langt den rekker et selvstendig virkeområde. F.eks. vil § 2 nr. 2 fortsatt hindre et godtroerverv der kunstverk i offentlig eie er underslått.

§ 5 nr. 2 utelukker godtroerverv i de samme situasjonene som blir dekket av hevdsloven § 1 nytt fjerde ledd bokstav b.

§ 5 nr. 3 innfører tre-års fristen i samsvar med konvensjonens artikkel 3 nr. 3 og nr. 4. Regelen vil etter utkastet bare gjelde dersom den berettigede er bosatt i utlandet. Den som er bosatt i landet bør av hensyn til den godtroende mottakeren fortsatt sette frem sitt utleveringskrav etter regelen i § 3 nr. 1, altså i alminnelighet vesentlig raskere enn etter en tre-års frist.

§ 5 nr. 4 er i samsvar med konvensjonens artikkel 4 nr. 2, og vil også bare gjelde der den berettigede er bosatt i utlandet.

§ 5 nr. 5 er en konsekvens av konvensjonens regel om at tilbakelevering skal skje for de tilfeller den omfatter.