3 Gjeldende rett

3.1 Norge

I lov av 12. juni 1981 nr. 68 om forbud mot profesjonell boksing § 1 er deltakelse i konkurranse, oppvisning eller treningskamp i profesjonell boksing forbudt. Likeledes er det i § 2 forbudt å arrangere, gi økonomisk støtte eller stille lokaler til rådighet for boksekamp som nevnt i § 1. Det er også forbudt, i egenskap av manager, å inngå avtale eller medvirke til inngåelse av avtale om boksekamp i Norge som nevnt i § 1. Det er heller ikke tillatt å gjøre tjeneste som dommer eller sekundant ved boksekamper som nevnt i § 1.

Den som forsettlig bryter loven kan straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Av lovforarbeidene (Ot. prp. nr. 52 (1980-81)) fremgår det at forbudet også gjelder treningskamper med sparringspartner, uansett om treningen tar direkte sikte på konkurranse eller ikke. Amatørboksere som uten vederlag opptrer som sparringspartner mot en profesjonell bokser rammes av forbudet. Annen type trening som kondisjonstrening, skyggeboksing og lignende, er tillatt.

Krenkelser av liv, legeme og helbred er straffbart i henhold til straffelovens bestemmelser.

Straffelovens § 228 og § 229 omhandler legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse. Straffelovens § 235 bestemmer imidlertid at straff etter § 228 og § 229 ikke kommer til anvendelse dersom legemsfornærmelse eller legemsbeskadigelse er foretatt med samtykke fra skadelidte. Det er imidlertid grenser for hva den enkelte kan samtykke i. En person kan ikke med straffriende virkning for gjerningsmannen, samtykke i å bli drept eller tilføyd betydelig skade på legeme eller helbred. I disse tilfeller er handlingen ikke straffri, men straffen kan nedsettes under det ellers bestemte lavmål og til en mildere straffeart.

Det er i juridisk teori antatt at bestemmelsen i straffelovens § 235 får anvendelse på organiserte slagsmål, som avvikles etter felles samtykke. Det innebærer at § 235 vil dekke de fleste tilfeller av kampidrett og organisert kampaktivitet. Normalt vil det i slike tilfeller være tale om mindre legemskrenkelser, som dermed blir straffri på grunn av samtykke.

Ved vurderingen av samtykkes betydning er det et vesentlig moment hvilken fare det er forsvarlig å utsette seg for. Dersom en kampidrett eller organisert kampaktivitet har et kampreglement, vil det kunne vurderes hvor nær opptil betydelig skade kampaktiviteten kan føres. Eksempelvis vil amatørboksing åpenbart forårsake legemsfornærmelse og til tider legemsbeskadigelse, men kampreglementet vil sannsynligvis forhindre at det skjer mer alvorlige legemskrenkelser. Det er i teori og praksis, både nasjonalt og internasjonalt, trukket relativt vide grenser for hva man kan gi samtykke til innenfor organisert idrett.

Skal det vurderes om organisert kampaktivitet vil kunne overskride grensene for hva det kan samtykkes til i henhold til straffeloven, må det foretas en konkret vurdering av den enkelte kampaktivitet. Kampreglementet vil i slike tilfeller være sentralt. Momenter som kampens lengde, tillatte teknikker og omfanget av personlig beskyttelse for utøvere vil være sentrale i en slik vurdering.

Lovforslaget foreslås avgrenset fra straffeloven ved at det omhandler organisert kampaktivitet. Uorganiserte slåsskamper reguleres således ikke av dette lovforslaget. Imidlertid vil organisert kampaktivitet med få regler og grov form for vold sannsynligvis være ulovlig i henhold til straffeloven.

3.2 Forholdet til EØS-avtalen

Departementet kan ikke se noen begrensninger i EØS-avtalen med tanke på å regulere kampidrett og organisert kampaktivitet som omfatter økonomisk aktivitet. Ettersom aktivitetene reguleres i Norge uavhengig av utøverens nasjonalitet, vil reguleringen ikke være i strid med EØS-avtalens bestemmelser.

3.3 Rettstilstanden i de øvrige nordiske land

3.3.1 Danmark

I Danmark er det fastsatt et krav om polititillatelse for avvikling av offentlige boksekamper. Kravet ble innført på 1920-tallet, hvor boksing var den eneste idrettsgren som ble drevet ervervsmessig. I henhold til politivedtektene har Justisministeriet i cirkulære av 20. desember 1989, senest endret 24. januar 1997, fastsatt retningslinjer for politiets tillatelse til offentlige boksekamper. Reglene gjelder for både profesjonell- og amatørboksing. Bestemmelsene er hovedsakelig av medisinsk karakter.

I relasjon til kravet om polititillatelse etter politivedtekten har Justisministeriet likestilt nye kampaktiviteter med boksekamper.

3.3.2 Finland

Det er ingen spesifikk lovgivning som regulerer kampidretter eller organisert kampaktivitet. Den finske loven som omhandler organisasjoner gir hjemmel for å forby organisasjoner som ikke har regler og aktiviteter som anses å være i overensstemmelse med samfunnets normer. Dette kan gjelde grener innen organisert idrett som har regler som tillater grov form for vold.

3.3.3 Island

På Island er enhver form for konkurranse eller oppvisning i boksing forbudt ved lov (Lov om at forbyde boksning, nr. 92, 27. desember 1956). Loven forbyr således både amatør- og profesjonell boksing. Videre er salg og bruk av boksehansker og annet utstyr, som er beregnet på boksetrening, forbudt.

Det finnes ingen lovgivning på Island som forbyr andre former for kampidretter eller organiserte kampaktiviteter.

3.3.4 Sverige

Den eneste loven som omhandler kampidretter i Sverige, er lov om forbud mot profesjonell boksing (1969:612). Loven omfatter kun det man tradisjonelt oppfatter som boksing. Svensk lov dekker dermed ikke andre former for kampidrett eller organisert kampaktivitet.

I Sverige har en registrert at organisasjoner som står utenfor Riksidrottsförbundet (RF) har arrangert stevner i organisert kampaktivitet. Disse arrangementene kjennetegnes ved at de stiller utøvere fra ulike kampstilarter mot hverandre. I disse stevnene kan spark og kvelertak være direkte avgjørende for kampresultatet. Forekomsten av slik aktivitet har ført til at den svenske Regjeringen ga RF i oppdrag å kartlegge forekomsten av nye kampaktiviteter, samt gjøre en vurdering av hvorvidt disse kunne bidra til å skade de organiserte kampidrettenes anseelse.

I RFs vurdering vises det til at kampaktiviteter utenfor organisasjonen tillater slag og spark i en grad som ikke er akseptert i idretter under RF-paraplyen. I følge RF må all idrettslig virksomhet som innbefatter risiko for utøveren omfattes av regler. Videre bør reglene beskytte utøveren og kunne aksepteres av samfunnets rettsorden. I følge RF bør kampidretter derfor drives innen rammen av tilstrekkelige sikkerhetsforskrifter for å unngå at utøvere utsettes for skader, og dette bør således gjelde både for aktiviteter innenfor og utenfor RF.

3.4 Europarådet

Europarådet har fremmet en anbefaling til medlemslandene om forbud mot kamparrangementer med begrensede regler, slik som cage fighting (R (99)11) 1.

I arbeidet har Europarådet bl.a. tatt i betraktning «Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms», spesielt artikkel 3 og 8. Videre viser Europarådet til «Recommendation 963 (1983) of the Parliament Assembly on Cultural and Educational Means of Reducing Violence» og «European Convention on Spectator Violence and Misbehaviour at Sports Events».

Europarådets anbefaling om forbud begrunnes utfra at dersom volden i samfunnet skal reduseres, må den bekjempes i alle former. Videre tar Europarådet i betraktning fremveksten av «idrett» med vold som et underholdningsprodukt, og det faktum at kamparrangementene representerer en fare for deltakerne. Rekommandasjonen foreslår at alle medlemsland tar nødvendige skritt for å forby «free fighting contests, such as cage fighting».