6 Departementets vurderinger

Utviklingen internasjonalt

Internasjonalt er det vekst i organisert kampaktivitet som tillater slag og/eller spark mot hodet. Aktivitetene har ofte sitt utspring i Østen eller USA. Eksempler er karate, taekwondo, kick-boksing, thai boksing, shootfighting og cage fighting. Det finnes en rekke stilarter og tekniske grupperinger av kampaktiviteter som tillater knockout.

I Norge har en fra politisk hold i hovedsak rettet oppmerksomheten mot boksing, hvorav profesjonell boksing er forbudt. Risikoen for skade er imidlertid også tilstede ved andre organiserte kampaktiviteter, avhengig av reglementet til den aktuelle organisasjon og stilart. Fremveksten av nye organiserte kampaktiviteter har bidratt til at departementet ser behov for å regulere aktivitetene gjennom egen lov om kampaktiviteter som tillater knockout.

Lovforslagets medisinske grunnlag

I anledning av uttalelse fra Norges Idrettsmedisinske Forening og uttalelse fra Norges Bokseforbunds medisinske komite, anmodet departementet Martin Ingvar, professor i klinisk nevrofysiologi, Karolinska Sjukhuset, Sverige, om å gjennomgå forslagets medisinske grunnlag. Professor Ingvar uttaler at uttalelsen fra Norsk Idrettsmedisinsk Forening har riktige konklusjoner med hensyn til at gjentatte slag mot hodet kan lede til nevrologiske skader.

Med hensyn til uttalelse fra Norges Bokseforbunds medisinske komite er professor Ingvar kritisk og anfører at uttalelsene enten er feilaktige eller bygger på sviktende eller mangelfullt grunnlag.

Individuell frihet versus samfunnsmessig ansvar

Ved tidligere behandling av lov om forbud mot profesjonell boksing i Stortinget, har medisinske skadevirkninger og idrettens forrående virkning på publikum vært tungtveiende argumenter for flertallet i Stortingets Familie, kultur- og administrasjonskomité.

I forbindelse med forslag om å oppheve loven, har det fra enkelte vært hevdet at det å utsette seg for farer forbundet med idrett, bør være en frivillig sak. Et forbud mot å utøve en bestemt idrett, som lov om forbud mot profesjonell boksing innebærer, ble ansett å gå for langt i å regulere enkeltmenneskers frie valg.

Det er nødvendig å vurdere hvor langt enkeltmenneskets frihet til å påføre seg selv skade gjennom deltakelse i organisert kampaktivitet, bør gå. Organiserte kampaktiviteter med voldsinnslag blir lett et underholdnings- og medieobjekt, med tilhørende økonomiske interesser innkoblet. Det er tvilsomt om slik aktivitet bør aksepteres av storsamfunnet.

Frem til i dag har norske myndigheter vært innstilt på å trekke grensen mellom individuell frihet og samfunnsmessig ansvar, og således avgrense rommet for organisert vold under forehavende av å falle innenfor det rom idrettslig utfoldelse bør omfatte.

Departementet ønsker å regulere organiserte kampaktiviteter som tillater knockout for å avgrense rommet for organisert vold.

Kampidrett versus organisert kampaktivitet

Lovforslaget bygger på en vid definisjon av organisert kampaktivitet. Det innebærer at organisert kampaktivitet som tillater knockout, både i regi av NIF og annen organisert kampaktivitet, dekkes av lovforslaget. Tilnærmingen har til følge at begrepet kampaktivitet omfatter kampidrett i regi av NIF og annen kampaktivitet.

Brorparten av kampidretter i regi av NIF tillater ikke knockout, og berøres derfor ikke av lovforslaget. Innen NIF er det så langt departementet kjenner til kun fullkontakt kickboksing, taekwondo-grenen fri sparring og amatørboksing som tillater knockout som følge av støt mot hodet. Kampaktivitet som organiseres i regi av NIF utøves hovedsakelig i henhold til forsvarlige sikkerhetsbestemmelser.

Europarådets idrettsseksjon har tilsvarende departementets lovforslag tatt et videre ansvar med tanke på kampaktivitet enn hva som faller naturlig inn under idrettsbegrepet. Europarådet har vedtatt en rekommandasjon hvor medlemslandene anbefales å forby free fighting contests, som cage fighting (R (99) 11), jfr. pkt. 3.4. Slik aktivitet kan neppe anses som idrett i tradisjonell forstand.

Lovforslagets forhold til straffeloven

I lovforslaget reguleres kun organisert kampaktivitet, uformelle slåsskamper berører således ikke. Det er først i det øyeblikk at kampene tar organiserte former at lovforslaget kommer til anvendelse.

Straffeloven tar på sin side ikke hensyn til om aktiviteten foregår i organiserte eller uorganiserte former. Straffeloven kan således også anvendes i forhold til uorganiserte aktiviteter.

Justisdepartementet stiller spørsmål ved om det rettslig sett er behov for et straffesanksjonert lovforbud mot kampaktivitet som tillater knockout. Justisdepartementet legger til grunn at samtykkebestemmelsen i straffelovens § 235 setter skranker for hvilke kampaktiviteter man kan samtykke i å delta i. Dette vil være tilfelle der det uttalte formål med kampaktiviteten er å drepe eller påføre motparten betydelig skade (f.eks. dueller).

Problemet er etter Kulturdepartementets skjønn at det eksisterer en rekke kampaktiviteter som trolig ikkegår ut over det utøveren kan samtykke i, men som lovgiver likevel ønsker å forby, jfr. ovennevnte begrunnelser.

Av denne grunn er det etter departementets skjønn, fortsatt på det individuelle nivå behov for å regulere organisert kampaktivitet som tillater knockout.

Idrett i et helseperspektiv

Fra departementets side har ett av argumentene for å medvirke til organisert idrettsaktivitet vært knyttet til helsegevinstene ved å drive idrett og fysisk aktivitet. Organiserte kampaktiviteter som tillater knockout kan imidlertid være direkte skadelige (jfr kap. 4). Departementet ønsker således å skille mellom organiserte kampaktiviteter med regler som tillater eller honorerer atferd som har til hensikt å uskadeliggjøre motstanderen gjennom å påføre vedkommende skade, fra aktiviteter som straffer tilsvarende handlinger.

Innen organiserte kampaktiviteter, som tillater slag eller spark mot hodet og knockout, er skadeomfanget varierende. Enkelte organiserte kampaktiviteter er forholdsvis nye i Norge og internasjonalt. Det finnes av den grunn lite dokumentert materiale som viser skadeomfanget innenfor den enkelte kampaktivitet. Dette er særlig gjeldende ved at de mest omfattende skadene karakteriseres som senskader. Det er imidlertid tilstrekkelig medisinsk dokumentasjon på skadeeffekten av harde støt mot hodet. På bakgrunn av et sannsynlig varierende skadeomfang, foreslår departementet en godkjenningsadgang for aktivitet med et kampreglement som reduserer skaderisikoen og således minsker sannsynligheten for alvorlige skader. For å få godkjenning kreves det at søker kan ansees som en juridisk person. Det gis ikke godkjenning til uformelle grupperinger. Vilkår for godkjenning foreslås regulert i forskrift (sikkerhetsbestemmelser). Godkjenning kan således gis dersom den organiserte kampaktiviteten følger et gitt sett av sikkerhetsbestemmelser.

Om aktiviteten betegnes som selvforsvar eller kampaktivitet, anser departementet som uvesentlig, dersom aktiviteten tillater knockout.

Vilkår for godkjenning - sikkerhetsbestemmelser

Det kan være vanskelig å trekke klare skillelinjer mellom kampidrett som utøves etter forsvarlige sikkerhetsbestemmelser og annen kampaktivitet. I første rekke er det reglementet og tilhørende sikkerhetsbestemmelser innenfor den enkelte aktivitet som reduserer skaderisikoen og graden av vold, og derigjennom skaper et skille mellom de ulike aktivitetene.

Godkjenningsordningen innebærer at kampaktiviteter som tillater knockout kan godkjennes dersom et gitt sett av sikkerhetsbestemmelser, hjemlet i egen forskrift, blir ivaretatt.

Det vil alltid være en viss risiko forbundet med deltakelse i organisert kampaktivitet som tillater knockout. Grunnlag for godkjenning av organisert kampaktivitet vil bygge på at aktiviteten i tilstrekkelig grad tar hensyn til utøverens helse og sikkerhet. Sikkerhetsbestemmelsene foreslås medisinsk begrunnet.

I arbeidet med sikkerhetsbestemmelser vil departementet legge til grunn det medisinske kontrollarbeidet som Norges Bokseforbunds regelverk og utøvelse er tuftet på.

Eksempler på mulige sikkerhetsbestemmelser er redusert kamptid, medisinsk tilsyn av utøver under kampaktivitet og ellers med jevne mellomrom, registrering av skader hos den enkelte utøver, karantenetid ved knockout, krav til årlig helseattest, aldersgrense for deltakelse og krav om sikkerhetsutstyr, herunder krav til bruk av hjelm. Andre mulige krav til sikkerhetsbestemmelser er krav til at kamper ledes av en kampansvarlig leder som forutsettes å inneha høy kompetanse i den aktuelle kampaktivitet, og således sikrer at kampen foregår i tråd med sikkerhetsbestemmelsene.

Det er imidlertid grunnlag for å påpeke at sikkerhetsbestemmelsene kun reduserer risikoen for skade og på ingen måte eliminerer skaderisikoen ved de aktiviteter som gis godkjennes. Den enkelte som frivillig velger å ta del i slik aktivitet, må selv ta risikoen for skader som de blir påført.

Hjemmel for å gi godkjenning

NIF foreslår i sin høringsuttalelse at organisasjonen får ansvaret for å kontrollere at loven med forskrifter blir fulgt, og å gi eventuell godkjenning. En slik løsning med forvaltningsmyndighet lagt til en ikke-offentlig organisasjon, vil i tilfelle være høyst uvanlig med tanke på hva som er etablert praksis i norsk forvaltning. Likeledes kan en med den skisserte løsning stille spørsmål ved upartiskheten til NIF i en slik sammenheng. Departementet foreslår derfor en løsning som er holdt innenfor rammene av norsk forvaltningspraksis. Det foreslås opprettet en nemnd der medlemmene dekker medisinske krav, kamptekniske forhold og kravene til god forvaltningsskikk. Avslag på søknad om godkjenning vil kunne påklages til en egen ankenemnd. Et annet aktuelt alternativ vil kunne være at avslag påklages til departementet.

Departementet vil imidlertid legge opp til at uttalelse skal innhentes fra NIF før eventuell godkjenning blir gitt. Således får NIF full anledning til å fremme sitt syn i saker som angår godkjenning.