5 Bør trossamfunnenes adgang til religiøst begrunnet forskjellsbehandling oppheves
Retten til trosfrihet og retten til vern mot diskriminering er begge to grunnleggende menneskerettigheter. Trosfriheten innebærer en rett, både som individ og som trossamfunn, til å utøve sin tro i tråd med læren for trossamfunnet. Samtidig er vern mot diskriminering en annen grunnleggende rettighet. Enkeltindivider har rett til likebehandling og ikke diskriminering på grunnlag av kjønn, rase, etnisitet, religion, alder, seksuell orientering og funksjonsevne.
Troslærene har sine opprinnelser langt tidligere enn retten til vern mot diskriminering, som har røtter i den europeiske opplysningstid. Verdensreligionenes troslære inkluderer alle formuleringer som setter individer innenfor trossamfunnet i ulik stilling, blant annet ut fra kjønn. Dette innebærer en konflikt mellom den kollektive trosfrihet på den ene siden, og moderne krav om individuelle menneskerettigheter på den annen side. Inkulturasjon, som innebærer historisk fortolkning av troslæren, har bidratt til å redusere konfliktnivået mellom den kollektive trosfriheten og individuelle menneskerettigheter. Departementet erkjenner samtidig at en som lovgiver ikke fullt ut kan forene en ubeskåret rett til kollektiv trosfrihet og fulle individuelle menneskerettigheter, også innenfor trossamfunn.
På samme måte som utvalget viser departementet til at både grunnloven og internasjonale forpliktelser som Norge har sluttet seg til, gir handlinger som kan begrunnes i religionsfriheten en særstilling i forhold til andre handlinger. Særlig gjelder dette for handlinger som står i direkte sammenheng med sentrale elementer i troen. Religionsfriheten beskytter ikke bare mot lovregler som har til formål å regulere eller begrense religionsutøvelse eller som diskriminerer mellom forskjellige trosretninger; den må også i en viss utstrekning beskytte mot generelle lover der disse har som konsekvens at elementer som er sentrale for den aktuelle troen blir forbudt. Religionsfriheten har både et individuelt og et kollektivt element, som departementet mener må beskyttes. Det er i forhold til den institusjonelle delen av religionsfriheten retten til ikke å bli diskriminert kan komme i konflikt med trossamfunnenes autonomi med hensyn til ulike aspekter av religionsutøvelsen.
Likestilling og likebehandling uavhengig av kjønn på alle samfunnsområder er et grunnleggende prinsipp som er nedfelt i norsk og internasjonal lovgivning. Likestillingsloven bygger på et likestillingsbegrep som ikke tillater ulik behandling ut fra en oppfatning om at kvinner og menn er grunnleggende forskjellige. Arbeidsmiljøloven inneholder et tilsvarende forbud mot ulikebehandling av homofile ved ansettelser. Holdningene til homofili og homofiles stilling i samfunnet de siste tiårene har utviklet seg fra fordømmelse og kriminalisering, mot aksept, vern og likestilling med heterofile. Mange trossamfunn forfekter et syn på kjønn, kjønnsroller og homofili som kan være i strid med likestillingsforståelsen i likestillings- og arbeidsmiljøloven. Departementet mener et sentralt formål med diskrimineringsreglene er å utfordre/motvirke tradisjoner og kulturelt betinget praksis som innebærer diskriminering.
Departementet viser til at både religionsfriheten og diskrimineringsvernet er sentrale elementer i et demokratisk samfunn og i et menneskerettsperspektiv. Dette er rettigheter som anses som grunnleggende og fundamentale. Begge rettighetsperspektivene er svært viktige for de impliserte parter og samfunnet for øvrig. Det handler om beskyttelsen av menneskets egenverd og verdighet. Departementet støtter at det er nødvendig å ivareta begge rettigheter, men siden rettighetene kan stå i strid med hverandre må en finne en balanse mellom disse. Hensynet til trossamfunnenes religionsfrihet og autonomi må avveies mot hensynet til likestilling og likeverd for kvinner og homofile.
Videre mener departementet at å oppheve hele unntaksadgangen fra likestillingslovens og arbeidsmiljølovens diskrimineringsforbud vil slå forskjellig ut for ulike trossamfunn. Dette vil avhenge av om trossamfunnet ansetter personer i lærestillinger i Norge eller om de blir stasjonert hit fra utlandet, om den norske menigheten er tilknyttet et internasjonalt nettverk eller er rent norsk og i hvilken grad det å etterleve kravene til ikke-diskriminering støter mot grunnholdninger i troen.
Departementet mener det skal være en viss unntaksadgang for trossamfunn fra et absolutt forbud mot forskjellsbehandling. Alle europeiske land har gjort unntak i en eller annen form fra diskrimineringslovgivningen av hensyn til trossamfunnenes religionsfrihet og autonomi. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at det er problematisk i lys av EMK å oppheve unntaksadgangen for trossamfunn i sin helhet slik at religiøse trossamfunns autonomi helt settes til side for å sikre kvinner og homofile et effektivt vern mot diskriminering. Departementet viser til at internasjonale menneskerettigheter gir føringer for avveiningen mellom trossamfunnskrav på religionsfrihet og kvinners og homofiles krav på ikke å bli utsatt for diskriminering.
Departementet anser at avveining må baseres på følgende elementer:
En innskrenking i trosfriheten eller vernet mot diskriminering må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta formål som er beskyttet gjennom den andre rettigheten.
Trossamfunnenes adgang til forskjellsbehandling må være saklig og kunne begrunnes og belegges i troslæren som gjelder for trossamfunnet
Departementet vil anføre at forskjellsbehandling i trossamfunn som er begrunnet i kulturelle tradisjoner ikke bør beskyttes gjennom en unntaksadgang. Forskjellsbehandlingen må tydelig kunne belegges i troslæren for trossamfunnet.
I en del tilfeller kan det vise seg vanskelig å avgjøre hvorvidt praksis i et trossamfunn er begrunnet i lære eller i kulturelle tradisjoner. Det må da foretas en alminnelig saklighetsvurdering, se mer om dette i kapittel 6 og 7.
Departementet mener trossamfunn har en holdningsskapende rolle i samfunnet. Forskjellsbehandlingen i trossamfunnene innebærer at den som diskrimineres ikke får praktisere sin religion, arbeide eller ha verv på linje med eller på samme måte som andre i trossamfunnet. Departementet mener imidlertid at en begrensning i adgangen for trossamfunn til å legge vekt på søkerens kjønn eller samlivsform ved ansettelser, vil vekke sterke reaksjoner i mange trossamfunn, og antakelig stor motstand, samtidig som det rettslig sett kan reises spørsmål ved hvor langt lovgivningen kan gå i en slik retning. Dette støttes av noen høringsinstanser. Kirkerådet respekterer at regjering og Storting har likestillingspolitiske mål og gir utrykk for disse, men betrakter det som en selvfølge at staten i denne sammenheng avholder seg fra tvangsmessige inngrep og press overfor tros- og livssynssamfunnene. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) viser til at «Lovgiver må derfor være klar over at iveren etter «å fjerne alle former for diskriminering» i trossamfunnene gjennom lovregulering kan virke mot sin hensikt fordi dette kan både mobilisere motkreftene i trossamfunnene, eller føre til at trossamfunnene trekker seg unna den offentlige samtale om disse tema.» Sør-Hålogaland biskop er blant dem som ønsker endring i kirken, men mener også at det er avgjørende viktig å respektere religionsfriheten på en slik måte at lovverket ikke presser et trossamfunn til å foreta ansettelser mot sin religiøse overbevisning. Det er ikke det ytre lovverk, men de indre prosesser i trossamfunnene, som må være med å skape grunnlag for slik endring. Dette gjelder også om det er uenighet i trossamfunnet som gir seg utslag i ulik praksis.
Departementet mener på denne bakgrunn at det er behov for en viss unntaksadgang for å verne en kjerne av trossamfunnenes religionsfrihet og autonomi som lovgiver ikke kan eller bør gripe inn i.
Departementet viser for øvrig til utviklingen av vernet mot diskriminering på mer generelt grunnlag. Det er økende fokus på behovet for å verne enkeltindivider mot diskriminering. De siste årene har vi fått to helt nye lover mot diskriminering: Diskrimineringsloven som forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet og religion mv. samt Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som forbyr diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. I 2006 ble det opprettet et nytt ombud – Likestillings- og diskrimineringsombudet, som håndhever alle diskrimineringsgrunnlagene. Ombudet har både en lovhåndheverrolle samt en pådriverrolle. I tillegg har Likestillings- og diskrimineringsnemnda blitt opprettet. Nemnda har kompetanse til å fatte bindende vedtak i tilfeller hvor diskriminering har funnet sted. For øvrig trådte en ny felles ekteskapslov i kraft 1. Januar 2009 hvor par av samme kjønn gis samme rettigheter til ekteskap som ulikekjønnede par.
Norge ble eksaminert av FNs CEDAW-komité i 2007 om oppfyllelsen av forpliktelsene etter FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (CEDAW). Komiteen tok opp spørsmålet om inkorporering i menneskerettsloven i sine «Concluding comments» etter eksamineringen. Høsten 2008 har Justisdepartementet i samarbeid med Barne- og likestillingsdepartementet utarbeidet et høringsnotat om mulig innarbeiding av kvinnediskrimineringskonvensjonen i menneskerettsloven. Høringsnotatet ble sendt på bred høring, med frist 1. Februar. En inkorporering i menneskerettsloven sikrer at likestilling og forbudet mot diskriminering av kvinner vil være et sentralt hensyn i lovgivingsarbeid og forvaltning også i framtiden.
Videre viser departementet til Diskrimineringslovutvalget som har som mandat å legge fram forslag til ny helhetlig diskrimineringslovgivning. Utvalget legger fram sin hovedinnstilling 1. Juli 2009.
Når det gjelder den nærmere reguleringen av trossamfunnenes adgang til forskjellsbehandling av homofile og kvinner, vises det til hhv kapittel 6 om endringer i arbeidsmiljøloven samt kapittel 7 om endringer i likestillingsloven.