Del 1
Oppfølging av Velferdsmeldingen

2 Økt fleksibilitet innen uførepensjonssystemet

2.1 Innledning

I dette kapitlet foreslås det ulike tiltak som tar sikte på økt fleksibilitet innen uførepensjonssystemet og bedre muligheter til arbeidstilknytning for funksjonshemmede. Videre foreslås det tiltak for å hindre utstøting av særlig eldre arbeidstakere.

Formålet med uførepensjon er å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne eller arbeidsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, se § 12-1 i forslaget til ny folketrygdlov.

Forslagene bygger på et opplegg framlagt i Velferdsmeldingen (St meld nr 35 for 1994-95), og stortingsbehandlingen våren 1996, se Innst S nr 180 (1995-96).

Regjeringens mål er at flest mulig som ønsker og har helse til det skal kunne være selvforsørget ved eget arbeid. Trygdeordningene skal stimulere til arbeid og arbeidstilknytning for personer i yrkesaktiv alder, samtidig som de skal gi trygghet ved tap av inntekt. Forslagene i Velferdsmeldingen tar sikte på større fleksibilitet slik at dagens og framtidens uførepensjonister gis større muligheter til å prøve seg i arbeidslivet uten å miste retten til pensjon og til å få bedre muligheter til å utnytte sin restarbeidsevne.

Regjeringen ønsker å legge forholdene bedre til rette for unge uføre som ønsker å forsøke seg i arbeid. I dag faller retten til garantert tilleggspensjon bort når en funksjonshemmet ungdom er i inntektsgivende arbeid etter fylte 24 år hvis de ikke på forhånd har fått innvilget uførepensjon.

Videre foreslås det enkelte justeringer i folketrygdens stønadsordninger for unge uføre med sikte på bedre målretting av stønadene og bedre harmonisering av aldersgrenser og ytelsesnivå i de ulike ordningene.

Forslagene gjelder:

• Heving av aldersgrensen for rett til uførepensjon og rehabiliteringspenger fra 16 til 18 år (punkt 2.2).

• Heving av tilleggspensjon for personer født før 1943 (punkt 2.3).

• Endringer i de medisinske vilkårene for garantert tilleggspensjon (punkt 2.4).

• Frysing av retten til garantert tilleggspensjon for fødte og unge uføre (punkt 2.5).

• Høyere inntektsgrense (friinntekt) for revurdering av uføregraden (punkt 2.6).

• Utvidelse av frysperioden for pensjonsretten under arbeidsforsøk (punkt 2.7).

• Forsøk med lavere gradering av uførepensjon enn 50 prosent (punkt 2.8).

• Samordning av uførepensjon og pensjon fra arbeidsgiver (gavepensjon) (punkt 2.9).

I punkt 2.10 omtales forholdet mellom forslaget i Velferdsmeldingen om midlertidig forhåndsregulering av uføregrad og forslagene om økning i friinntekten og frysing av pensjonsretten under arbeidsforsøk.

Bestemmelsene om uførepensjon er i dag regulert i folketrygdlovens kapittel 8. I forslaget til ny folketrygdlov, se Ot prp nr 29 (1995-96) som er til behandling i Stortinget, står bestemmelsen om uførepensjon i kapittel 12. Departementet tar sikte på at endringene skal tre i kraft delvis 1. mai 1997, delvis 1. januar 1998.

2.2 Heving av aldersgrensene for rehabiliteringspenger og uførepensjon fra 16 til 18 år. Forslag til ny folketrygdlov §§ 10-4 og 12-4

2.2.1 Gjeldende rett

Uførepensjon skal kompensere for varig inntektsbortfall eller manglende inntektsmuligheter på grunn av sykdom. Kretsen er derfor begrenset til personer i yrkesaktiv alder. Retten til uførepensjon er betinget av at vedkommende har fylt 16 år, jf folketrygdloven § 8-3 første ledd (forslag til ny lov § 12-4).

Den som er 16 år eller eldre kan få rehabiliteringspenger. Det fremgår av gjeldende lov § 5A-4 nr 1 (forslag til ny lov § 10-4 første ledd)

Det er i dag ca 230 uførepensjonister og 15-30 personer som mottar rehabiliteringspenger i aldersgruppen 16 til 18 år.

Forhøyet hjelpestønad ytes fram til fylte 18 år. For å ha krav på forhøyet hjelpestønad må det foreligge behov for omfattende tilsyn og pleie fra familiemedlemmer eller annen lønnet hjelp. Det må være etablert et faktisk privat pleieforhold. Omfanget av pleiebehovet avgjør størrelsen på den forhøyede hjelpestønaden. I helt spesielle tilfeller med ekstra stort pleiebehov kan det ytes forhøyet hjelpestønad i kombinasjon med uførepensjon eller rehabiliteringspenger for aldersgruppene 16 og 17 år.

2.2.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at aldersgrensene for uførepensjon og rehabiliteringspenger heves til 18 år. Forslaget begrunnes med at det er behov for å harmonisere aldersgrensene i stønadsordningene for unge uføre for å målrette stønaden bedre og stimulere til attføring og arbeid.

Folketrygdens ytelser til fødte og unge uføre vil etter forslaget bli gitt etter følgende regler:

Stortingets sosialkomite slutter seg i innstillingen til Velferdsmeldingen til regjeringens forslag og uttaler blant annet:

«Komiteen mener at en adgang til å motta uførepensjon allerede ved 16 års alder kan være uheldig for motivasjonen og muligheten til å komme inn i en aktiv tilværelse.»

2.2.3 Departementets vurdering og forslag

Som nevnt legges det i Velferdsmeldingen vekt på at det er behov for å harmonisere aldersgrensene i stønadsordningene for unge uføre for bedre å kunne målrette stønadene og stimulere til attføring og arbeid.

For attføringspenger er aldersgrensen 19 år. Da aldersgrensen for attføringspenger ble hevet fra 16 til 19 år i 1993 ble det begrunnet med at de aller fleste, som følge av reform-94, vil være under utdanning til de fyller 19 år. Ungdom under 19 år vil bare unntaksvis forsørge seg selv fullt ut ved eget arbeid. Etter departementets oppfatning gjør dette hensynet seg gjeldende også for uførepensjon og rehabiliteringspenger.

Ved å heve aldersgrensen for uførepensjon og rehabiliteringspenger, vil flere ungdommer i aldersgruppen 16 til 18 år ha krav på forhøyet hjelpestønad. Forhøyet hjelpestønad vil dermed i en viss grad erstatte stønadsbehovet for dem som hittil har mottatt uførepensjon og rehabiliteringspenger i denne aldersgruppen. Behovet for særskilte tiltak for fødte og unge uføre med spesielt stort pleiebehov er vurdert i forbindelse med forslaget om å heve satsene for grunn- og hjelpestønad, se kapittel 3.

Det bør være samsvar mellom det tidspunktet foreldrenes forsørgingsplikt opphører og det tidspunktet da ungdom får selvstendig rett til ytelser til livsopphold fra det offentlige. Departementet legger stor vekt på at rett til uførepensjon og rehabiliteringspenger bør inntre samtidig med at man blir myndig og forsørgingsplikten opphører.

Dagens regler for uførepensjon gir en høyere ytelse enn rehabiliterings- og attføringspenger for personer mellom 16 og 20 år. Dette kan være et incitament til å søke uførepensjon i stedet for midlertidige ytelser som attførings- eller rehabiliteringspenger. En innvilget uførepensjon fører erfaringsmessig til at det i ettertid er langt vanskeligere å skape motivasjon og engasjement for et attføringsopplegg. Dette er ikke i samsvar med målet om hjelp til selvhjelp.

Det er videre viktig at reglene om uførepensjon støtter opp under formålet med stønaden. Formålet er angitt i forslaget til ny lov om folketrygd § 12-1, som lyder:

«Formålet med uførepensjon er å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne eller arbeidsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte.»

Uførepensjon skal sikre personer med en betydelig funksjonshemming inntekt til livsopphold i tilfeller hvor attføring ikke er mulig. På et tidlig tidspunkt i et menneskes liv er det ofte svært vanskelig å si noe sikkert om hvor varig en sykdom, skade eller lyte er og hvilken betydning dette vil ha i arbeidslivet. Dette tilsier at man bør være tilbakeholden med en permanent ytelse som uførepensjon til personer helt ned til 16 år.

På denne bakgrunn foreslår departementet å heve aldersgrensen for uførepensjon og rehabiliteringspenger til 18 år.

Det vises til lovutkastet §§ 10-4 og 12-4.

Som en konsekvens av forslaget må § 6-5 fjerde ledd oppheves fordi nedre aldersgrense for rehabiliteringspenger og uførepensjon foreslås hevet fra 16 til 18 år, som er øvre grense for rett til forhøyet hjelpestønad.

2.2.4 Lovteknisk utforming

Forslag til ny folketrygdlov § 10-4 regulerer hvilke aldersgrupper som kan få rehabiliteringspenger. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til gjeldende lov § 5A-4, som angir aldersgrensen nedad til 16 år. Aldersgrensen i forslag til ny lov § 10-4 første ledd forhøyes i dette lovforslaget fra 16 til 18 år.

Forslag til ny folketrygdlov § 12-4 regulerer hvilke aldersgrupper som kan få uførepensjon. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til den gjeldende lov § 8-3 første ledd, som angir aldersgrensen nedad til 16 år. Aldersgrensen i forslag til ny lov § 12-4 forhøyes i dette lovforslaget fra 16 til 18 år.

2.2.5 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft 1. januar 1998, slik at det blir rimelig tid til forberedelse.

Departementet foreslår videre at endringene gis virkning for krav framsatt etter ikrafttredelsestidspunktet.

Krav om uførepensjon og rehabiliteringspenger som settes fram før 1. januar 1998 og som gjelder personer som fyller 16 år etter ikrafttredelsestidspunktet, behandles etter de nye reglene.

En aldersgrense på 18 år for rett til rehabiliteringspenger og uførepensjon vil det første året gi en innsparing på ca 3 millioner kroner, og ca 14 millioner kroner ved full virkning etter tre år.

Lovendringen vil imidlertid føre til større utgifter til forhøyet hjelpestønad for aldersgruppen 16-18 år. Merkostnadene er i Velferdsmeldingen anslått til ca 1 million kroner det første året og 4 millioner kroner ved full virkning etter tre år.

Lovendringene vil ikke få administrative konsekvenser av betydning.

2.3 Heving av garantert tilleggspensjon for personer født før 1943. Forslag til ny folketrygdlov § 3-22 andre ledd bokstav c og ny bokstav d

2.3.1 Gjeldende rett

Folketrygdens tilleggspensjon beregnes på grunnlag av pensjonspoeng som godskrives for hvert år vedkommende har pensjonsgivende inntekt over grunnbeløpet. Sluttpoengtallet, som er gjennomsnittet av de 20 høyeste poengtallene, legges til grunn for beregningen, jf gjeldende lov § 7-3 nr 2 (forslag til ny lov § 3-8).

For at uførepensjonister skal få en tilleggspensjon som står i et rimelig forhold til tidligere inntekt medregnes det framtidige pensjonspoeng for hvert år fra inntektsevnen ble nedsatt til og med det året vedkommende fyller 66 år, i tillegg til de godskrevne pensjonspoengene. Det vises til gjeldende lov § 8-4 nr 3 (forslag til ny lov § 3-17 og 3-18).

Det er i dag to ordninger med garantert tilleggspensjon for fødte og unge uføre, født henholdsvis etter 1942 (den yngre gruppen) og født før 1943 (den eldre gruppen).

Garantiordningen for den yngre gruppen fødte og unge uføre ble innført med virkning fra 1. mai 1981, og omfattet fødte uføre og andre som var blitt uføre før fylte 20 år. Garantiordningen ble da gitt virkning for alle som ikke hadde fylt 20 år når folketrygdloven trådte i kraft 1. januar 1967. Vilkåret om at vedkommende må være født etter 1942 er en konsekvens av at aldersgrensen i dag er på 24 år og at det bare medregnes pensjonspoeng fra folketrygdloven trådte i kraft.

Garantiordningen for den eldre gruppen ble innført 1. juli 1989. Denne gruppen omfatter i dag fødte og unge uføre som ble født før 1943. Disse får etter dagens regler en garantert tilleggspensjon etter et sluttpoengtall på 3,00.

Aldersgrensen for inntrådt uførhet og poengtallets størrelse er endret flere ganger, sist fra 1. mai 1991 da det framtidige poengtallet ble økt fra 3,00 til 3,30 for den yngre gruppen og aldersgrensen ble hevet fra 22 til 24 år for begge gruppene (Ot prp nr 62 1990-91).

Pensjonen for en enslig uførepensjonist med garantert tilleggspensjon født før 1943, som hadde uførepensjon før 1992, utgjør 96 360 kroner pr 1. mai 1996, mens pensjonen for den som er født etter 1942 med pensjon før 1992 utgjør 101 892 kroner (G = 41 000 kroner).

For fødte/unge uføre med uførepensjon innvilget etter 1992 vil pensjonen kunne variere mellom 97 836 kroner og 101 892 kroner, avhengig av hvor mange poengår en har før 1992 og senere. Dette skyldes at pensjonsprosenten for poengår etter 1991 er redusert fra 45 prosent til 42 prosent.

2.3.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at reglene endres, slik at personer som er født uføre eller som blir det i ung alder, får samme pensjonsgrunnlag uansett fødselsår.

Stortingets sosialkomite har i innstillingen til Velferdsmeldingen ingen merknader til forslaget.

2.3.3 Departementets vurdering og forslag

I Ot prp nr 62 for 1990-91 begrunnet departementet økningen av poengtallet for den yngre gruppen unge uføre slik:

«Sammenlignet med dagens øvrige uførepensjonister har gruppen unge uføre født etter 1944 en uførepensjon som beløpsmessig er betydelig over gjennomsnittet. På den annen side består gruppen av yngre personer, alle under 47 år. Sammenlignes unge uføre med yrkesaktive på samme alder, synes det rimelig med en heving av pensjonen.»

Aldersgrensen var den gang 22 år, slik at ordningen omfattet dem som var født etter 1944.

Departementet mener at de momenter som var avgjørende ved lovendringen i 1991, må tillegges vekt også for den eldre gruppen. Det kan ikke være rimelig å legge til grunn at lønnsutviklingen for en yrkesaktiv stagnerer i midten av 50-årene. Dette er konsekvensen av lovendringen fra 1991.

Etter departementets oppfatning er det ikke tungtveiende grunner som taler for å forskjellsbehandle uførepensjonerte med rett til garantert tilleggspensjon på bakgrunn av fødselsår. Dette fører til en ulikhet mellom mennesker som i utgangspunktet har en ensartet livssituasjon.

Departementet går inn for å samordne reglene i garantiordningene for de to gruppene fødte og unge uføre ved å øke det garanterte poengtallet for uførepensjonister født før 1943 til 3,30. Som ved tidligere endringer begrenses ordningen til personer som ikke har gått over på alderspensjon, det vil si uførepensjonister født i årene 1931 til og med 1942.

De fleste i den eldre gruppen er innvilget uførepensjon før 1992, og har i dag en uførepensjon på 96 360 kroner etter et poengtall på 3,00. En økning av poengtallet til 3,30 innebærer en pensjonsøkning på 5 535 kroner.

Det vises til lovutkastet § 3-22 andre ledd bokstav c og ny bokstav d.

2.3.4 Lovteknisk utforming

Forslag til ny folketrygdlov § 3-22 gir særregler om garantert tilleggspensjon for personer som er født før 1943, og som er født uføre eller har tapt minst halvparten av inntektsevnen før fylte 24 år. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 7-3 nr 3 første og andre ledd.

Ny folketrygdlov § 3-22 andre ledd bokstav a forblir uendret. Bokstav b blir justert som følge av at det blir tilføyd en ny bokstav d. I bokstav c endres fødselsåret, slik at gjeldende sluttpoengtall på 3,00 opprettholdes for dem som er født i årene 1926-1930. I ny bokstav d i dette lovforslaget forhøyes sluttpoengtallet til 3,30 for dem som er født i årene 1931-1942.

2.3.5 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1. mai 1997.

Endringen er aktuell for en relativt liten gruppe uførepensjonister. Av totalt ca 30 000 uførepensjonister med garantert tilleggspensjon, er kun ca 5 500 i den eldre gruppen.

Merutgiftene ved å gi de to gruppene samme garanterte poengtall, er i Velferdsmeldingen anslått til ca 25 millioner kroner pr år på kort sikt. Utgiftene vil avta over tid, etter hvert som aldersgruppen faller bort. Med virkningstidspunktet 1. mai 1997 vil merutgiftene i 1997 bli ca 15 millioner kroner.

Administrativt vil endringen innebære en forenkling.

2.4 Endringer i de medisinske vilkårene for garantert tilleggspensjon. Forslag til ny folketrygdlov § 3-21 første ledd

2.4.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende lov § 8-4 nr 3 første og tredje ledd, jf § 7-3 nr 3 første ledd (forslag til ny lov §§ 3-21 første ledd og 12-13 tredje ledd) får fødte uføre og andre som mister minst halvparten av inntektsevnen før de fyller 24 år, en garantert tilleggspensjon i forbindelse med uførepensjonen.

Bestemmelsen får anvendelse også i forbindelse med rehabiliteringspenger og attføringspenger, jf henholdsvis gjeldende lov §§ 5A-5 og 5B-9 (forslag til ny lov §§ 10-9 tredje ledd og 11-9 tredje ledd).

De medisinske vilkårene for å få garantert tilleggspensjon er i dag identiske med de medisinske vilkårene for å få uførepensjon.

2.4.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

I Velferdsmeldingen går Regjeringen inn for å endre vilkårene for å få garantert tilleggspensjon. Det bør legges mer vekt på den medisinske lidelsen.

Flertallet i Stortingets sosialkomite uttaler følgende i innstillingen til Velferdsmeldingen:

«Flertallet mener imidlertid at medisinsk uførhet bør tillegges mer vekt for å presisere at dette er en ordning for fødte/unge uføre.»

2.4.3 Departementets vurdering og forslag

2.4.3.1 Kravet til den medisinske lidelsen

Pensjonsutredningsutvalget gikk i NOU 1978:12 inn for å innføre en tilleggspensjon for fødte og unge uføre. Ordningen som utvalget foreslo, ble med enkelte endringer innført i 1981 som en del av trygdeoppgjøret samme år.

Etter 1981 er ordningen endret en rekke ganger. Både aldersgrensen og poengtallet er hevet.

Målet har vært å gi fødte uføre og andre som blir uføre i ung alder og som ikke har hatt mulighet til å tjene opp pensjonspoeng som kan gi tilleggspensjon av betydning, en garantert minste tilleggspensjon.

Når det gjelder omfanget av ordningen uttaler departementet i Ot prp nr 42 for 1980-81:

«Det må etter departementets oppfatning foreligge spesielle og sterke grunner for å etablere en ordning som vil gi enkelte trygdede særrettigheter i form av en garantert minste tilleggspensjon i folketrygden. Det må dessuten være en forutsetning at omfanget av en slik særordning kan avgrenses strengt og klart. Departementet er enig i at man har et slikt spesielt grunnlag for gruppen fødte uføre og foreslår garanterte minste tilleggspensjonsrettigheter for dem. Departementet er enig i at barn som ikke er født uføre, men som blir ervervsuføre i så ung alder at det nærmest ikke foreligger muligheter for å få medregnet fremtidige tilleggspoeng, også bør omfattes av reformen.»

Antallet stønadsmottakere har blitt høyere enn departementet forventet i 1980. I 1995 mottok 31 507 personer, eller 13,3 prosent av alle uførepensjonerte, garantipensjon i forbindelse med uførepensjon.

Etter dagens praksis kan garantiordningen komme enkelte til gode som ikke har vært forhindret fra å opptjene pensjonspoeng ved inntektsgivende arbeid på grunn av en alvorlig medisinsk lidelse. Yngre med mer diffuse og sammensatte problemer har i praksis også fått garantert tilleggspensjon, spesielt i forbindelse med rehabilitering og yrkesrettet attføring.

Det er etter departementets oppfatning ikke grunn til å særbehandle andre grupper uførepensjonister enn de gruppene departementet gikk inn for å særbehandle i 1980.

Ved mindre alvorlige sykdommer og funksjonsnedsettelser, kan uførheten ofte overvinnes i ung alder ved utdanning eller yrkesrettet attføring. For lett tilgang til uførepensjon med tilleggspensjon basert på 3,30 pensjonspoeng vil kunne virke lite motiverende for inntektsgivende arbeid.

Departementet mener derfor at de medisinske vilkårene for å få garantert tilleggspensjon bør presiseres noe.

En presisering må ses i sammenheng med forslaget om frysing av retten til garantert tilleggspensjon, se punkt 2.5. Vid adgang til å være i arbeid uten å miste retten til garantert tilleggspensjon forutsetter en begrenset personkrets av rettighetshavere.

Departementet foreslår å legge mer vekt på lidelsens alvorlighet i særvilkårene for å få garantert tilleggspensjon. Forslaget innebærer at årsaken til den nedsatte inntektsevnen, må være en alvorlig sykdom, skade eller lyte, og det må stilles spesielle krav til dokumentasjon.

På denne måten vil ordningen bli bedre målrettet mot fødte og unge uføre som ikke har hatt mulighet til å delta i inntektsgivende arbeid på grunn av en tidlig omfattende medisinsk lidelse.

2.4.3.2 Om sykdommens alvorlighet

Forslaget legger til grunn det samme sykdomsbegrepet som gjeldende lov § 8-3 andre ledd (forslag til ny lov § 12-6 andre ledd). Presiseringen består i at det stilles strengere krav til sykdommens, skadens eller lytets alvorlighet og lidelsens konsekvenser for funksjonsevnen. Departementet anser det derimot ikke hensiktsmessig å kreve en bestemt medisinsk uføregrad.

Et visst krav til sykdommens alvorlighet følger av årsakskravet i folketrygdloven § 8-3 tredje ledd (forslag til ny lov § 12-6 tredje ledd). Det kan vanskelig tenkes at en ubetydelig sykdom kan være hovedårsak til 50 prosent nedsatt arbeids- og inntektsevne. Meningen er å innskjerpe kravet til lidelsens omfang i forhold til dette.

2.4.3.3 Om dokumentasjonen av lidelsen

Det må godtgjøres at det foreligger en sykdom, skade eller lyte som er alvorlig og varig. Dersom den som krever uførepensjon er fylt 24 år, må lege, annet helsepersonell eller PP-tjenesten m v dokumentere at lidelsen og den reduserte inntektsevnen var inntrådt før fylte 24 år.

I de tilfellene det ikke har vært særlig kontakt med lege eller annet helsepersonell før fylte 24 år, vil det i de aller fleste tilfeller være liten grunn til at søkeren skal komme inn under garantiordningen for fødte og unge uføre.

Rikstrygdeverket vil gi nærmere retningslinjer om sykdommens alvorlighet og dokumentasjonen av den.

Det vises til § 3-21 første ledd i lovforslaget.

2.4.4 Lovteknisk utforming

Forslag til ny folketrygdlov § 3-21 gir regler om garantert minste tilleggspensjon til fødte og unge uføre. Bestemmelsen er innholdsmessig i samsvar med gjeldende folketrygdlov § 8-4 nr 3 tredje ledd.

Første ledd inneholder vilkårene for å få garantert minste tilleggspensjon. Etter forslaget her innskjerpes det medisinske vilkåret og det innføres et krav om at sykdommen skal være klart dokumentert.

2.4.5 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1. januar 1998.

Forslaget vil føre til innsparing, spesielt i forhold til rehabiliteringspenger og attføringspenger. Innsparingen vil komme etter hvert, se punkt 2.11. Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet arbeider med en ny beregningsmodell for rehabiliterings- og attføringspenger der beregningen løsrives fra pensjonssystemet. Innsparingen her forutsettes benyttet ved denne omleggingen.

Et særskilt medisinsk vilkår for å få garantert minste tilleggspensjon vil medføre noe merarbeid for trygdeetaten. Det må foretas en egen vurdering av om vilkåret er oppfylt, i motsetning til i dag hvor de medisinske vilkårene for å få garantert minste tilleggspensjon er identiske med de medisinske vilkårene for å få uførepensjon.

2.5 Frysing av retten til garantert tilleggspensjon for fødte og unge uføre. Forslag til ny folketrygdlov § 3-21 nytt sjette og sjuende ledd

2.5.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende lov § 8-4 nr 3 fjerde ledd (forslag til ny lov § 3-21 første ledd) får fødte uføre og andre som oppfyller de medisinske vilkårene etter bestemmelsen før de fyller 24 år, medregnet et framtidig årlig poengtall på minst 3,30.

Framtidige poeng medregnes fra og med det kalenderåret inntektsevnen blir nedsatt, men tidligst fra det kalenderåret vedkommende fyller 20 år.

I Ot prp nr 42 1980-81 er det uttalt at:

«En trygdet som har fått uførepensjon med garantert minste tilleggspensjon, beholder denne garantien selv om uførepensjonen senere faller bort for en kortere eller lengre periode fordi vedkommende er i inntektsgivende arbeid.»

Denne garantien gjelder bare for personer som har garantert tilleggspensjon før de begynner å arbeide. Det er etter gjeldende praksis ingen tidsbegrensning på hvor lenge de kan være i inntektsgivende arbeid. Etter arbeidsperioden får disse personene tilbake den garanterte tilleggspensjonen dersom de ved en ny uførevurdering oppfyller de medisinske og inntektsmessige vilkårene for uførepensjon.

Regelen omfatter således ikke personer som går direkte fra skolegang til arbeid uten mellomliggende periode med uførepensjon. Dette er begrunnet med at de har hatt muligheten til å opptjene tilleggspensjon etter de vanlige reglene i gjeldende lov § 8-4 (forslag til ny lov § 3-8).

Bestemmelsen er i praksis blitt fortolket slik at det er et ufravikelig krav om at minst 50 prosent av inntektsevnen er tapt før den angitte aldersgrensen. Denne praksis er stadfestet av Trygderetten, se Årbok for Trygderetten 1984 nr 12. De som har arbeidet heltid eller mer enn halv stilling etter fylte 24 år, omfattes ikke av særbestemmelsen for fødte og unge uføre. Disse anses ikke for å ha blitt ervervsuføre før fylte 24 år, selv om de før arbeidsperioden klart ville ha oppfylt vilkårene for garantert tilleggspensjon.

Praktiseringen av § 8-4 nr 3 tredje ledd gjør at unge uføre som til tross for sin funksjonshemming velger å forsøke seg i inntektsgivende arbeid, ofte får lav eller ingen tilleggspensjon. De som i stedet søker og får uførepensjon i tidlig alder får den garanterte tilleggspensjonen. Den er ofte høyere enn den pensjonen de kan oppnå etter å ha forsøkt seg i arbeidslivet.

2.5.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at retten til garantert tilleggspensjon for fødte og unge uføre skal kunne fryses dersom de forsøker seg i inntektsgivende arbeid.

Sosialkomiteen støtter forslaget om å fryse retten til uførepensjon for å motivere til arbeid.

2.5.3 Departementets vurdering og forslag

Det framheves i Velferdsmeldingen at fødte og unge uføre bør få større muligheter til å forsøke seg i arbeidslivet. Forslaget er særlig beregnet på dem som ikke har garantert tilleggspensjon før de går ut i arbeid, og innebærer at unge uføre på visse vilkår kan få garantert tilleggspensjon etter et avsluttet arbeidsforsøk, selv om de ikke var innvilget uførepensjon før fylte 24 år.

Departementet mener det er uheldig dersom reglene fungerer slik at unge uføre avstår fra å forsøke seg i arbeid av frykt for å miste eller få redusert pensjonsrettighetene etter en yrkesaktiv periode. Det bør ikke være forbundet med noen økonomisk risiko å prøve seg i arbeid noen år. For å stimulere til yrkesaktivitet bør reglene gi større trygghet for den enkelte som vil forsøke seg i arbeidslivet.

I NOU 1990:17 Uførepensjon uttales det blant annet at overgangen fra utdanningssituasjon til arbeid er en kritisk fase for unge med funksjonshemninger. Skolens ansvar for elevene opphører ved endt skolegang. De offentlige instansene som deretter overtar ansvaret har andre prioriteringer og færre ressurser enn skolen. Resultatet blir at mange funksjonshemmede går rett over på uførepensjon etter endt skolegang.

Departementet mener det er viktig at unge uføre gis reelle muligheter til å forsøke seg i inntektsgivende arbeid, uten risiko for å miste retten til garantert minste tilleggspensjon. Økt satsing på unge yrkeshemmede kan på sikt bidra til å begrense tilgangen til uførepensjonsordningen blant yngre personer.

Departementet går inn for at fødte og unge uføre som ikke har uførepensjon før de begynner å arbeide, skal beholde retten til garantert tilleggspensjon hvis de faller ut av arbeidslivet før fylte 34 år. Det er en forutsetning at den uføre oppfyller vilkårene i forslag til ny folketrygdlov § 3-21 første ledd om strengere medisinske vilkår for rett til garantert tilleggspensjon før vedkommende begynner å arbeide, og at kravet om uførepensjon framsettes før fylte 34 år.

De som har garantert tilleggspensjon før de begynner å arbeide, kan etter gjeldende praksis arbeide i en lengre periode enn 10 år og samtidig beholde retten til garantert tilleggspensjon. Departementet mener det er hensiktsmessig å opprettholde denne ordningen, og foreslår å lovfeste praksis.

Forslagene må ses i sammenheng med at de medisinske vilkårene for garantert tilleggspensjon foreslås innskjerpet, se punkt 2.4. foran. Departementet ønsker å legge forholdene bedre til rette for unge med en betydelig medisinsk lidelse.

Departementet mener det ikke er nødvendig å sette som vilkår at den unge uføre etter arbeidsforsøket blir ufør på grunn av samme diagnose, slik det er foreslått i Velferdsmeldingen. Dette begrunnes med administrative hensyn og at departementet ikke ønsker å gi negative signaler til dem som velger å forsøke seg i arbeidslivet til tross for en betydelig medisinsk uførhet. Dette bør gjelde uavhengig av om vedkommende før arbeidsforsøket har uførepensjon eller ikke.

Det vises til lovutkastet § 3-21 nytt sjette og sjuende ledd.

2.5.4 Lovteknisk utforming

Forslag til ny folketrygdlov § 3-21 gir særregler for beregning av framtidige pensjonspoeng for personer født etter 1942, som er født uføre eller får inntektsevnen nedsatt med minst halvparten før fylte 24 år. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 8-4 nr 3 tredje ledd.

Ny folketrygdlov § 3-21 nytt sjette ledd i dette lovutkastet angir vilkårene for å beholde retten til uførepensjon med garantert minste tilleggspensjon for dem som er yrkesaktive etter fylte 24 år uten å ha uførepensjon på forhånd. Disse beholder garantien hvis det er klart at vilkårene i første ledd var oppfylt før fylte 24 år og kravet framsettes før fylte 34 år. Dette innebærer en materiell endring i forhold til gjeldende rett.

Ny folketrygdlov § 3-21 nytt sjuende ledd i dette lovforslaget innebærer en lovfesting av gjeldende praksis for uføre som har uførepensjon med garantert tilleggspensjon før de begynner å arbeide. Disse beholder garantien uten tidsbegrensning hvis de senere faller ut av arbeidslivet.

2.5.5 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft 1. januar 1998 og at § 3-21 nytt sjette ledd gjøres gjeldende for krav framsatt etter 31. desember 1997.

Departementet foreslår at nytt sjette ledd gis virkning også for personer som har vært i arbeid før lovendringen trer i kraft, dersom kravet om uførepensjon første gang framsettes etter 31. desember 1997.

På kort sikt antas den foreslåtte endringen å gi ubetydelige merutgifter, anslagsvis i underkant av 1 million kroner pr år.

På lengre sikt vil endringen kunne innebære mindreutgifter for folketrygden og merinntekter for det offentlige, i den grad de unge uføre lykkes i ordinært arbeid.

Forslaget om frysing av retten til garantert minste tilleggspensjon innebærer noe merarbeid for trygdeetaten.

2.6 Heving av inntektsgrensen for revurdering av uføregraden (friinntektsgrensen). Forslag til ny folketrygdlov § 12-12 andre og fjerde ledd og § 12-17 fjerde ledd

2.6.1 Gjeldende rett

Uførepensjon skal som hovedregel utgjøre så stor del av hel uførepensjon som svarer til graden av nedsettelse i uførepensjonistens inntektsevne, jf gjeldende lov § 8-5 første ledd (forslag til ny lov § 12-11).

Vurderingen av de reelle muligheter for inntekt av arbeid eller virksomhet etter at uførheten er inntrådt, foretas individuelt ut fra varig medisinsk tilstand, alder, evner, utdannelse, yrkeserfaring, utsikter til arbeid mv., se forskrift gitt i medhold av gjeldende lov § 8-5 fjerde ledd bokstav a § 3 (forslag til ny folketrygdlov § 12-7). Dersom den faktiske inntekten etter inntrådt uførhet blir større enn det den medisinske tilstanden og inntektsmulighetene på uføretidspunktet ellers skulle tilsi, vil dette medføre fastsettelse av en lavere uføregrad.

Etter lovens § 8-5 tredje ledd (forslag til ny lov § 12-12 første ledd, jf § 21-6) kan en fastsatt uføregrad prøves på nytt dersom det skjer en vesentlig endring i de forholdene som har vært avgjørende ved fastsettelsen.

Pensjonsgivende inntekt inntil et halvt grunnbeløp (1/2 G) skal ikke regnes som en vesentlig endring, jf forskrift om inntektsgrense for revurdering av uførepensjon med hjemmel i § 8-5 fjerde ledd bokstav b (forslag til ny lov § 12-12 andre og tredje ledd). Når inntekten overstiger friinntektsgrensen, skal uføregraden revurderes og uførepensjonen kan bli redusert eller falle bort.

Personer med hel uførepensjon kan innenfor denne rammen bare tjene friinntektsbeløpet. De som har gradert uførepensjon, kan ha friinntekten i tillegg til den inntekten som ble forutsatt ved fastsettelsen av uføregraden.

Uføregraden fastsettes på grunnlag av vedkommendes inntektsmuligheter før og etter uførheten, se gjeldende lov § 8-3 fjerde ledd. Uføregradsvurderingen etter gjeldende lov § 8-3 første og fjerde ledd og forskrift om fastsettelse og endring av uføregrad gitt i medhold av § 8-5 fjerde ledd bokstav a (forslag til ny lov § 12-7) begrenser hvilken pensjonsgivende inntekt en uførepensjonist kan ha i tillegg til gradert uførepensjon. Restinntektsevnen beregnes hovedsakelig i forhold til tidligere inntekt. Ved vurderingen av hvilket inntektsnivå den uføre kan opprettholde, tas det hensyn til vanlig lønnsutvikling innen det yrket vedkommende hadde på uføretidspunktet og lønnsøkning som følge av ansiennitet. Avansement ut over dette kan bare skje innenfor friinntektsgrensen, selv om stillingsandelen er den samme. Ved en uføregrad på 50 prosent kan man for eksempel miste retten til uførepensjon ved overgang til en stilling som på heltid er avlønnet over grunnbeløpet (1 G) høyere pr år enn den opprinnelige stillingen, det vil i dag si 41 000 kroner.

Etter gjeldende praksis inntrer muligheten til å ha friinntekt som hovedregel først ett år etter vedtakstidspunktet. Bakgrunnen for denne ventetiden er at reglene om friinntekt kan bidra til uheldige tilpasninger dersom de skal gjelde allerede kort tid etter at uføregraden ble fastsatt. Hvis inntekten opptrer kort tid etter at vedtaket er fattet, kan det bli aktuelt med revurdering av uføregraden fordi vedtaket er fattet på sviktende premisser.

Reglene om friinntekt ble endret med virkning fra 1. januar 1989, jf Ot prp nr 7 1988-89. Adgangen for helt uføre til å tjene inntil 10 prosent av tidligere inntekt falt bort. Endringen ble begrunnet med likhets- og forenklingshensyn. Grensen for friinntekt på et halvt grunnbeløp er senere opprettholdt som en generell regel.

2.6.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at friinntektsgrensen heves fra et halvt til ett grunnbeløp.

Flertallet i sosialkomiteen uttaler:

«Det er et mål at fribeløpet en kan ha som inntekt før trygden blir redusert er på et slikt nivå at det sporer til aktivitet fremfor passivitet. Flertallet mener derfor det er positivt med en heving av fribeløpet fra 1/2 til 1 G.»

2.6.3 Departementets vurdering og forslag

2.6.3.1 Heving av inntektsgrensen

Reglene om friinntekt ble i Ot prp nr 7 (1988-89) begrunnet med at uførepensjonister bør stimuleres til en aktiv holdning både i forhold til sin situasjon som ufør og til muligheten for å gjenoppta eller utvide yrkesaktiviteten. Det er også påpekt at muligheten for en viss arbeidsinntekt vil være av trivselsmessig betydning for de uføre.

Departementet mener det er uheldig dersom reglene virker slik at uførepensjonister avstår fra å ta inntektsgivende arbeid eller sørger for å holde seg under friinntektsgrensen fordi uførepensjonen kan bli redusert eller falle bort. Dagens lave friinntektsgrense kan føre til et slik uønsket resultat, og den kan i tillegg innby til svart arbeid.

En høyere friinntektsgrense vil gi uførepensjonister større muligheter til inntektsøkning og avansement i arbeidslivet. Etter departementets oppfatning vil dette være et viktig virkemiddel for å motivere uførepensjonerte til større yrkesaktivitet.

At reglene gir lite rom for karriereutvikling, er spesielt problematisk for unge uførepensjonister med gradert uførepensjon og deltidsarbeid. Departementet antar at en heving av inntektsgrensen vil ha størst betydning for dem som allerede har en viss arbeidstilknytning.

Departementet er oppmerksom på at en økning av friinntektsgrensen til ett grunnbeløp også kan ha negative konsekvenser. Dette gjelder særlig personer med hel uførepensjon, som kan oppnå en akseptabel inntekt ved å kombinere trygd og arbeidsinntekt opp til en friinntektsgrense på ett grunnbeløp. Dette kan dempe motivasjonen til å øke arbeidsinnsatsen ut over friinntektsgrensen, fordi uførepensjonen da blir redusert. En slik virkning vil ikke være i tråd med arbeidslinja og kan bidra til at enkelte uførepensjonister tilpasser seg regelverket. Det vises nærmere til forslag om unntak for personer som deltar i spesielle arbeidsmarkedstiltak (se punkt 2.6.3.3).

Departementet mener friinntekten som hovedregel bør relateres til kalenderåret. Dette begrunnes med kontrollhensyn. Det bør være mulighet for å gjøre unntak hvis månedsinntekt omgjort til årsinntekt overstiger inntektsgrensen, fordi dette kan indikere at inntektsevnen ikke er nedsatt som forutsatt ved uføregradsvurderingen.

Departementet foreslår at friinntektsgrensen heves til ett grunnbeløp (1 G), både for personer med hel og gradert uførepensjon.

Det vises til lovutkastet § 12-12 andre ledd.

2.6.3.2 Ventetid

Når uføregraden fastsettes, blir det tatt hensyn til all inntekt vedkommende har eller forventes å få. I gjeldende ordning er inntektsgrensen før uførepensjon blir revurdert fastsatt i forskrifter.

Regelen om ventetid før den uføre kan ha inntekt opp til halve grunnbeløpet, følger av praksis og retningslinjer fra Rikstrygdeverket. Etter departementets vurdering bør det gå en viss tid før uførepensjonisten kan ha arbeidsinntekt opptil grunnbeløpet uten at dette skal påvirke uføregradsvurderingen. En ventetid på ett år mener departementet er rimelig.

Departementet ønsker å lovfeste praksis, fordi reglene om friinntekt er foreslått tatt inn i ny folketrygdlov. Dette er ønskelig også av informasjonshensyn. Dette innebærer at retten til å ha friinntekt først inntrer ett år etter førstegangsinnvilgelse. Det samme foreslås ved endringsvedtak etter en revurdering.

Departementet mener vedtakstidspunktet bør være utgangspunktet for beregning av ventetiden. Dette er i samsvar med gjeldende praksis.

Ved revurdering av uføregraden må spørsmålet om ventetid ses i sammenheng med hvordan restinntektsevne og framtidig inntektsnivå for personer med gradert uførepensjon skal fastsettes. Se punkt 2.6.3.4.

Det vises til lovutkastet § 12-12 andre ledd.

2.6.3.3 Unntak fra reglene om friinntekt

Departementet mener at det er nødvendig med mulighet for unntak fra reglene om en friinntekt på 1 G for uførepensjonister som deltar i arbeidsmarkedsetatens ulike tiltak for yrkeshemmede. En heving av friinntektsgrensen vil isolert sett ellers kunne svekke overgang fra tiltak til ordinært lønnet arbeid.

Uten unntaksregel vil det være vanskelig å motivere personer som deltar i slike tiltak til å trappe opp arbeidsinnsatsen og inntekten (mot at uførepensjonen reduseres), fordi det ofte ikke vil lønne seg økonomisk.

Departementet foreslår på dette grunnlag at forskriftshjemmelen i forslag til ny folketrygdlov § 12-12 fjerde ledd utvides, slik at det blir mulig å regulere friinntektsbeløpet for denne gruppen.

Det vises til lovforslaget § 12-12 fjerde ledd.

2.6.3.4 Gradert uførepensjon

Uføregraden fastsettes ut fra vedkommendes inntektsmuligheter før og etter uførheten (§ 12-7 andre ledd i forslag til ny folketrygdlov). Departementet har erfart at gjeldende praksis ved vurderingen av hvilket framtidig inntektsnivå personer med gradert uførepensjon kan ha, i visse tilfeller gir uheldige resultater. Dette kan være et problem både ved søknad om uførepensjon og ved revurdering. Problemer oppstår særlig for unge personer som gjennom utdanning kvalifiserer seg for bedre avlønnede jobber. En heving av friinntektsgrensen vil til en viss grad avhjelpe problemet, og gi bedre rom for karriereutvikling.

Departementet foreslår at det også skal være adgang til å vektlegge stillingsandelen som et moment i uføregradsvurderingen, hvis dette etter en samlet vurdering framstår som mest rimelig. Det foreslås at dette bare skal gjelde for personer i rene ansettelsesforhold med klart angitt arbeidstid og tilsvarende normallønn for stillingen.

Departementet foreslår å utvide forskriftshjemmelen i forslag til ny folketrygdlov § 12-7 fjerde ledd, og vil gi forskrift i samsvar med ovenstående.

Det vises til lovutkastet § 12-7 fjerde ledd.

2.6.4 Friinntektsgrensen og forholdet til attføringspenger

Attføringspenger graderes i gjeldende lov etter de samme regler som for uførepensjon. Det gir i dag en adgang til en friinntekt på et halvt grunnbeløp (1/2 G) pr år i tillegg til fulle attføringspenger, eventuelt i tillegg til graderte attføringspenger og lønn, før det foretas ny gradering av attføringspengene. I forslag til ny lov gjelder ikke de samme graderingsreglene for uførepensjon og attføringspenger. Det vil bli fastsatt en egen forskrift for gradering av attføringspenger. Det legges opp til en videreføring av dagens friinntektsgrense. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil med hjemmel i forslag til ny lov § 11-10 fjerde ledd utarbeide forskrift om gradering av attføringspenger.

2.6.5 Lovteknisk utforming

Forslag til ny folketrygdlov § 12-12 gir regler om når uføregraden skal revurderes fordi de faktiske forhold som lå til grunn for vedtakstidspunktet for innvilging/endring er endret. Bestemmelsen avløser gjeldende lov § 8-5 tredje ledd første punktum og forskrift om inntektsgrense for revurdering av uførepensjon etter folketrygdloven § 8-5 tredje ledd, fastsatt den 20. desember 1989 med hjemmel i lovens § 8-5 fjerde ledd bokstav b.

Ny folketrygdlov § 12-12 nytt andre ledd i dette lovforslaget regulerer friinntektsgrensen for personer med hel og gradert uførepensjon. Inntektsgrensen før det er aktuelt med endring av uføregraden heves fra et halvt til ett grunnbeløp. Gjeldende praksis med ett års ventetid før retten til å tjene friinntekten inntrer lovfestes. Regelen gjelder både etter innvilget uførepensjon og revurdering. Andre og tredje ledd i forslag til ny folketrygdlov slås sammen, slik at både hel og gradert uførepensjon reguleres i samme ledd.

Paragraf 12-12 fjerde ledd i dette lovforslaget inneholder en utvidet forskriftshjemmel i forhold til forslag til ny folketrygdlov § 12-12 fjerde ledd. Hjemmelen utvides med sikte på å gi forskrift med nærmere bestemmelser om friinntekt, herunder unntak fra reglene i andre ledd.

Forslag til ny folketrygdlov § 12-7 gir regler om hvordan uføregraden skal fastsettes. Tilsvarende regler følger av gjeldende lov § 8-3 første ledd. Paragraf 8-3 fjerde ledd har retningslinjer for fastsetting av uføregrad. Uføregraden fastsettes som hovedregel på grunnlag av pensjonsgivende inntekt i det yrket vedkommende hadde før uførheten inntraff.

Paragraf 12-7 fjerde ledd i dette lovforslaget inneholder en utvidet forskriftshjemmel i forhold til forslag til ny folketrygdlov § 12-7 fjerde ledd. Bestemmelser om adgang til å vektlegge stillingsandel som et moment i uføregradsvurderingen ved krav om uførepensjon og revurdering tas inn i forskrift, med hjemmel i § 12-7 fjerde ledd i dette lovforslaget.

2.6.6 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. mai 1997.

Departementet foreslår at for 1997 skal friinntektsgrensen utgjøre ¹/₂ G for de 4 første månedene og 1 G for de øvrige månedene. Dette innebærer at friinntektsgrensen for 1997 vil utgjøre ¹/₂ G x 4/12 + 1 G x 8/12, det vil si drøye 34 000 kroner med dagens grunnbeløp.

Forslaget om at friinntektsgrensen skal heves til grunnbeløpet innebærer merutgifter for folketrygden på 6 millioner kroner i 1997, se punkt 2.11.

En økning av friinntektsgrensen innebærer noe merarbeid for trygdeetaten i 1997 på grunn av overgangsbestemmelsene. Fra og med 1998 vil ikke forslaget innebære merarbeid av betydning.

2.7 Utvidelse av frysperioden for rett til uførepensjon under arbeidsforsøk. Forslag til ny folketrygdlov § 12-12 nytt tredje ledd og § 22-12 andre ledd

2.7.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende lov § 8-5 tredje ledd (forslag til ny lov § 12-12 første ledd) skal en fastsatt uførepensjon revurderes dersom det skjer en vesentlig endring i fastsettingsgrunnlaget.

Departementet har med hjemmel i folketrygdloven § 8-5 fjerde ledd bokstav b gitt forskrift om inntektsgrense (friinntekt) for revurdering av uførepensjon etter gjeldende lov § 8-5 tredje ledd. Etter forskriften § 1 (forslag til ny lov § 12-12 andre ledd) skal pensjonsgivende inntekt ikke føre til revurdering med mindre den overstiger 50 prosent av grunnbeløpet.

Etter forskriften § 2 nr 2 skal revurdering av retten til innvilget pensjon ikke foretas så lenge den trygdede er i lønnet og tidsbegrenset arbeidstrening som er godkjent av arbeidsmarkedsetaten eller i løpet av de første 12 månedene i ordinært eller annet varig arbeid. Selve utbetalingen av pensjonen stanses eller reduseres i forhold til inntekten. Det er dette som omtales som «frysperioden» for uførepensjon. Vedkommende får tilbake uførepensjonen uten ny søknadsprosedyre dersom arbeidsforsøket mislykkes. Etter forskriften § 2 nr 3 gjenopptas eller forhøyes utbetalingen fra og med den aktuelle kalendermåneden. Dersom hele pensjonen har vært stanset, er dette en gunstigere regel enn det som vanligvis gjelder når en ytelse innvilges. Hovedregelen er at ytelsen utbetales fra og med kalendermåneden etter vedkommende fyller vilkårene for rett til ytelsen. Dette følger av gjeldende lov § 15-1 nr 3 og forslag til ny folketrygdlov § 22-12.

2.7.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at det skal bli mulig å beholde retten til innvilget uførepensjon i en lengre periode enn 12 måneder når vedkommende er i ordinært eller annet varig arbeid.

Stortingets sosialkomite uttaler i innstillingen til Velferdsmeldingen:

«Komiteen vil peke på at ved utvidelse av frysperioden ved arbeid av ordinær eller varig karakter kan flere oppmuntres til å prøve seg i arbeid i gode perioder uten frykt for å miste trygden. Komiteen mener derfor dette også er et fornuftig forslag.»

2.7.3 Departementets vurdering og forslag

Før dagens ordning ble innført, viste det seg i forbindelse med ulike forsøk for reaktivisering av uførepensjonister at enkelte hadde betenkeligheter med å delta fordi de ønsket å være sikret den økonomiske tryggheten uførepensjon gir. På grunn av skjerpede inngangsvilkår for uførepensjon etter 1991, var det mange som ikke lenger ville fylle vilkårene for uførepensjon. Andre ønsket å unngå en ny omgang med søknad om uførepensjon dersom forsøket ikke skulle lykkes.

Det er i samsvar med arbeidslinja i velferdspolitikken å motivere uførepensjonister til å forsøke seg i arbeidslivet. Dagens ordning innebærer at pensjonsretten beholdes så lenge det dreier seg om et tidsbegrenset arbeidstreningstiltak i regi av arbeidsmarkedsetaten, mens den faller bort etter 12 måneder ved ordinært eller annet varig arbeid.

Frysperioden skal gi uførepensjonister anledning til å prøve ut om de er i stand til å arbeide. Enkelte arbeidssituasjoner er ikke så belastende at sykdommen, skaden eller lytet vil være til hinder i første omgang. Problemene kan bli synlige først etter en stund - i en del tilfeller etter at arbeidsforholdet har vart i mer enn 12 måneder. Vedkommende må da søke om uførepensjon på nytt. Begrensningen til 12 måneder kan også være noe kort for personer som på grunn av endringer i arbeidsmarkedet, er usikre på om de vil få beholde arbeidet sitt.

Departementet ser at dette kan bidra til å avholde en del uførepensjonister fra å prøve seg i arbeidslivet. Det foreslås derfor at det skal bli mulig å beholde retten til innvilget uførepensjon i en lengre periode enn 12 måneder.

Departementet foreslår å sette perioden til tre år. Tre år vil i de fleste tilfeller være nok til å kunne ta stilling til om vedkommende er i stand til å etablere et varig arbeidsforhold, eller om han eller hun vil måtte gå tilbake til uførepensjon.

Departementet antar at flere uføre vil prøve seg i arbeidslivet med en frysperiode på tre år.

Departementet foreslår å lovfeste dette. Det foreslås også å opprettholde den fordelaktige utbetalingsregelen som gjelder etter arbeidsforsøk hvor pensjonen har vært helt stoppet.

Det vises til lovutkastet § 12-12 nytt tredje ledd og § 22-12 andre ledd.

2.7.4 Lovteknisk utforming

Forslag til ny folketrygdlov § 12-12 inneholder regler om ny prøving av uførepensjon når de faktiske forholdene som ligger til grunn for vedtaket endrer seg. Bestemmelsen er innholdsmessig i samsvar med gjeldende lov § 8-5 tredje ledd første punktum og forskrift om inntektsgrense for revurdering av uførepensjon etter folketrygdloven § 8-5 tredje ledd fastsatt den 20. desember 1989 med hjemmel i lovens § 8-5 fjerde ledd.

Etter tredje ledd skal en uførepensjonist beholde retten til uførepensjon selv om vedkommende får satt ned uføregraden eller uførepensjonen faller bort på grunn av pensjonsgivende inntekt. Etter forslaget her utvides denne frysperioden under arbeidsforsøk fra ett til tre år.

Forslag til ny folketrygdlov § 22-12 gir regler om tidspunktet for utbetaling når en ytelse oppstår eller opphører. Etter paragrafens tredje ledd skal en ytelse rettes opp fra og med den måneden vilkårene for dette er oppfylt. Bestemmelsen omfatter også tilfelle der en person har hatt redusert uførepensjon ved arbeidsforsøk, men arbeidsforsøket mislykkes.

Paragraf 22-12 andre ledd siste punktum i forslaget her viderefører den fordelaktige utbetalingsregelen ved arbeidsforsøk i tilfeller hvor pensjonen har vært helt stoppet. Regelen framgår i dag av forskrift om inntektsgrense (friinntekt) for revurdering av uføregrad etter § 2 nr 3 gitt med hjemmel i gjeldende lov § 8-5 tredje ledd. I tilfeller hvor utbetalingen bare har vært redusert gir forslag til ny folketrygdlov § 22-12 tredje ledd samme regel som forskriften.

2.7.5 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at endringen trer i kraft 1. mai 1997.

Alle som har startet arbeidsforsøk etter 30. april 1996, skal også behandles etter de nye frysreglene for uførepensjon.

En utvidelse av frysperioden under arbeidsforsøk vil ikke innebære noen særlig administrativ merbelastning for trygdeetaten.

Ordningen antas på sikt å kunne bidra til mindreutgifter for folketrygden. For 1997 er det tvilsomt om endringene vil innebære mindreutgifter av betydning. Det er derfor ikke medregnet økonomiske konsekvenser på budsjettforslaget for 1997.

2.8 Forsøk med lavere gradering av uførepensjon enn 50 prosent. Forslag til ny folketrygdlov § 25-13

2.8.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende lov § 8-3 første ledd (forslag til ny lov § 12-7 første ledd) er det et vilkår for å få uførepensjon at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er varig nedsatt med minst halvparten.

Forslag til ny folketrygdlov § 25-13 gir hjemmel for avvik fra loven for forsøksvirksomhet i forbindelse med oppfølging av sykmeldte.

2.8.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

I Velferdsmeldingen går Regjeringen inn for at det skal bli mulig å gjøre unntak fra kravet om 50 prosent uførhet innenfor bestemte forhåndsgodkjente arbeidsopplegg med oppfølging fra trygdekontoret.

Stortingets sosialkomite uttaler i innstillingen til Velferdsmeldingen:

«Dersom en kan få trygd ved en uføregrad under 50 pst. og mulighet for å arbeide i perioder og komme tilbake til trygd i andre perioder, vil det bli lettere å utnytte restarbeidsevnen. Dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt, men ikke minst er det en bedre løsning for den enkelte å kunne få arbeide optimalt. Komitéen støtter at det bør forsøkes ut i stort omfang.»

2.8.3 Departementets vurdering og forslag

En del personer med til dels betydelig medisinsk funksjonssvekkelse vil kunne arbeide mer enn halv stilling dersom de får uførepensjon med lavere uføregrad enn 50 prosent. Med dagens ordning er det ikke mulig å få for eksempel 40 prosent uførepensjon. Disse personene vil derfor ofte forsøke å få minst 50 prosent uførepensjon for ikke å stå uten noen stønad. For personer med 50 prosent uførepensjon vil pensjonen falle bort dersom de forsøker å øke inntekten med mer enn friinntekten.

Problemstillingen er drøftet i forarbeidene til folketrygdloven av 1966, NOU 1990: 17 Uførepensjon, St meld nr 39 1991-92 Attføringsmeldinga og i forarbeidene til ny folketrygdlov.

Argumentene mot en generell innføring av lavere uføregrad har vært at legene, trygdekontorene og attføringsetaten vil kunne få problemer med et forventet stort antall uføresøknader. Dessuten frykter man en relativt betydelig utgiftsøkning ved en generell adgang.

Det taler til fordel for lavere uføregrad at det vil bli lettere å kombinere arbeid og trygd. Det er viktig for den enkelte å få mulighet til å utnytte arbeidsevnen fullt ut, og til å kunne øke yrkesdeltakelsen hvis helsen tillater det. Dette vil være positivt for den enkelte og samfunnsøkonomisk lønnsomt.

For rehabiliteringspenger er det etter forslag til ny folketrygdlov § 10-10 tredje ledd adgang til å fastsette uføregrader under 50 prosent. I sluttfasen av rehabiliteringen kan det ytes rehabiliteringspenger ved uførhet helt ned til 20 prosent.

Departementet vil ikke foreslå en generell ordning med adgang til uføregrad under 50 prosent. Det er ønskelig å gå skrittvis fram og departementet foreslår i første omgang en forsøksordning med adgang til å øke arbeidsomfanget der vedkommende allerede mottar uførepensjon med en uføregrad på 50 prosent eller mer. Ved førstegangsvedtak vil det fortsatt være krav om at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten.

Det bør ikke være adgang til uføregrad under 20 prosent. Dette er i samsvar med det som gjelder ved rehabiliteringspenger, og tilsvarer en arbeidsdag i uka.

Dersom en uførepensjonist ikke lykkes i arbeidsforsøket, mener departementet at vedkommende bør kunne gå tilbake til sin opprinnelige uføregrad uten ny prøving.

Departementet mener det ikke bør være adgang til å ha friinntekt etter forslag til ny folketrygdlov § 12-12 andre ledd ved lavere uføregrader enn 50 prosent. En slik adgang vil kunne føre til at den uføre kan oppnå samme inntektsnivå som i full stilling og i tillegg ha gradert uførepensjon. Departementet vil vurdere å begrense den uføres inntektsmuligheter, slik at uførepensjon og inntekt til sammen ikke kan overstige full lønn i 100 prosent stilling.

Departementet legger opp til en landsomfattende forsøksordning. Uførepensjonistene som bruker ordningen, vil bli pålagt en årlig innrapporteringsplikt om inntekter m v, og fylkestrygdekontorene forutsettes å koordinere forsøkene regionalt. Rikstrygdeverket forutsettes å utarbeide en rapport om resultatene.

Departementet finner det mest hensiktsmessig at forslag til ny folketrygdlov § 25-13, som gir hjemmel for forsøksvirksomhet i forbindelse med oppfølging av sykmeldte, utvides til også å omfatte forsøksvirksomhet i forbindelse med lavere uføregrader. Departementet vil fastsette forskrifter i samsvar med ovenstående. Det vises til lovutkastet § 25-13.

2.8.4 Lovteknisk utforming

Forslag til ny folketrygdlov § 25-13 gir hjemmel for avvik fra loven ved forsøk med oppfølging av sykmeldte og er innholdsmessig i samsvar med gjeldende folketrygdlov § 18-14.

Første ledd i forslaget her gir hjemmel for avvik fra loven også ved forsøk med lavere uføregrad enn 50 prosent.

Etter andre ledd første punktum må rettighetshaverne etter loven ikke få innskrenket rettighetene sine eller bli pålagt større plikter enn det som følger av loven. I andre punktum i forslaget her gis det adgang til å gjøre unntak fra § 12-12 andre ledd om friinntekt i forbindelse med forsøk med lavere uføregrad enn 50 prosent.

2.8.5 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. mai 1997.

Departementet antar at det ikke vil være så mange som benytter seg av tilbudet om lavere uføregrad enn 50 prosent allerede i 1997. Departementet antar at innsparingen for folketrygden vil bli på anslagsvis 1 millioner kroner i 1997. På sikt antar departementet at flere vil benytte seg av tilbudet og at innsparingen vil kunne komme opp i 5-10 millioner kroner.

Administrativt vil endringen innebære en merbelastning for trygdeetaten. Søknader om lavere uføregrad må vurderes og pensjonen må omregnes. Departementet antar at det kan bli snakk om ca 200-300 saker pr år, avhengig av informasjon og øvrige vilkår som knyttes til ordningen.

2.9 Samordning av uførepensjon og visse ytelser fra arbeidsgiver (gavepensjon). Forslag til ny folketrygdlov § 12-17

2.9.1 Gjeldende rett

Enkelte arbeidsgivere som ønsker nedbemanning i bedriften, har brukt såkalt «gavepensjon» som tilbud til eldre arbeidstakere for å få dem til å slutte.

Dette er en ordning hvor arbeidsgiver garanterer en samlet inntekt med uførepensjon eller dagpenger under arbeidsløshet i bunnen. For dagpenger er det gitt bestemmelser om samordning med slike ytelser fra arbeidsgiver, mens det fortsatt kan utbetales hel uførepensjon uavhengig av eventuelle ytelser fra tidligere arbeidsgiver.

2.9.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at det innføres en samordning av uførepensjon og «gavepensjon» fra arbeidsgiver som tilsvarer det som er gjennomført for arbeidsledighetstrygd.

Stortingets sosialkomite uttaler i innstillingen til Velferdsmeldingen følgende:

«Komitéen mener det er svært uheldig både menneskelig og samfunnsøkonomisk hvis grupper presses ut av arbeidsmarkedet, og vil derfor at uførepensjon og gavepensjon fra arbeidsgiver skal samordnes for å hindre at offentlige ordninger delfinansierer utstøting eller en ikke ønsket førtidspensjonering.»

2.9.3 Departementets vurdering og forslag

I tiden før 1990 ble det antatt at 1 000-1 500 personer årlig ble uførepensjonert med «gavepensjoner». Sannsynligvis ville en stor del av disse ha fortsatt i arbeidslivet noe lenger dersom de ikke hadde fått et slikt tilbud fra arbeidsgiver.

I 1990 ble ordningen med uførepensjon ved alderssvekkelse avviklet, og i 1991 ble de generelle medisinske vilkårene for uførepensjon innskjerpet. «Gavepensjoner» blir derfor sannsynligvis mindre brukt nå, også fordi vi er inne i en periode hvor nedbemanning kan være noe mindre aktuelt.

Departementet tror likevel det er behov for å innføre en slik samordning. Etter at kombinasjonen dagpenger og «gavepensjon» i praksis har falt bort, bør en vridning mot uførepensjon og «gavepensjon» unngås. Bestemmelsen vil kunne bli mer aktuell i økonomiske nedgangstider.

En samordning av uførepensjon med ytelser fra arbeidsgiver vil være med på å sikre at søknad om uførepensjon bare er aktuelt når inntektsevnen er varig nedsatt som følge av helsemessige problemer, og ikke på grunn av et økonomisk gunstig tilbud fra arbeidsgiver.

«Gavepensjoner» kan enten gis som engangsbeløp eller som løpende pensjonsytelser finansiert direkte over arbeidsgivers eller tidligere arbeidsgivers drift av virksomheten. En tredje måte er at arbeidsgiver eller tidligere arbeidsgiver finansierer pensjon, føderåd eller livrente for arbeidstakeren. Ytelsene bør samordnes uansett hvilken framgangsmåte som benyttes dersom de følger av avtale som inngås ved hel eller delvis oppsigelse eller fratreden.

Dette er ytelser fra arbeidsgiver som det ikke vil være tatt hensyn til som pensjonsgivende inntekt ved uføregradsvurderingen. Departementet går derfor inn for en avkorting krone for krone i uførepensjonen. Ordningen vil da bli den samme som ved dagpenger under arbeidsløshet.

Det vises til lovutkastet § 12-17.

2.9.4 Lovteknisk utforming

Paragraf 12-17 i forslaget her gir regler om avkorting i uførepensjonen av ytelser fra arbeidsgiver som gis ved opphør av arbeidsforhold. Verken gjeldende folketrygdlov eller forslag til ny folketrygdlov har tilsvarende bestemmelser.

Første ledd første punktum omhandler ytelser som utbetales direkte over arbeidsgivers budsjett. Andre punktum presiserer at det må dreie seg om ytelser som avtales ved opphør av arbeidsforholdet.

Andre ledd utvider bestemmelsen til også å omfatte ytelser arbeidsgiver kjøper av tredjemann.

Paragraf 12-17 i forslag til ny folketrygdlov blir ny § 12-18 i forslaget her.

2.9.5 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. mai 1997.

Det foreslås at lovendringen gis virkning for uførepensjon som innvilges på grunnlag av krav framsatt etter 31. desember 1996.

Sannsynligvis brukes kombinasjonen uførepensjon og pensjon fra arbeidsgiver mindre etter at man fra 1990 avviklet muligheten til å få uførepensjon på grunn av alderssvekkelse fra fylte 64 år, og fordi de medisinske vilkårene for uførepensjon ble innskjerpet fra juni 1991. Departementet antar at innsparingen for folketrygden for 1997 vil utgjøre 3 millioner kroner, og ca 15 millioner kroner etter 3-4 år.

Administrativt vil endringen innebære en merbelastning for trygdeetaten.

2.10 Midlertidig forhåndsregulering av uføregrad mellom 50 og 100 prosent. Forholdet til forslaget om økt friinntekt og frysing av pensjonsretten under arbeidsforsøk

Regjeringen pekte i Velferdsmeldingen på at trygdeetaten burde kunne gi adgang til å foreta en midlertidig og forenklet forhåndsregulering av uføregraden i konkrete tilfeller, tilpasset den enkelte uførepensjonists muligheter til å utnytte sin restarbeidsevne. Stortingets sosialkomite slutter seg i innstillingen til dette.

Når forslagene i Velferdsmeldingen ses i sammenheng er det tvilsomt om forslaget om midlertidig forhåndsregulering vil kunne få noen særlig praktisk betydning. Forslaget vil etter departementets oppfatning få redusert betydning på grunn av hevingen av friinntektsgrensen. Midlertidig forhåndsregulering vil ikke være et praktisk alternativ for uførepensjonister før friinntektsgrensen er overskredet. Ettersom det ikke vil være mulig å kombinere friinntekt med forhåndsregulering, vil det sjelden være økonomisk lønnsomt å utvide arbeidsinnsatsen ut over det som er mulig innenfor reglene om friinntekt.

Forslaget om utvidelse av frysperioden under arbeidsforsøk til tre år vil også etter departementets vurdering redusere behovet for adgang til midlertidig forhåndsregulering. Etter frysreglene er det muligheter for både hel og delvis frysing av uførepensjon, og det er heller ingen nedre begrensning på varigheten av arbeidsforsøket. Departementet antar derfor at god informasjon fra trygdekontorene om frysordningen og smidigere saksgang, blant annet ved delegasjon til trygdekontorene, vil avhjelpe de behov som forslaget om midlertidig forhåndsregulering var ment å skulle dekke.

Departementet går inn for at forslaget foreløpig utsettes, og tas opp til ny vurdering etter at virkningene av forslagene om utvidelse av frysperioden til tre år og økning av friinntekten til ett grunnbeløp er evaluert.

2.11 Samlede økonomiske konsekvenser av forslagene

Tabellen under viser anslag for de samlede økonomiske konsekvensene for folketrygden av forslagene i proposisjonens kapittel 2. Anslagene er tildels usikre.

Forslagene har ingen økonomiske konsekvenser for kommunesektoren.

3 Bedring av grunn- og hjelpestønadsordningene. Forslag til ny folketrygdlov § 6-4 andre ledd og § 6-5 andre ledd

3.1 Innledning

Formålet med grunn- og hjelpestønadsordningene, er å gi økonomisk kompensasjon for visse ekstrautgifter og for særskilt tilsyn og pleie på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, se § 6-1 i forslaget til ny folketrygdlov.

Regjeringen la i Velferdsmeldingen, St meld nr 35 (1994-95), fram et opplegg til en omlegging av grunn- og hjelpestønadsordningene.

Hensikten er å omprioritere ordningene til personer med størst hjelpebehov og størst utgifter. For å nå de med dårligst økonomi og oppnå en bedre fordelingseffekt, går Regjeringen inn for at ordningen med ¹/₂ særfradrag i skatten faller bort, og at de økte skatteinntektene anvendes til å heve satsene for direkte stønad gjennom grunn- og hjelpestønadsordningene, og dessuten å målrette stønadene bedre til dem med størst behov.

I tråd med dette ble det gjennomført følgende endringer i 1996:

• Grunnstønadsordningen for nye tilfeller ble begrenset til personer som minst har utgifter tilsvarende laveste sats. Tidligere var det tilstrekkelig å ha utgifter tilsvarende 2/3 av satsen. Sammen med særfradrag ga dette betydelig overkompensasjon for mange.

• Vilkåret om at de to høyeste satsene både skal inneholde utgifter til transport og andre sykdomsutgifter, ble opphevet. Dette vilkåret var til hinder for at mange med store utgifter fikk fordel av de to høyeste satsene.

Endringene i 1996 ble gjennomført som forskriftsendring, slik gjeldende folketrygdlov § 8-2 gir adgang til.

I budsjettet for 1997 foreslås en avvikling av særfradraget, og at de økte skatteinntektene benyttes til å forbedre satsene for grunn- og hjelpestønad. Det foreslås blant annet at:

• De høyere satsene for grunnstønad økes.

• Det etableres en ny høyeste sats for grunnstønad. Dette vil komme dem til gode som har størst funksjonshemning og størst utgifter som følge av dette.

• Samtlige satser for hjelpestønad til tilsyn og pleie foreslås økt, spesielt de høyeste satsene for forhøyet hjelpestønad til barn og ungdom. Det vil komme familier med de mest pleietrengende barna til gode.

Departementet foreslår i budsjettet for 1997 at nevnte endringer trer i kraft fra 1. januar 1997, og reguleres i forskrift med hjemmel i gjeldende folketrygdlov fram til 1. mai 1997.

Lovforslaget her tar således vesentlig sikte på å lovfeste endringene som en del av ny folketrygdlov fra 1. mai 1997.

3.2 Gjeldende rett

Bestemmelser om grunnstønad og hjelpestønad står i gjeldende lov § 8-2 og forskrift om ytelse av grunnstønad og hjelpestønad, fastsatt av Sosialdepartementet den 21. oktober 1966.

I ny folketrygdlov er bestemmelsene om grunn- og hjelpestønad omtalt i § 6-3 (grunnstønad), § 6-4 (hjelpestønad) og § 6-5 (forhøyet hjelpestønad).

Grunnstønad og hjelpestønad kan gis til den som etter å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling fortsatt har varig sykdom, skade eller lyte. Sykdommen anses som varig dersom den antas å vare i minst 2-3 år.

Grunnstønad kan gis til den som på grunn av sykdom, skade eller lyte har ekstrautgifter av betydning.

Utgifter som kan gi rett til grunnstønad er hovedsakelig utgifter til nødvendig transport, utgifter ved fordyret kosthold og utgifter ved ekstra slitasje av klær og sengetøy.

Det gjelder ingen aldersgrense for rett til grunnstønad, unntatt for transport hvor det ikke gis stønad til personer som får behov for slik stønad først etter fylte 70 år.

Grunnstønad ytes etter fem satser som fastsettes av Stortinget. Laveste sats utgjør 5 640 kroner (sats 1). Grunnstønad kan ytes etter høyere sats dersom utgiftene antas å utgjøre minst 8 604 kroner (sats 2), minst 11 292 kroner (sats 3), minst 15 036 kroner (sats 4) eller til minst 18 768 kroner (høyeste sats - sats 5).

Hjelpestønad ytes til den som på grunn av varig sykdom, skade eller lyte må ha særskilt tilsyn eller pleie.

Det er et vilkår at stønadsmottakeren enten må ha lønnet hjelp eller omfattende hjelp fra familiemedlemmer. Det kreves ikke at det påløper ekstrautgifter, men hjelpebehovet må som hovedregel være så omfattende at det tilsvarer et økonomisk vederlag som svarer til sats 1 dersom rett til hjelpestønad foreligger.

Ordningen med hjelpestønad til hjelp i huset er avviklet fra 1. januar 1992 for nye tilfeller. Stønad gis bare i de tilfellene hvor krav er framsatt før denne dato.

Rett til hjelpestønad til tilsyn og pleie forutsetter at det er etablert et faktisk privat pleieforhold.

Hjelpestønad ytes etter satser som fastsettes av Stortinget. Ordinær hjelpestønad utgjør 9 384 kroner pr år (1996).

Det gjelder ingen aldersgrense for rett til ordinær hjelpestønad. Retten til hjelpestønad faller bort ved blant annet innleggelse i aldershjem, sykehjem og andre boformer med heldøgns omsorgstjenester som faller inn under virkeområder for forskrift om vederlag for opphold i institusjon m v av 26. april 1995.

For en person under 18 år som trenger særskilt tilsyn og pleie, kan hjelpestønaden ytes etter forhøyede satser hvis dette gir vedkommende økte muligheter til å bli boende hjemme. Det er et vilkår at stønadsmottakeren har et vesentlig større behov for tilsyn og pleie enn det som gir rett til ordinær hjelpestønad. Stønaden forhøyes da i forhold til pleiebehovet med 2 ganger ordinær sats (18 768 kroner - sats 2), 4 ganger (37 548 kroner - sats 3) eller 5,6 ganger (52 560 kroner - sats 4). Som hovedregel kan det ikke gis forhøyet hjelpestønad i tillegg til uførepensjon eller rehabiliteringspenger. Ved uførhet som skyldes yrkesskade, kan hjelpestønad i særlige tilfeller forhøyes til 2 ganger ordinær hjelpestønad. I disse tilfelle er det ingen øvre aldersgrense på 18 år.

3.3 Velferdsmeldingen

Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at særfradragsordningen for mottakere av grunn- og hjelpestønad avvikles og at satsene for direkte stønad (grunn- og hjelpestønad) økes.

3.3.1 Grunnstønad

Regjeringen uttaler i Velferdsmeldingen at dagens satssystem eksempelvis kan endres, slik at sats 2 faller bort og at det etableres en ny høyere sats. Som eksempel nevnes at minstesatsen beholdes uendret og de øvrige satser fastsettes til henholdsvis 2 ganger, 3 ganger, 4 ganger og 6 ganger minstesatsen.

Intensjonene med opplegget i Velferdsmeldingen er en omprioritering fra personer med lave utgifter til personer med høyere utgifter og å innrette grunnstønadsordningen mer mot den opprinnelige målgruppen, det vil si personer med betydelige ekstrautgifter på grunn av sykdom.

3.3.2 Hjelpestønad

I Velferdsmeldingen uttaler Regjeringen at satsene for hjelpestønad til tilsyn og pleie, spesielt laveste og høyeste sats, i dag anses forholdsvis lave i forhold til den betydelige private omsorg som gis av mange familiemedlemmer.

Dersom den ordinære hjelpestønaden (sats 1) økes, vil det medføre en forholdsmessig økning av de forhøyede satser. Videre kan deler av beløpet benyttes til en særskilt økning av høyeste sats. Dette vil komme familier med mest pleietrengende barn til gode.

3.4 Stortingsbehandlingen

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens forslag om å oppheve særfradragsordningen for mottakere av grunn- og hjelpestønad. Særfradrag i skatten prioriterer de med inntekt, noe som av og til medfører at de som har størst behov, ikke mottar mest i støtte. Det er derfor formålstjenlig at den direkte stønaden økes samtidig med at særfradraget bortfaller.

Komiteens medlemmer fra Høyre støtter Regjeringens forslag til avvikling av skattefradraget, men mener at disse stønadene burde vært sett i sammenheng med utbygging av subsidierte tjenester, hjelpemidler og medisiner. Også kravet om dokumentasjon av utgifter bør sees i denne sammenheng.

3.5 Departementets vurdering og forslag

En arbeidsgruppe har beregnet det årlige skatteprovenyet ved å avvikle det halve særfradraget for mottakere av grunn- og hjelpestønad i forbindelse med store sykdomsutgifter. Arbeidsgruppen har videre utredet konkrete forslag til forbedringer og forenklinger i grunn- og hjelpestønadsordningene i samsvar med forslagene i Velferdsmeldingen.

Arbeidsgruppen la fram innstilling 31. mai 1996.

Det samlede særfradraget for grupper som får særfradrag på grunn av grunn- og hjelpestønad er anslått til 285 millioner kroner. Med 28 prosent i skatt på alminnelig inntekt kan provenyeffekten anslås til om lag 80 millioner kroner.

Det er forutsatt at disse 80 millioner kroner skal benyttes til å forbedre i grunn- og hjelpestønadordningen.

3.5.1 Grunnstønad

Departementet har vurdert to modeller for omlegging av grunnstønadsordningen. Den ene modellen tilsvarer Velferdsmeldingens eksempel. Den andre modellen utvider antallet satser fra fem til seks. Det er beholdt en sats på nivå med dagens sats 2, og det er samtidig lagt til en ny sats 6.

Analyser gjennomført i Rikstrygdeverket viser at det vil være svært få som kan dokumentere så høye utgifter at de blir berettiget til den høyeste satsen som etter Velferdsmeldingens forslag vil utgjøre 33 840 kroner. Videre vil de som har sats 2 i dag, falle ned til sats 1. Det vil også bli et relativt stort sprang mellom sats 1 og ny sats 2.

Merutgiftene ved omleggingen etter Velferdsmeldingens forslag er av arbeidsgruppen beregnet til 6 millioner kroner.

Departementet foreslår at 20 millioner kroner av det totale provenyet brukes til forbedring av grunnstønadsordningen. Ordningen foreslås videre utvidet med en sats til i alt seks satser. Den nye høyeste sats (sats 6) vil bli 28 200 kroner (pluss prisregulering). Sats 1, 2 og 3 beholdes som i dag, mens satsene 4 og 5 får en økning i beløp i forhold til gjeldende satser. Det legges opp til at nåværende stønadsmottakere med satsene 4 og 5 beholder den satsen de er tilstått selv om beløpet øker. I forbindelse med selve omleggingen bør det ikke være nødvendig for disse mottakerne å legge fram ny dokumentasjon på at utgiftene tilsvarer satsen. Slik dokumentasjon bør bare gjelde for den nye sats 6.

Departementets forslag til omlegging av grunnstønadsordningen ligger noe nærmere eksisterende ordning enn det Velferdsmeldingen legger opp til.

Nedenstående tabell viser gjeldende satser og departementets forslag til nye satser innenfor en ramme som er økt med 20 millioner kroner. Forslaget til nye satser må i tillegg prisreguleres.

3.5.2 Hjelpestønad

Det er i Velferdsmeldingen lagt opp til at hjelpestønad fortsatt skal ytes med fire satser, en ordinær sats (sats 1) og tre forhøyede satser (sats 2-4).

For å oppnå en særskilt forbedring av høyeste sats foreslår departementet at høyeste sats for hjelpestønad heves fra 5,6 ganger sats 1 til 6 ganger sats 1.

Det foreslås videre at hjelpestønad til hjelp i huset «fryses» på dagens nivå (9 384 kroner - sats 0), slik at satsøkningen bare skal gjelde for stønad til tilsyn og pleie. Departementet forutsetter imidlertid at hjelpestønad til hjelp i huset fortsatt skal justeres en gang årlig i forhold til den generelle prisutviklingen.

I en modell som skissert med fire satser, der de tre høyeste satsene utgjør henholdsvis 2, 4 og 6 ganger ordinær sats, vil høyeste sats (sats 4) i beløp utgjøre ca 8 000 kroner mer enn i dag. Det forutsettes da at utgiftsrammen utvides med 60 millioner kroner.

Departementets forslag til modell med fire satser ivaretar Velferdsmeldingens målsetting om en sterkere prioritering av stønadsmottakere med det største behovet for tilsyn og pleie. Forslaget innebærer at stønad til tilsyn og pleie utvides til 10 088 kroner for sats 1 og de øvrige satser vil utgjøre henholdsvis 2, 4 og 6 ganger sats 1.

Nedenstående tabell viser nye beløp for sats 1-4 for hjelpestønad til tilsyn og pleie ved økning av rammen med 60 millioner kroner.

Forslaget til nye satser forutsettes i tillegg prisregulert.

3.6 Lovteknisk utforming

Departementet tar sikte på at endringene gjennomføres fra 1. januar 1997 ved forskrift gitt med hjemmel i någjeldende lov. Lovforslaget her tar sikte på en tilpassing til ny folketrygdlov fra 1. mai 1997.

Reglene om grunn- og hjelpestønad står i kapittel 6 i forslaget til ny lov. Grunnstønad er omtalt i § 6-3, hjelpestønad i § 6-4 og forhøyet hjelpestønad i § 6-5.

Forslaget får ingen lovmessige konsekvenser for grunnstønaden.

Bestemmelsene om hjelpestønad og forhøyet hjelpestønad må justeres noe. Forslaget innebærer blant annet en ny sats 0 for hjelpestønad til hjelp i huset og sats 1 for tilsyn og pleie. «Satsen» i § 6-4 andre ledd må endres til «satsene».

Forslag til satser for forhøyet hjelpestønad utgjør 2 ganger, 4 ganger og 6 ganger ordinær hjelpestønad for tilsyn og pleie. Paragraf 6-5 må således endres slik at «5,6» endres til «6» og «ordinær hjelpestønad» endres til «ordinær hjelpestønad for tilsyn og pleie».

3.7 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at forbedringene i grunn- og hjelpestønadsordningene skal tre i kraft 1. januar 1997, samtidig med endring av skattelovens bestemmelser om særfradrag for mottakere av grunnstønad og hjelpestønad. Den lovendringen som følges opp her, er som nevnt en tilpassing til ny folketrygdlov som skal tre i kraft 1. mai 1997.

Det legges opp til at nåværende grunnstønadsmottakere med satsene 4 og 5 beholder den satsen de er innvilget selv om beløpet øker. I forbindelse med selve omleggingen er det ikke nødvendig for disse mottakerne å legge fram ny dokumentasjon på at utgiftene tilsvarer satsen. Slik dokumentasjon bør bare gjelde for den nye sats 6.

Når det gjelder hjelpestønadsordningen legges det også opp til at de som har de høyeste satsene i dag skal få beholde satsen som de er tilstått. Det blir heller ingen endring i kriteriene for innvilgelse av stønadene etter de ulike satsene.

Provenygevinsten ved å avvikle særfradragsordningen for mottakere av grunn- og hjelpestønad er beregnet til om lag 80 millioner kroner. Det er således 80 millioner kroner som kan benyttes til å forbedre grunn- og hjelpestønadsordningene. Departementet tilrår at man bruker 20 millioner kroner til å bedre grunnstønadsordningen og 60 millioner kroner til å bedre hjelpestønadsordningen.

Forslagene til forbedringer i grunn- og hjelpestønadsordningene får ikke administrative konsekvenser av betydning for trygdeetaten.

4 Omlegging av stønadsordningen for enslige forsørgere

4.1 Innledning

4.1.1 Bakgrunn

I dette kapitlet legges fram forslag til omlegging av folketrygdens stønadsordninger for enslige forsørgere.

Formålet med stønadsordningene for enslig mor eller far, er å sikre inntekt for medlemmer som har aleneomsorg for små barn, og å gi disse midlertidig hjelp til selvhjelp, slik at de kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid, se § 15-1 i forslaget til ny folketrygdlov.

Forslagene til omlegging bygger på en skisse framlagt i Velferdsmeldingen, St meld nr 35 (1994-95), og stortingsbehandlingen våren 1996, se Innst S nr 180 (1995-96).

Ved stortingsbehandlingen slutter flertallet i Stortinget seg til Regjeringens skisse til omlegging, med enkelte justeringer. Sosialkomiteens flertall uttaler:

«Med de endringene som har funnet sted med hensyn til barnetilsyn, foreldrepermisjon, tidskontoordning og skolefritidsordning, er det riktig at vilkårene for å motta stønad som enslig forsørger endres, og at utformingen av ytelsene forandres. Dagens ordning er ikke tilfredsstillende da den bl a ikke tar høyde for de endringer som er gjort for å gjøre det enklere å kombinere forpliktelser for barn med arbeid og utdanning.»

Stønadsordningene for enslige forsørgere ble utformet i en tid da kvinners og barns situasjon var forskjellig fra i dag. Kvinner hadde gjennomgående mindre utdanning og færre muligheter på arbeidsmarkedet, og ble som regel forsørget av menn. Det kunne være en personlig og økonomisk tragedie å bli alene om omsorgen for barn.

I dag er det vanlig at kvinner er yrkesaktive uten hensyn til sivil status eller omsorg for barn.

Regjeringen har i de senere årene satset sterkt på å legge forholdene bedre til rette for småbarnsfamiliene. Dette gjelder forlenget foreldrepermisjon og tidskontoordning, økt barnehageutbygging, skolestart for seksåringer og etablering av skolefritidsordninger. Denne satsingen gjør det enklere å kombinere arbeid og utdanning med aleneomsorg for små barn.

Samtidig viser inntekts- og levekårsundersøkelser at enslige forsørgere gjennomgående har lave inntekter og anstrengt økonomi.

Hensikten med omleggingen er dels å bedre inntekten for den som for en midlertidig periode har overgangsstønad som viktigste inntektskilde, og dels å stimulere enslige forsørgere til selvforsørging og kvalifisering gjennom arbeid eller utdanning. Ytelser til enslige forsørgere skal sikre inntekt i en overgangsperiode da omsorgen for små barn gjør det vanskelig å forsørge seg selv ved eget arbeid.

Erfaringer fra flere prosjekter viser at tilrettelegging og tiltak fra det offentlige bidrar til at flere enslige forsørgere kan kombinere arbeid eller utdanning med omsorg for barn. Det er gjennomført prosjekter i flere fylker som kan vise til gode resultater og der en stor andel av prosjektdeltakerne har kommet i arbeid eller påbegynt utdanning. Det planlegges nå å etablere lignende ordninger på landsbasis med forpliktende samarbeid mellom trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og sosialetaten.

Bestemmelsene om ytelser til enslige forsørgere er i dag regulert i folketrygdloven kapittel 12. I forslaget til ny folketrygdlov, se Ot prp nr 29 (1995-96) som er til behandling i Stortinget, står bestemmelsene om stønadsordningene for enslige forsørgere i kapittel 15. Kapitlet er basert på gjeldende rett.

Departementet tar sikte på at omleggingen av stønadsordningen for enslige forsørgere skal tre i kraft 1. januar 1998. Lovforslagene utformes derfor som endringer i kapittel 15 i forslaget til ny folketrygdlov.

Enkelte av forslagene får også betydning for ytelser til gjenlevende ektefelle og etterlatt familiepleier som er regulert i gjeldende lov kapittel 10. I forslaget til ny folketrygdlov er disse ytelsene regulert i henholdsvis kapittel 17 og 16.

4.1.2 Oppsummering av forslagene

Nedenfor gis en oversikt over departementets forslag til endringer i stønadsordningen for enslige forsørgere som legges fram i proposisjonen her.

Økonomisk omprioritering

• Overgangsstønaden økes, se punkt 4.2.4.

• Nedkomststønaden ved fødsel avvikles, se punkt 4.5.

• Mottakere av arbeidsledighetstrygd får beholde mer av overgangsstønaden, se punkt 4.4.

De to sistnevnte tiltakene gjelder også gjenlevende ektefelle, se punkt 4.11.

Stønad til barnetilsyn

• Stønad til barnetilsyn skal som i dag gis til en enslig forsørger som er i arbeid eller under utdanning. Ordningen foreslås forbedret ved at stønad til barnetilsyn også gis til en enslig forsørger som er arbeidssøker og ved forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet, se punkt 4.6.

• Stønaden skal dekke 70 prosent av dokumenterte utgifter opp til et maksimalt beløp. Dette vil innebære en forbedring av stønadsnivået for de aller fleste, se punkt 4.6.

Endringene gjelder også gjenlevende ektefelle, se punkt 4.11.

Overgangsstønad - stønadstid, aldersgrenser og aktivitetskrav mm

• Overgangsstønad kan gis fram til det yngste barnet er åtte år, men ikke i mer enn tre år i denne perioden, se punkt 4.2.3.1.

• Når det yngste barnet er fylt tre år, skal det være et vilkår for å få stønad at den enslige forsørgeren er i arbeid, gjenopptar et etablert arbeidsforhold, står tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker eller er under utdanning, se punkt 4.3.

• Når forsørgeren trenger utdanning for å komme i arbeid, kan perioden med overgangsstønad utvides med ytterligere to år før barnet fyller åtte år, se punkt 4.2.3.2.

• Etter en særskilt vurdering kan det gis overgangsstønad i ytterligere seks måneder når forsørgeren må vente på skolestart, arbeid eller barnetilsyn, se punkt 4.2.3.3.

• Etter skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd mellom ugifte foreldre kan overgangsstønad gis i opptil ett år før det yngste barnet fyller ti år, se punkt 4.2.3.4.

• Overgangsstønaden faller ikke bort før barnet fyller ti år dersom forsørgeren eller barnet har en forbigående sykdom som hindrer forsørgeren i å være i inntektsgivende arbeid, se punkt 4.2.3.5.

• Når den enslige forsørgeren har et barn under 18 år som er særlig tilsynskrevende, kan stønadstiden utvides, se punkt 4.2.3.6.

Ikrafttredelse - overgangsregler

• Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar 1998.

• Departementet foreslår en overgangsperiode på tre år for dem som allerede mottar overgangsstønad når lovendringene trer i kraft.

• Fra 1. januar 2001 gis alle stønader etter de nye reglene.

4.1.3 Økonomisk omprioritering

Forslagene til omlegging av stønadsordningen for enslige forsørgere fører til stønadsøkning, spesielt for de med barn under tre år og med uredusert overgangsstønad. På den annen side kan stønadstiden bli kortere enn i dag.

Følgende oppstilling illustrerer den foreslåtte stønadsøkningen for en enslig mor eller far med ett barn mellom ett og tre år (folketrygdens grunnbeløp = 41 000 kroner):

En enslig mor eller far som mottar uredusert overgangsstønad (det vil si ikke har arbeidsinntekt utover ¹/₂ grunnbeløp), og som har rett til utvidet barnetrygd, er forutsatt å få et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden. Dette kommer Regjeringen tilbake til i budsjettet for 1998. Helårsvirkningen for ekstra småbarnstillegg er om lag 95 millioner kroner.

Dersom man ikke har rett til fødselspenger som yrkesaktiv med et høyere beløp, er man i tillegg sikret en engangsstønad ved fødselen som i dag utgjør 32 138 kroner. Videre kan overgangsstønaden gis inntil to måneder før fødselen. Den økonomiske støtten til enslige forsørgere vil følgelig fortsatt være god på fødselstidspunktet.

Etter forslaget vil inntektsnivået bli for høyt for å få full skattefrihet. Samlet skatt vil etter forsørgerfradraget på 1 820 kroner utgjøre 710 kroner.

En enslig mor eller far med barn under tre år som har rett til utvidet barnetrygd, vil få økt sin samlede inntekt med mer enn 15 000 kroner pr år. For en enslig mor eller far med yngste barn eldre enn tre år vil økningen av overgangsstønaden alene føre til at den samlede inntekten øker med nær 10 000 kroner pr år.

Med dagens ordning faller overgangsstønaden bort når arbeidsinntekten er større enn 186 100 kroner pr år. Etter nivåhevingen vil overgangsstønaden først falle bort ved en arbeidsinntekt på 210 125 kroner pr år.

Enslige forsørgere som er i arbeid, er arbeidssøkere eller som er under utdanning, vil dessuten ha rett til stønad til barnetilsyn. Med 70 prosent dekning av dokumenterte tilsynsutgifter opp til et maksimalt beløp, vil denne stønaden bli økt for de aller fleste.

I Velferdsmeldingen peker Regjeringen på at en relativt stor andel enslige forsørgere med overgangsstønad får sosialhjelp ved siden av trygdeytelsene. Med de forbedringer som foreslås i proposisjonen her, antas det at behovet for sosialhjelp reduseres i overgangsperioden når trygdeytelser er den viktigste inntektskilden. Det må imidlertid regnes med at kortere stønadstid vil kunne føre til noe økt behov for økonomisk sosialhjelp etter at overgangsstønaden faller bort i enkelte tilfeller.

4.2 Endringer i bestemmelsene om overgangsstønad - stønadstid, aldersgrenser og stønadens størrelse. Ny § 15-6 og ny § 15-7 i forslaget til ny folketrygdlov

4.2.1 Gjeldende rett

Overgangsstønad gis etter folketrygdloven §12-3, jf § 10-4 og tilhørende forskrifter, til en enslig mor eller far som midlertidig er forhindret fra å forsørge seg selv ved eget arbeid enten på grunn av omsorg for barn eller fordi vedkommende først etter en omstillingstid eller utdanningstid kan få passende arbeid. Bestemmelsene om stønadstid, aldersgrenser og stønadens størrelse, er videreført i § 15-7, jf § 15-6 i forslaget til ny folketrygdlov, se Ot prp nr 29 (1995-96).

Overgangsstønad kan gis opptil to måneder før fødselen, og normalt til det yngste barnet er ferdig med sitt tredje skoleår, det vil si ca ti år. Ved samlivsbrudd kan det etter denne tiden gis overgangsstønad i en omstillingsperiode. Det samme gjelder når barnet trenger mer omsorg enn det som er vanlig for jevnaldrende. Etter tredje skoleår kan det også gis overgangsstønad dersom det gis utdanningsstønad. Overgangsstønad skal ikke i noe tilfelle gis etter at det yngste barnet har fylt 18 år.

Full overgangsstønad medregnet særtillegg utgjør 66 240 kroner pr år (fra 1. mai 1996) og tilsvarer minstepensjon for enslig pensjonist. Stønaden reduseres ved arbeidsinntekt over et halvt grunnbeløp (20 500 kroner). Overgangsstønaden reduseres da med 40 prosent av overskytende arbeidsinntekt. Med nåværende grunnbeløp (41 000 kroner) faller overgangsstønaden bort når arbeidsinntekten er høyere enn 186 100 kroner.

4.2.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

I Velferdsmeldingen går Regjeringen inn for at overgangsstønad som hovedregel skal kunne gis i opptil tre år fram til det yngste barnet begynner på skolen. Når forsørgeren trenger utdanning for å kunne forsørge seg selv ved eget arbeid, bør overgangsstønad kunne gis i to år ekstra. Videre uttaler Regjeringen at dagens muligheter til å få overgangsstønad i særlig vanskelige situasjoner bør videreføres med visse modifikasjoner.

I Velferdsmeldingen pekes det ellers på at dagens stønadsnivå for mange stønadsmottakere ikke er tilstrekkelig til å gi en rimelig levestandard i en periode da trygdeytelsene er den viktigste inntektskilden. Det vises til at en uforholdsmessig stor andel av enslige forsørgere med uredusert overgangsstønad får sosialhjelp ved siden av trygdeytelsene. Regjeringen uttaler derfor at overgangsstønaden bør økes fra minstepensjonsnivå til omlag 70 000 kroner.

Flertallet i sosialkomiteen viser til at det er et mål at enslige forsørgere i størst mulig grad blir selvhjulpne og er i arbeid eller under utdanning når hensynet til barnet gjør det mulig. Det er også viktig at stønadsordningene ikke medvirker til at den enslige forsørgeren kommer i en permanent situasjon som stønadsmottaker.

Sosialkomiteens flertall støtter Regjeringens forslag om endringer i stønadstiden til en ordinær stønadsperiode på tre år, og med adgang til to års forlengelse under nødvendig utdanning. Flertallet understreker at det må være mulighet for forlenget tid med overgangsstønad når særlige forhold tilsier det. Det gjelder for eksempel når barnet er sterkt pleietrengende, funksjonshemmet, varig sykt eller har store sosiale problemer. Etter flertallets vurdering er det også nødvendig å gi mulighet til overgangsstønad over flere år ved forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet før barnet fyller ti år.

Komiteens flertall støtter også Regjeringens forslag om å heve nivået på overgangsstønaden.

Stortinget har dessuten fattet følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det innføres en overgangsordning på inntil 6 måneder som gjør det mulig for enslige forsørgere å motta stønad etter særskilt vurdering utover 3 (+2) år der forsørgeren f eks må vente på skolestart, arbeid eller tilsyn til barna.»

«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om at overgangsstønad gis i inntil ett år til enslige forsørgere i tilfeller hvor samlivsbrudd skjer etter at yngste barn er begynt på skolen, men før det er fylt 10 år».

«Retten til overgangsstønad for eneforsørgere beholdes til barnet fyller 8 år.»

4.2.3 Departementets vurdering og forslag

4.2.3.1 Normal stønadstid og aldersgrenser

I dag kan det som nevnt gis overgangsstønad fram til det yngste barnet er ferdig med tredje skoleår, det vil si ca ti år.

For enkelte kan det å være enslig forsørger, føre til passivitet og tap av sosialt nettverk og kontakt med arbeidslivet. Det kan også være svært vanskelig å komme ut i arbeidslivet etter mange år med trygdeytelser. Det er derfor en fordel at forsørgeren forholdsvis tidlig kommer i arbeid eller tar utdanning.

I Velferdsmeldingen uttaler Regjeringen at overgangsstønad

«... normalt bør begrenses til perioden fram til det yngste barnet begynner på skolen. Stønad bør kunne gis i inntil 3 år i denne perioden, svarende til gjennomsnittlig stønadsperiode etter dagens regler..»

I forbindelse med behandlingen av meldingen har Stortinget som nevnt gjort vedtak om at retten til overgangsstønad til eneforsørgere beholdes til barnet fyller 8 år.

Et flertall i sosialkomiteen er ellers enig i at stønadstiden som hovedregel skal være tre år.

På denne bakgrunn foreslår departementet at overgangsstønad kan gis fram til det yngste barnet fyller åtte år, men ikke i mer enn sammenlagt tre år etter at barnet er født.

Departementet foreslår videre at overgangsstønad kan gis i opptil to måneder før fødselen, som i dag. Stønadstid før fødselen foreslås å komme i tillegg til tre års stønadstid etter fødselen.

Etter forslaget blir det yngste barnets alder avgjørende for om forsørgeren kan få overgangsstønad, og for hvor lang tid stønad kan gis. For en enslig forsørger som har flere barn når han eller hun blir alene om omsorgen, betyr dette at det yngste barnet må være under åtte år for å utløse rett til overgangsstønad. Får en stønadsmottaker et nytt barn mens hun mottar overgangsstønad, får hun ikke lenger overgangsstønad ut fra det eldre barnets alder, men det gis en ny stønadstid på tre år knyttet til det yngste barnets alder.

Det vises til § 15-6 første og andre ledd i lovforslaget.

For å sikre stønadsmottakerne en viss fleksibilitet, foreslår departementet at det ikke skal være nødvendig å ta de tre ordinære stønadsårene sammenhengende. Departementet viser til at Stortinget ved sitt vedtak om at retten til overgangsstønad skal beholdes til det yngste barnet fyller åtte år, nettopp legger vekt på fleksibilitet.

Dette innebærer at en stønadsmottaker som for eksempel etter ett års stønadstid flytter sammen med barnefaren, har to års stønadstid igjen dersom paret etter en tid flytter fra hverandre og vilkårene for overgangsstønad ellers er oppfylt.

Når det gjelder stønadsmottakere som går ut i inntektsgivende arbeid, kan enkelte tjene så mye at overgangsstønaden faller bort i sin helhet (mer enn 210 125 kroner pr år ved en overgangsstønad på 1,85 ganger grunnbeløpet, se punkt 4.2.4). Andre som tjener noe mindre vil motta en redusert overgangsstønad, avhengig av arbeidsinntekten. Det kan oppfattes som lite rimelig dersom den som tjener mye ikke skulle bruke opp stønadstiden, mens den som tjener noe mindre og får utbetalt en ubetydelig overgangsstønad ved siden av, bruker av den ordinære stønadstiden. Dersom forsørgeren mottar andre ytelser som enslig forsørger, for eksempel stønad til barnetilsyn, foreslår departementet at stønadstiden skal løpe også i tilfelle hvor overgangsstønaden reduseres til «0» p.g.a. avkortingsbestemmelsene. Trygdekontoret vil alltid vurdere retten til overgangsstønad selv om den ikke kommer til utbetaling på grunn av for høy arbeidsinntekt. Det foreslås hjemmel for å gi forskrift om stønadstid i § 15-6 niende (siste) ledd.

4.2.3.2 Utvidet stønadstid under nødvendig utdanning

I dag gis det overgangsstønad uten hensyn til om forsørgeren er hjemmearbeidende, yrkesaktiv eller under utdanning fram til det yngste barnet går ut tredje klasse.

Regjeringen uttaler i Velferdsmeldingen at for dem som trenger utdanning, kan en stønadsperiode på maksimalt tre år bli for kort. Regjeringen mener derfor at stønadstiden skal kunne utvides med opptil to år når disse årene brukes til nødvendig utdanning. Regjeringen uttaler at dersom utdannningen er påbegynt før barnet begynner på skolen (senest semesteret før), bør stønad kunne gis utover skolestart. Det forutsettes imidlertid at utdanningen påbegynnes innenfor den normale stønadstiden på tre år når dette er mulig under hensyn til mulighetene for barnetilsyn m v.

Nevnte opplegg i Velferdsmeldingen om at nødvendig utdanning skulle være påbegynt «semesteret før det yngste barnet begynner på skolen», innebærer at overgangsstønad skulle kunne gis fram til åtteårsalderen.

I forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen uttaler et flertall i sosialkomiteen også at det

«er formålstjenlig at overgangsstønad i hovedregelen kan mottas inntil det yngste barnet begynner på skolen, og i inntil 3 år i denne perioden. Det er også nødvendig å åpne for at de som tar utdannelse, kan motta stønad i ytterligere 2 år.»

Som nevnt foran har Stortinget vedtatt at retten til overgangsstønad skal beholdes til barnet fyller åtte år.

Når retten til overgangsstønad skal beholdes til barnet fyller åtte år, ser departementet ikke behov for et bestemt krav om at nødvendig utdanning skal være påbegynt semesteret før det yngste barnet begynner på skolen eller før den ordinære stønadstiden på tre år går ut. For å unngå opphold i stønadsperioden, vil det imidlertid være hensiktsmessig for forsørgeren selv at utdanningen påbegynnes før utløpet av den ordinære stønadsperioden på tre år når dette er praktisk mulig.

På denne bakgrunn foreslår departementet at enslige forsørgere som trenger utdanning for å bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid (det vil si nødvendig utdanning), kan få overgangsstønad i to år ekstra før barnet fyller åtte år.

Vilkåret for å få utvidet stønadstiden med to år, foreslås å være det samme som gjelder for utdanningsstønad. Dette innebærer at forsørgere som allerede har en yrkeskompetanse, for eksempel som hjelpepleier, vanligvis ikke kan få to år ekstra dersom vedkommende ønsker å videreutdanne seg som sykepleier eller utdanne seg til et annet yrke. Se nærmere punkt 4.7 nedenfor og forslaget til § 15-12.

For at utdanningen i praksis skal bedre stønadsmottakerens muligheter til å få arbeid, må utdanningen være av et visst omfang. Departementet foreslår derfor at den aktuelle utdanningstiden må utgjøre minst halvparten av vanlig fulltidsutdanning.

Overgangsstønad gis i dag normalt til barnet er ca ti år uten nærmere vilkår. Forslaget innebærer derfor en viss innstramming i forhold til dagens ordning.

Det vises til § 15-6 tredje ledd i lovforslaget.

4.2.3.3 Forlenget stønadstid i påvente av arbeid, skolestart eller barnetilsyn

I dag er det ingen begrensning av stønadstiden, bortsett fra barnets alder.

I Velferdsmeldingen blir det pekt på at personer som har vært enslig forsørger fra barnet ble født, kan ha brukt opp sin ordinære stønadstid når barnet fyller tre år. Det er derfor viktig at trygdekontoret tar initiativ til å etablere en god dialog med stønadsmottakeren, med sikte på å forberede tiden etter at stønadsperioden har løpt ut. Trygdekontoret må veilede og følge opp den enkelte og bistå med tilmelding til arbeidsformidlingen og orientere om muligheter for stønad til barnetilsyn.

I forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen har Stortinget gjort følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det innføres en overgangsordning på inntil 6 måneder som gjør det mulig for enslige forsørgere å motta stønad etter særskilt vurdering utover 3 (+2) år dersom forsørgeren f eks må vente på skolestart, arbeid eller tilsyn til barna.»

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det gis adgang til å forlenge stønadstiden i slike situasjoner, som omtales nærmere nedenfor.

• En del enslige forsørgere som er alene om omsorgen for barn fra barnet blir født eller fra kort tid etter fødselen, vil ellers kunne få problemer når stønadstiden på tre år utløper dersom de ikke tar eller trenger utdanning, ikke har et arbeidsforhold å gjenoppta og heller ikke får arbeid umiddelbart. Departementet foreslår derfor at enslige forsørgere gis mulighet til overgangsstønad i opptil seks ekstra måneder når vedkommende står tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker fra det tidspunkt barnet fyller tre år. Forslaget innebærer at de som er enslige fra barnet ble født, kan få seks måneders ekstra stønadstid fra barnet fyller tre år.

• Når det gjelder stønadsmottakere som har fått et konkret tilbud om arbeid, men hvor stønadstiden utløper før arbeidet kan tiltres, foreslås likeledes at det gis mulighet for opptil seks måneders ekstra stønadstid i påvente av at vedkommende kan tiltre arbeidet.

• Etter endt utdanning kan den samlede stønadstiden (den ordinære stønadstiden på tre år og den forlengede stønadstiden på to år) være brukt opp. For at stønadsmottakeren ikke skal miste familiens inntektsgrunnlag i overgangsperioden mellom endt utdanning og inntektsgivende arbeid, kan det også være hensiktsmessig å forlenge stønadstiden noe, slik at vedkommende gis rimelig tid til å finne passende arbeid. Departementet foreslår derfor at stønadstiden også kan forlenges med opptil seks måneder etter endt utdanning når vedkommende står tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker.

• For stønadsmottakere som trenger utdanning (nødvendig utdanning) og som har fått tilsagn om skoleplass, foreslås likeledes at stønadstiden kan forlenges i opptil seks måneder i påvente av skolestart. Det foreslås at utdanningen må være nødvendig og kunne gi rett til utdanningsstønad, se forslaget til ny § 15-12 i proposisjonen her.

• I enkelte tilfelle må man regne med at arbeid og skolegang må utsettes i påvente av barnetilsyn. Trygdeetaten skal imidlertid på et tidlig tidspunkt i stønadsperioden informere om aktivitetskravene og mulighetene for barnetilsyn og stønad til det. For å legge forholdene best mulig til rette, foreslås det under punkt 4.6 nedenfor at det også kan gis stønad til barnetilsyn i arbeidssøkerperioden. Som regel bør derfor barnetilsynsordninger være etablert i god tid før den ordinære stønadstiden utløper. Når stønadsmottakeren har fått to ekstra stønadsår på grunn av nødvending utdanning, vil det vanligvis allerede være etablert en ordning med barnetilsyn. Dersom stønadstiden er brukt opp og forsørgeren likevel ikke har klart å skaffe barnetilsyn, foreslår departementet at det skal være mulig å forlenge stønadstiden med opptil seks måneder også i påvente av barnetilsyn.

Departementet foreslår at forlenget stønadstid i inntil seks måneder ekstra som gis som registrert arbeidssøker, i påvente av arbeid, skolestart eller barnetilsyn, bare skal kunne gis i direkte tilknytning til en løpende stønadsperiode og ikke som en separat stønadsperiode. Som en direkte forlengelse av en utløpt stønadsperiode, foreslås ingen aldersgrense her, slik at stønaden i praksis også kan gis til barnet er noe over åtte år.

Departementet foreslår videre at slik forlenget stønadstid bare kan gis etter en særskilt vurdering av trygdekontoret, og at det spesielle forholdet som tilsier behov for forlengelse, må dokumenteres. Forlengelse skal bare kunne gis en gang. Hvis forsørgeren har fått forlenget stønadstiden med seks måneder etter de tre første årene, skal det således ikke kunne gis forlenget stønadstid også etter nødvendig utdanning. Trygdeetaten vil ellers sørge for at det etableres en god dialog med stønadsmottakeren, med sikte på å forberede tiden etter at stønadstiden løper ut.

Det vises til § 15-6 fjerde ledd i lovutkastet.

4.2.3.4 Omstillingsperiode ved samlivsbrudd

I dag gis det stønad i en omstillingsperiode etter samlivsbrudd, forutsatt at det yngste barnet er under 18 år.

Som Regjeringen gir uttrykk for i Velferdsmeldingen er omsorgen for barn neppe tilstrekkelig til å begrunne en automatisk stønadsrett når barna er ferdig med de første skoleårene. Imidlertid kan det være behov for å gi stønad i en overgangsperiode etter samlivsbrudd.

I forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen har Stortinget gjort følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om at overgangsstønaden gis i inntil ett år til enslige forsørgere i tilfeller hvor samlivsbrudd skjer etter at yngste barn er begynt på skolen, men før det er fylt 10 år.»

Departementet foreslår at før det yngste barnet er fylt ti år, kan det gis overgangsstønad på opptil ett år ved skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd mellom ugifte foreldre.

Det vises til § 15-6 femte ledd i lovutkastet.

4.2.3.5 Forlenget stønadstid ved forbigående sykdom

Det er i dag ikke noen særskilte regler om forlenget stønadstid ved forbigående sykdom, bortsett fra at stønadstiden som nevnt foran kan forlenges når forsørgeren har særlig omsorgskrevende barn.

I Velferdsmeldingen uttaler Regjeringen at for å sikre inntekt ved forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet, bør stønadstiden kunne forlenges i opptil ett år før barnet fyller ti år. Ved langvarig sykdom kommer andre trygdeordninger inn og dekker vedkommendes behov for inntekt.

Sosialkomiteens flertall uttaler at det bør være mulighet for overgangsstønad over flere år ved forbigående sykdom før barnet fyller ti år.

På denne bakgrunn foreslår departementet at løpende overgangsstønad kan fortsette til barnet fyller ti år dersom forsørgeren eller barnet har en forbigående sykdom som hindrer forsørgeren i å ta arbeid. Kortvarige sykdomsperioder, som for eksempel ved influensa, skal ikke gi grunnlag for forlenget tid med overgangsstønad. I slike tilfeller er vanligvis ikke sykdommen til hinder for at forsørgeren kan ta seg arbeid.

At sykdommen er «forbigående», innebærer i trygderettslig forstand at den vanligvis ikke bør vare mer enn to år. Deretter vil mer naturlige trygdeytelser være attføringspenger, rehabiliteringspenger eller eventuelt uførepensjon for forsørgeren. Rehabiliteringspenger kan gis etter ett års sykdom. For barnet vil hjelpestønad - eventuelt forhøyet hjelpestønad - være et aktuelt alternativ. Hjelpestønad kan gis når sykdommen er varig, i praksis mer enn to år. Se nærmere § 6-2 og § 10-8 i forslaget til ny folketrygdlov (Ot prp nr 29 for 1995-96).

Prinsipielt sett bør ikke sykdom gjøres til et selvstendig grunnlag for å få overgangsstønad. Det vil for øvrig være komplisert å administrere en særordning med overgangsstønad ved forbigående sykdom som ikke er knyttet til en løpende stønadsperiode. Vilkårene for rett til overgangsstønad måtte i så fall vurderes ved siden av om det foreligger en forbigående sykdom. Departementet foreslår derfor at retten til overgangsstønad ved forbigående sykdom blir begrenset til tilfeller hvor overgangsstønad allerede er innvilget.

Departementet foreslår at den forbigående sykdommen må dokumenteres med legeerklæring.

Det vises til § 15-6 sjette ledd i lovutkastet.

4.2.3.6 Forlenget stønadstid for barn som er særlig tilsynskrevende

Det er i dag mulighet for forlenget tid med overgangsstønad for enslige forsørgere med særskilt omsorgskrevende barn, forutsatt at omsorgen for barn er til hinder for arbeid. Forlengelse gis etter dokumentasjon av de aktuelle problemene og i den utstrekning problemene tilsier det.

Etter dagens praksis er det imidlertid tilstrekkelig for å få utvidet stønadstid at barnet trenger mer omsorg enn det som er vanlig for jevnaldrende.

I Velferdsmeldingen uttaler Regjeringen at en adgang til forlengelse bør videreføres ved at nye regler om aldersgrenser, stønadstid og aktivitetskrav, ikke skal gjelde enslige forsørgere med særlig tilsynskrevende barn, funksjonshemmede/varig syke barn eller barn med store sosiale problemer.

Sosialkomiteens flertall understreker at det må være mulighet for forlenget tid med overgangsstønad der særlige forhold tilsier det. Det gjelder for eksempel der barnet er sterkt pleietrengende, funksjonshemmet/varig sykt eller med store sosiale problemer. I slike tilfeller mener komiteen det skal kunne gis stønad inntil barnet er 18 år.

På denne bakgrunn foreslår departementet at stønadstiden skal kunne forlenges når den enslige forsørgeren har et barn som er særlig tilsynskrevende på grunn av funksjonshemning, sykdom eller store sosiale problemer. Stønadsperioden foreslås i slike tilfelle å kunne forlenges til barnet er 18 år.

Det vises til § 15-6 sjuende ledd i lovutkastet.

4.2.3.7 Spesiell utvidet stønadstid for oppfølgingsleder/brukerkontakt

Som foreslått under punkt 4.8.3, skal det på landsbasis etableres oppfølgingsvirksomhet for enslige forsørgere. Trygdeetaten skal være ansvarlig for virksomheten, men med enslige forsørgere som oppfølgingsledere/brukerkontakter. Disse lederne/kontaktpersonene skal ikke være ansatt i trygdeetaten da det er viktig at de representerer gruppen enslige forsørgere og ikke etaten. Kompensasjon skal som i dag gis i form av utdanningsstønad, se § 15-12 nytt femte ledd i lovforslaget.

Den enkelte oppfølgingsleder/brukerkontakt bør ikke være forhindret fra å utdanne seg på grunn av oppdraget som leder/kontakt. Departementet foreslår derfor at stønadstiden skal kunne utvides med opptil to år fram til det yngste barnet fyller ti år dersom vedkommende er under nødvendig utdanning.

Det vises til § 15-6 åttende ledd i lovforslaget.

4.2.4 Overgangsstønadens størrelse - forslag om økning

Hel overgangsstønad tilsvarer i dag folketrygdens grunnbeløp, og utgjør sammen med særtillegget det samme beløp som folketrygdens minstepensjon til enslig pensjonist.

I Velferdsmeldingen blir det vist til at overgangsstønaden ikke alltid er tilstrekkelig til å gi enslige forsørgere en rimelig levestandard, og at en uforholdsmessig stor andel stønadsmottakere har behov for sosialhjelp ved siden av trygdeytelsene. Da meldingen ble utarbeidet, var grunnbeløpet på 38 080 kroner, og minstepensjonen utgjorde 61 512 kroner. Med dette utgangspunktet uttaler Regjeringen at overgangsstønaden bør økes til 70 00 kroner. Fra 1. mai 1996 er grunnbeløpet økt til 41 000 kroner, og minstepensjonen utgjør dermed 66 240 kroner.

Departementet foreslår at overgangsstønaden skal utgjøre en fast prosentandel av folketrygdens grunnbeløp. For å oppnå tilsvarende økning som foreslått i Velferdsmeldingen, foreslår departementet at årlig overgangsstønad skal være 1,85 ganger folketrygdens grunnbeløp. Med nåværende grunnbeløp vil årlig overgangsstønad da utgjøre 75 850 kroner, det vil si en økning på nær 10 000 kroner.

I forslaget til ny folketrygdlov er overgangsstønadens størrelse regulert sammen med vilkårene for stønad i § 15-7, som nå foreslås regulert i ny § 15-6. Departementet foreslår derfor at overgangsstønadens størrelse går fram av en egen bestemmelse i § 15-7, slik Trygdelovutvalget foreslo. Det vises til § 15-7 i lovforslaget.

4.2.5 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft 1. januar 1998.

For løpende tilfeller foreslås det at dagens bestemmelser om stønadstid og alder fortsatt skal gjelde i en overgangsperiode på tre år, det vil si fram til 1. januar år 2001.

Departementet foreslår at økningen i overgangsstønaden skal gjelde både for løpende og nye tilfeller fra 1. januar 1998.

En økning av overgangsstønaden med nær 10 000 kroner fra minstepensjonsnivå til 1,85 ganger grunnbeløpet for alle stønadsmottakere, gir merutgifter på årsbasis på 445 millioner kroner med grunnbeløpet pr 1. mai 1996.

I Velferdsmeldingen er det anslått at omleggingen totalt sett vil gi en samlet innsparing på 400 millioner kroner ved full virkning. Det er et mål at 10 - 20 prosent av enslige forsørgere med full overgangsstønad kommer i arbeid. Videre er det anslått at antallet enslige forsørgere med ytelser fra folketrygden på sikt vil gå ned med 20 prosent.

I forhold til anslagene i Velferdsmeldingen kan mindreutgiftene bli noe lavere, blant annet fordi retten til overgangsstønad skal beholdes inntil barnet fyller åtte år, mens forslagene i Velferdsmeldingen bygget på skolestart som hovedregel for øvre aldersgrense. På sikt anslås mindreutgiftene til 300-400 millioner kroner i året.

Med en overgangsperiode på tre år som foreslått, vil forventede mindreutgifter på grunn av nye aldersgrenser, begrenset stønadstid og aktivitetskrav, først gi virkning etter et par år, se nærmere punkt 4.13.1.

Administrativt vil omleggingen medføre et betydelig merarbeid for trygdeetaten. Se nærmere punkt 4.13.2.

4.3 Krav om yrkesrettet aktivitet som vilkår for å få overgangsstønad. Ny § 15-8 i forslaget til ny folketrygdlov

4.3.1 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 12-3, jf 10-4 med tilhørende forskrifter, kan en enslig forsørger i dag velge å være hjemme og få utbetalt full overgangsstønad fram til det yngste barnet er ferdig med tredje skoleår. Gjeldende rett er videreført i § 15-7 i forslaget til ny folketrygdlov.

4.3.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

I Velferdsmeldingen uttales at enslige forsørgere, som andre med mindreårige barn, i utgangspunktet bør kunne forsørge seg selv ved eget arbeid når hensynet til barnet gjør det mulig. Regjeringen går inn for å etablere stønadsordninger som stimulerer til og legger til rette for selvforsørging etter en overgangsperiode.

Opplegget innebærer at det normalt skal være et vilkår for rett til overgangsstønad at forsørgeren enten er i arbeid, gjenopptar et etablert arbeidsforhold eller er arbeidssøker etter at det yngste barnet har fylt tre år. Enslige forsørgere under utdanning bør også ha rett til overgangsstønad. Etter Regjeringens syn må arbeidet utgjøre minst halvparten av full tid.

En enslig forsørger som ikke har arbeid eller tar utdanning, skal etter Regjeringens opplegg stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker for å få rett til overgangsstønad. Forsørgeren skal ha plikt til å ta tilgjengelig arbeid eller tilbud om arbeidsmarkedstiltak som det ikke er rimelig grunn til å avslå. I slike tilfeller forutsettes det at trygdekontoret gir melding til arbeidskontoret. Når en enslig forsørger må stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker for å få rett til overgangsstønad, og uten rimelig grunn takker nei til arbeid/tiltak, plikter arbeidskontoret å gi trygdekontoret melding om forholdet.

Flertallet i Sosialkomiteen støtter Regjeringens forslag, og uttaler følgende:

«...det er riktig at det stilles aktivitetskrav til stønadsmottakeren om å gjenoppta et etablert arbeidsforhold etter at barnet er fylt 3 år, eller å være tilmeldt arbeidsformidlingen når forsørgeren ikke er under utdanning.»

4.3.3 Departementets vurdering og forslag

For å styrke enslige forsørgeres muligheter for selvforsørging, foreslår departementet at det etter en overgangsperiode når barna er små, stilles et krav om yrkesrettet aktivitet for å få rett til folketrygdens overgangsstønad. Forsørgeren skal enten være i arbeid, stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker eller ta utdanning.

Departementet foreslår at det stilles et slikt krav om yrkesrettet aktivitet først når det yngste barnet har fylt tre år. Det vises til § 15-8 første ledd i lovforslaget.

Etter arbeidsmiljøloven § 31 har arbeidstakere som er alene om omsorgen for barn, i tillegg til permisjon i barnets første leveår, rett til ytterligere to års permisjon fra arbeidet. Enslige forsørgere er således garantert å beholde et etablert arbeidsforhold fram til barnet er tre år. Etter at barnet har fylt tre år er barnehagetilbudet betydelig bedre enn for yngre barn. Departementet finner det derfor både hensiktsmessig og naturlig at det stilles krav om yrkesrettet aktivitet når det yngste barnet har fylt tre år. Det er viktig at enslige forsørgere så tidlig som mulig sikter mot en aktiv arbeids- eller utdannningssituasjon.

Departementet foreslår likevel at aktivitetskravet ikke skal gjelde når stønadsperioden må forlenges fordi barnet trenger særlig tilsyn, eller når det gis overgangsstønad på grunn av forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet, se forslaget til § 15-6 sjette og sjuende ledd. Se punkt 4.2.3 ovenfor. I disse tilfellene vil omsorgsansvar og sykdom være til hinder for at forsørgeren tar arbeid eller utdanning. I slike tilfeller forutsettes det at trygdekontoret gir melding til arbeidskontoret.

4.3.3.1 Kravet om utdanning

I Velferdsmeldingen er det under avsnittet om blant annet aktivitetskrav uttalt følgende:

«Så lenge forsørgeren er under nødvendig utdanning, gjelder det ikke noe vilkår om å stå tilmeldt arbeidsformidlingen.»

Etter departementets vurdering er det viktig at stønadsordningen for enslige forsørgere stimulerer til aktivitet som kan sette vedkommende i stand til å forsørge seg selv. Det må derfor stilles krav til den utdanningen som skal gi grunnlag for overgangsstønad etter at barnet har fylt tre år. Utdanningen må ha en bestemt yrkeskompetanse som målsetting.

I dag kan det gis utdanningsstønad til en enslig forsørger som tar nødvendig utdanning, og dette kravet foreslås videreført for rett til utdanningsstønad, se punkt 4.7 og forslag til § 15-12 nedenfor. Tilsvarende krav til nødvendig utdanning er foreslått også når det gjelder adgangen til å få overgangsstønad i to år ekstra, se punkt 4.2.3 foran og forslag til § 15-6 tredje ledd.

Med «nødvendig utdanning» menes i dag en utdanning vedkommende trenger for å bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Kravet om at utdanningen må være nødvendig, innebærer at vedkommende ikke tidligere har oppnådd en yrkeskompetanse, for eksempel som hjelpepleier. Den som har allmennfaglig linje fra videregående skole, vil imidlertid kunne få utvidet stønadstid for å begynne på høyere utdanning, for eksempel sykepleierhøgskole. Dette oppfattes av mange som forskjellsbehandling.

Et krav om at utdanningen skal være nødvendig for at kravet om yrkesrettet aktivitet skal være oppfylt, kan være noe strengt, idet dette ville føre til at mange som har yrkeskompetanse fra videregående skole og som har barn over tre år, ikke får overgangsstønad under utdanning i den ordinære stønadsperioden på tre år.

På denne bakgrunn foreslår departementet at kravet om yrkesrettet aktivitet skal være oppfylt ved all ordinær utdanning som vil bedre mulighetene for overgang til ordinært arbeid. Dette omfatter både utdanning som gjør det lettere å få arbeid og utdanning som vil gi arbeid med høyere inntekt. Selv om man har tidligere yrkeskompetanse som eksempelvis hjelpepleier, bør aktivitetskravet være oppfylt dersom man tar videreutdanning.

Departementet foreslår likeledes at all ordinær utdanning skal gi rett til stønad til barnetilsyn, se punkt 4.6 og § 15-11 i lovforslaget. Etter departementets forslag blir således begrepet «nødvendig utdanning» anvendt i forhold til overgangsstønad ved utvidet stønadstid under utdanning og til utdanningsstønad, mens begrepet «utdanning» benyttes i forhold til aktivitetskravet og til stønad til barnetilsyn. Med utdanning menes all ordinær utdanning.

Informasjonsmessig kan det være noe uheldig å anvende to utdanningsbegrep. På den annen side vil det bli en forenkling i praksis både for stønadsmottakere og trygdeetaten at det stilles mindre restriktive krav i den ordinære stønadsperioden på tre år og for stønad til barnetilsyn enn for utvidet stønadstid under utdanning og for utdanningsstønad.

Departementet foreslår videre at utdanningen må utgjøre minst halvparten av utdanning på full tid. Begrepet full tid refererer seg til hva som generelt oppfattes som fulltidsutdanning. I velferdsmeldingen er det ikke uttalt noe om utdanningens omfang, men det synes naturlig at minimumskravet er det samme som for arbeid.

Det vises til § 15-8 første ledd bokstav a i lovforslaget.

4.3.3.2 Kravet om å være i arbeid

I samsvar med Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen foreslås det at kravet til yrkesrettet aktivitet etter at det yngste barnet har fylt tre år, skal være oppfylt hvis den enslige forsørgeren er i inntektsgivende arbeid.

For den som har arbeidsinntekt, blir overgangsstønaden avkortet med 40 prosent av pensjonsgivende inntekt over ¹/₂ grunnbeløp. Overgangsstønaden gir dermed mulighet for en kombinasjonsordning arbeid - trygd for mange. Med en overgangsstønad på 1,85 ganger grunnbeløpet som foreslått, vil overgangsstønaden først falle helt bort ved inntekt på 210 125 kroner.

Arbeidet må være av en slik art at det anses som arbeid vedkommende er fysisk og psykisk skikket til å ta/utføre, og være lønnet etter tariff eller sedvane. Videre må vedkommende være villig til å ta arbeid minst i halv stilling av det som er normalt i vedkommende yrke dersom dette kan skaffes. Ved mindre arbeidstid enn halv tid, må vedkommende stå tilmeldt arbeidsformidlingen som omtalt under punktet nedenfor.

I utgangspunktet må en kunne kreve at den enslige forsørgeren gjenopptar et etablert arbeidsforhold etter fødselspermisjon, som etter arbeidsmiljøloven er tre år for enslige forsørgere. Vedkommende kan ikke velge å melde seg arbeidsledig i stedet for å gjenoppta et arbeidsforhold. I så fall kan overgangsstønaden falle bort i en begrenset periode, se forslaget til § 15-8 andre ledd og omtale nedenfor. Det er likevel ikke noe i veien for å skifte arbeid, se § 15-8 første ledd bokstav b i lovutkastet.

4.3.3.3 Kravet om å stå tilmeldt arbeidsformidlingen

En enslig forsørger som står tilmeldt arbeidsformidlingen må oppfylle de vanlige vilkårene for å regnes som reell arbeidssøker etter folketrygdloven kapittel 4 om dagpenger under arbeidsløshet. Ved endringslov 28. juni 1996 ble det gjort betydelige endringer i folketrygdloven kapittel 4 om dagpenger, se Ot prp nr 35 (1995-96). Endringsloven trer i kraft 1. januar 1997, og vil bli innarbeidet i ny folketrygdlov som kapittel 4. Kommunal- og arbeidsdepartementet fremmer en egen proposisjon om dette.

Departementet har valgt å anvende endringslovens begrepsbruk og henviser etter dette til paragrafer i det nye kapittel 4.

Trygdekontoret skal ha en koordinerende rolle når det gjelder ansvarsdelingen mellom trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten i disse sakene. For at arbeidsmarkedsetaten skal kunne yte forventet service overfor enslige forsørgere, er det viktig at det etableres et forpliktende samarbeid mellom de to etatene. Det bør så tidlig som mulig i prosessen avklares hvorvidt den enslige forsørgeren er reell arbeidssøker eller ikke. Dette innebærer blant annet at det bør foreligge muligheter for en tilfredsstillende barnepassordning. Trygdekontoret forutsettes å delta aktivt i utarbeidelsen av individuelle handlingsplaner når dette synes hensiktsmessig, slik at man unngår at vedkommende blir kasteball mellom ulike instanser.

En enslig forsørger som er tilmeldt arbeidsformidlingen vil vanligvis fylle vilkårene for å bli ansett som «lokal- og deltidsarbeidssøker» av arbeidsmarkedsetaten. Etter fast praksis innebærer dette at en enslig forsørger ikke må ta arbeid med reisetid utover en time hver vei. En «lokal og deltidsarbeidssøker» er også unntatt fra kravet om å ta arbeid på full tid, og kan dessuten reservere seg mot å ta kvelds- natt-, helge- og skiftarbeid. Vanligvis må vedkommende ta arbeid som svarer til minst 50 prosent av det som er normalt i vedkommende yrke.

Kravet om å være tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker innebærer at vedkommende må fylle vilkårene i endringsloven § 4-5 om reelle arbeidssøkere og § 4-8 om meldeplikt. Vedkommende må være villig til å ta arbeid og å delta på arbeidsmarkedstiltak. I tillegg må vedkommende melde seg hver fjortende dag for arbeidsformidlingen.

Det vises til § 15-8 første ledd bokstav c i lovforslaget.

4.3.3.4 Eventuelt bortfall av overgangsstønad - sanksjoner

I utgangspunktet faller overgangsstønaden bort dersom kravet om yrkesrettet aktivitet ikke er oppfylt, og gjenoppstår når vilkårene igjen er oppfylt. Den enslige forsørgeren bør som nevnt ikke kunne slutte i arbeid for å melde seg som arbeidssøker eller nekte å ta tilbudt arbeid uten at det får konsekvenser for overgangsstønaden. Departementet foreslår derfor at sanksjonsbestemmelsene for dagpenger ved arbeidsløshet i §§ 4-10 og 4-20 i endringsloven også skal gjøres gjeldende for overgangsstønad.

Disse sanksjonsbestemmelsene tilsier at overgangsstønaden skal stanses i et begrenset tidsrom dersom vedkommende uten rimelig grunn sier opp sin stilling, slutter i arbeid, avskjediges eller sies opp på grunn av forhold som kan bebreides vedkommende, nekter å ta imot tilbudt arbeid, nekter eller unnlater å møte til konferanse med arbeidskontoret etter innkalling, eller nekter å delta i arbeidsmarkedstiltak. Det samme gjelder en som uten rimelig grunn unnlater å skaffe seg inntekt som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende. Hva som er rimelig grunn til å slutte i arbeid eller avslå tilbudt arbeid m m må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Sanksjonsbestemmelsene innebærer også at en enslig forsørger ikke kan avslutte et arbeidsforhold for å melde seg som reell arbeidssøker på arbeidskontoret uten at overgangsstønaden blir stanset i et begrenset tidsrom. Dersom den enslige forsørgeren etter endt fødselspermisjon, som er tre år for enslige forsørgere, unnlater å gjenoppta et etablert arbeidsforhold likestilles dette med å si opp sin stilling.

Departementet mener likevel at en enslig forsørger uten yrkeskompetanse og som er i et arbeid lønnet under tariff eller sedvane, skal kunne slutte i arbeidet uten at det får konsekvenser for overgangsstønaden dersom vedkommende ønsker å ta utdanning som vil bedre mulighetene for overgang til ordinært arbeid.

Første gangs brudd på de nevnte bestemmelsene medfører at overgangsstønaden faller bort i åtte uker. Ved gjentagelser forlenges bortfallstiden. Det vises til § 15-8 andre og tredje ledd i lovforslaget.

Omleggingen forutsetter systematiske meldingsrutiner mellom trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten.

4.3.3.5 Manglende barnetilsynsordning

Departementet foreslår at det skal kunne gis overgangsstønad til en enslig forsørger med barn over tre år som ikke har en tilfredsstillende barnetilsynsordning når dette ikke kan tilskrives vedkommende selv. Dette skal anses som en rimelig grunn for unntak, slik at overgangsstønaden ikke stanses. Det er et minimum at vedkommende søker om plass i aktuelle barnehager. Plass i kommunal eller privat barnehage vil normalt innebære en tilfredsstillende barnetilsynsordning. Det vises til § 15-8 fjerde ledd i lovforslaget.

4.3.3.6 Lovteknisk utforming

Departementet foreslår at bestemmelsene om yrkesrettet aktivitet som vilkår for å få overgangsstønad tas inn i en ny § 15-8 Krav til yrkesrettet aktivitet. Det foreslås at § 15-8 Refusjon i underholdsbidrag i forslaget til ny folketrygdlov forskyves som § 15-10. Ved avviklingen av nedkomststønaden som foreslås under punkt 4.5, blir § 15-10 ledig.

I første ledd i § 15-8 tas det inn bestemmelser om yrkesrettet aktivitetskrav som vilkår for å få overgangsstønad når barnet er fylt tre år.

I andre og tredje ledd tas det inn bestemmelser om stans av overgangsstønaden.

I fjerde ledd tas det inn en bestemmelse om at aktivitetskravet ikke gjelder når den enslige forsørgeren ikke har en tilfredsstillende barnetilsynsordning og dette ikke skyldes vedkommende selv.

4.3.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at bestemmelsene om yrkesrettet aktivitetskrav trer i kraft 1. januar 1998 og skal gjelde for nye stønadstilfeller med barn over tre år. For de som allerede mottar stønad etter dagens regler, foreslås det at kravet om aktivitet først gjøres gjeldende fra 1. september 1998.

Det er ikke beregnet mindreutgifter for aktivitetskravet isolert sett. Denne ordningen inngår som et element i de anslåtte mindreutgiftene for overgangsstønad som omtalt under punkt 4.2.5 foran.

Det må etableres meldingsrutiner mellom arbeidskontor og trygdekontor. Trygdekontoret må få melding fra arbeidskontoret dersom stønadsmottakeren ikke fyller vilkårene som reell arbeidssøker og når overgangsstønaden skal stanse i et begrenset tidsrom. Trygdekontoret skal legge arbeidskontorets vurdering til grunn. Dette innebærer sammen med kravene til aktivitet og bistand til den enkelte stønadsmottaker at særlig trygdeetaten får merarbeid, men også arbeidsmarkedsetaten får merarbeid.

4.4 Avkorting av overgangsstønad mot dagpenger. Endring i § 15-9 i forslaget til ny folketrygdlov

Etter folketrygdloven § 10-5 nr 3 som det er henvist til i § 12-3 tredje ledd, skal overgangsstønad avkortes mot arbeidsinntekt som forsørgeren har eller forventes å få. Likestilt med arbeidsinntekt er inntektsgrunnlaget for beregning av dagpenger under arbeidsløshet. Dagpengene utgjør vel 62,4 prosent av inntektsgrunnlaget (eksklusive ferietillegg og forsørgingstillegg).

Dagens praksis er videreført i § 15-9 tredje ledd andre punktum i forslaget til ny folketrygdlov.

Det kan oppfattes som urimelig at overgangsstønaden reduseres i forhold til en inntekt man faktisk ikke mottar.

I Velferdsmeldingen går Regjeringen derfor inn for at overgangsstønaden skal avkortes mot bruttobeløpet for dagpengene som utbetales, og ikke som i dag mot inntektsgrunnlaget for dagpenger.

Sosialkomiteen slutter seg til en slik endring.

Departementet foreslår i tråd med dette at overgangsstønaden skal avkortes mot bruttobeløpet av dagpengene som utbetales. Dette vil bedre den økonomiske situasjonen for arbeidsledige enslige forsørgere. Det vises til § 15-9 tredje ledd i lovforslaget.

Tilsvarende endring foreslås for gjenlevende ektefelle og etterlatt familiepleier i henholdsvis § 17-8 og § 16-8, som omtalt under punkt 4.11.2.

Departementet foreslår at endringen gjennomføres fra 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov, og gis virkning for både løpende og nye tilfeller fra 1. mai 1997.

Trygdeetaten vil ikke kunne finne fram til løpende tilfeller med dagpenger når endringen trer i kraft 1. mai 1997. Den enkelte må derfor selv sette fram krav om dette. Først i forbindelse med en planlagt gjennomgang av alle saker ved omleggingen fra 1. januar 1998, vil trygdekontoret kunne gi individuell informasjon om endringen.

Merutgiftene er vanskelige å beregne, men anslås til noe under 5 millioner kroner på årsbasis. For 1997 anslås merutgiftene til omlag 3,5 millioner kroner (1. mai - 31. desember 1997).

4.5 Nedkomststønad til enslig mor. Forslag om at § 15-10 I forslaget til ny folketrygdlov utgår

4.5.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende folketrygdlov § 12-2 har ugift, skilt eller separert kvinne som får barn rett til en nedkomststønad. Det ytes stønad for hvert barn etter en sats som fastsettes av Stortinget. Stønadssatsen er i 1996 på 11 337 kroner. Nedkomststønaden gis også til gjenlevende ektefelle. Utbetalingen kan helt eller delvis skje før fødselen dersom det er mest tjenlig for vedkommende.

Folketrygdloven § 12-2 er videreført i § 15-10 i forslaget til ny folketrygdlov, se Ot prp nr 29 for 1995-96.

Nedkomststønaden er en engangsstønad. Stønaden er skattefri, den samordnes ikke med andre ytelser og reduseres heller ikke på grunn av inntekt.

Nedkomststønaden kommer i tillegg til de offentlige ytelsene som ellers gis ved fødselen. I forbindelse med fødselen kan en enslig forsørger få utbetalt overgangsstønad med etterbetaling for to måneder før fødselen, nedkomststønad som enslig forsørger, engangsstønad ved fødsel på 32 138 kroner (til alle som ikke har rett til fødselspenger som yrkesaktiv med et høyere beløp), utvidet barnetrygd fra måneden etter fødselen og bidragsforskott fra fødselsmåneden. Dette innebærer en utbetaling på nær 70 000 kroner i løpet av de to første månedene etter fødselen.

4.5.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

I Velferdsmeldingen pekes det på at det i dag kan være en viss økonomisk overdekning i forbindelse med fødselen, som ikke gir noen varig bedring av økonomien. Regjeringen mener det ville være mer hensiktsmessig å bruke midlene som i dag ytes til nedkomststønad til å øke overgangsstønaden og samtidig innføre et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden for barn i alderen ett år til tre år. Regjeringen går derfor inn for at den særskilte nedkomststønaden for enslige forsørgere og gjenlevende ektefeller oppheves.

Et flertall i sosialkomiteen slutter seg til dette, og foreslår samtidig at det innføres et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden også for barn i alderen null år til ett år.

4.5.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet foreslår at nedkomststønaden avvikles, da stønadsordningene ellers er forholdsvis gode på fødselstidspunktet. Overgangsstønad gis som nevnt inntil to måneder før fødselen. Kvinner som ikke har rett til fødselspenger er dessuten sikret en engangsstønad ved fødsel som i 1996 utgjør 32 138 kroner.

Forslaget om avvikling av nedkomsstønaden innebærer at forslaget til ny folketrygdlov § 15-10 utgår. Som nevnt under punkt 4.3 blir tidligere § 15-8 Refusjon i underholdsbidrag endret til ny § 15-10 i lovforslaget her. Det vises til lovforslaget.

Tilsvarende endringer foreslås for gjenlevende ektefelle ved at § 17-9 bokstav a utgår, se omtale under punkt 4.11.2.

4.5.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at nedkomststønaden avvikles for alle fødsler etter 31. desember 1997.

Mindreutgifter ved en avvikling av nedkomststønaden anslås til 52 millioner kroner på årsbasis.

Regjeringen vil komme tilbake til forslaget om et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden i budsjettforslaget for 1998.

4.6 Stønad til barnetilsyn. Forslag til § 15-11 i ny folketrygdlov

4.6.1 Gjeldende rett

En enslig forsørger har rett til stønad til barnetilsyn når vedkommende på grunn av opplæring eller arbeid utenfor hjemmet, må overlate det nødvendige tilsynet med barna til andre, jf gjeldende folketrygdlov § 12-3, jf § 10-2 første ledd. Stortinget fastsetter satsene for stønad til barnetilsyn.

Bestemmelsen er videreført i § 15-11 i forslaget til ny folketrygdlov, se Ot prp nr 29 for 1995-96.

For å få stønad til barnetilsyn må en tilsynsordning være etablert, men det er ikke noe krav om å dokumentere utgiftene. Stønad til barnetilsyn gis vanligvis til barnet har fullført tredje skoleår, det vil si fram til tiårsalderen.

Etter tredje skoleår kan det gis stønad til barnetilsyn når barnet trenger mer tilsyn enn det som er vanlig for jevnaldrende, og når fraværet fra hjemmet på grunn av arbeid eller utdanning er mer langvarig eller uregelmessig enn det en vanlig arbeidsdag medfører.

Fra 1. januar 1996 er stønadssatsene 8 208 kroner for første barn og 3 276 kroner for hvert av de øvrige barna pr år.

Det kan i særlige tilfeller gis forhøyet stønad til barnetilsyn, det vil si stønad høyere enn de fastsatte satsene. En søknad om forhøyet stønad til barnetilsyn avgjøres etter en konkret vurdering hvor flere forhold blir lagt til grunn, blant annet om tilsynet gjelder et sykt eller særlig omsorgskrevende barn, om forsørgeren har mer langvarig eller uregelmessig fravær enn det som er vanlig, og om tilsynsutgiftene representerer en økonomisk belastning. For å få forhøyet stønad til barnetilsyn må de konkrete tilsynsutgiftene dokumenteres.

Den samlede stønad til barnetilsyn må ikke overstige fire ganger vanlig sats for ett barn, det vil si totalt 32 832 kroner i året.

4.6.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

Stønad til barnetilsyn er det viktigste direkte virkemidlet for å gjøre det lettere for enslige forsørgere å ha inntektsgivende arbeid eller kvalifisere seg for det. Regjeringens syn er at en forbedring av denne ordningen vil stimulere ytterligere til arbeid og utdanning.

I Velferdsmeldingen går Regjeringen inn for at dokumenterte tilsynsutgifter skal dekkes med opptil 70 prosent, men maksimalt med 1 500 kroner pr måned for ett barn, 2 200 kroner for to barn og 2 600 kroner for tre eller flere barn.

Regjeringen mener for øvrig at stønadsordningen bør rettes mer mot enslige forsørgere med lavere og middels inntekt, ved at stønaden halveres når inntekten er mellom seks og åtte ganger grunnbeløpet og at den faller helt bort når inntekten er over åtte ganger grunnbeløpet.

For å legge forholdene bedre til rette for arbeidssøkere, mener Regjeringen at stønad til barnetilsyn også skal kunne gis i arbeidssøkerperioden, og dessuten i tilfelle forsørgeren får en langvarig sykdom.

Sosialkomiteen slutter seg til dette og uttaler:

«Komiteen mener at forsørgere som er arbeidssøkende, også bør kunne motta stønad til barnetilsyn da dette kan bedre deres muligheter på arbeidsmarkedet. Det er også sentralt at forsørgeren kan motta stønad til barnetilsyn når forsørgeren er sjuk, slik at ikke familien står i fare for å miste sin tilsynsordning når familien er i en periode med ekstraordinære påkjenninger. Om nødvendig må regelverket endres på dette punkt.»

4.6.3 Departementets vurdering og forslag

Folketrygdens ytelser til enslige forsørgere skal gi økonomisk trygghet i en midlertidig periode hvor det er vanskelig å kombinere omsorg for små barn med yrkesaktivitet og utdanning. I tillegg er det et mål at ordningene skal bidra til å gjøre den enslige moren eller faren selvforsørget. Et viktig direkte virkemiddel til selvforsørging er stønad til barnetilsyn.

Alder - skoletrinn

Stønad til barnetilsyn på grunn av arbeid eller utdanning utenfor hjemmet, gis i dag som regel fram til det yngste barnet er ferdig med tredje klasse, det vil si at barnet er omtrent ti år. Det foreslås at disse bestemmelsene videreføres, se § 15-11 første ledd bokstav a, jf tredje ledd.

Utover tredje klasse gis det som regel ikke stønad til barnetilsyn fordi barn på dette aldersnivået vanligvis har blitt tilstrekkelig selvhjulpne med praktiske ting som påkledning, spising o l. Barnet bør også kunne klare seg på egen hånd utenfor skoletiden både i hjemmet og miljøet der det må ferdes i den tiden forsørgeren er borte fra hjemmet på grunn av arbeid eller utdanning.

Fra og med høsten 1997 begynner alle seksåringer i første klasse (Reform 1997). Det innebærer at barna vil være ved tiårsalderen når de har fullført fjerde skoleår. Av administrative grunner er det ønskelig at stønad til barnetilsyn som i dag kan gis ut et skoleår. Departementet mener at det forsatt bør kunne gis stønad til barnetilsyn fram til barnet er i tiårsalderen, og foreslår derfor at stønad til barnetilsyn kan gis til barnet er ferdig med fjerde skoleår.

Dersom barnet trenger mer tilsyn enn det som er vanlig for jevnaldrende eller når fraværet fra hjemmet på grunn av arbeid eller utdanning er mer langvarig eller uregelmessig enn det en vanlig arbeidsdag medfører, foreslår departementet at det som i dag skal kunne gis stønad til barnetilsyn utover tiårsalderen. Det gis ikke stønad for tilsyn av barn som er fylt 18 år. Det vises til §15-11 tredje ledd i lovforslaget.

For å få stønad til barnetilsyn, bør det være tilstrekkelig at vedkommende tar en ordinær utdanning, slik det kreves for at kravet til yrkesrettet aktivitet er oppfylt. Det bør ikke kreves at utdanningen er nødvendig for å forsørge seg selv, slik det foreslås for to ekstra år med overgangsstønad og for utdanningsstønad.

Stønad i arbeidssøkerperioden

For at forholdene skal ligge best mulig til rette når forsørgeren skal melde seg som arbeidssøker og gjøre det mulig for vedkommende å ta tilbudt arbeid, foreslår departementet at det kan gjøres unntak fra dagens vilkår om at stønadsmottakeren må være i arbeid eller under utdanning. Det foreslås derfor at enslige forsørgere som står tilmeldt arbeidsformidlingen som reelle arbeidssøkere kan få stønad til barnetilsyn, i likhet med de som er i arbeid eller under utdanning. Det vises til § 15-11 første ledd bokstav b.

Stønad ved forbigående sykdom

I samsvar med sosialkomiteens uttalelse i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen, foreslår departementet at stønad til barnetilsyn ikke skal falle bort ved forbigående sykdom hos forsørgeren. Det foreslås at stønaden i slike tilfeller kan beholdes i opptil ett år. Det vises til forslaget til § 15-11 andre ledd.

Stønadssatsene

Det gis i dag stønad til barnetilsyn etter satser fastsatt av Stortinget. Dagens ordning vil gi en relativt god dekning ved lave tilsynsutgifter, men vil gi dårligere dekning ved høye tilsynsutgifter.

For å bedre stønaden til enslige forsørgere med høye tilsynsutgifter, foreslår departementet at dekningen av utgiftene settes til 70 prosent av faktiske utgifter opptil et visst maksimumsbeløp.

Forslaget har fått tilslutning i Stortinget. I tillegg har Stortinget vedtatt følgende:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å øke støtte til barnetilsyn for enslige forsørgere slik at den utgjør inntil kr 2 300 for ett barn, kr 3 000 for to barn og kr 3 400 for tre eller flere barn.»

Stortingets vedtak om en økning av satsene med 800 kroner utover Regjeringens forslag i Velferdsmeldingen blir fulgt opp i budsjettforslaget for 1998.

I samsvar med Regjeringens opplegg i Velferdsmeldingen, foreslår departementet at stønaden skal halveres ved arbeidsinntekt over seks ganger grunnbeløpet, og skal falle bort ved inntekt over åtte ganger grunnbeløpet. Det vises til § 15-11 femte ledd.

Krav til dokumentasjon

For at det skal bli mulig å praktisere en ordning med dekning av faktiske utgifter til barnetilsyn, foreslår departementet at utgiftene må dokumenteres, slik det i dag gjøres for å få forhøyet sats. Det vises til § 15-11 fjerde ledd.

4.6.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringene i reglene om stønad til barnetilsyn trer i kraft 1. januar 1998. Vedtak om stønad til barnetilsyn som er gitt etter dagens regler foreslås å løpe ut vedtakstiden, som vanligvis er ut skoleåret.

Det er vanskelig å beregne de økonomiske konsekvenser av de foreslåtte forbedringene i ordningen med stønad til barnetilsyn fordi forutsetningene er usikre. Dette skyldes blant annet usikkerhet vedrørende effekten av kravet om dokumenterte tilsynsutgifter og virkningen av inntektsprøvingen.

Departementet antar at den maksimale satsen for ett barn på 1 500 kroner pr måned som foreslått i Velferdsmeldingen, vil dekke utgiftene for de fleste enslige forsørgere med barn i kommunale barnehager, fordi de fleste barnehager har inntektsrelaterte priser. Departementet antar at økte satser vesentlig får betydning i private barnehager og ved dokumenterte utgifter hos dagmamma.

Under disse forutsetninger anslår departementet merutgiftene på årsbasis til 75 millioner kroner.

Omleggingen av stønadsordningen, med krav til dokumentasjon av utgiftene, vil innebære merarbeid for trygdeetaten.

4.7 Utdanningsstønad. Forslag til ny folketrygdlov § 15-12

4.7.1 Gjeldende rett

I gjeldende folketrygdlov er utdanningsstønad regulert i § 12-3 første ledd, jf §10-3. I forslaget til ny folketrygdlov er de gjeldende regler om utdanningsstønad videreført i § 15-12, jf § 15-6 bokstav c.

Etter loven får enslige forsørgere som trenger utdanning eller opplæring for å bli i stand til å forsørge seg selv, dekket utgifter i nødvendig utstrekning. Lovteksten gir ellers ingen veiledning, og de nærmere kriteriene for å gi stønad er derfor utformet gjennom praksis. Den som har oppnådd yrkeskompetanse i den videregående skolen, for eksempel som hjelpepleier, får vanligvis ikke utdanningsstønad til videreutdanning etter Rikstrygdeverkets retningslinjer.

Utdanningsstønad gis i utgangspunktet til yrkesrettet utdanning som varer opptil tre år. Til allmennutdanning gis det bare stønad når utdanningen er et ledd i en utdanningsplan som tar sikte på at vedkommende skal bli i stand til å forsørge seg selv.

I det enkelte stønadstilfellet må det vurderes konkret om utdanningen er hensiktsmessig. Det er ikke nok at utdanningen er av en slik art at det kan gis utdanningsstønad. Den enslige forsørgeren må for eksempel ha nødvendige forkunnskaper, slik at det er rimelig mulighet for at utdanningen blir gjennomført.

Utdanningsstønad kan som regel gis til barnet har fullført tredje skoleår, det vil si så lenge det kan gis overgangsstønad etter hovedregelen. Etter tredje skoleår kan det gis utdanningsstønad i en nødvendig utdanningsperiode etter separasjon eller skilsmisse, eller etter samlivsbrudd mellom ugifte foreldre når omsorgen for barnet har vært til hinder for utdanning tidligere. Når det gis utdanningsstønad etter tredje skoleår, kan det i dag også gis overgangsstønad.

4.7.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

I Velferdsmeldingen vurderes det ingen direkte endring av ordningen med utdanningsstønad, men opplegget med endring i alder og stønadstid får betydning også for stønadstiden for utdanningsstønad.

Regjeringen går inn for at den vil stimulere til utdanning for å kvalifisere enslige forsørgere for arbeid og selvforsørging. Høyere overgangsstønad og stønad til barnetilsyn vil bedre økonomien under utdanning. Det vises også til forslaget om å gi overgangsstønad i to ekstra år dersom de brukes til nødvendig utdanning.

Det er således forutsatt at omleggingen av reglene for overgangsstønad også skal få virkning for det tidsrom det kan gis utdanningsstønad. Det vil si at de regelendringene som begrenser stønadstiden for å gi overgangsstønad, også skal gjelde for utdanningsstønad.

Velferdsmeldingen inneholder også et forslag om å innføre en basisstøtte på 1000 kroner pr semester under nødvendig utdanning. Dette forslaget har ikke fått tilslutning i Stortinget.

4.7.3 Departementets vurdering og forslag

På bakgrunn av Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen foreslår departementet at utdanningsstønad bare skal kunne gis i tidsrom da vedkommende har rett til overgangsstønad. Forslaget betyr dermed tidsmessig en viss begrensning i forhold til i dag.

Departementet foreslår ellers at gjeldende praksis videreføres i henhold til Rikstrygdeverkets retningslinjer, det vil si at utdanningsstønad bare gis til nødvendig utdanning, og vanligvis ikke etter at yrkeskompetanse er oppnådd.

Forslaget innebærer at utdanningsstønad kan gis samtidig med overgangsstønad før det yngste barnet fyller åtte år, se forslagets § 15-6 andre og tredje ledd.

Etter at det yngste barnet har fylt åtte år kan det gis overgangsstønad og dermed utdanningsstønad

• i ett år etter skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd mellom barnets foreldre før det yngste barnet fyller ti år (§ 15-6 femte ledd)

• til det yngste barnet fyller ti år ved forbigående sykdom hos barnet eller forsørgeren (§ 15-6 sjette ledd)

• når den enslige moren eller faren har et særlig tilsynskrevende barn under 18 år (§ 15-6 sjuende ledd).

I lovforslaget er det her innarbeidet gjeldende retningslinjer om utdanningens art, lengde og hva slags utgifter som kan dekkes. Kriteriene for utdanningsstønad foreslås presisert slik at det går fram av teksten at det vanligvis ikke gis utdanningsstønad utover oppnådd yrkeskompetanse. Videre begrenses stønaden tidsmessig til tre års yrkesrettet utdanning. Forsørgere som også trenger allmennutdanning som ledd i utdanningsplanen, kan få allmennutdanning i tillegg. Det vises til § 15-12 første og andre ledd.

Forslag til nytt femte ledd om utdanningsstønad til oppfølgingsleder/brukerkontakt i virksomhet som tar sikte på å kvalifisere og stimulere til arbeid og utdanning, omtales under punkt 4.8. Utdanningsstønaden som gis i tillegg til overgangsstønaden, utgjør for denne gruppen i dag 4 500 kroner pr måned.

4.7.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringene i reglene om utdanningsstønad trer i kraft 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov.

Endringene har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

4.8 Brukermedvirkning - oppfølgingsvirksomhet. Forslag til ny folketrygdlov § 15-12 nytt femte ledd

4.8.1 Evaluering av oppfølgingsprosjekter for enslige forsørgere

Siden 1992 har trygdeetaten drevet oppfølgingsprosjekter for enslige forsørgere. Prosjektvirksomheten startet først i Akershus og Hedmark fylker. Fra 1994 ble virksomheten utvidet med ytterligere fem fylker - Østfold, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Nord-Trøndelag.

Oppfølgingsvirksomheten - som i en viss grad drives av enslige forsørgere selv - har som hovedmål å gjøre enslige forsørgere selvforsørget, det vil si bli uavhengig av trygdeytelser som varig inntektsgrunnlag. Prosjektlederne har på mange måter fungert som et bindeledd mellom den enkelte enslige forsørger og de «offentlig kontorene».

Det er tatt i bruk ulike virkemidler. I den første fasen kommer tilbud om sosialt nettverk/aktiviteter, hjembesøk og konkrete tilbud om hjelp til å ordne opp i akutte problemer i forhold til for eksempel økonomi, barnetilsyn, skole og arbeid. I den andre fasen legges det vekt på selvtillits- og motivasjonskurs. Den individuelle veiledningen intensiveres med tanke på å øke motivasjonen til forandring av egen livssituasjon. Den tredje fasen (ikke alle fylkene har hatt dette tilbudet) har konkrete tilbud om skoleplasser. I en del kommuner gis det også tilbud om barnetilsynsplasser.

Prosjektdriften har blitt ledet av trygdeetaten. Rikstrygdeverket har hatt ansvaret for gjennomføring og evaluering. I hvilken grad samarbeidet med arbeidsmarkedsetaten og sosialkontorene i kommunene har lykkes, har naturlig nok vært av stor betydning for hvor vellykket resultatene har blitt.

Evalueringen dokumenterer at oppfølging av enslige forsørgere på en mer aktiv og intensiv måte, gir svært gode resultater. Det viktigste funnet er at antallet enslige forsørgere som deltok i prosjektvirksomheten faktisk startet opp i arbeid eller utdanning i et langt høyere antall enn tradisjonell saksbehandling i trygdeetaten har kunnet framvise. Gjennomsnittlig har rundt halvdelen kommet i arbeid eller utdanning etter ca ett års prosjektdeltakelse.

I enkelte kommuner har rundt tre fjerdedeler kommet i en aktiv yrkesrettet situasjon i prosjektperioden. En tredjedel av brukerne av prosjektene oppgir at deres selvtillit er vesentlig bedret. Brukernes og barnas sosiale nettverk er blitt styrket. Om lag 60 prosent av deltakerne oppgir å ha fått utvidet omgangskrets. Effekten av styrket sosialt nettverk er vanskelig å måle, men det er grunn til å tro at det medvirker til bedret livssituasjon for forsørgeren og barna. Mange enslige forsørgere oppgir at de er ensomme, har manglende kontakt med familie og har et dårlig støtteapparat.

Målgruppens bruk av sosialhjelp sank betraktelig i løpet av prosjektperioden. Opptil halvdelen oppgav å ha mottatt sosialhjelp før de ble prosjektdeltakere, mens kun 10 prosent fortsatt gjorde dette på oppfølgingstidspunktet.

En vurdering av de resultater som ble oppnådd i prosjektene holdt opp mot den generelle utvikling i prosjektkommunene ga følgende konklusjon:

«Oppstart av nettverksprosjekter resulterer i økt overgang fra passive til aktive trygdeytelser både blant de som deltar i prosjektene, men også blant de øvrige enslige forsørgerne i kommunen. Endringen er klart større blant prosjektdeltagerne der andelen økte med 75 prosent, enn blant de som ikke deltar der økningen synes å ligge på 1/4.»

4.8.2 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

I Velferdsmeldingen blir det gjort rede for prosjektene med oppfølgingsordninger for enslige forsørgere i ulike fylker.

Oppfølging av enslige forsørgere på en mer direkte, nær og aktiv måte, har vakt stor interesse fra starten av. Velferdsmeldingen fokuserer på arbeidslinja som et sentralt virkemiddel i Regjeringens velferdspolitikk. Arbeidslinja skal gjelde for personer og grupper som tradisjonelt har hatt lav yrkesdeltakelse og svak forankring i arbeidslivet. Enslige forsørgere blir nevnt som en av de gruppene som det skal satses på med tanke på å bedre deres levekår.

I Velferdsmeldingen går Regjeringen inn for at slike oppfølgingsordninger skal etableres på landsbasis med sikte på å sikre et sosialt nettverk for dem som trenger dette, og dessuten gi veiledning i forhold til arbeid/utdanning og økonomisk rådgivning.

Under stortingsbehandlingen peker sosialkomiteen på at erfaring fra en rekke prosjekter viser at tilrettelegging og tiltak fra det offentlige bidrar til at flere enslige forsørgere kan kombinere arbeid eller utdanning med omsorgen for barn.

Komiteen ønsker derfor at slike virksomheter skal gjennomføres i alle fylker, og at enslige forsørgere som har trygd og stønad som hovedinntektskilde, skal følges opp med konkrete planer.

Sosialkomiteen uttaler videre at det er viktig å stille aktivitetskrav til trygde- og arbeidskontorene for det ansvaret disse har for oppfølging av enslige forsørgere.

4.8.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet foreslår at det etableres permanente oppfølgingsordninger for enslige forsørgere etter modell av nevnte prosjekter i alle landets kommuner i løpet av 1997.

Målgruppen vil i første rekke være enslige forsørgere som mottar overgangsstønad og ikke er i arbeid eller under utdanning. Etter de nye reglene vil enslige forsørgere få kortere tid til å omstille seg og kvalifisere seg for arbeidslivet. Det er derfor av stor betydning at det gis aktiv, personlig og god oppfølging - slik den utprøvete prosjektvirksomheten har vist seg å gi.

Oppfølgingsordningene bør gi tilbud om

• sosial kontakt/aktiviteter sammen med andre enslige forsørgere

• økonomisk råd og veiledning

• hjelp til arbeids- og utdanningssøking

• hjelp til å skaffe barnepass.

Oppfølgingsvirksomheten skal fortsatt skje med trygdeetaten som hovedansvarlig, og med en enslig forsørger som oppfølgingsleder/brukerkontakt.

Virksomheten anses som et meget viktig bindeledd mellom brukergruppen og «offentlige kontorer», som arbeidskontor, sosialkontor og trygdekontor. Det vil bli lagt opp til forpliktende samarbeidsmodeller mellom sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten.

Den administrative driften av virksomheten skal ledes av trygdeetaten v/ fylkestrygdekontorene. I forslaget til ny folketrygdlov har departementet hjemmel i § 20-8 til å gi forskrifter om folketrygdens organer og deres oppgaver, dersom det skulle være behov for dette.

På samme måte som de forutgående prosjektene, skal oppfølgingslederne representere brukergruppen enslige forsørgere, og ikke være ansatt i trygdeetaten. I prosjektene har prosjektlederne fått økonomisk kompensasjon (kr 4 500 pr måned) i form av utdanningsstønad. Departementet anser dette som en hensiktsmessig ordning, da oppdraget klart er kompetansehevende. For å ha en direkte hjemmel for dette, foreslår departementet et nytt femte ledd i § 15-12. Det vises til lovforslaget.

4.8.4 Ikrafttredelse. Administrative og økonomiske konsekvenser

Departementet tar sikte på at det skal være etablert oppfølgingsvirksomhet i hver kommune i løpet av 1997.

I budsjettet for 1997 foreslås at det bevilges 8 millioner kroner til dette formålet. Ved full årsvirkning fra 1998 vil utgiftene utgjøre 15 millioner kroner.

4.9 Tilskott til flytting for å komme i arbeid. Forslag til ny folketrygdlov § 15-13

4.9.1 Gjeldende rett

I gjeldende folketrygdlov er adgangen til å gi tilskott og lån for at en enslig forsørger skal kunne komme i arbeid regulert i § 12-3 første ledd, jf §10-3 andre ledd. I forslaget til ny folketrygdlov er gjeldende regler om dette videreført i § 15-13, jf § 15-6 bokstav d.

Etter gjeldende lov § 12-3, jf § 10-3 andre ledd, kan enslige forsørgere få tilskott til dekning av flytteutgifter dersom dette er nødvendig for å komme i arbeid. Dessuten kan det gis tilskott og/eller lån for å komme i gang med egen virksomhet, og tilskott til anskaffelse av utstyr for å bli helt eller delvis selvforsørget ved eget arbeid. Det er også gitt hjemmel til å gi forskrifter, men adgangen er ikke benyttet. De nærmere kriterier er derfor utformet gjennom praksis.

I praksis er det stort sett bare adgangen til gi tilskott til dekning av flytteutgifter som benyttes.

Vilkårene for å få økonomisk hjelp til å komme i gang med egen virksomhet er i praksis så strenge at det er lite aktuelt å gi støtte til dette formålet. Et hovedvilkår er at situasjonen som enslig forsørger utelukker annet arbeid.

Bestemmelsen om dekning av utgifter til anskaffelse av utstyr for å bli helt eller delvis selvforsørget ved eget arbeid er heller ikke særlig aktuell.

4.9.2 Departementets vurdering og forslag

I praksis er det lite aktuelt å gi tilskott og/eller lån for å komme i gang med egen virksomhet, og tilskott til anskaffelse av utstyr for å bli helt eller delvis selvforsørget ved eget arbeid. I praksis er det stort sett bare adgangen til gi tilskott til dekning av flytteutgifter som benyttes.

Departementet foreslår derfor at bestemmelsen endres slik at den begrenses til flytteutgifter.

Avvikling av ordningen med etableringstilskott

Bestemmelsen om adgangen til å gi tilskott og/eller lån for å komme i arbeid eller starte egen virksomhet benyttes som nevnt omtrent ikke i praksis, og foreslås derfor avviklet.

Enslige forsørgere som er registrert arbeidsledige, kan for øvrig søke om støtte fra Statens etablererordning. Gjennom det vil den enkelte som skal etablere seg sikres opplæring og oppfølging av arbeidsmarkedsetaten. Tilsvarende avvikling av ordningen i trygden ble gjennomført for personer under yrkesmessig attføring i 1994.

Videreføring av ordningen med tilskott til flytting

Departementet foreslår at det fortsatt skal gis tilskott til dekning av flytteutgifter i tidsrom da vedkommende har rett til overgangsstønad.

Arbeidsmarkedsetaten gir bare tilskott til flytting dersom etaten har formidlet arbeidet. I tilfelle den enslige forsørgeren selv skaffer seg arbeid, bør trygden gi tilskott til dette slik det gjøres i dag for mottakere av overgangsstønad.

Forslaget innebærer at tilskott kan gis samtidig med overgangsstønad før det yngste barnet fyller åtte år, se forslagets § 15-6 andre ledd. Tilskott skal også kunne gis innen seks måneder etter at overgangsstønaden faller bort.

Etter at det yngste barnet har fylt åtte år kan det gis overgangsstønad og dermed tilskott til flytting

• i ett år etter skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd mellom barnets foreldre (§ 15-6 femte ledd)

• til det yngste barnet fyller ti år ved forbigående sykdom hos barnet eller forsørgeren (§ 15-6 sjette ledd)

• når den enslige moren eller faren har et særlig omsorgskrevende barn under 18 år § 15-6 sjuende ledd)

• når stønadsperioden er utvidet fordi forsørgeren har vært oppfølgingsleder/brukerkontakt, se § 15-6 åttende ledd.

I enkelte tilfelle er det forholdsvis lite aktuelt å flytte for å få arbeid, for eksempel når det gis overgangsstønad ved forbigående sykdom. Departementet mener likevel at muligheten for å gi stønad bør opprettholdes i tilfelle det viser seg å være aktuelt.

Siden gjeldende forskriftsbestemmelse ikke er benyttet og det heller ikke synes å være behov for å gi forskrifter, foreslår departementet at forskriftshjemmelen utgår. Det vises til § 15-13 i lovforslaget.

Som en konsekvens av endringen i § 15-13 må tilsvarende bestemmelser i §§ 16-9 og 17-9 for etterlatt familiepleier og gjenlevende ektefelle, justeres i samsvar med endringen.

4.9.3 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at § 15-13 trer i kraft 1. januar 1998.

Forslaget har ikke nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser.

4.10 Presisering av begrepet aleneomsorg. Forslag til ny folketrygdlov § 15-5

4.10.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende folketrygdlov § l2-l første ledd, jf fjerde ledd, er et av vilkårene for rett til ytelser som enslig mor eller far at vedkommende er alene om omsorgen for barn. I forslaget til ny folketrygdlov er kravene til aleneomsorg regulert i § l5-5 første og andre ledd.

Hvorvidt en enslig mor eller far har aleneomsorg, vurderes bare i forhold til den andre av barnets foreldre. Det er den faktiske og daglige omsorgen som gir grunnlag for ytelser. Aleneomsorg foreligger der den ene av foreldrene varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre.

Selv om barnet bor hos den ene av foreldrene, har det vært lagt til grunn gjennom praksis at vilkåret om å ha aleneomsorg ikke anses oppfylt ved svært nære boforhold (samme hus, samme gårdsbruk, samme boligblokk m v). Det kan ved slike boforhold ikke forventes at foreldrenes samvær med barnet settes i system eller at eventuelle avtaler om samvær lar seg gjennomføre i praksis. Det må antas at barnet kan oppholde seg hos begge foreldrene i den grad det er praktisk mulig og at den forelderen som barnet ikke bor fast hos, stiller opp med hjelp og avlastning på samme måte som i en ordinær familiesituasjon. Ofte har da også foreldrene bosatt seg slik nettopp fordi de skal ha mulighet til å dele omsorgen for barnet.

Det har likevel vært lagt til grunn gjennom praksis at vilkåret om å ha aleneomsorg har vært oppfylt hvis objektivt konstaterbare forhold viser at den ene av foreldrene har klart mer av den daglige omsorgen. Dette kan for eksempel være aktuelt der hvor det er dokumentert at den ene av foreldrene er mye fraværende på grunn av uregelmessige arbeidsforhold eller lignende (for eksempel pendlere).

Fra 1994 er samboerpar som tidligere har vært gift med hverandre og/eller har felles barn, trygderettslig likestilt med ektefeller, se gjeldende lov § 18-15. To personer med forhold som nevnt og som bor i samme hus, regnes som samboerpar selv om de bor i hver sin separate boligenhet av huset, se § 18-15 andre ledd. Denne bestemmelsen medfører at barnets foreldre i boforhold som nevnt, er trygderettslig likestilt med ektefeller. Gjeldende lov § 18-15 er videreført i § 1-5 i forslaget til ny folketrygdlov.

4.10.2 Departementets vurdering og forslag

Bestemmelsen om aleneomsorg har ikke blitt vurdert i forbindelse med Velferdsmeldingen. Departementet finner likevel at det er behov for å klargjøre og presisere begrepet i forbindelse med de nye bestemmelsene. Når det gjelder enslige forsørgere mener departementet at det er aleneomsorgen som er det sentrale begrepet.

Det foreslås nærmere presisert at ingen av foreldrene regnes for å ha aleneomsorgen for barnet dersom foreldrene bor i samme hus. Forslaget innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett.

Departementet har forståelse for at foreldre som skiller lag, av hensyn til barna etablerer et nært boforhold. På den annen side må de da anses for å ha omsorgen for barnet sammen.

Någjeldende bestemmelse i gjeldende lovs § l8-5 og forslaget til ny folketrygdlov § l-5 gir en beskrivelse av når to personer anses for å bo sammen. Det vil si at personer som tidligere har vært gift med hverandre og/eller har felles barn og som bor i samme hus, regnes som samboerpar som er trygderettslig likestilt med ektefeller. Selve beskrivelsen er basert på boforhold i samme hus. Dette er nettopp en type nære boforhold som vil falle inn under det som er lagt til grunn ved nære boforhold som fører til at ingen av foreldrene anses for å være alene om omsorgen for barn.

Det kan også være hensiktsmessig å lovfeste gjeldende praksis om at ingen av foreldrene regnes for å ha aleneomsorgen ved andre nære boforhold som svarer til å bo i samme hus. Det praktiske tilfellet er at det på en tomt eller gårdsbruk i tillegg til hovedhuset finnes et mindre hus som kan benyttes til bolig. Hvis den ene av foreldrene bor i hovedhuset mens den andre bor i det mindre huset, er det liten grunn til å anse den ene for å være alene om omsorgen.

På denne bakgrunn foreslår departementet at det i § l5-5 andre ledd tilføyes et nytt punktum om at ingen av foreldrene anses å være alene om omsorgen ved boforhold som nevnt i § 1-5 fjerde ledd eller ved andre nære boforhold. Forslaget er i samsvar med gjeldende rett.

4.10.3 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at presiseringen i § 15-5 trer i kraft 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov.

Forslaget har ikke økonomiske og administrative konsekvenser.

4.11 Tilsvarende endringer i stønadsordningen for gjenlevende ektefelle m v. Forslag til ny folketrygdlov §§ 16-8, 16-9, 17-6, 17-8 og 17-9

4.11.1 Avkorting av overgangsstønad mot dagpenger

Under punkt 4.4 foran, er det foreslått at overgangsstønaden skal avkortes mot de faktiske brutto dagpenger under arbeidsledighet, og ikke som i dag mot inntektsgrunnlaget for dagpengene.

Departementet foreslår tilsvarende avkortingsbestemmelser for etterlatt familiepleier i § 16-8 tredje ledd, og for gjenlevende ektefelle i § 17-8 tredje ledd i forslaget til ny folketrygdlov. Det vises til lovforslaget.

Departementet foreslår at denne endringen trer i kraft 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov.

4.11.2 Avvikling av nedkomststønaden. Justeringer i ordningene for stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og tilskott for å komme i arbeid.

Nedkomststønad til gjenlevende ektefelle, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og tilskott for å komme i arbeid, følger av gjeldende lov §§ 10-2 og 10-3.

I forslaget til ny folketrygdlov henvises det i § 17-9 til tilsvarende bestemmelser for nevnte ytelser i kapittel 15. For etterlatt familiepleier vises det i §16-9 til bestemmelsene om utdanningsstønad og tilskott til å komme i arbeid i kapittel 15.

Avviklingen av nedkomststønaden for enslige forsørgere, som omtalt under punkt 4.5 foran, følges også opp for gjenlevende ektefelle. Bestemmelsen i § 17-9 første ledd bokstav a om fødselsstønad (nedkomststønad) må dermed utgå. Henvisningene til stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og tilskott, blir etter dette framskjøvet til henholdsvis bokstavene a, b og c.

Endringene i ordningene med stønad til barnetilsyn og utdanningsstønad får betydning også for gjenlevende ektefelle, se henholdsvis punkt 4.6 og 4.7 foran.

Stønaden til tilskott blir begrenset til tilskott for flytting for å komme i arbeid, som for enslige forsørgere, se punkt 4.9 foran.

Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar 1998.

Endringene anses ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av særlig betydning samlet sett. Merutgifter til stønad til barnetilsyn, vil motsvares av mindreutgifter ved avviklingen av nedkomststønaden.

4.12 Endringer i reglene om forholdet mellom overgangsstønad og andre folketrygdytelser. Forslag til ny folketrygdlov §§ 10-14, 11-15 og 15-14

4.12.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende lov § 12-4 første ledd faller overgangsstønaden bort i den utstrekning den enslige forsørgeren mottar uførepensjon, foreløpig uførestønad, pensjon eller overgangsstønad som gjenlevende ektefelle eller tidligere familiepleier. Alderspensjon og avtalefestet pensjon med statstilskott er ikke nevnt, men det er naturlig å tolke bestemmelsen slik at overgangsstønad også skal falle bort dersom den enslige forsørgeren mottar en slik ytelse

Når den enslige forsørgeren samtidig har rett til overgangsstønad og rehabiliteringspenger eller attføringspenger, er det rehabiliteringspengene eller attføringspengene som reduseres eller faller bort. Med andre ord beholdes overgangsstønaden uredusert. Dette følger av § 5A-6 første ledd bokstav b og § 5B-13 andre ledd bokstav b.

I forslaget til ny folketrygdlov er de gjeldende regler om reduksjon og bortfall av overgangsstønad når forsørgeren mottar tilsvarende ytelser videreført i § 15-14. Bestemmelsene om reduksjon og bortfall av rehabiliteringspenger og attføringspenger er videreført i § 10-14 bokstav b og § 11- 15 andre ledd bokstav b.

4.12.2 Departementets vurdering og forslag

Bestemmelsen om samordning av overgangsstønad med andre ytelser fra folketrygden har ikke blitt vurdert i forbindelse med Velferdsmeldingen. Departementet finner likevel at det er behov for å gjøre et par endringer i regelverket.

Departementet foreslår at enslige forsørgere som mottar enten rehabiliteringspenger eller attføringspenger, skal få redusert overgangsstønaden tilsvarende. I dag er det som nevnt rehabiliteringspengene eller attføringspengene som blir redusert.

Forslaget innebærer at bestemmelsene i gjeldende lov § 12-4 om samordning av overgangsstønad og folketrygdens pensjonsytelser også skal gjelde når vedkommende mottar rehabiliteringspenger eller attføringspenger, det vil si at det alltid er overgangsstønaden som faller bort eller blir redusert.

Overgangsstønad til enslige forsørgere har som hovedformål å gi økonomisk trygghet i perioder der vedkommende er alene om den daglige omsorgen for små barn. Det er derfor naturlig at det er denne stønaden som faller bort når vedkommende har rett til andre ytelser til livsopphold fra folketrygden. Dette gjelder i de fleste tilfeller også i dag. Unntaket er rehabiliteringspenger og attføringspenger.

Departementet ser det som en fordel at reglene er mest mulig like i de forskjellige situasjonene, det vil si at det alltid er overgangsstønaden som skal falle bort dersom den enslige forsørgeren har rett til tilsvarende ytelser fra folketrygden. En slik endring vil i noen grad sette fokus på rehabilitering og attføring når vedkommende er syk, er skadet eller har et lyte. I slike situasjoner vil sykdommen, skaden eller lytet ofte være den viktigste grunnen til at den enslige forsørgeren ikke kan ta arbeid.

Det vises til § 15-14 i lovforslaget.

4.12.3 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at endringene §§ 10-14, 11-15 og 15-14 trer i kraft 1. januar 1998. Endringen har ikke nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser.

4.13 Økonomiske og administrative konsekvenser av omleggingen - sammendrag

4.13.1 Økonomiske konsekvenser

I Velferdsmeldingen er omleggingen totalt sett anslått å gi samlet innsparing på 400 millioner kroner. Det tas sikte på at 10 - 20 prosent av enslige forsørgere med full overgangsstønad kommer i arbeid. Videre blir det anslått at nedgangen i antallet enslige forsørgere med ytelser fra folketrygden på sikt vil bli redusert med 20 prosent.

I forhold til anslagene i Velferdsmeldingen kan mindreutgiftene bli noe lavere, blant annet fordi retten til overgangsstønad skal beholdes inntil barnet fyller åtte år, mens opplegget i Velferdsmeldingen bygget på skolestart som hovedregel for øvre aldersgrense.

Forslaget om en overgangsperiode på tre år, medfører at forventet nedgang i antall stønadsmottakere på grunn av redusert stønadstid, aldersgrenser og aktivitetskrav først vil få betydning etter et par år.

Da flere enslige forsørgere forventes å komme i inntektsgivende arbeid på et tidligere tidspunkt enn i dag, vil også skatteinntektene øke.

Tabellen under viser anslag for de samlede økonomiske konsekvensene for folketrygden av forslagene i kapittel 4 i proposisjonen her. Anslagene er tildels usikre.

Regjeringen vil komme tilbake til forslaget om et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden i budsjettforslaget for 1998. Merutgiftene anslås til 95 millioner kroner.

Konsekvenser for kommunesektoren - utgifter til sosialhjelp

Sosialkontorenes utgifter til enslige forsørgere utgjør i dag 200 - 300 millioner kroner.

Økningen i overgangsstønad med nær 10 000 kroner i året og økt stønad til barnetilsyn, vil redusere behovet for sosialhjelp for mottakere av overgangsstønad. På den annen side må man regne med at kortere stønadstid vil føre til økt behov for sosialhjelp i tilfeller der en ikke kommer i arbeid når stønadstiden går ut. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til dette i neste års kommuneøkonomiproposisjon.

4.13.2 Administrative konsekvenser

Utgifter ved omleggingen

Omleggingen av stønadsordningen for enslige forsørgere, anslås å medføre administrative merutgifter på vel 20 millioner kroner ved innføringen. Dette er tatt med i budsjettforslaget i 1997 slik at trygdeetaten kan forberede omleggingen fra 1. januar 1998.

Varig merbelastning

Omlegging av stønadsordningen innebærer betydelig merarbeid for trygdeetaten i form av større krav til oppfølging og planer for den enkelte.

Aktivitetskravet om å stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker vil også bety merarbeid - både for arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten.

5 Lav grunnpensjon til pensjonister som har ektefelle med egen inntekt. Forslag til ny folketrygdlov § 3-2 fjerde ledd

5.1 Innledning

Departementet legger i dette kapitlet fram forslag om at pensjonist som har ektefelle med egen inntekt, skal få grunnpensjonen redusert med en fjerdedel, til samme nivå som for en pensjonist med ektefelle som selv er pensjonist. Tilleggspensjon og eventuelt særtillegg berøres ikke.

Forslaget er en oppfølging av tilsvarende forslag i Velferdsmeldingen, St meld nr 35 (1995-96).

I Innst S nr 180 (1995-96) sluttet et flertall i sosialkomiteen seg til forslaget.

Hensikten med forslaget er å få en bedre fordelingsvirkning i pensjonssystemet både i forhold til enslige pensjonister og pensjonistektepar. Det anses fordelingsmessig urimelig at pensjonister med yrkesaktiv ektefelle eller med annen egen inntekt, skal få høyere pensjon enn ektepar som begge er pensjonister i folketrygden.

Forslaget omfatter også samboerpar som har vært gift med hverandre tidligere, og/eller med felles barn, som fra 1994 er trygderettslig likestilt med ektepar.

Det foreslås at endringen trer i kraft 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov, og lovforslaget utformes som endring i ny folketrygdlov § 3-2.

5.2 Gjeldende rett

Etter gjeldende bestemmelser i folketrygdloven § 7-2 nr 3 andre ledd svarer full grunnpensjon i utgangspunktet til grunnbeløpet. Full grunnpensjon utgjør imidlertid 75 prosent av grunnbeløpet når pensjonisten lever sammen med en ektefelle som selv mottar alderspensjon, uførepensjon, foreløpig uførestønad eller avtalefestet pensjon med statstilskott.

Disse reglene innebærer at nivået på grunnpensjonen til en pensjonist med ektefelle som også er pensjonist, er lavere enn grunnpensjonen både til en enslig pensjonist og til en pensjonist med yrkesaktiv ektefelle. Med gjeldende grunnbeløp, som er på 41 000 kroner, utgjør differansen 10 250 kroner pr år.

Fra 1. januar 1994 er samboere som enten har felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre, likestilt med ektefeller, se folketrygdloven § 18-15.

I forslaget til ny folketrygdlov (Ot prp nr 29 for 1995-96) er tilsvarende bestemmelser om grunnpensjon innarbeidet i § 3-2 tredje og fjerde ledd, mens tilsvarende regler om likestilling av visse samboerpar med ektepar er innarbeidet i § 1-5.

5.3 Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen

I Velferdsmeldingen er det lagt til grunn at forskjellen i pensjonsnivå mellom enslige og ektepar, bør opprettholdes fordi det er billigere å dele husholdsutgifter. Etter dagens regler utgjør minstepensjonen for ektepar 170 prosent av minstepensjonen til en enslig. OECD og Statens institutt for forbruksforskning har anslått at forskjellen i utgifter for de to gruppene er omtrent på dette nivået.

Grunnpensjonen til en pensjonist med yrkesaktiv ektefelle er som nevnt 10 250 kroner større pr år enn det grunnpensjonen er når også ektefellen er pensjonist i folketrygden, uten at dette gjenspeiler forskjeller i inntektssituasjonen eller i husholdsutgiftene.

For å oppnå en bedre fordelingsvirkning foreslår Regjeringen i meldingen at grunnpensjonen til pensjonist med selvforsørget ektefelle skal settes lik grunnpensjonen til pensjonistektefeller. Regjeringen går inn for å skjerme de med de laveste inntektene og foreslår at grunnpensjonen bare skal reduseres når ektefellen har inntekt over to ganger grunnbeløpet i form av arbeidsinntekt eller pensjon utenfor folketrygden. Det er forutsatt at endringen bare skal gjøres gjeldende for nye tilfeller.

Sosialkomiteens flertall slutter seg til at det gjennomføres enkelte endringer for å forbedre fordelingseffekten og mener det er rimelig at grunnpensjonen til pensjonister med selvforsørget ektefelle reduseres fra 100 prosent av grunnbeløpet til 75 prosent av grunnbeløpet. En pensjonist med selvforsørget ektefelle bør ikke ha større pensjon enn en pensjonist som er gift med en pensjonist. Flertallet understreker at de med lavest inntekter må skjermes, og at endringen bare må gjelde nye pensjonister.

5.4 Departementets vurdering og forslag

Begrunnelsen for at grunnpensjonen for en pensjonist som er gift med en pensjonist, er lavere enn grunnpensjonen til en enslig pensjonist, er at to personer som lever sammen gjennomsnittlig har lavere utgifter enn en enslig.

Dette skulle tilsi at pensjonister som økonomisk sett er i tilsvarende situasjon som pensjonistektepar bør ha tilsvarende pensjonsytelser. Blant annet på bakgrunn av dette ble visse grupper samboere fra 1. januar 1994 likestilt med ektepar i forhold til folketrygdens ytelser. Det vises til Ot prp nr 4 (1993-94).

Pensjonister med yrkesaktiv ektefelle har vanligvis bedre økonomi enn når begge blir pensjonister. Levekostnadene antas å være omtrent de samme. At grunnpensjonen utgjør 100 prosent av grunnbeløpet når bare den ene ektefellen har pensjon fra folketrygden, mens den utgjør 75 prosent av grunnbeløpet når begge er pensjonister, kan fra fordelingsmessige hensyn synes lite rimelig. For mange pensjonister er det dessuten både uventet og uforståelig at grunnpensjonen blir redusert først når den yrkesaktive også blir pensjonist.

På denne bakgrunn foreslår departementet at grunnpensjonen til en pensjonist med yrkesaktiv ektefelle blir satt lik grunnpensjonen til pensjonistektefeller. Det foreslås at endringen også skal gjelde når ektefellen har pensjonsinntekter utenfor folketrygden og/eller kapitalinntekter.

Grunnen til at departementet foreslår at også kapitalinntekter tas med ved fastsettelse av ektefellens egen inntekt, er at slike inntekter i dag tas med når en vurderer om det kan gis ektefelletillegg. Det gis ikke ektefelletillegg for en selvforsørget ektefelle som har inntekt, inkludert kapitalinntekt, som overstiger grunnbeløpet, se gjeldende lov § 7-7 andre ledd og ny folketrygdlov § 3-24 tredje ledd bokstav a. Administrativt er det en fordel å ha samme inntektsbegrep i disse tilfellene.

Som foreslått i Velferdsmeldingen bør det her settes et visst tak for når en ektefelle skal anses som selvforsørget, slik at de laveste inntekter skjermes.

Når det gjelder forsørgingstillegg/ektefelletillegg i folketrygden, anses en ektefelle med en inntekt som overstiger grunnbeløpet (41 000 kroner pr. år) som selvforsørget.

Departementet vil foreslå at grunnpensjonen reduseres når inntekten overstiger to ganger grunnbeløpet. Derved blir ektefellene sikret at de samlet ikke får lavere inntekt enn minstepensjonistektepar. Dessuten vil det være uheldig med samme grense som for forsørgingstillegg, fordi terskelvirkningen vil bli forsterket for inntekt over/under grunnbeløpet.

Departementets forslag innebærer at pensjonister med ektefelle som har inntekt over 82 000 kroner pr. år, inkludert kapitalinntekter, får redusert pensjonen fra folketrygden med 25 prosent av grunnbeløpet, det vil si med 10 250 kroner pr. år med gjeldende grunnbeløp.

Forslaget til ny folketrygdlov § 3-2 fjerde ledd foreslås endret slik at pensjonister med ektefeller som har egen inntekt på over to ganger grunnbeløpet får en grunnpensjon som utgjør 75 prosent av grunnbeløpet. Det vises til lovforslaget.

5.5 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at nyordningen trer i kraft 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov.

Ordningen skal bare gjelde for nye pensjonister i folketrygden, det vil si forhold hvor den første av ektefellene blir pensjonist etter 1. mai 1997. Det samme gjelder den som tar ut avtalefestet pensjon med statstilskott. Bestemmelsene får tilsvarende anvendelse for samboerpar som etter 1. januar 1994 er likestilt med ektepar.

I innføringsåret 1997 anslås mindreutgiftene til 6,5 millioner kroner på uførekapitlet og 4 millioner kroner på alderspensjonskapitlet. På sikt vil mindreutgiftene bli betydelige, anslagsvis 600-700 millioner kroner ved full virkning rundt år 2040.

Vurdering av ektefellens inntekt før pensjonsalder, vil medføre noe merarbeid for trygdeetaten.