2 Bakgrunnen for forslaget
Forslaget fremmes for å gjennomføre Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Det er per i dag ikke tilstrekkelig hjemmel i norsk lov for gjennomføring av Europaparlaments- og Rådsdirektiv 2000/26/EF av 16. mai 2000 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn og om endring av Rådsdirektiv 73/239/EØF og 88/357/EØF (fjerde motorvognforsikringsdirektiv). Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-beslutning nr. 4/2001 av 31. januar 2001. Norge tok forbehold for Stortingets samtykke, ettersom gjennomføring av beslutningen i norsk rett krever lovendring, jf. Grunnloven § 26 annet ledd. I St.prp. nr. 79 (2000-2001) ble Stortinget bedt om å samtykke til EØS-komiteens beslutning. Stortinget ga sin tilslutning 11. juni 2001 til innlemmelse av direktiv 2000/26/EF i EØS-avtalen. EØS-landene må innen 20. juli 2002 ha fastsatt de bestemmelser som er nødvendige for å etterkomme direktivet. Dette regelverket skal tre i kraft senest 20. januar 2003.
Formålet med direktivet er å gi særlige bestemmelser for skadelidte som er berettiget til erstatning for tap eller skade som følge av trafikkuhell i utlandet. Dette gjelder i de tilfelle hvor uhellet finner sted i en annen EØS-stat enn der skadelidte bor, eller i en stat som deltar i grønt kort samarbeidet, og som er forårsaket av en motorvogn som er forsikret og hjemmehørende i en EØS-stat.
Den eksisterende ordningen med grønt kort byråer sikrer en problemfri avvikling av en skadesak som følge av et trafikkuhell i skadelidtes hjemland, selv når motparten kommer fra en annen europeisk stat. For en skadelidt som må gjøre sitt erstatningskrav gjeldende i et annet land mot en part som er bosatt der, og mot et forsikringsforetak som har fått sin offentlige godkjennelse der, løser dagens ordning med grønt kort byråer likevel ikke problemene skadelidte har med fremmed språk og rettssystem, uvant fremgangsmåte for avvikling av erstatningskrav, og ofte urimelig sent erstatningsoppgjør. Direktiv 2000/26/EF sikrer at skadelidte får den samme skadesaksbehandling uten hensyn til i hvilket EØS-land, eller tredjeland tilknyttet grønt kort ordningen, trafikkulykken inntreffer.
Direktiv 2000/26/EF stiller krav om at:
skadelidte gis rett til å fremme direktekrav mot den ansvarlige parts forsikringsselskap
forsikringsselskap i EØS-området som tegner ansvarsforsikring for motorvogn, skal oppnevne en skadebehandlingsrepresentant i alle andre EØS-stater, med fullmakt til å representere forsikringsforetaket og fullt ut imøtekomme skadelidtes krav i de skadetilfeller som faller innenfor direktivets virkeområde. Oppnevnelse av skadebehandlingsrepresentant skal utgjøre et vilkår for å få konsesjon til å utøve forsikringsvirksomhet som omfatter ansvarsrisiko for landkjøretøy, unntatt det rene fraktføreransvar
det i hver EØS-stat skal opprettes et informasjonssenter som skal sikre at nødvendige opplysninger, herunder navn og adresse til skadevolders forsikringsselskap og selskapets skadebehandlingsrepresentant, blir gjort tilgjengelige for skadelidte, slik at erstatning kan kreves. Informasjonssenteret skal føre et register med registreringsnummer på alle motorvogner hjemmehørende i vedkommende EØS-land samt nummer på alle forsikringspoliser, eller samordne innhenting og spredning av slik informasjon
alle EØS-land skal etablere et erstatningsorgan som det kan rettes krav mot dersom forsikringsselskapet ikke har oppnevnt en skadebehandlingsrepresentant, åpenbart forsinker erstatningsoppgjøret eller når forsikringsforetaket ikke kan identifiseres
det for overtredelse av de bestemmelser som gjennomfører direktivet skal fastsettes effektive og rimelige sanksjoner, slik at skadelidte sikres retten til et raskt skadeoppgjør.
Prinsippet om direktekrav er nedfelt i norsk rett gjennom bilansvarslova § 4. Bilansvarslova § 17 gir tilstrekkelig hjemmel til å stille krav om at forsikringsselskapene skal utpeke skadebehandlingsrepresentanter. Den delen av lovforslaget som gjelder forsikringsvirksomhetsloven knytter seg til krav om fremleggelse av dokumentasjon om navn og adresse på skadebehandlingsrepresentanter, som et konsesjonsvilkår for nye forsikringsselskaper. Den øvrige delen av forslaget gjelder hjemmel for krav om opprettelse av informasjonssenter og erstatningsorgan, og hjemmel for sanksjoner.