2 Bakgrunn

Stortingsrepresentantene Heikki Holmås, Lars Rise, Signe Øye, Trine Skei Grande og Magnhild Meltveit Kleppa la 18. juni 2004 fram et privat forslag om at

”Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide kvoten med inntil 87 overføringsflyktninger for å ta imot de vietnamesiske båtflyktningene på Filippinene med nære slektninger i Norge.” (Dok. nr. 8:92 (2003-2004)).

Som begrunnelse for sitt forslag viste forslagsstillerne til at Norge tok aktivt del i de internasjonale konferansene om flyktninger fra Indokina i Genève i henholdsvis 1979 og 1989, og at Norge tok aktivt del i oppfølgingsarbeidet med å finne varige løsninger for disse flyktningene. Det ble vist til at dette arbeidet ble avsluttet i juni 1996, og at gjenværende ikke-reelle asylsøkere fra Indokina dermed stod overfor nye problemer, ettersom FN trappet ned aktivitetene i mottaksapparatet i området. De gjenværende var først og fremst en gruppe på knapt 2 000 vietnamesere på Filippinene. Forslagsstillerne viste til at disse ikke har krav på asyl etter internasjonale regler, men at de kunne regnes som statsløse og at vietnamesiske myndigheter ikke ville ta imot dem. 87 av disse skulle ha familie i Norge, men ikke så nær familie at de kunne få opphold etter de ordinære reglene for familiegjenforening.

Forslagsstillerne mente at det ville være naturlig at Norge, på bakgrunn av tidligere engasjement for de indokinesiske flyktningene, tar sin del av ansvaret for de gjenværende vietnameserne på Filippinene. De ba om at mottak av gjenværende med familie i Norge ikke skulle gå på bekostning av eksisterende kvote for overføringsflyktninger.

Etter å ha foretatt undersøkelser i saken, ga Kommunal- og regionalministeren sin og Regjeringens vurdering av forslaget i brev til Stortinget av 18. oktober 2004. Hun viste til at:

• FN’s Høykommissær for Flyktninger (UNHCR) har kommet til at de gjenværende vietnameserne ikke har behov for beskyttelse eller gjenbosetting i tredjeland,

• vietnameserne på Filippinene har mulighet til å vende tilbake til Vietnam uten å risikere noen form for forfølgelse,

• den rettslige statusen til vietnameserne følger av vedtak fattet av filippinske myndigheter i 1996; de er registrert i landet som ”Remaining Vietnamese Nationals” (RVNs), noe som innebærer at de har rett til opphold, utdanning, arbeid, næringsrettet virksomhet og lignende,

• for å sikre deres rettigheter på lengre sikt, ble det 30. juli 2003 fremmet et forslag om å gi de som hadde søkt asyl før 30. juni 1996 bosettingstillatelse og mulighet til senere å søke filippinsk statsborgerskap, og

• det er mange andre grupper som har familie i Norge og som lever under vanskeligere forhold enn vietnameserne på Filippinene.

På dette grunnlaget mente Regjeringen at Norge ikke bør ta imot gjenværende vietnamesere på Filippinene for bosetting.

Gjennom etterfølgende skriftlige spørsmål ble Kommunal- og regionalministeren bedt om å utdype sitt syn på situasjonen til de gjenværende vietnameserne, UNHCRs syn og utsiktene til at vietnamesernes situasjon på sikt kunne løses på en annen måte. I brev av 5. november 2004 ba representanten Holmås om Kommunal- og regionalministerens kommentar bl.a. til en uttalelse fra UNHCR om at mottak av gjenværende vietnamesere ville være en ”humanitær gest”, at medlemmer av samme familie var blitt skilt ved tidligere uttak til gjenbosetting, mulighetene for å vende tilbake til Vietnam, vietnamesernes rettslige status på Filippinene og lovforslaget om å sikre deres rettigheter på sikt.

Svar ble gitt i brev av 11. november 2004. Kommunal- og regionalministeren uttalte at UNHCR har bekreftet at de gjenværende vietnameserne ikke har behov for gjenbosetting i et tredjeland og at de etter hennes mening ikke bør tas imot på kvoten for overføringsflyktninger. Hun viste videre til at Norge har regler som gjør det mulig for nær familie å bli gjenforent, og at dette gjelder for vietnamesere på samme måte som for andre. For vietnamesere som skulle ønske å vende tilbake til Vietnam, viste hun til at vietnamesiske myndigheter i samtaler med filippinske myndigheter har bekreftet at de er villige til å ta imot dem. Hva gjelder vietnamesernes rettsstilling på Filippinene, viste Kommunal- og regionalministeren til at det er lagt fram et forslag til lov som ville sikre dem varig opphold, men at dette ikke var ferdig behandlet.

Kommunalkomiteen la 2. desember 2004 fram sin innstilling (Innst. S. nr. 69 (2004-2005)). Komiteen rådet Stortinget til å gjøre følgende vedtak:

”Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av april 2005 fremme forslag til en tidsbegrenset særlov som kan gi hjemmel til opphold i Norge for gruppen av vietnamesiske båtflyktninger på Filippinene med nære slektninger i Norge.”

Et flertall i komiteen viste til at kvoten for overføringsflyktninger er økt til 1 000 og forutsatte at vietnameserne tas innenfor denne rammen. I motsetning til det opprinnelige private forslaget, tallfestet ikke tilrådingen den vietnamesiske gruppen som ble ønsket overført til Norge.

Forslaget ble behandlet av Stortinget 15. desember 2004, og vedtak ble fattet i samsvar med innstillingens tilråding (anmodningsvedtak nr. 181 (2004-2005)).

På grunn av sakens spesielle karakter og den meget korte fristen Stortinget har gitt Regjeringen for å fremme lovforslaget, har ikke Kommunal- og regionaldepartementet vurdert det som hensiktsmessig eller praktisk mulig å sende utkastet til odelstingsproposisjon på alminnelig høring. Utkastet til proposisjon har imidlertid vært forelagt berørte departementer, samt Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. Kommunal- og regionaldepartementet har også vært i direkte kontakt med den norske utenriksstasjonen på Manila.