3 Gjeldende rett

3.1 Hvilke familiemedlemmer har rett til opphold?

Lov 24. juni 1988 nr. 64 (utlendingsloven) § 9 gir hjemmel til å gi arbeids- eller oppholdstillatelse til ”de nærmeste familiemedlemmer til norsk og nordisk borger som er bosatt i riket eller til utlending som har eller får lovlig opphold i riket med arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse uten begrensninger”. I medhold av bestemmelsens annet ledd fastslår utlendingsforskriften § 23 nærmere hvem som regnes som ”nærmeste familiemedlemmer” og som har et rettskrav på familiegjenforening. I hovedsak gjelder dette:

• ektefeller og registrerte partnere,

• samboere gjennom to år

• mindreårige barn og

• foreldre til mindreårige barn.

Det er følgelig en begrenset krets av personer som har rettskrav på familiegjenforening.

3.2 Hvilke familiemedlemmer kan gis opphold?

Med hjemmel i utlendingsloven § 8 annet ledd og utlendingsforskriften § 24 første ledd er det angitt enkelte kategorier av familiemedlemmer utenfor den nærmeste familien som ”kan” gis opphold. Disse er:

• kommende ektefeller og partnere

• samboere som har eller venter barn med herboende

• eldre foreldre

• voksne barn under 21 år med tidligere langvarig opphold i Norge

• voksne barn som blir forsørget og som blir igjen alene i hjemlandet når tillatelse gis til den øvrige familien

• voksne barn som av helsemessige grunner er helt avhengige av personlig omsorg fra foreldre i Norge

• fosterbarn og

• helsøsken under 18 år uten omsorgspersoner i hjemlandet.

Etter forvaltningspraksis innvilges i alminnelighet søknad om arbeids- eller oppholdstillatelse til disse personene.

Etter utlendingsforskriften § 24 annet ledd er det åpnet for å kunne gi tillatelse ”[n]år sterke menneskelige hensyn taler for det”. Tillatelsen gis på skjønnsmessig grunnlag etter en individuell helhetsvurdering. Praksis etter reglene i utlendingsforskriften § 24 annet ledd er restriktiv. Det legges betydelig vekt på blant annet innvandringspolitiske hensyn i vurderingen av om tillatelse bør gis. Etter gjeldende regelverk og praksis skal det derfor svært mye til før andre familiemedlemmer enn dem som er omfattet av §§ 23 eller 24 første ledd innvilges familiegjenforening i Norge. Som hovedregel gis det ikke familiegjenforening til foreldre til barn over 18 år, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn osv. Videre er det som hovedregel et krav i familiegjenforeningssaker om sikret underhold og bolig for den perioden tillatelsen skal gjelde, jf utlendingsloven § 9 første ledd annet punktum og utlendingsforskriften §§ 22 første ledd og 24 første ledd.

Personene som er omfattet av Stortingets anmodningsvedtak faller utenfor kretsen av personer som omfattes av gjeldende regelverk om familiegjenforening. Det er også usikkert om kravet til sikret underhold ville være oppfylt i disse sakene.

3.3 Tillatelse på selvstendig grunnlag

Etter utlendingsloven § 8 annet ledd kan arbeids- og oppholdstillatelse innvilges dersom ”sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket”. Tillatelsen gis på skjønnsmessig grunnlag etter en individuell helhetsvurdering, og utlendingen har således ikke noe rettskrav på å få arbeids- og oppholdstillatelse etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil for å fange opp helt spesielle tilfeller som ikke omfattes av andre bestemmelser i loven, for å motvirke svært urimelige resultater. I familiegjenforeningssaker har bestemmelsen liten selvstendig betydning ved siden av den nevnte bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn i utlendingsforskriften § 24 annet ledd.

3.4 Overføringsflyktninger

Overføringsflyktninger er personer som normalt er anerkjent som flyktninger av FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR), og som UNHCR, annen internasjonal organisasjon eller norsk utenriksstasjon ber Norge om å ta i mot. Utlendingsloven § 22 slår fast at innenfor de rammer og etter de retningslinjer som er fastsatt av overordnet myndighet for overføring av flyktninger, treffer Utlendingsdirektoratet vedtak om innreisetillatelse. Overføringen kan også omfatte utlendinger som ikke antas å være flyktninger.

I norske myndigheters vurdering av hvem som skal få komme til Norge, legges det i første rekke vekt på beskyttelsesbehovet. Det vil si om flyktningen risikerer fengsel, tortur, drap og/eller trakassering i hjemlandet og ikke kan bli værende i tilfluktslandet. I tillegg vurderes flyktningenes forutsetninger for å integreres i Norge. Vietnameserne på Filippinene er som nevnt ikke anerkjent som flyktninger av UNHCR, og gruppen har ikke behov for beskyttelse. Et vedtak om å gi vietnameserne opphold i Norge i medhold av § 22 om overføringsflyktninger, vil derfor innebære et markert brudd på norsk flyktningpolitikk.