4 Omfang, organisering og finansiering av dagens spesialistgodkjenningsordning
4.1 Innledning
Historikk
Spesialistutdanning for leger har historiske røtter tilbake til tiden rundt første verdenskrig, mens spesialistutdanning for tannleger startet noe senere. Etter lov om lægers rettigheter og plikter (lov 29. april 1927 nr 1) og lov om tannlægers rettigheter og plikter (lov 29. april 1929 nr 2), lå det til departementet å fastsette hva som krevdes for å få autorisasjon for å utføre bestemte undersøkelser og behandlingsmåter og i hvilken utstrekning den skulle gjelde.
Lov 13. juni 1980 nr. 42 om leger (legeloven) og lov 13. juni 1980 nr. 43 om tannleger (tannlegeloven) som trådte i kraft våren 1982, gjorde spesialistgodkjenning mv. til gjenstand for offentlig regulering. Det formelle ansvaret for legers og tannlegers spesialistutdanning ble lagt til departementet. Begge lovene inneholdt hjemler til i forskrift å fastsette regelverk om godkjenning av og vilkår for å være spesialist og om tilbakekall av godkjenning, samt til å fatte enkeltvedtak på dette området.
I henhold til forskriften av 1982 om spesialiteter i medisin, ble myndigheten til å behandle og avgjøre søknad om godkjenning som spesialist i medisin og sak om tilbakekall av spesialistgodkjenning, «inntil videre» delegert til Legeforeningen. Etter samme forskrift skulle «Spesialistregler for Den norske lægeforening» legges til grunn «inntil videre» for behandling av disse sakene. Tilsvarende myndighet på det odontologiske området ble delegert til Den norske tannlegeforening ved forskrift om spesialiteter i odontologi av 1984. Forskrift om godkjenning m.v. av optikere ble gitt i 1988.
Ovennevnte forskrifter ble erstattet av forskrift 21. desember 2000 nr. 1384 om spesialistgodkjenning av helsepersonell da helsepersonelloven trådte i kraft 1. januar 2001, jf. nærmere om denne forskriften i punkt 3.3.
På bakgrunn av forslag i St.meld. nr. 24 (1996-1997) ble Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling (Nasjonalt råd) opprettet i 1999. Rådet oppnevnes av Kongen.
Staten overtok fra og med 2002 eieransvaret for spesialisthelsetjenesten i Norge. Spesialisthelsetjenesten ble organisert som helseforetak og det ble etablert fem regionale helseforetak med ansvar for sykehus og annen spesialisthelsetjeneste. Samtidig ble Helsedirektoratet etablert som et forvaltningsorgan direkte underlagt departementet. I forbindelse med opprettelsen overtok direktoratet sekretariatsfunksjon for Nasjonalt råd.
Legers, tannlegers og optikeres spesialistutdanninger og godkjenningsordninger er organisert forskjellig og finansieres på ulikt vis. I punkt 4.2 – 4.4 vil de tre yrkesgruppene bli beskrevet nærmere.
Nærmere om enkelte begreper
Spesialistutdanning er den form for kompetanseheving som blir regulert i forskrift 21. desember 2000 nr. 1384 om spesialistgodkjenning av helsepersonell. Det betyr at denne betegnelsen er knyttet til spesialistutdanning av leger, tannleger og optikere. Disse spesialistutdanningene er også ofte omtalt som offentlige spesialistutdanninger, og de som godkjennes har tittelbeskyttelse i henhold til helsepersonelloven § 74.
Videre- og spesialutdanninger utover grunnutdanningen er studiepoenggivende utdanning som tilbys av universiteter og høgskoler. Videre- og spesialutdanningene vil vanligvis omfatte et avgrenset område av grunnutdanningen. Disse utdanningene reguleres ikke av forskriften om spesialistgodkjenning av helsepersonell.
I tillegg til spesialistutdanningene og videre- og spesialutdanningene, benytter flere av yrkesorganisasjonene seg av betegnelsen spesialistutdanning og har opprettet bransjebaserte ordninger der personer som har gjennomgått ulike utdanningsløp får en bransjegodkjenning som spesialist innen et avgrenset fagområde. Dette helsepersonellet er ikke offentlig godkjente spesialister i henhold til helsepersonelloven § 53.
4.2 Optikere
4.2.1 Innledning
Optikere har én offentlig godkjent spesialitet. Norges optikerforbund har ansvaret for optikernes spesialistutdanning og behandler søknader om spesialistgodkjenning etter delegert myndighet.
4.2.2 Vilkår for å få spesialistgodkjenning
I forskrift 21. desember 2000 nr. 1384 om spesialistgodkjenning av helsepersonell § 9, fremgår det at den som har fått autorisasjon som optiker og som i tillegg har gjennomgått godkjent utdanning i kontaktlinsetilpasning, etter søknad kan få godkjenning som optiker med kontaktlinsekompetanse.
4.2.3 Omfang og organisering
Kontaktlinsestudiet er et deltidsstudium på 30 studiepoeng som går over et halvt år med tre kursperioder på totalt syv uker. Studiet tilbys kun av Høgskolen i Buskerud. Det kreves autorisasjon som optiker og ett års relevant praksis for å bli tatt opp som student ved studiet.
I den første kursperioden vektlegges kontaktlinsetilpasning generelt. I tillegg til teoretisk undervisning er det satt opp omfattende laboratorievirksomhet. Utdanningsprogrammet er lagt opp som en kombinasjon av teoretisk undervisning og praktiske/kliniske oppgaver, fordelt med ca. 50 % på hver undervisningsform.
Studentene blir evaluert etter siste kursperiode. Det blir arrangert en praktisk/klinisk eksamen og en teoretisk eksamen som begge må bestås.
Norges Optikerforbund har oppnevnt én spesialistgodkjenningskomité bestående av tre personer (to optikere og en høgskolelærer) som behandler søknader om spesialistgodkjenning.
Det er i dag ca. 1050 optikere med spesialistgodkjenning i kontaktlinsetilpasning. Det godkjennes drøyt femti spesialister hvert år. Få av dem har utdanning fra utlandet.
4.2.4 Finansiering
Studiet finansieres delvis innenfor rammene til Høgskolen i Buskerud, delvis med studieavgift på kr 37.500 (høsten 2008) som betales av den enkelte deltager. Norges Optikerforbund tar ikke betalt for å behandle søknader om spesialistgodkjenning.
4.3 Tannleger
4.3.1 Innledning
Det er pr. i dag syv godkjente spesialiteter innenfor odontologi. Spesialistutdanning har hittil bare blitt gitt på de odontologiske lærestedene ved universitetene i Oslo og Bergen eller desentralisert i regi av lærestedene i samarbeid med regionale odontologiske kompetansesentre. Det planlegges spesialistutdanning i kjeveortopedi fra 2009 ved Universitetet i Tromsø.
Helse- og omsorgsdepartementet har besluttet at det skal utredes og utprøves en spesialitet i klinisk odontologi ved Universitetet i Tromsø. Det er i tillegg utredet et felles studieforløp som fører frem til dobbeltkompetanse (spesialist og forskerkompetanse). Det tas sikte på å ta opp kandidater i en slik dobbeltkompetanseutdanning i løpet av 2009, og det er lagt opp til at kandidatene skal motta lønn under hele forløpet. Forslag om endringer i spesialistreglene for tannleger fremmes av Helsedirektoratet blant annet på bakgrunn av innspill fra direktoratets Råd for spesialistutdanning av tannleger, se nærmere om dette i punkt 4.7.
4.3.2 Vilkår for å få spesialistgodkjenning
Forskrift 21. desember 2000 nr. 1384 om spesialistgodkjenning av helsepersonell § 7, behandler vilkårene for spesialistgodkjenning av leger og tannleger i samme bestemmelse, jf. første ledd som lyder:
«Enhver som har norsk autorisasjon som lege, kan få godkjenning som spesialist innen en avgrenset del av det medisinske fagområdet dersom søkeren oppfyller de krav til gjennomført utdanning ved godkjente utdanningsinstitusjoner og andre vilkår som er fastsatt, jf. § 4. Tilsvarende gjelder for tannleger.»
4.3.3 Omfang og organisering
Spesialistutdanning for tannleger er som hovedregel et tre års heltidsstudium (fem år for oral kirurgi og oral medisin). Før opptak til spesialistutdanning, må kandidatene ha minimum to års praksis etter fullført odontologisk grunnutdanning. For tannleger som søker opptak til felles studieforløp som fører frem til dobbeltkompetanse, er det gitt unntak fra kravet om to års praksis.
For alle disiplinene gjennomfører kandidatene et obligatorisk kjernekurs (Core curriculum). Kandidatene påbegynner utdanningen ved sin fagavdeling umiddelbart etter studiestart, og klinisk undervisning og pasientbehandling starter i første semester. Etter fullført studium avlegger kandidatene eksamen og får tildelt diplom for gjennomført studium.
Helse- og omsorgsdepartementet fastsatte 19. desember 2008 nærmere regler om gjennomføringen av spesialistutdanningen av tannleger. Reglene er utarbeidet av Helsedirektoratet og departementet i samarbeid med tannlegeforeningen og de odontologiske lærestedene. Reglene gir generelle bestemmelser for utdanning i alle spesialiteter og spesielle bestemmelser for den enkelte spesialitet.
Søknadene om godkjenning behandles av Tannlegeforeningens spesialistkomité. Den består av leder som ikke er spesialist, samt representanter for alle spesialitetene. Komiteen har møter to ganger i året og gir sine anbefalinger til Tannlegeforeningens hovedstyre.
Det godkjennes i gjennomsnitt 20-30 spesialisttannleger årlig. Om lag halvparten har sin utdanning fra utlandet. Fra 1. januar 2007 økte antallet spesialiteter fra fire til syv da videreutdanningene i endodonti, protetikk og radiologi ble godkjent som spesialiteter. Det medførte en periode med økning i godkjenningene for kandidater med tidligere avlagt eksamen. Det er i dag ca. 470 tannleger med spesialistutdanning, hvilket utgjør ca. 10 % av landets tannleger.
4.3.4 Finansiering
Det gis ikke lønn til kandidatene under spesialistutdanningen, men kandidatene kan motta noe kompensasjon fra universitetene for instruktørvirksomhet ved grunnutdanning av tannleger. Enkelte fylkekommuner tilbyr også videreutdanningskandidatene delvis lønn under spesialistutdanningen. Helsedirektoratet forvalter tilskuddsmidler til utdanningsinstitusjonene og regionale odontologiske kompetansesentre for å utdanne tannlegespesialister. I 2008 og 2009 har Helsedirektoratet gitt særskilte tilskudd til de odontologiske lærestedene som stipendmidler til tannleger under utdanning som fører fram til dobbeltkompetanse.
Tannlegeforeningen beregner et gebyr på kr 1200,- fra hver kandidat som søker godkjenning. Beløpet er vedtatt endret til kr 2500,- fra 2009 for norske søkere og kr 1000,- for søkere med spesialistgodkjenning fra EØS-land.
4.4 Leger
4.4.1 Innledning
De fleste leger velger å spesialisere seg ved å gjennomføre en formalisert spesialistutdanning innen et avgrenset medisinsk fagområde. Før legen kan påbegynne spesialistutdanningen, kreves norsk autorisasjon som lege. Autorisasjon krever grunnutdanning i medisin og (som hovedregel) gjennomført turnustjeneste.
Dagens spesialitetsstruktur omfatter 30 hovedspesialiteter og 14 grenspesialiteter, dvs. i alt 44 spesialiteter. 41 av spesialitetene omtales som sykehusrelaterte spesialiteter, mens tre av spesialitetene innbefatter virksomhet i førstelinjen.
Spesialistutdanningen foregår over flere år, mens legen arbeider som lege. Utdanningen består av praksis, veiledning og teori. Spesialistutdanningen i de 41 sykehusrelaterte spesialitetene gjennomføres ved at legene tilsettes i godkjente utdanningsstillinger ved godkjente utdanningsinstitusjoner (dvs. avdelinger) i helseforetakene. I disse stillingene har legen rett til utdanningsprogram, supervisjon og individuell veiledning. I tillegg kreves et visst antall kurstimer, i gjennomsnitt ca. 150 timer. Spesialistutdanningen i de tre øvrige spesialitetene skjer ved at legen, i tillegg til å arbeide innenfor det aktuelle fagfeltet, gjennomfører et veiledet utdanningsprogram med spesifikke krav til arbeidsoppgaver og prosedyrer. Veiledningen foregår ofte i grupper, der gruppene møtes annenhver uke over en periode på 2-3 år.
Spesialistutdanningen tar i gjennomsnitt vel 8 år frem til spesialistgodkjenning, og gjennomsnittsalderen for den enkelte lege ved første spesialistgodkjenning er vel 40 år. Enkelte blir spesialister i flere spesialiteter, eller, som innenfor kirurgi og indremedisin, får grenspesialisering.
4.4.2 Vilkår for å få spesialistgodkjenning
Som nevnt i punkt 4.3.2 behandler § 7 første ledd i forskrift 21. desember 2000 nr. 1384 om spesialistgodkjenning av helsepersonell, vilkårene for spesialistgodkjenning av leger og tannleger i samme bestemmelse. Departementet viser i den forbindelse også til punkt 3.3 hvor det er redegjort nærmere for spesialistgodkjenningsforskriften med tilhørende retningslinjer.
For 41 spesialiteter som gjelder spesialisthelsetjenesten skal spesialistutdanning foregå ved godkjent utdanningsinstitusjon. Helsedirektoratet godkjenner helseforetak hvor slik utdanning foregår etter søknad fra det regionale helseforetaket. Spesialistutdanning i allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin foregår til dels i kommunehelsetjenesten der det ikke er krav om godkjenning av utdanningsinstitusjonene/tjenestestedene der hvor utdanningen foregår.
Legeforeningen behandler søknader om spesialistgodkjenning og søker må oppfylle de krav til spesialistutdanning som er fastsatt i spesialistreglene for de enkelte spesialitetene.
Forslag om opprettelse av nye spesialiteter/grenspesialiteter eller endringer i spesialistregler fremmes oftest av fagmiljøene, Legeforeningen eller av Helsedirektoratet. Forslag om mindre endringer i spesialistreglene fremmes som regel av Legeforeningen på bakgrunn av innspill fra spesialitetskomiteene eller andre.
Ved ansettelse i utdanningsstilling i helseforetakene, vil legene få undervisning og praktisk opplæring som kan føre frem til spesialistgodkjenning. Det er oppnevnt utdanningsutvalg ved de godkjente utdanningsinstitusjonene som har ansvar for å tilrettelegge utdanningen og oppnevne veileder for den enkelte lege under spesialisering. De inngåtte avtaler understøtter dette, både i helseforetakene og i kommunene.
De medisinske fakultetene ved universitetene har siden 1960-tallet hatt ansvar for deler av den teoretiske videre- og etterutdanningen, i første rekke gjennom kursvirksomheten. Dette skjer i nært samarbeid med Legeforeningens koordinatorkontorer og spesialitetskomiteer. Totalt arrangeres det ca. 500 kurs pr år.
4.4.3 Omfang og organisering
I følge legestatistikk fra Den norske legeforening var det pr. 1. september 2008 totalt 15 660 godkjente spesialister. Antall yrkesaktive spesialister under 70 år i Norge er oppgitt til 10 640. I 2007 ble det gitt 1007 nye spesialistgodkjenninger. Av disse var 454 overføring av utenlandske spesialistgodkjenninger. I tillegg ble det gitt 375 resertifiseringer av spesialister i allmennmedisin. Til sammenligning ble det gitt ca. 800 spesialistgodkjenninger i 2004.
Legeforeningen har nedsatt spesialitetskomiteer for samtlige spesialiteter. Komiteene skal i følge «Bestemmelser for spesialistutdanningen» § 1 «ha sin oppmerksomhet henvendt på alle forhold av betydning for videre- og etterutdanning i vedkommende spesialitet», jf. spesialistgodkjenningsforskriften § 8.
Komiteene skal fungere som sakkyndig og rådgivende organ for Legeforeningens sentralstyre i spørsmål som vedrører spesialistutdanningen i den enkelte spesialitet. Komiteene har en viktig rolle i forhold til å følge med på innholdet i spesialistutdanningen. Forslag om endringer av spesialistreglene, herunder kursutdanningen, kommer oftest fra spesialitetskomiteene. Komiteenes oppgave er også å avgi innstilling ved søknader om godkjenning av helseforetak/institusjoner som utdanningsinstitusjon. De utfører også et betydelig arbeid ved å overvåke utdanningsinstitusjonene. Komiteene vurderer også de årlige rapportene som avgis fra samtlige godkjente institusjoner/avdelinger. Komiteene foretar også besøk på utdanningsinstitusjonene for å vurdere kvaliteten og innholdet i spesialistutdanningen ved de ulike institusjonene. Spesialitetskomiteenes oppgave er også å avgi innstilling til alle søknader om spesialistgodkjenning.
Legeforeningen har et spesialitetsråd som er rådgivende organ for Legeforeningens sentralstyre i spørsmål som gjelder legers videre- og etterutdanning. Spesialitetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alle forhold av betydning for videre- og etterutdanning av spesialister. I tillegg til Legeforeningens medlemmer har Spesialitetsrådet medlemmer fra staten, arbeidsgiversiden og Norsk pasientforening.
På Legeforeningens internettsider legges all informasjon knyttet til spesialistutdanningen ut, blant annet oppdaterte lister over godkjente utdanningsinstitusjoner, gjeldende spesialistregler, godkjente spesialister og alt regelverk knyttet til legers etter- og videreutdanning.
4.4.4 Finansiering
Legers spesialistutdanning foregår i hovedsak i lønnede utdanningsstillinger i helseforetakene. Spesialistutdanningen finansieres dermed i stor grad av helseforetakene. Det kreves også at tjenesten foregår under supervisjon og veiledning av overlege/spesialist i faget. Det gis ikke noe ekstra statlig tilskudd for å kompensere for veiledning og supervisjon av utdanningskandidater. Leger som tar spesialistutdanning i allmennmedisin arbeider i hovedsak i fastlegehjemmel.
I tillegg til tjenestekravet stilles det krav til gjennomført kursutdanning. I avtaleverket mellom arbeidsgiverorganisasjonene og Legeforeningen er det nedfelt at arbeidsgiver forplikter seg til å gi lege i spesialisering permisjon med lønn for å delta i nødvendige kurs for å gjennomføre spesialistutdanning. Kursutdanningen foregår ved kurs som i vesentlig grad blir holdt av universitetene, men Legeforeningens organer og andre offentlige institusjoner holder også mange av kursene. Legeforeningen har koordinatorer knyttet til hvert av de medisinske fakultetene for å samordne kursvirksomheten. Kursutdanningen finansieres i stor grad gjennom Legeforeningens utdanningsfond. Utdanningsfondene finansierer etablering/drift av de ulike kursene. Den enkelte lege kan også søke om midler til dekning av kursavgifter fra utdanningsfondene. Det gis i tillegg direkte statlig tilskudd til gruppeveiledningsprosjekter i utkantfylker for å styrke utdanningen i de primærbaserte spesialitetene (allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin).
Det finnes tre ulike fond. Fond II (for privatpraktiserende og kommunalt ansatte legers videre- og etterutdanning) ble etablert som ledd i forhandlingene om overgang til driftstilskuddsordning høsten 1983 (kommunehelsereformen). Ved forhandlingene i 1987 foreslo Legeforeningen etablering av et Fond III (for sykehuslegers videre- og etterutdanning), som skulle ha samme funksjon som fond II hadde for leger utenfor sykehus. Staten gikk med på etablering av slikt fond i 1988.
I tillegg har Legerforeningen et fond for videre- og etterutdanning av leger (Fond I) som etter visse retningslinjer dekker generelle utgifter knyttet til legenes spesialistutdanning, f eks utgifter i forbindelse med arrangement av kurs, utgifter til foredragsholder og andre utdanningsaktiviteter. Fond I ble etablert i 1967, fordi Legeforeningen fikk gjennomslag overfor Rikstrygdeverket og det daværende Sosialdepartementet om behovet for et krafttak for videre- og etterutdanningen generelt, men først og fremst for de privatpraktiserende allmennlegene. Dette fondet har også bidratt til å etablere universitetsinstitutter i allmennmedisin og samfunnsmedisin.
Den delen av arbeidet med spesialistutdanningen som blir ivaretatt av Legeforeningens sekretariat blir også tildels finansiert gjennom Fond I. Reise- og oppholdsutgifter for medlemmene i Legeforeningens spesialitetsråd/spesialistkomiteer dekkes av Fond I. Medlemmenes arbeid antas delvis finansiert av arbeidsgiver som ordinære lønnskostnader og delvis som ulønnet innsats.
Fondene er bygget opp ved årlige avsetninger i forbindelse med Normaltarifforhandlingene, opprinnelig ved «avståelse fra økninger av takster og tilskudd». Etter at Normaltariffen fra 1974 ble gjenstand for formaliserte forhandlinger mellom Staten og Legeforeningen, har bestemmelsene om fondsavsetninger vært en del av avtalen. Det forhandles først om økning av avtalens totalramme, før økningen fordeles mellom takster, basis- eller driftstilskudd og de ulike fondene. Avsetningenes størrelse varierer derfor fra år til år.
Spesialistgodkjenningsordningen for leger finansieres ikke særskilt. Spesialitetskomiteenes og sentralstyrets arbeid med vurdering av søknader er basert på frivillig arbeid. I avtaleverket mellom Legeforeningen og arbeidsgiverorganisasjonene er det nedfelt at leger som er medlem i spesialitetskomiteer og lignende får permisjon med lønn til å utføre vervet. Legeforeningen dekker eventuelle reiseutgifter i forbindelse med møter i komiteene og i sentralstyret. Det tas ikke gebyr for behandling av søknad om spesialistgodkjenning.
4.5 Nærmere om Legeforeningens rolle
Legeforeningens rolle er formelt sett avgrenset til å behandle og avgjøre søknad om spesialistgodkjenning, samt være representert i Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling (Nasjonalt råd). Legeforeningen har historisk sett hatt en sentral rolle når det gjelder legers spesialistutdanning. Foreningens organisering er også til en viss grad innrettet for å håndtere oppgaver knyttet til legenes utdanning generelt og spesialistutdanningen spesielt, jf. spesialitetskomiteene, spesialitetsrådet, sentralstyret og legeforeningens sekretariat.
I dag er Legeforeningen en sentral initiativtaker og pådriver i utviklingen av spesialistutdanningen gjennom sin representasjon i Nasjonalt råd. Foreningen har gode forutsetninger for dette, både organisatorisk og ressursmessig, samt også kompetansemessig. Særlig spesialitetskomiteene/spesialforeningene har god innsikt i den enkelte spesialitets utvikling, både når det gjelder sykdomsbilde og utvikling internasjonalt. I tillegg innhenter Legeforeningen årlig en rekke opplysninger som skal gi oversikt over det totale utdanningsmiljøet ved utdanningsinstitusjonene i helseforetakene. Legeforeningen, ved spesialitetskomiteene, avlegger årlige besøk ved utdanningsinstitusjonene for å kvalitetssikre utdanningen. På den bakgrunn gir Legeforeningen tilrådninger til direktoratet om hvilke avdelinger som bør godkjennes som utdanningsinstitusjoner. Legeforeningen betrakter dette arbeidet som sentralt i kvalitetssikringen av spesialistutdanningen.
4.6 Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling
4.6.1 Bakgrunn
Nasjonalt råd for spesialistutdanning for leger og legefordeling ble etablert i 1999 som følge av forslag i Stortingsmelding nr. 24 (1996-97) Tilgjengelighet og faglighet – Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste. Nasjonalt råd avløste det partsammensatte «Utvalg for legestillinger og stillingsstruktur». Bakgrunnen var at myndighetene ønsket å ta et fastere grep og større ansvar for spesialistutdanningen av leger, og at initiativet til endringer i spesialistutdanningen skulle ligge i dette rådet. Rådet var organisert som et selvstendig forvaltningsorgan som ga sin tilrådning til departementet.
Nasjonalt råds virksomhet er regulert i spesialistforskriftens § 5 der det heter:
«Kongen oppretter et nasjonalt råd som skal være rådgivende organ for departementet og Sosial- og helsedirektoratet i overordende spørsmål om spesialistutdanning av leger og legefordeling.»
Nasjonalt råd består av 19 representanter som representerer sentrale parter i gjennomføringen av spesialistutdanningen av leger og legefordelingsordningen. Rådet er sammensatt med representanter fra staten (2), Kommunenes Sentralforbund (2), RHFene (5), universitetene (4), Legeforeningen (4) og pasientorganisasjoner (2).
Etter foretaksreformen og reformen i den sentrale helseforvaltningen i 2002, ble rådet videreført, og rådets sekretariat organisert som del av det nye Helsedirektoratet. Forskriften ble samtidig endret slik at rådet skulle være rådgivende for både departementet og direktoratet.
4.6.2 Mandat
Ved opprettelsen ble Nasjonalt råd gitt i mandat å særlig skulle vurdere og gi råd vedrørende:
Godkjenning av spesialiteter, spesialitetsstruktur, utdanningens omfang, antall spesialister og fordelingen av disse
Godkjenning av spesialistregler
Godkjenning av utdanningsinstitusjoner
Gjennomføring og kvalitetssikring av spesialistutdanningen
Fordeling av nye legestillinger
Omgjøring av legestillinger
Overvåking av legemarkedet
Forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell ble endret i 2001 og trådte i kraft 1. januar 2002. Endringene innebar blant annet at det nå er Helsedirektoratet som godkjenner utdanningsinstitusjoner for spesialistutdanning av leger. Ut fra rådets oppgaver gitt i spesialistforskriften og i rådets mandat kan Nasjonalt råds oppgaver beskrives som følgende:
Gi råd om eventuelle nye spesialiteter/grenspesialiteter eller nedlegging av spesialiteter, og om vesentlige endringer i de generelle spesialistreglene eller spesialistreglene for hver av spesialitetene
Medvirke til at spesialistutdanningen er i overensstemmelse med helsetjenestens behov og utrede behov for forbedringer i spesialistutdanningens rammevilkår, kvalitativt og kvantitativt. Videre skal rådet gi råd om utdanningskapasiteten i hver enkelt spesialitet er tilstrekkelig til å dekke forventet behov for spesialister, samt identifisere rekrutteringsmessig sårbare spesialiteter
Gi årlig tilråding til departementet om kvote for nye legestillinger i henhold til det lovbaserte legereguleringssystemet. Nasjonalt råd skal gi råd i forhold til søknader om nye legestillinger i kommunehelsetjenesten og overvåke legesituasjonen i fastlegeordningen. Nasjonalt råd utarbeider årlige rapporter om tildelte legestillinger og ubesatte legestillinger i spesialisthelsetjenesten fordelt på spesialitet, stillingskategori og helseregion
Gi råd om søknader fra de regionale helseforetakene om omgjøring av legestillinger mellom spesialiteter og stillingskategori. Omgjøring av legestillinger er regulert fordi det påvirker utdanningskapasiteten for legespesialister.
4.6.3 Evaluering av Nasjonalt råd
Helse- og omsorgsdepartementet etablerte i mai 2004 en intern arbeidsgruppe for å vurdere mandatet for og sammensetningen av Nasjonalt råd. Foranledningen var behov for å vurdere mulige tilpasninger for rådet i lys av de endringer og reformer som hadde vært i helsetjenesten siden rådet ble opprettet i 1999.
Det ble utarbeidet en evalueringsrapport som ble sendt på bred høring juni 2005. Rapporten omtaler foruten synspunkter på Nasjonalt råd, blant annet en framtidig organisering av spesialistutdanningen av leger, godkjenning av utdanningsinstitusjoner og godkjenning av den enkelte spesialist. Det ble her foreslått at departementet skulle delegere hele ansvaret for å videreutvikle regelverket for spesialistutdanning av leger til Helsedirektoratet. Direktoratet skulle i denne sammenheng opprette et rådgivende fagorgan med utgangspunkt i Nasjonalt råd. Det ble skissert hvilke oppgaver det nye rådet burde ha. Forslagene i rapporten er hittil ikke fulgt opp av departementet. Rådet ble i påvente av eventuelle endringer som følge av evalueringsrapporten reoppnevnt av departementet i 2006, med fungeringstid «inntil videre».
4.7 Helsedirektoratets råd for spesialistutdanning av tannleger
Helsedirektoratet opprettet i 2003 Råd for spesialistutdanning av tannleger. Rådet skulle være et rådgivende organ for Helsedirektoratet i alle overordnede spørsmål som angår spesialistutdanningen av tannleger. Rådet besto av representanter fra Den norske tannlegeforening, de regionale kompetansesentrene, fylkestannlegene, utdanningsstedene og KS. Helsedirektoratet hadde sekretariatsfunksjonen.
Rådet har ikke lenger samme rolle som før og under utarbeidelsen av nye regler for spesialistutdanning av tannleger, men skal etter 21. januar 2009 fungere som en referansegruppe for Helsedirektoratets prosjekt med å etablere en plan for desentralisert spesialistutdanning for tannleger.