2 Beskrivelse av gjeldende rett

2.1 Landbrukskvalitetsloven

Landbrukskvalitetsloven gjelder, iflg. § 1, for varer som er fremstilt ved husdyr-, eller planteproduksjon, erstatningsmidler for disse, samt produkter som er videreforedlet av slike varer. Loven omfatter også produkter fra viltvoksende vekster. Videre kan Kongen gi forskrifter om hvilke varer og produkter loven skal gjelde for.

Lovens § 2 gir Kongen hjemmel til å utferdige forskrifter med sikte på å føre kontroll med at ovennevnte varer fremtrer som velbehandlet og god handelsvare. Kongen er også gitt hjemmel til å vedta forskrifter for å forebygge uriktige forestillinger om varens opprinnelse, art, sammensetning, mengde eller kvalitet, samt forskrifter som angir hvor varene skal være tilvirket og emballert, hva de må inneholde eller hvilke krav de må tilfredsstille for at de skal kunne utføres, innføres eller utbys til salg under en viss betegnelse.

I henhold til lovens § 2, 3. ledd, kan Kongen pålegge importør, eksportør, selger eller produsent å betale avgift til dekning av utgifter til kontrolltiltak. Avgiften kan fastsettes på grunnlag av mengde, vekt eller verdi av den varen som blir innført, utført eller omsatt fra selger eller produsent.

Overtredelser av forskrifter som er gitt i medhold av loven, straffes med bøter.

2.2 Varemerkeloven m.v.

Regler om beskyttelse av produktbetegnelser og varemerker har vi også i lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker (varemerkeloven), og lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker (fellesmerkeloven). Varemerkeloven gir den som har fått registrert eller innarbeidet et varemerke rett til å nekte andre å bruke dette kjennetegnet eller kjennetegn som er egnet til å forveksles med dette, for sine varer. Retten til varemerker kan overdras til andre, eller merkehaveren kan gi andre bruksrett til merket.

Varemerker som utelukkende eller bare med uvesentlige endringer eller tillegg angir varens geografiske opprinnelse, kan ikke registeres (varemerkeloven § 13 første ledd). Grunnen til det er at ingen andre med produkter fra det samme området, skal bli forhindret fra å bruke den geografiske betegnelsen. Dersom den geografiske indikasjonen er en del av et merke, vil merket likevel kunne registreres, selv om indikasjonen er i samsvar med varens opphav. Eneretten knyttes da til merket som helhet, men eneretten omfatter ikke den geografiske betegnelsen som er en del av merket (jf. varemerkeloven § 15 første ledd). Et merke vil videre bli nektet registrert fordi det anses som villedende dersom den geografiske betegnelsen og opphavet ikke stemmer overens.

Lov 2. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker (fellesmerkeloven) regulerer to ulike typer av varekjennetegn. Etter fellesmerkeloven § 1 første ledd kan en forening ved registrering eller innarbeidelse oppnå enerett til kjennetegn for sine medlemmer. For det annet kan en sammenslutning som fastsetter normer for eller fører kontroll med varer eller tjenester oppnå enerett til varemerke eller annet særlig kjennetegn til bruk for slike varer eller tjenester som normene eller kontrollen gjelder, jf. fellesmerkeloven § 1 annet ledd. Merkene vil typisk markere at varene oppfyller visse kvalitetskriterier. Begge kategorier av merker betegnes som «fellesmerker».

Varemerkelovens regler gjelder for fellesmerker så langt de passer, jf. fellesmerkeloven § 2. Reglene i varemerkeloven kan likevel ikke uten videre gis tilsvarende anvendelse. Dette skyldes at fellesmerkene til dels har en annen funksjon enn vanlige varemerker. Behovet for å hindre at noen får enerett til rent beskrivende betegnelser er ikke like sterkt hvis merket kan brukes av alle produsentene i en bransje. Hvis alle produsenter innenfor en bransje kan delta i en kontrollordning, vil det derfor være adgang til å registrere rent beskrivende merker.

I NOU 2001: 8 Lov om varekjennetegn med motiver er det foreslått at fellesmerkeloven skal slås sammen med varemerkeloven. Etter forslaget § 13 skal det ikke være forbudt å registrere tegn som angir en vares geografiske opprinnelse, som fellesmerke. Dette innebærer neppe noe nytt i forhold til gjeldende rett. Registrering av en geografisk opprinnelsesbetegnelse som fellesmerke skal etter forslaget ikke være til hinder for at andre bruker betegnelsen, hvis bruken er i samsvar med god forretningsskikk. Dette innebærer at betegnelsen bare kan brukes når opprinnelsesbetegnelsen er i samsvar med varens faktiske opprinnelse.

Registeret over fellesmerker skal etter gjeldende rett inneholde de bestemmelsene som søkeren har fastsatt for bruken av merkene, for eksempel kvalitetsnormer som brukerne av fellesmerket må oppfylle, jf. fellesmerkeloven § 3. Hvis merket blir brukt i strid med slike bestemmelser, og merkeinnehaveren ikke tar nødvendige skritt for å hindre bruken, kan enhver som har rettslig interesse, gå til søksmål med krav om at registreringen slettes, jf. fellesmerkeloven § 5. I NOU 2001:8 er det foreslått innført en adgang til administrativ slettelse av registreringer. Dette vil være en forenkling sammenliknet med dagens ordning med domstolsbehandling.

Lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) § 2 inneholder et forbud mot villedende markedsføring av varer og tjenester. Forbudet vil i mange tilfeller ramme bruk av geografiske betegnelser der det ikke er samsvar mellom betegnelsen og produktets faktiske opphav. Bestemmelsen vil også kunne ramme villedende fremstilling av hvordan produktet er laget, hva det inneholder osv. Videre forbyr markedsføringsloven § 8 a. bl.a. bruk av etterlignende kjennetegn som utnytter en annens innsats eller resultater på en urimelig måte og skaper fare for forveksling. Overtredelse av disse bestemmelsene er straffesanksjonert etter markedsføringsloven § 17. Markedsrådet kan dessuten forby handlinger som er i strid med bestemmelsene, og ilegge et tvangsgebyr hvis forbudet overtres.

2.3 Forholdet til EØS-avtalen

EØS-avtalen inneholder i dag regler om opprinnelsesmerking for vin og sprit. Disse er nedfelt i EØS-avtalens protokoll 47 med tilhørende forordninger og direktiver. Det norske produktet akevitt er omfattet av denne ordningen. EØS-avtalen har også regler om merking av økologiske varer, nedfelt i rådsforordning 2092/91/EØF med senere endringer. Dette regelverket har også regler om anerkjennelse av økologiske produkter fra land utenfor EØS. I Norge administeres regelverket for merking av økologiske landbruksvarer av stiftelsen Debio.

Selv om disse reglene i EU er en del av fellesskapets landbrukspolitikk, har man sett det som hensiktsmessig å innlemme dem i EØS-avtalen. Departementet foreslår ikke å innlemme de andre merkeordningene beskrevet i denne proposisjonen i EØS-avtalen.

EØS-avtalen omfatter særlige bestemmelser om og ordninger for opphavsrett og industriell og kommersiell eiendomsrett, jf. EØS-avtalens artikkel 65 nr. 2 og protokoll 28.

Videre er EUs varemerkedirektiv (89/104 EØF) innlemmet i EØS-avtalen. Varemerkedirektivet forplikter Norge til å gi eksisterende varemerker vern mot inngrep. Etter rådsforordningene 2081/92/EØF og 2082/92/EØF skal betegnelsene som gis beskyttelse, på visse vilkår, ha forrang fremfor eksisterende varemerker. Siden dette følger av EU-forordninger, oppstår det ikke på dette punktet noe problem i forhold til varemerkedirektivet innen EU. Forordningene er imidlertid ikke en del av EØS-avtalen. Norge har derfor i utgangspunktet ingen formell hjemmel i EØS-avtalen for å gjøre et slikt unntak fra varemerkedirektivet. Det er imidlertid tale om å innføre de samme unntakene fra varemerkedirektivet som gjelder innen EU. Det legges videre til grunn at det er lite sannsynlig at det vil oppstå konflikter mellom eksisterende varemerker og betegnelser som gis vern etter den nye ordningen.

Forholdet mellom forordningene og varemerkedirektivet vil bli nærmere vurdert i forbindelse med utarbeidelsen av forskriftene som skal etablere merkeordningen.

2.4 EUs regelverk

I tillegg til reglene for vin og sprit og for økologiske produkter har EU tre offentlige merkeordninger som henspiller på geografi og tradisjon, nedfelt i rådsforordningene 2081/92/EØF og 2082/92/EØF. Disse forordningene er ikke en del av EØS-avtalen (se pkt. 2.3).

Formålene med merkeordningene er

• utvikling av regional og spesialisert produksjon med sikte på å skape mangfold i landbruksproduksjonen og medvirke til en utvikling av landsbygda,

• å gi markedsføringshjelp til produsentene samt at de skal kunne differensiere sin produksjon og beskytte sine produkter mot misbruk, og

• å gi pålitelig informasjon til forbrukere som anser opprinnelse eller produksjonsmetode som viktig.

Forordningene gjelder for de landbruksprodukter som fremgår av vedlegg I (tidligere vedlegg II) til EF-traktaten, i den grad de er beregnet på humant konsum. Videre gjelder forordningene for de produkter som er listet opp i vedleggene til selve forordningene, herunder noen landbruksprodukter som ikke er beregnet til mat, for eksempel eteriske oljer.

Rådsforordning 2081/92/EØF gjelder ikke for produkter fra vin- eller spritsektoren, da det for disse er egne regler.

Rådsforordning 2081/92/EØF skiller mellom to kategorier betegnelser som har hvert sitt merke, nemlig opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser. Hvordan, og i hvor stor grad produktet har tilknytning til det begrensede geografiske området det er oppkalt etter, bestemmer hvilken beskyttelse som kan oppnås, og hvilket merke som kan benyttes. Hovedregelen er at bare sammenslutninger av produsenter kan søke om registrering av en produktbetegnelse (jf. pkt. 3.2). Registrering gir alle produsenter innen det definerte geografiske området, som følger de fastsatte produksjonskriteriene i produktspesifikasjonen, eksklusiv rett til å anvende den registrerte betegnelsen og merket på sine produkter.

Følgende vilkår må være oppfylt for å få godkjent en opprinnelsesbetegnelse:

• Produktet må ha sin opprinnelse i et geografisk område

• Kvaliteten eller egenskapene må helt eller delvis bero på de geografiske egenskaper (naturlige og menneskelige faktorer) på produktets opprinnelsessted

• Produksjon, bearbeiding og framstilling av produktet må skje i det definerte geografiske området

To unntak finnes fra disse vilkårene:

• Et ikke-geografisk produktnavn kan registreres hvis det likevel tradisjonelt knyttes til et bestemt geografisk område

• Et geografisk navn som i henhold til tradisjon forbindes med et bestemt produkt, kan registreres, selv om navnet ikke betegner det eksakte området hvor produktet nå fremstilles. Unntaksvis kan dette geografiske navnet betegne et helt annet område eller et mye større område

I disse to unntakstilfellene må de øvrige nevnte vilkårene være oppfylt.

Følgende vilkår må være oppfylt for å få godkjent en geografisk betegnelse:

• Produktet må ha sin opprinnelse i et geografisk område

• En viss kvalitet, et visst ry eller annen egenskap, kan tilskrives dette området

• Produksjon og/eller bearbeidelse og/eller fremstilling må skje i det geografiske området

Et generelt unntak oppstilles for navn som har blitt generiske, dvs. den almene betegnelsen på et produkt. Slike betegnelser kan ikke registreres.

Rådsforordning 2082/92/EØF om særegenhetsbetegnelse, har regler for bruk av det tredje merket. Med særegenhet menes det eller de kjennetegn som klart skiller et landbruksprodukt eller næringsmiddel fra lignende produkter i samme kategori. Som eksempel på hva som kan skille dem fra andre, kan nevnes smaksegenskaper eller bruk av veldig spesielle råvarer eller hevdvunne produksjonsmetoder. På denne måten gis produsenter som ikke har satset på produkters opprinnelse, mulighet til å skille seg ut på annen måte. Til forskjell fra forordningen som gjelder beskyttelse av geografiske betegnelser, består retten etter denne forordningen bare unntaksvis av en eksklusiv rett til å anvende produktets navn. Det som forbeholdes produsenter som innehar en enerett, er kombinasjonen av produktets navn, fellesskapsbetegnelsen og fellesskapsmerket. Det er mulig å få beskyttelse for navnet alene, bare hvis det ikke fremgår av noens innsigelse at navnet allerede benyttes på en lovlig, alment kjent og økonomisk betydningsfull måte for lignende produkter.

Ettersom EUs regelverk er gitt i form av forordninger, er de bindende i alle sine enkeltheter, og gjelder umiddelbart i alle medlemsland. Det varierer derimot fra land til land hvordan de har valgt å administrere ordningene nasjonalt.

Etter forordningene skal medlemsstatene sikre at det ikke skjer urettmessig bruk av betegnelsene. Medlemsstatene står fritt til å bestemme om kontrollfunksjonen skal utøves av offentlige myndigheter eller overlates til private organer. Forordningene stiller likevel visse krav som skal sikre at kontrollen skal bli tilstrekkelig effektiv. Kontrollorganene skal være objektive og upartiske og råde over tilstrekkelige midler og ekspertise.

I Frankrike administreres forordningene av organisasjonen Institut National des Appellations d»Origine (INAO), som er underlagt Landbruksdepartementet. INAO har både sentral administrasjon og flere regionale kontorer. Søknader fremmes for det lokale INAO-kontoret, som gjennomgår dokumentasjonen og sender den videre til en regional komité bestående av like mange representanter fra det offentlige som fra sammenslutninger av produsenter. Etter behandling her sendes søknaden videre til en nasjonal komité, som oppnevner en undersøkelseskomité. Undersøkelseskomitéen skriver en rapport som inneholder et forskriftsutkast, og denne sendes på alminnelig offentlig høring i 2 måneder. Etter høringen fremmes forslaget for den nasjonale komitéen, og styret i INAO fremmer forslaget for Regjeringen ved Landbruksdepartementet. Forskriften vedtas av Regjeringen ved Landbruksdepartementet. Tilsynsansvaret ligger hos INAO for så vidt gjelder tilsyn med at produksjonsbetingelsene hos den enkelte produsent er oppfylt. Direktoratet for konkurranse og svindel, underlagt Finansdepartementet, er ansvarlig for tilsyn med markedsføringen. Etter at søknaden er endelig godkjent, hvilket kan ta 5-6 år, kan den sendes til EU-kommisjonen. Saksbehandlingen deretter i EU kan ta 3-4 år.

I Sverige administreres ordningen av Statens Livsmedelverk (SLV). SLV mottar søknader, førstehåndsbehandler disse, og sender dem på høring til aktuelle høringsinstanser. Etter høringen er det SLV som fatter nødvendig vedtak, og ved godkjenning blir søknaden sendt videre til EU-kommisjonen. SLVs tilsynsavdeling er ansvarlig for tilsynet med ordningen. Saksbehandlingen internt i Sverige tar ca 6-12 måneder.

I Storbritannia er det Ministry of Agriculture Fisheries and Food som administrerer ordningen.

2.5 WTO-regelverket

Bruken og beskyttelsen av geografiske opprinnelsesbetegnelser er delvis regulert gjennom WTO avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS-avtalen) i artiklene 22 - 24, hvor særlig artikkel 22 nr. 2 og 3 og artikkel 24 nr. 5 er sentrale.

Artikkel 22 nr. 1 i TRIPS-avtalen definerer geografiske opprinnelsesbetegnelser for produkter, som merker som identifiserer «...en bestemt kvalitet, et bestemt omdømme eller andre egenskaper ved varen som i det vesentlige tilskrives dens geografiske opprinnelse.»

TRIPS-avtalen hverken oppretter eller krever at man har et eget system for registrering av geografiske opprinnelsesbetegnelser.Den geografiske betegnelsens beskyttelse er knyttet til varemerkesystemet, og er i all hovedsak et grunnlag for en «registreringsnektelse» eller en rettighetsinnsigelse, jfr. art. 22 nr. 2 og 3. Det er således en beskyttelse mot misbruk av geografiske opprinnelsesbetegnelser avtalen krever, og ikke at man har en registreringsordning for et merke. Det er ikke klart hvorvidt en registrering av et merke som anvendes av flere produsenter vil kunne anses som en «immateriell eiendomsrett» i seg selv.

TRIPS-avtalens regler om geografiske opprinnelsesbetegnelser er i Norge hittil ansett som ivaretatt av varemerkelovgivningen og markedsføringslovgivningen. TRIPS-avtalen setter også strenge grenser for hvor langt beskyttelsen av geografiske opprinnelsesbetegnelser kan gripe inn i allerede eksisterende rettigheter som er ervervet i god tro, jfr. art. 24 nr.5. Videre har avtalen bestemmelser om retten medlemslandene har til å unnlate å beskytte betegnelser som er blitt generiske, det vil si at de betegner en hel gruppe produkter i stedet for kun et bestemt produkt. Det er nedfelt en bestemmelse i dagens TRIPS-avtale om at det skal gjenopptas forhandlinger med sikte på økt beskyttelsesnivå for vin og sprit (opprettelse av et register), samt en gjennomgang av bestemmelser knyttet til opprinnelsesbetegnelser. Disse forhandlingene ble formelt iverksatt samtidig med landbruksforhandlingene i WTO tidligere i år. En rekke land har utrykt ønske om å øke beskyttelsen for geografiske opprinnelsesbetegnelser for andre landbruksvarer enn vin og sprit.

EUs system for beskyttelse av geografiske opprinnelsesbetegnelser har vært bestridt av USA som 1. juni 1999 ba om konsultasjoner, i henhold til WTO-avtalen, med EU på grunn av rådsforordning 2081/92/EØF, se dokument WT/DS174/1. USA hevder at forordningen er i strid med artikkel 3, 16, 24, 63 og 65 i TRIPS-avtalen fordi forordningen ikke automatisk gir utenlandske betegnelser samme beskyttelse som nasjonale, og fordi den ikke gir en tilstrekkelig beskyttelse for tidligere eksisterende varemerker, som ligner eller er identiske med en geografisk indikasjon. Saken er ikke brakt videre i tvisteløsningssystemet, men EU vurderer endringer til sitt system.

2.6 Andre internasjonale avtaler

Norge er også part i Den internasjonale konvensjon om beskyttelse av ost og ostebetegnelser undertegnet i Stresa 1. juni 1951, som er en avtale mellom vest-europeiske stater. Denne avtalen forbeholder visse ostebetgnelser til opprinnelseslandet (f.eks. Roquefort, som bare kan benyttes i Frankrike), mens andre ostebetegnelser også kan benyttes ved produksjon av slike oster i andre land forutsatt at man klart påfører hvilket land de er produsert i (F.eks. Norsk Camembert). Nøkkelost og Gudbrandsdalsost tilhører sistnevnte kategori. Beskyttelse av varemerker er også nedfelt i Pariskonvensjonen av 20. mars 1883 med senere endringer, om beskyttelse av den industrielle eiendomsrett, som Norge er part i.

Beskyttelse av geografiske indikasjoner er også nedfelt i EFTAs frihandelsavtale med Mexico av 27. november 2000. I landbruksdelen av denne avtalen beskyttes betegnelsene for de to meksikanske drikkene Tequila og Mescal. Den reviderte EFTA-konvensjonen, som vil bli undertegnet den 21. juni 2001 og forventes å tre i kraft tidlig i år 2002, vil gi EØS-regelverket for økologiske landbruksvarer anvendelse i Sveits.

2.7 Forholdet mellom norsk rett og EUs forordninger

Landbrukskvalitetsloven § 2 kan etter ordlyden synes å gi hjemmel for å innføre en merkeordning etter mønster av EU-forordningene. Da det imidlertid ikke var slike merkeordninger som reguleres i EU- forordningene man tok sikte på med bestemmelsen i landbrukskvalitetsloven, er det etter departementet oppfatning riktig å få på plass et sikrere hjemmelsgrunnlag for merkeordningene.

Formålet med bestemmelsen i landbrukskvalitetsloven § 2 er å høyne kvaliteten på de landbruksprodukter loven gjelder for. Standardisering av landbruksprodukter ble ansett som et viktig virkemiddel for å nå denne målsetningen. Dette kom til uttrykk ved at enkelte varer ble gitt generelle kvalitetsbetegnelser forutsatt at varene er produsert og behandlet i samsvar med nærmere formulerte og alminnelig anerkjente krav. EUs forordninger har en vesentlig annen karakter enn dette, idet disse tar sikte på å beskytte geografiske betegnelser og særegenhetsbetegnelser som skal fremheve det som særpreger produktene som beskyttes under ordningen og derved bidra til å styrke mangfoldet i produksjonen.

Betegnelser som er rent beskrivende med hensyn til produktenes opphav eller produksjonsmåte m.m., kan ikke få vern etter varemerkeloven, jf. punkt 2.2 ovenfor. Varemerkeloven er derfor ikke egnet til å ivareta interessene til produsenter som ønsker å få en eksklusiv rett til å utnytte slike trekk ved produktene sine i markedsføringen.

Slike rent beskrivende betegnelser kan derimot registreres som fellesmerker, jf. punkt 2.2 ovenfor. Innehaveren av fellesmerket kan stille krav med hensyn til opprinnelse m.m. for produkter som skal kunne bruke fellesmerkene i sin markedsføring. Fellesmerkeloven vil derfor kunne være egnet til å ivareta de samme formålene som EU-forordningene, men fellesmerkeordningen er lite brukt. Det anses hensiktsmessig og ønskelig å etablere en egen offentlig merkeordning for matvarer med utgangspunkt i forordningene. Det er viktig å få fremhevet at de matprodukter som blir beskyttet skal oppfylle bestemte kvalitetskrav.

Etter markedsføringsloven kan det nedlegges forbud mot villedende bruk av geografiske betegnelser og andre produktbeskrivende betegnelser. Ved en innføring av en merkeordning i tråd med EU-forordningene, vil sanksjonssystemet etter markedsføringsloven supplere de sanksjonsmidlene som foreslås i proposisjonen ved uberetttiget bruk av betegnelsene som er vernet gjennom merkeordningen.