4 Administrative og økonomiske konsekvenser

Dersom ordningens bestemmelser skal bli et positivt incitament til verdiskapning på regionalt nivå, må produksjonsmiljøene informeres og rettledes. Norske forbrukere er heller ikke kjent med betydningen av slike lovbeskyttede merker. Dersom lovbeskyttede merkers egenskaper skal få markedsbetydning og dermed bidra til verdiskapning, er det viktig at forbrukerne blir informert på en enhetlig måte.

De administrative hovedoppgavene er derfor knyttet til informasjon og markedsføring av merkeordningen generelt, men også til rettledning av produsenter som er interessert i å søke, for eksempel om hvilke krav som stilles for å få et produkt godkjent. Videre vil selve søknadsbehandlingen kreve administrative ressurser, herunder bruk av ekspertise for faglig vurdering og etterprøving av påstander i søknaden. Det samme vil høring og utarbeidelse av endelige produktspesifikasjoner. Videre skal merkebrukere formelt godkjennes og registreres. Den videre oppfølging er knyttet til sekretariatsfunksjoner for kontroll med at produktforskriftene overholdes.

For å etablere ordningen på en mest mulig kostnadseffektiv måte, vil en legge nødvendige funksjoner i størst mulig grad til eksisterende organer. Det foreslås at rammegivende forskrift skal forvaltes av Statens næringsmiddeltilsyn (SNT). Dette er i tråd med praksis for en rekke andre kvalitetsregulerende forskrifter under landbrukskvalitetsloven. En ser for seg at SNT fastsetter produktforskrifter. Oppgaver med søknadsbehandling, veiledning og tilsyn vil bli plassert i et kompetent, eksternt organ, og vil bli fastlagt i den rammegivende forskriften. Forskriftsutkastet vil bli sendt på bred høring før detaljer i forvaltningen blir fastsatt. Med basis i en vedtatt rammeforskrift ser en for seg at SNTs rolle vil være sammenlignbar med den rollen SNT i dag innehar i forhold til forvaltning av økologisk produksjon og stiftelsen Debio. I arbeidet med utarbeidelsen vil SNT støtte seg på relevant kompetanse ellers i forvaltningen.

Fylkesmannen i Hordaland påpekte i sin høringsuttalelse at det må vurderes hvordan merkeordningen skal koordineres med arbeidet som gjøres innenfor Kvalitetssystemer i landbruket (KSL) og Stiftelsen Godt Norsk, noe departementet slutter seg til. Flere høringsinstanser har kommet med synspunkter angående merkeordningens administrasjon, og disse synspunktene vil bli medtatt i det videre arbeidet med etablering av ordningen. Styret i Stiftelsen Godt Norsk har foreslått at sekretariatsoppgavene blir ivaretatt ved en omorganisering og utvidelse av Stiftelsen Godt Norsk. Patentstyret fremstår også som en viktig ressurs. Departementet vil se hen til hvordan andre land, herunder Frankrike og Sverige, har løst oppgaven. Det anses ikke nødvendig å ha et så stort administrativt apparat som Frankrike har, men en ordning med elementer både av den franske og svenske løsningen anses som formålstjenlig. De områdene som vil kreve ressurser, er i hovedsak knyttet til sekretariatsarbeid. Elementer i kostnadsvurderingen vil være informasjon, oppsøkende virksomhet, kostnader til ekstern ekspertise, formell undersøkelse og etterprøving av påstander fra søker, utarbeidelse, offentliggjøring og høring av produktforskrifter, kostnader til kontroll og revisjon, samt andel av generelle administrative kostnader. En stor del av arbeidet med å forberede grunnlaget for produktforskriftene vil bli gjort av produsentene selv, ettersom de både må utarbeide produktspesifikasjon og fremskaffe dokumentasjon for at de påstander som fremsettes medfører riktighet. Allerede nå viser næringen interesse for ordningen, og det antas at det tidlig vil kunne komme mange søknader om beskyttelse. Vilkårene for å oppnå beskyttelse vil imidlertid være strenge, og veiledning og behandling av søknader vil være ressurskrevende, særlig i startfasen. Departementet mener etableringen av en merkeordning vil ha en positiv virkning for produksjon og omsetning av jordbruksvarer, både for de produkter som omfattes av merkeordningen og for den ordinære produksjon og omsetning. For å finansiere merkeordningen uten belastning på statsbudsjettet legges det av denne grunn opp til en modell med delt finansiering. Det bør være en finansiering basert på et spesielt gebyr på de produsentgrupper som søker merkeordningen jf. pkt. 3 ovenfor. I tillegg tenker en seg en kollektiv avgift på norskproduserte varer som hjemles i landbrukskvalitetsloven. Departementet ser dette også som nødvendig dersom merkebrukerne, som i regelen vil være små, skal ha økonomisk mulighet til å få sine produkter plassert i markedet. Næringsmiddelavgiften skal ikke berøres av dette. En avgift på alle landbruksprodukter, som en her tenker seg, vil gi et ubetydelig utslag på matprisene. Departementet vil derfor sende forslag om en slik finansiering på høring og fremme forslag til finansiering i St.prp. nr. 1 for 2002.