5 Merknader til de enkelte forslagene

Til § 2 femte ledd

Med gebyr for ytelser og tjenester menes betaling for eksempel i forbindelse med undersøkelser, veiledning, kontroller, tilsyn, godkjenninger og attestasjoner. Det er naturlig at slike utgifter i forbindelse med drift av merkeordningen etter hvert skal kunne dekkes, helt eller delvis, av merkebrukerne selv. Med merkebrukere menes alle som er involvert i produksjonen eller omsetningen av varer som markedsføres under en beskyttet betegnelse. Gebyret skal beregnes ut fra de faktiske kostnadene det offentlige pådrar seg i forbindelse med gjennomføring av virksomheten. Gebyret kan beregnes konkret eller innkreves i form av standardiserte satser. Lov av 17. desember 1976 om rente ved forsinket betaling m.m. skal gjelde tilsvarende ved forsinket betaling av gebyr. Departementet legger til grunn at tidspunkt for forfall skal fremgå av kravet. Påløpt gebyr skal være tvangsgrunnlag for utlegg, jf. lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring, kapittel 7.

Til § 2a

Bestemmelsen gir Kongen fullmakt til å gi forskrifter om bruk og beskyttelse av produktbetegnelser og varebetegnelser. Det tenkes her spesielt på nødvendige forskrifter for å innføre og administrere en merkeordning med vilkår for norsk beskyttelse av, og felles merker for, geografiske betegnelser, opprinnelsesbetegnelser og særegenhetsbetegnelser med utgangspunkt i EUs regler på området, gjeldende for produkter som faller inn under landbrukskvalitetslovens virkeområde. Heri ligger bl.a. regler om rettigheter og plikter for merkebrukerne, søknadsprosesser, klageadgang, tilsyn og sanksjonsbestemmelser, herunder regulering av erstatningsspørsmål.

Innføring av en slik merkeordning kan medføre at det må innføres nye hindere i forhold til å oppnå registrering etter varemerkeloven og fellesmerkeloven jf. rådsforordning 2081/92/EØF artikkel 14 jf. artikkel 13 og rådsforordning 2082/92/EØF artikkel 15 jf. artikkel 13 og 17. Det foreslås derfor innført en hjemmel til i forskrift å modifisere registreringsadgangen mv. etter varemerkeloven og fellesmerkeloven. Det foreslås videre hjemmel til å innskrenke etablerte rettigheter dersom innehaveren av en eksisterende rettighet ikke inngir innsigelse når en søknad om beskyttelse av betegnelse under merkeordningen offentliggjøres, jf. pkt. 3.1.1.

Til § 4 annet ledd og tredje ledd

Markedsføringsloven § 17 jf. §§ 2 og 8 a og straffeloven § 370 vil ikke omfatte alle tilfelle der merkene gis vern etter EUs forordninger. Departementet mener det riktig å gi betegnelsene og merkene som blir beskyttet i medhold av § 2 a, et vidtgående vern. Det er også viktig å beskytte forbrukerne blant annet mot faren for villedning som følge av at en som ikke har rett til det bruker en beskyttet betegnelse eller merke. Det foreslås derfor inntatt en bestemmelse om at urettmessig bruk av betegnelser som er beskyttet i medhold av § 2 a, straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder.