11 Forholdet til ytringsfriheten

11.1 Innledning

Nye teknologiske muligheter til å behandle personopplysninger kombinert med flere lovregler om slik behandling aktualiserer forholdet til ytrings- og informasjonsfriheten. Det må derfor vurderes i hvilken grad det er nødvendig å gjøre unntak fra nye lovregler om behandling av personopplysninger for å finne en rimelig balanse mellom hensynene til personvern og ytringsfrihet, jf også punkt 3.4 i proposisjonen.

11.2 Gjeldende rett

Ytringsfriheten vernes av Grunnloven § 100 som i første punktum beskytter friheten til å trykke et hvilket som helst skrift uten at dette betinges av noen forutgående prøvelse av skriftets lovlighet. Bestemmelsens siktemål er å forby at det legges hindringer i veien for publikasjon av trykte skrifter. Annet og tredje punktum begrenser adgangen til å pålegge ansvar for ytringer i trykt skrift.

I personregisterforskriften § 2-13 er det gjort unntak fra konsesjonsplikten etter personregisterloven § 9 for forlagenes personregistre til bruk ved utgivelse av leksika, mens § 2-14 unntar dags- og ukepressens personregistre til bruk i journalistisk virksomhet. For øvrig er det ikke gitt særregler for personregistre som benyttes til journalistiske formål eller til kunstnerisk eller litterær virksomhet. Dette innebærer bl a at lovens regler om rett til innsyn i registeropplysninger om en selv og plikten til å slette eller rette uriktige registeropplysninger også gjelder for personregistre som nyttes f eks til journalistisk virksomhet.

11.3 Internasjonale regler

Artikkel 10 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen(EMK) og artikkel 19 i FN's konvensjon om sivile og politiske rettigheter(SP) beskytter ytringsfriheten. Etter artikkel 10 i EMK skal alle sikres rett til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og idéer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Inngrep i disse rettighetene kan bare forsvares hvis de er i samsvar med lov, er nødvendige i et demokratisk samfunn og ivaretar nærmere oppregnede formål. Av disse formålene er særlig vernet av andres omdømme eller rettigheter av interesse i forhold til personvernet. SP artikkel 19 har i forhold til den problemstillingen som her drøftes, i det vesentlige samme innhold som EMK artikkel 10. EMK har i artikkel 8 en bestemmelse som beskytter privatlivet, som også setter skranker for behandling av personopplysninger. Den motsvarende bestemmelsen i SP artikkel 17 fastsetter også en rett til lovbeskyttelse mot inngrep i eller angrep på privatlivet, ære og omdømme.

I henhold til artikkel 9 i EU-direktivet skal det gjøres unntak fra de fleste av de alminnelige reglene i direktivet for behandling av personopplysninger som utelukkende finner sted i journalistisk øyemed eller i kunstnerisk eller litterær virksomhet i den grad det er nødvendig for å forene retten til privatlivets fred med reglene om ytringsfrihet. Det kan imidlertid ikke gjøres unntak fra direktivets alminnelige bestemmelser i kapittel I, reglene om rettsmidler, ansvar og sanksjoner i kapittel III og kapittel V om bransjevise atferdsnormer.

Med bakgrunn i kommisjonens rekommandasjon 1/97 pkt 3 må direktivet forstås slik at det ikke er anledning til å gjøre et generelt unntak for enkelte bransjer. Det understrekes også i rekommandasjonen at unntak må bygge på proporsjonalitetsprinsippet i den forstand at det bare kan gjøres unntak fra direktivbestemmelser som kan true ytringsfriheten, og bare så langt det er nødvendig for å oppnå en tilfredsstillende balanse mellom hensynene til personvern og ytringsfrihet. Om forståelsen av direktivet heter det bl.a på s 105 i utredningen:

«I Kommisjonens rekommandasjon 1/97 oppstilles flere retningslinjer for hvordan artikkel 9 bør gjennomføres i den enkelte stats interne rett. Blant annet understrekes det at unntak må bygges på proporsjonalitetsprinsippeti den forstand at det bare kan gjøres unntak fra direktivbestemmelser som kan true ytringsfriheten, og bare så langt det er nødvendig for å oppnå en tilfredsstillende balanse mellom hensynet til personvern og ytringsfriheten.

Videre fremheves det at unntak ikke er nødvendig dersom direktivbestemmelsene (og forutsetningsvis også de enkelte lands forslag til lovbestemmelser) er formulert på en så smidig måte at hensynet til media m v kan varetas på en tilstrekkelig måte innenfor de rammene bestemmelsenes ordlyd setter.

For det tredje fremgår det at unntak ikke kan gis utelukkende til utvalgte yrkesgrupper som f eks journalister. Unntakene må gjelde for enhver som behandler personopplysninger for et journalistisk formål. Det er således hensikten med og arten av behandlingen som er avgjørende, og ikke den formelle yrkesmessige statusen til den som forestår behandlingen.

Rekommandasjonen tydeliggjør også at direktivet forutsetter en avveining av to grunnleggende interesser, og at et viktig moment i denne interesseavveiningen er om og eventuelt i hvilken grad den registrerte gis rettigheter i forhold til media - som f eks rett til å komme med replikk eller få rettet uriktige opplysninger. Mer generelt er det av interesse om det foreligger atferdsnormer (som f eks «Vær varsom-plakaten») som tar hensyn til den registrertes interesser.»

11.4 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at det åpnes for å gjøre unntak fra personopplysningsloven når det er nødvendig for å forene hensynet til ytringsfrihet med personvern, jf § 5 i utvalgets lovutkast. Hva som er «nødvendig» vil måtte vurderes konkret i hver enkelt sak - lovforslaget gir ikke noe klart svar på når unntak skal gjøres og hvor langt det skal rekke. I merknadene til bestemmelsen gir utvalget noen retningslinjer for den vurderingen som den behandlingsansvarlige må foreta, jf s 106-107 i utredningen. Unntak vil for det første være nødvendig når dette er påkrevd fordi loven ellers vil stride mot Grunnloven § 100 eller de folkerettslige forpliktelser vi har påtatt oss. Utover dette skal det gjøres unntak når hensynet til ytringsfriheten veier tyngre enn personvernhensyn. Avveiningen av de to interessene vil ifølge utvalget bl a avhenge av hva slags bestemmelse det er tale om å gjøre unntak fra. For noen bestemmelser vil det slik utvalget ser det sjelden være behov for unntak av hensyn til ytringsfriheten. Dette gjelder f eks bestemmelsen om sikring av personopplysninger, som stort sett er et spørsmål om å benytte tekniske hjelpemidler og interne rutiner som er tilstrekkelig robuste. For andre bestemmelser vil det ifølge utvalget typisk være behov for å gjøre unntak. Som eksempler på slike bestemmelser nevnes kravet om å varsle den det innsamles opplysninger om og regelen som begrenser bruk av personopplysninger til andre formål enn det de er innhentet for. Utvalget anser ikke Grunnloven § 100 for å være til hinder for at behandling av personopplysninger i journalistisk, kunstnerisk eller litterært øyemed undergis meldeplikt. Om dette sier utvalget på s 107 i utredningen:

«Meldeplikten gjelder bare generelle opplysninger og ikke opplysninger om den enkelte sak. Det er bare et spørsmål om å gi slik generell informasjon til Datatilsynet, og ikke tale om å etablere grunnlag for noen form for sensur. Det vil derfor ikke være nødvendig å gjøre unntak fra reglene om meldeplikt av hensyn til ytringsfriheten. Spørsmål om å gjøre slikt unntak blir derfor et spørsmål om hensiktsmessighet.»

Datatilsynets kontrollkompetanse vil etter utvalgets forslag i utgangspunktet også omfatte bruk av personopplysninger i journalistisk virksomhet eller til kunstnerisk eller litterær virksomhet. Utvalget legger imidlertid til grunn at Datatilsynet av hensyn til ytringsfriheten bør vise tilbakeholdenhet med å bruke denne kompetansen. Kontrollen på dette området forutsettes først og fremst ført av de behandlingsansvarlige selv og deres organisasjoner. Datatilsynet bør etter utvalgets syn i hovedsak begrense seg til å komme med kritikk og sette søkelys på viktige personvernmessige problemstillinger. Om dette heter det på s 108 i utredningen:

«I de tilfellene hvor Datatilsynet ikke finner det mulig eller hensiktsmessig å bruke sin påleggskompetanse, kan det være aktuelt for Datatilsynet å utøve en ombudsfunksjon, hvilket innebærer å komme med kritikk og sette søkelyset på problemstillinger som er viktige ut fra personvernhensyn (dette kan f eks gjøres i årsmeldingen, jf direktivets fortale pkt 37 siste punktum).

Å sørge for at de av lovens regler som gjelder blir respektert, bør for øvrig på området for artikkel 9 først og fremst være en oppgave for de behandlingsansvarlige selv og de forbund og organisasjoner de er medlemmer av,....»

11.5 Høringsinstansenes syn

Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Norske Avisers Landsforening har vesentlige innvendinger mot utvalgets forslag til regulering av forholdet til ytringsfriheten. De mener at personvern gjennomgående har blitt tillagt for stor vekt i forhold til andre interesser, som f eks fordelene med et mer åpent samfunn med pressefrihet og et sterkt kildevern. Datatilsynet har fått en for sterk rolle, fordi tilsynet i tvilstilfelle skal bestemme hvor langt unntakene rekker. I den grad reglene skal gjelde for pressen, bør pressens organer selv håndheve dem. Selve lovbestemmelsen om forholdet til ytringsfriheten er uklar, slik at det blir for usikkert hvilke unntak som gjelder. Det bør gå klarere frem i loven hvilke bestemmelser det skal gjøres unntak fra av hensyn til ytringsfriheten.

I uttalelsen fra Norsk Journalistlag heter det f eks:

«Forslaget kan utvilsomt tolkes som et angrep på journalisters mulighet til å samle opplysninger i forbindelse med journalistisk virksomhet. Paragraf 5 om forholdet til ytringsfriheten kan ikke på noen måte sies å garantere at samfunnsnyttig journalistisk arbeid ikke blir skadelidende.

Selve formuleringen «journalistisk øyemed», som utvalget har valgt å bruke, er dessuten heller ikke tilstrekkelig presis. Dette er et meget vidt begrep. Hvem som helst kan i dag drive journalistisk virksomhet som frilanser, enten du er student, arbeidsledig eller husmor. Slik sett omfatter loven ikke bare journalister og etablerte forfattere og kunstnere, men alle enkeltpersoner som bestemmer seg for å samle informasjon som kan inneholde personopplysninger. Her får loven en altfor vid definisjon av sitt virkeområde.

Loven må konkretisere hvilke unntak fra personvernloven som må finne sted av hensyn til ytringsfriheten, og særlig til at journalister skal kunne utøve sin samfunnsmessige rolle.»

I høringsuttalelsen fra Norsk Redaktørforening heter det blant annet:

«Slik vi forstår forslaget, vil det langt på vei bli slik at Datatilsynet (og klagenemnda) skal treffe beslutninger av typen «Hva er journalistikk?», «Hva er saklig begrunnet?», «Hva er relevante opplysninger?», og «Hva er rimelig balanse mellom personvern og hensynet til ytringsfriheten», på konkrete, redaksjonelle produkter. Selv om utvalget framstiller det slik at flere jurister skal ha «godkjent» at en slik løsning ikke strider mot Grunnloven § 100, må det være klart at det vil bryte med alle tradisjoner vi ellers har her i landet når det gjelder medienes uavhengighet i forhold til myndighetene.

Rett nok er det slik at Personregisterloven så godt som ikke har vært anvendt av Datatilsynet direkte i forhold til mediene, men stadig oftere overfor kildemateriale for massemedienes journalistiske oppgaver. Vi har sett en utvikling de senere år der Datatilsynet i økende grad betrakter personvern i mediene som del av sitt arbeidsområde, og vi får det bestemte inntrykk at utvalgets innstilling legger opp til at dette ikke bare skal fortsette, men også utvikles videre.»

Få andre høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet. Den norske Advokatforening sier seg enig i at loven som utgangspunkt bør gjelde for behandling av personopplysninger i journalistisk øyemed og for kunstnerisk eller litterær virksomhet. Foreningen ser det videre som ønskelig at det ikke er opp til pressen selv å vurdere hvilke unntak som er nødvendige av hensyn til ytringsfriheten og påpeker i den forbindelse at ytringsfriheten ofte vil kunne være en vikarierende begrunnelse for det som er rene kommersielle interesser. Foreningen går inn for at bestemmelsen gis en mer konkret utforming, slik at det klarere går frem hvilke unntak som skal gjøres. Også Kulturdepartementet tar til orde for i større grad å presisere i loven i hvilken utstrekning loven skal få anvendelse overfor journalistisk virksomhet. I høringsuttalelsen heter det om dette:

«Kulturdepartementet antar at Grunnlovens § 100 og EMK art. 10 ikke har et så konkret innhold at en tolkning av disse i et hvert tilfelle vil gi noe klart svar i den avveiningen av personvern og ytringsfrihet som lovforslaget forutsetter. Den foreslåtte bestemmelsen vil derfor kunne medføre usikkerhet om rettstilstanden for pressen. Det synes videre, ut fra eksemplifiseringen i utredningens pkt 17.5.2, at det vil være praktisk mulig å konkretisere lovens anvendelse for pressen nærmere.»

11.6 Departementets vurdering

Regler som begrenser mulighetene til å behandle personopplysninger vil måtte vurderes i forhold til ytringsfrihet og informasjonsfrihet. Det er nødvendig å avveie personverninteressene mot det behovet som enhver måtte ha for å samle, bearbeide og presentere personopplysninger for andre. Spørsmålet vil typisk oppstå når personopplysninger behandles som ledd i journalistisk virksomhet, men kan også være aktuelt i andre sammenhenger som f eks når personopplysninger ikles et kunstnerisk uttrykk, eller når de behandles som ledd i ytringer om samfunnsforhold fra enkeltpersoner eller organisasjoner.

Det overordnede spørsmålet blir hvilke unntak som kan og må gjøres fra lovforslagets alminnelige regler for å gi ytringsfriheten tilstrekkelig albuerom.

Utvalgets forslag legger i utgangspunktet opp til en «åpen» unntaksbestemmelse som i stor grad forutsetter at pressen eller andre som bruker personopplysninger i forbindelse med ulike former for ytringer selv tar ansvar også for personvernet. Departementet er enig med de høringsinstansene som har pekt på behovet for å presisere klarere i loven hvilke regler det skal gjøres unntak fra av hensyn til ytrings- og informasjonsfriheten. Foruten at det er ønskelig at loven gir bedre forutberegnelighet enn utvalgets forslag, reiser avveiningen mellom ytringsfrihet og personvern så prinsipielle spørsmål at det bør gjøres til gjenstand for en demokratisk prosess gjennom stortingsbehandling å vurdere nærmere hvilke regler som skal gjelde for journalistisk, litterær og kunstnerisk virksomhet.

Når man skal ta stilling til hvilke regler som skal gjelde, må man i første omgang vurdere om bestemmelsene i Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 gjør det nødvendig å begrense enkelte bestemmelser i lovforslaget. (Da SP artikkel 19 i forhold til denne problemstillingen ikke skiller seg nevneverdig fra EMK art 10, foretas ingen selvstendig vurdering av forholdet til denne.)

En konsesjonsordning for behandling av personopplysninger, jf §§ 33 flg, vil kunne reise vanskelige spørsmål i forhold til Grunnloven § 100 første punktum. Gjennom å tillegge Datatilsynet en betydelig grad av skjønn ved konsesjonsbehandlingen, vil det være en risiko for at tilsynet på denne måten kan foreta forhåndssensur som følge av meningsinnholdet i et skrift. Også forholdet til informasjonsfriheten - herunder muligheten til å stå mest mulig fritt ved innhentingen og bearbeidelsen av opplysninger - kan bli vanskelig. I denne sammenheng kan det vises til at det også i dag er unntak fra konsesjonsplikt for personregistre som dags- og ukepressen benytter som ledd i sin journalistiske virksomhet.

Det kan være problematisk i forhold til både Grunnloven § 100 og EMK art 10 å gi reglene i §§ 27 og 28 om retting og sletting ubegrenset anvendelse i forhold f eks til journalisters behandling av personopplysninger. Etter disse bestemmelsene vil Datatilsynet få anledning til å kreve rettet eller slettet opplysninger som tilsynet mener er uriktige eller ufullstendige eller som det ikke lenger er nødvendig å oppbevare. Problemet oppstår dersom Datatilsynet skulle gi pålegg om retting eller sletting av opplysninger som ennå ikke er publisert. Et slikt pålegg vil kunne fremstå som en forhåndssensur som kan være problematisk i forhold til Grunnloven § 100 første punktum. Opplysninger som er publisert står i en annen stilling. For disse vil det ikke være et spørsmål om forhåndssensur om de skulle kunne kreves rettet eller slettet etter lovforslagets bestemmelser. Man står snarere overfor et spørsmål om det bør være ubegrenset lagringsfrihet for opplysninger som allerede er publisert. Gode grunner kan tale for at det bør være adgang til å kreve feilaktige faktiske opplysninger rettet eller slettet der opplysningene har vært publisert i journalistisk øyemed. Dette er imidlertid et spørsmål som departementet finner det naturlig å komme tilbake til som ledd i en bredere vurdering av ytringsfrihet og media i kjølvannet av ytringsfrihetskommisjonens utredning.

De øvrige reglene i lovforslaget synes ikke å ville stride mot det vernet om ytringsfriheten som Grunnloven og EMK gir. Det kan likevel være slik at man ut fra en lovgivningspolitisk vurdering ser behov for også å gjøre andre unntak av hensyn til ytrings- og informasjonsfriheten. For den enkelte regel må man vurdere hvor viktig den aktuelle bestemmelsen er for personvernet i forhold til de begrensningene den kan medføre i forhold til utøvelse av ytringsfriheten. I denne sammenheng må man blant annet se hen til om det tas tilstrekkelig hensyn til ytringsfriheten innenfor rammen av den bestemmelsen det er aktuelt å gjøre unntak fra, og om personvernet ivaretas på andre måter enn gjennom lovforslaget (f eks gjennom andre lovbestemmelser som verner den enkeltes privatliv eller gjennom selvjustisordninger som Pressens Faglige Utvalg og Vær Varsom-plakaten).

Når man nærmere skal vurdere hvilke av lovens behandlingsregler som skal gjelde for medienes virksomhet er det også naturlig å ta utgangspunkt i at unntak for journalistisk, litterær og kunstnerisk virksomhet i henhold til artikkel 9 i EU-direktivet bare kan gjøres for bestemmelsene i direktivet kapittel II (alminnelige betingelser for lovlig bruk av personopplysninger, herunder også regler om innsyn, varsling og meldeplikt), kapittel IV (overføring av personopplysninger til utlandet) og kapittel VI (tilsynsmyndighetens funksjoner). Dette innebærer bl a at Datatilsynet skal ha adgang til å sette søkelys også på denne formen for personopplysningsbehandling, f eks gjennom å uttale seg i sin årsmelding.

Et annet utgangspunkt for utformingen av unntakene er at disse må avgrenses til særlige former for virksomhet, og ikke til bestemte yrkesgrupper, jf punkt 11.3. Dette betyr f eks at det ikke kan gis unntak bare for journalister, men for enhver som behandler personopplysninger i journalistisk øyemed. Sett fra et ytringsfrihetsynspunkt er dette positivt, fordi enkelte grupper ikke får bedre mulighet til å ytre seg enn andre. At unntakene knytter seg til arten av virksomheten, og ikke til hvilken formell eller yrkesmessig status den behandlingsansvarlige har, innebærer også at den databehandlingen i media som ikke knytter seg til den journalistiske virksomheten, som f eks behandling av abonnentopplysninger til faktureringsformål eller til direkte markedsføring, omfattes av lovforslaget på vanlig måte.

Departementet er blitt stående ved å foreslå at man for behandling av personopplysninger som utelukkende finner sted for journalistiske, kunstneriske eller litterære formål begrenser lovens anvendelsesområde til å gjelde reglene om sikring, internkontroll, databehandlerens rådighet, retten til å kreve sitt navn sperret i markedsføringsøyemed og reglene om fjernsynsovervåking.

Forslaget til meldeplikt er generelt utformet og innebærer en plikt til å sende melding om hvilke typer personopplysningsbehandlinger som den behandlingsansvarlige generelt foretar, jf §§ 31 og 32 i lovforslaget. Som understreket i punkt 6.5.4 er det selve behandlingsmåten - systemet for behandling- som det skal sendes melding om. Det vil m a o ikke være meldeplikt for hver enkelt behandling, som f eks ett enkelt nummer av en publikasjon eller en enkelt artikkel. Meldingen har ikke som hensikt å etablere noen forhåndskontroll med innholdet av et trykt skrift, men skal gi Datatilsynet og allmenheten generell informasjon om hva slags behandling av personopplysninger som foretas av ulike behandlingsansvarlige. Opplysninger som skal gis i meldingen vil være generelle i sin form. F eks vil plikten til å oppgi kilde for de opplysninger som innhentes, bare omfatte hva slags kilder f eks en avisredaksjon typisk innhenter sine opplysninger fra. En slik meldeplikt synes på denne bakgrunn ikke å fremstå som problematisk i forhold til ytringsfriheten og kildevernet. Det kan imidlertid hevdes at bestemmelsen anvendt på pressens virksomhet vil bringe lite ny informasjon for de mer kjente medienes vedkommende og derved ha liten selvstendig nytteverdi for personvernet. Meldeplikt kan også fremstå som unødvendig for en gruppe behandlingsansvarlige som bare er underlagt et fåtall av lovens regler. Departementet går på denne bakgrunn ikke inn for å la reglene om meldeplikt få anvendelse for journalistisk virksomhet. Av tilsvarende grunner bør det også gjøres unntak fra bestemmelsen om rett til generell informasjon i § 18 første ledd i lovforslaget.

Etter departementets oppfatning kan det ut fra en avveining mellom personvern- og ytringsfrihetshensyn være naturlig også å gjøre unntak fra de generelle behandlingsreglene i § 8, 9 og 11 i lovforslaget, bl a fordi kravene til saklighet, relevans og formålsangivelse vil måtte strekkes så vidt for den journalistiske virksomhetens vedkommende at det vil være tvilsomt om de vil ha noen selvstendig betydning. Selv med en slik vid utstrekning vil det dessuten kunne reises spørsmål om Datatilsynet bør ha adgang til å avgjøre om f eks pressens bruk av personopplysninger er relevant og saklig. Sensitive personopplysninger behandles daglig i alle avisredaksjoner og kan ha offentlighetens interesse selv om ikke vilkårene for behandling i § 9 er oppfylt. Som presseorgansisasjonene har pekt på under høringen, har flere viktige saker i norske medier i de senere år omfattet personopplysninger som er sensitive i lovforslagets forstand.

Det bør gjøres unntak i forhold til den registrertes rett til innsyn etter § 18 annet og tredje ledd i lovforslaget, ettersom den innsynsretten som forslaget legger opp til, vil være vanskelig å forene med pressens kildevern og kunne legge hindringer i veien for undersøkende journalistikk. Innsynsretten for den registrerte vil være mer detaljert enn den generelle innsynsadgangen etter § 18 første ledd, jf § 18 annet og tredje ledd og merknadene til denne bestemmelsen. Ved å bruke innsynsreglene vil man kunne gripe inn i journalisters arbeidsmåte på en uheldig måte, særlig i forhold til undersøkende journalistikk. Innsynsretten kan f eks røpe at en journalist arbeider med en sak om den registrerte, slik at denne kan påvirke kildene og treffe tiltak som leder oppmerksomheten vekk fra de sidene av saken journalisten ønsker å fokusere på. Adgangen til å få vite hvem som er kilden for opplysningen vil kunne komme i konflikt med kildevernet.

Varslingsreglene i §§ 19 og 20 i lovforslaget reiser på tilsvarende måte som den registrertes innsynsrett spørsmål i forhold til kildevern og informasjonsfrihet. Plikt til å varsle om formålet med behandlingen kan være problematisk i forhold til informasjonsfriheten og pressens rolle som samfunnsrefser, fordi slik informasjon kan avsløre at f eks en avis undersøker et sakskompleks. Varsel om hvilke kilder det er innhentet informasjon fra skaper problemer i forhold til kildevernet. Den øvrige informasjonen som det skal varsles om, har trolig liten personvernnytte når det gjelder journalistisk virksomhet. Journalister som kontakter en registrert f eks for å få en kommentar vil vanligvis presentere seg, og de fleste vet at man ikke har plikt til å gi opplysninger om seg selv til pressen. Departementet finner på denne bakgrunn at det bør gjøres unntak fra varslingsreglene for journalistisk virksomhet.

I forhold til reglene om overføring av personopplysninger til utlandet, jf §§ 29 og 30 i lovforslaget, vil det være lite ønskelig om Datatilsynet gjennom sin adgang til å kontrollere og nekte overføring av personopplysninger til nærmere bestemte land, skulle kunne hindre utveksling av personopplysninger f eks fra norske presseorganer til presseorganer i utlandet. Det bør derfor også gjøres unntak fra disse reglene for bruk av personopplysninger i journalistisk virksomhet.

Bestemmelser som i sin helhet bør gjelde for journalistisk virksomhet er § 13 om sikring av personopplysninger og § 14 om plikt til å etablere internkontroll for å sikre at de av lovens regler som virksomheten underlegges blir etterlevd. Sikring vil ikke minst være aktuelt i forhold til interne informasjonssamlinger som ofte kan inneholde sensitive opplysninger. Også § 15 om databehandlerens rådighet over personopplysninger bør få anvendelse. Det samme gjelder § 26 om retten til å kreve sitt navn sperret mot bruk i markedsføringsøyemed og reglene om fjernsynsovervåking, jf kapittel VII. Videre bør det være adgang til å be om Datatilsynets bistand til utarbeiding av bransjevise atferdsnormer, jf § 42 tredje ledd nr 6 om tilsynsmyndighetens oppgaver.

Datatilsynets kontrollvirksomhet og sanksjonsmidler vil være knyttet til de pliktene som loven pålegger de behandlingsansvarlige, og tilsynets tilgang til opplysninger hos de behandlingsansvarlige vil være begrenset på samme måte. Med de begrensningene som foreslås i lovens anvendelse på journalistisk virksomhet, vil det i første rekke være aktuelt for tilsynet å gi pålegg for å sikre at kravene til sikring og internkontroll overholdes.

I tråd med direktivet bør personopplysningslovens anvendelsesområde begrenses på tilsvarende måte i forhold til litterær og kunstnerisk virksomhet som for journalistisk virksomhet. Også litterær og kunstnerisk virksomhet har i vid forstand en særlig betydning for ytringsfriheten. Det vil dessuten virke urimelig om f eks en revyforfatter som utarbeider sine tekster elektronisk skal være nødt til å forholde seg til krav om saklighet og relevans, varsle de personene som revyen skal handle om, og kanskje også måtte innhente deres samtykke.

Artikkel 9 i EU-direktivet knytter seg til behandling av personopplysninger i journalistisk øyemed eller som ledd i kunstnerisk eller litterær virksomhet. Den nærmere grensedragningen må finne sted gjennom praktiseringen av loven. Det må da legges vekt på at formålet med direktivbestemmelsen er å verne ytringsfriheten, noe som blant annet innebærer at man skal kunne ta imot og spre opplysninger og tanker uten innblanding av offentlige myndigheter, jf bl a punkt 37 i direktivets fortale som uttrykkelig refererer til artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det gjør at begrepet «journalistiske formål» må gis et vidtrekkende innhold, f eks i forhold til enkeltpersoner, politiske eller ideelle organisasjoner som behandler personopplysninger elektronisk som ledd i ulike typer ytringer om samfunnsforhold, f eks gjennom løpesedler eller annen form for agitasjon. Departementet ser det hensiktsmessig å klargjøre direkte i lovteksten at begrensningene i lovens anvendelse av hensyn til ytringsfriheten også gjelder andre typer ytringer enn dem det er naturlig å karakterisere som ytringer for journalistiske formål ut fra en alminnelig forståelse av dette begrepet. Departementet foreslår derfor en presisering som gjør det klart at behandling av personopplysninger for opinionsdannende formål faller inn under unntaket for journalistiske formål.

Begrensningene i lovens anvendelse gjelder bare der personopplysningene behandles utelukkende for kunstneriske, litterære eller journalistiske formål, jf nærmere i merknadene til § 7. Behandles personopplysninger som ledd i virksomhet som helt eller delvis har andre formål, gjelder loven på vanlig måte. F eks vil dette gjelde publikasjoner som reelt sett er reklame for varer og tjenester.