4 Utvidelse av politiets ankekompetanse

4.1 Reglene i straffeprosessloven § 68

Hovedregelen om ankekompetansen er at den myndighet som har besluttet tiltale, avgjør om det skal ankes. Dette følger av straffeprosessloven § 68 første ledd første punktum. Utgangspunktet er med andre ord at politiet har ankekompetanse i de sakene der tiltalen er tatt ut av politiet.

Men i saker der politiet har tatt ut tiltale etter § 67 annet ledd annet punktum, jf. påtaleinstruksen § 22-2 annet ledd første punktum, ligger ankekompetansen hos statsadvokaten. Politiet kan likevel vedta dommen, jf. § 68 første ledd tredje og femte punktum.

I § 68 første ledd fjerde punktum er det bestemt at dersom politiet i samme sak har tatt ut tiltale både for forbrytelse og forseelse, treffer statsadvokaten vedtak om anke for alle forholdene.

Utfyllende regler er gitt i påtaleinstruksen §§ 27-1 og 27-2.

4.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet fremholdt departementet at desto alvorligere forbrytelser det er tale om, desto mer taler for at ankekompetansen bør ligge på et av de høyere nivåene i påtalemyndigheten. Å legge ankekompetanse til politiet vil i en viss utstrekning også frata statsadvokatene mulighet for kvalitetskontroll med og ledelse av politijuristenes påtalearbeide. Dette gjelder selv om en anke fra politiet ikke skal sendes direkte til ankeinstansen, men gjennom statsadvokaten, se nærmere påtaleinstruksen § 28-3. I mindre alvorlige forbrytelsessaker er det derimot forsvarlig å legge ankekompetansen til politiet.

Dersom en gir politiet påtalekompetanse i saker om forbrytelser med en strafferamme på inntil 1 års fengsel, er det samtidig nærliggende å legge ankekompetansen i disse sakene til politiet: Også en del forseelser har strafferammer på inntil 1 års fengsel (eller i noen tilfeller mer). Og i dag har politiet både påtalekompetanse og ankekompetanse i saker om forseelser. I lys av dette er det rimelig å gi tilsvarende regler om ankekompetanse i de minst alvorlige forbrytelsessakene. Departementet foreslo å endre straffeprosessloven § 68 i tråd med disse synspunktene.

Departementet ga samtidig uttrykk for at ankekompetansen i saker der politiet har tatt ut tiltale i forbrytelsessaker med en strafferamme på mer enn 1 år, fortsatt burde ligge hos statsadvokaten. Beholder statsadvokaten ankekompetansen i disse sakene, vil det bidra til å sikre et tilstrekkelig tilsyn med politiets påtaleutøvelse. Departementet foreslo ingen endringer på dette punktet.

4.3 Høringen

De av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, stiller seg overveiende positive til forslaget som departementet fremmet i høringsnotatet.

Domstoladministrasjonen, ØKOKRIM, Politidirektoratet og Politiets Fellesforbunder enige i departementets forslag. Direktoratet får tilslutning fra Agder, Asker og Bærum og Vestfold politidistrikter.

Rogaland statsadvokatembeter mener at utvidelse av politiets ankekompetanse fremstår som en naturlig følge av en eventuell utvidelse av politiets påtalekompetanse. I tillegg peker statsadvokatembetet på at påtaleinstruksen § 28-3 annet ledd om at politiets anke skal sendes gjennom statsadvokaten, gir statsadvokaten mulighet til å kontrollere politiets utøvelse av ankekompetansen. Også Politidirektoratet viser til denne bestemmelsen.

Dersom politiet får påtalekompetanse i saker om forbrytelser med strafferamme inntil 3 år, mener Hedmark og Oppland statsadvokatembeter at politiets ankekompetanse bør være snevrere enn påtalekompetansen.

Hordaland statsadvokatembeter er imot forslaget om å utvide politijuristenes påtalekompetanse og finner i tråd med dette ikke grunn til å tiltre forslaget om endringer i ankekompetansen.

4.4 Departementets vurdering

Departementet finner i lys av høringen grunn til å videreføre sitt forslag. Departementet foreslår at politiet får påtalekompetanse i saker om forbrytelser som ikke kan straffes med fengsel i mer enn 1 år, og finner det naturlig å foreslå tilsvarende regler om ankekompetanse i disse sakene. I de mer alvorlige forbrytelsessakene der påtalekompetansen også foreslås lagt til politiet, jf. punkt 3.5, er det etter departementets oppfatning riktigere at ankekompetansen fortsatt skal ligge hos statsadvokaten. Slik får statsadvokatene et større ansvar for kvaliteten i avgjørelsene om å bruke rettsmidler i disse sakene, og statsadvokatene sikres større mulighet til å drive fagledelse, jf. punkt 3.2.4. På denne bakgrunnen foreslår departementet ingen endringer i ankekompetansen i forbrytelsessaker med strafferammer på mer enn 1 års fengsel.