8 Merknader til de enkelte bestemmelsene

8.1 Endringene i straffeprosessloven

Til § 66

Paragraf 66 gir uttrykk for hovedregelen om at påtalekompetansen i forbrytelsessaker ligger til statsadvokaten så langt det ikke er bestemt noe annet i loven. I gjeldende lov heter det at statsadvokaten tar ut tiltale i forbrytelsessaker når det ikke hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten. Departementet foreslår å føye saker som hører under politiet, til opplistingen. Endringene skal presisere at påtalekompetansen i en del forbrytelsessaker skal ligge til politiet etter reglene i § 67.

Til § 67

Annet ledd regulerer politiets påtalekompetanse. Etter gjeldende rett forutsetter annet ledd at det gis utfyllende bestemmelser i påtaleinstruksen. Departementet foreslår at alle reglene om politiets påtalekompetanse skal gå direkte frem av de nye bestemmelsene i loven. I tillegg er det foreslått realitetsendringer som innebærer at politiet får utvidet påtalekompetanse i forbrytelsessaker. Det er også gjort noen rent lovtekniske endringer i § 67 annet ledd, for at bestemmelsen skal bli mer oversiktlig.

Annet ledd bokstav a viderefører nåværende annet ledd første punktum og medfører ikke realitetsendringer. Etter denne bestemmelsen har politiet påtalekompetanse i saker om forseelser, jf. også merknadene til tredje ledd.

Regelen i annet ledd bokstav b er ny. Etter denne regelen har politiet påtalekompetanse i saker om forbrytelser som etter loven ikke kan medføre fengsel i mer enn 1 år. Det er den generelle strafferammen som er avgjørende, ikke den konkrete straffen i den enkelte sak. Dersom strafferammen heves under særdeles skjerpende omstendigheter i sin alminnelighet, er den forhøyde strafferammen avgjørende for om politiet har påtalekompetanse etter § 67 annet ledd bokstav b. En forhøyet strafferamme under særskilt angitte omstendigheter skal derimot bare legges til grunn dersom det er aktuelt å ta ut tiltale etter den forhøyede rammen.

Det fremgår uttrykkelig av innledningen i annet ledd at regelen i bokstav b står tilbake dersom det er bestemt i straffeprosessloven at påtalekompetansen i visse sakstyper skal ligge til en annen myndighet enn politiet. Enkelte slike unntak er foreslått tatt inn i bokstav b. Andre unntak følger av §§ 64 og 65 om påtalekompetansen for henholdsvis Kongen i statsråd og riksadvokaten.

Regelen i annet ledd bokstav c må ses i forlengelsen av regelen i bokstav b. Etter bokstav c har politiet påtalekompetanse i saker om overtredelse av flere særskilt oppregnede bestemmelser i straffeloven med høyere strafferamme enn fengsel inntil 1 år. Oppregningen omfatter for det første bestemmelser som allerede er tatt inn i den nåværende § 67 annet ledd annet punktum, og som har høyere strafferamme enn 1 år. Ikke alle disse bestemmelsene har vært nevnt i påtaleinstruksen § 22-2 annet ledd første punktum. Videre er ytterligere noen bestemmelser føyd til, jf. punkt 3.5.

Henvisningen til § 147 annet ledd annet punktum, jf. tredje ledd innebærer at politiet skal ha påtalekompetanse i saker om overtredelse av § 147 annet ledd annet punktum og i saker om overtredelse av § 147 tredje ledd, jf. annet ledd annet punktum. Henvisningen til § 162 første ledd, jf. fjerde og femte ledd skal forstås tilsvarende. Formuleringen er ment å omfatte overtredelser av første ledd, overtredelser av fjerde, jf. første ledd, overtredelser av femte, jf. første ledd og overtredelser av femte, jf. fjerde, jf. første ledd. Med andre ord skal både forsettlige simple narkotikaforbrytelser, uaktsomme simple narkotikaforbrytelser og medvirkning til disse forbrytelsene omfattes. Tilsvarende gjelder i forhold til § 162 b om dopingforbrytelser. I tillegg omfattes medvirkning til bruk av dopingmidler, jf. § 162 b fjerde ledd annet alternativ. Påtalekompetansen i saker om overtredelse av § 228 annet ledd første straffalternativ og saker om overtredelse av § 229 første straffalternativ skal ligge til politiet uavhengig av om § 232 kommer til anvendelse eller ikke. På samme måte omfatter henvisningen til § 286, jf. § 288 både saker om overtredelse av § 286 og saker om overtredelse av § 288, jf. § 286.

Regelen i annet ledd bokstav d er en parallell til regelen i bokstav c for utvalgte straffebud i spesiallovgivningen, og må på samme måte ses i forlengelsen av bokstav b. Etter bokstav d har politiet påtalekompetanse i saker om overtredelse av særskilt oppregnede straffebud i spesiallovgivningen med høyere strafferamme enn 1 års fengsel. Noen av disse straffebudene er nevnt i nåværende § 67 annet ledd annet punktum, og enkelte er også tatt inn i oppregningen i påtaleinstruksen § 22-2 annet ledd første punktum. Se for øvrig punkt 3.5.

Henvisningen til militær straffelov § 34 annet ledd annet straffalternativ, jf. tredje ledd skal omfatte både saker om overtredelse av § 34 annet ledd annet straffalternativ og saker om overtredelse av tredje ledd, jf. annet ledd annet straffalternativ. På samme måte skal henvisningen til utlendingsloven § 47 annet ledd, jf. femte ledd omfatte saker om overtredelse av § 47 annet ledd og saker om medvirkning til slik overtredelse (jf. femte ledd). Tilsvarende gjelder i forhold til saker om overtredelse av regnskapsloven § 8-5. Henvisningen er ment å omfatte både saker om overtredelse av første ledd første punktum og saker om medvirkning til dette (jf. tredje punktum), og politiet skal ha påtalekompetanse i disse sakene uavhengig av om straffskjerpelsesregelen i tredje ledd første punktum kommer til anvendelse eller ikke.

Selv om politiet etter bestemmelsene i § 67 annet ledd har påtalekompetanse, skal spørsmålet om tiltale i enkelte tilfeller likevel forelegges statsadvokaten til avgjørelse. Dette følger av reglene i påtaleinstruksen § 22-2 tredje ledd, som vil bli videreført. Etter disse reglene skal statsadvokaten treffe avgjørelsen der saken har særlig stor allmenn interesse, og i tilfeller der det er bestemt av den høyere påtalemyndighet.

I tredje ledd første punktum er det fastsatt at det er politimesteren (dvs. en fast utnevnt eller konstituert politimester) som skal avgjøre spørsmålet om tiltale i saker der påtalekompetanse etter annet ledd bokstav b til d utøves av politiet. Det vil si at påtalekompetansen i utgangspunktet ligger til politimesteren i forbrytelsessakene som er nevnt i annet ledd, men at kompetansen i forseelsessakene (jf. annet ledd bokstav a) tilkommer enhver tjenestemann i påtalemyndigheten i politiet. Regelen tilsvarer den nåværende § 22-2 annet ledd annet punktum i påtaleinstruksen.

Etter annet punktum kan politimesteren beslutte at også andre polititjenestemenn som hører til påtalemyndigheten, og som har juridisk embetseksamen, skal ha påtalekompetanse i forbrytelsessakene som nevnt i annet ledd. En slik beslutning skal gjelde den enkelte tjenestemannen. Beslutningen må følge generelle retningslinjer gitt av riksadvokaten, og forutsetter dessuten skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten. Ved at politimesteren må innhente skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten, sikres kontroll med at bare tjenestemenn som er tilstrekkelig kvalifisert, får utvidet sin påtalekompetanse. Regelen tilsvarer den nåværende § 22-2 annet ledd tredje punktum i påtaleinstruksen.

Tredje punktum tilsvarer nåværende § 67 tredje ledd. Etter denne bestemmelsen har enhver tjenestemann i påtalemyndigheten i politiet kompetanse til å utferdige forelegg i forbrytelsessakene som nevnt i annet ledd bokstav b, det vil si ettårssakene. Dette gjelder selv om tjenestemannen ikke har fått tildelt påtalekompetanse i disse sakene etter reglene i nåværende annet ledd annet punktum. Enhver tjenestemann i påtalemyndigheten har også kompetanse til å utferdige forelegg i forseelsessakene, jf. annet ledd bokstav a, sml. tredje ledd første punktum.

Til § 68

Bestemmelsen regulerer adgangen til å beslutte bruk av rettsmidler. Departementet foreslår enkelte endringer som følge av forslagene til endringer i reglene om kompetanse til å ta ut tiltale. Departementet foreslår også å omregulere bestemmelsen noe.

Nytt første ledd viderefører hovedregelen i nåværende første ledd første punktum om at den samme myndigheten som besluttet tiltale i saken, også avgjør spørsmålet om anke.

Annet ledd første punktum regulerer unntak fra hovedregelen i første ledd. Bokstav a tilsvarer regelen i nåværende første ledd annet punktum. Etter denne bestemmelsen er det riksadvokaten som treffer vedtak om anke i saker som nevnt i § 64 første ledd.

Annet ledd bokstav b første punktum tilsvarer nåværende første ledd tredje og fjerde punktum. I saker der politiet har tatt ut tiltale med hjemmel i § 67 annet ledd bokstav c eller d, ligger det til statsadvokaten å treffe vedtak om anke. Dersom det i samme sak også er tatt ut tiltale med hjemmel i § 67 annet ledd bokstav a eller b, skal spørsmålet om anke avgjøres av statsadvokaten også for disse forholdene. Etter annet ledd bokstav b annet punktum har politiet kompetanse til å vedta dommen i saker der det er politiet som har tatt ut tiltale, selv om kompetansen til å treffe vedtak om anke ligger til statsadvokaten etter § 68 annet ledd bokstav b første punktum. Denne bestemmelsen viderefører gjeldende første ledd femte punktum.

I annet ledd annet punktum er det bestemt at Kongen ved forskrift kan fastsette ytterligere unntak fra hovedregelen i regelen i første ledd for særskilte straffebestemmelser. Et slikt unntak vil være en forskriftsbestemmelse selv om unntaket tas inn i påtaleinstruksen. Dermed vil det være en avvisningsgrunn hvis det er politiet som har tatt ut anke for overtredelse av en straffebestemmelse som det er gjort unntak for etter § 68 annet ledd annet punktum. Med hjemmel i § 62 kan det i påtaleinstruksen også fastsettes mer skjønnsmessige unntak, men slike bestemmelser vil ha karakter av instruks, og brudd på disse reglene vil derfor ikke være noen avvisningsgrunn.

Reglene i tredje ledd gjelder i saker der spørsmålet om anke avgjøres av politiet. Etter første punktum er utgangspunktet at det ligger til politimesteren å treffe vedtak om anke i disse sakene. Denne bestemmelsen tilsvarer nåværende første ledd sjette punktum.

Når politimesteren er til stede, er det han eller hun som skal treffe vedtak om anke. I tredje ledd annet punktum er det uttrykkelig fastsatt at politimesterens faste stedfortreder kan treffe vedtak om anke når politimesteren er fraværende. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som den tilsvarende bestemmelsen i straffeprosessloven § 216 d annet ledd annet punktum. Den gjør bare unntak fra regelen i første punktum når politimesteren er fraværende.

Etter tredje punktum kan politimesteren beslutte at også andre av påtalemyndighetens tjenestemenn som har juridisk embetseksamen og en ledende stilling, skal ha den samme kompetansen som etter annet punktum tilkommer politimesterens faste stedfortreder. Først og fremst kan det være ønskelig å gi lederen av politidistriktets retts- og påtaleenhet slik kompetanse til å treffe vedtak om anke når politimesteren er fraværende. Særlig vil dette kunne være hensiktsmessig der politimesterens faste stedfortreder ikke har juridisk embetseksamen (sml. straffeprosessloven § 55 annet ledd). Politimesterens beslutning etter tredje punktum skal gjelde den enkelte tjenestemannen, og beslutningen kan bare fattes med skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten.

Nåværende annet og tredje ledd blir nye fjerde og femte ledd.

Til § 76

Endringen i fjerde ledd gjør det klart at der tiltale i saken er tatt ut av politiet, skal det som regel også være en polititjenestemann som hører til påtalemyndigheten, som aktorerer saken for tingretten. Dette innebærer ikke realitetsendringer.

Av hensyn til effektiviteten og kvaliteten i saksbehandlingen, kan det ofte være hensiktsmessig at det er den samme tjenestemannen som har tatt ut tiltale, som aktorerer saken. Men bestemmelsen i fjerde ledd krever ikke at det alltid skal være slik.

Til § 455

Endringen av henvisningen til § 67 annet ledd i § 455 første ledd annet punktum er en konsekvens av de lovtekniske endringene i utformingen av § 67 annet ledd.