8 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 2. Reinbeiteområder, reinbeitedistrikter, beitesoner og reintall.

Det vises til de generelle kommentarene i punkt 6. Hovedpoenget er at det ved et for høyt reintall skal skje en forholdsmessig reduksjon, men at mindre driftsenheter (200 rein eller mindre) i utgangspunktet går klar av reduksjonskrav, jf. nytt femte ledd. Plikten til reduksjon av reintallet følger direkte av loven. Prinsippet innebærer en aksept av at reintallet, selv om det må reduseres, ikke behøver å være det samme driftsenhetene imellom. Det kan være både små og større enheter, noe det alltid har vært i reindriften, særlig i Finnmark.

For å kunne ta hensyn til eventuelle ressursmessige ulikheter siidaene imellom, foreslås det en adgang til å fastsette høyeste reintall for den enkelte siida, jf. nytt siste punktum i annet ledd. Det vises til redegjørelsen for dette under punkt 6 ovenfor.

Som nevnt i de generelle kommentarene i punkt 6, vil det imidlertid fortsatt være adgang til å fastsette høyeste reintall per driftsenhet, jf. fjerde ledd. De driftsenheter som har et for høyt reintall i forhold til det fastsatte skal da redusere dette, jf. siste punktum i forslag til nytt siste ledd.

Til § 34. Plikt til å etterleve loven. Sanksjoner

Bestemmelsen svarer til § 13-1 i utvalgets forslag, og fastslår at enhver plikter å rette seg etter bestemmelser gitt i eller i medhold av loven og at overtredelse kan medføre sanksjoner.

I utvalgets lovforslag gis det anvisning på en del kriterier for anvendelse av sanksjoner.

Regjeringsadvokaten har i sin høringsuttalelse til Reindriftslovutvalgets innstilling reist spørsmål om hensiktsmessigheten av å ta slike kriterier inn i loven. Det framheves at det neppe er behov for den foreslåtte lovfesting i forhold til forvaltningen, som ikke vil ilegge sanksjoner den selv mener er uforholdsmessige eller urimelige. Det reises også spørsmål om dette er gjenstand for domstolskontroll. Det framheves at det bør presiseres at bestemmelsen skal forstås på tilsvarende måte som plan- og bygningsloven § 116 b slik denne er blitt fortolket av Høyesterett og som innebærer at domstolsprøvingen skal skje etter vanlige regler, det vil si at forholdsmessighet eller rimelighet ikke prøves fullt ut. De hensyn utvalget mener det bør legges vekt på ved valg av sanksjon utgjør en del av det frie forvaltningsskjønnet. En slik oppregning av momenter som det særlig skal tas hensyn til, kan lett skape uklarhet med hensyn til vekten av disse momentene i forhold til andre momenter som er relevante for skjønnsutøvelsen. Dersom det er ønskelig å si noe om hvilke momenter det særlig er aktuelt å ta hensyn til, bør dette kunne gjøres i merknadene til bestemmelsen.

Departementet er enig i disse vurderinger og har tatt hensyn til dem ved utformingen av bestemmelsen i departementets lovutkast. Departementet mener imidlertid at det bør ses hen til slike momenter i skjønnsutøvelsen. Dette innebærer at områdestyret eller reindriftsstyret må sørge for at sanksjonene står i rimelig forhold til overtredelsen, og dersom det utferdiges flere typer sanksjoner for samme overtredelse, må disse samordnes slik at de ikke rammer på en urimelig måte. Ved utferdigelsen av sanksjoner skal det særlig tas hensyn til alvorlighetsgraden av overtredelsen, muligheten for å unngå overtredelsen, samt fordeler av overtredelsen.

§ 34 i gjeldende lov går ut, se også kommentarene til § 34 e.

Til § 34 a. Pålegg om opphør av ulovlig forhold

Bestemmelsen svarer til § 13-2 i utvalgets forslag, og gir hjemmel for å utferdige pålegg om opphør av forhold som er i strid med loven eller vedtak (enkeltvedtak eller forskrift) fattet med hjemmel i denne.

Utvalget har brukt formuleringen ulovlig virksomhet. Regjeringsadvokaten foreslo i sin høringsuttalelse til innstillingen at begrepet ulovlig virksomhet ble erstattet med ulovlig forhold idet ulovlig virksomhet kan være misvisende når det er tale om unnlatelser.

Videre påpekte Regjeringsadvokaten at det er uheldig å knytte påleggskompetansen til forekomsten av offentlige interesser. Vilkåret er vanskelig å avgrense og vil bero på en konkret vurdering. Et alternativ kan være å gjøre bestemmelsen til en kan-bestemmelse og presisere i merknadene at kompetansen først og fremst er tenkt benyttet i de tilfeller der det foreligger offentlige interesser. Regjeringsadvokaten mener også at kravet om særlige grunner for delegasjon bør utgå.

Politimestrene i Troms og Finnmark har foreslått at politiet blir gitt særskilt adgang til å fatte midlertidig vedtak som skal gjelde inntil annen myndighet har behandlet saken, idet det er en normal del av politiets virksomhet å sørge for at ulovlig virksomhet bringes til opphør.

Departementet ser at ulovlig forhold er et mer dekkende uttrykk enn ulovlig virksomhet. Videre slutter departementet seg til at begrensningen om særlige grunner for delegasjon ikke bør lovfestes.

Derimot er departementet ikke enig i at kriteriet offentlige interesser ikke skal være lovfestet. Selv om det vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, vil det etter departementets syn ikke by på store problemer i praksis. Foreligger det offentligrettslige vedtak, for eksempel om reintall, vil det som det klare utgangspunkt foreligge en offentlig interesse i at vedtaket etterleves.

Departementet ser ikke grunn til å vurdere nærmere spørsmålet om vedtakskompetanse for politiet nå.

Til § 34 b. Tvangsmulkt

Bestemmelsen svarer til § 13-3 i utvalgets forslag. Det fastslås at det ved utferdigelse av pålegg etter § 34 a kan fastsettes en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke/måned som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt.

Etter departementets syn vil dette være en viktig bestemmelse for å sikre etterlevelse av ulike vedtak, herunder om reintall. Det forutsettes at kompetansen skal være forbeholdt reindriftsstyret og områdestyrene slik at delegasjon her ikke skal kunne finne sted. Det vises til utvalgets generelle vurderinger under punkt 9.9.3.2.

Til § 34 c. Avgift ved brudd på distriktsplan

Bestemmelsen svarer til § 13-4 i utvalgets forslag om avgift ved brudd på bruksregler, og erstatter bestemmelsene om ressursavgift i § 8 b tredje til sjette ledd i gjeldende lov. I § 8 b i gjeldende lov skal distriktsstyret ilegge ressursavgift. Etter forslaget her er det reindriftsstyret eller områdestyret som kan treffe slikt vedtak.

Utvalget har foreslått at avgift ikke skal ilegges når forholdet må anses unnskyldelig på grunn av sykdom og andre årsaker som ikke kan legges vedkommende til last.

Regjeringsadvokaten har i sin høringsuttalelse til Reindriftslovutvalgets innstilling reist spørsmål om hensiktsmessigheten av at såkalte subjektive unnskyldningsgrunner lovfestes.

Departementet er enig i at det ikke er nødvendig at dette tas inn i loven. Departementet forutsetter imidlertid at områdestyret og reindriftsstyret tar slike forhold i betraktning ved utøvelsen av sitt skjønn i de konkrete tilfellene.

Under henvisning til øvrige sanksjonsbestemmelser, foreslår departementet at hele § 8 b i dagens lov oppheves.

Til § 34 d. Forelegg

Bestemmelsen svarer til § 13-5 i utvalgets forslag.

Bestemmelsen er en prinsipiell nyskapning i reindriftsloven. Det vises til utvalgets redegjørelse under punkt 9.9.3.3 hvor det framgår at forelegg er et påbud om å etterkomme et allerede gitt pålegg innen en nærmere angitt frist. Det sivilrettslige forelegget som det her er tale om, må ikke forveksles med det strafferettslige forelegget, som nyttes i mindre straffesaker.

Ved forelegg kan den forelegget er rettet mot reise søksmål mot det offentlige innen 60 dager for å få forelegget prøvd. Dette gir således mulighet for en full ordinær domstolsprøving, men dette forutsetter aktive skritt fra vedkommendes side. Forelegg innebærer således et avvik fra den ordinære framgangsmåten hvor myndighetene må gå til sak for å få tvangsgrunnlag.

Advokatforeningen har i sin høringsuttalelse til Reindriftslovutvalgets utredning kommet med innvendinger imot bestemmelsen og påpekt at det er i strid med de alminnelige rettssikkerhetshensyn å pålegge den som har forbrutt seg å måtte gå til domstolene for å få et forelegg prøvd. I dette tilfellet er det også i strid med samisk kultur og tradisjon hvor det er en alminnelig maksime at den som tier er uenig.

Departementet ser ikke grunn til å fravike utvalgets forslag og vil påpeke at bestemmelsen har paralleller i annen lovgivning, jf. blant annet plan- og bygningsloven § 114. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 67 (1999-2000) om endringer i diverse lover som ligger til grunn for innføring av det sivilrettslige foreleggsinstituttet i disse.

Til § 34 e. Tvangstiltak

Bestemmelsen svarer til § 13-6 i utvalgets forslag. Utvalget foreslår her bestemmelser om tvangsgjennomføring av vedtak i tråd med § 34 andre til fjerde ledd i dagens lov.

Utvalget foreslår i paragrafens tredje ledd at områdestyret og reindriftsstyret skal kunne delegere sin myndighet med hensyn til tvangsvedtak om nødvendig arbeid og kontroll for å få gjennomført pålegg om samling, skilling, merking, utdriving og telling av rein, jf. annet ledd bokstav a.

Regjeringsadvokaten reiser spørsmål om ytterligere delegasjonsadgang, i hvert fall når det gjelder avliving av rein som ikke har latt seg utdrive, jf. annet ledd bokstav b. Det reises også spørsmål om det ikke er unødig tungvint å gå veien om namsmyndighetene for fullbyrding.

Politimestrene i Troms og Finnmark foreslår at også politiet gis kompetanse til fatte vedtak etter punktene a og b i annet ledd.

Departementet er enig i at det bør være delegasjonsadgang også i forhold til avlivingsbestemmelsen. Derimot mener departementet at selve gjennomføringen bør skje med namsmyndighetenes mellomkomst. Tingrettens behandling innebærer, som utvalget påpeker, en prøving av forvaltningsvedtaket. Rettssikkerhetshensyn overfor den det gjelder tilsier dette og er etter departementets oppfatning mer tungtveiende enn den effektivitetsgevinst som måtte ligge i å kunne gå utenom tingretten og iverksette gjennomføringen direkte.

I tråd med utvalgets forslag foreslås at vesentlighetskravet i gjeldende lov tas ut. Tvangstiltak er noe myndighetene etter en konkret vurdering kan treffe vedtak om, og i denne vurdering forutsettes spørsmålet om vesentlighet å komme inn.

Når det gjelder kompetanse for politiet til å treffe vedtak, ser departementet ikke grunn til å komme nærmere inn på dette nå.