2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Direktiv 2009/20/EF
Direktiv 2009/20/EF 23. april 2009 pålegger eiere av skip på 300 bruttotonn eller mer å tegne forsikring, jf. artikkel 2 nr. 1 og artikkel 4 nr. 1. Den obligatoriske forsikringen skal dekke sjørettslige krav som er omfattet av 1996-globalbegrensningskonvensjonen, jf. artikkel 4 nr. 3 første punktum. Direktekrav er ikke et spørsmål som berøres i direktivet.
Medlemsstatene skal kreve at alle skip under eget flagg har den obligatoriske forsikringen, jf. artikkel 4 nr. 1. Videre skal medlemsstatene kreve at alle utenlandske skip som anløper havn under medlemsstatens jurisdiksjon, har slik forsikring, jf. artikkel 4 nr. 2 første punktum. Det er presisert i direktivet at medlemsstatene, dersom det ikke strider mot folkeretten, kan kreve at utenlandske skip har slik forsikring også ellers når skipene opererer i et lands sjøterritorium, jf. artikkel 4 nr. 2 annet punktum.
Formålet med forsikringsplikt for eiere av skip er å styrke skadelidtes erstatningsrettslige vern. Innføringen av en forsikringsplikt inngår som et ledd i EUs maritime politikk med å forbedre kvaliteten på handelsflåten ved å ansvarliggjøre aktørene, med å eliminere substandard skip og å gjenskape konkurranse mellom aktørene.
Direktivet har blant annet bestemmelser om sertifikat fra forsikringsgiveren (artikkel 6), myndighetenes kontroll av slikt sertifikat (artikkel 5 nr. 1) og bortvisning av skip som mangler slikt sertifikat (artikkel 5 nr. 2). Direktivet stiller videre krav om at medlemsstatene skal innføre et sanksjonssystem for brudd på reglene som gjennomfører direktivet (artikkel 7).
Direktivet presiserer at det ikke skal ha innvirkning på ordninger innført ved gjeldende rettsakter i den enkelte medlemsstat, og som er oppført i bilaget til direktivet, jf. artikkel 2 nr. 3. Dette bilaget viser til følgende rettsakter:
Den internasjonale konvensjon 27. november 1992 om erstatningsansvar for oljesølskade («CLC-konvensjonen»), som pålegger oljetankere en forsikringsplikt for oljesølskade,
Den internasjonale konvensjon 3. mai 1996 om erstatningsansvar for skade i forbindelse med transport av farlige og skadelige stoffer til sjøs («1996 HNS-konvensjonen»), som pålegger skip som fører slikt gods, å ha forsikring for skade forårsaket av slike stoffer ved en sjøulykke,
Den internasjonale konvensjon 23. mai 2001 om ansvar for forurensningsskade forårsaket av bunkersolje («bunkerskonvensjonen»), som pålegger alle skip over 1000 bruttotonn å ha forsikring for ansvar for skade forårsaket av bunkersoljesøl,
Den internasjonale Nairobi-konvensjonen 18. mai 2007 om vrakfjerning («vrakfjerningskonvensjonen»), som pålegger alle skip på over 300 bruttotonn å ha forsikring som dekker kostnadene til fjerning av skipsvraket dersom skipet blir vrak etter en ulykke,
Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 392/2009 av 23. april 2009 om transportørers erstatningsansvar for passasjerer ved ulykker under sjøtransport («Aten-forordningen»), som gjennomfører Protokoll av 1. november 2002 til Atenkonvensjonen av 13. desember 1974 om transport av passasjerer og deres bagasje til sjøs («2002 Aten-konvensjonen») med tilhørende anbefalinger og retningslinjer.
CLC-konvensjonen og bunkerskonvensjonen, er trådt i kraft internasjonalt, og er gjennomført i norsk rett i sjøloven kapittel 10. Vrakfjerningskonvensjonen og 2002 Aten-konvensjonen vil antakelig tre i kraft innen få år, forutsatt at de blir ratifisert av EUs medlemsstater. Aten-forordningen gjelder fra det tidspunktet 2002 Aten-konvensjonen trer i kraft for EU, men uansett ikke senere enn 31. desember 2012. I praksis innebærer dette at uavhengig av om 2002 Aten-konvensjonen har trådt i kraft internasjonalt, vil konvensjonens løsninger innføres innenfor EU fra og med 31. desember 2012.
1996 HNS-konvensjonen er ikke trådt i kraft internasjonalt. Enkelte av konvensjonens løsninger viste seg vanskelige å gjennomføre i praksis, og på denne bakgrunn forenkler protokoll 30. april 2010 til 1996 HNS-konvensjonen systemet etter konvensjonen. De nødvendige forutsetningene for ikrafttredelse av 1996 HNS-konvensjonen, slik den er endret ved 2010 HNS-protokollen, skal nå være til stede, slik at en får på plass et internasjonalt system for ansvar og erstatning for skade ved sjøtransport av farlige og forurensende stoffer.
Fristen for gjennomføringen av direktiv 2009/20/EF var 1. januar 2012, men arbeidet med gjennomføringen i norsk rett er blitt forsinket.
Gjennomføringen av direktivet i norsk rett er nærmere behandlet i punkt 3 i proposisjonen.
2.2 Forordning 285/2010
Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004 av 21. april 2004 innførte krav om minimumsforsikring for luftfartsselskaper og luftoperatørers erstatningsansvar. Kommisjonsforordningen (EU) nr. 285/2010 justerer forsikringskravene i forordning (EF) 785/2004. Formålet med denne revisjonen er å bringe forsikringskravene for reisegods og gods i samsvar med de reviderte ansvarsgrensene i Montreal-konvensjonen av 28. mai 1999 om visse ensartede regler for internasjonal luftbefordring («Montreal-konvensjonen 1999»). Forordningen er trådt i kraft i EU, og bør gjennomføres snarest mulig i norsk rett.
Forordning (EF) 785/2004 og forordning (EU) 285/2010 gir bare regler om forsikring og får ikke innvirkning på reglene om erstatningsansvar. Gjennom innlemmelsen i EØS-avtalen kommer forordningene til anvendelse på alle luftfartsselskaper og luftfartsoperatører som flyr innenfor, inn til og ut av eller over territoriet til en EØS-stat.
Gjennomføringen av forordning (EU) 285/2010, er nærmere behandlet i proposisjonen punkt 4.
2.3 Høringen
Forslag om endringer i sjøloven og luftfartsloven til gjennomføring av direktiv 2009/20/EF og forordning 285/2010 ble sendt på høring 23. april 2012. Høringsbrevet ble sendt til følgende høringsinstanser:
Alle departementene
Finanstilsynet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Konkurransetilsynet
Kystverket
Luftfartstilsynet
Sjøfartsdirektoratet
Statistisk sentralbyrå
Advokatforeningen
Assuranceforeningen Skuld
Avinor AS
Barin (Board of Airline Representatives in
Norway)
De sjøkyndiges forbund
Den norske Reisebransjeforening
Finansnæringens Fellesorganisasjon
Fiskebåtredernes Forbund
Fraktefartøyenes Rederiforening
Gard Services AS, Arendal
Greenpeace Norge
Hovedorganisasjonen Virke
Intertanko
Landsorganisasjonen i Norge
Logistikk- og Transportindustriens
Landsforening
Miljøstiftelsen Bellona
Møretrygd
Nasjonalt støttegruppenettverk
Nordisk institutt for sjørett
Nordisk Skibsrederforening
Nordland Fylkes Fiskarlag
Norges Fiskarlag
Norges Miljøvernforbund
Norges Naturvernforbund
Norges Rederiforbund
Norsk Flygerforbund
Norsk Flyoperatør Forbund
Norsk Petroleumsinstitutt
Norsk senter for menneskerettigheter
Norsk Sjømannsforbund
Norsk Sjøoffisersforbund
Norske Maritime Leverandører
Næringslivets Hovedorganisasjon
Rederienes Landsforening
Reiselivsbedriftenes landsforening
Sjøassurandørenes Centralforening
(CEFOR)
Transportbrukernes Fellesorganisasjon
Høringsfristen var 25. juni 2012. Følgende instanser har kommet med realitetsmerknader:
Fiskeri- og kystdepartementet
Forsvarsdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Samferdselsdepartementet
Kystverket
Advokatforeningen
Assuranceforeningen Skuld
Fiskebåtredernes Forbund
Fraktefartøyenes Rederiforening
De sjøkyndiges forbund
The Nordic Association of Marine Insurers (Cefor)
Følgende instanser uttalte at de ikke hadde merknader:
Arbeidsdepartementet
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
Finansdepartementet
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Kunnskapsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Olje- og energidepartementet
Utenriksdepartementet
Finanstilsynet
Forbrukerrådet
Statistisk sentralbyrå
Landsorganisasjonen i Norge