3 Utviklingen i jordbruket

Dette kapitlet belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For jordbrukere som selvstendige næringsdrivende er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil oppleve årlige svingninger, f.eks. av markedsmessig art, også under ellers stabile politiske rammer. Videre er jordbruket en kapitalintensiv næring med langsiktige tilpasninger. Derfor vil det ofte kunne ta flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer i politikk og virkemidler. På denne bakgrunn må virkninger av den løpende politikken og endringer i virkemiddelbruken, vurderes over tid. Videre bør utviklingen i jordbruket vurderes opp mot den helhetlige virkemiddelbruken.

Norsk landbruk består av om lag 180 000 landbrukseiendommer og om lag 45 000 jordbruksforetak. Utviklingen mellom gårdsbruk med ganske like muligheter, og fra det ene bygdesamfunnet til det andre, vil variere. Dette skyldes at bøndene, som private næringsdrivende, og deres familier treffer sine valg ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter landbruket kan by på, og hvilke andre muligheter som synes attraktive for den enkelte gårdbruker. Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat.

Grunnlagsmaterialet

Budsjettnemnda for jordbruket har som hovedoppgave å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter:

• Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader, arbeidsforbruk og vederlag til arbeid og egenkapital.

• Referansebruksberegninger for jordbruket: Beregningene er basert på NILFs driftsgranskninger og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.

• Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken: Her rapporteres det om utviklingen innenfor sentrale områder.

For mer utfyllende statistikk vises det til disse publikasjonene.

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen omfatter inntekter fra jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med i Totalkalkylen, med unntak av kjøreinntekter for maskiner som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendige næringsdrivende og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk. Data på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og forutsetninger. I tillegg kan revisjon av dataserier med grunnlag i nye data og endring av beregningsprinsipper gjøre at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling endres mellom beregningsår. I årets beregning har Budsjettnemnda revidert serien for arbeidsforbruk tilbake til 2005, med grunnlag i endelige tall fra Statistisk sentralbyrås (SSB) fullstendige landbrukstelling for 2010. De endelige tallene for 2010 avviker til dels betydelig fra de foreløpige tallene for 2010 som SSB publiserte i desember 2010, og som lå til grunn for fjorårets materiale. Gjennomgangen ga indikasjoner på at tallene fra utvalgstellingen i 2007 er for høye, og at det er usikkerhet knyttet til utvalgstellingene i 2003 og 2005. Budsjettnemnda skriver at:

«SSB har varslet at de vil foreta en evaluering av metodikken som er benyttet for å beregne arbeidsforbruket ved utvalgstellingene i 2001, 2003, 2005 og 2007. Evalueringen vil foreligge til neste års beregninger. Når disse foreligger, kan arbeidsforbrukstallene bli justert på nytt.»

Dette innebærer at det kan bli justeringer av tidsserier fram til 2010, men arbeidsforbrukstallene for 2010 er endelige.

Premissgrunnlaget og rapportering

St.meld. nr. 19 (1999-2000) «Om norsk landbruk og matproduksjon» og Stortingets behandling av denne gjennom Innst. S. nr. 167 (1999-2000), har de siste 10 årene vært det viktigste premissgrunnlaget for utformingen av landbrukspolitikken. Riksrevisjonen gjennomførte en forvaltningsrevisjon om måloppnåelse og styring i jordbruket i 2010. Dokument 3:12 (2009-2010) – Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse og styring i jordbruket, ble behandlet av Stortinget i Innst. 77 S (2010–2011).

I april 2012 behandlet Stortinget Meld. St. 9 (2011-2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords, på grunnlag av Innst. 234 S (2011-2012). Meld St. 9 om landbruks- og matpolitikken definerer fire overordnede mål for norsk landbruks- og matpolitikk: (1) Matsikkerhet, (2) Landbruk over hele landet, (3) Økt verdiskaping og (4) Bærekraftig landbruk.

Departementets rapportering til Stortinget om resultater av jordbruksavtalen, har i stor grad vært lagt opp som en samlet vurdering av måloppnåelsen. Som en oppfølging av Meld St. 9 arbeider departementet med å videreutvikle et mål- og resultatrapporteringssystem. Selv om det er for tidlig å rapportere resultater med grunnlag i den nye meldingen, er det likevel valgt å organisere resultatrapporteringen rundt hovedmålene i denne.

Det vises til at flere resultatindikatorer er relevante for flere mål. Det må videre gjøres løpende avveininger mellom kryssende hensyn. Det er derfor fortsatt nødvendig å gjøre en samlet vurdering av utviklingen i næringen. Utformingen av virkemidler og forvaltningen av dem må skje gjennom en organisering med god styring og kontroll, der målretting og forenkling av virkemidlene også er viktig.

3.1 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon

Meld. St. 9 sier følgende om produksjonsmål for jordbruket:

«Regjeringen vil, innenfor de gitte handelspolitiske rammer, legge til rette for økt produksjon av jordbruksvarer som det er naturgitt grunnlag for og som markedet etterspør, slik at selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå.»

I Innst. 234 S (2011-2012) sier komiteen:

«Komiteen er enig i at vi i Norge må utnytte våre ressurser og legge til rette for mest mulig produksjon av de landbruksvarene vi har forutsetninger for å produsere nasjonalt.»

3.1.1 Produksjons- og markedsutvikling

Det siste tiåret har produksjonsvolumet i jordbruket økt med ca. 4 pst., jf. figur 3.1. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med om lag 7 pst. Det er særlig produksjon av svin, fjørfe og egg som øker. For det grovfôrbaserte husdyrholdet er produksjonen forholdsvis stabil, med unntak av storfekjøtt, hvor produksjonen er redusert med 7 pst.

Produksjonen av planteprodukter varierer mer enn for husdyrprodukter og den underliggende produksjonsutviklingen er noe vanskeligere å fastslå. Produksjonen har falt det siste tiåret for korn, poteter og blomster. For korn skyldes produksjonsreduksjonen både redusert areal og svak avlingsutvikling. Produksjonen har økt for grønnsaker. Fruktproduksjonen økte svakt i begynnelsen av perioden, men har falt de siste årene, iflg. normalisert regnskap. I grøntsektoren har markedsforholdene vært ustabile både p.g.a. nasjonale forhold og importkonkurranse. Målprisene oppnås i varierende grad. Redusert produksjon av blomster skyldes særlig at snittblomster mister markedsandeler til import. Det er markedsmuligheter for økt planteproduksjon.

De siste 5 årene har produksjonen økt lite. Dårlige avlinger og lav produksjon i 2011 også i normalisert regnskap, bidrar til at Budsjettnemnda for 2012 budsjetterer med at produksjonen øker med om lag 1 pst. Nemnda regner med fortsatt redusert planteproduksjon, mens husdyrproduksjonen budsjetteres å øke.

De siste årene har markedene for norske jordbruksvarer vært i noenlunde balanse. For storfe er det underskudd med norskprodusert vare, slik det har vært i en del år. For de kraftfôrkrevende produksjonene budsjetteres det med overskudd for svinekjøtt. For storfe og kylling er det indikasjoner på at prismulighetene på de dyreste delene av sortimentet begrenses som følge av importkonkurranse.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Tilbudsoverskudd gir økt omsetningsavgift og lavere prisuttak i markedet enn det jordbruksavtalen gir grunnlag for. Det er jordbrukets økonomiske ansvar å holde råvaremarkedene i balanse. Budsjettnemnda har beregnet et brutto pristap som følge av tilbudsoverskudd for gris på om lag 120 mill. kroner i 2012.

3.2 Landbruk over hele landet

Meld. St. 9 angir at:

«Det skal legges til rette for landbruk over hele landet med sikte på matproduksjon, verdiskaping, bosetting, sysselsetting og ivaretakelse av kulturlandskap.»

I Innst. S 234 (2011-2012) heter det:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser det som positivt at det i meldingen legges opp til å ta hele landet i bruk, og at det skal legges til rette for økt matproduksjon basert på norske ressurser, som grovfôr og beite. Vi skal også i fremtiden ha et mangfold av gårdsbruk i Norge, med en variert bruksstruktur, og landbruk over hele landet.»

I de siste års jordbruksoppgjør er det gitt sterk prioritet til de grasbaserte produksjoner i distriktene. Landbrukspolitikken skal motvirke betydelige og tunge økonomiske og samfunnsmessige trender, og departementet har i mange år rapportert til Stortinget om grader av manglende måloppnåelse i noen områder av landet. En sammenligning med f.eks. Sverige kan likevel i noen grad illustrere positive resultater av politikken i Norge på dette området.

Produktivitetsutviklingen i jordbruket har i mange år vært større enn i andre næringer som følge av økt avling og ytelse per enhet, og gjennom redusert arbeidsinnsats som følge av teknologiske forbedringer og strukturendringer etc. Når markedet i hovedsak er avgrenset til innenlands forbruk, betyr det at samlet sysselsetting går ned. Regjeringen legger stor vekt på å stimulere til å utvikle bygdenæringer.

Måloppnåelsen for landbruk over hele landet belyses å gjennom følgende parametere:

• arealutvikling og -fordeling

• geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

• nærings- og bygdeutvikling, inkl. likestilling og rekruttering

3.2.1 Arealutvikling og -fordeling

I perioden 1979-1999 økte det registrerte jordbruksarealet med 8,2 pst. Denne utviklingen har senere flatet ut, og i perioden 1999-2011 er det estimert en reduksjon i totalt jordbruksareal på ca. 3,9 pst., jf. tabell 3.1. Registrert totalareal var på sitt høyeste i 2001. Nedgangen i jordbruksareal skyldes i all hovedsak reduksjon i arealet med åker og hage.

Fra 2005 har nytt digitalt kartgrunnlag vært tatt i bruk som kontrollgrunnlag ved søknad om produksjonstilskudd. Ved søknadsrunden i 2011 var 81 pst. av jordbruksarealet omfattet av det nye kartgrunnlaget. Tall fra Statens landbruksforvaltning (SLF) viser at arealmålingene fra nytt kartverk i perioden 2005-2011 innebar en engangsreduksjon i arealet på 2,8 pst. i gjennomsnitt i de kommunene hvor kartverket ble tatt i bruk. For øvrige kommuner var nedgangen 0,1 pst. i gjennomsnitt. Effekten av nytt kartverk kan både skyldes mer nøyaktige målinger og at endringer som har skjedd over tid først fanges opp når nytt kartverk tas i bruk.

Reduksjonen i totalt jordbruksareal i drift fra 1999 til 2011 har først og fremst skjedd på Vestlandet, i Agder-fylkene og i Nord-Norge, som har hatt en reduksjon på mellom 5,4 og 9,7 pst. I alle landsdeler reduseres fulldyrket areal mer enn totalarealet, relativt sett. Iflg. statistikken er det bare i Rogaland at totalarealet har økt.

3.2.2 Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

Når det gjelder produksjonsfordelingen det siste tiåret, er hovedbildet at økningen i produksjoner med vekst kommer i mer sentrale områder, mens produksjonen for øvrig er mer stabil. Den sterke produksjonsøkningen av kylling har først og fremst kommet i Trøndelag, i Rogaland og på Østlandet. Det har imidlertid også vært vekst i kyllingproduksjonen i områder med mindre produksjon. Veksten i grønnsaker på friland har kommet på Østlandet. Veksten i svinekjøttproduksjonen har i størst grad kommet i Rogaland.

For de grasbaserte produksjonene har produksjonen vært mer stabil det siste tiåret og det har vært relativt små endringer i den geografiske produksjonsfordelingen etter sentrum/periferiinndelingen.

Rogaland og Østlandet har hatt en reduksjon i arbeidsforbruket siden 1999 på henholdsvis 28 og 31 pst., mens reduksjonen for øvrige landsdeler har vært fra 38 til 42 pst. At Trøndelag er på linje med øvrige landsdeler, målt med denne indikatoren, kan skyldes at den arbeidskrevende melkeproduksjonen utgjør en stor andel i Trøndelag og at det har skjedd betydelige strukturendringer det siste tiåret.

Til tross for omfattede bruk av virkemidler har reduksjonen i registrert arbeidsforbruk i jordbruket det siste tiåret vært minst utenfor virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene (31 pst. i sone 1), mens reduksjonen i alle de tre øvrige sonene har vært hhv. 39, 38 og 37 pst., jf. figur 3.2.

3.2.3 Nærings- og bygdeutvikling

Jordbruksavtalen finansierer en rekke virkemidler som skal bidra til næringsutvikling i landbruket. Midlene er vesentlige for å nå målsettingen om å opprettholde et levende landbruk over hele landet. Meld. St. 9 har en særskilt oppmerksomhet på behovet for investeringer i landbruket og for et løft for bygdenæringer. Landbruks- og matdepartementets strategi Ta landet i bruk! har vært førende for arbeidet med landbruksbasert næringsutvikling. Strategien bygger opp under hovedmålene i landbrukspolitikken og har dannet et rammeverk for alle typer lønnsom næringsvirksomhet med utgangspunkt i gårdens menneskelige og materielle ressurser, samt naturressursene.

I tillegg til den nasjonale strategien fra Landbruks- og matdepartementet, har alle fylker utarbeidet en regional strategi for næringsutvikling som tilpasser virkemiddelbruken til de mest aktuelle utfordringene i regionen. De regionale strategiene er utarbeidet av det regionale partnerskapet bestående av Fylkesmannen, Innovasjon Norge, Fylkeskommunen, landbrukets organisasjoner, kommunene med flere.

Det er fremdeles stor etterspørsel etter investeringsvirkemidler i landbruket. Mange av søknadene gjelder midler til oppgradering av eksisterende driftsapparat for å imøtekomme nye krav til driftsbygninger og dyrevelferd, men det er også stor etterspørsel etter midler til utvikling av bygdenæringer.

3.2.3.1 Stiftelsen Matmerk

I 2011 skiftet KSL Matmerk navn til Matmerk. Stiftelsen Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon og å skape preferanse for norskprodusert mat. Det skjer gjennom arbeid med kvalitetsstyring, kompetanse og synliggjøring av norske konkurransefortrinn og opprinnelse overfor matprodusenter, handel og forbrukere. Stiftelsen har i oppgave å administrere og videreutvikle Kvalitetssystem i landbruket (KSL), godkjennings- og merkeordningen for Inn på tunet, merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet, Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL), samt generisk markedsføring av økologisk mat. Stiftelsen har også en viktig oppgave i å bidra til profilering og markedsadgang for norske matspesialiteter. I 2011 har Matmerk i større grad enn før tatt i bruk digitale medier som kommunikasjonskanal og etablerte bl.a. et digitalt opplysningskontor for økologisk mat.

Kvalitetssystem i landbruket (KSL)

Formålet med KSL er å dokumentere for forbrukerne, varekjedene og myndighetene hvordan produksjonen på norske gårdsbruk foregår, og å være et styrings- og kvalitetssystem for den enkelte bonde. I 2011 ble det gjennomført om lag 4 200 eksterne revisjoner. KSL-standarden har blitt revidert, med vekt på det nye hygieneregelverket og HMS.

Merkeordningen Beskyttede betegnelser

Merkeordningen Beskyttede betegnelser er en sentral konkurransestrategi for norsk matproduksjon. Totalt har 19 norske produkter fått godkjenning etter at Kurv frå Valdres fikk godkjenning i 2011. Ved utgangen av 2011 var 5 av 8 utestående søknader om godkjenning ferdig fra Mattilsynet for videre behandling i Matmerk.

Merkeordningen Spesialitet

Ved utgangen av 2011 var 205 produkter fra 50 bedrifter godkjent for bruk av Spesialitetmerket. 8 nye produkter ble godkjent mens 3 ble meldt ut av merkeordningen. Et prioritert område i 2011 har vært å etablere en tettere kontakt med merkebrukerne. Matmerk har derfor etablert et merkebrukerutvalg med representanter for brukere av Spesialitet og Beskyttede betegnelser.

Utvikling av merkeordningen Nyt Norge

Merkeordningen ble lansert i 2009. I 2011 ble 12 virksomheter godkjent for bruk av merket, og totalt er nå 28 virksomheter godkjent for til sammen 1 076 produkter. Dette inkluderer to av fire matvarekjeder. Målet med kommunikasjonsarbeidet i 2011 har i hovedsak vært å bygge kjennskap til, og kunnskap om ordningen. Markedsføringen av merkeordningen har vært gjennomført med jevnt trykk gjennom hele året, og med fire større kampanjer.

Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL)

Formålet med KIL er å bidra til kompetanseutvikling for yrkesutøvere innen primærlandbruket, og i bygdenæringene. Midlene skal bl.a. bidra til å utvikle nye kompetansegivende tilbud og til videreføring og videreutvikling av eksisterende kompetansegivende tilbud. I 2011 ble 18 søknader om støtte innvilget. Til sammen ble det gitt tilsagn om tilskudd på nær 5,5 mill. kroner.

3.2.3.2 Rekruttering, likestilling, utdanning og kompetanse

Landbruks- og matdepartementet har i Strategi for likestilling i landbrukssektoren fra 2007 satt mål om 40 pst. kvinnelig representasjon når det gjelder eierandel, næringsutøving og deltagelse i styrende organ i landbrukssektoren. Handlingsplan for meir entreprenørskap blant kvinner fra 2008 er en felles satsing fra 7 departement, herunder Landbruks- og matdepartementet.

Kvinner eier i dag 25 pst. av alle landbrukseiendommer. Kvinner driver og eier ofte de mindre gårdsbrukene. Flere av samvirkeorganisasjonene har nådd målet om minst 40 pst. representasjon av hvert kjønn i sine styrer.

Det har vært en positiv utvikling i andelen etablerertilskudd og BU-midler til kvinner de siste årene. I 2011 var kvinneandelen på 48 pst. for BU-midlene og hele 74 pst. for etablererstipendene. Trendundersøkelser viser en forholdsvis høy kvinneandel i næringer som Inn på tunet, gårdsturisme/grønt reiseliv og økologisk drift. Det arbeides med et bedre dokumentasjonsgrunnlag for utviklingen i disse næringene generelt.

Som en del av satsingen for å rekruttere ungdom inn i næringen ble det av avtalepartene satt av 4,5 mill. kroner til et treårig nasjonalt prosjekt «Velg landbruk». Prosjektet skal arbeide for å styrke rekrutteringen til landbruksutdanning på alle nivå. Prosjektansvar og prosjektsekretariat er lagt til Norges Bondelag. Prosjektet ses i sammenheng med øvrige midler til rekruttering og kompetanse i landbruket.

Matindustriens kompetanseprosjekt er et samarbeid mellom NHO Mat og landbruk, NHO Mat og Drikke, Landbrukets Arbeidsgiverforening (LA) og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN), for å styrke kompetanse- og rekrutteringsgrunnlaget i matindustrien. Landbruks- og matdepartementet støtter prosjektet med 1,5 mill. kroner per år over sentrale BU-midler. 2012 er siste år LMD bidrar med midler til prosjektet.

Fylkesvise midler til rekruttering, likestilling og kompetanseheving i landbruket

Fylkeskommunene får 20 mill. kroner til arbeid med rekruttering, likestilling og kompetanseheving i landbruket. Ordningen skal tilpasses regionale utfordringer på området innen både tradisjonelt landbruk og bygdenæringer. Fylkesvis fordeling av midlene er basert på samme fordelingsnøkkel som benyttes for de fylkesvise bygdeutviklingsmidlene.

Midlene forvaltes med bakgrunn i regionale strategier for landbruksbasert næringsutvikling, og fylkeskommunenes øvrige strategi- og plandokumenter på området. Det skal legges til rette for et forpliktende samarbeid med næringen om innretningen av midlene spesielt, og den landbrukspolitiske dialogen i fylket generelt. Enkelte fylker har utarbeidet egne strategier og handlingsplaner for bruken av midlene regionalt.

I 2011 er tilskuddsmidlene hovedsaklig benyttet til kompetansehevende kurs og tiltak av kortere varighet innenfor det tradisjonelle landbruket og bygdenæringene. Det er også tildelt midler til tiltak med formål om å øke rekrutteringen til næringen og til videregående opplæring og voksenopplæring innenfor naturbruksfag. Det har vært fylkesovergripende samarbeid i tilfeller der søknader har involvert flere fylker. Tildeling av midler er forankret politisk i fylkene etter prosesser der nærings- og interesseorganisasjoner og Fylkesmannen har vært rådgivende.

3.2.3.3 HMS i landbruket

Ulykkes- og skadesituasjonen i landbruket er ikke tilfredsstillende. Ved siden av de personlige belastningene, påfører dette både næringen og samfunnet store kostnader. Arbeidsgrupperapporten Helse, miljø og sikkerhet i landbruket – organisering og arbeidsformer ligger til grunn for arbeidet. Nasjonalt samarbeidsforum for HMS i landbruket ble opprettet i 2010. Styret for forskningsmidler over jordbruksavtalen har innvilget 5,6 mill. kroner over 4 år til forskningsprosjektet Sikkerhetskultur, arbeidshelse og ulykker i norsk landbruk – situasjonsbeskrivelse og framtidige utfordringer.

Landbrukets HMS-tjeneste tilbyr rådgiving i form av kurs, krisebistand og tilleggstjenester. Det ble bevilget 14 mill. kroner til Landbrukets HMS-tjeneste i 2011. Under jordbruksoppgjøret 2011 ble det i tillegg avsatt 1 mill. kroner til en kampanje for HMS i landbruket i regi av Landbrukets HMS-tjeneste.

3.2.3.4 Lokalmatprogrammet

Lokalmatprogrammet skal øke verdiskapingen for primærleddet, øke kunnskapen om lokalmat og regionale konkurransefortrinn og bidra til økt vektlegging av kvalitet. Programmet består i hovedsak av ordningene mobilisering og bedriftsutvikling, kompetansetiltak og omdømmetiltak. Budsjettrammen for programmet var på 63,5 mill. kroner i 2011. I tillegg ble i underkant av 25 mill. kroner overført fra tidligere år.

Det ble søkt om 113,4 mill. kroner i støtte fra programmet i 2011. Det ble innvilget 76,4 mill. kroner til 123 prosjekter. Etterspørselen fra bedriftene har økt det siste året.

Innovasjon Norges Kundeeffektundersøkelse for 2011 blant bedrifter som fikk støtte i 2010, viser at programmet oppgis å ha svært høy addisjonalitet, dvs. at programmet anses å ha vært utløsende for at prosjektene har blitt realisert. Av de spurte sier hele 97 pst. at tjenesten som tilbys har middels eller høy addisjonalitet. Effekten med hensyn til samarbeid er spesielt god. Effekten på innovasjon og omsetningsøkning ligger godt over snittet for Innovasjon Norges programmer.

Offentlige strategier

Offentlige strategier er en del av Lokalmatprogrammet. I 2011 ble det avsatt 7 mill. kroner til ordningen. Midlene brukes til å synliggjøre og profilere norske råvarer og matkultur nasjonalt og internasjonalt, med sikte på å styrke omdømmet til norsk mat og landbruk, og å skape interesse for ny næringsutvikling på mat- og reiselivsområdet.

Prosjekter som ble støttet i 2011 omfatter bl.a. Internationale Grüne Woche (IGW) i Berlin i samarbeid med Innovasjon Norge, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet. Satsingen i 2011 omfatter også støtte til Måtidets Hus / NCE Culinology i Stavanger, samt til delfinansiering av den landsomfattende konkurransen «Det norske måltid».

3.2.3.5 Fylkesvise bygdeutviklingsmidler (BU-midlene)

De fylkesvise BU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket.

Forvaltningsansvaret deles mellom Innovasjon Norge og Fylkesmannen på regionalt nivå. Det er Innovasjon Norge som forvalter de bedriftsrettede midlene, og Fylkesmannen som forvalter de øvrige midlene til utviklings- og tilretteleggingstiltak. Midlene forvaltes i henhold til forskrift om midler til bygdeutvikling.

For 2011 ble fylkene tildelt til sammen 444,5 mill. kroner i BU-midler ekskl. rentestøtte og administrasjonskostnader. Tabell 3.2 gir en oversikt over de fylkesvise BU-midlene i 2011. Som det fremgår av tabellen, er ordningen med lokal forvaltning av BU-midler i Valdres og Nord-Gudbrandsdal finansiert innenfor den ordinære rammen for fylkesvise BU-midler. I 2011 innvilget Innovasjon Norge støtte til 1 421 bedriftsrettede tiltak. Avslagsprosenten hos Innovasjon Norge i 2011 for landet totalt var på 7 pst. og utgjør 99 søknader. Det blir imidlertid foretatt en betydelig siling av prosjekter på kommunenivå for å utnytte de begrensede rammene best mulig.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2011 ble det innvilget 901 søknader om tilskudd til investeringer i det tradisjonelle landbruket. Ved slike investeringer foretas det ofte en betydelig modernisering av driften på eiendommene. Dette vil ofte være en forutsetning for at foretakene kan fortsette å gi arbeid og inntekt for en ny generasjon. En slik modernisering fører vanligvis til at arbeidsforbruket blir redusert per produsert enhet og at arbeidstid frigjøres til andre områder.

I tilknytning til etablering av ny næringsvirksomhet i landbruket er det en klar politisk målsetting at BU-midlene skal bidra til økt sysselsetting og etablering av nye, lønnsomme arbeidsplasser. Innovasjon Norges rapport om fylkenes bruk av bygdeutviklingsmidler i 2011 anslår en sysselsettingsvekst på omlag 468 årsverk, basert på søkernes forventninger til sysselsettingsvekst.

Fylkesmannen har i 2011 innvilget BU-midler til 647 utrednings- og tilretteleggingstiltak. Utrednings- og tilretteleggingstiltak omfatter mange ulike tiltak, som næringsutviklings- og mobiliseringsprosjekter på matområdet, reiseliv og opplevelsesproduksjon, Inn på tunet, kunnskapsbasert næringsutvikling, økologisk landbruk, skogbruk, bioenergi, praktikantordningen mv. Et økende antall tiltak går til utviklingsprosjekt innenfor det tradisjonelle landbruket. Midlene inngår ofte som en del av landbrukets bidrag til regionale utviklingsprosjekt initiert av andre regionale utviklingsaktører. En kartlegging av midlene fra 2010 gjort av Landbruks- og matdepartementet, viser at midlene i stor grad blir brukt i partnerskap og samfinansiert med andre lokale og regionale aktører. Kartleggingen viste også at midlene har en utløsende effekt på andre regionale utviklingsmidler som kommer landbruket til gode.

BU-midlene skal legge til rette for et landbruk der kvinner og menn gis like muligheter. Tabell 3.3 viser fordelingen av midler og tilsagn fordelt på ulike formål, og viser at en betydelig andel av tilsagnene ble gitt til kvinner. Kvinneandelen av innvilget beløp har økt i 2011 både innenfor tradisjonelt landbruk og innenfor bygdenæringer.

For tradisjonelt landbruk er kvinneandelen av innvilget beløp på tilnærmet 40 pst. For bygdenæringer har kvinneandelen av innvilget beløp økt fra 58 pst. i 2010 til 70 pst. i 2011. For etablererstipend er kvinneandelen av bevilget beløp på hele 74 pst. Det vises til kapittel 3.2.3.2. for ytterligere omtale av dette.

Innovasjon Norge har målt den distriktspolitiske innretningen av BU-midlene ved å registrere hvor stor andel av innvilget beløp som har gått til foretak lokalisert innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. I 2011 gikk 70 pst. av BU-midlene til tiltak innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk er tildelingen til foretak i kommuner med distriktspolitisk status 73 pst. Nivået på innvilget beløp innenfor det distriktspolitiske virkeområdet er relativt stabilt.

Rentestøtte

Ordningen med rentestøtte er en del av BU-ordningen, og reguleres av forskrift om midler til bygdeutvikling. Støtten innvilges i forkant av investeringen og utbetales hvert halvår i 15 år fra investeringen er ferdigstilt. Det kan gis rentestøtte til lån innenfor en låneramme på totalt 1 mrd. kroner. Det ble i 2011 gitt rentestøtte til en låneramme på i alt 1 018,2 mill. kroner.

Risikolån

Det ble åpnet for å sette av midler til et taps- og rentestøttefond innenfor rammen av de fylkesvise BU-midlene fra og med 2006. Avsetningen i 2011 var på 9,0 mill. kroner.

3.2.3.6 Sentrale bygdeutviklingsmidler

De sentrale BU-midlene brukes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Rammen for de sentrale BU-midlene i 2011 var på 17 mill. kroner. Av midlene ble 8 mill. kroner fordelt av avtalepartene, mens 9 mill. kroner ble disponert av Landbruks- og matdepartementet. I samråd med avtalepartene ble det bl.a. tildelt midler til grunnfinansiering av organisasjoner og ulike prosjekter etter søknad.

Av midlene som Landbruks- og matdepartementet disponerte, ble det bevilget støtte til matpolitiske prosjekter, regionale og kommunale utviklingsprosjekter, prosjekt innen areal- og bosettingspolitikk mv.

3.2.3.7 Inn på tunet

Inn på tunet er tilrettelagte og kvalitetssikrede velferdstjenester på gårdsbruk. Tjenestene skal gi mestring, utvikling og trivsel. Aktivitetene i tjenestetilbudet er knyttet opp til gården, livet og arbeidet der. Det er i dag om lag 1100 Inn på tunet-gårder.

Nasjonal strategi for Inn på tunet ble lagt fram 20. februar 2012 av Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Strategien skal følges opp med en egen handlingsplan for konkretisering av tiltak og satsinger.

Inn på tunet-løftet (2010 -2012) skal skape økt forankring av tilbudene i kommunesektoren og utvikling av gode tjenester til innbyggerne. Totalrammen er på 18 mill. kroner fordelt over tre år. Etter de to første årene er midlene fordelt som tilskudd til 64 kommuner som står bak 46 prosjekter. Prosjektene varierer fra integrering av flyktninger, arbeidstrening, rusomsorg, tilpasset opplæring i skolen, frafall i videregående skole og tilbud for demente.

Matmerk har fra 2012 fått ansvaret for en egen godkjennings og merkeordning for Inn på tunet. Matmerk har etablert en bredt sammensatt Faggruppe for Inn på tunet som skal gi råd og veiledning til Matmerks arbeid med Inn på tunet.

3.2.3.8 Grønt reiseliv

Grønt reiseliv er landbrukets bidrag til oppfølgingen av Regjeringens reiselivsstrategi. Landbruks- og matdepartementet har flere reiselivsrelaterte satsinger. I tilegg til de tre satsingene nevnt nedenfor er støtten til utvikling av verdensarvområdene, Utvalgte kulturlandskap, Seterprosjektet, satsingen på frukt/bær/kulturlandskap/reiseliv på Vestlandet og Norges stand på Internationale Grüne Woche viktige bidrag til en reiselivsrelatert satsing på landbruks- og matområdet.

Utviklingsprogrammet for Grønt reiseliv

Utviklingsprogrammet for Grønt reiseliv skal bidra til å videreutvikle det natur- og kulturbaserte reiselivet i tilknytning til landbruket. Programmets innsatsområder er produktutvikling, kompetanse, markedsføring og samarbeid. Med overførte midler hadde programmet en disponibel ramme på 18,3 mill. kroner for 2011. Av dette er 13,1 mill. kroner fordelt til markedsføringstiltak og temaprosjekter innenfor vandring, sykkel og fiske, mens omlag 3,1 mill. kroner er tildelt 10 større utviklingsprosjekter på grunnlag av søknader fra ulike reiselivsaktører. Oppmerksomheten rundt programmet og etterspørselen etter midler har steget som et resultat av aktiv markedsføring av programmet.

Utviklingsprogrammet for innlandsfisk

Under jordbruksforhandlingene i 2007 ble det vedtatt å gjennomføre et femårig utviklingsprogram for innlandsfiske, fra og med 2008. Programmet har sin bakgrunn i Landbruks- og matdepartementets Handlingsplan for innlandsfiske, som ble lagt fram i 2006. Handlingsplanen dokumenterte at det er et uutnyttet potensial i innlandsfiske som tilleggsnæring i landbruket, både som matressurs (yrkesfiske og oppdrett) og som fiskeopplevelser (landbruksbasert turisme og reiseliv). Innvilgningsrammen for programmet var 4 mill. kroner i 2011, og interessen for programmet har vært stor. For 2011 kom det inn om lag 40 søknader med et samlet søknadsbeløp på over 13 mill. kroner. Prosjektene det er gitt støtte til favner bl.a. utvikling av internettbasert fiskekortsalg, utvikling av et mangfold av fisketurismeprodukter, utviklingstiltak som skal legge grunnlag for aktivt næringsfiske og kunnskapsutvikling knyttet til oppdrett av røye.

Mat langs Nasjonale turistveger

I jordbruksoppgjøret 2009 ble det vedtatt å igangsette et treårig prosjekt kalt Mat langs Nasjonale turistveger, med en totalramme på 6 mill. kroner. Målet er å øke landbruksbasert næringsutvikling innen mat, reiseliv og opplevelser langs 4 turistveger i samarbeid med andre aktører i verdikjedene for mat og reiseliv. For å sikre eierskap og engasjement i de berørte regioner har Fylkesmannen i Oppland fra 2010 tatt på seg ansvaret for koordinering og økonomiforvaltning, og det er opprettet en regional styringsgruppe for dette formål.

3.2.3.9 Skogbruk og bioenergi

I Meld. St. 9 sier Regjeringen at den vil legge til rette for å styrke skogens bidrag til verdiskaping i hele landet og til å nå viktige energi, klima og miljømål. St. meld. nr. 39 (2008-2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen understreker skogens rolle i klimasammenheng. Målbevisst ressursoppbygging og forvaltning av skogressursene gir grunnlag for å nå målene. Regjeringen skrev i Meld. St. 21 (2011-2012) Norsk klimapolitikk at i samsvar med norsk holdning i de internasjonale klimaforhandlingene og skogens reelle binding av karbon, vil Regjeringen føre en aktiv skogpolitikk gjennom tiltak som øker skogens karbonlager bl.a. ved skogplanting og styrket skogvern. Skogressursene er også en viktig kilde til fornybar energi og til produksjon av trematerialer som erstatning for mer klimabelastende materialer. Skogens rolle som fornybar ressurs styrkes gjennom forskning, verdiskaping og langsiktig bærekraftig forvaltning av skogen.

Førstehåndsverdien av tømmeret som ble hogd og omsatt lå i 2010 på 3 milliarder kroner. Den samlede brutto produksjonsverdien i skog- og treforedlingsektoren var i 2010 på 44 milliarder kroner, og utgjorde 5,8 pst. av den totale omsetningen i norsk industri. Skogsektoren bidrar dermed til betydelig verdiskaping og ringvirkninger i samfunnet. Skogens positive rolle i klimasammenheng vil også bidra til å styrke grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping.

I 2011 ble det i Norge satt ut 23,3 mill. skogplanter over et areal på 135 000 dekar. I forhold til 2010 er dette en økning på 15 pst. i antall planter. Den totale investeringen i skogplanting på landsnivå var i 2011 på 115,4 mill. kroner. Planteaktiviteten har de senere årene vært lav. Derfor er det positivt at aktiviteten har tatt seg opp.

Stående kubikkmasse er større enn noen gang tidligere i moderne tid. I Meld. St. 9 sier Regjeringen at den vil møte eventuell økt etterspørsel etter råstoff fra skogen ved å legge til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av skogbiomasse. Avvirkningen i norske skoger har de senere årene ligget på rundt 8–10 mill. m³. I tillegg kommer hogst til ved som årlig ligger på mellom 2 og 3 mill. m³. Skognæringen er direkte eller indirekte påvirket av konjunktursvingninger og utvikling i internasjonal økonomi, og de ulike delene av næringen påvirker hverandre.

Om lag halvparten av de truede og nær truede artene i Norge lever i skog, og for ca. 1 400 av disse artene er skogbruk antatt å være en negativ påvirkning. Skogbruket har over flere tiår jobbet aktivt for å løse miljøutfordringer som oppstår som følge av skogsdrift. Skogbrukets miljøinnsats er utviklet dels innenfor næringen selv og dels i et partnerskap mellom næring og myndigheter. Miljøregistreringer og fortsatt kunnskapsutvikling danner grunnlaget for bl.a. gode avveiinger mellom klimatiltak og hensynet til biologisk mangfold i skog. Det er ikke noe som tyder på at det totalt sett har vært en forverring i situasjonen for våre truete og nær truete arter fra 2006 til 2010.

Innvilgningsrammen til skogbrukstiltak og bioenergi over Landbrukets utviklingsfond i 2011 utgjorde 229 mill. kroner, jf. tabell 3.12. Gjennom ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket (NMSK) ble det i 2011 gitt totalt 134 mill. kroner i tilskudd fordelt på skogkultur (46 pst.), førstegangstynning (1 pst.), miljøtiltak i skog (6 pst.), veibygging (37 pst.), og drift med taubane og med hest (6 pst.). Tilskuddet til veibygging omfatter både nybygging og ombygging av skogsveier, hvorav tilskudd til ombygging har den største andelen (78 pst. i 2010). Midlene til veibygging og drift med taubane og med hest blir forvaltet av Fylkesmannen, mens de øvrige midlene blir forvaltet av kommunene.

Tilskuddsmidlene over LUF kan brukes både til miljøregistreringer i forbindelse med skogbruksplanleggingen og til miljøhensyn gjennom tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. Miljøregistreringer må være gjennomført før man kan sette i gang med skogbrukstiltak i et område. Så langt har skogeierne satt til side opp mot en halv million dekar, fordelt på 70-80 000 forekomster, for frivillige miljøhensyn, i hovedsak ikke-hogst. På det nåværende tidspunkt utgjør dette arealet 1-2 pst. av taksert produktivt skogareal. Det arbeides nå med å klarlegge hvilke tømmerressurser disse områdene omfatter. Det er grunn til å anta at områdene innholder 8-10 mill. m³ som ellers kunne avvirkes, men som skogeierne på frivillig basis setter til side av hensyn til viktige miljøverdier og i tråd med krav i Norsk PEFC Skogstandard og forskrift om bærekraftig skogbruk. Registreringene dekker nå store deler av det produktive skogarealet, og det er viktig å følge opp dette arbeidet på en god måte. Det innebærer at innsamlede data må forvaltes på en slik måte at de kan gjenbrukes rasjonelt, og det må legges til rette for nødvendige nykartlegginger i områder der det er behov for det. Tilskuddene til miljøtiltak er bl.a. blitt brukt til å støtte opp om skogbrukets frivillige miljøarbeid.

Skogbruk i kyststrøkene har særskilte utfordringer knyttet til bl.a. lav veidekning, høy andel vanskelig terreng, eiendomsstruktur, mangel på utbygd industri mv. Med bakgrunn i dette har skogbruket i kyststrøkene over tid fått tildelt større andel av de ordinære tilskuddsmidlene enn objektive kriterier skulle tilsi. I tillegg gis det en særskilt bevilgning til Kystskogbruket, som omfatter kystfylkene fra Vest-Agder til Finnmark. Disse fylkene har betydelige skogressurser, bl.a. fordi tidligere tiders skogreisingsområder nå er i ferd med å bli hogstmodne, men har tradisjonelt hatt lav skogbruksaktivitet. Tilskuddet til kystskogbruket må ses på som et midlertidig tiltak for å legge til rette for et mer lønnsomt skogbruk og økt verdiskaping lokalt og regionalt.

Satsingen på bioenergi gjennom bioenergiprogrammet bidrar til mer miljøvennlige energiløsninger både i landbruket og i andre sektorer, samtidig som det gir mulighet for økt verdiskaping for skogeiere. Aktiviteten under Bioenergiprogrammet er stadig økende, og i 2011 ble gitt tilsagn for om lag 79 mill. kroner hvorav 50 mill. kroner ble dekket av den ordinære rammen for 2011, 7 mill. kroner ble bevilget over statsbudsjettet, mens 22 mill. kroner var overførte ubrukte midler fra tidligere år. Det var ingen ubenyttede midler for overføring til 2012. Den største andelen prosjekter var som tidligere år større gårdsvarmeanlegg for leveranse av energi til næringsdrift. De to siste årene har det samtidig vært en nedgang i antall prosjekter for konvertering til bioenergi i våningshus. Aktiviteten under de øvrige målområdene lå i 2011 på omtrent samme nivå som tidligere. Prosjektene har utløst en energiproduksjon tilsvarende 42,5 GWh.

3.2.3.10 Utviklingstiltak for geit – Friskere geiter

Målet med prosjektet Friskere geiter er å få kontroll med sjukdommene CAE, byllesjuke og paratuberkulose hos geit, og dermed sikre friske dyr, bedre dyrevelferd og bedre produkter. I Jordbruksavtalen 2010 ble det bestemt å videreføre saneringsprosjektet i en fase III og gjennomføring i hele geitepopulasjonen. Det ble ikke fastsatt sluttidspunkt for prosjektet.

Påmelding til sanering omfatter med unntak av 3 produsenter nå hele melkegeitpopulasjonen i Norge. Totalt har nå 567 besetninger meldt seg på sanering fra starten av, derav 432 med Norsk Mjølkegeit og 135 med andre geiteraser. Av disse er 379 sanert, dokumentert smittefrie eller har påbegynt saneringsarbeidet innen utgangen av 2011.

Saneringen innebærer bedre dyrevelferd, bedre smittevern, økt produktkvalitet, økt ytelse og holdbarhet hos geit, samt generell kompetanseheving hos brukerne. Besetningene følges opp av prosjektet Friskere geiter med prøvetaking på mjølketank, enkeltprøver og kliniske undersøkelser. I 2011 ble det utbetalt i underkant av 13 mill. kroner til prosjektet Friskere geiter. Det ble i tillegg utbetalt 6,3 mill. kroner for bortfall av produksjonstilskudd og avløsertilskudd ved ferie og fritid til deltagere i smittesaneringstiltaket.

3.2.3.11 Beiteprosjekt

Beiteprosjektet skal bidra til bedre sauehold med mindre tap av dyr på beite. I 2011 er det gitt støtte til videreføring av prosjekter i Nord-Trøndelag, Møre- og Romsdal, Oppland, Hedmark, Troms og Finnmark. Det ble avholdt en nasjonal erfaringskonferanse i februar 2012. Avsatt ramme for 2011 og 2012 er 5 mill. kroner per år. Avtalepartene bestemte at 2012 er siste prosjektår. Midlene går til prosjekter innefor tema Framtidsrettet beitebruk, Elektronisk overvåking og Sykdom/tap av dyr på beite.

Beiteprosjektet har bl.a. støttet Alveld-prosjektet i Møre og Romsdal, som gjør undersøkelser i beiteområdene og analyserer prøver av planter og organismer i jordsmonn og vann. Beiteprosjektet har støttet et større prosjekt på flått og flåttbårne sjukdommer som fra og med 2011 er finansiert over forskningsmidlene.

Beiteprosjektet har støttet utprøving av utstyr for elektronisk overvåking. Trøndelag Forskning og Utvikling har fulgt opp brukere som har fått støtte til innkjøp av Radiobjeller gjennom systematisk innsamling av data og erfaringer. Styringsgruppen konkluderer med at elektronisk overvåking bidrar til å gjøre beitebruken mer kunnskapsbasert og effektiv, og gir bedre oversikt og kontroll med dyra. Beiteprosjektet har også miljømessige formål jf. kapittel 3.4.1.

3.2.3.12 Fotråte – Prosjekt Friske føtter

Målet med prosjektet er å bekjempe sjukdommen fotråte hos sau og geit i Norge. Fotråte er en alvorlig smittsom sjukdom med potensielt store konsekvenser for dyrevelferd og produksjon. Prosjektet startet i 2009 som en nasjonal videreføring av prosjektet «Snu sauen». Ved utgangen av 2011 var alvorlig fotråte påvist i 91 besetninger i Rogaland, hvorav 16 nye tilfeller i 2011 og 28 nye tilfeller i 2010.

3.2.3.13 Forskning

Forskningsmidlene over jordbruksavtalen forvaltes av et eget styre bestående av avtalepartene (avtalestyret). Ordningens formål er å bidra til å dekke behov for FoU med hovedvekt på anvendt forskning. Midlene disponeres i hovedsak til prosjekter etter åpen utlysning og konkurranse. Ved behov nyttes det også midler til utredninger.

I 2011 var det satt av 48 mill. kroner til forskningsmidler over Jordbruksavtalen. Av dette ble det innvilget 47,7 mill. kroner til prosjekter for 2011. Avtalestyret har gjennomført en fellesutlysning med programmet Natur og næring i Forskningsrådet. Her ble tre prosjekter innvilget samlet støtte på 3,8 mill. kroner over hele prosjektperioden. I 2011 vedtok også avtalestyret å videreføre støtten til programmet Miljø 2015 i Forskningsrådet med totalt 9,5 mill. kroner til sammen for perioden 2012-2014.

Norge og Sverige har inngått et samarbeid om hesteforskning til en verdi av 70 mill. kroner. Av dette bidrar avtalestyret med til sammen 8 mill. kroner fordelt over perioden 2010-2013.

3.2.3.14 E-sporing, fagpiloter

I eSporingsprosjektet er det utviklet en nasjonal, elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon i matproduksjonskjeden – eSporingsløsningen. I 2011 ble det bevilget 2 mill. kroner til eSporing fagpiloter. Pilotmidlene benyttes til medfinansiering av utviklings- og administrasjonsoppgaver i arbeidet med pilotprosjektene. Bransjepiloter for frukt og grønt og for meieriprodukter fikk tildelt midler i 2011.

Staten har tilrettelagt og finansiert utviklingsarbeidet, og forventer at alle aktører i matkjeden bidrar til å sikre oppslutning om og aktiv bruk av eSporingsløsningen når den er ferdigstilt.

eSporingsprosjektet vil som utviklingsprosjekt avsluttes i 2012. Statens engasjement vil da fases ut, og det legges opp til at den utviklede løsningen skal forvaltes, driftes og videreutvikles av aktører i norsk matnæring. Det vises til også til omtale av eSporingsprosjektet og sporing under kapittel 4.5.

3.2.3.15 Overføring til Samisk utviklingsfond (SUF) og konfliktforebyggende tiltak jordbruk – reindrift

Avsetningen over LUF på 2 mill. kroner disponeres av Sametinget. Totalt tildelte Sametinget 4,1 mill. kroner til jordbruksformål i 2011. Tilskudd ble hovedsakelig tildelt investeringer og utviklingstiltak, i tillegg til støtte til maskin- og redskapslag og til kjøp av melkekvoter.

Det ble også avsatt 1 mill. kroner til konfliktforebyggende tiltak mellom jordbruk og reindrift i 2011. Disse midlene er forvaltet av Innovasjon Norge.

3.2.3.16 Tilbakeførte reguleringsmidler

Tilbakebetalte reguleringsmidler er i 2011 disponert til ulike satsningsområder i henhold til tabell 3.5

I 2011 disponerte Nasjonalt program for landbruksbygg og kulturlandskap 2 mill. kroner over jordbruksavtalen. Med udisponerte midler fra tidligere år ble det totalt innvilget i overkant av 4,8 mill. kroner over programmet i 2011. Programmet avsluttes i 2012.

Det femårige prosjektet «Frukt og bær rundt neste sving» har årlig disponert 2 mill. kroner over jordbruksavtalen, samt 1 mill. kroner i lokale midler. 2011 var nest siste prosjektår. Prosjektet innvilget i 2011 i overkant av 3 mill. kroner. Resultater i 2011 er bl.a. enkeltbedrifter som tilbyr opplevelser, nettside med temaside hos destinasjonsselskapene og Fjord Norge, fagsamlinger og annet utviklingsarbeid.

Det treårige prosjektet «Spesialrådgiving energi i veksthusnæringen» disponerte i 2011 1 mill. kroner over jordbruksavtalen. Totalt har 126 energianalyser blitt gjennomført i prosjektperioden. I jordbruksoppgjøret i 2011 ble prosjektfinansieringen forlenget med ytterligere 1 år med midler over LUF. Endelig sluttrapport for prosjektet ventes derfor først i 2013.

3.3 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutviklingen

3.3.1 Inntektsutvikling

Inntektsutviklingen i næringen er, ved siden av å være et mål, også det viktigste virkemiddelet for å kunne oppnå landbruk over hele landet. Tilstrekkelig lønnsomhet er en viktig forutsetning for at dyktige næringsutøvere, og ikke minst ungdommen, skal finne jordbruk som en interessant arbeidsplass for framtida. Meld. St. 9 sier følgende om inntektsutviklingen i jordbruket:

«Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Regjeringen vil derfor videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt i den landbrukspolitikken som er ført etter 2005.»

Fra 2006 til 2012 har bruttoinntektene i jordbruket økt med vel 8 mrd. kroner, etter at de lå nokså stabilt rundt 30 mrd. kroner i en årrekke. Kostnadene, utenom renter, har økt med 5 mrd. kroner. Fra 2010 til 2012 øker både bruttoinntektene og kostnadene (inkl. realrentekostnaden) med 2,3 mrd. kroner, slik at resultatmålet Vederlag til arbeid og egenkapital for jordbrukssektoren er om lag det samme i 2012 som i 2010.

Tabell 3.6 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2010 til budsjetterte tall for 2012 iflg. Budsjettnemndas normaliserte regnskaper. Tabellen viser også resultat per utført årsverk i sektoren, og resultat inkl. verdien av jordbruksfradraget ved ligningen.

I fjorårets jordbruksavtale ble det fra 2012 gitt kompensasjon for økt trygdeavgift (fra 7,8 til 11 pst.) ved at bevilgning til medlemsavgift til folketrygden over jordbruksavtalen, ble omdisponert til inntektsgivende tiltak og ved at jordbruksfradraget ble utvidet. Budsjettnemnda har beregnet denne kompensasjonen til 289 mill. kroner totalt. Fordi kompensasjonen ble gitt gjennom flere ordninger, påvirkes flere av tallene for 2012 i tabell 3.6. I det endelige resultatmålet Vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. verdi av jordbruksfradraget, utgjør kompensasjonen 6 100 kroner per årsverk.

Årets beregninger viser en inntektsreduksjon fra 2010 til 2011 på 0,2 pst., eller 500 kroner per årsverk. Fra 2011 til 2012 budsjetteres det med en inntektsøkning på 11,3 pst., tilsvarende 23 000 kroner per årsverk, korrigert for kompensasjonen for økt folketrygdavgift på 6 100 kroner per årsverk i 2012. Inntektsvekst fra 2010 til 2012 blir dermed 22 500 kroner per årsverk med den samme korreksjonen i 2012.

For perioden 2006 til 2012 er inntektsøkningen per årsverk beregnet til 74 ¾ pst., eller vel 120 000 kroner, korrigert for kompensasjonen for økt folketrygdavgift. For begge periodene skyldes større beregnet inntektsvekst enn beregnet i fjor større reduksjon i arbeidsforbruket enn fjorårets tall fra SSB og Budsjettnemnda viste.

Referansebrukene

Referansebrukene er basert på NILFs driftsgranskinger, som gir data på foretaksnivå. Beregningsprinsippene er forskjellige fra Totalkalkylen på noen områder. Bl.a. føres avskrivningene etter historisk kostnad og lånt kapital godtgjøres med betalt nominell rente. I Totalkalkylen inflasjonsjusteres kapitalsaldoen før beregning av kapitalslit og lånt kapital godtgjøres med normalisert realrente. Dette gir ulik utvikling i kapitalkostnadene mellom enkeltår. Samtidig er inntektsnivået høyere i referansebrukene. Det henger sammen med at deltagerbrukene er rekruttert blant de om lag 70 pst. av jordbruksforetakene som har størst driftsomfang.

Tabell 3.7 viser Budsjettnemndas beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. virkningen av jordbruksfradraget, for referansebrukene i årene 2010 til 2012.

Alle referansebrukene viser en økning i inntekter fra 2010 til 2011, med unntak av Referansebrukene 2 Korn og 7 Poteter og korn. Økningen var sterkest på referansebrukene med produksjon av melk, storfekjøtt og fjørfekjøtt/egg. Fra 2011 til 2012 er utviklingen sterkere i sammen retning som forrige periode for alle referansebrukene, med unntak av referansebruk 10 Fjørfekjøtt og planteprodukter. I perioden fra 2010 til 2012 er det egg og planteprodukter som har den beste utviklingen, mens det grasbaserte husdyrholdet fortsatt viser en god utvikling. Bruk med korn som hovedproduksjon eller i kombinasjon, har negativ utvikling. Nettoresultatet i kornproduksjonen påvirkes sterkt av svingninger i gjødselprisene. I tillegg påvirkes tallene for korn av at Budsjettnemndas beregnede utvikling i produksjons- og kostnadsvolum fra regnskapsåret 2010. Volumframregningen for korn er usikker og resultatet svinger til dels mye fra år til år.

Gjennomgående er det beregnet sterkere inntektsvekst i referansebrukene enn i normalisert regnskap for perioden 2010 til 2012. Det skyldes bl.a. at i driftsgranskingene/referansebrukene føres det avskrivninger etter historisk kostnad og nominell rentekostnad (som vokser mindre enn realrenten). Videre føres etterbetalingen på melkeprisene fra TINE på utbetalingsåret i driftsgranskingene, mens de føres på produksjonsåret i Totalkalkylen. Det vil være stor variasjon rundt gjennomsnittet i de enkelte produksjoner, bl.a. som følge av investeringstidspunkt, ulike driftsmåter, omfang av leasing osv.

Lønnsutvikling for andre grupper

Tabell 3.8 viser årslønnsveksten for alle grupper lønnsmottagere, iflg. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, t.o.m. inntektsåret 2011. Det er lagt til grunn en inntektsvekst på 3¾ pst. for 2012. For 2013 er det lagt til grunn 3,7 pst., som anslått av SSB i Økonomiske analyser, nr. 1/2012.

3.3.2 Kostnadsutvikling og investeringer

Som det går fram av tabell 3.6, økte både driftskostnadene og kapitalkostnadene relativt betydelig fra 2010 til 2011. Driftskostnadene økte med 3,8 pst, særlig p.g.a. sterk vekst i gjødselkostnadene. Vedlikeholdskostnadene er også beregnet klart høyere enn i fjorårets materiale. Kapitalkostnadene økte med over 10 pst., særlig pga. økt gjeldsmasse og økt realrente.

Fra 2011 til 2012 regner Budsjettnemnda med en total kostnadsvekst på 3,7 pst. Driftskostnadene er budsjettert å øke med 2,8 pst., eller om lag 480 mill. kroner. Kostnadsveksten er størst for mineralgjødsel, som budsjetteres å øke med vel 16 pst, eller 227 mill. kroner. Kraftfôrkostnadene er budsjettert opp med 5,5 pst. tilsvarende 330 mill. kroner. På den andre siden er energikostnadene budsjettert å bli redusert med nesten 9 pst.

Fra 2010 til 2012 øker gjødselkostnaden med om lag 41 pst. eller 470 mill. kroner. Gjødselvolumene øker igjen, til tross for ny sterk prisøkning. Det budsjetteres med at mengden mineralgjødsel i 2012 vil være om lag 13 pst. lavere enn gjennomsnittet av årene 2000-2007, til tross for en økning fra 2010 til 2012. Tilført mengde nitrogen per dekar er om lag 11 pst. lavere enn i perioden 2000-2007, jf. tabell 3.9.

Kapitalkostnadene, inkl. realrente, er budsjettert å øke med 5,6 pst. eller 447 mill. kroner fra 2010-2011. Det er særlig den normaliserte realrentekostnaden som øker, med 249 mill. kroner. Kapitalslit og leasing øker også, med henholdsvis 1,8 og 8,7 pst.

I Meld. St. 9 heter det at det skal legges vekt på landbrukets behov for bedre kapitaltilgang for å kunne gjøre nødvendige investeringer. Investeringsvirkemidlene skal, innenfor jordbruksavtalens ramme, gis økt prioritet. Investeringsvirkemidlene skal også bidra til lønnsomhet og økt produktivitet og gjennom dette bygge opp under Regjeringens mål om at det skal legges til rette for en variert bruksstruktur over hele landet.

Investeringene nådde sitt laveste nivå etter opptrappingen på 70-tallet i 2002, men har siden stort sett økt. Figur 3.3 viser utviklingen i bruttoinvesteringene og inngåtte leasingkontrakter i nominelle verdier etter 1990. De siste årene har investeringsvolumet vært noenlunde stabilt, med en viss reduksjon i 2009, iflg. Budsjettnemnda. Det er budsjettert med fall i bygningsinvesteringene i 2012.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

3.3.3 Utvikling i sysselsetting

Jordbruket stod for 2,3 pst. av samlet sysselsetting i 2010, mot 5,5 pst. i 1990. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.10 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1979. På 90-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 2,4 pst. Etter 2000 har den årlige nedgangen vært klart høyere.

Til årets beregninger forelå det tre momenter som har ført til endringer i arbeidsforbrukstallene i forhold til de som har vært presentert i tidligere år:

• SSB publiserte i juli 2011 endelige resultater fra Landbrukstellingen i 2010 (LT10). Arbeidsforbrukstallene lå betydelig lavere enn de foreløpige resultatene fra LT10 som ble publisert i desember 2010. De foreløpige resultatene lå til grunn for Budsjettnemndas beregninger i 2011.

• SSB har overfor Budsjettnemnda uttalt at det er indikasjoner på at tallene fra utvalgstellingen i 2007 er for høye, og at det også er usikkerhet knyttet til utvalgstellingene i 2003 og 2005.

• SSB har informert om at arbeidsforbruket i pelsdyrholdet er kraftig nedjustert etter oppgaver fra Landbrukstellingen i 2010.

På grunn av usikkerheten om utvalgstellingene, spesielt for 2007, har nemnda valgt å justere arbeidsforbrukstallene tilbake til 2005. Arbeidsforbruket i pelsdyrholdet er justert tilbake til 1999. For framregningsårene 2011-2013 legges utviklingen i tidligere år til grunn. På grunn av usikkerheten om utviklingen fram til 2010 har Budsjettnemnda valgt å benytte samme endringstakt per år for 2011-2013 og forutsatt en nedgang på 4 pst. per år. Med disse forutsetningene er nedgangen i arbeidsforbruk anslått til ca. 2 000 årsverk per år fra 2010 til 2013.

3.3.4 Strukturutvikling

Siden 1999 er antall jordbruksbedrifter redusert med over 37 pst., eller om lag 26 200 bedrifter Reduksjonstakten de siste årene er likevel lavere enn si første årene på 2000-tallet. Gjennomsnittlig antall dekar per jordbruksbedrift har økt fra 148 dekar i 1999 til 219 dekar i 2011.

Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner. I 2011 var det 10 540 jordbruksforetak med melkeproduksjon, når samdrifter regnes som ett foretak. Antall eiendommer med aktiv melkekvote var 14 691. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter med melkeproduksjon på 53 pst. i perioden 1999 til 2011. Gjennomsnittlig antall melkekyr per melkebruk økte fra 14 i 1999 til vel 22 melkekyr i 2011. Gjennomsnittlig kvotestørrelse har økt fra 75 851 til 148 864 liter.

Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt fram til 2008, for så å gå ned. Nedgangen skyldes i all hovedsak innføringen av kvoteleie fra 01.03.2009. I 2008 ble det på det meste registrert 2 068 samdrifter, mens det ved kvoteårets start i 2012 ble registrert 1 360 samdrifter. Per 01.03.2012 utgjorde samdrifter 13 pst. av alle foretak med melkeproduksjon. 55 pst. av samdriftene består av 2 medlemmer.

Antall dekar korn per bedrift med kornproduksjon økte fra 150 dekar i 1999 til 233 dekar i 2011. I samme periode økte gjennomsnittlig sauebesetning fra 42 til 63 sauer. Antallet verpehøner per bedrift økte fra ca. 2 600 til 6 600 fra 1999 til 2010, når bedrifter med under 500 høner holdes utenom. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse for jordbruksbedrifter med avlsgris har økt fra 27 til 71 purker per bedrift i samme periode. Gjennomsnittstall for antall dyr eller dekar preges av at mange bedrifter har flere produksjoner, hvor noen er mer typiske tilleggsproduksjoner. Strukturutviklingen innebærer bl.a. at bedriftene spesialiseres.

Arealet til jordbruksbedrifter som går ut av drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak ved leie. Statistikken viser imidlertid betydelig regional variasjon. Andelen leid areal er i gjennomsnitt om lag 42 pst.

3.3.5 Produktivitet

Produktivitetsveksten i jordbruket er høy. Med det oppdaterte tallgrunnlaget har jordbrukssektoren, de siste 10 årene, hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 6,3 pst. per år. Tallgrunnlaget indikerer at produktivitetsveksten har vært noe mindre de siste to årene enn tidligere i perioden. Tilsvarende produktivitetsmål for norsk industri (bruttoprodukt per timeverk) viser en gjennomsnittlig årlig vekst på 2,5 pst. de siste ti år, iflg. det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Gjennomsnittlig vekst i Fastlands-Norge var 1,6 pst.

3.3.6 Overføringene til jordbruket

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatteligningen og avgiftsfritak på diesel eksempler på avgiftslettelser som også inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den gir ikke grunnlag for en nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jordbruksproduksjonen og hvilke virkemidler som er inkludert.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i siste halvdel av 1980-årene og har deretter hatt en nedadgående trend. Etter 2007 har det vært en viss økning i realverdien av totaloverføringene, iflg. OECD. Norge har, sammen med Sveits, Korea, Japan og Island, den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært om lag 60 de siste årene. Prosenten har variert en del fra år til år, særlig pga. av svingninger i verdensmarkedspriser på en rekke landbruksprodukter. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD-land var 18 i 2010. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og valutakurser. Endringer i verdensmarkedspriser vil imidlertid ha særlig stor betydning.

Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pris- og produksjonstilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og i andre land. Dette har vært gjort bl.a. for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. Tabell 3.11 gir en oversikt over PSE for Norge og sammenlignbare land.

OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammenlignes direkte med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986-88 til å beregne «skjermingsstøtten». WTO-beregningene angir derfor ikke et lands oppdaterte skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte, vises det til kapittel 5.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2010 på -41 pst. I gjennomsnitt for OECD-land var CSE på -8 pst.

3.4 Bærekraftig utvikling – miljø og klima

3.4.1 Miljø

Meld St. 9 om landbruks- og matpolitikken definerer fire overordnede mål for norsk landbruks- og matpolitikk: (1) Matsikkerhet, (2) Landbruk over hele landet, (3) Økt verdiskaping og (4) Bærekraftig landbruk. Dette kapitlet rapporterer på målsettingene til bærekraftig landbruk. I Meldingen heter det bl.a.:

Regjeringen vil

• ivareta naturmangfoldet, legge til rette for jordbrukets produksjon av miljøgoder og begrense miljøbelastninger fra jordbruket, bl.a. gjennom å videreutvikle dagens økonomiske virkemidler og forvaltningen av disse.

• redusere avrenning og tilførsel av næringsstoffer til vann.

• øke kunnskapen om teknologi, drift og organisering knyttet til biogassproduksjon for å redusere kostnadene og øke lønnsomheten.

• bevare og videreutvikle landbrukets genetiske mangfold med sikte på klimatilpasning og økte klimagevinster.

3.4.1.1 Rapporteringsstruktur for jordbruk og miljø

I jordbruksavtalen 2011 ble det vedtatt å nedsette en partsammensatt arbeidsgruppe som skulle se på rapporteringsstruktur for jordbruk og miljø, med SLF som sekretariat.

Arbeidsgruppen har avgrenset arbeidet til å se nærmere på muligheten for å utvikle bedre aktivitetsindikatorer på de miljøområdene som jordbruksavtalens virkemidler påvirker. Rapporten viser hvordan indikatorer kan knyttes til miljømålene. Flere av indikatorene som er synliggjort i rapporten er det per i dag ikke data for, og i tillegg krever flere av indikatorene at data sammenstilles på nye måter.

En stor andel av miljøvirkemidlene over jordbruksavtalen ligger i Regionale miljøprogram. En planlagt meny for de regionale miljøprogrammene, sammen med et nytt søknads- og saksbehandlingssystem, vil gjøre datainnsamlingen bedre. Første rapporteringsår for de nye og forbedrede indikatorene er 2014.

3.4.1.2 Næringsstoffavrenning og vannforurensing

Resultater fra JOVA (program for jord- og vannovervåking i landbruket) viser at tap av næringsstoffer til dels har økt i flere av JOVA-feltene i den perioden overvåkingen har pågått (fra 1992). Dette har skjedd til tross for omfattende tiltaksgjennomføring. I følge Bioforsk skyldes dette at mer nedbør og ustabile vintre har gitt økt avrenning.

Bruk av mineralgjødsel

Bruken av mineralgjødsel har endret seg mye over tid. Høye gjødselpriser i 2008/2009 førte til lavere innkjøp av handelsgjødsel, men dette ble delvis kompensert med høyere innkjøp sesongen før. I figur 3.4 er gjødselforbruket framstilt. I forbruksstatistikken er forbruket glattet for å få et bedre bilde av sannsynlig forbruk. Det har vært en gjennomgang av gjødslingsnormene de siste årene, og anbefalt fosforgjødsling er betydelig redusert for mange vekster. Fosforforbruket har gått ned 30 pst. fra 2004, mens nitrogenbruken har gått ned ca. 8 pst. i samme tidsperiode.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

3.4.1.3 Klima og jordbruk

Jordbrukets utslipp av klimagasser

Jordbruket sto for et utslipp av klimagasser på omlag 4,3 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2010 (beregnet ut fra utslippene som inngår i Kyotoavtalen). Dette utgjør ca. 8 pst. av de totale norske utslippene. Jordbrukets utslipp har blitt redusert med 5,1 pst. fra 1990 til 2010. Nedgangen skyldes i hovedsak reduksjon i lystgassutslippene som følge av lavere bruk av nitrogengjødsel, samt en liten reduksjon i utslipp av metan som i hovedsak skyldes nedgang i antall melkekyr. Reduksjonen i bruken av nitrogen fra mineralgjødsel utgjør alene en reduksjon på om lag 50 000 tonn CO₂ ekvivalenter fra 2004 til 2011.

I tillegg til disse utslippene rapporter Norge et tap av CO₂ fra dyrket myr og åpenåkerproduksjoner (i hovedsak korn) på 2,4 mill. tonn CO₂ per år. Dette er ikke en del av Kyotoforpliktelsen, men rapporteres til UNFCCC (FNs klimakonvensjon) under kategorien areal, arealbruksendringer og skogbruk.

Tiltak

Optimal utnyttelse av husdyrgjødsel bidrar til å redusere klimagassutslippene, reduserer behovet for mineralgjødsel, bedrer vannmiljøet og reduserer nedfallet av nitrogen i naturen. Fornuftig bruk av denne ressursen er derfor viktig for å redusere klimabelastningen fra landbruket. I 2008 ble det igangsatt en pilotordning for miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel. Dette er omtalt under kapittel 3.4.1.7.

Det har vært en betydelig reduksjon i bruken av nitrogen fra mineralgjødsel i løpet av de siste årene. Bedre gjødslingsplanlegging og bedre bruk av husdyrgjødsel antas å være hovedårsaken. Statistikken viser også noe nedgang i fulldyrka areal, noe som også kan spille inn.

Mindre pløying om høsten gir lavere utslipp av CO₂ fra jordbruksjord. Endret jordarbeiding er et tiltak innenfor Regionale miljøprogram, som bidrar betydelig til denne omleggingen. CO₂-utslippet fra dyrka jord kommer i hovedsak fra oppdyrka myrjord. Utslippene herfra er synkende etter hvert som humuslaget reduseres og mineraliseringen avtar.

3.4.1.4 Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler

Handlingsplanen for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler gjelder for perioden 2010-2014. Handlingsplanen viderefører målsettingene om å redusere avhengigheten av kjemiske plantevernmidler i norsk landbruk og redusere risikoen for helse og miljø ved bruk av slike midler. Etter endt planperiode skal minst 70 pst. av brukerne av plantevernmidler i jordbruket ha gode kunnskaper om integrert plantevern, og minst 50 pst. av brukerne benytte integrert plantevern.

For å nå målsettingene fokuseres det bl.a. på å øke kunnskapsnivået om riktig bruk av plantevernmidler og alternativer til kjemisk bekjempelse av skadegjørere. Videre arbeides det med en godkjenningsordning for plantevernmidler som tar hensyn til helse og miljø og en videreføring av et differensiert avgiftssystem for plantevernmidler som skal stimulere til valg av preparater med lavest mulig risiko for helse og miljø.

Det er igangsatt fire nye prosjekter i 2012, herunder forbedring og utvidelse av dagens ordning for funksjonstesting av utstyr for spredning av plantevernmidler.

Figur 3.5 viser utviklingen av omsetning av plantevernmidler og miljø- og helserisiko ved bruken. Miljø- og helserisiko er samleindikatorer for de ulike stoffenes miljø og helserisiko. En nedgang i miljørisiko betyr at det enten har foregått et skifte fra miljøskadelige til mer miljøvennlige midler, eller at den totale omsetningen av midler går ned.

Omsetningen av plantevernmidler økte i 2011. Hovedårsaken var den regnfulle sommeren med økt behov for soppbekjempelse, særlig i korn. Det var også økt omsetning av enkelte ugrasmidler, spesielt glyfosat og jernsulfat (middel mot mose i plen, og ikke jordbruksrelatert).

Kilde: Mattilsynet

3.4.1.5 Nasjonalt miljøprogram

Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at et bredt utvalg av landskapstyper og særlige verdifulle biotoper og kulturmiljøer ivaretas og skjøttes. Det skal også bidra til at jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensing og tap av næringsstoffer.

Programmet består av både tilskuddsordninger, miljøkrav i forskrift om produksjonstilskudd, samt forskrift om miljøplan.

Arealutvikling og beiting i utmark

Kun om lag 3 pst. av Norges areal er dyrket. Både fulldyrka areal og totalt jordbruksareal er redusert fra 2010 til 2011. Se kapittel 3.2.1 for mer detaljer.

Beiting i utmark er viktig for ivaretakelse av kulturlandskap og for mange plante-, sopp- og dyrearter. De ulike dyreslagene har ulik innvirkning på naturmangfoldet, og det er derfor behov for at både storfe, geit og sau er på beite. I 2009 og 2010 var det en økning i totalt antall beitedyr. Foreløpige tall for 2011 tyder på en liten tilbakegang for sau og lam. 84 pst. av all sau og lam går på utmarksbeite. Andelen storfe på utmarksbeite var om lag 27 pst., og er svakt økende. Det har tidligere vært en stor nedgang i antall storfe på utmarksbeite, så økningen i storfe på beite anses som positivt.

Genetiske ressurser – Bevaringsverdige storferaser

Rundt 1990 begynte registreringsarbeidet av bevaringsverdige storfe. Som bevaringsverdige storferaser regnes sidet trønder- og nordlandsfe, østlandsk rødkolle, dølafe, vestlandsk raudkolle, vestlandsk fjordfe og telemarkfe. Sidet trønder- og nordlandsfe ble tatt inn i registeret i 2010. Figur 3.6 viser at det har vært en oppgang i antall dyr for alle rasene siden registreringsarbeidet begynte. Fremdeles regnes nær alle rasene som truet etter FAOs definisjon av hva som er en truet rase (færre enn 1 000 hunndyr i avl). Den nasjonale tilskuddsordningen for bevaringsverdige storferaser ble etablert i 2000. Grunnet en feil i registreringen ble tallene i fjorårets proposisjon misvisende.

3.4.1.6 Regionale miljøprogram

De regionale miljøprogrammene (RMP) er en sentral del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over Jordbruksavtalen. Å bevare spesielle kulturlandskap er et viktig mål innenfor RMP, og det er en rekke forskjellige ordninger for å sikre særskilt skjøtsel av disse. I tillegg er det flere tiltak for å redusere forurensing til vann. I 2011 var utbetalingene fra RMP på i overkant av 417 mill. kroner. Figur 3.7 viser fordelingen per hovedområde, inkl. pilotordningen for miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel. Tiltak for å redusere avrenning til vassdrag, fikk til sammen omlag 43 pst. av midlene i 2011. Det er stor variasjon i prioriteringer av tiltak mellom de ulike fylkene. Fylker med stor andel korndyrking bruker en stor andel av midlene til tiltak for å redusere erosjon og næringsstoffavrenning, mens de andre fylkene vektlegger tiltak som hindrer gjengroing og ivaretar verdifulle kulturlandskap og naturtyper.

For å begrense avrenning av næringsstoff og partikler til vassdrag, er endret jordarbeiding (ikke høstpløying – areal i stubb om vinteren) den klart største ordningen. Andelen stubbåker av totalt kornareal var høsten 2011 i overkant av 56 pst. Totalt nær 1,7 mill. dekar lå i stubb. Dette er en del høyere enn de siste årene, noe som kan forklares med mye høstnedbør og vanskelige kjøreforhold i kornområdene. Fylkene målretter virkemiddelbruken mot de mest erosjonsutsatte arealene, og det gis mindre tilskudd til andre arealer. Dette øker miljøeffekten av ordningene. Tiltaket bidrar også til å redusere CO₂-utslipp fra jordbruksjord.

Tilskudd til seter er ett av kulturminne- og kulturmiljøtiltakene i RMP. Antall setre i drift er svakt fallende, men andel av melkebruk i drift med seter er forholdsvis stabil. Tiltakene for biologisk mangfold går til verdifulle slåtte- og beitemarker, kystlynghei, bevaringsverdige husdyrraser og til styvingstrær. Kystlynghei gis tilskudd gjennom arealtilskudd i noen fylker og dyretilskudd i noen. Det skjøttes drøyt 140.000 daa kystlynghei. Det er en liten økning fra i fjor, mens det er nesten 12.000 dyr som får tilskudd. Det er en liten nedgang fra i fjor.

Evaluering av RMP

I jordbruksoppgjøret i 2011 ble det bestemt å evaluere vannmiljøtiltakene i RMP. Det er Bioforsk som har evaluert tiltakene. Evalueringen viser at det har vært en betydelig målretting av virkemiddelbruken, men at det gjennom implementeringen av vannforskriften er rom for ytterligere målretting. Endra jordarbeidinger det største tiltaket og er vurdert til å være kostnadseffektivt. De andre tiltakene som vegetasjonssoner, vannveier, grassoner etc. er effektive dersom de blir lagt på riktig sted. Bioforsk mener det er viktig med tiltakspakker, og at det er behov for bruk av både juridiske og økonomiske virkemidler.

3.4.1.7 Nasjonalt pilotprosjekt for mer miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel

I jordbruksoppgjøret 2007 ble det bestemt å etablere en pilotordning for miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel. Dette innebærer at det blir gitt tilskudd til produsenter i utvalgte områder som benytter mer miljøvennlige måter å spre husdyrgjødsla på enn tradisjonell spredning. Spredning av husdyrgjødsel fører til tap av både ammoniakk (NH₃) og lystgass (N₂O) til luft. Ammoniakkutslipp fra jordbruket utgjør om lag 90 pst. av de totale utslippene av ammoniakk i Norge. Husdyrgjødsel står igjen for om lag 90 pst. av jordbruksutslippene, der den største delen kommer fra gjødselspredning. Pilotprosjektet startet opp i 2008, og har pågått i fire år. Prosjektet som startet i utvalgte områder i Buskerud, Hedmark og Rogaland, ble utvidet til å gjelde Sogn- og Fjordane i 2009 og Nord-Trøndelag i 2010.

Ordningen har omfattet 170 000 dekar i de aktuelle fylkene. Tiltakene rask nedmolding og nedlegging dominerer.

Evaluering

Bioforsk har etter 2010-sesongen evaluert ordningen på oppdrag fra SLF og viser til at denne typen spredemetoder gir en betydelig reduksjon av ammoniakkutslippene sammenlignet med bredspredning. Spredemetodene vil også gi lavere avrenning av fosfor og de reduserer lukt. Spredemetodene som har fått tilskudd reduserer ammoniakkutslippene med 20 til 60 pst. Det er likevel knyttet betydelig usikkerhet til tallene for utslipp, og dermed til kostnaden ved tiltaket, jf. rapporter fra NILF og SLF.

3.4.1.8 Miljøvirkemidler i Landbrukets utviklingsprogram

Spesielle miljøtiltak i jordbruket

Spesielle tiltak i jordbrukets kulturlandskap (SMIL) skal bidra til å ivareta natur- og kulturminneverdiene i jordbrukets kulturlandskap og til å redusere forurensningen fra jordbruket. Ordningen forvaltes av kommunene og var for 2011 på 115 mill. kroner. Samlet sett går ca. 80 pst. av midlene fra SMIL-ordningen til tiltak for å fremme kulturlandskap og kulturmiljøer, og nær 20 pst. til tiltak for å redusere forurensning. Figur 3.8 viser hvordan kulturlandskaps- og forurensningstiltak er fordelt på formålsgrupper. Hydrotekniske anlegg, fangdammer og våtmarker er de viktigste gruppene av tiltak innen forurensning, mens freda og verneverdige bygninger og gammel kulturmark er de største postene for bevaring av kulturlandskap.

Organisert beitebruk

Det er et mål å opprettholde beitebasert kjøttproduksjon og vedlikehold av kulturlandskap. Organisering mellom dyreeiere som benytter utmarksbeiter fremmer en effektiv utnytting av beiteressursene, og det reduserer kostnadene ved infrastruktur og tilsyn. Det gis driftsstøtte til beitelag fra RMP (fylkesvis tilskudd per dyr) og investeringsstøtte øremerket på LUF. Tilskudd gis eksempelvis til infrastruktur som gjerder, kveer og elektronisk overvåkingsutstyr mm. I 2011 var det registrert ca. 20 000 dyr med elektronisk overvåkingsutstyr. Investeringsstøtte til organisert beitebruk må ses i sammenheng med nasjonalt beiteprosjekt og midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak mot rovviltskader over Miljøverndepartementets budsjett.

3.4.2 Økologisk produksjon og forbruk

Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Satsingen på dette området skjer med utgangspunktet i Landbruks- og matdepartementets handlingsplan Økonomisk, agronomisk – økologisk!.

3.4.2.1 Markedsutvikling

Omsetningen av økologiske matvarer i norsk dagligvarehandel var rekordstor i 2011. Samlet for alle produktgrupper økte omsetningen av økologiske produkter i dagligvarehandelen med 10 pst. i 2011 i forhold til i 2010.

Totalt ble det omsatt økologiske matvarer for ca. 1,24 mrd. kroner i 2011, og av dette utgjorde ca. 237 mill. kroner omsetning i andre markedskanaler enn dagligvarehandelen. Omsetningen via andre salgskanaler økte med 5 pst. i 2011. Eksempler på slike kanaler er storhusholdninger, Bondens marked, bakerier og abonnementssalg.

Meierivarer er den største varegruppen av økologiske matvarer (ca. 254 mill. kroner), og hadde en økning på 11 pst. fra 2010. Tabell 3.12 viser andel økologiske varer av total omsetning og endring siden 2010 for et utvalg varer. Kjøttvarer utgjør en relativt liten del av den økologiske omsetningen. Størst vekst var det innenfor produktkategoriene barnemat, meierivarer, grønnsaker/poteter og egg.

3.4.2.2 Produksjonsutvikling

Økologisk produksjon utgjør små, men økende andeler av den totale produksjonen innen de ulike produksjonsområdene. Figur 3.9 viser utvikling i økologisk- og karensareal, samt antall økologiske driftsenheter for perioden 2000 til 2011. De økologiske arealene i 2011 var på ca. 501 000 dekar, og utgjorde ca. 5 pst. av det totale jordbruksarealet (medregnet karensareal er andelen 5,6 pst.). Siden 2001 har det økologiske arealet økt med 155 pst. Karensarealet har i den samme tiårsperioden variert en del. Etter sterk vekst fra 2007 til 2009, gikk karensarealene mye tilbake i 2010 og 2011. Dette vil påvirke veksten i økologiske arealer i årene som kommer.

Kilde: Debio.

De fleste fylkene har hatt en positiv utvikling i økologiske arealer over flere år. Sør-Trøndelag (8,8 pst.) og Buskerud (8,5 pst.) hadde de høyeste andelene økologiske arealer i 2011, mens Rogaland hadde lavest andel (0,7 pst.). Den kraftigste veksten i areal fra 2010 til 2011 har Østfold med 26 pst.

Eng-, beite- og fôrarealer utgjør hoveddelen (over 80 pst.) av de økologiske jordbruksarealene. Det økologiske kornarealet økte i 2011 med ca. 9 000 dekar, eller 13 pst., og utgjør nær 3 pst. av det totale kornarealet. Areal med økologiske grønnsaker og poteter gikk noe ned i 2011, og utgjør henholdsvis 3,3 og 1 pst. av totalt areal med de vekstene. For frukt og bær var det derimot en kraftig prosentvis økning i økologiske arealer. Samlet økte denne kategorien med 25 pst. til 2 256 dekar, noe som utgjør 5,4 pst. av det totale frukt- og bærarealet.

De økologiske husdyrene utgjør foreløpig en liten andel av det totale antall husdyr i Norge. Fra 2010 til 2011 var det, med unntak av storfe, nedgang i antall dyr for alle dyreslag. Størst prosentvis nedgang var det for antall gris, med nesten 34 pst. nedgang. Antall økologisk storfe utgjør 3,2 pst. av totalt antall storfe og sau og lam utgjør 4,7 pst. Økologiske verpehøns utgjør 3,8 pst. av totalt antall verpehøns.

Tabell 3.13 viser andel økologisk areal av totalt jordbruksareal for et utvalg av land i Vest- Europa. Som det framgår av tabellen er Norge på nivå med flere land i Vest-Europa når det gjelder andel økologisk jordbruksareal.

3.4.2.3 Utviklingsprosjekter

Det ble for 2011 satt av 44 mill. kroner til prosjekter som skal utvikle økologisk produksjon og forbruk i tråd med handlingsplanen. Disse utviklingsmidlene er forvaltet av SLF og gikk i 2011 til fylkenes arbeid med handlingsplaner, økologiske foregangsfylker, utviklingsprosjekter innen veiledning, produktutvikling og markedsutvikling. I tillegg er det avsatt 2 mill. kroner til generisk markedsføring av økologiske produkter i regi av Matmerk.

I jordbruksforhandlingene i 2011 ble SLF og Matmerk gitt et særskilt ansvar for å sikre at utviklingsmidlene til økologisk produksjon og forbruk i 2012 prioriteres til prosjekter rettet mot salgsleddet i verdikjeden. Suksesskriteriene var økt markedsadgang for økologiske produkter i dagligvarehandelen og storhusholdninger. Arbeidet startet opp høsten 2011 og det er registrert et økt engasjement i markedet for økt salg og tilgjengelighet av økologisk mat, både hos dagligvareaktørene og i storhusholdning.

3.5 Målretting og forenkling, styring og kontroll

I Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse og styring i jordbruket (Dokument 3:12 (2009–2010)) peker Riksrevisjonen på at Landbruks- og matdepartementet har ansvar for mål- og resultatstyring innenfor jordbruksområdet, bl.a. ved å utvikle mål- og resultatindikatorer. I Meld. St. 9 svares dette på bl.a. som følger:

«Med utgangspunkt i meldingen, og Stortingets behandling av denne, vil departementet arbeide videre med å systematisere og operasjonalisere målene på sitt område. De overordnede landbruks- og matpolitiske målene, og områder som bygger opp under disse, som beskrevet i figur 1.1, vil danne grunnlag for dette arbeidet. Dette skal bidra til en bedre oversikt over målsettingene i landbruks- og matpolitikken og danne et tydeligere grunnlag for avveininger mellom mål.

Som en oppfølging av Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse og styring i jordbruket, jf. Dokument 3:12 (2009–2010), vil departementet videreutvikle mål- og resultatstyring som utgangspunkt for en forbedret framstilling av måloppnåelse og resultatrapportering på det landbruks- og matpolitiske området. Måloppnåelsen vil bli vurdert ut fra et sett med resultatindikatorer.

Mål- og resultatstyring skal videre danne utgangspunkt for den kontinuerlige utviklingen av det samlede virkemiddelapparatet og gjennom dette være med på å innrette ressursinnsatsen slik at gjennomføring av politikken skjer på en mest mulig effektiv måte. Mål- og resultatstyring vil også være et viktig verktøy i departementets videre arbeid med forenkling og videreutvikling av landbruks- og matforvaltningen.

Landbruks- og matdepartementet vil videreutvikle mål- og resultatstyring, også som et grunnleggende prinsipp for departementets styring, oppfølging og kontroll av landbruks- og matforvaltningen.»

I styringsdialogen med de underliggende forvaltningsorgan legger departementet særlig vekt på å gi klare og gode styringssignaler. Departementet har en omfattende styringsdialog med de underliggende organer både skriftlig og gjennom institusjonaliserte møter. Ved siden av styringen av forvaltningsorganer som er direkte underlagt departementet, gjennomføres det også styringsmøter med alle fylkesmannsembeter hvert andre år.

I Riksrevisjonen rapport heter det:

«Etter Riksrevisjonens vurdering kan det stilles spørsmål ved om det – i lys av tilskuddenes omfang og kompleksitet – er etablert tilstrekkelig robust kontrollsystem.»

Departementet og forvaltningen arbeider kontinuerlig med å få et så robust kontrollsystem som mulig. SLF, som har ansvar for utbetaling av aktuelle tilskudd og kontroll, har gjennomført et omfattende kontrollprosjekt i samarbeid med fylkesmennene og KS for å styrke fylkesmennenes kontrollfunksjon på landbruksområdet. Med grunnlag i kontrollprosjektet stiller SLF nå krav om at fylkesmannen hvert år skal utarbeide en risikobasert kontrollplan og gjennomføre forvaltningskontroll av kommuner, samt foretakskontroll.

Når det gjelder kompetanse i landbruksforvaltningen har fylkesmannen og SLF en god og kontinuerlig oppfølging gjennom løpende veiledning og rådgivning, kommunebesøk, særskilte kommunesamlinger og kompetansetiltak rettet mot de landbruksansvarlige i kommunene.

Departementet legger til grunn at det er et kontinuerlig behov for forbedring av kontrollsystemet. Undersøkelser viser likevel at omfanget av feil og feilutbetalinger samlet sett er begrenset.