4 Gjeldende rett

I dette kapittelet presenteres ulike bestemmelser om taushetsplikt som har betydning for forslaget.

4.1 Taushetsplikt

4.1.1 Offentleglova

Hovedregelen i lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova) er at alle saksdokumenter i offentlig virksomhet er åpne for innsyn, jf. offentleglova § 3. Unntak fra hovedregelen krever hjemmel i lov. Dersom et dokument ikke er omfattet av et lovforankret unntak, har det offentlige en plikt til å utlevere dokumentet. Opplysninger underlagt taushetsplikt i lov eller i medhold av lov, er unntatt fra innsyn, jf. § 13.

4.1.2 Forvaltningsloven

Hovedregelen er at opplysninger om noens ”personlige forhold” er taushetsbelagt ifølge lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 13 første ledd nr. 1. Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige, jf. § 13 annet ledd. Forvaltningsloven §§ 13a flg. angir unntak fra hovedregelen i § 13. I § 13a er det gjort begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse. For eksempel er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysningene gjøres kjent for dem som de direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker.

Videre inneholder særlovgivningen bestemmelser om taushetsplikt og opplysningsplikt uten hinder av taushetsplikt. For at opplysninger som er taushetsbelagte skal kunne gis ut må dette imidlertid være fastsatt eller klart forutsatt i lov, jf. forvaltningsloven § 13 f annet ledd.

4.1.3 Statsborgerloven

De alminnelige reglene om taushetsplikt gjelder i utgangspunktet også for statsborgermyndighetene. I statsborgerloven § 29 andre ledd er det gjort unntak fra taushetsplikten for politiet. Etter anmodning fra Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og departementet plikter politiet å gi opplysninger om den saken gjelder er siktet, tiltalt eller ilagt straff eller særreaksjon for straffbart forhold, dersom opplysningene er nødvendige for behandling av sak etter loven. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er vilkåret om ikke å være ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon eller ha utholdt karenstid ved erverv av norsk statsborgerskap etter søknad, jf. stbl. § 7 første ledd bokstav g.

4.1.4 Ligningsloven

Tilgangen til ligningsopplysninger begrenses av taushetsplikten i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) § 3-13. Ifølge andre ledd bokstav h er imidlertid ikke taushetsplikten noe hinder der lovpåbud fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal være til hinder for å gi opplysningene.

Elektronisk tilgang til ligningsopplysninger er regulert av forskrift 31. oktober 2003 nr. 1291 om elektronisk tilgang til opplysninger i ligningsforvaltningens registre. Der reguleres det hvem som kan få elektronisk tilgang, hvilke opplysinger som kan gis elektronisk, til hvilket formål opplysningene kan gis og hvordan opplysningene skal behandles. Forskriften gir også hjemmel for at Skattedirektoratet kan gi nærmere retningslinjer om hvordan tilgang til opplysningene skal gis, om krav til informasjonssikkerhet som følger av personopplysningsloven med forskrifter og om betaling for opplysninger.

4.1.5 Politiregisterloven

Lov 28. mai 2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven) er vedtatt, men er ikke trådt i kraft. Loven samler regelverket om politiets taushetsplikt og utlevering av opplysninger fra politiet til andre etater. Politiets taushetsplikt skal ikke være til hinder for at opplysninger utleveres til andre offentlige organer i deres interesse, dersom det er nødvendig for å fremme mottakerorganets oppgaver etter lov eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte, jf. lovens § 30. Bestemmelsen gir hjemmel for utlevering av informasjon fra politiet, enten ved at politiet kan utlevere opplysninger eller at politiet skal utlevere opplysninger. Med sistnevnte tas sikte på de tilfeller der politiet av eget tiltak skal utlevere opplysninger til andre offentlige organer i deres interesse. Disse forholdene er i dag regulert i påtaleinstruksens kapittel om meldeplikt og vil bli videreført i forskrift til politiregisterloven. Politiregisterloven § 30 forutsetter nærmere regulering av utleveringen i forskrift. Slike forskriftsbestemmelser er under utarbeidelse og vil bli satt i kraft samtidig med politiregisterloven.

4.1.6 Behandling av personopplysninger

Lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) gjelder for behandling av personopplysninger som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler og annen behandling av personopplysninger når disse inngår eller skal inngå i et personregister, jf. § 3 første ledd. Personopplysninger kan bare behandles dersom den registrerte har samtykket, eller det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling, eller dersom det er nødvendig av hensyn til nærmere angitte formål, jf. § 8. Det er i utgangspunktet den som skal behandle opplysningene som skal vurdere om kravet til nødvendighet foreligger eller ikke, men Datatilsynet kan overprøve denne vurderingen.

Dersom opplysningene er ”sensitive”, er det ytterligere vilkår for å behandle opplysningene i § 9. Opplysninger om at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling er sensitive, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 8 bokstav b.

Dersom vilkårene for å behandle personopplysinger er oppfylt, må opplysningene behandles i henhold til visse grunnkrav, jf. personopplysningsloven § 11. Det overordnede formålet med disse vilkårene er å sikre at personopplysinger har god opplysningskvalitet, dvs. at de er korrekte, fullstendige og oppdaterte, og at de er relevante for formålet med behandlingen.

Elektronisk behandling av personopplysninger krever at det gis melding til Datatilsynet, jf. personopplysningsloven § 31.

4.2 EU-rett og internasjonale forpliktelser

4.2.1 EUs personverndirektiv

Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger (personverndirektivet) har som siktemål å etablere felles reguleringsprinsipper og et ensartet vern for behandling av personopplysninger i hele EU-området. Personverndirektivet er gjennomført i norsk rett ved personopplysningsloven.

4.2.2 Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og barns rettigheter

Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (EMK) artikkel 8 og FNs konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 17 fastslår at enhver har rett til respekt for privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse. Det antas at vernet i SP artikkel 17 ikke går lengre enn EMK artikkel 8. Barns rett til personvern presiseres i FNs konvensjon 20. november 1989 om barns rettigheter (BK) artikkel 16, hvor det fremgår at ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme. På samme måte som for den tilsvarende bestemmelsen i EMK artikkel 8, vil beskyttelse av barns personopplysninger måtte anses omfattet av begrepet ”privatliv”. Ifølge BK artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn.

Norsk oversettelse av EMK artikkel 8 lyder:

”1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.”

4.2.3 Europarådets konvensjon om personvern i forbindelse med elektronisk databehandling av personopplysninger

Europarådets konvensjon 28. januar 1981 nr. 108 om personvern i forbindelse med elektronisk databehandling av personopplysninger ble ratifisert av Norge 20. februar 1984. Formålet med konvensjonen er å sikre respekten for frihet og andre grunnleggende rettigheter i forbindelse med lagring og håndtering av personopplysninger. Særlig aktuelle for dette lovforslaget er vilkårene i konvensjonens artikkel 5. Bestemmelsen fastsetter at personopplysninger som bearbeides ved elektronisk saksbehandling skal:

• a) innsamles og bearbeides på rettferdig og lovlig vis,

• b) lagres for bestemte og lovlige formål og ikke nyttes på en måte som er uforenlig med disse formålene,

• c) være adekvate, relevante og ikke for omfattende i relasjon til de formål de lagres til;

• d) være nøyaktige og, der det er nødvendig, holdt a jour,

• e) oppbevares på en måte som ikke gir anledning til å identifisere datasubjektene lenger enn nødvendig for det formål som disse opplysningene lagres til.