5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget om å åpne for at påtalemyndigheten kan gi tillatelse til at en annen statspart border et norsk fartøy, innebærer en utvidelse av påtalemyndighetenes myndighet og oppgaver. Anmodninger skal besvares så snart som mulig. Det synes å forutsette en døgnkontinuerlig vaktordning. En slik ordning er imidlertid allerede etablert i forbindelse med gjennomføringen av FN-konvensjonen 20. desember 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer artikkel 17 (i kraft for Norge fra 12. februar 1995. Denne ordningen håndterer også anmodninger etter lov 13. juni 1997 nr. 47 om gjennomføring av europarådsavtale 31. januar 1995 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs. Eventuelle merkostnader forbundet med håndteringen av anmodninger etter skipsfartsprotokollen 2005 antas å bli relativt beskjedne. Det kan således legges til grunn at disse kan dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer.

Dersom bordingen avdekker straffbare forhold, må påtalemyndigheten ta stilling til om denne saken skal overføres til Norge for videre strafferettslig forfølgelse her. Det vil påføre påtalemyndigheten merarbeid som vil ha administrative og økonomiske konsekvenser. Det er imidlertid ikke mulig å forutse om dette overhodet blir aktuelt. I den grad det skjer, antas imidlertid ikke omfanget å være større enn at slike saker kan håndteres innenfor eksisterende budsjettrammer.

For norske skip betyr innføringen av et bordingsregime at de blir mer eksponert for kontroller enn i dag, først og fremst i fjerntliggende farvann hvor norske myndigheter i dag ikke har praktisk mulighet til å håndheve straffebestemmelsene i skipsfartskonvensjonen 1988 og skipsfartsprotokollen 2005. Terskelen for bording er imidlertid høy. Bording skal bare skje dersom det foreligger en berettiget mistanke om terrorhandlinger på, mot eller fra skipet, eller om bruk av skipet som middel, og etter forutgående tillatelse fra påtalemyndigheten. Tillatelse skal ikke gis om bruk av tvangsmidler i den aktuelle staten er «vesentlig mindre betryggende» enn de tilsvarende norske bestemmelsene. Departementet forutsetter at norske skip meget sjelden vil bli brukt til å begå handlinger som kan gi grunnlag for bording etter skipsfartsprotokollen 2005. Kravet til berettiget mistanke antas derfor i de fleste tilfeller å sikre skip mot uberettiget bording. I den grad det gis tillatelse til at en fremmed stat border, er det søkt å sikre at dette ikke skal skje på en måte som i betydelig grad er mindre betryggende enn etter straffeprosessloven. Mulighetene for uberettiget bording, og for at denne i så fall skal skje på en måte som er vesentlig mindre betryggende enn etter straffeprosessloven, synes således liten. Ved uberettiget bording har skipet dessuten et ubetinget krav på erstatning som følge av forslaget til straffeprosessloven § 446 a. Det vil etter omstendighetene også være grunnlag for erstatningskrav mot påtalemyndigheten for å ha gitt bordingstillatelse på feilaktig grunnlag.

Forslaget om en særskilt bestemmelse om erstatningsansvar for skade som skjer i forbindelse med en aksjon etter skipsfartsprotokollen 2005, går noe lenger enn det erstatningsansvaret som følger av gjeldende rett. Det antas imidlertid at norske myndigheter relativt sjelden vil være intervenerende part, og således aktualisere muligheten for erstatningsansvar etter den foreslåtte bestemmelsen. I den grad dette likevel skulle skje, er det umulig å forutsi omfanget av et slikt krav. Idet den foreslåtte bestemmelsen i beskjeden grad utvider ansvaret, antas det imidlertid også at utvidelsen av kravets størrelse som følge av lovforslaget, normalt vil bli tilsvarende beskjeden.

Etter omstendighetene vil staten også kunne pådra seg ansvar for å ha gitt bordingstillatelse på feilaktig grunnlag etter reglene om arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven. Et sjørettslig erstatningskrav vil kunne bli omfattende. Det er imidlertid ikke mulig å anslå om det vil komme slike anmodninger, men i den grad det skjer, antas det å forekomme relativt sjelden.