3 Nærmere om de enkelte bestemmelser i protokollen

HNS-protokollen til OPRC-konvensjonen av 2000 omfatter 18 artikler og ett vedlegg.

Fortalen viser bl.a. til det generelle prinsipp om at forurenseren betaler.

Artikkel 1 inneholder alminnelige bestemmelser der partene forplikter seg til enten alene eller i samarbeid å opprette en beredskap, slik at de er i stand til å aksjonere mot forurensningsuhell med farlige eller skadelige stoffer. Protokollen gjelder ikke for krigsskip eller statseide fartøyer som ikke deltar i kommersiell virksomhet. Det skal imidlertid gjøres nødvendige tiltak slik at også slike skip så langt det er praktisk mulig følger protokollens bestemmelser.

Artikkel 2 definerer de mest sentrale begreper i protokollen, slik som forurensningsuhell med HNS-stoffer, HNS-stoffer, HNS-havner og -behandlingsanlegg, organisasjonen, generalsekretæren m.v.

Artikkel 3 fastsetter krav til beredskapsplaner og rapportering. Det kreves at skip som fører vedkommende stats flagg skal oppbevare en beredskapsplan mot forurensingsuhell om bord, og at relevante rapporteringsprosedyrer skal følges. Både planleggingskrav og rapporteringsprosedyrer skal være i samsvar med gjeldende bestemmelser i alle konvensjonene som er utarbeidet av IMO. Her er særlig bestemmelsen i MARPOL 73/78 vedlegg II (International Convention for the Prevention of Pollution from Ships, 1973, modifisert med Protocol of 1978) relevant. Det kreves at havner og behandlingsanlegg som håndterer HNS-stoffer har beredskapsplaner mot forurensingsuhell eller tilsvarende ordninger som er samordnet med det nasjonale systemet for beredskap og aksjoner ved forurensningsuhell. Det kreves videre at andre stater hvis interesser kan bli berørt skal varsles om forurensingsuhell.

Artikkel 4 krever at avtalepartene skal etablere et nasjonalt system etter angitte minimumskriterier. Det skal utpekes en eller flere kompetente nasjonale myndigheter som er ansvarlig for beredskap mot akutt forurensning, som kan handle på vegne av staten. Det skal finnes et nasjonalt meldingssystem, og det skal foreligge en nasjonal beredskapsplan for tiltak når akutt forurensing finner sted. Det stilles også krav om forhåndslagring av utstyr samt øvelser og opplæring av personell.

Artikkel 5 forplikter partene til å samarbeide og å bistå hverandre med sikte på å aksjonere mot et faktisk uhell etter anmodning fra en berørt stat. Teksten er likelydende som teksten i artikkel 7 i OPRC-konvensjonen.

Artikkel 6 pålegger partene å samarbeide for å fremme og utveksle forskningsresultater og utviklingsprogrammer innen beredskap og aksjon i forhold til forurensningsuhell. Samarbeidet kan skje enten direkte, gjennom IMO eller gjennom andre aktuelle regionale organisasjoner og ordninger. Denne artikkelen tilsvarer artikkel 8 i OPRC-konvensjonen.

Artikkel 7 regulerer partenes forpliktelser til å yte støtte til en annen part som anmoder om teknisk assistanse i forbindelse med beredskap og aksjon mot forurensningsuhell. Teksten her tilsvarer artikkel 9 i OPRC-konvensjonen. Når det gjelder radioaktive stoffer faller dette også under Det internasjonale atomenergibyrået IAEAs konvensjon om assistanse som Norge er part til.

Artikkel 8 forutsetter at partene skal bestrebe seg på å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler om beredskap og aksjon mot forurensningsuhell. Teksten her tilsvarer artikkel 10 i OPRC-konvensjonen. Norge har også inngått en rekke bilaterale avtaler om tidlig varsling av nukleære og radiologiske hendelser.

Artikkel 9 regulerer forholdet til andre internasjonale avtaler. Ved tiltredelse av protokollen endres ikke en parts rettigheter eller plikter i henhold til andre konvensjoner eller internasjonale avtaler.

Artikkel 10 omhandler institusjonelle ordninger.

Artikkel 11 fastsetter at partene innenfor organisasjonen skal vurdere hvor virkningsfull protokollen er i lys av dens mål, og særlig de underliggende prinsipper for samarbeid og assistanse.

Artikkel 12 fastsetter fremgangsmåten for endring av protokollen.

Artikkel 13 inneholder sluttbestemmelser om undertegning, ratifikasjon m.m. Protokollen var åpen for undertegning i ett år frem til 14. mars 2001, og er deretter åpen for tiltredelse.

Artikkel 14 regulerer tiltredelse av stater som omfatter flere enn én territorial enhet.

Artikkel 15 fastsetter at protokollen trer i kraft tolv måneder fra den dag minst femten stater har sluttet seg til. Av nr. 3 fremgår bl.a. at for de stater som deponerer et tiltredelsesdokument etter at protokollen har trådt i kraft, skal protokollen få virkning tre måneder etter den dag dokumentet ble deponert.

Artikkel 16 sier at partene kan si opp protokollen på et hvilket som helst tidspunkt etter utløpet av fem år fra den dag protokollen trer i kraft for vedkommende part.

Artikkel 17 fastsetter at IMOs generealsekretær er depositar for protokollen.

Vedlegget omhandler refusjon av kostnader ved assistanse. I prinsippet skal kostnadene ved egne aksjoner betales av vedkommende stat. Dersom aksjonen blir utført etter forespørsel av en annen stat, skal sistnevnte refundere førstnevntes utgifter ved aksjoner. Ved anmodning fra et utviklingsland skal det ved vurdering av en slik henvendelse tas behørig hensyn til landets situasjon. Protokollens bestemmelser begrenser ikke partenes rett til å få dekket kostnader fra tredjeparter ved aksjoner for å bekjempe forurensning. Vedlegget er på linje med teksten i vedlegget til OPRC-konvensjonen.