3 Kravet til minste aksjekapital for aksjeselskaper

3.1 Gjeldende rett

Det er et grunnleggende prinsipp i aksjelovgivningen at aksjeeierne ikke har personlig ansvar for selskapets forpliktelser, jf. aksjeloven § 1-2. Som forutsetning for den personlige ansvarsbegrensningen aksjeselskapet gir, har det tradisjonelt vært et krav etter aksjeloven at aksjeeierne skal skyte inn en viss sum i aksjekapital i selskapet ved stiftelsen. Minstekravet til aksjekapitalen har vært ansett som en del av aksjelovens kreditorvern. Det innebærer at selskapet blir tilført en viss egenkapital ved stiftelsen som bidrar til å ivareta kreditorenes interesse i at selskapet skal kunne oppfylle sine forpliktelser.

Det følger av aksjeloven § 3-1 første ledd at et aksjeselskap skal ha en aksjekapital på minst 100 000 norske kroner.

Minstekravet til aksjekapitalen har blitt hevet flere ganger. I den første aksjeloven 1910 var minstekravet 3000 kroner. I 1957 ble kravet satt opp til 10 000 kroner og i aksjeloven 1976 til 50 000 kroner. Den foreløpig siste endringen kom ved vedtakelsen av aksjeloven i 1997, da minstekravet til aksjekapitalen ble satt opp til 100 000 kroner.

Ved stiftelsen av et aksjeselskap skal det være full dekning for aksjekapitalen, jf. aksjeloven § 2-8 fjerde ledd. Dersom aksjekapitalen ikke er fullt innbetalt til selskapet, kan selskapet ikke registreres i Foretaksregisteret, jf. aksjeloven § 2-18 annet ledd. Når selskapet er stiftet og registrert, oppstiller imidlertid ikke aksjeloven noe krav om at selskapet skal ha eiendeler som gir reell dekning for aksjekapitalen. Aksjeloven pålegger heller ikke aksjeeierne å skyte inn ytterligere kapital i selskapet dersom aksjekapitalen helt eller delvis er tapt. Aksjekapitalen gir derfor i seg selv begrenset veiledning om selskapets egenkapital og økonomiske stilling.

Krav til selskapets løpende egenkapital følger derimot av aksjeloven § 3-4, som bestemmer at selskapet “til enhver tid [skal] ha en egenkapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten”. Aksjeloven § 3-5 oppstiller en handleplikt for styret dersom det må antas at kravet til forsvarlig egenkapital ikke er oppfylt, eller dersom selskapets egenkapital er blitt mindre enn halvparten av aksjekapitalen. Styret skal i så fall straks behandle saken og innen rimelig tid innkalle generalforsamlingen for å redegjøre for selskapets økonomiske stilling. Dersom kravet til forsvarlig egenkapital etter § 3-4 ikke er oppfylt, skal styret på generalforsamlingen foreslå tiltak for å rette på dette eller foreslå selskapet oppløst.

Etter at selskapet er stiftet og registrert, er aksjekapitalens viktigste funksjon at den er en regnskapsmessig post som begrenser adgangen til utdelinger av selskapets midler til aksjeeierne. Dersom selskapet ikke har egenkapital som overstiger aksjekapitalen, kan det ikke utdeles utbytte til aksjeeierne etter aksjeloven § 8-1 eller foretas andre ensidige verdioverføringer fra selskapet til aksjeeierne. Aksjekapitalen kan bare settes ned, og eventuelt tas ut av aksjeeierne, etter de særlige reglene om nedsetting av aksjekapitalen, jf. aksjeloven kapittel 12, fisjon, jf. aksjeloven kapittel 14, og oppløsning, jf. aksjeloven kapittel 16. Aksjekapitalen kan uansett ikke settes ned til mindre enn 100 000 kroner med mindre selskapet oppløses.

3.2 Forslaget i utredningen

I utredningen om forenkling og modernisering av aksjeloven foreslås det at minstekravet til aksjekapital i aksjeloven § 3-1 første ledd settes ned fra 100 000 til 30 000 kroner.

Utredningen drøfter flere hensyn som har betydning for vurderingen av minstekravet til aksjekapitalen, jf. utredningens punkt 5.5.2, på sidene 64-79. Hensynet til kreditorene er et sentralt legislativt hensyn bak minstekravet til aksjekapital. I utredningen legges det til grunn at minstekravet til aksjekapitalen på 100 000 kroner har liten betydning for kreditorvernet:

“Det er neppe uenighet om at aksjeselskapslovgivningen bør ivareta kreditorenes interesse i at selskapet er i stand til å dekke sine forpliktelser ved forfall ved å stille krav til selskapskapitalen.

Spørsmålet er så om det gjeldende lovbestemte kravet til minste aksjekapital har vesentlig reell betydning for kreditorenes dekningsmuligheter. Aksjelovens regler om aksjekapitalen er av formell karakter. Ved selskapsstiftelsen er aksjekapitalen innbetalt, og kan derfor i startfasen gi kreditorene en viss dekningsmulighet. Et aksjeinnskudd på lovens minimum kan imidlertid fort være brukt opp i forbindelse med oppstarten av selskapets virksomhet. I selskaper som stiftes med lovens minstekapital, har derfor de midlene som selskapet blir tilført som oppgjør for aksjekapitalinnskuddet liten eller ingen selvstendig betydning for dekningsadgangen.

I selskaper som stiftes med lovens minstekrav til aksjekapital, har heller ikke aksjekapitalen større betydning for utdelingsadgangen. Det båndet som aksjekapitalen legger på utdelingsadgangen er knyttet til den formelle aksjekapitalen slik denne framgår av balansen, og har ikke noen nødvendig sammenheng med selskapets virksomhet. Reglene er derfor lite egnet til å sikre at selskapet blir tilført og opprettholder en egenkapital som gir selskapet et forsvarlig økonomisk grunnlag for den virksomheten det driver. Det lovbestemte kravet til minste aksjekapital kan derfor være for lavt eller for høyt i forhold til det enkelte selskapets kapitalbehov. Dette var man oppmerksom på ved utarbeidelsen av den gjeldende aksjelovgivningen, og det var grunnen til bestemmelsen i lovens § 3-4 som krever at selskapet til enhver tid skal ha en forsvarlig egenkapital og § 3-5 om ledelsens plikter hvis egenkapitalen er lavere enn forsvarlig.

Ovenfor har vi behandlet kreditorenes interesse under ett. Kreditorene er imidlertid en uensartet gruppe der styrken av den interesse som måtte være knyttet til aksjekapitalen varierer.

En gruppe for seg er kreditorer med pantesikkerhet for kravet. Deres dekningsinteresse er primært knyttet til panteretten og aksjekapitalen er av mindre betydning.

For avtalekreditorer som banker og andre som yter lån til selskapet har det lovbestemte kravet til minste aksjekapital neppe stor betydning fordi en balanseført aksjekapital på 100 000 kroner ikke i seg selv sier noe om selskapets evne til å dekke gjeldsforpliktelsene. Banker og andre långivere må derfor foreta en egen kredittvurdering og ivareta sine interesser uavhengig av lovbestemte krav til aksjekapitalens størrelse. Det kan være en forutsetning for banklån at selskapets aksjeeiere skyter inn en viss aksjekapital i selskapet og opprettholder den i lånetiden. I den utstrekning det som vilkår for lån stilles krav til aksjeeiernes eget innskudd i selskapet, vil vanligvis dette fastsettes uavhengig av det lovbestemte kravet til minste aksjekapital, og ligge på et høyere nivå. Minstekravet på 100 000 kroner har derfor i denne sammenheng liten eller ingen betydning.

Det som er sagt over, gjelder i en viss utstrekning også andre avtalekreditorer, så som leverandører av varer og tjenester på kreditt. Også disse vil vanligvis måtte foreta en egen kredittvurdering hvor det lovbestemte kravet til minste aksjekapital har liten eller ingen betydning. Og, i den grad det ytes kreditt på grunnlag av den bokførte aksjekapitalen, kan det gi kreditor falsk trygghet fordi den gir liten eller ingen sikkerhet for selskapets betalingsevne.

Det kan hevdes at ved aksjelovgivningens krav til minste aksjekapital stiller loven krav til selskapets soliditet som innebærer at banker og andre som yter kreditt til selskapene kan ta lettere på sin egen kredittvurdering og krav til særlig sikkerhet. I så tilfelle kan kravet til minste aksjekapital alt i alt være en fordel for næringslivet. Med det gjeldende kravet til minste aksjekapital er imidlertid dette ikke noe tungtveiende moment. Som nevnt vil det at et selskap har en balanseført aksjekapital på 100 000 kroner si lite eller ingen ting om selskapets evne til å innfri sine forpliktelser ved forfall. Tvert i mot kan det gi et villedende inntrykk av aksjeselskapets kapitalgrunnlag.

Et aksjeselskap kan ha avtalekreditorer som ikke står i en slik situasjon at de kan gjennomføre en kredittvurdering og gjennom avtale sikre sine interesser. Dette kan for eksempel være mindre leverandører av varer og tjenester samt kunder som yter kreditt uten særlig sikkerhet og som derfor er avhengig av selskapets evne til å gjøre opp. Men heller ikke for denne gruppen av kreditorer spiller det lovbestemte kravet til minste aksjekapital særlig rolle fordi det ikke er tilpasset selskapets virksomhet og kreditors risiko.

Selskapet kan også ha ufrivillige kreditorer som skadelidte utenom kontrakt eller kreditorer for offentligrettslige krav som skatte- og avgiftskreditor. Deres dekningsmulighet vil være avhengig av selskapets formuesstilling, men den formelle aksjekapitalen har i denne sammenheng liten betydning. Offentligrettslige krav er dessuten ofte sikret på annen måte.”

Utredningen vurderer også aksjeeiernes interesser, og legger til grunn at disse ikke kan begrunne minstekravet til aksjekapital. Aksjeeiernes interesser taler ifølge utrederen for å ha et smidig system der kapitalinnskuddet kan tilpasses selskapets konkrete behov. Utredningen peker i punkt 5.5.2.3 særlig på at ”en ikke ubetydelig del av ny virksomhet her i landet [er] innen virksomhetsområder som ikke er særlig kapitalkrevende, men der den viktigste innsatsen er deltakernes egen arbeidsinnsats. I slike tilfeller har aksjeeierne ingen egeninteresse i å skyte inn kapital.”

Utredningen legger til grunn at aksjeeiernes interesse i å kunne ta kapital ut av selskapet også taler i retning av et smidig system:

”Verken samfunnsøkonomisk eller for den enkelte næringsdrivende er det gunstig med lovregler som går langt i å binde midler til selskapet i større grad enn det er behov for. Dersom selskapskapitalen kan gjøre bedre nytte for seg andre steder, bør ikke lovgivningen hindre dette.

I sammenheng med det som er sagt over, kan det nevnes at 21. desember 2010 var det i Foretaksregisteret registrert 105 432 aksjeselskaper med 100 000 kroner i aksjekapital, til sammen 10 543,2 milliarder kroner. På samme tidspunkt var det i alt registrert 215 671 aksjeselskaper. Det er selvsagt ikke mulig å si noe om hvordan disse midlene ville vært brukt om det lovbestemte kravet til aksjekapitalen hadde vært lavere enn 100 000 kroner. Beløpet kan imidlertid indikere at det er mulig at betydelige midler er låst inne i aksjeselskapene.”

Utredningen drøfter hensynet til å legge til rette for oppstart av ny næringsvirksomhet i Norge. Den tar utgangspunkt i at det ikke bør være unødvendige hindringer for etablering av ny virksomhet i lovgivningen. Utrederen mener at det gjeldende kravet til minste aksjekapital på 100 000 kroner kan motvirke etablering av ny virksomhet, eller i hvert fall føre til at ny virksomhet etableres i mindre egnede former enn aksjeselskap, for eksempel enkeltpersonforetak eller norskregistrert utenlandsk foretak (NUF), jf. utredningen punkt 5.5.2.4:

”Aksjeselskapet er ikke den eneste mulige foretaksformen som står til rådighet for den som vil starte opp ny næringsvirksomhet her i landet. En enkeltperson kan starte opp virksomheten som enkeltmannsforetak. Er det flere som starter opp næringsvirksomhet sammen, kan virksomheten organiseres som et ansvarlig selskap. I den senere tida er også norskregistrert utenlandsk selskap (NUF) blitt et stadig mer aktuelt alternativ. Aksjeselskaper har imidlertid flere fordeler som gjør det ønskelig å legge forholdene bedre til rette for valg av denne foretaksformen.

Et karakteristisk trekk ved enkeltmannsforetaket og det ansvarlige selskapet (ANS eller DA) er det personlige gjeldsansvaret. For nyskapende virksomhet som fører med seg en større risiko enn normalt, kan den ansvarsbegrensningen som aksjeselskapet gir være en forutsetning for nyetableringen. Men også utover disse tilfellene kan det ikke i seg selv være et ønske at den som setter i gang ny virksomhet må bære den personlige risikoen for at nyetableringen blir vellykket. Til det kan både de personlige og samfunnsmessige kostnadene ved en personlig konkurs bli for store.

Det er også andre sider ved aksjeselskapet som gjør dette til en ønsket organisasjonsform for ny virksomhet. For den næringsdrivende selv og for andre som har noe å gjøre med virksomheten, så som kreditorer og andre medkontrahenter, ansatte og offentlige myndigheter er det av betydning at aksjeselskaper er en velkjent og velregulert organisasjonsform som både private og offentlige myndigheter er fortrolig med og har tillit til. Det hender også at banker og andre stiller som vilkår for å yte lån, at virksomheten organiseres som aksjeselskap. Det samme kravet kan tenkes stilt av leverandører og andre medkontrahenter. Det kan også knytte seg skatte- og avgiftsmessige fordeler til aksjeselskapsformen.

Spørsmålet er så om det gjeldende kravet til en minste aksjekapital på 100 000 kroner innebærer en vesentlig vanske for den som vil starte ny virksomhet som aksjeselskap. Behovet for startkapital fra den som står bak virksomheten vil variere fra virksomhet til virksomhet. Det kan ikke ses bort fra at minstekravet kan lede til en feilaktig oppfatning om at virksomheten er tilstrekkelig finansiert når minstekravet på 100 000 kroner er tilfredsstilt.

Det er heller ikke slik at alle nyetableringer har behov for en startkapital på 100 000 kroner. Dette beløpet kan derfor være foretaksøkonomisk unødvendig, og derfor være et unødvendig hinder for etableringen. En ikke ubetydelig del av ny virksomhet er innen virksomhetsområder som ikke er særlig kapitalkrevende, så som innenfor liberale yrker, og kunnskapsbaserte og andre tjenesteytende næringer der den viktigste startkapitalen er egen personlig arbeidsinnsats fra den som står bak virksomheten. I denne sammenheng kan det være et unødvendig hinder for å komme i gang å måtte finansiere et aksjekapitalinnskudd på 100 000 kroner for å tilfredsstille lovens krav til minste aksjekapital.”

Utredningen peker videre på at det i en periode med økende behov for omstilling i næringslivet kan være ønskelig at det gjøres enklere å starte egen virksomhet. Utrederen mener at kravet til minste aksjekapital kan være ett av flere elementer som har betydning for den som planlegger å starte ny virksomhet. Den sterke tendensen til bruk av utenlandsk selskapsform i Norge kan i følge rapporten tyde på at den norske aksjeloven oppleves som lite gunstig for nyetableringer. Utredningen viser til drøftelsene av tilsvarende spørsmål i Sverige:

”I den svenske utredningen om kravet til minste tillatte aksjekapital i private aksjeselskaper (SOU 2008:49) er det på side 88 – 89 vist til en svensk undersøkelse som peker på at kravet til minste aksjekapital kan ha en viss negativ effekt på etableringen av nye selskaper. Dette kan for eksempel være ved satsinger på innovative ideer som kan innebære en større risiko enn normalt. Det heter likevel i utredningen at det ikke finnes noen empirisk støtte for at nyetableringer i sin helhet vil øke dersom kravet til minste aksjekapital senkes. I den svenske utredningen er det også opplyst at etter at den finske aksjeloven ble forandret, blant annet ved en senking av kravet til minste aksjekapital, har det blitt etablert flere nye aksjeselskaper, og også totalt sett flere nye foretak. Det heter likevel om dette at det er vanskelig å bedømme hvilken betydning reduksjon av kravet til aksjekapitalen har hatt for dette, og om en del av oppgangen skyldes at man ventet på den nye lovgivningen.

Utviklingen i Sverige etter at minstekravet til aksjekapitalen i 2010 ble senket fra 100 000 svenske kroner til 50 000 svenske kroner, har vist en betydelig oppgang i tallet på nye aksjeselskaper. Ifølge tall fra det svenske Bolagsverket, ble det i perioden april-november 2010 registrert 22 074 nye aksjeselskaper. For tilsvarende periode i 2009 var tallet 14 321.”

Utredningen drøfter om minstekravet til aksjekapital har betydning for å motvirke useriøse og ufunderte selskapsdannelser. Dette hensynet ble det lagt vekt på i vurderingen av minstekravet til aksjekapital i forarbeidene til dagens aksjelov, jf. Ot.prp. nr. 23 (1996-1997) side 35. Utrederen mener at man ikke kan se bort fra at minstekravet til aksjekapitalen kan motvirke useriøse og lite gjennomtenkte selskapsdannelser. Dette er ifølge utredningen det viktigste argumentet for at det fortsatt bør være et lovbestemt minstekrav til aksjekapitalen, jf. utredningen punkt 5.5.2.5:

”Det kan ikke ses bort fra at kravet til en minste aksjekapital kan motvirke oppstart av næringsvirksomhet som verken samfunnet, den eller de som står bak virksomheten eller andre er tjent med. Det kan heller ikke ses bort fra at et slikt krav kan hindre at aksjeselskapet blir brukt som redskap for økonomisk kriminalitet av forskjellig slag, såkalt konkursrytteri og andre former for misbruk av aksjeselskapsformen. Den nærmere betydningen av kravet om minste aksjekapital som sperre mot uønsket bruk av aksjeselskap i næringsvirksomhet er imidlertid, som nevnt over, usikker, og denne begrunnelsen for å opprettholde gjeldende krav til minste aksjekapital må derfor veies mot andre hensyn som gjør det ønskelig å redusere kravet til en lovbestemt minste aksjekapital.

Jeg har liten grunn til å tro at det gjeldende kravet til minste aksjekapital i særlig omfang er en avgjørende sperre for den som har et bevisst ønske om å misbruke aksjeselskapsformen. Til det er kravet for lavt. Om det lovbestemte kravet til minste aksjekapital skal være en effektiv hindring for økonomisk kriminalitet og andre former for misbruk av aksjeselskapsformen, må trolig minstekravet heves så meget at inngangsbilletten for bruk av aksjeselskapet blir så høy at det vil hindre ønskelige nyetableringer.

(…)

Det er andre tiltak enn aksjelovens krav til minste aksjekapital som er av vesentlig større betydning i kampen mot økonomisk kriminalitet og konkursrytteri. Konkurslovens kapitler XVIII og XIX har regler som hindrer konkursskyldnere mv. i å drive næringsvirksomhet i selskapsform og om registrering i konkursregisteret. Personlig ansvar for de som sitter i selskapers ledelse, er tiltak som kan motvirke ulovlig uttak av midler fra selskapet til skade for kreditorene. Når det gjelder den direkte økonomiske kriminaliteten, må dette først og fremst bekjempes ved strafferettslige tiltak og en effektiv håndhevelse av disse fra påtalemyndighetens side, sammen med skattekontroll og andre former for tilsyn.

Oppstart av useriøs og lite gjennomtenkt virksomhet har ikke nødvendigvis bakgrunn i et ønske om å benytte aksjeselskapsformen til kriminell virksomhet eller bevisst utnytte ansvarsbegrensningen til egen vinning. Bakgrunnen er nok oftere at den som planlegger virksomheten, har en urealistisk eller lite gjennomtenkt forestilling om hva han eller hun gir seg ut på. Ikke minst av hensyn til den eller de som planlegger virksomheten selv, er det ønskelig at slik virksomhet ikke blir realisert. Siden den som driver virksomheten ikke har personlig ansvar når virksomheten drives som aksjeselskap, står risikoen for personlig ansvar ikke sentralt i vurderingen. Det kan ikke ses bort fra at et minstekrav til pliktig innbetalt aksjekapital kan føre til at risikoen ved virksomheten vurderes grundigere, og dermed kan motvirke oppstart av virksomheter som ikke har livets rett. Minstekravet er imidlertid ikke noen absolutt hindring mot oppstart av virksomheten, men kan føre til at den blir startet opp i en annen og mindre kontrollerbar foretaksform. I det siste er norskregistrerte utenlandske selskaper (NUF) blitt et aktuelt alternativ. Ved å senke kravet til minimumskapital i aksjeselskap reduseres imidlertid noe av motivet for å velge denne organisasjonsformen. Et annet aktuelt alternativ er å drive virksomheten som enkeltmannsforetak. Om etablering som enkeltmannsforetak ender i konkurs, slik oppstart av slik virksomhet ofte vil gjøre, kan imidlertid dette bety en økonomisk tragedie for den det gjelder, og som heller ikke er samfunnsmessig ønskelig. På den andre siden er det personlige ansvaret et moment som kan gi nødvendige motforestillinger mot å starte opp en urealistisk eller lite gjennomtenkt virksomhet.”

Utredningen drøfter i punkt 5.5.2.6 hensynet til harmonisering med utenlandsk aksjelovgivning. Det pekes på at dette er en faktor som ikke i særlig grad gjorde seg gjeldende da aksjeloven ble utarbeidet, men som har langt større betydning i dag. Etter utrederens oppfatning trekker hensynet til harmonisering med utenlandsk lovgivning i retning av at kravet til minste aksjekapital bør settes ned:

”Betydningen av utenlandsk aksjelovgivning har til nå først og fremst vist seg ved at nordmenn som ønsker å drive virksomhet her i landet, gjør dette ved å organisere virksomheten som et utenlandsk aksjeselskap som registreres i Foretaksregisteret (NUF), se punkt 5.3.3. En av de viktigste grunnene til å velge en slik organisasjonsform, er å unngå kravet i den norske aksjeloven til minste aksjekapital på 100 000 kroner. De nye reglene om fusjon over landegrensene i aksjeloven § 13-25 har gjort det enklere å overføre virksomhet her i landet til et utenlandsk selskap for eventuelt å drive virksomheten videre som et norskregistrert utenlandsk selskap (NUF).

Ved EU-domstolens avgjørelse i sak C-212/97 (Centros) avgjorde domstolen at retten til å opprette et selskap i en medlemsstat for å drive virksomhet i en annen medlemsstat er en del av etableringsfriheten. Det er ikke et misbruk av etableringsfriheten at en statsborger i et EU-land ønsker å stifte selskapet i det medlemslandet som har den minst restriktive selskapsrettslige reguleringen, og at virksomheten drives i en annen medlemsstat.”

Utredningen viser til at EU-domstolens avgjørelse i Centros-saken og i sak C-167/01 (Inspire Art) har åpnet for et marked for selskapsstiftelser i hele EØS-området. Norske næringsdrivende kan fritt velge den av medlemslandenes aksjelovgivning som alt i alt fremstår som mest gunstig for aksjeeieren. Den engelske Private Company Limited Act har vist seg særlig attraktiv, blant annet fordi den åpner for rask og enkel selskapsstiftelse uten at det stilles krav til aksjekapital. Utredningen illustrerer at økningen i bruk av utenlandske selskaper har vært stor i Tyskland og i Norge:

”Ifølge en omfattende empirisk undersøkelse som er referert i en artikkel av adjunkt professor Rolf Skog i NTS 2006/4 side 61 flg., note 14 på side 65, er det i perioden fra 2002 til 2005 i Storbritannia registrert 55 000 Private Company Limited (Ltd) som faktisk var av en annen nasjonalitet. Nesten halvdelen var i virkeligheten tyske selskaper. I perioden mellom 1997 og 2006 var det opprettet 41 499 engelske selskaper som i virkeligheten var tyske. I Norge kan vi spore en tilsvarende utvikling. Det ble i 2003 registrert 452 utenlandske selskaper her i landet. Tallet i 2007 var 3 775 og i 2008 var tallet 3 598. I 2009 økte tallet til 4133 mens det i samme periode ble registrert 12 900 nye aksjeselskaper. I 2010 ble det en ytterligere økning. Det ble da registret 4810 utenlandske selskaper og 14 099 aksjeselskaper. Pr. 31. desember 2010 var det registrert til sammen 16 610 utenlandske selskaper og 215 076 aksjeselskaper i Foretaksregisteret. Det er grunn til å tro at det overveiende tallet på utenlandske selskaper som registreres i Norge, ikke driver virksomhet utenfor Norge.”

Utredningen redegjør for at markedet for selskapsstiftelser som Centros-dommen og Inspire Art-dommen har åpnet for, har ført til lovgivingstiltak i mange EU-land:

”Frankrike har allerede i 2003 åpnet for å stifte Société à Responsabilité Limitée (SARL) med minste aksjekapital på 1 €. Samtidig ble formalkravene til stiftelsen redusert til et minimum, blant annet ble det åpnet for registrering via Internett. Den franske lovreformen omfattet også enkelte andre tiltak utenom selskapslovgivningen, som skal gjøre det mer attraktivt for selskaper som har sitt hovedsete og hovedsakelige virksomhet i Frankrike, å velge fransk lovgivning.

Også i Spania er lovgivningen for private aksjeselskaper endret for å gjøre det mer attraktivt å velge spansk aksjelovgivning for selskaper som har tilhørighet til Spania. Spania valgte likevel å opprettholde et krav til minste aksjekapital, som er på 3 012 €.

I Nederland er det foreslått en omfattende revisjon av lovgivningen for private aksjeselskaper (BV). Etter forslaget vil det gjeldende minstekravet til aksjekapital på 18 000 € bli helt fjernet.

Også i Tyskland er aksjeselskapslovgivningen for private aksjeselskaper endret. For Gesellschaft mit beschränkter Haftung (GmbH) er kravet til minste aksjekapital på 25 000 € opprettholdt. Det er imidlertid innført en ny selskapsform, Unternehmergesellschaft (UG), som kan bli startet uten at det stilles krav til minste aksjekapital. UG har imidlertid ikke adgang til fullt ut å utdele utbytte før det har en selskapskapital på minstenivået for GmbH, dvs. 25 000 €.

I punktene 5.4.3, 5.4.4 og 5.4.5 har jeg blant annet redegjort for kravene for minsteaksjekapital i de øvrige nordiske landene, som alle er lavere enn det norske minstekravet. Det går fram av det som er sagt der, at i Danmark er kravet til minste andelskapital i andelsselskaper i den nye danske selskapsloven satt til 80 000 danske kroner, og i Sverige er minstekravet til aksjekapitalen senket til 50 000 svenske kroner. I Finland trådte ny aksjelov i kraft 1. september 2006. Etter den nye loven er minstekravet til aksjekapitalen i private aksjeselskaper 2 500 €. I proposisjonen som lå til grunn for lovforslaget, hadde regjeringen foreslått et minstekrav på 8 000 €, men Riksdagen reduserte dette til 2 500 €. Om Riksdagens begrunnelse for dette, heter det i Ekonomiutskottets innstilling:

'Det är svårt att se att en höjning skulle ge någon större nytta, like lite som ett lägre kapital skulle vara till nackdel bl.a. för borgennärsskyddet eller åtgärderne mot den grå ekonomin.'

I punkt 5.4.2.3 har vi redegjort for forslaget til statutter for det Europeiske Private Selskapet (SPE). Som det går fram av det som er sagt der, er det etter det opprinnelige forslaget et krav til minstekapital på 1 €. Aksjekapitalens er imidlertid blitt et vanskelig spørsmål i den senere behandlingen av forslaget. Det fremmet et kompromissforslag som gir medlemsstatene en mulighet til å velge størrelsen på minste tillatte aksjekapital et sted mellom 1 og 8 000 €. Som nevnt i punkt 5.4.2.3 er imidlertid skjebnen for forslaget til SPE i dag usikker.

Som det går fram av redegjørelsen over, står den norske aksjelovgivningen i dag under press fra utlandet som betyr at norske næringsdrivende kan foretrekke å organisere virksomheten etter utenlandsk aksjelovgivning. Utviklingen av NUFer viser at dette i dag er en aktuell problemstilling. Senking av lovkravet til minste aksjekapital kan være et tiltak for å minske dette presset.”

De viktigste argumentene for å sette ned minstekravet til aksjekapital er ifølge rapporten hensynet til å legge til rette for etablering av ny næringsvirksomhet i aksjeselskap og harmonisering med utenlandsk lovgivning. I motsatt retning taler hensynet til å motvirke useriøse og lite gjennomtenkte etableringer. Utredningen gir følgende oppsummering i punkt 5.5.2.7:

”Det viktigste argumentet for at det fortsatt bør være et lovbestemt minstekrav til aksjekapitalen, blir dermed hensynet til å motvirke useriøse og lite gjennomtenkte etableringer i form av aksjeselskaper (punkt 5.5.2.5). I denne sammenheng er det ikke bare av betydning at minstekapitalen er noe som stifterne må innbetale av egne midler, eventuelt midler som de selv svarer for. Det er også av betydning at aksjekapitalen setter en nedre grense for hva eierne kan ta ut av midler fra selskapet. Det kan selvsagt ikke gis noe klart svar på hvor tungt dette hensynet bør veie, men det bør uansett veies mot de øvrige hensynene som taler for å redusere det nå gjeldende kravet til minste aksjekapital. Etter mitt syn bør imidlertid reduksjonen være så betydelig at det minst kommer ned på et nivå som står i rimelig forhold til lovkravet i de øvrige nordiske landene, og som dessuten betyr at det norske kravet til minste aksjekapital i minst mulig grad er avgjørende for at virksomhet som burde vært organisert som et norsk aksjeselskap, blir organisert som et utenlandsk aksjeselskap (”NUF”). Som nevnt har vi i Norge sett en atskillig større tendens til å velge slik organisasjonsform enn det vi har sett i de øvrige nordiske landene.

Ut fra en helhetsvurdering foreslår jeg at kravet til minste aksjekapital senkes til 30 000 kroner.”

3.3 Høringsinstansenes syn

Et klart flertall av høringsinstansene støtter forslaget i rapporten om å sette ned minstekravet til aksjekapital i aksjeloven til 30 000 kroner.

De instansene som uttrykker støtte til forslaget, er: Nærings- og handelsdepartementet, Brønnøysundregistrene, Konkursrådet, Abelia og Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge, Artistorganisasjonen Gramart, Bedriftsforbundet, Den Norske Advokatforening, Handelshøyskolen BI, HSH (Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon), Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Norges Skogeierforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon, Den norske revisorforening og Panlegis Group.

I tillegg har Advokatfirma Ræder, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Norges Rederiforbund, Samvirkesenteret og Wikborg, Rein & Co uttrykt generell støtte til rapporten om forenkling og modernisering av aksjeloven uten å gå særskilt inn på minstekravet til aksjekapital.

Mange av instansene som støtter forslaget, fremhever at et lavere minstekrav til aksjekapital vil føre til at flere næringsdrivende i Norge velger å drive sin virksomhet i aksjeselskaps form, fremfor i norskregistrerte utenlandske foretak (“NUF”). Konkursrådet uttaler:

“Konkursrådet tror at en nedsetting av aksjekapitalkravet vil føre til at mange selskaper som i dag stiftes som NUF isteden vil bli etablert som aksjeselskap. Det er vanskeligere å få tilgang til informasjon om et NUF og regelverket det reguleres av enn for et AS. Dette skaper problemer både mens et NUF er under normal drift, når det kommer i økonomiske problemer og hvis det går konkurs. Bobehandlingen av et NUF er derfor mer kostnadskrevende enn bobehandlingen av et AS. Å få flere selskaper inn i aksjeselskapsformen fremfor NUF vil dermed lette arbeidet til bostyrerne og således spare kreditorene og staten for utgifter.”

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler blant annet følgende om betydningen av at virksomheter i Norge drives som aksjeselskap:

“For utenlandske selskaper som i realiteten er norske, er tilknytningen til Norge og norske forhold så nær at det har negative utslag at selskapet ikke også har Norge som registrert hjemland. Dette gjelder ikke bare for kontraktsparter, og da kanskje særlig ikke-profesjonelle, men særlig for offentlige kontrollmyndigheter, slik blant annet Skatteunndragelsesutvalget pekte på. Hensynet til den generelle tilliten til næringslivet tilsier at en norsk selskapsform bør være tilgjengelig for den som ønsker å drive slik virksomhet med begrenset ansvar.”

Flere instanser legger også vekt på at mange virksomheter ikke er særlig kapitalkrevende fordi de er kunnskapsbaserte eller tjenesteytende, og at minstekravet til aksjekapital for disse fremstår som et unødvendig hinder for etablering av ny virksomhet. Abelia og Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge uttaler:

“Vi vil peke på at mange aksjeselskaper ikke har behov for noe særlig egenkapital ved oppstart. Innenfor Abelia og FINs bransjer kan i noen tilfeller de eneste nødvendige investeringene være en pc og en mobiltelefon, og uten at man har behov for arbeidskapital. I slike tilfeller fremstår et krav på 100 000 kroner som lite forståelig.”

Artistorganisasjonen Gramart, Handelshøyskolen BI og Panlegis Group tar til orde for at kravet bør settes enda lavere enn 30 000 kroner. HSH (Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon) mener at det ikke bør stilles krav til aksjekapital i selskaper som bare har én eier. Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening mener at aksjekapitalkravet bør erstattes av et begrenset personlig ansvar for aksjeeierne, der kapital kan innkalles fra aksjeeierne ved behov.

Høringsuttalelsen fra Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO), som er tiltrådt av Finansieringsselskapenes Forening, er mer avdempet i sin støtte til å sette ned minstekravet til aksjekapital til 30 000 kroner. FNO gir uttrykk at de samlede forslagene til endringer i aksjelovens kapitalregler går for langt i å ta bort skrankene for utdelinger fra selskapet til aksjeeierne.

Finansdepartementet tar forslaget i rapporten til etterretning, og legger til grunn at eventuelle særlige behov for krav til aksjekapital for enkelte virksomhetstyper vil måtte løses gjennom bestemmelser i spesiallovgivningen. Finanstilsynet uttaler at for eiendomsmeglerforetak har 100 000 kroner vært ansett som en passende etableringsterskel, og Finanstilsynet vil derfor vurdere om det bør stilles særskilte minstekrav til aksjekapital for disse. Skattedirektoratet tar heller ikke stilling til forslaget, men uttaler blant annet at forslaget kan føre til at flere useriøse aktører benytter seg av aksjeselskapsformen, og at dette kan ha betydning for skatteinnkrevingen. På den annen side mener Skattedirektoratet at det vil gi økt tilgang på kontrollopplysninger om det blir flere norske selskaper og færre utenlandske selskaper som driver virksomhet gjennom filial i Norge.

NTL Skatt er enig i at minstekravet til aksjekapital bør harmoniseres med utenlandsk lovgivning og dermed reduseres, men mener at 30 000 kroner er for lavt til å motvirke etablering av useriøse og lite gjennomtenkte etableringer. Landsorganisasjonen og Norsk Øko-Forum går imot at minstekravet til aksjekapital settes ned. Landsorganisasjonen mener at forslaget gir grunn til bekymring for om hensynet til selskapets kreditorer og ansatte blir tilstrekkelig ivaretatt. Norsk Øko-Forum mener at forslaget medfører stor fare for at flere useriøse aktører benytter aksjeselskap, og at det øker risikoen for økonomisk kriminalitet:

“Aksjeselskapsformen har til nå vært ansett som en 'seriøs' foretaksform i motsetning til for eksempel NUF, som av mange har blitt sett på med skepsis på grunn av manglende krav til innskutt kapital/egenkapital og revisjon. Banker og andre långivere har derfor vært tilbakeholdne med å gi lån og annen kreditt til slike selskaper. Vi frykter derfor at reduserte krav til aksjekapital kombinert med manglende revisjon vil kunne svekke den allmenne tilliten til aksjeselskapsformen. Konsekvensene av dette kan bli økte kapitalkostnader for de mindre aksjeselskapene og økte kontroll- og transaksjonskostnader for samfunnet, ikke minst for offentlige kontrollmyndigheter. Vi er også overbevist om at skatteinnkrevingen vil bli vanskeligere ved mindre krav til egenkapital.”

3.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i tråd med forslaget i utredningen at minstekravet til aksjekapital i aksjeloven § 3-1 første ledd settes ned fra 100 000 kroner til 30 000 kroner.

Departementet er enig i vurderingene i utredningen. I forarbeidene til aksjeloven 1997 uttalte departementet at utgangspunktet for fastsettelsen av minste tillatte aksjekapital må “bero på en avveining mellom på den ene side hensynet til nyetableringer og på den annen side hensynet til å motvirke useriøse og ufunderte selskapsstiftelser”, jf. Ot.prp. nr. 23 (1996-1997) side 35. Departementet foreslo den gang at minstekravet skulle settes til 150 000 kroner, som i hovedsak ville være en inflasjonsjustering av minstekravet på 50 000 kroner som ble vedtatt i 1976. I Stortinget ble dette endret til 100 000 kroner. Justiskomiteen uttalte blant annet i Innst. O. nr. 80 (1996-97) side 9:

”Det er viktig at ikkje inngangsbilletten vert for høg slik at den vil utelukke oppstart av nye verksemder.”

Som utredningen og høringen viser, er hensynet til nyetableringer og hensynet til å motvirke useriøse og lite gjennomtenkte selskapsstiftelser fortsatt sentrale hensyn ved fastsettelsen av minstekravet til aksjekapital. Den internasjonale utviklingen gjør likevel at vurderingen blir annerledes i dag enn den var ved vedtakelsen av aksjeloven i 1997. EU-domstolens avgjørelse i sak C-212/97 (Centros), som ble videreutviklet i sak C-167/01 (Inspire Art), har åpnet for at personer som utelukkende driver virksomhet i Norge, står fritt til å stifte selskap i et annet land innenfor EØS-området og registrere virksomheten i Norge som et norskregistrert utenlandsk foretak (NUF). Det frie markedet for selskapsstiftelser setter den norske aksjelovgivningen under press. Veksten i registreringen av norskregistrerte utenlandske foretak (NUF) har vært meget stor de seneste årene, og det er grunn til å anta at de fleste av de utenlandske selskapene som blir registrert, ikke driver virksomhet utenfor Norge. Etter departementets vurdering er minstekravet til aksjekapital på 100 000 kroner en viktig grunn til at norske næringsdrivende velger å stifte selskap i utlandet. Engelske selskaper med begrenset ansvar (Ltd-selskaper) har vist seg særlig attraktive for norske næringsdrivende. For disse selskapene stiller ikke engelsk rett krav til aksjekapital. Minstekravet til aksjekapital har, som følge av utviklingen av EU-retten, blitt satt ned i en rekke EU-land, herunder i de andre nordiske landene. Det norske minstekravet til aksjekapital på 100 000 kroner er i europeisk sammenheng høyt, og, som det fremgår av utredningen, har den store økningen i registrerte utenlandske selskaper vært et særnorsk fenomen, foruten en lignende utvikling i Tyskland.

Departementet mener utviklingen i EU-retten og hensynet til harmonisering med utenlandsk rett tilsier at minstekravet til aksjekapital i aksjeloven bør settes ned. Det kan bidra til å gjøre den norske aksjeloven mer konkurransedyktig sammenliknet med aksjelovgivningen i andre aktuelle europeiske jurisdiksjoner. Det er ønskelig å legge til rette for at selskaper som utelukkende driver virksomhet i Norge, i størst mulig grad er stiftet etter, og underlagt, norsk aksjelovgivning. Det er normalt enklere både for norske medkontrahenter, kreditorer og offentlige kontrollmyndigheter å innhente relevant informasjon om norske selskaper enn om norskregistrerte utenlandske foretak (NUF). Departementet slutter seg til vurderingen i utredningen om at ”aksjeselskaper er en velkjent og velregulert organisasjonsform som både private og offentlige myndigheter er fortrolig med og har tillit til”. Departementet mener det også er en fordel for den som driver virksomheten, å kunne forholde seg til et norsk regelverk i stedet for et annet lands selskapsrett.

Hensynet til å motvirke useriøse og lite gjennomtenkte selskapsstiftelser har fått noe redusert vekt i avveiningen etter at det ble åpnet for at norske næringsdrivende i alle tilfelle vil kunne stifte selskap med begrenset ansvar i utlandet uten å skyte inn aksjekapital. Slik departementet ser det, har ikke minstekravet til aksjekapital avgjørende betydning i kampen mot økonomisk kriminalitet og konkursrytteri. Videre er departementet enig i at minstekravet til aksjekapital på 100 000 kroner har begrenset betydning for kreditorenes dekningsmuligheter. Kravet om at selskapet “til enhver tid [skal] ha en egenkapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet”, jf. aksjeloven § 3-4, er i den sammenheng av større betydning. Departementet kan heller ikke se at hensynet til arbeidstakerne taler mot å sette ned minstekravet til aksjekapitalen.

Når det gjelder innvendingen om at det kan bli vanskeligere å få lån med lavere krav til aksjekapital, bemerker departementet at størrelsen på kapitalkravet ikke synes å ha stor betydning for dette. En finansinstitusjon vil uansett måtte gjøre en kredittvurdering.

Departementet mener likevel at hensynet til å motvirke useriøse og lite gjennomtenkte aksjeselskapsstiftelser taler for å opprettholde en viss ”inngangsbillett” til aksjeselskapsformen. Det at den enkelte må være villig til å ta en viss økonomisk risiko, kan i noen grad bidra til at det ligger gjennomtenkte og holdbare forretningsideer bak selskapsstiftelsen. Trolig kan man på denne måten unngå noen aksjeselskapsstiftelser som verken samfunnet eller de involverte er tjent med. Departementet viser også til at regjeringen har som mål å sikre et seriøst og anstendig arbeidsliv. Det vises i denne sammenheng til de to handlingsplanene mot sosial dumping som regjeringen lanserte i 2006 og 2008. Det er viktig at rammebetingelsene for næringsvirksomhet utformes med sikte på å støtte opp om et seriøst næringsliv med anstendige lønns- og arbeidsvilkår for alle.

Den nærmere vurderingen av hva minstekravet bør settes til, er en utpreget skjønnsmessig vurdering. Departementet har kommet til at forslaget på 30 000 kroner i rapporten kan være et passende nivå. Det er da sett hen til nivåene på minstekravene til aksjekapital i andre europeiske land, ikke minst i Norden. I Danmark er minstekravet 80 000 danske kroner, i Sverige 50 000 svenske kroner og i Finland 2500 Euro. Et minstekrav på 30 000 kroner vil være på et mellomnivå i europeisk sammenheng, og vil trolig ikke være så høyt at det vil være et viktig argument for å drive virksomheten i Norge gjennom et norskregistrert utenlandsk foretak (NUF). Departementet viser her til at det normalt også er kostnader forbundet med å drive et utenlandsk selskap, uten at departementet har foretatt noen nærmere undersøkelser av hvor store kostnadene normalt er. For eksempel vil årsrapportering o.l. til offentlige myndigheter i stiftelseslandet medføre utgifter.

Forslaget bygger også på en, etter departementets syn, rimelig avveining mellom hensynet til nyetableringer og hensynet til å motvirke useriøse og lite gjennomtenkte aksjeselskapsstiftelser. Aksjeselskapsformen blir etter forslaget lettere tilgjengelig for flere næringsdrivende i Norge. Departementet antar at dette vil stimulere til flere nyetableringer av virksomheter i aksjeselskaps form. Det vises her til utviklingen i Sverige, der det har vært en klar økning i antallet nyetablerte aksjeselskaper. I perioden 1. april 2010 til 31. mars 2011 er det stiftet over 40 000 nye aksjeselskaper. Av disse er over 80 % stiftet med det nye kapitalkravet (50 000 kr). Selv om antallet nyetableringer kan ha flere forklaringer, tilsier det etter departementets syn at reduksjonen i kapitalkravet har vært viktig.