11 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Inkorporasjon av forordning om håndheving av tekniske regler på varer fra en annen EØS-stat

Med denne bestemmelsen gjøres reglene i forordning (EF) nr. 764/2008, med de tilpasninger som følger av EØS-avtalens regler, til norsk lov. Innholdet i forordningen er nærmere beskrevet i lovproposisjonens kapittel 8.

Til § 2 Inkorporasjon av forordning om akkreditering og markedstilsyn

Med denne bestemmelsen gjøres reglene i forordning (EF) nr. 765/2008, med de tilpasninger som følger av EØS-avtalens regler, til norsk lov. Innholdet i forordningen er nærmere beskrevet i lovproposisjonens kapittel 9.

Til § 3 Akkreditering

§ 3 første ledd fastsetter at Norsk akkreditering er nasjonalt akkrediteringsorgan i Norge. Begrepet «nasjonalt akkrediteringsorgan» er definert i forordning (EF) nr. 765/2008 artikkel 2 nr. 11 som det eneste organ som staten har gitt myndighet til å utføre akkreditering. Det følger av forordningen artikkel 4 nr. 1 at hver EØS-stat skal utpeke ett enkelt nasjonalt akkrediteringsorgan. Bestemmelsen oppfyller dette vilkåret og innebærer en klar identifisering av Norsk akkreditering som Norges nasjonale akkrediteringsorgan.

§ 3 annet ledd fastsetter at enkeltvedtak om akkreditering kan påklages til Norsk akkrediterings klageutvalg. Lovavdelingen i Justisdepartementet har i uttalelse av 3. april 2009 konkludert med at Norsk akkrediterings avgjørelser om akkreditering som faller inn under virkeområdet til forordning (EF) nr. 765/2008, vil være å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Dette er begrunnet i at akkreditering av et organ «innebærer rettskrav på å kunne utstede sertifikater, analysere prøver o.l. med godkjenning fra Norsk akkreditering og ledsaget av NAs logo», samt at «akkreditering ifølge forordningens system klart har preg av offentlig myndighetsutøvelse». Uttalelser fra Lovavdelingen er rådgivende, men blir i praksis tillagt stor vekt.

Etter forvaltningsloven § 28 første ledd kan enkeltvedtak påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse i saken til det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket. For Norsk akkrediterings vedkommende vil dette være Nærings- og handelsdepartementet. Forvaltningsloven gjelder etter § 1 forvaltningsorganers virksomhet «når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov». Forslaget til § 3 annet ledd innebærer at enkeltvedtak om akkreditering kan påklages til et eget klageutvalg. Bestemmelsen innebærer at vedtak om akkreditering ikke kan påklages til Nærings- og handelsdepartementet, slik som er normalordningen etter forvaltningsloven § 28 første ledd. Dette er i hovedsak en videreføring av gjeldende ordning for behandling av klager på vedtak om akkreditering, som innebærer at slike vedtak kan påklages til Norsk akkrediterings klageutvalg. Klageutvalget gir sin anbefaling til Norsk akkreditering, som avgjør om klagen skal tas til følge. Forvaltningslovens øvrige regler vil gjelde for klager på vedtak om akkreditering.

§ 3 annet ledd er etter departementets vurdering i overensstemmelse med kravet i forordningen artikkel 5 nr. 5. Gyldigheten av Norsk akkrediterings vedtak om akkreditering vil for øvrig kunne prøves for domstolene.

§ 3 tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter med utfyllende bestemmelser om akkrediteringsvirksomhet og om betaling for de tjenester som utføres av Norsk akkreditering. Utfyllende bestemmelser om akkreditering følger i dag av interne dokumenter utarbeidet av Norsk akkreditering.

Adgangen til å kreve gebyr følger i dag av forskrift 19. desember 2007 nr. 1655 om gebyrer for Norsk akkrediterings tjenester. Forskriften er hjemlet i lov 26. januar 2007 nr. 4 om målenheter, måling og normaltid. Ettersom lov som gjennomfører forordning (EF) nr. 765/2008 i norsk rett innebærer en lovregulering av akkrediteringsvirksomhet, mener departementet at det vil være hensiktsmessig at lovhjemmel for å gi forskrifter om betaling for de tjenester som utføres av Norsk akkreditering, flyttes til denne loven.

Til § 4 Virkeområde

§ 4 fastsetter det geografiske virkeområdet for loven. EØS-avtalen gjelder ikke for Svalbard. Det følger av EØS-avtalen protokoll 40, jf. EØS-loven 27. november 1992 nr. 109 § 6. Det er hensiktsmessig å slå fast at lov om det frie varebytte i EØS ikke gjelder på Svalbard.

Til § 5 Ikrafttredelse m.m.

§ 5 sier i første ledd at loven trer i kraft straks. Forordning (EF) nr. 764/2008 trådte i kraft i EU den 13. mai 2009, mens forordning (EF) nr. 765/2008 trådte i kraft 1. januar 2010. Forordninger er direkte gjeldende i EU og regelverket har vært gjeldende i EU fra de respektive datoene. Av hensyn til rettsenhet og at norske myndigheter og næringsdrivende skal forholde seg til det samme regelverket som EUs medlemsstater, trer loven i kraft straks.

Hjemmel for å gi forskrift om betaling for de tjenester som utføres av Norsk akkreditering flyttes til lov om det frie varebytte i EØS. Eksisterende hjemmel i lov 26. januar 2007 nr. 4 om målenheter, måling og normaltid § 31 tredje ledd oppheves. Det vises for øvrig til merknader til lovforslaget § 3 tredje ledd.