5 Alternativer for gjennomføring av EU-regelverket

5.1 Rammer for gjennomføringen i norsk rett

Forordning (EF) nr. 764/2008 og 765/2008 ble publisert i Den europeiske unions tidende 13. august 2008, og trådte i kraft 20 dager etter publisering. Virkedato for regelverket i forordning (EF) nr. 764/2008 var satt til 13. mai 2009. Virkedato for forordning (EF) nr. 765/2008 ble i artikkel 44 satt til 1. januar 2010. Forordningenes bestemmelser ble direkte gjeldende i EUs medlemsstater fra disse datoene.

For at regelverket skal bli gjeldende i Norge, må forordningene tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett på vanlig måte.

I EU gjelder forordninger som overnasjonale lover i den enkelte medlemsstat i kraft av å være vedtatt av de kompetente EU-organene. Ettersom EØS-avtalen ikke innebærer overføring av lovgivningsmyndighet til fellesskapsorganene, må regelverket gjennomføres i nasjonal rett. Det følger av EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a at en forordning som er EØS-relevant skal gjøres til en del av den interne rettsorden «som sådan». En slik gjennomføring bør som hovedregel skje ved inkorporasjon. Inkorporasjon innebærer at det vedtas en lov- eller forskriftsbestemmelse som fastsetter at forordningen i EØS-tilpasset form skal gjelde direkte i norsk rett. Gjennomføring av forordinger kan unntaksvis skje ved transformasjon, som innebærer at det vedtas en lov eller forskrift som i mer eller mindre bearbeidet form gjengir bestemmelsene i den aktuelle forordningen i norsk språkdrakt. Lovavdelingen anbefaler som hovedregel gjennomføring av forordninger ved inkorporasjon. Dette ivaretar hensynet til rettsenhet.

Regelverket legger plikter på ulike subjekter, som produsenter, importører, statlige tilsynsorganer og myndigheter. Gjennomføringen må derfor skje i lovs form for ikke å stride mot legalitetsprinsippet.

5.2 Høringsinstansenes syn

I prosessen, inkludert den allmenne høringen, ble det lagt opp til at de to forordningene gjennomføres som to ulike lover. I høringsnotatet la departementet til grunn at det ikke foreligger eksisterende norsk lov hvor forordningene tematisk og innholdsmessig passer inn. Forordningene regulerer ulike forhold knyttet til henholdsvis det harmoniserte og ikke-harmoniserte område, slik at regelverket burde gjennomføres i to separate lover.

Justisdepartementet kommenterte i sin høringsuttalelse at:

«Det kunne med fordel vurderes grundigere om forordningene kunne vært gjennomført som én lov. For egen del ser vi ikke at det er behov for to separate smålover. Vi antar at det også er mulig å gjennomføre forordningene i eksisterende lover. Eksempelvis nevnes at lov 17. desember 2004 nr. 101 om europeisk meldeplikt for tekniske regler eller lov 16. juni 1994 nr. 20 om tekniske kontrollorgan som har til oppgåve å gjennomføre samsvarsvurderingar, etter nødvendig omstrukturering kunne vært aktuelle gjennomføringslover for en eller begge forordningene.»

5.3 Departementets vurderinger

Departementet har vurdert om forordningene kan inkorporeres i lov 16. juni 1994 nr. 20 om tekniske kontrollorgan som har til oppgåve å gjennomføre samsvarsvurderingar (lov om tekniske kontrollorganer) eller i lov 17. desember 2004 nr. 101 om europeisk meldeplikt for tekniske regler (EØS-høringsloven), som begge forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet.

Lov om tekniske kontrollorganer omhandler myndighetenes utpeking av hvilke tekniske kontrollorganer som er godkjent for å foreta samsvarsvurderinger etter regelverket. Loven gjelder i hovedsak for varer på det harmoniserte vareområdet. På det harmoniserte vareområdet kan man finne krav om tredjepartsvurdering nedfelt i de ulike sektordirektivene. De to forordningene i varepakken gjelder for varer som er harmonisert, og varer som ikke er harmonisert. Regelverket omhandler ikke utpekingen av eller virksomheten til tekniske kontrollorganer. Departementet er derfor av den oppfatning at det ikke vil være hensiktsmessig å inkorporere det generelle regelverket om det frie varebytte og håndhevelse av dette, i lov om tekniske kontrollorganer.

EØS-høringsloven innfører en informasjonsprosedyre for standarder og tekniske regler og pålegger EØS-statene å sende utkast til lov eller forskrift på høring til samtlige EØS-stater og Sveits. Lovens bestemmelser om meldeplikt for tekniske regler og krav til tjenestevirksomhet skal motvirke at myndighetene vedtar regelverk som vil være en ulovlig handelshindring i strid med EØS-avtalen. EØS-høringsloven gjelder kun for varer som ikke er harmonisert. For harmoniserte varer er de tekniske kravene omforent på EØS-nivå, og de nasjonale reglene speiler EØS-regelverket. De to forordningene i varepakken gjelder både harmoniserte og ikke-harmoniserte varer. EØS-høringsloven retter seg mot den nasjonale lovgivende myndighet under utarbeidelse av nytt nasjonalt regelverk som fastsetter tekniske krav til varer. Forordningene i varepakken omhandler ikke den nasjonale regelverksprosessen, men håndhevelsen av eksisterende tekniske regler, som er spredt i norske sektorregler. Departementet er av den oppfatning at det ikke vil være hensiktsmessig og informativt for brukere at det generelle regelverket om det frie varebytte og håndhevelse av dette blir inkorporert i EØS-høringsloven.

Etter å ha vurdert ulike eksisterende lover på EØS-området, har departementet kommet til at det ikke finnes en lov der varepakkens regelverk passer inn. Departementet er derfor av den oppfatning at det er mest hensiktsmessig å lage en ny lov for varepakkens to forordninger.

Departementet har sett hen til Justisdepartementets innspill om at det bør vurderes grundigere om forordningene kunne vært gjennomført som én lov, da de ikke ser behov for to separate smålover. Europakommisjonens motivasjon for å fremme varepakken var et ønske om å styrke kjennskapen til og kunnskapen om reglene blant myndigheter, næringsdrivende og forbrukere. Å samle de to forordningene i en felles lov vil etter departementets vurdering ikke stride mot Europakommisjonens motivasjon og vil kunne gjøre det enklere for brukerne å finne frem til regelverket. Det legges derfor frem forslag til én lov som gjennomfører begge forordningene i norsk rett ved inkorporasjon. Forordningene inkorporeres etter henvisningsmetoden, som innebærer at det vedtas en lovbestemmelse som fastsetter at forordningen skal være en del av norsk rett.