3 Nærmere om garantiordningen for kraftintensiv industris kjøp av kraft
3.1 Garantiordningen
Stortinget vedtok 8. desember 2009 i Innst. 8 S (2009-2010) regjeringens forslag om at det skal etableres en garantiordning under GIEK for kraftintensiv industris kraftkjøp med en ramme på 20 mrd. kroner i statsbudsjettet for 2010. Regjeringens forslag om å etablere en ny garantiordning for kraftintensiv industris kjøp av kraft på langsiktige vilkår er omtalt i Prop. 1 S (2009-2010) s. 166, i Prop. 125 S (2009-2010) s. 75 og i Prop. 1 S (2010-2011) s. 160-161.
Garantiordningen skal være på ordinære forretningsmessige vilkår og innenfor EØS-avtalens rammer. Regjeringen har kontakt med EFTAs overvåkningsorgan (ESA) om ordningen. Notifikasjon av ordningen ble sendt til ESA via Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet den 22. september 2010 med den rammen som presenteres i Prop. 1 S (2010-2011). ESA oversendte i brev av 9. november 2010 spørsmål til ordningen med svarfrist 7. desember 2010.
Formålet med ordningen er å gjøre det lettere for industrien å skaffe finansiering ved inngåelse av langsiktige kraftavtaler. Dette vil kunne skape økt likviditet i markedet for langsiktige kraftavtaler og vil være et viktig bidrag til å sikre at den kraftintensive industrien videreutvikler sine virksomheter i Norge.
Garantiordningen skal gjelde for virksomheter registrert innenfor Statistisk sentralbyrås næringskoder (SN2002) 20, 21, 24 og 27, og som har et årlig kraftforbruk på minst 10 GWh. Dette omfatter 80-90 bedrifter innenfor trelast og trevare, treforedling, kjemiske produkter og metaller. Garantier kan gis til enkelvirksomheters kraftkjøp eller til kraftkjøp foretatt av en sammenslutning av virksomheter (konsortier) innenfor kraftintensiv industri. Garantier skal ikke ytes til industribedrifter og konsortier som er i økonomiske problemer.
Garantier i ordningen kan stilles både overfor kraftselger og banker eller andre långivere som finansierer kraftkjøpet. Kraftavtaler det garanteres for, må være inngått med en kraftselger i EØS-området. Dette inkluderer både omsettere av kraft og kraftprodusenter. En kraftavtale må ha en varighet på minst syv år for å kunne bli omfattet av ordningen. Garantier kan gis for kraftavtaler på inntil 25 års varighet. GIEK garanterer ikke for at kraftselger oppfyller sin del av en langsiktig kraftavtale. Kraftkjøper bærer selv risikoen for at kraftselger oppfyller sin del av avtalen.
Garantier i ordningen kan gjelde ved konkurs, insolvens og manglende betalingsvilje. Garantiene skal være koblet til en konkret transaksjon, for et angitt beløp eller beløpsandel og for en begrenset tidsperiode. I tråd med EØS-avtalens statsstøtteregler skal garantien til enhver tid maksimalt dekke 80 pst. av den underliggende finansielle forpliktelsen som garantien svarer mot. Ved mislighold kan GIEKs tapsdekning maksimalt utgjøre 80 pst. av det tapet som oppstår.
GIEK vil ha en risikobasert tilnærming ved inngåelse av garantier og ved fastsettelse av garantipremier. Risikoen vil ved hver enkelt garantistillelse vurderes på grunnlag av alle relevante faktorer, inkludert forhold som garantitakers kredittverdighet, garantitakers sikkerhetsstillelse, den konkrete kraftavtalen og relevante markedsforhold. Klassifikasjonen av risiko danner så grunnlag for garantipremiens størrelse.
Overdragelse av en garantert kraftavtale må godkjennes av GIEK som da vil vurdere vilkårene i garantiavtalen for å sikre at ordningen er på forretningsmessige vilkår.
Ved garantistillelse overfor konsortier, skal de faktiske brukerne av kraften være betalingsansvarlige for sine respektive andeler. Dette gjelder i den grad konsortiet i seg selv ikke anses å utgjøre en akseptabel risiko for GIEK ut fra forutsetningen om at ordningen skal gå i balanse. GIEK skal om nødvendig stille nærmere krav til innholdet i avtalen mellom deltakerne i konsortiet og deres morselskaper. Ved inngåelse av garantier skal GIEK også vurdere kraftselgers soliditet og kreve morselskapsgarantier, bankgarantier eller liknende dersom dette synes nødvendig. Garantien fra GIEK skal på en rimelig måte reflektere nåværende og fremtidig forbruk hos kraftkjøper.
Etableringen av garantiordningen kan ses i lys av at flere industribedrifter ønsker å inngå nye langsiktige kraftavtaler i årene som kommer. Dette henger sammen med utløpet av eksisterende kraftavtaler og planer for nyinvesteringer. De siste av de eksisterende myndighetsbestemte, langsiktige kraftavtalene utløper i 2010. Selv om de fleste av disse kraftvolumene er blitt erstattet med nye langsiktige kraftavtaler, er den langsiktige kraftforsyningen for en del kraftintensive industribedrifter relativt usikker etter 2020. Investeringer i denne industrien har gjerne en horisont på 20-40 år, og langsiktige kraftavtaler antas å være avgjørende for nye investeringer. Graden av langsiktighet og den andelen av langsiktige kraftavtaler som ønskes inngått, varierer mellom ulike bransjer innenfor kraftintensiv industri. Aluminiumsindustrien er den bransjen som sterkest uttrykker behov for langsiktighet.
Ved inngåelse av langsiktige kraftavtaler krever gjerne kraftselger at kraftkjøper stiller med motpartsgarantier. Konsekvensen av mislighold fra kraftkjøpers side reduseres dersom kraftkjøper stiller med slike motpartsgarantier. Det tilbys ikke langsiktige garantier for dette formålet ut over seks-syv år i markedet, og det er bakgrunnen for at det etterspørres en statlig garantiordning.
3.2 Om krafthandel over Nord Pool og bilaterale avtaler
Det fysiske kraftmarkedet i Norden er Nord Pools elspotmarked. Her settes prisene for ett døgn av gangen basert på aggregerte tilbuds- og etterspørselskurver. Over Nord Pool handles det med ulike produkter med en varighet fra éndagsavtaler til seksårsavtaler. Med andre ord faller handelen over Nord Pool utenfor garantiordningen for langsiktige kraftavtaler. Felles for all handel over Nord Pool er at avtalene er standardiserte og at handlene foregår over en børs slik at selger og kjøper ikke møter hverandre. Prisen i alle handler over Nord Pool settes i spotmarkedet på dagsbasis. I avtaler som løper over flere dager, måneder eller år, motregnes spotprisen mot de forhåndsavtalte prisene slik at det løper et finansielt oppgjør mellom partene avhengig av prisutviklingen. Langsiktige handler over Nord Pool kan derfor sies å være rene prissikringsavtaler som sikrer partene mot fremtidige svingninger i kraftprisen.
Nettselskapet, og ikke kraftprodusenten, er ansvarlig for den fysiske leveransen til forbrukeren i det norske markedet. Det er også nettselskapet som er ansvarlig for at produsenten får levert produsert kraft ut til kundene i kraftsystemet. Det er ikke mulig å reservere kapasitet i kraftnettet, og forbrukerne forholder seg i utgangspunktet kun til ett nettselskap.
I tillegg til handel over Nord Pool, handles det enkelte bilaterale langsiktige kraftavtaler direkte mellom kraftselgere og store kraftforbrukere. Det er i praksis disse avtalene som omfattes av garantiordningen for langsiktige kraftavtaler. Dette er gjerne skreddersydde kraftavtaler utover seks-syv år og som er tilpasset kjøperens forbruksprofil og prissikringsbehov. Prisen i disse avtalene er gjerne avtalt i kontrakten og motregnes normalt ikke mot spotprisen på Nord Pool. Prisen kan imidlertid være knyttet opp mot relevante prisindekser.