1 Innledning

Den gjeldende nordiske konvensjonen om trygd av 18. august 2003 tilpasser trygdekoordineringen mellom de nordiske landene til fellesskapsreglene på området, dvs. forordningene (EØF) nr. 1408/71 og nr. 574/72. Indirekte er konvensjonen også tilpasset forordning (EF) nr. 859/2003, som gir koordineringsforordningene virkning for statsborgere fra land utenfor EU-området (tredjelandsborgere). Denne forordningen gjaldt ikke for Island, Liechtenstein og Norge, og heller ikke for Danmark på grunn av en dansk reservasjon med hensyn til rettslig samarbeid etter EU-traktaten. Den nordiske konvensjonen gjør imidlertid trygdeforordningene gjeldende for alle som har vært trygdemedlemmer i de nordiske land, dvs. også tredjelandsborgere.

Innenfor EU er de nevnte trygdeforordningene erstattet av nye forordninger fra 1. mai 2010. Hovedforordningen er nå forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger, med gjennomføringsforordningen (EF) nr. 987/2009. De nye forordningene er innlemmet i EØS-avtalen og trådte i kraft for EFTA-statene 1. juni 2012.

På denne bakgrunn er det utarbeidet en ny nordisk konvensjon om trygd som ble undertegnet 12. juni 2012. Den nye konvensjonen er tilpasset forordning 883/2004 som blant annet har en utvidet personkrets, idet den omfatter også personer som ikke har vært arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende (ikke-yrkesaktive). Den nye konvensjonen viderefører i hovedtrekk de tidligere koordineringsreglene i EØS-området og Norden. Personkretsen for den nye konvensjonen svarer til personkretsen for konvensjonen av 2003. Konvensjonen gir også regler om behandlingen av internordiske saker på vanskelige områder (familieytelser der vilkårene er oppfylt i ulike land, avgjørelsen av hvor en person skal anses bosatt).

Konvensjonen antas å være av særlig viktighet slik at Stortingets samtykke til inngåelse er nødvendig i medhold av Grunnlovens § 26 andre ledd.

Konvensjonen i norsk tekst følge som trykt vedlegg til proposisjonen.