3 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i konvensjonen

Fortalen framhever at de nordiske land siden avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen) trådte i kraft anvender de europeiske bestemmelsene om trygdekoordinering, og redegjør kort for bakgrunnen for at den nordiske konvensjonen av 18. august 2003 bør erstattes av en ny konvensjon.

Artikkel 1 inneholder definisjoner. I følge nr. 1 pkt. 1omfatter «nordisk land» også Færøyene og Grønland, og dessuten Åland.

Nr. 1 pkt. 2 og 3 angir hva som menes med uttrykkene «forordningen» og «gjennomføringsforordningen», dvs. forordning 883/2004 og forordning 987/2009. Det presiseres at uttrykkene også omfatter de enkelte landenes tilpasninger til forordningene, for Islands og Norges del de tilpasninger som framgår av vedlegg VI til EØS-avtalen.

Definisjonen av «grunnpensjon» i nr. 1 pkt. 4 er endret i forhold til nåværende konvensjon. Mens grunnpensjon i nåværende konvensjon er pensjon som ikke er basert på inntektsgivende arbeid, dvs. en indirekte definisjon, er grunnpensjon i den nye konvensjonen pensjon basert på bosetning, og eventuelle tillegg til slik pensjon. Det forutsettes angitt i vedlegg 1 til den administrative avtalen hvilke ytelser som regnes som grunnpensjon i de ulike nordiske landene.

Nåværende konvensjons definisjon av «arbeidspensjon» utgår, fordi slik pensjon reguleres fullt ut etter bestemmelsene i den nye forordningen og ikke i konvensjonen, og definisjonen av «bosatt» er flyttet til en egen artikkel – artikkel 5.

I nr. 2 fastslås at andre uttrykk i konvensjonen har den samme betydning som i forordningene eller eventuelt den samme betydning som i nasjonal lovgivning (når dette ikke griper inn i forordningenes regler).

Artikkel 2 fastsetter at saksområdene for konvensjonen skal som i dag svare til forordningenes saksområder.

Artikkel 3 nr. 1 og 2 angir den personkrets som generelt kan påberope seg konvensjonen: Alle personer som omfattes av forordningen og i tillegg personer som ikke omfattes av forordningen, men som er eller har vært omfattet av lovgivningen i et nordisk land, samt deres familiemedlemmer eller etterlatte. Dette trekker statsborgere i land utenfor EØS-området (tredjelandsborgere) inn i konvensjonens personkrets.

Nr. 3 omhandler de unntak som gjelder for Danmark i forhold til tredjelandsborgere. Unntaket omfatter forordningen kapittel 8 om familieytelser, forordningen artikkel 64 om arbeidsløse personer som reiser til en annen medlemsstat og konvensjonens regler om grunnpensjon. Med hensyn til disse reglene, forbeholder Danmark seg å anvende konvensjonen bare i relasjon til nordiske borgere. Bakgrunnen er at EU-forordningen om tredjelandsborgeres trygderettigheter ikke gjelder for Danmark.

Artikkel 4 tilsvarer nåværende konvensjon artikkel 4. Det fastslås at forordningens og gjennomføringsforordningens regler skal anvendes på alle som omfattes av konvensjonen og som er bosatt i et nordisk land. På bakgrunn av denne artikkelen får forordningenes bestemmelser anvendelse på tredjelandsborgere bosatt i Norden. Unntakene fra dette finnes i konvensjonen artikkel 3 nr. 3 og er omtalt ovenfor.

Artikkel 5 presiserer at en person er bosatt i et nordisk land i henhold til nasjonal lovgivning. Ved konflikt om hvilken lovgivning som skal anvendes på en person, anses personen å være bosatt i det nordiske land der han eller hun er folkeregistrert, om ikke særskilte grunner tilsier noe annet. Folkeregistrert innbærer folkeregistrert som bosatt. I utgangspunktet kan en person være folkeregistrert i bare ett nordisk land. Dobbeltregistrering kan imidlertid forekomme i overgangsfaser inntil feilen rettes opp. Særlige grunner som kan tilsi at trygdemedlemskapet bør avvike fra folkeregistreringen følger av forordning 883/2004, som gir retningslinjer for hvordan en persons bosetting skal fastslås når to eller flere lands institusjoner er uenige.

Artikkel 6 tilsvarer artikkel 6 i den nåværende konvensjonen, og bestemmer at arbeid på et lands kontinentalsokkel skal regnes som arbeid i dette landet. Regelen er nødvendig fordi EØS-avtalen ikke omfatter kontinentalsokkelen.

Artikkel 7 tilsvarer artikkel 7 i den nåværende konvensjonen, og bestemmer at oppholdslandet skal dekke merutgifter pga. sykdom ved hjemreise til bostedslandet når en person er blitt syk i oppholdslandet. Konvensjonen gir her utvidede rettigheter i forhold til forordningen. Retten til å få dekket merutgifter til hjemreise gjelder ikke ved planlagt behandling i et annet nordisk land enn bostedslandet.

Artikkel 8 erstatter artikkel 8 og 9 i den nåværende konvensjonen og fastsetter at en person er, så lenge han eller hun er bosatt i et EØS-land, berettiget til den grunnpensjon som han eller hun har opptjent rett til i et nordisk land, på de samme vilkår som gjelder etter forordningen (inkludert oppføringer i vedleggene) eller som følger av konvensjonen selv. Grunnpensjon betyr i denne sammenheng botidsbasert pensjon, og videre tillegg som ytes til den som mangler eller har lav arbeidspensjon (inntektsbasert pensjon), jf. definisjonen i artikkel 1 nr. 1 pkt. 4. Bestemmelsene om grunnpensjon er betydelig endret i forhold til nåværende konvensjon fordi de nordiske landenes tilpasninger til forordningen på dette punktet er svært forskjellige.

Artikkel 9 tilsvarer artikkel 10 i den nåværende konvensjonen, men med endret henvisning til forordningen. Både gammel og ny forordning åpner for at land som beregner sin pensjon, vanligvis uføre- eller etterlattepensjon, på grunnlag av antatte framtidige opptjeningsperioder, kan inngå avtale med andre land for å unngå at slike framtidige perioder blir medregnet samtidig i to eller flere land. Artikkel 9 i den nordiske konvensjonen innebærer at det inngås en slik avtale mellom de nordiske landene.

Artikkel 10 tilsvarer artikkel 12 i den nåværende konvensjonen, men henvisningen til relevant bestemmelse i forordningen er endret fra artikkel 67 nr. 3 i forordning 1408/71 til artikkel 61 nr. 2 i forordning 883/2004. Artikkelen opprettholder lempningene mht. opptjeningsperioder for arbeidsløse som innen fem år vender tilbake til et land der de tidligere fylte vilkårene for ytelser.

Artikkel 11 gir regler om beregningen av familieytelser (for eksempel barnetrygd) i saker der det foreligger rett til slike ytelser i ulike land. Hensikten er å sikre en lik praksis mellom de nordiske landene på et område der forordningen ikke gir en klar løsning. Forordningens regler er vanskelige å tolke og anvende når det gjelder hvordan differansebeløp skal beregnes. For Sveriges del gjelder dessuten ifølge dommen i Kuusijärvi-saken at «föräldrapenning», som beregnes på grunnlag av bortfalt inntekt, skal behandles som en familieytelse. Tilsvarende finnes ikke i de andre nordiske landene.

I nr. 1 bestemmes derfor at det ved beregning av tilleggsbeløp (differansebeløp) eller beløp som kan holdes tilbake, ikke skal tas hensyn til ytelser som tar sikte på å kompensere for inntektsbortfall på grunn av foreldreskap. Artikkelens nr. 2 slår fast at beregningene skal gjøres per barn, hvilket antas å øke forutsigbarheten og dermed rettssikkerheten, og dessuten innebærer en forenkling for administrasjonene.

Artikkel 12 gir regler om samarbeid ved rehabilitering. På dette området har det vært problemer for personer som har vært yrkesaktive i ett nordisk land, men har bosted i et annet, og oppholder seg der i rehabiliteringsfasen. Nr. 1 gir slike personer rett til arbeidsrettet rehabilitering i bostedslandet etter initiativ fra den kompetente staten og etter samråd mellom de berørte institusjonene. Dette sikrer mulighetene til rehabilitering ved bosetting utenfor den kompetente staten. Derimot kommer avgjørelsen om når en person er ferdig rehabilitert, og hva som da skal skje, til å bli truffet etter reglene i den kompetente staten, hvilket kan medføre at personen etter at rehabilitering er forsøkt, likevel ikke er berettiget til en ytelse. Om tiltaket, for eksempel arbeidstrening, kan medføre skifte av trygdemedlemskap, skal myndighetene gjennom avtaler i henhold til forordningen artikkel 16 løse situasjonen til den enkeltes beste. Dette framgår av nr. 2. Spørsmålet om skifte av trygdemedlemskap oppstår blant annet som følge av forordningens regel om trygdemedlemskap i arbeidslandet. Utgifter for bostedslandet til tiltak som nevnt i artikkelens nr. 1 omfattes av artikkel 15 om refusjonsavkall mellom de nordiske landene.

Artikkel 13 Reglene om gjennomføringsbestemmelser i den tidligere konvensjonen forsterkes i den nye konvensjonen artikkel 13 ved at det skal inngås en administrativ avtale med de nødvendige bestemmelser for å sikre en enhetlig nordisk anvendelse av konvensjonen.

Artikkel 14nr. 1 fastslår at nordiske myndigheter og institusjoner skal bistå hverandre ved gjennomføringen av konvensjonen. Kravene til samarbeid vil øke i takt med at behandlingen av trygdesaker i grenseoverskridende situasjoner i økende grad skjer elektronisk. I nr. 2 understrekes blant annet betydningen av samarbeid i lovvalgsspørsmål, der avtaler etter forordningen artikkel 16 kan brukes for å oppnå resultater til den enkeltes beste.

Etter nr. 3 skal de kompetente myndighetene i hvert land utpeke forbindelsesorganer til å utføre oppgavene etter konvensjonen. Dette tar blant annet sikte på at det skal være klart for landene hvor henvendelser til hvert enkelt av dem skal rettes.

Artikkel 15 nr. 1 og 2 omhandler, i likhet med artikkel 15 nr. 1 i den nåværende konvensjonen, avkall på refusjonskrav mellom landene for utgifter et nordisk land har hatt på vegne av et annet nordisk land. Dette gjelder som tidligere utgifter til helsetjenester og ytelser til arbeidsløse. Refusjonsavkallet utvides imidlertid til å omfatte også utgifter til rehabilitering i henhold til artikkel 12 nr. 1.

Eksempelvis betyr refusjonsavkallet at Norge ikke skal fremme krav om refusjon av utgifter til helsetjenester som medlemmer i svensk trygd har fått i Norge, og Sverige skal ikke fremme tilsvarende krav for behandling av medlemmer i folketrygden i Sverige. Forordningen legger i utgangspunktet opp til at det skal skje slike refusjonsoppgjør, men gir hjemmel for avtaler mellom landene tilsvarende artikkel 15.

Nr. 3 tilsvarer artikkel 15 nr. 2 i gjeldende konvensjon og innebærer at refusjonsavkallet ikke omfatter utgifter til planlagt behandling, dvs. når en person reiser til et annet nordisk land med sikte nettopp på å få behandling der. Refusjonsavkallet omfatter heller ikke behandling etter forordningen artikkel 28 nr. 1 om tidligere grensearbeideres rett til å fortsette behandling som ble påbegynt i siste arbeidsland.

Artikkel 16 inneholder bestemmelser om konvensjonens ikrafttredelse. Konvensjonen trer i kraft, under forutsetning av at vedlegg VI til EØS-avtalen tilpasses forordning (EF) nr. 883/2004, den første dagen i den tredje måneden etter den måneden da samtlige regjeringer har meddelt at alle vilkår for konvensjonens ikrafttredelse er oppfylt.

For Færøyenes, Grønlands og Ålands vedkommende trer konvensjonen i kraft 30 dager etter at Danmarks, respektive Finlands, regjering har meddelt det danske utenriksministeriet at Færøyenes og Grønlands landsstyrelser, respektive Ålands lagting, har meddelt at konvensjonen skal gjelde for Færøyene og Grønland, respektive Åland.

Det presiseres blant annet at Færøyene og Grønland i forbindelse med sin tilslutning skal ta stilling til om man skal ha de samme unntak for tredjelandsborgere som Danmark (artikkel 3 nr. 3).

Artikkel 17 fastsetter at konvensjonen kan sies opp etter visse frister.

Artikkel 18 sier at når konvensjonen trer i kraft, opphører den nordiske konvensjonen om trygd av 18. august 2003, samt overgangsbestemmelser. Ikrafttredelse for Færøyene og Grønland vil skje senere enn for de øvrige nordiske landene, og det presiseres derfor at den nåværende konvensjonen fortsatt gjelder for disse områdene fram til den nye konvensjonen trer i kraft, men gyldigheten skal ikke forlenges utover ett år etter den nye konvensjonens ikrafttredelse (i Norden for øvrig).

Det presiseres videre at de ytelsesbeløp som gis ved konvensjonens ikrafttredelse ikke skal reduseres for så vidt gjelder ytelser som omfattes av konvensjonen. Dette forbeholdet, som er videreført fra tidligere nordiske konvensjoner, får betydning for bidragsforskott, som ifølge praksis i EU-domstolen er en koordineringsytelse (familieytelse) etter forordning 1408/71, men som eksplisitt er unntatt fra koordineringsreglenes virkeområde etter forordning 883/2004 artikkel 1 bokstav z.

Nr. 2 presiserer at grunnpensjon for tidsrom før konvensjonen om trygd av 1992 trådte i kraft, skal ytes av det land som utbetaler arbeidspensjon for de samme periodene. Bestemmelsen har betydning for personer som før 1994 bodde i ett nordisk land og arbeidet i et annet. Det bestemmes også at dersom det er opptjent arbeidspensjon fra to land samtidig, hvilket var mulig før 1994, skal grunnpensjon bare ytes fra det arbeidsland der personen var bosatt. Bakgrunnen for disse bestemmelsene er ordningen før 1994, da bostedslandet skulle yte grunnpensjon for botid/opptjeningstid i samtlige nordiske land, mens arbeidspensjon skulle utbetales av det land der den var opptjent. Dette medførte at to land utbetalte pensjon for samme opptjeningsperiode, hvilket ikke er mulig verken etter gammel eller ny forordning. I de nordiske trygdekonvensjonene av 1992 og 2003 var det derfor gitt regler om omregning av ytelser i slike saker til ytelser i tråd med forordning 1408/71. Artikkel 18 nr. 2 i den nye nordiske konvensjonen tar sikte på å opprettholde resultatet av disse omregningene, men det antas ikke lenger nødvendig å opprettholde selve muligheten til omregning av løpende pensjoner.

Nr. 3 tilsvarer artikkel 18 nr. 3 i nåværende konvensjon og bestemmer at krav som settes fram etter at konvensjonen har trådt i kraft skal behandles etter konvensjonen også når det gjelder ytelser for tidsrom før ikrafttredelsen.

Artikkel 19 fastsetter at Danmark (som tidligere) er depositar for konvensjonen.