2 Forhandlingene om ny nordisk konvensjon om trygd
På EU-kommisjonens initiativ ble det i 1998 startet opp et omfattende arbeid for å forenkle og modernisere trygdeforordningene. Forordningene hadde blitt endret en rekke ganger, blant annet som tilpasninger til viktige prinsippavgjørelser i EF-domstolen og endringer i medlemslandenes trygdeordninger. Ny hovedforordning, forordning 883/2004, ble vedtatt av Europaparlamentet og Rådet 29. april 2004, mens gjennomføringsforordningen, forordning 987/2009, samt en endringsforordning til forordning 883/2004, forordning (EF) nr. 988/2009, først ble vedtatt 16. september 2009. De tre forordningene fikk anvendelse i EU fra 1. mai 2010.
Forordning 859/2003 om tredjelandsborgere er tilsvarende avløst av forordning (EF) nr. 1231/2010, som gir de nye forordningene virkning for tredjelandsborgere.
De nye forordningene gjorde det nødvendig med tekniske tilpasninger i den nordiske konvensjonen. Forordning 883/2004 inneholder også enkelte nye regler som det måtte tas hensyn til i en revidert konvensjon. Først og fremst har den nye forordningen en utvidet personkrets, idet den inkluderer også EU-borgere som ikke har vært arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende, men som er bosatt i en medlemsstat (ikke-yrkesaktive), samt deres familiemedlemmer og etterlatte. Forordning 1231/2010 utvider dette til ikke-yrkesaktive som er bosatt i EU-land, men er statsborgere i et land utenfor EU.
Den permanente nordiske trygdegruppen under EK-S (Nordisk embetsmannskomité for helse- og sosialspørsmål) nedsatte en arbeidsgruppe til å vurdere spørsmålet om revisjon av den nordiske konvensjonen av 2003. Arbeidsgruppen kom til at det var mest hensiktsmessig at konvensjonen ble erstattet av en ny nordisk konvensjon om trygd, og forslag til dette ble lagt fram sommeren 2009. Konvensjonsteksten er blitt utførlig drøftet i den permanente trygdegruppen, og endelig tekst forelå våren 2011.
Under forhandlingene ble det blant annet reist spørsmål om det fortsatt var behov for en nordisk konvensjon om trygd. Bakgrunnen var at koordineringen av trygd mellom de nordiske landene i alt vesentlig skjer etter EU-forordningene, og dermed etter regler som bare i begrenset utstrekning kan suppleres gjennom en nordisk konvensjon. Det var likevel enighet om at konvensjonen er viktig for det nordiske samarbeidet og bør beholdes, men tilpasses de nye forordningene innenfor EU.
Det ble under forhandlingene framhevet at den nordiske konvensjonen om trygd er avgjørende for å trekke Færøyene og Grønland inn i det nordiske trygdesamarbeidet. Disse områdene er ikke omfattet av EU eller av EØS-avtalen, og er dermed heller ikke omfattet av forordningen. I likhet med tidligere nordiske konvensjoner, sikrer utkastet til ny konvensjon at koordineringen av trygderettighetene for personer som flytter mellom disse områdene og de andre nordiske landene eller tar arbeid over grensene, skjer etter forordningen og dermed etter de samme reglene som i internordiske saker for øvrig.
2.1 Generelt om innholdet i ny nordisk konvensjon om trygd
Den nye konvensjonen er i store trekk utformet som de tidligere nordiske trygdekonvensjonene, og har store likhetstrekk også med bilaterale avtaler som regulerer trygdespørsmål. Anvendelsesområdet for konvensjonen skal svare til forordningens anvendelsesområde. Personkretsen er personer som omfattes av forordningene, og videre personer som er eller har vært omfattet av lovgivningen i et nordisk land (dette trekker også tredjelandsborgere inn i personkretsen). I tillegg kommer familiemedlemmer eller etterlatte som avleder rettigheter fra de nevnte persongruppene.
Konvensjonen inneholder Danmarks forbehold i relasjon til tredjelandsborgere, som omfatter forordningens regler om familieytelser, reglene om arbeidsløse som reiser til en annen stat for å søke arbeid og konvensjonens regler om grunnpensjon.
I motsetning til bestemmelsene om grunnpensjon i gjeldende konvensjon, omhandles nå bare utbetalingen av grunnpensjon, og det sies bare at den grunnpensjon personer ellers har rett til, kan utbetales i EØS-området i samsvar med forordningen. Det framgår ikke direkte hvem som har rett til grunnpensjon eller rett til utbetaling i EØS-området. Dette må ses i sammenheng med ulikheter i de nordiske landenes tilpasninger i vedleggene til forordningen/EØS-avtalen. Den nye konvensjonen har ikke regler om arbeidspensjon/inntektspensjon, som dermed vil bli regulert helt ut etter forordningen.
De tidligere nordiske konvensjonene om trygd har hatt en regel som i enkelte tilfelle har gitt rettigheter utover det som følger av forordningen, blant annet dekning av merutgifter ved hjemreise når en person er blitt syk/skadet i et annet nordisk land enn bostedslandet, og sykdommen/skaden medfører ekstrautgifter på grunn av annen reisemåte mv. Denne regelen er opprettholdt også i den nye konvensjonen.
Videre opprettholdes lempningene med hensyn til opptjeningsperioder for arbeidsløse som innen fem år vender tilbake til et land der de tidligere fylte vilkårene for ytelser.
Regler om samordning når pensjon etter lovgivningen i to eller flere land skal beregnes på grunnlag av antatte framtidige opptjeningsperioder bestemmer at slike perioder ikke skal medregnes fullt ut i samtlige berørte land, men avpasses etter den faktiske tiden i landene, slik at dobbeltpensjonering unngås.
Konvensjonen legger opp til at landene skal gi avkall på refusjonsoppgjør når et nordisk land har hatt utgifter til behandling mv. av trygdemedlemmer i et annet nordisk land. Etter forordningen kan slike utgifter kreves refundert av den kompetente staten, dvs. det land som har ansvaret for trygdedekningen. Refusjonsavkallet omfatter som tidligere helsetjenester og ytelser til arbeidsløse. I den nye konvensjonen omfatter refusjonsavkallet også utgifter til tiltak ved rehabilitering.
På visse områder kan landene etter konvensjonen inngå avtaler for å løse problemer til beste for den enkelte. Et viktig framsteg er at det er tatt inn spesifikke bestemmelser om samarbeid med hensyn til rehabilitering. Dette er et område der det kan oppstå vanskeligheter for personer som har vært yrkesaktive i ett nordisk land, men som har bosted i et annet nordisk land og oppholder seg der i rehabiliteringsfasen. Samarbeid er også hovedanliggendet når konvensjonen bestemmer at det skal inngås en administrativ avtale og videre gir enkelte regler om administrativt samarbeid og forbindelsesorganer. Det kan i tillegg nevnes bestemmelser som tilstreber en felles nordisk forståelse på områder der forordningen ikke gir en klar løsning.
Færøyene og Grønland forutsettes å slutte seg til konvensjonen ved særskilt meddelelse etter artikkel 16 nr. 3, og det skal i forbindelse med tiltredelsen også opplyses om disse ønsker de samme forbehold som Danmark i relasjon til tredjelandsborgere. Åland forutsettes også å gi særskilt meddelelse om å tiltre konvensjonen.